tag:blogger.com,1999:blog-9090423285938299932024-02-20T18:18:46.920+01:00domantrenerlivetdomantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.comBlogger570125tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-54275712898110967282020-03-31T15:03:00.002+02:002020-03-31T15:03:24.253+02:00Jeg hører gjerne fra deg om dine familiære talemåterSå feil kan man ta og så ubevisst kan man bruke språket. Nå akkurat sa jeg: «Æ e ikkje i modus tel å skrive om krigen i Markebygda.» Og det var sant. Jeg var ikke i modus til det, men jeg er i modus til en blogg. Så gjorde jeg det galtestykke å google ordet modus for å få en presis definisjon av det. Da finner jeg at det er en svensk TV-serie. et grammatikalsk uttrykk pluss et sted i Narvik. What!!! Nytt søk i Bokmålsordboka/Nynorskordboka. Der var det litt mer uten at det legitimerte min bruk av ordet. Datamaskinen kan stå i modus …etc Altså må jeg konkludere med at jeg bruker ordet feil. Vel, feil og feil – om datamaskinen kan stå i et modus kan vel jeg også gjøre det. Konklusjon: Jeg fortsetter å bruke ordet modus om min tilstand for øyeblikket.<br />
<br />
Språket endrer seg og betydning av talemåter likeså. Ordet bjørnetjeneste er en velment tjenste med fatal utgang. Bakgrunnen er bjørnen som ville slå i hjel en flue på sin herres hode og klasket til flua med et fatalt resultat. I dag forstås dette av mange som en stor tjeneste siden bjørnen er stor og sterk og man ikke kjenner til talemåtens bakgrunn. Kanskje man assosierer til ordet bjørneklem som er en stor klem.<br />
<br />
Noen ganger blander man uttrykk. Velkjent er å bøye seg i hatten. Der endrer dog ikke innholdet seg, men når man snakker om Pandoras krukke blir det galt uansett. Pandoras eske var en utrivelig sak. Ifølge gresk mytologi var Pandora den første kvinnen på jord, Skapt som en straff –ha, ha, ha. Hun fikk med seg en eske som hun ikke fikk lov til å åpne. Alle skjønner hva som skjedde. Hun, som Bibelens Eva, klarte ikke å motstå fristelsen og åpnet esken og ut føk pest, sorg, fattigdom og kriminalitet. Resultatet ser vi ennå i dag her vi sitter corona-fast. Hadde ikke den šŋagga gáiča, den nysgjerrige geita Pandora, åpnet esken hadde vi i dag ikke hatt pest. Her må jeg bare gjøre en liten omkrok og undre meg over den forskingas som sier at kvinner har en suprim hjerne. Det tror jeg må være bestilt forskning. <br />
<br />
Tilbake til uttrykket Pandoras eske som ofte kalles Pandoras krukke og forveksles/blander sammen Sareptas krukke. I Bibelen kan man lese om enken i Sarepta hvis melkrukke og oljekrus aldri ble tomme. Litt ala det man tror om oljen og oljefondet. Pandora og enken i Sarepta står ikke for det samme. <br />
<br />
Og i disse skammens tider der man skal skamme seg over utrolig mye har man ordet skamros. Det betyr ifølge Språkrådet å rose noen ufortjent – ikke å overøse noen med fortjent ros.<br />
<br />
Så har man spesielle familiære talemåter og uttrykk. På pappa sin side snakker man om at det var mor skikka meg til ler-gøk. Betydninga tok det lang tid før jeg skjønte. Det betyr at ting holder akkurat. I blant spiser jeg luksus i forhold til de andre, og da må jeg minnes min gudfar-onkel og hundevalpen de hadde en gang. Bestemor dulla med den bortskjemte valpen som ikke spiste hva som helst. En gang hadde hun stekt en kotelett til den, men det bortskjemte hundesvinet bare lukta på det. Da kom det tørt fra min gudfar-onkel: «Hvis hunden ikke spiser det, vil ha det.» Noen ganger er jeg som den valpen og får spesial forpleining. Allerede mens jeg spiser sier mamma: «Hvis det blir noe igjen vil æ ha det.» Det ligger en historie bak det men den går ikke gjennom sensuren.<br />
<br />
Språk påvirker også språk. Man skal ikke gå langt tilbake i tid før det gikk et språkskifte over deler av Norge, særlig Nord-Norge. Man ble norsktalende i stedet for samisktalende.<br />
<br />
I den prosessen tok man med seg enkelte samiske strukturer og delvis samisk tonefall, er min påstand. I Nord-Norge sier vi «ka du sei». Vi setter subjektet først der slik er på samisk. I andre deler av landet sier man «hva sier du». Et eller annet sted har jeg lest (men nu orker jeg ikke google mer) at nordnorsk har et annet tonemønster i spørrende setninger. Med den store flommen av innvandrernorsk kan man på nært hold studere det samme fenomenet. Man kan få unorsk ordstilling, aksent og uttale. Om hundre år vil dette kunne være en del av akseptert norsk. Så har man ord som kebab-norsk der ungdomsgrupper adopterer deler av det. Mens akademia adopterer engelsk. Google sier at cirka 10% av doktorgradsavhandlinger blir levert på norsk. Hva gjør det egentlig med engelsk som språk når så mange klodrer i det? <br />
<br />
Her i Markebygda har vi gått gjennom et språkskifte som er nyere i tid enn språkskiftet i de gamle sjøsamiske områdene. Det betyr at det knytter seg ennå levende minner om pussige ting som kanskje i den prosessen. Men dette er hemmeligstemplet enn så lenge hva angår min bruk av det i en blogg. I dag går det delvis et skifte mot tospråklighet – norsk/samisk. Også her er sikkert pussigheter å finne.<br />
<br />
Helt til slutt må jeg si at jeg ser på min egen språkutvikling at språk ikke er statisk. Tidligere da jeg begynte å skrive ser jeg en annen ordstilling her og der enn den mine foreldre har i skrift. Men jeg holder på å miste det om jeg da ikke allerede har gjort det. Jeg ser også at jeg ikke er påvirket av den samnorsken som brukes mye her i huset i skriftlig arbeid. Samnorsk er ikke min greie. I blant opplever jeg at facebook-språket påvirker meg når jeg skriver på facebook – dialekt og forkortninger. Et språk jeg ikke ville drømme om å ta inn i generelt skriftlig arbeid. <br />
<br />
domantrener<br />
<br />
PS! Det er interessant, dette med familiære talemåter der innhold og betydning bare blir forstått av en engere krets. Et eksempel hos oss er «ballkjole» som har en betydning i tillehh til den generelle.<br />
<br />
Jeg hører gjerne fra deg om dine familiære talemåter.<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-44353550539946021472020-03-27T15:44:00.000+01:002020-03-27T15:44:04.749+01:00"Den nordnorske våren har sala sin hest" (Stangnes)På Facebook ser jeg at snøen smelter villig vekk i bakkene i Borkskogen. Det er våren som kommer. Hvordan det er i bakkene eller bergene her ved Magnebo vet jeg ikke for vi har i vinter ikke vært på den siden av huset. <br />
<br />
God skolelærdom er at mars, april og mai er vårmånedene. Et kikk ut av vinduet synliggjør at den oppdelinga ikke er laget her, like lite som at blåveisen er den første vårblomsten. Det er nemlig også et folkelig syn på våren når den første blomsten kommer. Her er det hestehoven. Astrologene definerer våren som perioden mellom vårjevndøgn og sommersolverv. Hvis wikipedia har rett, er det i år perioden fra 18. mars til 20. juni. Dette gjelder på den nordlige halvkule. Meterologene har en annen inndeling. Våren er fra den dagen gjennomsnittstemperaturen på ett døgn er over 0 grader og til det overstiger 10 grader. <br />
<br />
Et annet vårtegn leser jeg, er når knoppene brister på trær. Det gjelder ikke her for når bjørka spretter er det plutselig sommer. Jeg tør nesten ikke i disse corona-tider nevne et annet helsemessig vårtegn. Hvis man er syk og skral, gammel og veik-helset tenderer man å dø om våren. Det er som om menneskekroppen ikke klarer følge vårens tempo. Dette gjelder særlig i nord. Her er jo våren så intens at man nesten kan miste pusten. Man holder pusten – og plutselig er sommeren her.<br />
<br />
For mange er det et tegn på vår at man får lyst til å plante og styre med jord. Her i huset er det potetåker. Det er et sikkert vårtegn når den kommer på tale. Følgelig er det vår nå selv om det er snøskavler ute. Vi har med ett unntak alltid hatt en liten åker nær huset der vi kunne hente dagens nypotet. Selv den sommeren vi bodde nede i gammelhuset, fikk vi laget oss en liten åkerlapp på bakkekanten. I fjor hadde vi ikke åker, for det var umulig her. Det var en byggeplass med materialer og grusdunger. Men nå begynner det å klø i potetfingrene siden den nord-norske våren er på tur. «Den nordnorske våren har sala sin hest» sier Helge Stangnes i et dikt noen nettopp leste, inspirert av tanken på potetåker. Vi vet ikke helt hvor vi kan ha åkerlappen her. Her er mye berg, men kjenner jeg hertingene rett i denne saken bestiller de omså jord tilkjørt og skjøtter ikke penger uansett kor knipen de ellers kan være. At den poteten koster mer enn gåselever og russisk kaviar tør i hvert fall ikke jeg antyde. Jeg bare flirer av hele potetåker-opplegget. Og dette i en tid da trendene Fedon og lavkarbo. Til og med klarte mamma s i ved middagsbordet en dag da jeg ikke var så lysten på fisken vi hadde til middag: «Fisk er sunne proteiner. Potet er bare karbohydrater. Ha ha ha. <br />
<br />
Jeg har også fundert på dette med årstidene og de spor de setter i navnetradisjonen. Vår er den eneste årstida man finner igjen i fornavn, Vår, Vårin, Vårild, Vårunn. Man finner ikke Vår som etternavn. Det finner man derimot med de tre andre årstidene, Høst, Vinter, Sommer. De tre årstidene finnes ikke som fornavn,<br />
<br />
Vi satt nettopp ute på verandaen og lyttet til Jan Guillous foreløpig siste bok om det store århundret. Snøen har sunket og vi hørte det dryppe. Noen påsto det var vann som levde under snøen. Andre at det dryppet fra taket ned i takrennene. <br />
<br />
Men skitt au og kakken til. For meg er det vår når jeg kommer ut og det lukter vår.<br />
<br />
domantrener<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-257433260746921612020-03-25T10:40:00.002+01:002020-03-25T10:40:08.732+01:00Noe må vel være bra?I disse corona-tider er det mye filosoferinger rundt om fra de mange sofakroker. Så også fra sofakroken her i Magnebo. Nå blir man gjerne litt sløv av sofakroking, så følgelig slenger jeg ut filosoferinger uten å belegge det. For så vidt tror jeg ikke jeg er alene om det.<br />
<br />
Ser regjeringa øker lengden på krisetida til over påske. Det betyr at skoler og barnehager holder stengt. Jeg vil tro at rundt om i landet koser mange barn seg nå heime med foreldrene, og skoleelever får heimeundervisning. Home schooling. Det så vi en del av i USA, og Janet Doman sa en gang at det en unge lærte på skolen av kunnskap var meget lite i sammenligning med hva man lærte heime. Foreldre var de beste lærere. Mange har heimekontor, og det synes å fungere godt. Samtidig med kontoret kan du steke brød, sette i gang en vaskemaskin etc. Mange blir permitterte og får god krisepakke og kan følgelig uten økonomiske problemer ordne seg heime. Ser på facebook at folk snekrer, baker , strikker, syr, rydder.<br />
<br />
Og så lurer jeg på hvordan AS Norge – les Mæland – skal få pisket skomakrene til en annen lest enn den vi nå er ved når korona er over. Unger som koser heime – ut med dere til barnehagene. Permitterte – ut i arbeid. Skoleelever – kom dere til pultene. Jeg vil tippe på at dette blir Mæland sin jobb. Hun melder seg nok. Hun er jo erfaren i å herske. Hyttefolk kan ikke dra på hytta i en annen kommune, da belaster de den kommunen. Søringer kan oversvømme Nord-Norge. Hun har glemt ambulanse-problemer, avstander til helsehjelp, manglende og dårlig lege-dekning etc. Nei forresten, hun skiter i det. Jeg har nominert henne til Magnes PH-pris og hun er den første som får den. <br />
<br />
Ellers så jeg på TV en type gi råd til oss i sofakrokene, pluss til alle i isolasjon og karantene pluss til alle andre: «Oppfør dere som om dere har koronasmitte. Si til dere at dere er koronasyke.» Der datt jeg av og fikk ikke med meg begrunnelsen for dette. Jeg skvatt, oppvokst som jeg er med at klager seg syk i utide, så blir man syk. Hjernen tror det er en beskjed om syk og setter i gang prosessene. Nå vil jeg ikke tro hjernen kan hente inn virus, men den kan kreere tilstander som ligner coronasmitte, og resultatet er flere som oppsøker lege for det. Her i huset påstår noen at de føler seg terrorisert av det koronasymbolet som dukker opp litt vel ofte.<br />
<br />
<br />
<br />
Jeg personlig i min karantene skal bli vanskelig å få jaget i vei, men nå tror jeg ikke Mæland på den måten bryr seg om oss hjerneskadde like lite som hun bryr seg om nordlendinger. <br />
<br />
Jeg trekker delvis tilbake ting jeg sa innledningsvis – dette med å sofakroksløve. Jeg ser på facebook at kreativiteten øker på mange felt.<br />
<br />
domantrener<br />
<br />
PS. Her i Magnebo har vi startet forhandlinger om skattepengene. Det vil si: Jeg har startet forhandlinger om en eventuell restskatt. Jeg mener at siden hertingene betaler strøm, breiband, brøyting er det naturlig at det også betaler restskatten i samme slengen. (DVs jeg betaler en liten slant, jeg også, men her i huset deler vi ikke utgiftene på antall hoder. Enhver betaler i forhold til sin kroppsvekt). Jeg har delvis lagt forhandlingene på is da argumentet dukket opp om det da var slik at eventuell skatt tilbake tilfalt dem. Nå tygger jeg på motargumenter. Det er en uting at man skal være så bonjis, så vrien og vrang, så utangsaktig. <br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-58303869301071400272020-03-17T18:24:00.003+01:002020-03-17T18:24:47.208+01:00Stundom hører og stundom hører ikke<br />
