tirsdag 10. september 2019

Å ta med skjærer til Aten

Det begynner å sige inn at det er her vi bor og skal bo. Nå banker jeg i bordet. Ikke det at jeg tror på slike ting, men det kan i alle fall ikke skade å gjøre det. Noe må det være siden den teknikken er utbredt. I England sier man touch wood. Hva sier vi forresten på samisk? Siden vi samer ble kristnet såpass seint, kom kanskje denne trenden ikke inn i hverdagen. Det å banke i bordet- eller treet som man sier i England, var en måte å motvirke at onde makter skulle blande seg inn og snu hellet. Treet man banket på var et symbolsk tre, kirke eller korset. Kanskje vi knakket på runebomma eller stolte på at den gjorde susen.

Man kan gjøre mye rart i sin hverdag, å banke i bordet anser jeg som uskyldig. Jeg håper alle i vår tekniske hverdag har noe av tre rundt seg som man kan banke på. Det er nødvendig. Kanskje bør man gå med et trestykke i lomma?

For noen dager siden spankulerte ei sjur rundt her ute på den nylagte verandaen. Den gikk langsomt og så seg rundt. Jeg tror den rekognoserte for en fremtidig bygging av reir. Jeg håper det. Da blir det eventuelt byggestart til våren. Det var koselig. Det pleide spankulere sjurer heime i Borkskogen også. de kunne ta seg en tur på verandarekkverket eller noe slikt. Men de sjurene antok jeg bodde der, de hadde jo reir, så det var ikke noe spesielt. Denne rekogniserte.

Dette er noe man har tatt som en selvfølge. Sjura skal bygge reir nær huset. Det er den eneste fuglen man forventer det av. Jeg ser da bort fra stæren og stærkassene man setter opp. Man bygger et hus til stæren og håper den flytter inn. Med sjura er saken en annen. Man forventer at sjura klarer biffen sjøl – noe den gjør. Da vi bygde i Borkskogen var det en glede at sjura også begynte å bygge. Det er et godt tegn at sjura slår seg til. Samtidig er den en noaide-loddi – en gannfugl - som kan litt av hvert. Man må oppføre seg fint mot den. Oppføre seg som folk.

I vår lokale samiske tradisjon er sjura tillagt en god del egenskaper. Sjura er som nevnt en gann-fugl og kan ganne om det er behov for det. Den er kunnskapsrik og vet når det er gjester på tur. Da varsler den dette. Spiser man sjureegg blir man sladderaktig.

Det artige er at jeg etter det veranda-besøket googlet sjura, og det vil jeg bare si: De egenskaper vi tillegger den er for småting å regne sammenlignet med det jeg fant på nettet om den. Sjura er den fuglen med en hjerne mest lik mennesker. Den er regnet som den mest intelligente fuglen. Selv om det er 300 millooner år siden sjura og vi hadde samme forfedre, har vi enda i dag samme reaksjonsmønster. Man har scannet sjuras hjerne mens man utsatte den for eksempel glede ved å se noe velkjent, frykt ved å se noe den er redd for og den reagerte som et menneske. Ikke rart sjura vil bo nær sine likesinnede. Fugleforsker Jon Marzluff ved universitetet i Washington har forsket på kråkefugler herunder sjura i 30 år. Han har påvist at de har et meget avansert kommunikasjonsystem. Kråkefuglene har en hjerne som er like stor som vår i forhold til kroppsvekt. Det er de kognitive sentrene som er store. De har velutviklede bevissthetssentre, en evne til å forså og tenke, sier førsteamanuensis Magne Husby ved høgskolen i Nord-trøndelag.

Sjura er forresten den eneste fuglen som har bestått speiltesten. Den ser seg i speilet og vet det er den sjøl. Den går ikke til angrep på det vesenet den ser. Ellers er det bare aper, elefanter, spekkhoggere og delfiner som har bestått speiltesten.

Og by the way. Se bare på det huset sjura bygger! Ikke noe klampverk der. Det er en sinnrik sak med flere innganger og tak over.

