søndag 15. oktober 2017

Ikke ligget på skrivelatsiden

Jeg vet jeg ikke har blogget på lenge. Men jeg har ikke ligget på skrive-latsiden likevel. Jeg er blitt helt opphengt i det arbeidet jeg holder på med: Ditt og datt fra Markebygda, eller kanskje jeg skal si Hørt og uhørt fra Markebygda. Det er et uventet stort arbeid, stort i betydningen av at det krever en del. Jeg har fått lov til å bruke mammas rikholdige opptak som hun har gjort fra 1987 og jeg vet ikke hvor lenge. Det er enkelt å bruke – det vil si det er enkelt finne fram i det, for lille Emma Margret har sittet og lyttet gjennom de nesten hundre kassettband og har systematisert dem i world-tabeller. En kolonne for emnet, en for bandnummer, en for informant osv. Følgelig kan jeg søke i dette arbeidet og se at i band x forteller informant 19 om krigen, i band y forteller informant 38 etc. Stoffet er der, men likevel er. det tidkrevende Jeg begynte med emnet Jonnerovvi, den brua som forbinder Skånland og Evenes like rett nedafor her. Rundt der har det skjedd masse. Da det emnet var ferdig – det ble faktisk 6-7 sider, var jeg tilbake til start. Hva skulle jeg starte på? Hvilket emne? Så dro vi en dag til Trondarnes historiske senter for å høre på Frode Bygdnes’ foredrag om Finnmarksleiren i Harstad. Mens jeg hørte på ham bestemte jeg meg for neste emne: Krigen slik den ble opplevd i Markebygda. Siden har jeg puslet med det. Puslet og puslet – det er slik at når jeg først har begynt med noe, lager jeg et rotterace for å få det ferdig, og la meg bare si: Jeg har jaget så på emnet krigen i Markebygda at det ensten er blitt krig her, jeg er blitt delvis uvenner med sekretariatet som skal hjelpe til med research og diverse annet. I mammas band har informantene fått nummer, og selvsagt kunne jeg bare bruke det slik, men det er hyggelig synes jeg å kunne fortelle hvem informanten er. For eksempel – hvem er det som forteller om tyskerne på skole-salen på Boltås skole. De fleste av informantene er døde, og jeg må via facebook spørre deres barn om jeg kan bruke foreldrenes navn. Det tar tid. Så vil gjerne barna at jeg sender over akkurat den biten der deres foreldre er sitert. Det gjør jeg selvsagt. Alt i alt tar dette tid, og krever mye – mest av sekretariatet kanskje som skal facilitere også i aktiviteten på facebook, pluss lete fram stoff. Det er derfor jeg nå skriver en vanlig blogg og ikke jobber med Markebygda. Et kompromiss, for sekretariatet er opptrekt og jeg er skrivesugen - og jeg tør ikke ymte frampå om å fortsette på Markebygdhistorien i dag. Dessuten har jeg et helv kjør, og da er det vanskeligere å facilitere for eksempel på facebook. I morgen er det riding og basseng, og så får vi se hva en ny uke vil føre med seg. domantrener

lørdag 30. september 2017

Krigen i Markebygda

Tilfeldigheter er ikke tilfeldigheter. Ting skjer som om noen har lagt en plan. Jeg er som nevnt ferdig med emnet Jonnerovvi og lurte på hva jeg nå skulle grave i. Hadde ingen plan da vi torsdag dro til Harstad for å høre på Frode Bygdnes’ foredrag om Finnmarksleiren. Mens jeg lyttet til det foredraget om vår nære og for meg ukjente historie, visste jeg hva neste emne måtte bli: Ditt og datt fra krigen i Markebygda. Foredraget hadde en klar linje til krigen, og det ble blant annet nevnt av noen av brakkene i Finnmarksleiren var tyske brakker, og disse var ikke overlevert i prikkfri stand, heller tvert om. Assosiasjoner fulgte. Tyskere - ikke i bra stand – og vi hadde nettopp reist med hurtigruta til Trondheim. Da husket jeg historien om ho fra Skånland som en sommer var guide på hurtigruta. På en av turene var det med en gruppe tyskere som visste å fremme sine krav og forventninger. På et lite sted langs Finnmarkskysten klagde de over at det her ikke var noe å se. Guiden er kjent for å være munnrapp og kontant – to the point – så hun sa: Nei, det som var brente tyskerne under krigen. Hun ble klaget inn til hurtigruteselskapet, men det førte selvsagt ikke fram. Hun kom jo med historiske fakta. Som jeg har nevnt tidligere trenger jeg innspill. Denne gang om artige hendinger under krigen, ting man i dag flirer godt av, De kjappe replikker, de gode historier,