Planterhaugen har en åsrygg som deler bygda i en østre og en vestre del. Den østre delen der jeg bodde før hadde en gjevn senking ned mot myrene. Deler av denne var dyrket. Nå bor jeg på vestre del av åsryggen og før åsryggen flater ut i eng er den ganske bergete og ubør. Jeg har ikke helt klart å definere området her slik jeg definerte Borkskogen og gammelflaten. Jeg tar gjerne mot tips på hvor Magnebo ligger og da tenker jeg ikke på den store enheten Planterhaugen. <br />
<br />
Tips! Tips!<br />
<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-39037218444164641422020-03-14T19:58:00.001+01:002020-03-14T19:58:17.351+01:00Vi har rigga oss til,,,Da har vi tatt en sjølvalgt karantene på to uker. Det passer mange. Nasim får to ukers uventet ferie med lønn. Jeg får også to ukers ferie og avveksling fra tralten. <br />
<br />
Foreløpig bruker jeg den til å subbe slik mange subber. Jeg våkner til vanlig tid, men har meddelt adm at jeg står opp når jeg står opp. Det kan bli en time lenger i senga, så når jeg endelig beveger meg ut av senga, står jeg mentalt på en fot og vurderer hva nå? Skal jeg gjøre nødvendige do-ting som krever at jeg sitter litt? Skal jeg gå i dusjen? Skal jeg gå på kjøkkenet der sein frokost er klar? Eller skal jeg hive meg ned i sofaen? I dag ble det sofaen og enda mer forsinket frokost.<br />
<br />
Kjøkkenet er veldig svingen i denne tida. I dag var det arme riddere i tillegg. Ellers har vi masse tillegg jeg ikke spiser. Heimelaget fermetert ketchup smaker pyton. Det samme gjør tyskernes sauerkraut. Til nød kan jeg spise rognebær, rødbeter og agurk. Det gjelder å nyte mens det varer. En morgen var det stekt gomba som tillegg.<br />
<br />
Nå er jeg ikke så naiv at jeg tror at kjøkkenet vil holde den menyen med for eksempel arme riddere mer enn et par dager til. <br />
<br />
<br />
Ellers tapte jeg runden med kjøkkenet om hvor maten serveres. Kjøkkenet var beinhard på at Mais kjøkkenbord var spisestedet. Jeg prøvde å presse mitt poeng med å ikke gå på kjøkkenet å spise. Satte meg til i sofaen og regnet med at før eller senere ville kjøkkenet kapitulere. Stakkars, tynne Magne måtte få mat uansett kor i huset. Mine forbilder her var Mahatma Gandhi og Martin Luther King. Gandhi var kjent for sine metoder som sivil ulydighet og ikke-vold. Metodene fikk the United Kingdom i kne. På den andre siden av havet organiserte Martin Luther King ikke-voldelige demonstrasjoner og sivil ulydighet i kampen om svartes borgerrettigheter. Man kan sin at han oppnådde mye. Blant annet har USA hatt en farget president. Nå hadde både Gandhi og King et folk i ryggen når de drev sivil ulydighet mens jeg hadde rapportere om dette. Det jeg ikke liker i saken er at både Gandhi og King ble skutt. Sivil ulydighet er ikke helt ufarlig. <br />
<br />
Men hva skjedde her i Magnebo? Kjøkkenet gikk og la seg for å strekke ryggen og sa at det bare var å si ifra når jeg var klar. Kan dette kvalifisere som mishandling tro? <br />
<br />
Ellers ser jeg at sosiale aktiviteter øker på facebook i disse corona-tider. Noen har lurt seg innom en butikk og kan i ord og bilder rapportere om tomme hyller på toalettpapir, brød, hermetikk ,,,, Vi er jo så jævlig gammeldags og bakstreversk her i Magnebo at vi naturlig har lagre for vinteren av det som tåler lagres. Likevel freste pappa ut lenge før krisemeldingene, inside information, og fylte på lageret. Nå håper jeg bare ingen drister seg innom døren her og fotograferer tre fulle frysere, et velfylt kjølerom pluss ditto velfylt bod.<br />
<br />
Jeg har hørt om hamstring under krigen. Det var noe annet. Da var tomt tomt. I dag er tomt en sak med påfyll.<br />
<br />
Det er enkelte ulemper med dette at jeg valgt å definere karantenen som ferie. Vi kommer i en usynkronisert dagrytme. Pappa står opp som vanlig i fem-seks tida og går en skikkelig tur. Så legger han seg. Kjøkkenet står opp i seks-sju tida går ut og er klar for senga omtrent nu – midt i en blogg der jeg er lys våken. Jeg vet ikke helt hvordan å få oss synkronisert og tar gjerne imot tips. <br />
<br />
Vi har rigget oss til med blant annet lydbøker og lytter nå på Jan Guillous 9. bok i serien om det store århundret. Kan det virkelig være hold i Sepos forfølgelse av folk på venstresiden?<br />
<br />
Her må jeg stoppe. Den usynkroniserte dagen slår til. <br />
<br />
<br />
<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-86174823218952019052020-03-09T18:46:00.002+01:002020-03-09T18:46:55.998+01:00... som sand mellom fingrene...Dagene renner bort som sand mellom fingrene. Jeg prøver å gripe om dem, sandkorna, men de renner ned mot sitt ulitimate sted, vil jeg tro. <br />
<br />
Visstnok er vi nå et godt stykke ut i mars, og selv om jeg gjennom de store vinduene her i Magnebo ser rett mot store snøhauger vet jeg at snøen også vil renne bort som sand mellom fingrene.<br />
<br />
For noen uker side var vi på et foredrag i Grov om krigen sett fra vårt område. Blant annet ble det fortalt at man ved krigsstart ville anlegge en flyplass på Skånland. Det samme leste jeg om i Martin Buviks artikkel fra krigen. Snøen var hard, og man spadde og kjørte vekk snø fra flyplassen. Da man endelig var ferdig med det hadde all anna snø rent bort som sand mellom fingrene. Nå ble selve flyplassanlegget en ukjent del av krigshistoria. kanskje fordi den ikke fungerte etter formålet. <br />
<br />
For noen år siden var vi i Harstad på et foredrag om Finnmarksleiren. Jeg visste faktisk ikke om den enda den er en del av vår nære historie. I bilen på veien heim ble jeg sittende og tenke over hva jeg egentlig visste eller ikke visste om vår nære historie, denne gang om krigen. Dette ble startskuddet til at jeg begynte å småskrive om det jeg hadde hørt fra krigen samt det jeg kunne hente ut av det arkivet vi da hadde. <br />
<br />
<br />
En annen del av ukjent og lite omtalt krigshistorie er den evakueringa som skjedde fra sjøkanten opp til Markebygda da bombinga av flyplassen begynte. Hele familier evakuerte med buskapen med, og plass var det til folk og dyr som søkte vern. <br />
<br />
Nå er det slik at om jeg hadde null kunnskap om Finnmarksleiren og lite kunnskap om flyplassen i Skånland, fantes det likevel mye stoff om dem og man kunne om for eksempel om 100 år begynne å grave i arkiv og skriv om dem. Dette gjelder ikke evakuering opp til Markebygda ved krigsstart. Om det i det hele tatt finnes noe arkivstoff om det, tror jeg det må være fint lite. Det er muntlig kunnskap, og som sådan hurtig døende. Jeg vil tippe på at det om hundre år skulle bli vanskelig å skrive om dette fenomenet. <br />
<br />
Jeg frykter at dette er historie som renner bort som sand mellom fingrene om ikke noen tar et ansvar. Klokka er fem på tolv. <br />
<br />
Det er interessant om det var ringvirkninger av dette i årene etter krigen. Fikk det noen ringvirkninger i det hele tatt? I tilfelle hvilke? Hvordan påvirket dette Markebygda sitt syn på sjøkanten? Enn sjøkantens syn på Markebygda? Endret det totale samfunnsbildet seg etter evakueringa?<br />
<br />
Jeg har tenkt å skrive litt om dette til neste årbok for Skånland. Og by the way: tar gjerne mot tips i den anledning – korte historier etc. Jeg kommer nok etter hvert til å legge ut spørsmål på sida Hørt og uhørt fra Markebygda.<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-70735694575307225182020-02-12T20:51:00.002+01:002020-02-12T20:51:31.256+01:00Hverdagslivets loverJeg slutter aldri å forundre meg over de lover som gjelder og som man ikke finner innafor permene til de så meget omfangsrike Norges lover. <br />
<br />
De nedskrevne Norges lover trer i kraft på så mange steder i hverdagslivet at man ikke reflekterer over dem. Ikke før man bryter dem. Prøv å gjøre noe så enkelt som å kjøre til Harstad på venstre side av veien og ikke ta hensyn til reguleringer som vikeplikt etc. Da antar jeg man vil få merke at vi har veitrafikkloven. Ellers kan man kjøre til Harstad ørten ganger uten å reflektere over at man befinner seg innafor et lovverk. Lover slik jeg forstår det er rettsregler som regulerer mitt ansvar, mine rettigheter og mine plikter. Jeg har rett til å kjøre til Harstad (det gjør jeg gjerne) forutsatt at jeg følger mine plikter på hvordan å kjøre og hvor på veien. <br />
<br />
Her i Norge er vi høyrekjørt. Nabo Svea hadde venstrekjøring lenge. I 1967 kapitulerte de og gikk over til høyrekjøring. I 1968 brøt studentopprøret ut. NB jeg setter ikke dette i sammenheng selv om 68-erne opponerte mot ganske mye, så hvorfor ikke også på dette. Sverige var forresten det siste kontinentale landet i Europa som gikk over til høyrekjøring. Deretter gjensto øyer som Storbritannia, Irland, Malta, Kypros og Island. Sistnevnte gikk over i 1968. Norge fikk høyrekjøring ved vegloven av 1793, skjønt det knapt var veier til to vogner å møtes. <br />
<br />
Apropos to vogner. I dag er Bjarkøy bilfast. Men en gang i tida måtte man ta bilen på lokalen til/fra øya. Dette var på den tida Sagaøya hadde to biler. At disse to så kolliderte, ga mye godt revystoff.<br />
<br />
På den tida var vi opptatt med å sysselsette Danmark, følgelig hadde de også en lov omkring dette. Senere mistet vi Danmark, og enda kan man merke sure oppgulp derfra. Blant annet har hele to dansker hevdet at det norske kongehuset var feig under krigen og stakk av. Men de tidde da vi bare antydet at vårt kongehus skålte ikke med okkupantene. En hel danske som vi traff på Aker brygge i Oslo en lørdagskveld ble etter hvert som han tømte ølglass for ølglass mer og mer rørete dansk mens han i ulike varianter belærte oss om at i Norge kunne en danske bli konge. Innimellom prøvde han å sjekke opp Anja, men dess mindre han lyktes der, dess mer foredro han om dansker som kunne bli konger i Norge. Ingen av oss sa at man da måtte bli invitert og ha en folkeavstemning bak seg om at man var ønsket. Det var ikke nok å slå seg på brystet og si at man var dansk. <br />
<br />
Båten til Nesøya går hver halvtime, og han utsatte båt etter båt. Ingen av oss nevnte en annen danske som i 1814 som gjerne ville bli Norges konge, men som måtte forlate landet ganske så fort. Bakgrunnen var napoleons-krigene. Danmark og Sverige var på hver sin side. Danmark kom med i tapende part og måtte avgi Norge som krigsbytte til Sverige. Det var etter dette en dansk kongesønn prøvde seg på å bli valgt til Norges konge. Det ble han også og var det i flere måneder til venstrekjørte Sveriges kong Carl Johan kom ridende inn i Norge og kostet dansken over Skagerak. Hadde vi nevnt dette, hadde han vel ikke tatt båten til Nesøya før langt utpå natta. Vi sa det ikke. Jeg mener, når man sitter på Aker Brygge med en eplejuice, en kaffe, en te, et glass vin og en danske en lørdagskveld orker man ikke spikke fliser.<br />
<br />
Det ville klassifiseres under det min oldemor lakonisk kalte Reidet njuocca muorraruopmasii. Senere fant vi dette uttrykket i norsk variant i det flotte bladet skoleinspektøren i Skånland startet før krigen. Skolene sendte inn bidrag. En fra Kjønna krets skrev på nynorsk om et bortkastet arbeid som var som å Lage tunge til vedulven. Der kom oldemors talemåte på norsk. Vi orket ikke lage tunge til vedulven der på Aker Brygge, man skal ikke spikke fliser i utide. <br />
. <br />
Interessant dette med at Carl Johan kom ridende inn i Norge. Det er faktisk hest og vogn som kommunikasjon som sies å være årsaken til høyrekjøring. <br />
<br />
Som jeg har rotet meg på viddene her. Egentlig skulle jeg bare ha en kjapp ingress om lover for så å gå over til dagens tema: de lover man ikke finner i lovboka. <br />
<br />
Denne bloggen spinner ut av en lov i hverdagslivet: Hvis di mister noe du trenger, finner du det igjen når du har skaffet deg noe nytt.<br />
<br />
Årsaken til at denne loven er blitt aktuell, er at vårt lager av klappakaker er blitt ganske så redusert, og Asenova productionz, Anka og mamma, vil lage et nytt lager. Men så er saken at selve takka er på Liland og ledninga her. Årsaken til dette er så lang og kronglede at jeg ikke tar det opp her. Poenget er at vi ikke finner ledninga tross intens leting. Det vil si: det er ikke lett så grundig på loftet som Anka og mamma nok skulle ønske. Loftet er, når Sigbjørn og Emma Margret ikke er heime, domenet til kun pappa og meg. Et sted må mannfolk ha i fred der kvinnfolk ikke herper og rydder. Her i huset er det loftet. Jeg vet om flere tilfelle der mannens domene er garasjen. Men altså – loftet er fredet område. Nå må jeg tilstå er der er ganske mye lagret delvis litt rotete, men det skal pappa og jeg ta etter hvert.<br />
<br />
Så kanskje er ledninga der, men opp trappa kommer ikke Anka og mamma seg for å lete. Slipper man dem først opp for å grave, er domenet tapt.<br />
<br />
Mamma har kapitulert og fått tak i en ny ledning.<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-12721639504481445672020-02-05T19:30:00.003+01:002020-02-05T19:30:43.981+01:00Om å legge planer og huske hvor de er lagtNår jeg nå endelig er i gang med blogging igjen etter et langt opphold, er det mye ditt og datt som er glemt i mellomtiden - herunder passord for å komme inn der vi trenger å komme inn. Men det løste seg, om enn ikke helt smertefritt. Årsaken til det lange bloggeoppholdet er at mamma har vært på sykehus, og jeg har ikke villet blogge da av ulike årsaker. En av årsakene er at jeg ville sende et signal til min mor om at hun ikke bare var ønsket heim, men at her var presserende behov for henne. Hun hadde det som plommen i egget de siste ukene på sykehuset i Harstad, og jeg måtte jo finne måter å melde på at det ikke var der hun hørte til. Hence null blogging. <br />