Sånn avslutningsvis begynte jeg å lure på gammel visdom. «Gå til ugla og bli vis.» Følgelig googlet jeg ugler. Joda, den ble regnet som vis i Sør-Europiske kulturer. Kanskje fordi den har kikkertsyn, øynene pekende framover, foransittende øyne, og satt der og glodde og beveget litt på hodet. Ugler nær huset var et dårlig varsel overalt, unntatt i greske kulturer der gudinnen Atene holdt seg med ugler. Det er derfra uttrykket «Ta med skjærer til Aten» stammer. Der er sjurer nok. Tilsvarende er å og bakarbarnet brød eller ta med torsk til Lofoten.

domantrener

Inntil annet et bevist holder jeg meg til at sjura er den viseste fuglen.

mandag 2. september 2019

Det går seg til

Hvis noen spør meg hva jeg tenker på akkurat nu, er svaret: Lurer på korsen det er her i huset hvis vi er bare tre over en periode. Siden vi flyttet inn 9. juli har her vært mange i ulike ærender. Det være seg besøk eller anna. Under anna sorterer alt annet enn besøk. For eksempel er her i dag foruten oss tre og assistent også en tilkallingsvikar. Så er her en snekker (de var to en stund), to fra Hålogaland breibånd som endelig setter opp det, og en som monterer spesialklosettet mitt – dere vet den som vasker en i rompa etter et toalettbesøk.

Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen.
Jeg antar det gikk bra den korte stunda.

Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.


I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages.

Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.

Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.

Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd.

domantrener

I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart.

Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.

Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig.

Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR.

PSS!
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne.

Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet.

Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester.

En insektløs klode er et nifst framtidsskue.

torsdag 25. juli 2019

Når det regner på presten

Merkelig korsen gammel erfaring nedfeller seg i talemåter som enda i dag er lærdom. Det finnes mange slike. Den siste jeg tenkte på var talemåten Når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Talemåten indikerer at om du har noen slags samvær med noen høyere enn deg og med bedre kanaler til diverse goder, kan det dryppe litt goder på deg også.

Nylig har Aslak Piera fylt to år, og han feira det blant annet her i Magnebo med dertilhørende kaker, gaver og oppmerksomhet. De fleste som kom i hans bursdag, hadde også med en nyhusgave til meg, og slik kom denne talemåten meg i hu.

Apropos dette med at det drypper på klokkeren når det regner på presten – så ble det reist et spørsmål da Aslak Piera feiret to-årsdagen med gaver og festivas og det dryppet litt på meg/klokkeren. Da ble det reist et spørsmål om hvorfor all grøde fra oven endte hos klokkeren? Var det ikke rimelig at noe gikk videre nedover i rekkene? Hva med andre i menigheten, ville ikke også de ha behov for noe fra oven? Jeg har ikke noe svar på det. Jeg er såre fornøyd med å være klokkeren og velger å overhøre murringer i nedre ledd i næringskjeden. Trenden i dag er å leve nær naturen, så nær som mulig. En kasse jord på kjøkkengolvet der man kan dyrke salat. Det er det neste. Ellers er naturen slik at noen tørker bort og noen regner ned. Hvorfor skal det være annerledes her? Under klokkeren ligger tørkebeltet. Dessuten er det rådende praktisk politikk i Norge at det er forskjell på folk og finn. Folk er i øvre del av tilgodeseinger. Finn er lavere ned. Kommunikasjonsmessig reiser folk med tog og får godset transportert med tog. Finn har veier som ikke er dimensjonert for den tungtrafikken man har. Trailerne er veienes herskere og noen av dem demonstrerer dette med å henge seg på kroken på personbilen foran. Men kvaifisderer vi til jernbane? Nei, vi er finn. Vi er folk i skattesysteme og når vi f.eks. selger vekk fiskekvotene våre.

Man skulle tro når man ser seg rundt her at her bor flere enn tre voksne. Under bordet i kroken her ligger leker. Ved siden av står en tavle på stativ, og på kjøkkenet er et lite bord med to stoler. På dette bordet ligger tegneblokk og fargestifter. Hovedpersonen sjøl er sust til Sverige sammen med foreldrene sine og kommer tilbake i neste uke. Koselig å se hans spor sånn fysisk også her.

Nå har jeg bodd her i nøyaktig en uke. Onsdag i forrige uke overtok jeg huset og vi begynte å kjøre opp diverse. Torsdag leverte Møbelringen sengene – vi hadde en seng fra før. Hence den store leveransen fra Møbelringen i Harstad. De nye sengene krevde en del skruing, og gjengen stod på utover dagen. Om ettermidagen var det klart, og dermed flyttet pappa, jeg, Sigbjørn, Sigrid og Aslak Piera opp hit og tok med oss såpass mat at vi hadde det vi trengte i tillegg til det Sigrid hadde kjøpt inn. Dagen etter, fredag, flyttet Emma Margret og Ronald opp.

