fredag 15. februar 2019

Flere tanker rundt morsdagen. Mødre uten barn

I Alle Kvinners Blad nr. 43 1956 kunne man lese: «Svangre får opphold mot arb. eller betaling. Hjelp til adopsjon. Jordmor Lunder, Mysen stasjon, tlf. 1954.

Alle Kvinners Blad var et av stedene der en del jordmødre rundt om i landet annonserte at de tok imot gravide mot betaling eller arbeid, hjalp dem med fødselen og med å gi bort/adoptere barnet til barnløse par. Fra 1930-tallet til 1957 oppsøkte ugifte gravide unge jenter fra hele landet disse private jordmødrene som hadde spesialisert seg på å hjelpe unge jenter som var kommet i ulykka. I tillegg til den jordmor Lunder som er nevnt ovenfor, fantes det slike tilbud i Skien og Porsgrunn området, Trøndelag, flere steder på Østlandet (Rømskog, Trøgstad, Hadeland, Østerdalen).

Dette er også en dal av historien om mødre, mødre uten barn. Unge jenter som av forståelige grunner ikke så seg egnet til å oppdra et barn alene. Dette i tillegg til skammen over å ha fått barn utenom ekteskap, på feil side av lakenet. Det er anslått at flere tusen norske barn er adoptert bort illegalt av disse jordmødrene. For øvrig la jeg merke til at vi i Nord-Norge ikke hadde et slikt tilbud så jeg vil tro at her ble barn født både i og utenfor ekteskap. Kan det være dette som er årsaken til at man litt småironisk og hånlig omtaler området nord for Polarsirkelen som nord for Moralsirkelen? Men hva som er moral i dette tilfellet tar jeg ikke opp. Temaet er ganske sårbart. Journalist Bjørn Steinar Meyer ga i 2007 boka Mødre uten barn. Hans tante var en av dem som dro til jordmor Lunder, fødte og adopterte bort jenta, men fikk senere i livet kontakt med henne. Journalistens kone hadde et søskenbarn født på Mysen og adoptert bort. Også han fikk senere kontakt med biologisk familie. I tillegg bodde nå denne journalisten på Mysen, så ting la seg til rette for at historien ble noe han ville sjekke. I 2005 fikk han kontakt med skuespiller Christin Holm fra Horten. Hun var adoptert og ville gjerne vite litt om omstendighetene omkring sin adopsjon. Hun kom til Mysen, og sammen med journalisten dro hun til det stedet der hun var født, hos Jordmor Lunder. Dette ble det man omtaler som et skjellsettende møte. Journalisten fortalte over tre sider i Smaalenenes Avis Christin Holms historie. Dette løsnet et skred. Mange kontaktet ham med informasjoner om den omtalte virksomheten. Da han begynte å grave og leite i 1977, møtte han taushetens murer. Nå ble det en åpen sak der tabuene var borte.

I boka Mødre uten barn ser journalist Bjørn Steinar Meyer også på adopsjonsvirksomheten i Norge. Loven om adopsjon kom i 1917, var senere revidert flere ganger. Fra første januar 1954 ble privat adopteringsvirksomhet forbudt. Dette var kroken på døra for adopsjonsjordmødrene og deres sakførere. Men noen av dem fortsatte likevel. Jordmor Lunder fikk i 1957 et skarpt brev fra helsedirektør Karl Evang om at hun hadde å gi seg med virksomheten innen 1. september 1957.

Jordmor Lunder døde i en voldsom død i 1963, skriver journalisten. Jeg vet ikke hva. Punktum fra min hand om lunderbarna er noe jeg så i Fredrikstad Blad for september 2008. Etter artikkelen i Smaalenenes Avis og bokutgivelse begynte noen av de som var født i Mysen, lunderbarna, å ta kontakt med journalisten. Han samlet dem til et møte heime hos seg. Dette er blitt en fast tradisjon. De er barn født i samme seng, forløst av samme jordmor og så adoptert bort. De er blitt en spesiell søskenflokk.