<br />
Selvsagt kan man skrive opp passorda et lurt sted, men da kommer utfordringa å huske hvor det lure stedet er. Ole Henrik Magga skal ha sagt da han var sametingspresident at det var lurt å legge planer for virksomheten, men så var det å huske hvor man hadde lagt dem. Nå tiltror jeg den godeste Magga å ha megen god husk på slike ting. I sin tid som sametingspresident bygde han opp et system som så suverent hevet statusen til oss samer og var så forlokkende at vi krøp fram fra alle fjordholl, avholl under fjellene, fra viddene og over alt der man skulle tro det ikke var samer – derfra krøp vi fram for å delta i dette systemet. Det var som om det var dette vi hadde ventet på – og det hadde vi jo også. Jeg vet det ikke er stuerent å si det – derfor sier jeg det heller ikke – at vi tok 180 grader snuinger her der fra nei til samiske stedsnavn til hurra for samiske stedsnavn – snuinger på mange felt. Og det er bra.<br />
<br />
Men tilbake til dette med å huske og minnes. Det er en hel vitenskap. Vi hadde glemt et par passord og glemt hvor de var lagret. <br />
<br />
Det viser seg at et minne ikke er statisk. Det kan endre seg over tid ved at hver gang det hentes opp i dagen, omskrives det litt. Man legger til eller trekker fra noe, og det lagres på nytt. Minner kan også fade away og Da helst negative minner. Dette gjelder nok ikke de traumatiske minnene. De positive minnene har lettere for å bli tilgjengelig. Etter hvert som tiden går, huskes de positive best. Derfor husker folk i langt framskreden alder de gode, gamle dagene. Tida da alt var så mye bedre. Simon Nørbye er hukommelsesforsker ved Århus Universitet. Han sier at i blant kan glemsel fungere som en god mekanisme. I blant. Minnet er selektivt. <br />
<br />
Jeg har i mitt delvis lange liv fundert og undret meg over fortellere - de som har så mye å fortelle og som husker så mye. Jeg har også vært tilstede der flere husker ulikt om samme hending. Da har antagelig noe skjedd oppe i hodet.<br />
<br />
Jeg så i går på facebook et bilde av folk som hesjet i solskinn. Det var harmoni over bildet, og det var da også headet med De gode gamle dagene. Nå har ikke jeg hesjet og kan uttale meg om det, så jeg søkte bistand hos hertingene som visstnok har gjort det. Var bildet og kommentaren et godt innblikk i de gode, gamle dagene ved hesja? Tja, var svaret, det var sikkert slik også, men det var dager med regn, tungt gras, hast med å få slåttonna gjort siden det gjaldt familiens livsgrunnlag. Det var halvdøde frosk og mus som var skamfert av slåmaskin og sleperive i grasdungene etc, og det var måser som kretset rundt og ventet på at folk skulle grave fram til dem disse halvdøde mus og frosk. Dette var også de gode, gamle dagene. Det gode med dem er kanskje at det var en rikere flora av småkryp, særlig frosk, Mus og rotter har i dag fått enda bedre livsvilkår og har inntatt hele landet. Jeg var innom dette i en tidligere blogg der jeg beskrev vår kamp mot mus og vånd i fjor vinter. I år har vi ikke sett dem her. <br />
<br />
Mens jeg er innom tidligere blogger, blogget jeg også om sjuras fortreffelighet, og det gleder meg å se at Sagat en stund etter laget en to-siders reportasje om kråkefuglene der de brukte mange av mine argumenter. Nå venter jeg en reportasje om vått og tungt gress, halvdøde mus og frosk og hast med å sikre familiens livsgrunnlag.<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-90703824538344566242020-01-29T16:10:00.001+01:002020-01-29T16:10:08.471+01:00Lærdom er lett å bære«Han er gammel hans som lærer» pleide min bestefar å si når han brukte norsk. På samisk kunne han si «Gal boares vearal ohappa.» Det han nok mente var at om man ikke hadde lært seg folkeskikk i barndom og ungdom den lette veien, måtte man nok lære det senere i livet the hard way.<br />
<br />
Som den interesserte leser nok skjønner, er denne bloggen trigget av det å lære, det å ville lære og det å måtte lære noe. <br />
<br />
Da vi i 2005 styrte med søknader til domantrening og fikk vite at jeg var for gammel for ny kunnskap og utvikling – jeg var da 27 år - argumenterte vi overfor rette vedkommende etat som hadde meldt oss denne grensen -at hvis 27 år var grensen for læring, burde de da slutte det som for oss syntes som deres hovedbeskjeftigelse: Kompetansehevende og input-kurs helst på den andre sida av jordkloden. Flere av dem hadde nettopp vært i Australia på et sådant, og de var visselig godt over 27 år. Eller var det bare hjerneskadde som ikke fikk/kunne lære seg noe over fylte 27 år? Vi fikk aldri noe svar på det spørsmålet. For alt jeg vet reiser de ennå jorden rundt og oppgraderer seg. <br />
<br />
Siden dette var et viktig spørsmål for oss satte vi håpet til politikerne og skrev til Troms-benken i Stortinget. Null svar. Null svar er også et svar og et signal om hva Troms-benken mente om saken. Deretter skrev vi til Sosialkomiteen, men forventet ikke svar derfra heller. Plutselig en dag fikk vi en telefon fra Fremskrittspartiets kontor på Stortinget. Sosialkomiteens leder Jon Alvheim hadde tatt spørsmålet vårt til Stortingets spørretime, og helseminister Ansgar Gabrielsen hadde svart at 27 år ikke var noen aldersgrense for kunnskap og utvikling. Nå ville FRP-kontoret sende oss svaret. Vi fikk det og brukte det for alt det var verdt, og det var ikke så rent lite. Så da ble det læring og kunnskap på meg. <br />
<br />
Det var dette med å VILLE lære noe.<br />
<br />
Jeg finner i farta ingen eksempler på dette med å MÅTTE lære av den gamle verden det man ikke lærte som ung, Det vil si: Jeg fant eksempler, men de passerte ikke sensuren.<br />
<br />
Så var det tredje måte å lære på – oahppat guoktesoabbái - som nok best kan oversettes med å lære så lenge man lever. Det er dette som har trigget denne bloggen.<br />
<br />
Klokken 14 i går gikk alarmen her i huset. Vannlaust! Vi har ikke vann. <br />
Vi tok det med stor ro, og sjøla som har opplevd vannlause med en stor og overmåte tørstig krøtterflokk blåste litt hånlig i bartene: Vi klarte oss vel noen timer uten vann! Dessuten var manglende vann nye Tjeldsund kommunes ansvar, så nå fikk de bryne seg på at Markebygda var vannlaus, Vi spiste følgelig middag i stor ro og antok at spørsmålet løste seg fort eller i alle fall at vi fikk beskjed om ståa. Så skjedde ikke. Etter noen timer var sigarføringa ikke lenger så høg, og man ringte til naboen til venstre for oss. «Har dokker vann?» Naboen skrudde på krana for å sjekke, og vannsuset og hørtes godt. Ok, da måtte feilen ligge på vannledninga vi og barnehagen har felles. Ny telefon. «Har dokker vann?» Ny sjekk, ny kraftig vannbrus vi hørte godt. Nå fantes det lenger ingen sigarføring her i huset, for man skjønte at da var problemet mellom barnehagen og oss – og kort sagt var det da ikke nye Tjeldsund kommunes problem, men vårt. <br />
<br />
Vi hadde lagt elvestadrør som skulle hindre at vannet frøs. Nå ble det tegn til litt panikk her. Visste noen hvor bryteren til dette var? Svaret var nei. Vi hadde nok fått vite det, men dette var kunnskap som kom og gikk. Hertingene måtte bite i det sure eplet og ringte Grovfjord Byggs ekspeditte byggeleder. Ante han hvor bryteren til elvestadrøra var? Han skulle sjekke og ringe tilbake, noe han gjorde et par minutter senere. Bryteren var i el-skapet i leiligheten, for vannet kom inn der. Her må jeg skyte inn at to mobiler var i bruk. Pappa ringte til rørlegger Levald. Levald kunne fortelle at sønnen Jim straks var heime – noe han da også var. Og pappa gikk med ham inn i leiligheten for å skru Elvestad på tining. <br />
<br />
Han kom tilbake ganske oppkarret. Det var vann i leiligheten!! Det var bare vi i hoveddelen som var vannlaus! Mamma hentet opp sin gamle erfaringskunnskap ad vannlause og mente at det kunne da i all verden ikke ha frosset mellom de to boenhetene – med varme i golvet – men det var den eneste løsninga hun så. Nå satte vi vår lit til undrer og mirakler og håpet at vannet plutselig skulle være her. Så skjedde ikke. I stedet hørte vi at det peip som en brannvarsler et sted i huset. Vill jakt etter hvor det peip. Pipinga ble lokalisert til det lille toalettet som er kombinert toalett og lesestue. Men hvorfor det peip der ante vi ikke.<br />
<br />
Nytt håp til undre og mirakler om at dette måtte slutte. Men miraklenes tid var forbi hva også dette angikk.<br />
<br />
Nå hadde det gått såpass lang tid at elvestadrøra skulle slås fra tining til drift. Pappa slepte seg over til leiligheten for å gjøre dette. Han var atskillig lettere i ganglaget da han kom tilbake sammen med naboen Jim som er rørlegger. Heldigvis hadde pappa nevnt denne pipinga – og da visste Jim hva det var. I Magnebo har vi varslingsanlegg for vannlekkasje. Det er følere flere plasser i huset, deriblant på lesestua/toalettet. På denne føleren som sitter i gulvet var det kommet litt vann, og systemet stengte av vannet for å unngå vannskade. Pipinga varslet hvor det var. <br />
<br />
Et minutt senere hadde vi vann – og vi hadde etablert en husbok der vi omhyggelig noterte en del viktige ting, så som varsling på vannlekkasje. <br />
Moral: man lærer så lenge man lever.<br />
<br />
domantrener<br />
<br />
P.S. Mamma var så lettet at hun prakket klappakaker på Jim da han skulle dra. <br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-17976353301418614382020-01-26T17:06:00.000+01:002020-01-26T17:06:00.911+01:00Long time no hearNå har virkelig vann rent under bruene siden sist jeg blogget, mye vann, og sanddynene har flyttet seg. Vi har skiftet tiår og skiftet kommune uten at jeg for min del har gjort noe i den saken. <br />
<br />
Vi har hatt en til-fra tid i familien og har fra begynnelsen av november til for noen dager siden bare vært samlet julaften og første nyttårsdag. Men nå er vi alle der vi der vi skal være, inklusive Anka som er kommet helskinnet fra et luksusopphold i Dubai.<br />
<br />
I denne tida har vi ikke hatt god tradisjonsmat selv om vi alle måter har hatt god mat både her i Magnebo, på Solgården og i Harstad på sykehuset. I morgen kommer Sigbjørn og Aslak Piera heim og du kan vite noen har tatt opp blod for å lage gomba. Det gler jeg meg til.<br />
<br />
Vi er nå halvveis i vinteren her i Magnebo. Her er en mellomting mellom Borkskogen og Gammelhuet hva vind angår. I Borkskogen var det nesten ikke vind. Den eneste gangen det hadde stormet der, var vi dessverre ikke heime. Det var da orkanen som la ned fjøs i bygda herjet. Da vi kom heim hadde den lagt ned to store oretrær. De lå pent parallelt med huset og meldte om en uvanlig vindretning. I Gammelhuset sto diverse vinder på, men huset er solid og har stått støtt i generasjoner. Jeg var spent på hvordan det ville bli her. Her blåser bare litt – akkurat så mye at man får blåst hodet reint, som min oldemor visstnok pleide si. Vinden blåste reint for skitt og regnet renset luften, sa hun. Hva hun sa om sol og overvarme vet jeg ikke, men i familien sier vi at vinden har fulgt oss hele tida under flytting mens vi var nomader. Og da vi siste gang flyttet over Gironvarri hadde vi en god blåst i fjeset. Derfor, når vi skulle bli bofaste, slo vi oss ned der det var høgt og vindfullt. Senere generasjoner har stort sett glemt dette og har flyttet ned fra de høge og vindfulle steder. Hun pleide også å si at når vi flyttet over Gironvarri joiket vi. Joik er derfor noe som er en tradisjon, om enn glemt i dag. <br />
<br />
Derfor oppsummert synes jeg det er godt med litt vind nu og da her i Magnebo. En annen sak jeg liker er at jeg i høst så tegn til at sjura ville bygge her i nærheten. Det er et godt tegn at sjura slår seg til. <br />
<br />
Annet som har endret seg de siste to år. er utsikten. Fra Borkskogen så vi mot Kvitfors, Broderstad, Moski og Gallogieddi og videre litt lenger under fjellet. Fra Gammelhuset kunne vi studere Gallogieddi, Nordmark og Pålhaugen, pluss selvsagt Garvajavri. Her fra Magnebo ser vi fjell jeg ikke aner hva heter pluss mot Bjerkelihøgda, hoppbakken og Boltåstua og deler av Repphaugen. Eksperter sier det skal være godt å endre horisonten. Om det er den fysiske horisonter de mener vet jeg ikke. Men når man skifter hus, må man ha andre vinkler på en del, og slik sett er det kanskje flere horisonter som er endret.<br />
<br />