Den store spenninga var katid fru herting ville flytte. Vi satte igjen litt mat til henne nede i gammelhuset, men på lørdag kom hun til Aslak Pieras dag, og nå er vi alle her. I en uke har vi pakket opp, organisert og prøvd å finne ut hvordan å bo her, men jeg vil tru det tar noen måneder før siste ord er sagt i den saken.

Nettopp ble det sukket at man savner en kjeller å krype ned i og sove, men ett av soverommene er ganske kjølig der det vender mot nord. Så vi får sette inn en romkjøler og ligge der.

Da vi kom flyttende på torsdag, var det store grushauger etc her, men Fagerhaug Maskin har jobbet her i to dager, og plutselig er uteområdet et annet. For noen svære maskiner de har. Rørlegger Nygard har også lagt noen nest siste hender på verket. Det gjenstår noen småplukk. Selvsagt er ikke alt ferdig her og der, men vi bor her inne mens ting skjer ute.

Vel, akkurat nå gjelder det som Elena – min første assistent i 2005 sa: Norge står stille i juli. Det var fellesferie. De bygde ut huset, og trengte i den forbindelse ditt og datt. Men så var det fellesferie. Nylig så jeg i Harstad Tidende at Knut Bjørklund sa det samme. Knut Bjørklund har vært min konsulent i byggeprosessen.

I dag var vi i Harstad for påfyll av nødvendige ting, herunder en liten fryseboks. Vi kjøpte jo en i fjor i august da Anka, pappa og jeg var i Danmark og bodde et sted der vi kunne plukke så mye epler og plommer vi ville. Og selv om vi var på ABR-senteret to ganger pr dag, var det utrolig hvor mye vi rakk å plukke de siste dagene før vi reiste heim med fangsten i tre ekstra store kofferter vi hadde kjøp brukt der. Når mamma hørte hva vi var på tur heim med og at dette skulle syltes, kjøpte hun fryseboks. Ellers ville det ikke bli plass. Men Anka satte alle i sving med hermetisering, så vi hadde nok ikke trengt den fryseboksen likevel. Nå er den for stor til å plasseres her. Hence en ny liten fryseboks. Så får vi prøve å selge den som ble kjøpt i fjor i august.

Enkelte vaner eller uvaner ser vi at vi må legge av oss. En av dem er et handlemønster som er slik at man skulle tro en dyrtid var på tur. Vi pleide i løpet av høsten bære inn det som trengtes for vinteren av alt av tørrvarer, tørkepapir, dopapir – you name it, og stue det ned i den svære boden i kjelleren. Kjeller hadde vi også i gammelhuset, så til en viss grad fortsatte denne vanen. Men nå er det stopp. Ikke har vi kjeller, og ikke orker noen bære ting opp på loftet og stue det der.

Jeg ser rett mot TV-en her jeg sitter. Den kjøpte Sigbjørn, Emma Margret og jeg i november 2017 da det brant hos oss. I den forbindelse ble jeg mindretall. Jeg ville ha en større TV, men de andre to stemte meg ned. Så ville tilfeldigheten at da vi kjøpte vaskemaskin til nyhuset, slo jeg til og kjøpte en passelig stor TV. Litt større enn den fisen vi nå har. I dag kjøpte vi veggfester til den, for noen her sier at den kolossen ikke kan stå og vagle på et bord. Ha ,ha, ha sier nå jeg.
domantrener

PS. Uka har gått.

onsdag 10. juli 2019

Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte.


Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. Det har vært et godt prosjekt hele veien.
For noen timer siden skiftet jeg ham.
Jeg ATV-et opp til Magnebo som byggherre og ATV-et ned som husherre. I dag overtok jeg Magnebo. Egentlig skulle jeg her si en masse, men litteraturen inneholder allerede en mal: ord strekker ikke til. Vi gikk fra rom til rom og endte opp utafor. På forhånd hadde vi fraktet opp campingstoler og -bord slik at vi skulle ha noe å sitte på. Vi hadde også med oss mat. Klappakakene som kom fra fryseren ble perfekt i varmen mens vi gikk husgodkjenningsrunde. Brunosten ble til prim og smøret til olje. Colaen ble til kaffe, men det var helt perfekt.

Det hviler en god ånd over huset, og det kan jeg nok takke de som har jobbet der. De har satt sitt preg på huset.