Kanskje var denne situasjonen med på å gjøre at man under lov om folketrygd fikk stønad til ugifte mødre. Da klarte man seg i alle fall økonomisk og var ikke avhengig av andre for å kunne beholde barnet. Skammen som tidligere fulgte med i svangerskap på feil side av lakenet, er etter hvert også borte.

Så til slutt den lokale koloritten; Det finnes en del historier lokalt omkring barn. Min oldefar ble etterlatt på en gård som to-åring (tror vi). Jeg vet ikke om det var avtalt. En annen guttunge vokste opp på en gård. Mora var innom gården og spurte om de ville se etter guttungen mens hun gjorde ærender ved sjøkanten. Joda, det var greit. Hun kom aldri tilbake. Så blei han der.

En av de flotte, spesielle historier er den døende enken med to sønner som forberedte guttenes liv etter henne. Da hun var begravet, tok den eldste lillebroren med seg og gikk til et barnløst par i bygda. «Mamma har sagt at han skal være her.» Og sånn ble det. Sjøl gikk han til et annet barnløst par, «Mamma har sagt at æ ska være her,» Sånn blei det. Jeg vet ikke om mora hadde avtalt på forhånd med de to parene eller om hun satset på at de ikke avviste foreldreløse barn.

mandag 11. februar 2019

Gratulerer med morsdagen - som bør bli en solidaritetsdag med Jordklodens mødre

Denne bloggen startet i mitt hode i går, morsdagen. Som alle andre jeg kunne se på facebook, ville også jeg litt offentlig hedre verdens beste mor. Men hvordan å gjøre det? Skulle jeg lage et rimdikt, skrive noe, finne et bilde etc? Etter at jeg fikk i-phone ble det så lettvint å google mens man satt og funderte. Trengte ikke til en maskin mer, og jeg ble en googler. Derfor var det naturlig for meg å google litt før jeg postet på facebook en sak til verdens beste mor. Et søk på mor ga flere treff, men da jeg søkte på mødre, kom en annen type treff opp. Jeg ble sittende og bla og lese. Deretter visste jeg hvordan mitt facebook-innlegg på morsdagen måtte bli. På facebook møter jeg de vellykkede, flinke, velforsørgende, beskyttende, sosialt sikre, økonomisk sikre mødre. Det er våre facebook-mødre som man hyller, og det er flott. Også disse mødrene fortjener en hyllest fra sine barn.

Men så var det alt det andre jeg traff på under googling i går. Mødre som må eller vil velge bort noen av sine barn mens de er i mors liv. Jeg tar ikke stilling til det etiske her. Jeg bare konstanterer at dette er mødre. Så har man mødre som bevisst skader sine barn, gjerne for den oppmerksomheten man da får som den gode mor som ivaretar et sykt barn. De fremstår gjerne som super-mødre. De er gjerne velutdannet. Informasjon fra bildeboka Dragen av Gro Dahle. På et sykehus i London satte man med politiets tillatelse opp overvåkningskameraer på barnerom. Overvåkninga ble gjort 24/7 av politiet. Og man fant for eksempel mødre som forgiftet sine babyer med salt. Man fikk syndromet Munchausens Syndrom By Proxy.

Man er liksom inne på en linje om at incest foretas av fedre. Det foretas også av mødre. Mødre voldtar sine sønner. Veileder Raymond Lønberg forteller om et overgrep som har foregått i mange år. Mødre er liksom fredet fra mistanke.

Så er det trellkvinnens barn. Barn av vellykkede mødre som skilles fra sine barn frivillig for den gode sak.

Selvsagt, som jeg nevnte innledningsvis er dette ikke standard, men selv om det ikke er standard, er det ting som går inn i pakken mødre. Selvsagt traff jeg på fenomenet mødre som tok med seg sine barn i farefull flukt fra krig og elendighet. Mødre som var løvinner – Så har man mødre som ble fratatt sine barn som et ledd i nasjonens minoritetspolitikk. Fra 1953 antar man at ca 400 barn av tatere ble tatt fra foreldrene og plassert i barnehjem. Mødre som mistet sine barn. Mødre som så ble tvangssterilisert. For samer og inuitter var det vel ikke etnisk rensing, men mer et forsøk på heve standarden ved å plassere barn i barnehjem og fosterhjem. Man skulle læres opp til noe bedre.
– og at barn oppdratt av lesbiske mødre var mer velbalanserte og flinke enn gjennomsnittet.

