Det går i hår

Ting skjer her i ….

Ja, hvor skjer det? Jeg har pleid å si i Borkskogen, men her er ikke mye skog nær gammelhuset til bestemor og bestefar. Her er noen svære bjørketrær som mamma tror bestemor i sin tid passet på fikk stå i fred. Bestemor likte å ha noen trær rundt seg. Hun plantet visstnok også noen grantrær som husdyr straks så gagn i.
Vi har fått flyttet utebordet vårt hit siden vi blir her i sommer. Vi satte det attmed trærne, og en morgen gikk Aslak Piera, Sigrid og mamma ut og bålet en frokost ute. Heldigvis. Jeg bryr meg ikke så mye om svidd bålmat, men er glad systemet med å gå ut og lage bål og mat igjen er i gang. Det skyldes nok Aslak Piera, for jeg antar man vil han skal oppleve det. Det samme med gomba. Vi har hatt gomba i helga, og alle var til de grader fornøyd når han spiste med nam, nam lyd.

Men tilbake til begynnelsen der jeg skulle stedsangi hvor skriver fra. Som nevnt pleide jeg kalle oss dem i Borkskogen. Det inkluderte elgene også og et og annet mindre dyr, herunder den snømusa Anja og Anka beskyttet.

Uansett hvilket stuevindu jeg ser ut av ser jeg store bjørketrær. Så store at man tydelig ser at de er gamle. Vi hadde noen trær ned mot veien heime også. De plantet vi da vi flyttet dit. De var også meget høye, men hadde ikke det preget trærne her har. Trærne her ser mye eldre ut. De ligner et tre vi hadde i uteområdet. De ligner et tre vi hadde i uteområdet – et meget spesielt tre. Det sto der da vi kom dit, og vi lot det stå i fred. Et menneske hadde dødd mens hun satt lent mot det. Det var fred rundt det treet.

I morgen reiser vi til Oslo en snartur på ABR. Der skal det fotograferes, og nye øvelser læres inn. Derfor reiser vi alle. Det er viktig at assistent og vikar får øve der med ABR folka til stede. Straks det er over svipper vi en tur til Elverum til min gudmor før vi igjen svipper heim. Da er vi begynt på den stille uka, men siden hverken Sigbjørn eller Emma Margret kommer heim til påske. blir vi nok å ha hverdag her i huset før skjærtorsdag.

Anka er reist til Tyskland, og med det dro også frisøren vår. Følgelig må mamma stakkars igjen begynne å klippe og stusse pappa og meg, stakkars. Vi er nå nystusset og nyklipt før vi drar til Oslo. Det gikk greit med meg denne gangen. Jeg ble ikke skamklipt – jeg skulle bare stusse litt over ørene. Pappa derimot gikk det verre med. Ikke med håret, men så har han jo nesten ikke hår. Det var skjegget som fikk trøkken denne gang. Vi har jo måttet kjøpe en ny klippemaskin, og det vil jeg bare si – det er maskin som kan klippe! Særlig gikk det ut over skjegget til pappa på det ene kinnet. Han må nok i Oslo med en hånd på kinnet sånn lett henslengt.

Men dette er ikke noe mot en historie jeg har hørt fra Planterhaugen for noen generasjoner siden. En mann klipte husets to gutter «sommersveis». Det vil si at de var klipt helt ned overalt unntatt med en liten leielugg i panna. Resten av ungegjengen, særlig guttene, hadde visstnok stor spas med det og ertet disse to guttene. Så en dag kom ertekrokene heim med samme sveis – en leielugg framme og resten klippet ned. Storklipperen hadde da ertekrokene var på besøk der (unger rak visst gård-i-mellom støtt på den tiden) låst døra så ertekrokene ikke kom seg ut. Så klipte han dem alle før de slapp ut. Denne tvangsklippinga gjaldt visstnok også en av ungene her i huset, men bestemor og bestefar løftet ikke et øyebryn. De syntes kanskje det var vel fortjent. Det var sommer, og ikke vet jeg om Planterhaug-guttene den sommeren gikk med luer.

Pappa forteller at hans far som ung ofte gikk med lue for å skjule en hvit hårlokk han hadde hatt hele livet. En gang lua var av pekte en unge spurte hvorfor han hadde bomull i håret. Farfar hadde mørkt, krøllet hår, så den hvite lokken vistes godt. Det merkelige er at denne gentiske hvite lokken ikke har dukket opp hos noen.

Hår her og der er generelt et problem. Hos meg er det snørrbarten som er det, for jeg får ikke til å stramme leppa når pappa og jeg barberer om morgenen. Følgelig har jeg en liten hårdusk midt under nesen. Mamma sier det er stilig og minner om en original som hadde gamme nedenfor barnehagen. Han hadde også en slik snørrbrems midt på. Jeg har en følelse av at det ikke er noen skjønnhetsplett.
Men i morgen reiser vi til Oslo med våre diverser hva hår angår. Pappa med handa henslengt mot et kinn. Jeg med snørrbrems og mamma med hår som vokser uhemmet og gjør at hun ser ut som en heks (innbiller meg at hekser har hår som vokser vilt, fritt og floket).
Vi tar ikke med datamaskin, så dermed høres vi ikke før vi er tilbake igjen.

domantrener

 

Når man ikke har noe å si, men sier noe likevel

Egentlig har jeg ikke noe å blogge om, men siden dette er siste sjanse før vi reiser heim – og når vi kommer heim blir det travelt i noen dager – må jeg benytte sjansen. Som sagt, jeg har ikke noe å meddele men nå er det slik at mange kan prate i timevis uten å ha meddelt eller sagt noe. Dette tror jeg det er en kunst man må velge om man etterstreber. Akkurat nå gidder jeg ikke det.