Finnmarksleiren i Harstad - og assosiasjoner

I går kveld var vi på et meget spesielt foredrag. Emnet var Finnmarksleieren på Trondarnes – en meget omfattende sak i vårt nærmiljø. Den eksisterte fra 1945 til 1952 og var som en by i byen med eget postkontor, skole, butikk – et eget samfunn. Jeg satt der med delvis samme følelse som da jeg leste om serberleirene i Norge under krigen og den grusomhet serberne ble utsatt for. Den gang tenkte jeg at Auschwitz hadde jeg hørt om og fått på innersia av huden, men serberleirene i Norge var ukjent. Jeg tenkte den gang at det er noe pussig med demokratiet Norge. Man fremmer Auschwitz og tier om serberleirene. Våre egne leirer der nordmenn jobbet. Man talte på 1960-årene mot rasediskriminering i USA mens man her heime internerte tatere i leire, steriliserte, lobotomerte og fratok dem barn. Jeg orker ikke her gå inn på internatskoler for samer – i den godes hensikt som alt annet -bare med den forskjell at godene ikke ble definert av dem det gjaldt. Heller ikke orker jeg gå inn på spesialskolene, de såkalte evneveikeskolene. Jeg kjenner dessverre noen tilfeller av tidligere meget sårede elever. Sikkert var det annet også, men i de tilfellene jeg kjenner, hadde ikke foreldre noe valg. Heller ikke orker jeg gå inn på den uretten som skjedde da Norge jublet for frigjøringa i mai 1945. Norge jublet. Stadig ser man på TV klipp fra Oslo i mai og juni 1945. Ser med en ekkel smak i munnen, for med ett slag ble partisanene i Finnmark gjort til fiender av staten, og krigsseilere som faktisk for mange ikke enda var fred, ikke før Japan kapitulerte, fikk sine liv ødelagt av den behandlinga de fikk etter krigen. Deres krigspensjon ble det ikke noe av og krigsfondet – pensjonsfondet - ble brukt til blant annet å ruste opp for rederne. Hvis jeg var ordmaker ville jeg lett etter et samlebegrep for dette, men jeg finner ingen. Begreper urettferdighet dekker ikke. Så over til det mer personlige. Jeg har jo begynt å skrive ned ditt og datt fra Markebygda og er ferdig med første sak: En bru i nærområdet, det praktiske rundt den og all den immaterielle historien som finnes i det området. Så har jeg lurt på neste emne, og mens jeg satt i salen og hørte Frode Bygdnes’ foredrag, visste jeg hva det måtte bli: Krigen i Markebygda slik folk husker den. Det er ikke så mange i dag som sjøl har opplevd den tida, så det må bli andrehandsminner, det man har hørt av familiemedlemmer. I dette emnet som i annet er jeg avhengig av tips. I salen satt jeg også og filosoferte over hvordan ting legger seg i kryss foran beina på en. Foredraget hadde en klar linje til krigen, og det ble blant annet nevnt av noen av brakkene i Finnmarksleiren var tyske brakker, og disse var ikke overlevert i prikkfri stand, heller tvert om. Assosiasjoner fulgte. Tyskere - ikke i bra stand – og vi hadde nettopp reist med hurtigruta til Trondheim. Da husket jeg historien om ho fra Skånland som en sommer var guide på hurtigruta. På en av turene var det med en gruppe tyskere som visste å fremme sine krav og forventninger. På et lite sted langs Finnmarkskysten klagde de over at det her ikke var noe å se. Guiden er kjent for å være munnrapp og kontant – to the point – så hun sa: Nei, det som var brente tyskerne under krigen. Hun ble klaget inn til hurtigruteselskapet, men det førte selvsagt ikke fram. Hun kom jo med historiske fakta. Det var én kryssvei. En annen kryssvei var kvekerne. I Jon Michelets serie om krigsseilerne møter vi lettmatros Skramstad med kvekermor – og på foredraget møtte vi kvekere fra Danmark som kom som frivillige og som bygde opp en del av leiren. De hadde gjort en vurdering på hvor hjelpen trengtes maks. Joda, Berlin lå i ruiner, men der var det varmere enn i det Finnmark og Nord-Troms som også lå i ruiner og trengte hus. domantrener PS! Jeg har sagt at jeg ikke orker skrive om min daglige dont. Derfor nøyer jeg meg med å si at jeg nå må gå til min daglige dont.