Dette emnet er så omfattende at en blogg ikke er noe annet enn en gang på toppene av de største isfjellene.

Her må jeg sette punktum. Jeg skal ri. Men i morgen fortsetter jeg med en sak jeg ikke visste noe om.

domantrener

Følgelig, etter den runden på google, måtte bursdagshilsenen til mamma bli slik:

Gratulere med morsdagen, mamma. Du er en av de heldige mødre.
Du har fått de barn du ønsket det.
Du har aldri trengt å vurdere å avkorte noen.
Du har heller ikke måttet oppleve at livet har avkortet noe. Du har fått beholde dine barn hos deg hele tida. Du har fått mulighet til å gi dem et godt hjem, stabile levekår, sosial sikkerhet, utdanning.
Du har fått gi dine barn en oppvekst i rammer med solide verdisett.
Du har aldri måttet oppleve at noen utenfra ville prøve å omplassere dine barn fordi verdisettet ikke var det offentlig gjeldene.
Du har fått gi dine barn stedlig kulturell ballast.
Du har aldri måttet ta dine barn og rømme til fjerne kulturer.
Gratulerer med dagen, mamma. I settinga Jordklodens mødre er du blant dem som har trukket vinnerloddet.


tirsdag 5. februar 2019

Vinduskonvoluttene

Jeg hadde ikke noe forhold til vinduskonvlutter før i 2004. Da begynte jeg å skjønne at konvolutten om et brev kan være signifikant. En vanlig konvolutt med handskrevet adresse var spennende. En konvolutt med vindu og maskinskrevet adresse ga andre signaler.

Nå har jeg de siste ukene fått et par vinduskonvolutter. Selv om følelsen av at de kan være nifse er blitt atskillig mindre med årene, er det likevel noe med slike brev. Som sagt har jeg i det siste fått flere slike, alle helt på den andre sida av nifs. Når jeg ser tilbake noen år, ser jeg at redselen for vinduskonvolutter er ubegrunnet. De siste vindusbrevene har vært ekstra hyggelige. Helse Nord svarer min søknad for 2019: « Go on!» Hålogaland kraft svarer på min søknad om strålefri strømmåler: «Innvilget!» Statens Kartverk svarer at vannrett til huset er tinglyst og i orden.

Så undres jeg på hva som har tatt den plassen i hodet der de ulike frykter lå. Vil anta det neppe er blitt et tomrom der den var? Hvis det er slik, er det jo nifst å fjerne frykt, manier og fobier for man vet ikke konsekvensene av det. Store tomrom der de var? Fylt med noe annet? I tilfelle med hva? Jeg vil tro at noe må skje i den prosessen når man fjerner noe. Engelsk har en talemåte: «Fools rush in where angels fear to tread». Jeg har rotet litt rundt I google om å fylle tomrom, men synes ikke der var noen spenstige forslag. Tar gjerne imot tips.

Nå er ikke lenger post nødvendigvis noe som kommer i den grønne fysiske kassen. De siste årene har endret det. Færre og færre brev kommer i de grønne kassene, flere og flere i en kasse, en postboks, noen har opprettet på nettet for en. NAV har opprettet meg en slik boks. De legger brev der og melder det på mail. Så purrer de på mail om jeg ikke er kjapp nok. En slik service kunne være grei hva angår den grønne kassen også. Et slags varslingssystem på at man har brev. Vanligvis spønner man ut i snøen til tom postkasse.

Men Posten Norge har andre utfordringer enn de stakkars grønne kassene. De frakter også gods – og har kakket seg på lag med et rumensk selskap for leveranse. Og da er vi ved den økende trailertrafikken etter blant annet nordnorske veier som ikke er dimensjonert for det. De er knapt nok dimensjonert for den økende personbiltrafikken. Når så trailere og elg har kommet til, blir tilstanden iblant nifs. Man kan befinne seg på veien i en liten personbil i rett fartsgrense. Bak seg har man en trailer som ligger på kroken og vil forbi fordi de har en annen fartsgrense, synes det som. Er denne traileren skodd rett? Er sjåføren skodd for blant annet nordnorske vinterveier? Foran en lunter en elg over veien.