Emma Margret og Ronald har invitert oss til Karasjok i påsken. Pappa og jeg lot ikke den sjansen gå fra oss. Mamma syntes ikke hun var helt klar for det enda. I går bestilte vi flybiletter til Lakselv, og jeg holdt på å få et infarkt da det viste seg at mitt visakort skulle brukes. Jeg er vant med at andres visakort er i bruk og jeg sparer penger. Men nei, kan nesten ikke tilgi mamma som flirte hensynsløst og spurte om jeg trodde hun betalte når pappa og jeg skulle på heisatur. Jeg måtte ta betenkningstid på flere timer. Det tar tid når økonomiske forandringer og omveltninger skal skje. Etter å flere ganger ha truet pappa til å huske at han skulle refundere meg sin billett, ble omsider billettene bestilt og mitt kort brukt. Etterpå flirte mamma like hensynsløst og sa at pappa sikkert ikke husket det. Akkurat nå lovet han å gjøre det fort, og når pengene er på min konto kan jeg puste ut. Man kan da ikke hive om seg med penger og løpe gjennom livet med visakortet i handa. Men jeg har i alle fall gardert meg mot noen utgifter som er på tur. Mamma og Anka skal, når føret blir bedre ut, og kjøpe lamper etc og har invitert meg med. Jeg har klargjort at jada, jeg blir med. Mine kort blir igjen hjemme. Det knepet har jeg lært av en kjenning som avskydde loddkjøpepress på alle sammenkomster, så han lot alltid lommeboka bli i bilen. <br />
<br />
Der har dere meg. <br />
<br />
<br />
<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-73650671000743653942019-09-10T19:03:00.002+02:002019-09-10T19:03:28.394+02:00Å ta med skjærer til AtenDet begynner å sige inn at det er her vi bor og skal bo. Nå banker jeg i bordet. Ikke det at jeg tror på slike ting, men det kan i alle fall ikke skade å gjøre det. Noe må det være siden den teknikken er utbredt. I England sier man touch wood. Hva sier vi forresten på samisk? Siden vi samer ble kristnet såpass seint, kom kanskje denne trenden ikke inn i hverdagen. Det å banke i bordet- eller treet som man sier i England, var en måte å motvirke at onde makter skulle blande seg inn og snu hellet. Treet man banket på var et symbolsk tre, kirke eller korset. Kanskje vi knakket på runebomma eller stolte på at den gjorde susen.<br />
<br />
Man kan gjøre mye rart i sin hverdag, å banke i bordet anser jeg som uskyldig. Jeg håper alle i vår tekniske hverdag har noe av tre rundt seg som man kan banke på. Det er nødvendig. Kanskje bør man gå med et trestykke i lomma?<br />
<br />
For noen dager siden spankulerte ei sjur rundt her ute på den nylagte verandaen. Den gikk langsomt og så seg rundt. Jeg tror den rekognoserte for en fremtidig bygging av reir. Jeg håper det. Da blir det eventuelt byggestart til våren. Det var koselig. Det pleide spankulere sjurer heime i Borkskogen også. de kunne ta seg en tur på verandarekkverket eller noe slikt. Men de sjurene antok jeg bodde der, de hadde jo reir, så det var ikke noe spesielt. Denne rekogniserte. <br />
<br />
Dette er noe man har tatt som en selvfølge. Sjura skal bygge reir nær huset. Det er den eneste fuglen man forventer det av. Jeg ser da bort fra stæren og stærkassene man setter opp. Man bygger et hus til stæren og håper den flytter inn. Med sjura er saken en annen. Man forventer at sjura klarer biffen sjøl – noe den gjør. Da vi bygde i Borkskogen var det en glede at sjura også begynte å bygge. Det er et godt tegn at sjura slår seg til. Samtidig er den en noaide-loddi – en gannfugl - som kan litt av hvert. Man må oppføre seg fint mot den. Oppføre seg som folk. <br />
<br />
I vår lokale samiske tradisjon er sjura tillagt en god del egenskaper. Sjura er som nevnt en gann-fugl og kan ganne om det er behov for det. Den er kunnskapsrik og vet når det er gjester på tur. Da varsler den dette. Spiser man sjureegg blir man sladderaktig. <br />
<br />
Det artige er at jeg etter det veranda-besøket googlet sjura, og det vil jeg bare si: De egenskaper vi tillegger den er for småting å regne sammenlignet med det jeg fant på nettet om den. Sjura er den fuglen med en hjerne mest lik mennesker. Den er regnet som den mest intelligente fuglen. Selv om det er 300 millooner år siden sjura og vi hadde samme forfedre, har vi enda i dag samme reaksjonsmønster. Man har scannet sjuras hjerne mens man utsatte den for eksempel glede ved å se noe velkjent, frykt ved å se noe den er redd for og den reagerte som et menneske. Ikke rart sjura vil bo nær sine likesinnede. Fugleforsker Jon Marzluff ved universitetet i Washington har forsket på kråkefugler herunder sjura i 30 år. Han har påvist at de har et meget avansert kommunikasjonsystem. Kråkefuglene har en hjerne som er like stor som vår i forhold til kroppsvekt. Det er de kognitive sentrene som er store. De har velutviklede bevissthetssentre, en evne til å forså og tenke, sier førsteamanuensis Magne Husby ved høgskolen i Nord-trøndelag. <br />
<br />
Sjura er forresten den eneste fuglen som har bestått speiltesten. Den ser seg i speilet og vet det er den sjøl. Den går ikke til angrep på det vesenet den ser. Ellers er det bare aper, elefanter, spekkhoggere og delfiner som har bestått speiltesten.<br />
<br />
Og by the way. Se bare på det huset sjura bygger! Ikke noe klampverk der. Det er en sinnrik sak med flere innganger og tak over. <br />
<br />
Sånn avslutningsvis begynte jeg å lure på gammel visdom. «Gå til ugla og bli vis.» Følgelig googlet jeg ugler. Joda, den ble regnet som vis i Sør-Europiske kulturer. Kanskje fordi den har kikkertsyn, øynene pekende framover, foransittende øyne, og satt der og glodde og beveget litt på hodet. Ugler nær huset var et dårlig varsel overalt, unntatt i greske kulturer der gudinnen Atene holdt seg med ugler. Det er derfra uttrykket «Ta med skjærer til Aten» stammer. Der er sjurer nok. Tilsvarende er å og bakarbarnet brød eller ta med torsk til Lofoten. <br />
<br />
domantrener<br />
<br />
Inntil annet et bevist holder jeg meg til at sjura er den viseste fuglen. <br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-55874301526000326142019-09-02T09:17:00.003+02:002019-09-02T09:17:29.987+02:00Det går seg tilHvis noen spør meg hva jeg tenker på akkurat nu, er svaret: Lurer på korsen det er her i huset hvis vi er bare tre over en periode. Siden vi flyttet inn 9. juli har her vært mange i ulike ærender. Det være seg besøk eller anna. Under anna sorterer alt annet enn besøk. For eksempel er her i dag foruten oss tre og assistent også en tilkallingsvikar. Så er her en snekker (de var to en stund), to fra Hålogaland breibånd som endelig setter opp det, og en som monterer spesialklosettet mitt – dere vet den som vasker en i rompa etter et toalettbesøk. <br />
<br />
Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen. <br />
Jeg antar det gikk bra den korte stunda. <br />
<br />
Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.<br />
<br />
<br />
I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages. <br />
<br />
Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.<br />
<br />
Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.<br />
<br />
Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd. <br />
<br />
domantrener<br />
<br />
I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart. <br />
<br />
Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.<br />
<br />
Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig. <br />
<br />
Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR. <br />
<br />
PSS!<br />
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne. <br />
<br />
Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet. <br />
<br />
Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester. <br />
<br />
En insektløs klode er et nifst framtidsskue. <br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-30787118881748207802019-07-25T12:38:00.002+02:002019-07-25T12:38:34.303+02:00Når det regner på prestenMerkelig korsen gammel erfaring nedfeller seg i talemåter som enda i dag er lærdom. Det finnes mange slike. Den siste jeg tenkte på var talemåten Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Talemåten indikerer at om du har noen slags samvær med noen høyere enn deg og med bedre kanaler til diverse goder, kan det dryppe litt goder på deg også. <br />
<br />
Nylig har Aslak Piera fylt to år, og han feira det blant annet her i Magnebo med dertilhørende kaker, gaver og oppmerksomhet. De fleste som kom i hans bursdag, hadde også med en nyhusgave til meg, og slik kom denne talemåten meg i hu. <br />
<br />
Apropos dette med at det drypper på klokkeren når det regner på presten – så ble det reist et spørsmål da Aslak Piera feiret to-årsdagen med gaver og festivas og det dryppet litt på meg/klokkeren. Da ble det reist et spørsmål om hvorfor all grøde fra oven endte hos klokkeren? Var det ikke rimelig at noe gikk videre nedover i rekkene? Hva med andre i menigheten, ville ikke også de ha behov for noe fra oven? Jeg har ikke noe svar på det. Jeg er såre fornøyd med å være klokkeren og velger å overhøre murringer i nedre ledd i næringskjeden. Trenden i dag er å leve nær naturen, så nær som mulig. En kasse jord på kjøkkengolvet der man kan dyrke salat. Det er det neste. Ellers er naturen slik at noen tørker bort og noen regner ned. Hvorfor skal det være annerledes her? Under klokkeren ligger tørkebeltet. Dessuten er det rådende praktisk politikk i Norge at det er forskjell på folk og finn. Folk er i øvre del av tilgodeseinger. Finn er lavere ned. Kommunikasjonsmessig reiser folk med tog og får godset transportert med tog. Finn har veier som ikke er dimensjonert for den tungtrafikken man har. Trailerne er veienes herskere og noen av dem demonstrerer dette med å henge seg på kroken på personbilen foran. Men kvaifisderer vi til jernbane? Nei, vi er finn. Vi er folk i skattesysteme og når vi f.eks. selger vekk fiskekvotene våre. <br />
<br />
Man skulle tro når man ser seg rundt her at her bor flere enn tre voksne. Under bordet i kroken her ligger leker. Ved siden av står en tavle på stativ, og på kjøkkenet er et lite bord med to stoler. På dette bordet ligger tegneblokk og fargestifter. Hovedpersonen sjøl er sust til Sverige sammen med foreldrene sine og kommer tilbake i neste uke. Koselig å se hans spor sånn fysisk også her. <br />
<br />
Nå har jeg bodd her i nøyaktig en uke. Onsdag i forrige uke overtok jeg huset og vi begynte å kjøre opp diverse. Torsdag leverte Møbelringen sengene – vi hadde en seng fra før. Hence den store leveransen fra Møbelringen i Harstad. De nye sengene krevde en del skruing, og gjengen stod på utover dagen. Om ettermidagen var det klart, og dermed flyttet pappa, jeg, Sigbjørn, Sigrid og Aslak Piera opp hit og tok med oss såpass mat at vi hadde det vi trengte i tillegg til det Sigrid hadde kjøpt inn. Dagen etter, fredag, flyttet Emma Margret og Ronald opp. <br />
<br />
Den store spenninga var katid fru herting ville flytte. Vi satte igjen litt mat til henne nede i gammelhuset, men på lørdag kom hun til Aslak Pieras dag, og nå er vi alle her. I en uke har vi pakket opp, organisert og prøvd å finne ut hvordan å bo her, men jeg vil tru det tar noen måneder før siste ord er sagt i den saken. <br />
<br />
Nettopp ble det sukket at man savner en kjeller å krype ned i og sove, men ett av soverommene er ganske kjølig der det vender mot nord. Så vi får sette inn en romkjøler og ligge der. <br />
<br />
Da vi kom flyttende på torsdag, var det store grushauger etc her, men Fagerhaug Maskin har jobbet her i to dager, og plutselig er uteområdet et annet. For noen svære maskiner de har. Rørlegger Nygard har også lagt noen nest siste hender på verket. Det gjenstår noen småplukk. Selvsagt er ikke alt ferdig her og der, men vi bor her inne mens ting skjer ute.<br />
<br />
Vel, akkurat nå gjelder det som Elena – min første assistent i 2005 sa: Norge står stille i juli. Det var fellesferie. De bygde ut huset, og trengte i den forbindelse ditt og datt. Men så var det fellesferie. Nylig så jeg i Harstad Tidende at Knut Bjørklund sa det samme. Knut Bjørklund har vært min konsulent i byggeprosessen.<br />
<br />
I dag var vi i Harstad for påfyll av nødvendige ting, herunder en liten fryseboks. Vi kjøpte jo en i fjor i august da Anka, pappa og jeg var i Danmark og bodde et sted der vi kunne plukke så mye epler og plommer vi ville. Og selv om vi var på ABR-senteret to ganger pr dag, var det utrolig hvor mye vi rakk å plukke de siste dagene før vi reiste heim med fangsten i tre ekstra store kofferter vi hadde kjøp brukt der. Når mamma hørte hva vi var på tur heim med og at dette skulle syltes, kjøpte hun fryseboks. Ellers ville det ikke bli plass. Men Anka satte alle i sving med hermetisering, så vi hadde nok ikke trengt den fryseboksen likevel. Nå er den for stor til å plasseres her. Hence en ny liten fryseboks. Så får vi prøve å selge den som ble kjøpt i fjor i august.<br />
<br />
Enkelte vaner eller uvaner ser vi at vi må legge av oss. En av dem er et handlemønster som er slik at man skulle tro en dyrtid var på tur. Vi pleide i løpet av høsten bære inn det som trengtes for vinteren av alt av tørrvarer, tørkepapir, dopapir – you name it, og stue det ned i den svære boden i kjelleren. Kjeller hadde vi også i gammelhuset, så til en viss grad fortsatte denne vanen. Men nå er det stopp. Ikke har vi kjeller, og ikke orker noen bære ting opp på loftet og stue det der. <br />
<br />
Jeg ser rett mot TV-en her jeg sitter. Den kjøpte Sigbjørn, Emma Margret og jeg i november 2017 da det brant hos oss. I den forbindelse ble jeg mindretall. Jeg ville ha en større TV, men de andre to stemte meg ned. Så ville tilfeldigheten at da vi kjøpte vaskemaskin til nyhuset, slo jeg til og kjøpte en passelig stor TV. Litt større enn den fisen vi nå har. I dag kjøpte vi veggfester til den, for noen her sier at den kolossen ikke kan stå og vagle på et bord. Ha ,ha, ha sier nå jeg. <br />
domantrener<br />
<br />