onsdag 27. september 2017

...for denne gang...

I morges satt jeg ved frokostbordet på Pilegrimsgården og filosoferte over de andre som kommer for å spise frokost. Pilegrimsgården fungerer som et Bed and Breakfast, men det er tydelig at de som bor der, er en egen type mennesker. Jeg ser da bort fra oss tre. I sin tid var det nok Gjestehus for dem som gikk pilegrimsledene til Trondheim. Pilegrimsgården ligger ved siden av Nidarosdomen like ved Nidelva.  Der bor altså vi denne gang. Ting er enkle der. vi leier et rom og slipper det evige room-service. Det finnes ikke. Frokosten er en enkel sak. Det man trenger og ikke noe mer.

Frokostrommet inneholder to langbord. Der satt jeg altså i morges og betraktet de andre som kom for å spise, og jeg syntes de avvek fra frokostgjester som kommer på for eksempel et hotell. Først lurte jeg på hva forskjellen var, og når jeg nå prøver å beskrive det, er det ikke blasfemisk ment fra min side. De så kristne ut, syntes, jeg og følgelig måtte jeg gå gjennom det i hodet mitt – hva gjorde at de så kristne ut? Jeg kom fram til at de hadde noe jeg har sett også hos andre grupper mennesker: en slags indre ro som om noe er avgjort inne i en.  Dette gjenspeiler seg i utseendet tror jeg, og gjør i sin tur at man i settinga på Pilegrimsgården ser kristen ut.

Vi er på Tomatis-senteret i Trondheim, og her møter jeg samme type folk med en egen utstråling. Her i denne settinga ville jeg ikke si at de så kristne ut, men at de hadde en egen indre ro som i sin tur igjen påvirker adferd.

I tillegg til Tomatis får vi tilført ting når vi er her.

Vi tok hurtigruta fra Harstad til Trondheim, og det kan man si var på en måte lite action. Action lå i at landskapet utafor stadig endret seg, pluss at man kunne delta på diverse - noe vi ikke gjorde. Men fra vi satte foten på landjorda ble det et annet liv. Søndag skaffet vi oss leiebil og kjørte til Hovin. Tante Millaug og onkel Knut hadde samlet til årets fårikålmiddag, som vi kom rett inn til. Der i huset er maten kortreist og ordentlig. Ikke fast food og ikke moderne matvarianter. Vi begynte mandag på Tomatis og er vanligvis ferdig i fem-seks tida på dagen. Så legger vi inn andre ting. Tirsdag dro vi til en som driver med reconnected healing. Onsdag hadde vi besøk her på senteret i pausen. I tillegg hadde vi avtale med en hjernetrenerfamilie, men det ble avlyst for gutten ble syk. Mamma hadde også gjort en avtale som gikk i vasken siden vi brukte mye tid på healing. I dag er siste dagen her på senteret. Det avslutter med en test. I morgen kjører vi til Agdenes for å treffe en som var våres nabo da vi bodde på Gåsbakken – og deretter tar Widerøe oss heim.