Vi har ikke så mange politiske diskusjoner her er i huset, for der vi er uenige i noe, er det marginalt. I blant oppstår nye saker som gjør at en politisk diskusjon mest går ut på hvilket parti som fortjener ens ensomme stemme ved valg. En slik sak har vært sammenslåing av Troms og Finnmark. Det er et snikskritt mot stadig større sammenslåinger. Jeg ser et senario der Nord-Norge i neste runde blir ett fylke. Deretter blir Norge et fylke en stund til vi blir en region i EU.

Her begynte jeg å google Nord-Norges banen siden det er en drøm at en del av det trailere frakter, kunne dundre fram med tog. Stadig mer gods må fraktes på alle felt. Det første treffet var en direktør som jobber med jernbaneutvikling for NHO – næringslivets hovedorganisajon. Han mener at hvis man i det hele tatt skal tenke jernbarneutvikling i Nord-Norge må tenke en bane fra Narvik til Tromsø. Det vil kunne avlaste frakt av det som kommer til Narvik med tog og skal fraktes videre …. til Tromsø. Sånn underforstått trenger man ikke frakte lenger nord enn det. Man har jo allerede slått sammen Troms og Finnmark og kan flytte en del behov fra Finnmark til Troms. Grei sentraliseringsplan.

Der må jeg sette strek. Jeg mistet lysten til å google meg litt opp på jernbane i nord.

domantrener
PS! Og så kommer jeg på noe jeg hørte fra den tid melkeleveringsbukken og postkassen va møtested. Felles postkasse i en bygd var sosialt og informativt da det ga innsyn i hva naboen fikk av post. En utangsunge pleide stå postvakt i den tida posten kom og være den som grabbet fellesposten og fordelte den. Og kommenterte ting. Kom det vinduskonvolutt, kauket han: «Vælgebrev!» Han kunne også rope det etter den stakkaren som smøg seg bort med brevet. «Vælgebrev!»

Det artige i denne sammenhengen var at utangens familie skulle ha seg frabedt all samisk tull og snakket perfekt norsk – etter vår standard vel og merke. Det interessante er da at ordet «vælge» kom inn i språket. Vælge = vealgi = gjeld. Vinduskonvolutter var gjeldsbrev.

PSS! Det er gudsens sannhet. Jeg hørte det en gang med mine to ører der jeg satt og lyttet. Følgelig hørte jeg også fliren i fortellinga, at samisk sneik seg inn i språket hos de som snakket «perfekt norsk». Det var nesten den artigste delen av fortellinga. Plutselig er det noe som avslører en.

onsdag 30. januar 2019

Gi Klatremus et skikkelg spark i ræva

Gi Klatremus et skikkelig spark i ræva

Torbjørn Egner var på mange måter en forutseende mann. Og han var i tillegg så kløktig at han lærte opp unger om sin versjon om framtida. I hans bok om Hakkebakkeskogen styrer enkelte vesener. Den store, kloke og mektige elgen for eksempel vandrer i dag rundt og er stor, klok og mektig. De snille små søte musene er også her. Klatremus klatrer oppetter rør og smetter inn de minste hull. Bestemor Skogmus styrer det hele. Nå er jeg usikker på hvordan situasjonen er for de andre dyra i hans visjon. Han hadde så vidt jeg husker ikke ulven med der. Undres på hva sauebønder og andre i Hedmark mener om det. Han hadde heller ikke med insekter, og legg merke til at det blir færre og færre insekter.

Vi har fått en brist i hvem spiser hvem sirkelen. Lite insekter > lite mat til fuglene > lite fugler som skal spise smågnagere > mange smågnagere som får formere seg i fred og ro og invaderer oss mennesker. Jeg skjelver her jeg sitter. Hva lever den overmåte store smågnagerflokken vi har i dag av? De er overalt, og de blir stadig flere. Heime i skogen kunne vi se spor etter dem ute, og de hadde også prøvd seg på stabburet og dukkehuset. Et år var et reinskinn glemt igjen i stabburet. Om våren gikk det på bålet. Her står de ute og ved bilen og ved trappa og venter på en mulighet til å smette inn.