Derfor sier jeg bare: vi høres igjen når vi er i Planterhaugen igjen.

Frosne øyeblikk?

Frosty. Morgen i Fredensborg. Før vi reiste hit fikk vi høre at det var tidlig vår i Danmark og belaget oss på det på ulike vis. Så var det dette med det man hører og det som er realitet. Riktignok er det ikke snø her, men snøfritt er ikke automatisk lik vår. Danmark, i alle fall Nord-Sjælland, har fått en skikkelig kuldebølge, Det kaldeste de har hatt i vinter. Den møtte oss da vi optimistisk steg av SAS-maskinen på Kastrup – og den vedvarer og er meldt å vedvare hele uke. Det vil sil til vi reiser heim.

Det ligger is på Ørrettjernet, og Ronald antydet man kunne gå på skøyter der. Hus E hvor vi bor er flott. Det har delvis form som en lavvo. Det betyr at takhøyden er stor. Taket spisser seg høgt der oppe. Her er en varmepumpe på stua – stua er stor. Denne varmepumpa klarer ikke holde husvarme. På de to soverommene nede er det panelovner. Med dem på fullt og dørene åpne blir det bare noen grader unna en levelig innetemperatur. Det som berger oss er ovnen og at Jørgen, sjefen her, har sagt at vi bare skal hente den veden vi trenger.

I følge facebook og for så vidt også vær-appen på mobilen er det kaldt heime. Der forventer man liksom kulde selv om det har vært en uvanlig kald vinter der også.

Vi går inn i siste del av oppholdet her med kjøleskapet stappfullt av mat som vi kanskje må slepe med oss heim. I alle fall sleper vi som vanlig heim en del, et spesielt glutenfritt brød pappa liker. Det pleier vi ha en koffert med. Denne gangen har vi også 25 tuber traumel med heim. Det bestilte vi før vi dro og hentet på en bensinstasjon her. Grei ordning. Så har vi som vanlig med oss ditt og datt fra fru Holms lopperi. I tillegg står det en koffert med ditt og datt på ABM senteret. Den ble ikke med oss forrige gang. Da dro vi med oss et par kofferter av «rein soul» - hele den ladninga brant inne seks dager etter at vi kom heim, men det kunne vi ikke vite.

Man kan ikke vite hva som er om neste sving i livet, og jeg tror man må leve etter at det er ok rundt neste sving. Er det ikke det så får man ta det som kommer.

Vi går for tida og venter på neste steg i prosessen om eget hus. Politiet er ferdig med sitt arbeid. Ved en brann blir det etterforsket, og så ble det jo også hos oss. Men det er ferdig nå og takstmannen har tatt takst. Resultatet vet vi ikke enda. Vi har gått gjennom huset rom for rom og skrevet ned det vi hadde, tror vi. Det sies man aldri får med seg alt. Dette skal så legges inn i et skjema med nypris og år det ble kjøpt. Det har vi ikke gjort. Men ettersom vi har tre år på å gjøre det, er alt dette er det en sak som har måttet vente. Det blir påskearbeid. Foreløpig trenger vi jo ikke penger til å kjøpe innbo og alt det man ellers trenger i et hus siden vi har det vi trenger i gammelhuset. Jeg er nok litt, men bare litt bekymret for nettopp dette fordi jeg vet om noen som ikke liker å handle. Men jeg antar at må man så må man.

domantrener
Dagene ha gått. Det er ganske så naturlig. At dagene går, mener jeg. Alternativet ville være at øyeblikket ble frosset. Jeg vet ikke om det er en ønsket situasjon. Så skjedde med Pompeii før Kristi fødsel. Da ble øyeblikket deres frosset av vulkanen Vesuv. Nå har ikke vi noen vulkaner som kan fryse øyeblikket for oss. Men vi har noen menneskeskapte ting atskillig farligere enn en vulkan.

Det nærmer seg avreise fra Fredensborg denne gang, og vi har vært og tatt en ha-det-for-denne-gang middag i Gilleleje på restauranten «Far til 4». Det må jeg bare si; hertingene er nøysomme generelt men når vi reiser lever vi som folk flest, i alle fall slik jeg tror folk flest lever. Jeg har ikke så stor erfaring med det. Kanskje lever folk flest av halvprisdisken på coop, hva vet vel jeg.

Vi har to dager igjen på ABM-senteret. Jeg har gledet meg veldig til dette oppholdet, for da vi var på Blatchford ortopedi for å få nye sko til meg, ba vi dem for sikkerhets skyld å ta nytt røntgenbilde av føttene mine selv om det bare var ett år siden sist. Da vi kom for å hente skoene og fotsengene, sa de at føttene mine hadde endret seg til det bedre, og det hadde de ikke før opplevd for en på 40 år. Det skyldes nok ABR og ABM, og derfor gledet jeg meg til å komme hit denne gangen. Jeg gleder meg alltid til det, men ekstra denne gangen.

Vi har for øvrig hatt det rimelig travelt i dag. Etter to sesjoner på ABM senteret dro vi først på det glutenfrie bakeriet her og bunkret diverse vi skal ha med oss heim. Jeg bunkret brownies, og det samme gjorde Ronald. De andre to bunkret brød som etter sigende er uslåelig. Slik ser de også ut. Steinharde uslåelige, mener jeg. Deretter dro vi til fru Holms lopperi og avleverte mariatistel som hun kunne bruke siden hun har hatt en beinhard antibiotika kur, og vi kjøpte skjell som vi skal bruke til – jeg vet ikke hva.