Jeg vet ikke hvorfor vi har vært så, føler jeg, fullpakket denne runden. Middag for eksempel har vært en full fart sak, unntatt i går. Så skulle vi spise på Egon på Tryvasstårnet, men der var det fullt, og vi endte på en Egon i byen. En dag spiste vi en kjapp glutenfri pizza, og en dag – skrekk og gru – heiv vi i oss noe fra en bensinstasjon. Vi har en pause her på senteret midt på dagen. Her er kjøkken og da spiser vi havregrøt. Sånn går nu dagan.

domantrener

PS!   Vi er kommet heim og er i vanlig gjenge – og vanlig gjenge orker jeg ikke blogge om.

Da vi kom heim så vi at vakta – securitas – fungerte. Den sto ca. to meter fra stuevinduet og spiste av bærtrea. Etterpå la den seg god og mett bak bærbuskene.

Ellers er jeg ferdig med første del av Hørt og uhørt fra Markebygda - Jonnerovvi. Det ble et lengre dokument enn jeg hadde trodd. Jeg fikk noen tips fra Ann Ragnhild, Arne, Edgar, Eirik Kjersti. Man kan si at dokumentet aldri blir ferdig, for jeg tar stadig imot tips både omkring det praktiske om Jonnerovvi og det som har skjedd i området.
Neste emne er uklart men jeg antar en ide vil dukke opp.


lørdag 16. september 2017

Kuøye og Torghattens øye

Da har vi nettopp klampet forbi Torghatten. Men det er med det som det er med den kvalsafarien jeg en gang var med på. Bilder og videoer var bedre. Alt vi så var halen på kvalen, og nå ser vi hullet i Torghatten. Jeg tror man skulle være der, lukte, føle, kjenne, synse, men det får jeg ikke til. Så da får man gå for det nest beste – se den fra hurtigruta. Det er a la «hvis du ikke får den du elsker, må du elske den du får».

Vi sitter igjen her på dekk 4 i kafeteriadelen for slusken. Merkelig, selv jeg orker ikke spise på hvit duk med sølvbestikk på denne turen. Vi har faktisk når vi har reist spist en del elegant, men vi har også gjort det motsatte. Husker en gang i Philadelphia. Da spiste vi lunsj sammen med kinesiske arbeidere i et delvis – jeg liker ikke ordet snusket men finner ikke det rette ordet – det var nemlig ikke snusket, men det var litt velbrukt og desslike. Jeg hadde ikke husket dette om det ikke var for at vi dagen etter spiste på hvite duker med desslike sammen med det jeg tror måtte være upper class black people of Philadelphia. Ikke skjønner jeg i dag hvordan vi havnet i de to situasjonene, men det jeg virkelig husker, er at vi var kledd i de samme sluskete klærne på begge eventer.

Fra her vi sitter, ser vi rett på et stort akvarium ved disken der mat selges. Kongekrabber svømmer rundt. Kan ikke huske at det var kongekrabber der i går! Kanskje de skal inn i en eller annen matrett i morgen – for det er visstnok årsaken til at russiske forskere flyttet en del eksemplar av denne krabben fra nordlige Stillehavs-strøk til Murmanskfjorden på 1960-tallet. Det skulle fø befolkninga. Fra 1977 var den å finne i Varangerfjorden og spiste seg videre sørover til den nå er funnet i Tromsø og regnes som fast bestand der. Den skal visstnok være funnet utenfor Bergen, men det tror man var ubetenkte sjeler som slapp ut en – eller noen. Ikke vet jeg. Men kongekrabben er litt Norges «kaniner i Australia». Uønsket og på svartelista. Nå vet ikke jeg om den fulgte med på handelen da rettighetene til fiske ble overdratt til de store i systemet.