I et økosystem har alle definerte roller, definert ut av hvem som spiser hvem. Altså hvor man får næringen fra. Alle organismer trenger næring. Plantene ordner dette sjøl ved fotosyntese. I vårt økosystem er det bare plantene (tror jeg) som produserer egen energi. Vi andre er konsumenter.

Tilbake til min frykt for smågnagere som trenger Lebensraum. I Oslo er rotteplagen stor. Det er pr i dag en rotte pr innbygger. Uansett hva enkelte politikere frykter at ikke-arisk homosapiens formerer seg for fort, tror jeg rottene gjør det fortere. 3-4 måneder gamle er de kjønnsmodne og får 6-8 stykker i kullet. De går drektig i bare tre uker. Der har politikerne noe å bryne seg på !!!!

De kommer seg inn i kjellere og er klatremus oppover i vann og kloakkrør. Så åpne kloakklokket forsiktig – er mitt råd inntil politikerne har våknet. Jeg trekker den konklusjonen at de inntil nå ikke selv jager på rotter i Storting og regjeringsbygg.

I Hordaland søker man etter flere medarbeidere til skadedyrkontrollen, og det er ikke bare der. Ifølge VG er Stavanger hardest rammet av gnagere. Radiumhospitalet ble invadert av rotter, og skadedyrkontrollen hadde en svær jobb der. Et av deres påbud var nettopp at man lukket dolokket etter bruk.

Så derfor: Konklusjon. Når du ser en smågnager, så glem dyrene i Hakkebakkebakkeskogen og gi Klatremus et skikkelig spark i ræva i stedet for en klapp på hodet.

tirsdag 29. januar 2019

I gammen satt mor og far og ventet

Språket er i rivende utvikling. Talemåter endrer seg, og til og med forståelsen av en talemåte. En bjørnetjeneste har jeg sett brukt som eksempel på en gigantisk stor tjeneste. Når man ser ordet skulle man tro det er det, men en bjørnetjeneste er en tjeneste som er velment, men ikke lur. Den sterke bjørnen slo i hjel en flue på sin herres hode. Velment og fatalt resultat.

På den andre siden har vi språket i facebook. Jeg rotet litt rundt i cyber og fant flere studier på facebookspråket. Det er blitt den tredje språkvarinaten. Først har vi talespråket som er flyktig involverende og personlig, men hverken skriftspråket eller talespråket er hamret i stein hva enkeltpersoners språk angår. Her i huset skriver vi tre ulikt. Pappa skriver korrekt sånn midt mellom riksmål og samnorsk. Mamma skriver en samnorsk som er dratt så mye i retning av dialekt at det nesten er på grensen. At pappa ikke gjør det, skyldes antagelig at han snakker riksmål. Skriftspråk og dialekt ligger nær hverandre. Jeg liker – eller kanskje jeg skal si likte? - formelt og ordentlig språk. Riksmål ++. Hjem og ikke heim. Men etter en del år som skrivende merker jeg at skrivespråket mitt trekkes mot folkedypet og får et slags bønder-på-byen trekk. Jeg prøver å unngå det, men opplever å se at jeg har skrevet heim, sjøl… Om dette fortsetter er jeg snart en samnorsk type, de der som roter sammen hummer og kanari og trur (hva faen! det heter TROR) og tror det blir noe velsmakende av det.

Så har vi den tredje språkvarianten, det digitale språket man ser på blant annet facebook. Det er blitt slik at man venner seg til å se språk som er symbolaktig ved emojis og rare dialektord. Smilefjes, tommelen opp, tommelen ned….. Symboler som enkelt og greit forteller hva man føler. Man får meldinger som avsluttes med smilefjes. Det er egentlig ganske hyggelig. Ord erstattes av symboler. Et symbol for sult pluss et for å spise pluss en tommelen opp. Tre symboler forteller en masse. Symbolspråket er om ikke på vei inn, så brukes det mye. Ikke av meg. Jeg har liksom ikke fått det inn i hendene ennå.