PS. Uka har gått.<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-16655382024891174892019-07-10T16:51:00.004+02:002019-07-10T16:51:43.184+02:00Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. <br />
Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. Det har vært et godt prosjekt hele veien.<br />
For noen timer siden skiftet jeg ham. <br />
Jeg ATV-et opp til Magnebo som byggherre og ATV-et ned som husherre. I dag overtok jeg Magnebo. Egentlig skulle jeg her si en masse, men litteraturen inneholder allerede en mal: ord strekker ikke til. Vi gikk fra rom til rom og endte opp utafor. På forhånd hadde vi fraktet opp campingstoler og -bord slik at vi skulle ha noe å sitte på. Vi hadde også med oss mat. Klappakakene som kom fra fryseren ble perfekt i varmen mens vi gikk husgodkjenningsrunde. Brunosten ble til prim og smøret til olje. Colaen ble til kaffe, men det var helt perfekt. <br />
<br />
Det hviler en god ånd over huset, og det kan jeg nok takke de som har jobbet der. De har satt sitt preg på huset. <br />
<br />
Så helt til slutt det jeg ikke klarte si der oppe: Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. Det har vært et godt prosjekt hele veien. <br />
<br />
PS: jeg kommer igjen senere. Nå skal vi blåse ut før vi i kveld kjører opp et lass med diverse. <br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-13898347107269649412019-06-27T21:49:00.000+02:002019-06-27T21:49:02.042+02:00Avvikling og påviklingDet skal jeg bare si; her går ting slik at man må sette seg i kø om man vil ha en ussel liten blogg. Tror ikke jeg har blogget siden vi var i Belgia. <br />
<br />
Etter det har vi vært i Tromsø ganske lenge. Mamma skulle ha MR der, og de som kjenner pappa og meg, vet at vi ikke lar noen slik anledning gå fra oss – så selvsagt dro vi med. Nå er det ikke bare pappa og jeg som passer anledninger. Svein Harald Lian i NRK, han som lager programmet Tett på, lot heller ikke anledningen gå fra seg. Den ene dagen var jeg i studio med ham. Neste dag var mamma. Jeg blir å høres i NRK i morgen og lørdag. I fem dager overfalt vi Sigbjørn og Emma Margret med partnere + selvsagt Aslak Piera. Når vi er i Tromsø, pleier vi en gang spise middag ute. De siste gangene har det vært på Bei Jing Home , som holder på å bli et yndlingssted. Ellers har vi spist felles familiemiddager hos enten Sigbjørn eller Emma Margret. Det er ekstremt trivelig å ferdes rundt og spise middag sammen.<br />
<br />
Ellers blir ting avviklet og påviklet her. Vi avvikler hytta og skal selge den, for vi er aldri der mer, og huset forfaller. Mens vi domantrente rak båtfestet av, og vi klarer ikke dra båten ut og inn med handmakt. Mamma drar ikke dit når hun ikke kommer seg på havet. Gad vite katid den markefinnen ble så havfrelst? Mens vi ennå dro dit – jeg inklusive uansett hvor mye jeg protesterte – var hyttelivet som følger;<br />
• Stopp i Kongsvik for å handle snop<br />
• Ankomme Erikstad, spise og ut på havet<br />
• Spise fisk til middag<br />
• Dra oss litt<br />
• Ut på havet<br />
• Kald fisk til kvelds<br />
<br />
Men nå selger vi hytta. Pappa, Arild og Rustom er der med henger og skal hente diverse. De fyller hengeren. Slik bliver den stående her (henger med lokk) til vi 10. juli overtar Magnebo og flytter dit. Det vi har på hytta, trenger vi ikke kjøpe nytt til Magnebo. Det vi må kjøpe, og har vært i Harstad og bestilt for levering 11. juli, er senger, sofagruppe, vaskemaskin og TV. Vi har også vært heime i Borkskogen ig takket for alle år der. Der var det helt stille. Våre medboere er flyttet til Magnebo. <br />
<br />
Her i gammelhuset foregår intense forberedelser. Nede i gangen står flere esker med diverse som er pakket fra loftet. Det som kan forberedes og gjøres på forhånd, blir gjort. I dag aluminiumskasserollene skurt. Matter og gardiner er vasket. Apropos gardiner. Jeg skal leve gardinfritt en stund oppe i Magnebo og se hvordan det går. Skal ha en slags solskjerming og se.<br />
<br />
Slik jeg før syntes det var leit at Borkskogen ble alene uten oss, slik synes jeg nu for gammelhuset. Gammelhuset og vi har bodd oss sammen – og det er ikke som å forlate en hvilken som helst leilighet. Em dag hadde vi besøk som sa at huset såg så glad ut nå, ikke så ensom lenger. Det føler også jeg er riktig. Huset har livnet til når det ble fylt med liv. Her skjer noe hver dag. Her leves. <br />
<br />
Og apropos det, så må jeg nok kvelve meg på benken for ABR. Men ikke før jeg har vært innom den diskusjonen som har gått på sosiale media om Samisk forfatterlag og vedtaket om at medlemmer skal være samisktalende. Det vil si at norsktalende samer faller ut. Om det skal jeg, om jeg rekker det, blogge. Det er en spesiell situasjon, dette, og her i huset er vi to medlemmer av Samisk forfatterlag med to ulike syn. Sånn er det bare.<br />
<br />
Det kan nok bli en stund før en blogg kommer inn i rammene av travelhet – og som det så riktig og ufint kommenteres her, er jeg ikke helt ferdig med artikkelen til Årbok for Skånland. Og den har nå forkjørsrett og motorvei. <br />
<br />
domantrener<br />
<br />
Det er flott at innflytingsdato er 10. juli for da kan selveste Aslak Piera innvie nyhuset med å feire sin bursdag der. <br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-55557385606346873422019-05-28T20:46:00.002+02:002019-05-28T20:46:39.388+02:00Bøyet nakke i skamVi er kommet heim fra Belgia og har seget inn i hverdagstralten. I går rei jeg, i dag har vi startet nytt program. Nytt program spør du. Skal den gamle fyren enda holde på med program? Ha, sier jeg. Jeg er 41, og jeg kjenner folk mye eldre enn meg som holder på med program for å holde seg i best mulig stand. Forskjellen på meg og de fleste er at jeg trenger hjelp til det, og er så heldig at jeg i min situasjon har noen som både kan og vil hjelpe meg pluss at jeg har veiledere som instruerer. En av dem er ABR, advanced biomechanical rehabilitation. ABR finnes over hele kloden. Vi sorterer under ABR Belgium.<br />
<br />
Derfor var vi i Belgia nyss. Egentlig kommer ABR Belgium til Oslo tre ganger i året, og neste gang er midthelga i juni. Det var den helga vi trodde vi skulle flytte, og Sigbjørn og Emma Margret og deres gjenger hadde avsatt dette til å komme heim og flytte oss – hjelpe oss til å flytte, og da kunne jo ikke vi være borte. Følgelig dro vi til Belgia i forrige uke og gjorde unna neste steg. <br />
<br />
Dette medførte selvsagt en masse fordeler for meg som liker å reise. Oslo er jo ok, men Brussel og Hasselt byr på andre ting enn Oslo. Et av de andre ting er at vi besøkte Katja som er min første ABR instruktør. Hun bor i Lommel, en rimelig stor by på grensen til Nederland, og det rare er at man i hennes hus ikke har en følelse av at man er midt inne i en by. Veranda rundt huset med grøntanlegg og vann. Vi snakket om at dette minte om da vi fra Camden tok en kanalbåt og plutselig glemte at vi var i London. Vi fikk en følelse av urskog. Slik var det hos Katja og familien hennes også. De bebor andre etasje og bor som i en skog,<br />
<br />
Ellers så jeg skog nok, tett og høg, når vi kjørte fra Brussel og mot nordøst til Hasselt. Her kunne man nok avskoge en del, maskinene skulle fått noe å gjøre. Der vi ikke kjørte gjennom skog, der det var snaut, sto det vindmøller langs veien. Langs veien. Kraft må man ha, og noen steder må man hente den. På pannekakeflate Belgia har man ikke fjell å sette vindmøller på. Hvis ingen slår inn døra her – drister jeg meg til å pennføre at jeg synes vindmøller må være et ok alternativ. Strøm må man ha til det man trenger strøm til. Også de så miljøbevisste el-bil brukere – selv de trenger strøm. Nå ser jeg flere og flere som henter sin strøm fra sola med solcellepanel på hustakene. Jeg kan for lite om dette – eller det vil si jeg kan intet. Men den solenergien man tar til oppvarming, forbruker en del av den energien sola skulle gi til naturen for øvrig? Eller er det ikke slik? Hvordan vil det bli på sikt? Mindre energi til planter og andre vekster?<br />
<br />
Vi bodde på et hotell denne gangen – jeg klarte å overbevise de andre om at vi til vanlig bor i urskogen – sånn i overført betydning, og det skulle tilsi at vi kanskje skulle gå for noe annet når vi reiste, Så vi bodde på Radission Blu med Sky-lougne i 19 etasje Der kunne vi om kveldene sitte og se mørket falle på atskillig fortere enn man er vant til. Overgangen mellom sol og mørke var ikke så lang.<br />
<br />
Heimreisen var givende hva angikk observasjoner. I Brussel måtte vi traske og gå i en evighet før vi endelig kom til flyplassen. Jeg glemte å sjekke om dette var inngangen for non-eu- citizens. Den er slik: «Ok, dere har sjøl valgt å ikke være en del av oss. Da får dere vær så god gå.» Det samme da vi endelig var ved utgangen til Oslo. Himla langt unna tax-free selv om det ellers krydde av dem. Ørten trapper å gå før man kom til flyet. Greit nok. Det skal ikke være lett å stå utenfor EU, så det var sjølforskyldt. Vi kreket oss derfor ned med bøyd nakke i skam. Ikke i flyskam, som man skal i disse tider, men en stå-utenfor-EU-skam.<br />
<br />
<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-18966747271535080762019-05-22T18:19:00.003+02:002019-05-22T18:19:55.759+02:00De tre farlige trillingerPå facebook har jeg sett bygdedyret omtalt.<br />
<br />
Bygdedyret er et begrep skap av forfatteren Tor Jonsson og er et bilde på trangsynt mentalitet. Bygdedyret er universelt. Det dukker opp i mange settinger. Bygdedyret har en tvilling skapt av en annen forfatter, Aksel Sandemose, da han i boka En flyktning krysser sitt spor skapte janteloven.<br />
<br />
Det finnes også minst en en til, trillinger altså.<br />
Jeg hørte en gang en fortelling om en eldre mann som fortalte sitt barnebarn om de to ulvene som bebor oss mennesker. Den ene ulven ville godt for menneskeheten, den andre det motsatte. Bestefaren beskrev grundig hva de to ulike ulvene kunne forårsake hvis de fikk makt. Barnebarnet spurte om han også hadde de to ulvene i seg. Joda, bestefaren bekreftet at ulvene bebor oss alle. Dette gjorde barnebarnet betenkt. Jeg vil tro han så for seg hva hans ulver kunne forårsake på godt og vond. Men hvordan kan jeg vite hvilken ulv som vil ta makt hos meg spurte han. Det kommer an på hvilken ulv du mater, sa bestefaren. <br />
<br />
Det kommer an på hvilken ulv man mater hver enkelt av oss. <br />
<br />
Felles for disse trillingene er at de gjerne søker å ramme mennesker som er annerledes i betydningen at de tør leve på en annen måte. Ofte oppegående mennesker. Det er nærliggende å bruke prinsesse Märtha Louise som eksempel her. Jeg tar ikke stilling til det hun holder på med. Jeg viser til henne som et eksempel. Facebook har flommet over av innlegg om prinsessen og sjamanen. Ett kan man si: Märtha Louise har vært rammet av de tre trillingene også før sjamanen kom inn i bildet. Jeg er imponert over hvor rakrygget hun tar det.<br />
<br />
Disse tre trillingene har det latinske navnet criticus synus infernalis. <br />
<br />
<br />
Mye har rent gjennom her siden sist – som er lenge siden.. Ting jeg har spekulert over. Stadig blir jeg minnet på historien en kjenning, en mekaniker, en gang fortalte. Han drev et verksted og hadde nok å gjøre så mye at en eldre slektning syntes han kunne hjelpe denne sin unge slektning så han tok et to-ukers sveisekurs og begynte å jobbe som frivillig på verkstedet. Dette ble etter hvert et problem for denne eldre slektningen med to-ukers kurset begynte å opptre som DEN verdensmesteren. Hvoretter den unge slektningen en gang sukket at folk som så en liten spiss av et fag og ikke forsto fagets vidde ble et problem. De handlet etter den lille spissen de så.<br />
<br />
Egentlig tenker jeg at det er greit og enkelt å utale seg om den lille spissen av isfjellet som om der ikke skulle være noen underforliggende kunnskap. Felles for oss som uttaler oss som uttaler oss om den lille spissen man ser er at vi gjerne blir såret , potte sur, forbannet og alt dets like om noen trekker vår kunnskap i tvil som den hele og fulle sannhet og hevder at det er mer til saken enn den lille spissen. Når jeg blogger og hurtiggoogler, er jeg en isfjell-topp vandrer. Ikke som en trøst, men jeg ser at jeg ikke er den eneste. Der er jeg ganske normal, min hjerneskade til tross. <br />
<br />
Jeg har ikke belegg for det, men jeg har en følelse av at de som roter i den delen av isfjellet som ligger under havflaten gjerne kan bli utsatt for de tre trillingene. Slagordet til trillingene er: Du skal kje komme her og komme her!<br />
<br />
At man må gi akt på det som ligger under havflaten, synliggjør Titanic til gagns. Det underforliggende isfjellet felte skipet som ikke kunne synke.. <br />
<br />
Dess mer man lærer om den delen av isfjellet som ligger under havflaten, dess mer skjønner jeg at den sannheten jeg forvaltet før, kanskje var litt enkel eller kanskje litt tvilsom. Det er nesten slik at dess mer jeg lærer om et emne, dess mindre kan jeg. Faget overwhelmer meg.<br />
<br />
<br />