Nå er ikke kongekrabben den eneste luringen som er kommet til Norge. Visstnok skal ca 2500 fremmede arter være registrert innvandret. Bisamrotta for eksempel. Den eter seg gjennom landet og beiter ned vegetasjonen, tar fugleegg etc. Den amerikanske ribbemaneten hersker i havområdet. En gigntmarihøne er innvandret og fortrenger vår egen lille marihøne. Mårhunden ble importert og satt ut i Sovjetunionen. Kommet også til Norge. Kan spre sykdommer som rabies. Jeg husker enda da vi fikk en av disse ikke-stedegne inn huset. Det er ca 10 år siden, og plutselig begynte det på tidlighøsten å fly noen langsomt bevegende insekter i huset. Vi drev enda med patterning på den tida, og en av de frivillige sa dette var møll. Ullmøll, trodde vi. Da vi senere reiste til USA sprøytet vi ullting og regnet med at alt var borte når vi kom heim. Langt derifra. De ble flere og flere og fløy sakte gjennom lufta – slik var de ikke vanskelig å fange. Vi fanget et par stykker og tok dem med til Felleskjøpet i Harstad for å spørre om de hadde noe som kunne kverke dette. Da eksemplarene lagt på disken, ble ekspeditøren stram i ansiktet. «Har dokker importert mat fra Russland», sa han skarpt. Det viste seg at det var melmøll, en art vi aldri hadde hørt om. Jeg glømmer ikke hylet da Emma Margret og mamma begynte å ta ut av skapene diverse og kom til skapet med melvarer. Jeg så ikke resultatet, men skriket og beskrivelsene var nok. De lå etter sigende svart i svart inne på skapveggene. Vi kastet mat for tusener. Alt mel, alt ris, bønner, linser, åpnet eller ikke åpnet – og det var ikke lite – vi handler jo i stort. Så ble skapene støvsuget og sprayet. Alt av dekketøy, kasserolle, bestikk gikk flere runder i oppvaskmaskinen og lagret ute på trappa. Det var nemlig godt og kaldt der.
Felleskjøpet rådet oss til å gjenta behandlinga annen hver dag til alt var borte. Mamma og Emma Margret fortsatte prosedyren i tre-fire uker etter at siste svin var observert. Da hadde pappa lenge murret at de kom til å ta livet av oss alle her.

Så er det merkelige at i går var vi innom den fredede havørna som man hegner om som et spebarn, og ulven får kose seg blant sauene i dalfører sør i Norge. Den er listet som direkte truet både i Norge og Sverige. Takk og pris for at den ikke lusker rundt husa hos oss. Det holder med elgen.

Men ulv har vært en sak hos oss også. En historie jeg hørte var om en ulveflokk som omringet et barn på en gårdsplass. Kanskje jeg skulle prøve å skrive om rovdyr i Markebygda? Så langt er jeg ferdig med historier rundt Jonnerovvi, men jeg har fått skuffende få innspill. Ingen har hatt nye historier å legge til.

domantrener


Hurtigruta hamrer seg vider sørover, og det begynner å skjømne utafor vinduene . Ja, for det er vinduer her vi sitter på 4. dekk. Men på 2. dekk der vi fikk lugar – for sein med bestillinga – er det kuøyne, dere vet de runde vinduene noen kaller koøyne. Men det kan altså også være kuøyne sier wikipedia.  

fredag 15. september 2017

Pass for å reise innenlands?