Så brukes det mye dialekt som jeg prøver å venne meg til å se, men mange av dialektorda er så spesielt gjengitt at jeg tviler på at jeg leser det jeg leser. Hva er for eksempel athe? Man må ha konteksten for å skjønne ordet. Det skrives mye på dialekt på sosiale medier. Audhild Rotevatn skriver i sin mastergradsoppgave at ungdommers språk på digitale media gjenspeiler at de har flyttet deler av privatlivet sitt over dit. Hun sier at de står i spagaten mellom det private og det offentlige. Da får vi også et språk i spagaten.


Det er forresten et meget godt bilde, et språk i spagaten. Den ene foten på det formelle den andre på det private.

Sånn helt til slutt en søndags morgen må man ha en kontekst for å forstå hva seff, deff og serr betyr.

domantrener

Mandag morgen.
Et kjapt googlesøk har bestyrket meg i troen (NB! Ikke trua!) på at jeg har rett i at man skal være forsiktig med å hive dialekt og skriftspråk i en gryte og lage en språklig lapskaus av det. På min side finner jeg selveste The Finn Erik Vinje som er språkets mann ++. Han og Arthur Sandved har angrepet språket i bibeloversettelsen av 2005 og sier «dagligspråksvermeri i forening med overdreven forandringslyst har medført mange unødvendige endringer». De viser til en god del endringer som er gjort, og bruken er ikke konsekvent, Man har endret det litt høytidelige språket. Man har ønsket å tilnærme Bibelen folkespråket (beundringsverdig nok) og herunder særlig ungdomsspråket. Mitt google-søk omtaler en svensk raggar-bibel fra 50-åra og den norske sms-bibelen fra 2003. Har ikke hørt om noen av dem, og faktisk kan man bli nysgjerrig av mindre. Hvordan ser en raggar-bibel ut? Eller en sms-bibel?

Mens jeg er på tråden om språk i Bibelen må jeg ta med historien om de to markebygdungene fra 1950-åras folkeskole som glad og fornøyd ofte sang salmen Milde Jesus du som sagde: «La oss gå vår gang til gammen. All min tid for far og mor.» Enkel og grei salme selv om det var meget få om noen gammer i Markebygda på den tida. Det var nok slik at far og mor satt i hus og ventet på at ungene skulle komme gjennom gangen.

fredag 25. januar 2019

Gjentagelsens kunst

Jeg er endelig ferdig med Jon Michelets 6-binds serie om krigsseilernes situasjon. Jon Michelet gjorde siste bind ferdig en uke før han døde. Imponerende innsats.

Jeg har før blogget om krigsseilernes situasjon, og jeg legger den bloggen under her. Jeg mener: Vil man noe, må man gjenta og gjenta det. Tenk bare på Cato den eldre som i det romerske senatet gnog på at Kartago burde ødelegges. Til slutt ble Kartago ødelagt.

Noen kaller det kverulering. Jeg kaller det gjentagelsens kunst.


domantrener


PS

...men de gikk ikke i seierstoget...
Vi lytter for tida på en meget innholdsrik bok både av volum og temaer. En sjøens helt. Skytteren av Michelet. Hovedtemaet er krigsseilernes situasjon. I seg sjøl både nifst og interessant. Krigsseilerne var sjøfolk som i krigstid utøvde militære funksjoner uten å stå under militær beskyttelse. De var sjøfolk som gjorde jobben sin i en meget risikofylt tid.

For norske sjøfolk begynte krigen i 1939 mens gjennomsnitts –nordmannen trodde på nedrustning. Ikke bare gjennormsnitts-nordmannen, også våre styrende sov godt – de fleste – i 1939, mens sjøfolk gikk i krigsfrakt. Så våknet vi andre etter 9. april 1940, og 22. april la den norske regjeringa beslag på handelsflåten, dannet rederiet NORTRASHIP, verdens største rederi med over tusen skip og 35 000 sjøfolk, satte Øyvind Lorentsen til sjøfartsdirektør, opprettet kontorer i London og New York --- og senket hyrene til norske sjøfolk! Øivind Lorentsen fikk etter krigen en ekstra bonus da han fikk giftet en sønn inn i kongefamilien – hvis det var noe bonus.