I går fikk jeg en link til Store norske leksikon der jeg er omtalt som forfatter. Større er jeg ikke enn at det gleder meg. Jeg antar det betyr at min sjølsikkerhet og sjølbevissthet er skjør. Faktisk har jeg ikke gitt ut noen bøker siden 2012. Det er faktisk sju år siden. Jeg har blogget og ellers skrevet noen artikler, men en helhetlig bok er det ikke blitt. Kanskje skrev jeg i en så rasende fart fra 2005 til 2012 at jeg tømte alt som var i delen av isfjellet som stikker over havflaten. Egentlig trur jeg det ikke, men jeg anfører det som en trøst. Det ligger alltid et stort isfjell under havflaten. Kunsten må være hvordan å skaffe seg tilgang til det man har under havflaten og omforme dette til noe kreativt. <br />
<br />
Kunsten for oss mennesker er å ikke knuses mot ens eget isfjell. Heller hente kunnskap av den. Kanskje ligger der det vi trenger for å mate rett ulv. Jeg pleier være skråsikker på alt jeg googler meg fram til – men innser at det er bare toppen av isfjellet. <br />
<br />
<br />
domantrener<br />
<br />
Nå er alt jevnet med jorda heime i Borkskogen. Jeg har ikke vært der og sett på lenge. Vi dro for noen dagen siden – da trodde vi alt var ferdig der. Det var verre å se på det enn på brannen. Heller ikke det orker jeg gå inn på. Her er livskunsten å vite at livet stenger ingen dører uten å åpne en annen. Livet jevner ikke noe med jorda uten at et alternativ åpnes. Det gjør det oppe i Magnebo. Jeg innser at jeg er livets askeladd. Sitter på rumpa og roter i asken mens ting legger seg til rette for meg. Det kan jeg takke alle mine gode hjelpere for. Som Askeladden har også jeg gode hjelpere.<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-73866018414835800042019-04-12T19:31:00.001+02:002019-04-12T19:31:29.274+02:00Uskyldige og ufarlige narrerierDa ser jeg at media har sluttet å narre april, de mener at disse falske narrenyhetene kan bli oppfattet seriøst, og det vil skape problemer for oss lesere/lyttere/seere. Det tror ikke jeg er årsaken til at de har sluttet. Jeg tipper på at deres skrekk-eller voldsomme nyheter som skal lure oss, ikke klarer overgå virkeligheten. Skal de det, må de være så voldsom at man virkelig skvetter a la en militærmakt fra mars har nettopp landet. Ellers synes jeg vi opp gjennom årene har hatt stadige første april som ikke nødvendigvis har falt på 1. april. For å begynne i mitt nærmiljø så hadde vi en grendeskole som i tre generasjoner har utdannet oss. Bestemor, mamma og mine søsken og jeg har gått der. Så nærmet det seg kommunevalg i Skånland, og ordførerkandidaten for et parti hadde i sitt program – og det ble stadig gjentatt - at om han ble ordfører ville grendeskolestrukturen bestå. Ingen grendeskoler å legge ned. Han ble valgt og vår grendeskole ble omgående lagt ned. No-grendeskole-å legge-ned politikk. Vi ble narret april den høsten. Jeg kjører ofte forbi den skolen der den står som en hvit elefant. <br />
<br />
Vel, egentlig er ikke hvit elefant det rette begrepet på den. Jeg tror hvite elefanter er prosjekt som står i ruin etter norsk utviklingshjelp her og der. De står og forfaller og minner om at her burde noe ha skjedd. Kostnadskrevende gaveprosjekt, infrastruktur, gitt som bistand. Umulig å drifte. Umulig å bli kvitt. Befolkningen i det området ble gigantisk narret april. Uttrykket stammer fra de hvite elefanter i Sørøst-Asia. Hellige dyr. Kunne ikke settes i arbeid. Kunne ikke slaktes. De var kostbare å holde i live. Konger i dagens Thailand (Siam) pleide gi hvite elefanter i gave til sine fiender i forsøk på å ruinere dem. Så må man bare håpe på at de politisk hvite elefantene heromkring ikke ruinerer området. <br />
<br />
Litt lenger unna ligger Elvemo der Skånland videregående var lokalisert. Skolen hadde en omfattende samisk opplæring med økende elevtilgang. Fra samisk hold ble man bekymret og protesterte mot den nedleggelsen Troms fylkeskommune ville foreta. Hva ville skje når skolen ble nedlagt? Joda, alt ville bli overført til Heggen videregående som skulle bli et samisk fyrtårn i regionen. Ingen trodde på dette. Det fyrtårnet sluknet nesten før det var tent. Tross at samiske miljøer i området sloss og motsatte seg å bli narret april, ja, så ble det likevel slik. Fylkeskommunen tvang på oss en gigantisk aprilsnarr.<br />
<br />
Og slik kan man fortsette. Finnmark arbeiderparti og Finnmark fylkestings ordfører er gigantisk narret april. Den jevne mann i Norge ble gigantisk narret da vi plutselig med tvang skulle få installert smartmålere som ville bestråle oss med mikrobølger. Og slik kan man fortsette EØS - et gigantisk aprilsnarr av oss nei til EU-folk. Dette har slik jeg ser det satt oss tilbake til før 1814. Da visste man hvem som styrte oss. Danmark. Men hvem styrer oss nå? <br />
<br />
Så i all verden. Hva skulle media kunne stille opp med på 1. april som ville gjøre at vi følte oss narret? Vi er så vant med å bli narret. Hva skulle kunne overgå hverdagen vår?<br />
<br />
domantrener<br />
Parolen er: La oss få tilbake medias uskyldige og ufarlige narrerier en dag i året.<br />
<br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-51523961425255841272019-03-17T11:51:00.002+01:002019-03-17T11:51:32.601+01:00Innganger og utgangerVi sitter ved utgangen til Evenes. Synes livet med jevne mellomrom er utganger til noe. Er det utganger, må det også være noen innganger. Livet er slik. Det lukker ikke en dør uten å åpne en annen. Noen utganger vet man hva som venter på andre sia. Delvis. Eksempelvis vet jeg at denne utgangen hører til et SAS fly med mål Evenes, men hva som skjer på SAS-flyet vet ikke alt om. Joda jeg vet at vi må slite oss til en plass på flyet der vi kvalifiserer til en kopp kaffe. Ellers kan mye skje på et fly – ting man ikke kan forutse – på noe av dette håper man ikke skjer. Videre vet jeg at vi kommer til Evenes og heim til Planterhaugen. Det har snødd i de ukene vi har vært borte, men naboen har brøyta. Dog antar jeg at vi må spønne oss opp trappa gjennom to ukers snø før vi er i hus. <br />
<br />
Nå må jeg si at om man hadde visst i England/Brittania hva en inngang til EU ville medføre, og at en utgang ikke var enkel, da hadde de kanskje nølt litt med å storme inn den døra. Heldigvis hadde vi i Norge et maskineri av privatfolk som bremset farta og klarte å lukke inngangen inn til EU selv om statsmakten opprettet en rullebane rett inn. Men statsmakten har likevel fortsatt å snike og lure oss med på ting der. For en del år siden var vi i London, og en drosjesjåfør kommenterte da han hørte vi var norsk: Bloody wise people. Look to us, stuck in EU. Jeg kan ikke huske om noen kommenterte med in spite of none-wise government. Men det er det som er saken. <br />
<br />
Barnebokforfattere har ofte gode sitater. Jeg tror det er Astrid Lindgren som har sagt at når folkevalgte slutter å lytte til folket er det på tide å bytte dem ut. Men så enkelt er det ikke. Den politiske hukommelsen er gjerne kort og holder ikke til neste valg. Men jeg har bestemt meg til å holde familien outsider varm. Pappa og jeg som de fornuftige har trofast stemt det rette partiet. Ikke mamma. Men nå med finnmarksaken har hun erklært at nok er nok. Hun skifter parti. Det skal jeg nok huske å holde varmt. Det er samme syndrom som skjedde i Nordkapp venstre. De ga hele kassa til et godt formål og la så ned laget. Deretter opprettet de samme menneskene Nordkapp senterparti.<br />
<br />
Jeg husker da jeg i 2005 fikk en stemme var jeg helt besatt av det jeg skulle gjøre – alt det viktige som var ugjort. Følgelig fløy jeg rundt med innmeldingsskjema i samemanntallet til venner og kjente jeg visste ikke var innmeldt. Jeg tror jeg endte opp med EN innmelding, men om den innmeldte senere stemte til Sametinget vet jeg ikke.<br />
<br />
Vi er på tur heim etter to uker på Solgården i Spania. Solgården er en norsk institusjon og gir ikke helt samme opplevelse som å være on your own, men denne gangen hadde vi ikke reist pga on your own-opplevelsene. Vi hadde reist for varme-basseng tilgang uansett når vi måtte ønske. Jeg sa en norsk institusjon. Likevel er det stor forskjell på en norsk institusjon lokalisert i Spania og en norsk institusjon lokalisert i Norge. Forskjellene sier seg selv. <br />
<br />
Heime<br />
Tilbake til dette med innganger. Det var ikke det minste vanskelig å komme inn her da vi kom heim, så hvor all den snøen er som jeg hadde hørt hadde falt de to ukene vi var borte, vet jeg ikke. Men is var det. Mamma gjorde en saltomtale på tur til drosjen på Evenes flyplass. Men skjelettet holdt, og det er da ikke så rent lite. Drosjekøen var lang da vi kom. Vår drosje stod parkert bakerst. Det viser seg at de tre første drosjeparkplassene på Evenes er reservert Evenes taxi siden de kjører flypersonalet som skal overnatte. På tur til bakerste taxi ble joggeskoene for glatte.<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-29641428815861536422019-03-10T21:38:00.002+01:002019-03-10T21:38:32.204+01:00I oppbruddets tegnIkke vet jeg hvilket tegn man skal plassere oppbrudd under. Jeg har lest om forvandlingens tegn. Men det er det som skjer, det er oppbruddets tegn. Uansett – ting står i det tegnet her nå. Det er søndag formiddag. Om to dager reiser vi heim. Det betyr at det bare er fire runder igjen med varmebasseng – det vil si, hvis jeg klarer å kreiste en runde basseng den dagen vi reiser. Det betyr at vi må være der litt før sju om morgenen. Jeg klarer det merkelig nok. Kroppens klokke her er stilt etter «stå opp og kom dere i basseng!» Kroppens klokke heime er to timer seinere og sier «for fan, jeg må sove litt meir!»<br />
<br />
Det har vært travle dager her. Torsdag kveld avviklet jeg saken på gjestenes aften om hjerneskade og intelligens. Jeg følte det gikk bra. <br />
<br />
Fredag morgen var samme fart. Basseng, frokost, rase i vei til bussen som skulle ta oss opp i fjellene til Guadalest. Det er en gammel maurisk by/borg oppe i fjellene leste jeg på forhånd. Egentlig burde jeg ha sett på bilder på forhånd. Det var borger oppe på klipper i størrelse av en finger. Selve byen, om man kan kalle den det, lå ned i handloven. <br />
<br />
By og by, jeg vil anta størrelsen var som området heime i Borkskogen bare at her gikk murhusa i ett med smale gater mellom. Disse gatene var fylt med lokke-turister-ting til dumme-turistpriser. Vi gikk rett inn i konseptet og handlet dyrt. Guadalest besøkes av turister fra hele verden, og antar jeg lever av det. Vel, de levde også av mandelproduksjon, men så fikk de en mandelsykdom som myndighetene ville stoppe. Var det oppdaget sykdom hos noen mandeldyrkere, måtte alle trærne felles uansett friske eller ikke. Minner litt om å slakte ned hele besetninga her om man fikk munn- og klovsyke på et dyr. ikke alle var enige i dette, og de viste sin protest mot denne politikken ved å henge et fargerikt sjal ut på verandaen. Virkelig en god og fredelig måte å demonstrere på. Nå vet jeg ikke om det funker. tror nok man mer ville legge merke til de gule vesters aksjonsformer. Jeg går ikke her inn på hvordan Ole Gunnar Solskjær som trener for Manchester United under en fotballkamp i Paris ble lurt til å ta på seg en gul vest. <br />
<br />
Dette med de gule vester har spredd seg. Det finnes gule vester for «stopp smartmålere i Norge». Det er egentlig greit. Må man iføre seg en refleksvest, kan man jo like greit også drive litt nabo-opplysning. Nå kan man jo risikere at naboen begynner å gå med en gul vest der det står at «smartmålere er ufarlig, din tosk.»<br />
<br />
Tilbake til Guadalest som ligger på 600 meter over havet, hvilket vil tilsi at det var lett å puste der. <br />
<br />
Jeg må ile til med en tilføyelse her om at jeg ikke er en av dem som flyr rundt med visakortet i handa. Jeg sparer, for jeg vet at når huset er ferdig, venter noen gigantutlegg meg. Det er luksusting jeg har lagt inn i huset. Så inntil dette er betalt, er denne typens visakort kun med fordi man i dag går med visakort, ikke sant?<br />
<br />
I Guadalest så jeg noe jeg kunne tenke meg å kjøpe til Aslak Piera – det er den eneste jeg åpner en sprekk på kortet for – den var ganske dyr, og jeg spurte lett henslengt mamma hvem som skulle betale for den. «Du selvfølgelig,» sa hun ubarmhjertig. Nå synes jeg nok jeg kunne fått litt økonomisk uttelling av å være familiens pengevokter. Jeg bar euroene i mine trange bukser forseglet bak glidelås, <br />
<br />
Heldigvis kom vi heim fra Gudalest såpass tidlig at jeg rakk å flyte i bassenget før det ble kveld. <br />
<br />
Dagen etter dro vi på det som ikke var planlagt på forhånd av hverken Solgården eller oss. Mens vi var her leste Johan Steinkjer min blogg der jeg dristet meg til å være ærlig og si at hertingene kjedet seg og trodde ingen så det. Han inviterte oss til Copa Benidorm der sønnen Ingebrikt skulle delta fra Norge. Ingebrigt er norgesmester og europamester i juniorklassen taekwond-do. Og han er Norges representant i sin klasse til VM i april i Tyskland. Benidorm er knappe mila herfra, og vi dro tidligere enn vi hadde trengt for å smake litt på miljøet i forkant. En GIGANTISK idrettshall der flere ting foregikk. Vi dro først innom kafeen. Der møtte vi et menneskelig støynivå som kunne konkurrere ut et krykkjeberg, for krykkjene klarer ikke være så skarpe i lyden. Neste gang vi kom innom der var nivået å leve med. Vi møtte ikke det spanske krykkjeberget igjen før om ettermiddagen da Ingebrigts gruppe skulle gå sparring. Ingebrigt har svart belte på andre nivå så forventingen til denne serien var stor. Som nevnt er Ingebrigt Norges deltaker i sin klasse til VM, og i alle fall to av de andre (av totalt fire) var på spanske landslaget. Bak oss sto en det spanske jente-krykkjeberget. Enhver kan tenke seg hvordan det hørtes ut. (Jeg glemte å fortelle at familien Steinkjer hadde fikset oss plass ringside, så vi satt like ved der ting foregikk. Ellers satt det folk på tribunene, mens vi satt på hedersplasser jeg antar utøverne fikk benytte). At noen kan klare å rope på med så høg og spiss lyd. Šŋiggágiella, sa mamma og mumlet oro jaska beana. Jeg hadde heldigvis beskyttelse i ørene. Pappa passer på det. En stund senere kom en av vaktene og bad dem flytte seg, for de påvirket dommerne. Vi fikk bli siden vi ikke ropte, men hadde vi ropt, hadde ingen hørt oss.<br />