Jeg iverksetter noen 40-årsgaver: En tur på Hurtigruta til Trondheim med kontante gaver i lommeboka og gaveklær på. Nasim kjørte oss til Harstad i morges i god Bete-Marja-tid. Følgelig ble det en ikke-planlagt ventetid der. Vi trodde begge hurtigruter, både nord og sørgående, lå der samtidig. Men slik var det ikke. Da vi kom. lå Richard With der og breiet seg på sin tur nordover, og det viste seg at den måtte gå og avgi plass til sørgående som vi så langt der ute. Så seig den inn. På en måte lå begge der nesten samtidig side om side. Da nordgående gikk, bukserte sørgående til kai, og dermed bukserte vi også om bord. Der ble vi avkrevd bildelegitimasjon. De andre hadde heldigvis førerkort, og jeg stakkars berget meg på ledsagerbeviset. Jeg kan ikke la være å undres på hvordan de ville løst det hvis jeg ikke hadde hatt det beviset. Dermed er det klart. Hurtigruta er som et annet land man må ha pass med seg for å reise til. Det ble bekreftet av alle de språk vi hørte rundt oss i den korte tida mens vi ventet på å bli klarert. At vi hørte svensk, vører jeg ikke. Det er nesten like naturlig som å høre norsk når man reiser. Vi hørte selvsagt også engelsk og tysk, og hedning og vantro som jeg er, filosoferte jeg over at det da var en guds lykke at tysk ikke var hovedmålet i Norge. Det er litt spønky. Vi kan reise til Danmark uten bildebevis (pass), men ikke entre hurtigruta i Harstad. Det minner meg om da jeg skulle kjøpe i-phonen min på Elkjøp i Harstad. Det ble masse styr av det siden jeg fasiliterte, og han som ekspederte, mente vi måtte legge min telefon inn under mamma sin. Han kunne ikke godta min underskrift. Jeg ble så lei meg at jeg gikk ut i bilen. Masha gikk etter meg. Senere fikk jeg høre hvordan resten av historien gikk. Mamma hadde spurt hvorfor jeg ikke kunne stå med egen profil, og de mumlet noe, eller det vil si han som ekspederte mumlet noe. Da sa mamma at jeg hadde kjøpt ATV og snøscooter uten at det ble tull av det, men når jeg skulle kjøpe en skarve i-phone på Elkjøp ble det problem – og at det ikke ble aktuelt å handle med dem uten på redelig vis.  Da ble det bytte i skranken. Pussig. Jeg antar de har en knapp under skrnken de trykker på når det er problemkunder.  Og plutselig kunne jeg signere avtalen. Da sa mamma at jeg hadde gått i bilen, lei meg på grunn av den behandlinga de ga, og hvis de ville selge den I-phonen, fikk de gå ut i bilen og få min underskrift.  Ellers ble det ingen handel. De kom, de vil si; ikke han som ekspederte først, men den nye som plutselig dukket opp. Han beklaget ikke noe. Enda i dag går jeg ikke på Elkjøp.
Innskutt må jeg si at vi er litt en nasjon der alle reiser. Pensjonister sitter ikke i ovnskroken mer hele tida. Ut av hurtigruta i Harstad rydde det av pensjonister med en stokk, to stokker, krykker, gåstol etc.

Hurtigruta hadde frokosten klar, og vi hadde ikke vært de vi var hvis vi ikke hadde stormet rett dit – og etterpå sittet og sett Hurtigruta runde Grøtavær. Deretter krevde naturen sitt. Vi hadde vært tidlig oppe, og nå hadde vi jo senger som ventet oss. Jeg kjente den eviggode følelsen det er å legge en trøtt kropp hen i stabilt liggende leie. Jeg sovnet i den stillinga på null tid. Så også de andre to, men da jeg våknet mange timer senere, hadde pappa vært og rekognosert. Mamma gløttet på et øye og sa at hun tok informasjonen liggende. Pappa hadde sjekket Trollfjorden som jo er THE happening. Det viste seg at man kunne gå over i en mindre båt og se hurtigruta snu i Trollfjorden samt mate måser og havørn. Så ville båten gå videre til Svolvær og der møte hurtigruta. Det merkelige var at det var mamma som ville gjøre det, men jeg giddet ikke,  og da trakk hun seg. Hun dro ikke alene. Vi var jo på tur sammen. Pappa hadde også fikset oss internettkoder mens han lodet.