Norske sjøfolk hadde i 1939 fått forhandlet seg et krigsrisiko-tillegg til lønna. Så er saken at britiske sjømenn hadde lavere lønner, og for jamnstille sjømenn ble norske hyrer senket. Denne nedgangen i lønna ble avsatt på et fond NORTRASHIP opprettet, sjøfolka skulle få overskuddet, restlønna tilbake etter krigen - det de hadde betalt inn på fondet.

I 1945 ved krigsslutt var fondet på 4,5 milliarder 1945 kroner.

Så kommer freden. Gutta skauen og gutta fra Vestkanten marsjerer som symbol på norsk innsats under krigen. Krigsseilerne er ikke der. De er spredt rundt på alle hav. Krigen var for øvrig ikke slutt for dem før Japan kapitulerte. Partisanene er heller ikke der. De blir offer for den Sovjet-frykten som nå eksploderer. De tyske slagskipene Tirpitz og Scharnhost ble senket i nord etter omfattende spaning og videreformidling om deres bevegelser. Har ikke sett det på hjemmefrontens CV.

Både redere og sjøfolk fremmer i 1945 krav om erstatning. Rederne for tap av skip, sjøfolk på tap av hyre. Rederne får full kompensasjon pluss at regjeringa stiller valuta til rådighet så næringa kan vokse, noe den gjør. Sjøfolk da? De blir framstilt som småkjeltringer som prøver å lure til seg noe. De nektes innsyn i NORTRASHIPS regnskaper og går til sak i 1948, taper den, anker til Høyesterett. Da har stortinget gjort Nortraships fond om til et hemmelig fond. Ennå i dag tror noen det er saltet ned i Sveits. I 1954 taper sjøfolk i retten. De anker til høyesterett. Høyesterett støttet ikke sjømennene. Tvert om er deres behandling nifs arrogant. Jeg får en følelse av at vi her oppe må støtte hverandre mot mobben der nede.

Sjøfolk hadde noen rakryggede støttespillere i Stortinget. Claudia Olsen fra høyre (ingen hvem som helst), Emil Løvlien fra NKP (heller ingen hvem som helst). Men de store landsfedrene i Arbeiderpartiet var ikke krigsseilernes fedre. I deres historie er at Kong Haakon også var arbeidernes konge, Men de var ikke krigsseilernes regjering. Hvem har sagt: Gi et undertrykk folk makt, og de blir undertrykkere. Kua har glemt at den var kalv.

I 1972 bevilget Stortinget en ex-gratia sum til krigsseilerne. Den satt nok langt inne.

Så kan man til slutt skue over landegrensen til Danmark. Også danske sjøfolk fikk reduserte hyrer under krigen og redelig oppgjør etter krigen. Er det fordi danske skip under krigen var beslaglagt av britene?

Ser vi videre over Nordsjøen til England: den britiske admiral Dickens uttalte i 1941 på BBC: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten kunne vi like godt bedt Hitler om hans betingelser. Jeg antar vår londonregjering ikke lyttet på BBC.

Og videre til Tyskland. Da muren falt ble østeuropeiske stater tvunget til å tilbakeføre eiendommer til rettsmessige eiere som hadde blitt fratatt sine eiendommer av staten, helt tilbake til før krigen. Sier google. Vet ikke om det stemmer. Ble ikke tyskere tvunget ut av Gdansk etter krigen?

I 2016 får man krigsseilerregisteret. Partisanmuseet ble opprettet i 2000 som et samarbeid mellom Vardø museum og befolkningen på Kiberg. Hjemmefrontmuseet ble opprettet i 1970 og ligger under forsvarsmuseet på Akershus Festning. Hvilke signaler gi dette?