<br />
Det var litt av en dag. Ingebrigt tok gull i begge sine øvelser. Mora hans tok sølv i sin klasse. Salen sydet av taekvon-do. Små unger holdt på på all ledig golvplass og øvde seg. Høgtalerne meldte seg hele tida uten jeg forstod noe. Vi ble til siste slutt og fikk med oss premieutdelinga.<br />
domantrener<br />
<br />
PS. Det er blitt søndagskveld her. Noen fugler gnikser litt. Eller kan det være gresshopper? Iblant hører jeg en due korre, men ikke som i Palma. Der de hadde overtatt fuglelivet og korret i ett. Jeg vil anta at om det var noen andre fugler der, druknet deres lyder i duenes korring. En klar parallell til krykkjeberget og oss om vi hadde åpnet munnen der. <br />
<br />
I morgen antar jeg vi skal ta en tur til Villa Joyjosa. Anka har lyst på en siste handletur. Da blir det nok til at vi drar alle. Det er jammen mørknet fort her, så teorien om at jo nærmere man kommer ekvator jo fortere mørkner det stemmer i praksis. <br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-45783426673812559442019-03-06T19:18:00.001+01:002019-03-06T19:18:37.299+01:00Getto er ikke nødvendigvis et negativt ordI går forlot vi gettoen og tok en drosje til noe vi trodde var en fredelig strand. Det var det for så vidt, da det ikke ble snakket norsk rundt oss der. En getto er ikke nødvendigvis et negativt ord. Det er et begrep brukt om et område, en bydel etc der en gruppe mennesker med felles likhetstrekk bor. Men de skiller seg samtidig ut fra innbyggerne utenfor getto-verdenen. Vi har mange gettoer rundt om, jødegettoer, kinesiske gettoer etc. I Norge tror jeg man kan kalle Grønland en getto. <br />
<br />
<br />
Et reservat er ikke en getto. Det er et område avsatt til spesiell bruk, ofte et fredet område. Det nærmeste vi kommer reservat i Norge er forvaltningsområdet for samisk språk. Det er et avsatt og fredet område.<br />
<br />
Hverken getto eller reservat trenger være negative ord. Her vi bor nå er en klar getto. Vi har fellestrekk som skiller oss fra området utafor. Internt er vi ganske forskjellige, men jeg må si at et fellestrekk er at det er en utrolig trivelig gjeng. Om det er tilfeldig at denne gruppa er slik vet jeg ikke. <br />
<br />
Det er en litt uvanlig måte å feriere på for oss. Årsaken til at vi valgte dette er som nevnt tidligere varmebasseng og fysioterapi. I tillegg følger tre svært varierte måltider for dag. Og mange tilrettelagte turer rundt om i området. Hver kveld er det kulturinnslag i fellessalen, men da ligger jeg og sover. Pappa har gått på noen av dem. I morgen kveld må jeg slite meg våken, for jeg skal ha en sak. Da er det kvelden der gettoens urinnvånere skal underholde – dvs bleike nordmenn, herunder jeg. Jeg skal framføre Sibelius, tror jeg. Uansett er jeg veldig glad for at de andre tre ikke har meldt seg til å underholde. Anka er fenomenal danser og kunne nok danse. Pappa kunne ha gnagd litt på sosiale ulikheter og mamma dratt det evige samekortet. Da skjønner nok enhver at jeg er lettet fordi det bare er jeg som har meldt meg på.<br />
<br />
Jeg sitter akkurat nå i utesamlingsplassen og blogger. Like foran meg er to utebasseng. Der har ikke jeg vært. Innebassenget er rett til høyre og spisesalen rett fram. Området er ganske stort. Har egen kafe, pub, avdeling for lege, sykepleier og fysioterapi pluss en del andre .pier. Disse har vi ikke benyttet oss av. Alt i i alt er her 7 hus i spansk stil. Anlegget er behagelig veldrevet. <br />
<br />
Fredag har vi meldt oss på en rimelig lang tur til en by/borg som ble igjen etter at maurerne måtte forlate. <br />
<br />
Her jeg sitter innser jeg at jeg burde google litt og lese meg litt opp på maurisk innflytelse i Spania. Det er litt vanskelig å lese på i-phonen i dette utendørslyset, så det får bli med det lille jeg fikk tak i. Maurerne er fellesbetegnelse på folkeslag som vi også kunne kalle berberere som i dag bebor Algerie og Marokko. Deres innflytelse gikk så langt mot nord at den franske forfatteren Alexander Dumas omtalte Pyreneene som grensen til Afrika. Da vi kom hit, fløy vi klarvær sørover over fjellkjeden Pyreneene. I nord tenkte jeg på den som baskernes land og fjell. <br />
<br />
Nå har vi akkurat hatt en uventet pause her på fellesverandaen eller hva det nå kalles. Har dere sett den reklamen på TV der et menneske plutselig braser inn i en forsamling og setter i gang med gym? Litt senere kommer en annen sakte inn med bingomaskinen under armen. «Skulle gått til specksavers.» Dette skjedde nettopp her. En fysioterapeut braste inn og satte i gang med gym.<br />
<br />
Nå kommer sola igjen. Jeg skal gå og drive rundt i bassenget før middag. Det er helt flott. Kroppen lystrer meg utmerket der. <br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-38881419420313238602019-03-04T11:28:00.001+01:002019-03-04T11:28:02.571+01:00511 har skyldaVi er ankommet Solgården for flere dager siden. Det er blitt søndag kveld, og endelig har vi ro i rompa til en blogg. Vi var i utgangspunktet enige om å ikke råtne på rommet her. Det har vi heller ikke gjort selv om vi har måttet snike oss dit for å sove i blant. Selv Anka sovnet en gang midt på dagen. <br />
<br />
Den første morgenen vi var her snek Anka og jeg oss i varmebassenget tidlig, og da de to andre kom, fløt vi der med fete flir. Jeg antar mitt glis ikke vistes, men jeg gliste fett. <br />
<br />
Vi dro hit på grunn av varmebasseng og muligheter til fysioterapi i husdøra. Anka og jeg satte standard for varmebassenget. Klokken 7.30 flyter vi der. Vel, flyter og flyter, jeg har begynt å bevege meg for egen motor. Anka som hadde vannskrekk da vi begynte i Ramsund i varmebassenget og holdt seg i slingrekantene, har forlatt dem og er som en sel i vannet. Etter en god halvtimes varmebasseng er det frokost. Neste runde i bassenget er en time før kvelds. <br />
<br />
Vi har ellers hatt et lite intermesso med mat. Jeg ville spise banan på gammelmåten slik jeg spiser heime, men mamma mente jeg burde ta bit etter bit på gaffel og ikke gape over halve bananen i gangen – og så måtte ta noe ut av munnen fordi det ble for fullt der. Jeg ville protestere, men tenkte at jeg fikk skikke meg i skjebnen og gjøre som romerne når jeg var i Rom. When i Rome do as the Roman do, så jeg antok man spiste banan elegant med gaffel her I Valencia. Litt senere kom jeg til å se på pappa og Anka som spiste lammelår på tverra mens de gnog. Et kjapt blikk rundt i spisesalen – med cirka 70 mennesker - viste at det absolutt ikke var god tone å spise lammelår slik. Hvorfor skulle jeg da spise banan med gaffel, påpekte jeg, når de andre spiste som Fred Flintstone. Så deretter spiser jeg banan som jeg vil. <br />
<br />
Vi har ellers vært to turer i nærmeste by og har lyktes i å få tak i Traumel og Fastum gel som vi skal smugle heim sammen med halve sigarettbeholdninga i Valencia. <br />
Vi har spøkt med en feil vi kom til å høre ved lunsjbordet. Vi bor på rom 310 og 311. Hvis man bestiller noe ekstra, handle på butikken her eller melde oss på en tur, oppgir vi romnummer og gjør opp før vi reiser heim. Dere vet, i blant i et folkesurr kan man plutselig høre noe kjent, og så zoomer man inn det. Det skjedde ved lunchbordet der en mann ved nabobordet bestilte vin og oppga romnummer 311. 311? sa Anka, det er vårt romnummer. Hun hukte tak i servitøren og sa det, og han sjekket. Joda, det skulle være 511. Senere har vi jevnt planlagt hva vi kan kjøpe og oppgi 511 som romnummer. 511 har ansvar for alt. Matsøl på gulvet – det må være 511.<br />
<br />
Så bør jeg kanskje si at Solgården er en grønn oase i brunsvidde områder. Her har ikke regnet på evigheter, og jorda kunne trenge et skikkelig regnskyll. Hver morgen ved frokostbordet gis et resyme av dagen, og det har til nå blitt opplyst om fortsatt strålende sol. Det framføres som DEN store gladnyheten. Jeg sitter hver gang på nåler og frykter at en av hertingene skal mumle for høgt at jorda trenger regn mer enn vi trenger sol. Til nå har det gått bra. At det er så grønt her inne på området betyr nok at vanner dugelig. I følge pappa vannes det visstnok andre steder, men mitt øye ser bare opptørka jord.<br />
<br />
Det er snart en uke siden vi forlot, og vel en uke til vi snur heimover. Hertingene kjeder seg og tror ikke jeg ser det, men det kan de takke seg sjøl for når de ikke soler seg etc. <br />
<br />
En god reisebeskrivelse toucher også innom maten, og maten her er fortreffelig og etter min smak. Når vi spiser på restaurant i Norge, må jeg jeg alltid finne noe lett-tygd. Jeg er ikke av den beskaffenhet at jeg kan spise kjøtt som har konsistens som skosåler, men kjøttet her er perfekt. Det er mørt og lettspist. <br />
<br />
Her trur jeg jeg setter punktum. I morgen er det atter en dag – som han sa kong Valdemar - og skal man ligge og flyte i varmebassengent kl. 7.30, må man snart gå i seng. <br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-25914147808721333972019-02-25T11:50:00.001+01:002019-02-25T11:50:11.917+01:00Det går seg tilVi skal reise på ferie. Ferie. Ikke noen reise i embeds medfør. I morgen letter vi fra Evenes. Vi synes det kan være greit å dra nå, for sommeren og høsten håper vi å være opptatt med å bo oss inn oppe på Magnebo. Siste gang vi var på ferie var i Obnova i 2015. På tide.<br />
<br />
Huset er kledd på tre yttervegger nå. I neste uke tas siste yttervegg. Det blir rart å komme heim og se. Jeg husker da vi i november kom heim fra ABR, og plutselig var det et reisverk der. <br />
<br />
Når jeg ser huset mitt fra veien, synes jeg det ser større ut enn det vi hadde. Men det er mindre. Vi skulle bygge et mindre hus, men Tryg sa at vi da tapte økonomisk siden vi hadde leilighet fra før, og vi ville ikke få den godtgjort, så de anbefalte å bygge med leilighet. Og det gjør jeg. Huset heime hadde full og innredet kjeller. I Magnebo er det ikke kjeller. Vi trenger det ikke, men over en del av huset er det loft med tre små soverom under skråtaket til Sigbjørn, Emma Margret og Anka. Jeg vil at søsken skal ha sine egen rom å komme til. De er små, men man skal jo bare sove der. Anka har også sitt rom. Hun har hatt sitt rom hos oss siden 2012. Hun hører til i familien. <br />
<br />
Akkurat nå blåser det kraftig her på Gammelflaten. Jeg er spent på hvordan vinden eventuelt tar i Magnebo. Heime i Borkskogen var det vindstille - selv om Planterhaugen er et blåsterhull. Min oldemor hadde en gang sagt - om det var spøk eller ikke vet jeg ikke – at da de kom flyttende med reinhjordene over Gironvarri var det alltid vind, og når de så skulle bo fast, lette man etter et gjenkjennelig sted – blåsterhull. Man måtte kjenne den friske vinden. Den blåser bort støv fra hodet.<br />
<br />
Jeg er ellers i full planlegging et steg foran i dag. Det gjelder for eksempel noe så prosaisk som søppelboksene. Her, og likeså heime i Borkskogen, sto de ved huset, og pappa slepte dem ned til veien når det var søppeltømmedag. Det går ikke i Magnebo. Litt for langt og litt for bratt. Jeg må orge meg til med et søppelstativ nede ved veien. Da melder det seg en del spørsmål. Hvor langt fra offentlig vei må et stativ stå? Må man ha tillatelse til å sette opp et slikt? Hvem leverer slike stativ? Og det henger seg på et annet spørsmål. Får man automatisk husnummer eller må man gjøre noe selv der? <br />
<br />
Enkelte viktige ting er avklart. Jeg har søkt Hålogaland kraft om fritak fra AMS strømmåler og har fått det innvilget. Hvis det går som jeg håper - takk for tips Kim Sjøvoll - settes det opp lading for el-bil. Jeg vet ikke hvilken bil jeg har om noen år eller hvilken bil en eventuelt leieboer i leiligheten har. Og i etterkant av det – leiekontrakt. Antar jeg finner noe på nett. <br />
<br />
Tomta er liten, og det blir så vidt plass til å sette en garasje der. Den håper jeg skal være oppe til neste vinter, for nå har yetien frosset i to vintre – men har likevel tjent oss trofast. Jeg – eller i dette tilfellet vi – må vurdere om det lønner seg å flytte den garasjen som står heime. <br />
<br />