Vi sleit oss opp på dekk 7. Det er liksom der man skal sitte og beglo Trollfjorden. Det var ingen ledige plasser ved vinduene, men mamma og jeg satte oss på et bord og hadde kongeutsikt om enn det ikke var mykt under ræva og man ikke kunne lene seg tilbake. Men oversikten var god til alt mulig annet i tillegg til naturen rundt skipet. Jeg kunne se folk med kikkerter, i-phoner, i-pader stå klar. Og med noe drikkanes ved siden av seg på bordet. Foran oss satt et par der mannen jevnlig administrerte noe i mobilen – han hadde Per Inge Torkildsen-dialekt. Uskikk dette med mobiltelefonsamtaler overalt. Det som talte til hans fordel var at det sto to flasker vann ved siden av. Da selve Trollfjorden nærmet seg, det vil si da skipet svingte inn i den fjordtarmen, reiste vi oss og sto framme lent mot en stol. En kvinne vinket iherdig til en ledig stol i operaposisjon, og der satt jeg så mens skipet manøvrerte seg inn i fjorden og snudde og ut. Mamma var skuffet. Det kom noen delvis utkledde troll. Det skulle liksom være gimmiken. Forrige gang spilte hurtigruta «Dovregubbens hall», sa hun.

Forleden år da Einar, pappa og jeg raidet til Værøy og Røst, hørte vi på en lydbok av Johan Bojer om sjøslaget i Trollfjorden i 1890. Den tids Røkke lot notbåtene prøve å stenge ut småbåtfiskerne. Det ble et slag, og småbåtfiskerne vant både det slaget og senere om deres rett til å fiske i sine heimeområder. Så ikke nå. Arbeiderpartiet med samen Helga Pedersen som alibi solgte unna havets sølv. Fy fan.
Apropos, jeg glemte at den mindre båten man skulle entre skulle mate havørn. Et kjapt google-søk viser at havørna er fredet og at man bygger opp bestanden – samt at den er fiskespiser. Nja? Da må det være havørnas bror som prøver seg på lam og rein.


Vi sitter nede i kafeteriaen der slusken spiser. Ingen hvite duker etc. Vi har spist middag og blogger nå. Snart er det den velsignede senga og – og for en luksus det er å ha en seng!

onsdag 6. september 2017

Hørt og uhørt fra Markebygda

Da begynner jeg – uten å vite hvor det ender. Sannsynligvis vet jeg mindre enn jeg trorjeg vet, og da ender det om ikke med fordervelse så i alle fall med et skikkelig magaplask. Det vil da bli en riimiin rámiin sak. Med høg sigarføring og slukket sigar eller opp som en hjort ned som en lort som et ordtak sier. Jeg kommer også til å hente stoff fra bøker, ting som er trykket. Naturlig nok er det enklest for meg å hente dette stoffet fra bøker vi har her i huset. Jeg har likevel et håp og en forventning om å få innspill fra andre om hvor jeg kan finne stoff i bøker.

Selvfølgelig skal jeg også hente fra muntlig lokal tradisjon slik jeg har hørt det opp gjennom årene. Nå er det slik at en fortelling kan fylles ut fra flere hold – den kan korrigeres og redigeres. Også det håper jeg å få innspill på – jeg skal i kveld opprette en sak på facebook der jeg legger de bloggene som høver inn under hørt og uhørt fra Markebygda. Dette fordi jeg håper det i et mindre forum er lettere å komme med innspill. Noe av det jeg virkelig har savnet i bloggene mine, er nettopp innspill og kommentarer.

Nå er jo historier fra Markebygda ikke en ferdig sak fra min hånd. Historien kan ses på som en oppstart der andre fyller på.

Da spøtter jeg i nevene og trykker på startknappen. Jeg vil begynne med historier tilknyttet Jonnerovvi, og jeg ser allerede nå min begrensing. Jeg kan muligens mest om området jeg sjøl bor i. Følgelig håper jeg flere enn jeg spytter i nevene.