I 2013 ba daværende forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen på vegne av staten krigsseilerne om unnskyldning, Hennes innlegg er vel verd å lese.

http://www.dagbladet.no/kultur/krigsseilerne---den-vanskelige-historien/60223431


domantrener

Lavere lønn, større risiko, underkjenning av innsats, problemer etter krigen




mandag 21. januar 2019

Lærer nød naken kvinne å spinne?

Hvis uttrykket Nød lærer naken kvinne å spinne skal ha et reelt innhold, må det relatert til meg bety at nød lærer tomt hode å finne noe å blogge om.

For tomt er det. Jeg har før i slike settinger vist til Petter Dass (tror jeg det var) som ble kalt inn til kirkelige høye herrer (vet ikke hvem og hvor) og ble bedt om å holde en preken. Han fikk kort varsel på å komme seg fram (til hvor vet jeg ikke), men han løste ut han Gaml-Erik og brukte han til hest (tror jeg det var). Han skulle finne ferdig preken når han kom, men et blankt ark lå foran han. «Her er intet,» sa han da han så den ene sida. Han snudde arket. «Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.» Så holdt han en lang preken (hvis historien er riktig).

Petter Dass (om det var han) kunne kunsten å holde en lang preken ut fra to blanke ark. Det er ikke alle gitt. Kanskje en politiker kunne holde et langt innlegg om et emne man kunne lure på om konklusjonen var at Paris var hovedstaden i Bergen. Men slike politikere vokser ikke på trær lenger. Det er kunsten å gjøre mye ut av ingenting. Det prøver jeg meg på nu. Heller ikke vokser de på trær, de som kan besvare vanskelige spørsmål.

En sann historie fra området her er den vrangvriene presten som konfronterte konfirmantene med sofistikerte spørsmål der man ikke fant handfast informasjon i Bibelen. En av konfirmantene var sønn av en predikant. Man kan si mye om læstadianerne – og det gjør man gjerne – men de kan sin Bibel. Konfirmanten fortalte faren om prestens intrikate spørsmål. Faren sa: «Spør ham hva Gud sto på mens han skapte himmel og jord.» Neste dag gjorde konfirmanten så. Han spurte om han kunne få stille presten et spørsmål – noe han kunne – og da kom det spørsmålet far hans hadde bedt ham spørre presten om. Presten overhørte dette, og gutten og de øvrige konfirmantene fikk ikke svar. Etter dette ble prestens spørsmål til konfirmantene mindre filosofiske. Så kom konfirmasjonsdagen der konfirmantene tradisjonen tro satt og ble katekisert av presten. Presten hadde individuelle spørsmål til hver enkelt. Da han kom til predikantens sønn spurte han: «Hva sto Vårherre på mens han skapte himmel og jord?» Gutten svarte rolig: «Han sto på sin allmakt.»

Jeg vet hvem presten, predikanten og gutten er. Men sensuren hevder det ennå ikke er foreldet nok informasjon til at man kan frigi navnene.

Mamma husker en episode fra sin konfirmasjonstid. En av konfirmantene var dyslektiker og plagdes med den høytlesinga han måtte ta når det ble hans tur. En dag sa presten: «Jeg har fått høre at du er dyslektiker og slik har problem med å lese. Det visste jeg ikke. Jeg ber om unnskyldning for at jeg har plaget deg med lesing.» Det var sterkt i. I 1960 ba en prest en konfirmant om unnskyldning.

Tilbake til begynnelsen om nøden som lærte naken kvinne å spinne. Det gjalt ikke meg. Jeg vil fortsatt være naken ved siden av sauer med masse ull.

domantrener

PS. Nå har jeg googlet uttrykket Nød lærer naken kvinne å spinne. Google sier det er å finne løsninger når man er i en utfordrende situasjon, og det vil jeg bare si: Dette ikke bare satte rette ord på ordtaket, men utløste minst to artige situasjoner fra Markebygda der kvinner fant de meget kreative løsninger i forhold til en utfordrende situasjon der øvrigheten v/ lensmannen var involvert. Men så er det slik at her i nærheten av meg sitter sensuren, og mot sensuren kjemper selv denne nøkne skribenten forgjeves.