Sånne uteting har jeg ryddet ut av hodet mitt, for det vet jeg andre er gira på å få i orden. En utespiseplass for eksempel. En bålgrop. En liten potetåker (ikke skjønner jeg hvor det er plass til den selv om den skal være liten og bare forsyne oss med høstens potet – hente inn dagen middagspotet). Apropos, heime i Borksogen i potetåkeren der, er det satt ned jordskokker i fjor vår. Vi fikk noen hos Erna Handeland og satte dem end der. Jordskokker kan stå i jorda om vinteren. Bærtrær (Anka hevder det er god plass. Jeg tviler men blander meg ikke opp i det). Jeg vet jo at utenomhus er i gode hender. Men innomhus? Riktignok har vi noe på loftet her som vi har kjøpt via facebook. Men det holder jo ikke. Og ingen synes å bry seg. Det blir jo levert ovn og kjøleskap med kjøkkeninnredninga. Resten må vi ordne sjøl selvsagt, Ikke en kjeft bryr seg. Det virker som om vi skal sove på golvet uten sengetøy. Vel, jeg har jo sengetøy som jeg fikk hos noen patterner. Jeg er faktisk oppgitt. Nå vet jeg jo at jeg er fæl til å mase lang tid i forkant. Men dog. Jeg får beskjed om at sommeren og høsten er tilrettelegging ute. Vinteren inne. Det går på at på grunn av diverse herunder alder går det ikke så fort. Vi trenger lang tid på en del ting.<br />
<br />
Om kvelden når jeg legger meg ligger jeg og gjennomgår i hodet det som må gjøres framover og rydder til en mer høvelig plass i hodet det som er gjort og ikke trenger ligge langt framme. Innimellom – men bare innimellom – tenker jeg at jammen har livet endret seg de siste femten år. <br />
<br />
domantrener<br />
<br />
Jeg begynner å få litt fugleperspektiv på den første del av prosessen og gir tommelen opp til Tryg sin vilje til at det skulle gå bra på alle vis. <br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-47265625940827006352019-02-24T13:13:00.003+01:002019-02-24T13:13:36.128+01:00Det er mykje som kjem fram - under en frokostVed frokostbordet i dag fant jeg to stekte egg som pålegg. Stekte egg var tydeligvis luksuspålegg for begge hertingene enda de vokste opp med høner og slik kunne spise egg hver dag. Farmor hadde stor produksjon av egg. Hun hadde hønsehus i stor stil med rugemaskin og diverse. Hun kjøpte i sin tid seg blant annet vaskemaskin for eggepengene. Bestemor hadde ikke så mange høns, men hun solgte det overskytende og hadde eggepenger. Mamma husker ennå de store gleder når det var egg på skolematen - kontra ost. Det var også slik at kom folk innom, dekte man på med det beste man hadde. Det betydde i praksis at en ev ungene kunne bli sendt ut i fjøset etter egg. Så ble det stekt egg på bordet i tillegg til brunost, goudaost og syltetøy av blåbær, tyttebær og rabarbra. Pluss at det alltid var en liten boks sildebiter på lur. I ettertid må jeg si dette var sikringskost. Bestemor og bestefar var tydeligvis nøysomme, og det samme var foreldrene til pappa. <br />
<br />
Det trigger en del minner hos dem når vi bor her i huset. Først husker mamma hvordan det var da hun var barn her, og så trigger det et tilsvarende minne hos pappa. Litt fælt å tenke på at de minnene som skulle bli trigget hos mine søsken og meg i barndomsheimen, ikke kan bli det ved fysisk tilstedeværelse. Vi må finne andre måter å hente fram minner på. <br />
<br />
Før dro det nå og da taterfølger i bygda, og mamma mente hun måtte bli voksen før hun skjønte at det ikke var helt ok overalt. Generelt tror jeg de ble godt mottatt overalt i bygda. Her i huset ble det gjort slik det alltid ble gjort når fremmede kom innom. En av ungene ble sendt i fjøset etter egg, og bestemor disket opp det hun hadde. En gang tok en av dem en matboks og risset et nydelig mønster inn med knivspissen. De kalte det senere taterboksen. En gang fikk bestemor en duk i flotte farger. Det ble pynteduken. Man hadde på den tida ikke haugevis av ting. Denne duken holdt fargene i vask etter vask og ble med årene tynnslitt. Men fargene er der. Jeg har sett den. Den ble kaldt taterduken. Det var ikke noe skitt de ga bestemor. <br />
<br />
Ordet tater her i huset var ikke brukt nedsettende. Det vet jeg ikke om det var ellers. Det er aldri godt å vite om de begrep man bruker er gangbare eller om de oppleves fornedrende. Og slik er diskriminerende. <br />
<br />
Det måtte bli en runde på google om emnet, og ikke ble jeg så mye klokere av det siden man synes å ha ulike definisjoner på tatere og sigøynere hva angår språk og opphav. Professor Jan Hancock som er ekspert på romani/sigøyner-historien, han er selv romani, avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt tatere og sigøynere kan være to ulike folkegrupper. De er samme folk. Tatere er et romanifolk fra det vi kaller første innvandring på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Sigøynere har levd i andre land og er preget av det. I begynnelsen av 1800-tallet ble de etter hvert bofast i Norge. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil de to folkegruppene kunne fortone seg som ulike folkeslag. En annen interessant sak den amerikanske professoren Hancock omtaler er at han i en kulturhelg i Bergen kunne snakke med norske tatere. Omtrent det samme fortalte Elias Akselsen under en konsert i Harstad. Den svenske artisten Cornelis Vreesvijk var 12 år da han og hans familie flyttet fra Nederland til Sverige. Da kunne han snakke med svenske tatere. Etter hvert lærte han seg svensk. Sørsamisk og nordsamisk er forskjellige, og det er samme språk og samme folk. <br />
<br />
Som sagt var det en så overveldende informasjon på google og delvis motstridende sådan at jeg måtte velge å bare plukke ut ting. Det er litt vanskelig å ha en bastant mening om ting man ikke har full innsikt i og kunnskap om.<br />
<br />
Romanifolker et er sterkt religiøse, konservative og gjerne tilknyttet pinsebevegelsen. Evangelisten Ludvik Karlsen, grunnleggeren av evangeliesenteret ble en religiøs og kulturell leder for Nordens romanifolk. <br />
<br />
Neste som stakk meg i øynene: zigenare, romanifolket, ble første gang registeret i Sverige i 1512. Mennene var leiesoldater og deltok i flere kriger, herunder Den store nordiske krig (1700-1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby-regimentet bestående av zigenare. Det finnes også sagn om at de var kongens elitesoldater.<br />
<br />
Men så blåste den nasjonalistiske vind opp til full storm hva dette folket angår. Jeg går ikke nærmere inn på det. I 2004 uttalte Kommunal- og regionaldepartementet: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn.» Merkelig kjent det der. Dette kunne vært sagt om samer der mange har – ja, nettopp – ikke ønsket å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. I dag blåser en annen vind. En vind som fører med seg at det er positivt å ha samisk blod, og da popper mange av disse ut av skapene (jada, jeg vet det er litt stygt sagt og at jeg kunne ha pakket fakta inn i positive floskler). Gjett hvem som er årets same. Jo, over nitti- åring som poppet ut av et skap. Gjett hvem som ikke er årets same. Gamle over 90-år-gamle samiske slitere, kulturbærere, språkbærere uten noe skap å gjemme seg i.<br />
<br />
Nå har ikke alle fått med seg at den samiske vinden snur – eller kanskje er det nettopp det de har fått med seg og er redd for hva som skjer når samer kravler seg opp til likeverd i nasjonal bevissthet. Nå poster de hets mot samer på f.eks. facebook. Håper de å snu vinden? Eller er de redd for egen status? Er det syndromet at man for å føle seg som litt stor, må ha noen å trø på?<br />
<br />
Annet som var helt nytt for meg var at romanifolket har eget flagg – et hjul på blå og grønn bakgrunn. Nå har jo også naboen min på andre sida av fylkesgrensen et hjul i kommunevåpenet. Jeg vil anta det ikke er en gammel og glemt sjøsamisk arv. Kåfjord kommune har også hjul, men de har hevet på hele rokken.<br />
<br />
I 1994 organiserte romfolket i Norge seg. I 1999 ble de anerkjent som nasjonal minoritet i Norge sammen med blant annet jøder, kvener og skogfinner. I 1998 ba Norge formelt om unnskyldning for tidligere tiders overgrep. <br />
<br />
Helt til slutt: Det dukket opp en sak om skøyerne som er et streifende folk man mener er en blanding av norske omstreifer og tyske handelsreisende fra 1600-tallet. Navnet skøyere ble en norvagisme av et nederlandsk begrep. Skøyerne har ikke krevd samhørighet med tatere og sigøynere trass noen ekteskap dem imellom.<br />
<br />
domantrener<br />
<br />
PS. Jeg er overbevist at pappa og jeg har røtter i en av disse gruppene, tatere, sigøynere eller skøyere. Kanskje helst de to første gruppene. Jeg har sett et bilde av en av våre forfedre i Nordfjord, og den fyren ser absolutt ikke arisk ut. Når man spør om ham vet ingen noe. Det er symptomatisk. <br />
Så kanskje skulle vi kjøpe romaniflagget og flagge 8. april som er vår nasjonaldag. <br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-909042328593829993.post-40778390116350529512019-02-15T19:47:00.002+01:002019-02-15T19:47:44.804+01:00Flere tanker rundt morsdagen. Mødre uten barnI Alle Kvinners Blad nr. 43 1956 kunne man lese: «Svangre får opphold mot arb. eller betaling. Hjelp til adopsjon. Jordmor Lunder, Mysen stasjon, tlf. 1954.<br />
<br />
Alle Kvinners Blad var et av stedene der en del jordmødre rundt om i landet annonserte at de tok imot gravide mot betaling eller arbeid, hjalp dem med fødselen og med å gi bort/adoptere barnet til barnløse par. Fra 1930-tallet til 1957 oppsøkte ugifte gravide unge jenter fra hele landet disse private jordmødrene som hadde spesialisert seg på å hjelpe unge jenter som var kommet i ulykka. I tillegg til den jordmor Lunder som er nevnt ovenfor, fantes det slike tilbud i Skien og Porsgrunn området, Trøndelag, flere steder på Østlandet (Rømskog, Trøgstad, Hadeland, Østerdalen). <br />
<br />
Dette er også en dal av historien om mødre, mødre uten barn. Unge jenter som av forståelige grunner ikke så seg egnet til å oppdra et barn alene. Dette i tillegg til skammen over å ha fått barn utenom ekteskap, på feil side av lakenet. Det er anslått at flere tusen norske barn er adoptert bort illegalt av disse jordmødrene. For øvrig la jeg merke til at vi i Nord-Norge ikke hadde et slikt tilbud så jeg vil tro at her ble barn født både i og utenfor ekteskap. Kan det være dette som er årsaken til at man litt småironisk og hånlig omtaler området nord for Polarsirkelen som nord for Moralsirkelen? Men hva som er moral i dette tilfellet tar jeg ikke opp. Temaet er ganske sårbart. Journalist Bjørn Steinar Meyer ga i 2007 boka Mødre uten barn. Hans tante var en av dem som dro til jordmor Lunder, fødte og adopterte bort jenta, men fikk senere i livet kontakt med henne. Journalistens kone hadde et søskenbarn født på Mysen og adoptert bort. Også han fikk senere kontakt med biologisk familie. I tillegg bodde nå denne journalisten på Mysen, så ting la seg til rette for at historien ble noe han ville sjekke. I 2005 fikk han kontakt med skuespiller Christin Holm fra Horten. Hun var adoptert og ville gjerne vite litt om omstendighetene omkring sin adopsjon. Hun kom til Mysen, og sammen med journalisten dro hun til det stedet der hun var født, hos Jordmor Lunder. Dette ble det man omtaler som et skjellsettende møte. Journalisten fortalte over tre sider i Smaalenenes Avis Christin Holms historie. Dette løsnet et skred. Mange kontaktet ham med informasjoner om den omtalte virksomheten. Da han begynte å grave og leite i 1977, møtte han taushetens murer. Nå ble det en åpen sak der tabuene var borte. <br />
<br />
I boka Mødre uten barn ser journalist Bjørn Steinar Meyer også på adopsjonsvirksomheten i Norge. Loven om adopsjon kom i 1917, var senere revidert flere ganger. Fra første januar 1954 ble privat adopteringsvirksomhet forbudt. Dette var kroken på døra for adopsjonsjordmødrene og deres sakførere. Men noen av dem fortsatte likevel. Jordmor Lunder fikk i 1957 et skarpt brev fra helsedirektør Karl Evang om at hun hadde å gi seg med virksomheten innen 1. september 1957. <br />
<br />
Jordmor Lunder døde i en voldsom død i 1963, skriver journalisten. Jeg vet ikke hva. Punktum fra min hand om lunderbarna er noe jeg så i Fredrikstad Blad for september 2008. Etter artikkelen i Smaalenenes Avis og bokutgivelse begynte noen av de som var født i Mysen, lunderbarna, å ta kontakt med journalisten. Han samlet dem til et møte heime hos seg. Dette er blitt en fast tradisjon. De er barn født i samme seng, forløst av samme jordmor og så adoptert bort. De er blitt en spesiell søskenflokk. <br />
<br />
Kanskje var denne situasjonen med på å gjøre at man under lov om folketrygd fikk stønad til ugifte mødre. Da klarte man seg i alle fall økonomisk og var ikke avhengig av andre for å kunne beholde barnet. Skammen som tidligere fulgte med i svangerskap på feil side av lakenet, er etter hvert også borte. <br />
<br />
Så til slutt den lokale koloritten; Det finnes en del historier lokalt omkring barn. Min oldefar ble etterlatt på en gård som to-åring (tror vi). Jeg vet ikke om det var avtalt. En annen guttunge vokste opp på en gård. Mora var innom gården og spurte om de ville se etter guttungen mens hun gjorde ærender ved sjøkanten. Joda, det var greit. Hun kom aldri tilbake. Så blei han der.<br />
<br />
En av de flotte, spesielle historier er den døende enken med to sønner som forberedte guttenes liv etter henne. Da hun var begravet, tok den eldste lillebroren med seg og gikk til et barnløst par i bygda. «Mamma har sagt at han skal være her.» Og sånn ble det. Sjøl gikk han til et annet barnløst par, «Mamma har sagt at æ ska være her,» Sånn blei det. Jeg vet ikke om mora hadde avtalt på forhånd med de to parene eller om hun satset på at de ikke avviste foreldreløse barn. <br />
<br />
domantrenerhttp://www.blogger.com/profile/17440471727117247005noreply@blogger.com0