Så helt til slutt det jeg ikke klarte si der oppe: Tusen takk til Grovfjord bygg med ansatte og underentreprenører med ansatte. Det har vært et godt prosjekt hele veien.

PS: jeg kommer igjen senere. Nå skal vi blåse ut før vi i kveld kjører opp et lass med diverse.

torsdag 27. juni 2019

Avvikling og påvikling

Det skal jeg bare si; her går ting slik at man må sette seg i kø om man vil ha en ussel liten blogg. Tror ikke jeg har blogget siden vi var i Belgia.

Etter det har vi vært i Tromsø ganske lenge. Mamma skulle ha MR der, og de som kjenner pappa og meg, vet at vi ikke lar noen slik anledning gå fra oss – så selvsagt dro vi med. Nå er det ikke bare pappa og jeg som passer anledninger. Svein Harald Lian i NRK, han som lager programmet Tett på, lot heller ikke anledningen gå fra seg. Den ene dagen var jeg i studio med ham. Neste dag var mamma. Jeg blir å høres i NRK i morgen og lørdag. I fem dager overfalt vi Sigbjørn og Emma Margret med partnere + selvsagt Aslak Piera. Når vi er i Tromsø, pleier vi en gang spise middag ute. De siste gangene har det vært på Bei Jing Home , som holder på å bli et yndlingssted. Ellers har vi spist felles familiemiddager hos enten Sigbjørn eller Emma Margret. Det er ekstremt trivelig å ferdes rundt og spise middag sammen.

Ellers blir ting avviklet og påviklet her. Vi avvikler hytta og skal selge den, for vi er aldri der mer, og huset forfaller. Mens vi domantrente rak båtfestet av, og vi klarer ikke dra båten ut og inn med handmakt. Mamma drar ikke dit når hun ikke kommer seg på havet. Gad vite katid den markefinnen ble så havfrelst? Mens vi ennå dro dit – jeg inklusive uansett hvor mye jeg protesterte – var hyttelivet som følger;
• Stopp i Kongsvik for å handle snop
• Ankomme Erikstad, spise og ut på havet
• Spise fisk til middag
• Dra oss litt
• Ut på havet
• Kald fisk til kvelds

Men nå selger vi hytta. Pappa, Arild og Rustom er der med henger og skal hente diverse. De fyller hengeren. Slik bliver den stående her (henger med lokk) til vi 10. juli overtar Magnebo og flytter dit. Det vi har på hytta, trenger vi ikke kjøpe nytt til Magnebo. Det vi må kjøpe, og har vært i Harstad og bestilt for levering 11. juli, er senger, sofagruppe, vaskemaskin og TV. Vi har også vært heime i Borkskogen ig takket for alle år der. Der var det helt stille. Våre medboere er flyttet til Magnebo.

Her i gammelhuset foregår intense forberedelser. Nede i gangen står flere esker med diverse som er pakket fra loftet. Det som kan forberedes og gjøres på forhånd, blir gjort. I dag aluminiumskasserollene skurt. Matter og gardiner er vasket. Apropos gardiner. Jeg skal leve gardinfritt en stund oppe i Magnebo og se hvordan det går. Skal ha en slags solskjerming og se.

Slik jeg før syntes det var leit at Borkskogen ble alene uten oss, slik synes jeg nu for gammelhuset. Gammelhuset og vi har bodd oss sammen – og det er ikke som å forlate en hvilken som helst leilighet. Em dag hadde vi besøk som sa at huset såg så glad ut nå, ikke så ensom lenger. Det føler også jeg er riktig. Huset har livnet til når det ble fylt med liv. Her skjer noe hver dag. Her leves.

Og apropos det, så må jeg nok kvelve meg på benken for ABR. Men ikke før jeg har vært innom den diskusjonen som har gått på sosiale media om Samisk forfatterlag og vedtaket om at medlemmer skal være samisktalende. Det vil si at norsktalende samer faller ut. Om det skal jeg, om jeg rekker det, blogge. Det er en spesiell situasjon, dette, og her i huset er vi to medlemmer av Samisk forfatterlag med to ulike syn. Sånn er det bare.

Det kan nok bli en stund før en blogg kommer inn i rammene av travelhet – og som det så riktig og ufint kommenteres her, er jeg ikke helt ferdig med artikkelen til Årbok for Skånland. Og den har nå forkjørsrett og motorvei.

domantrener

Det er flott at innflytingsdato er 10. juli for da kan selveste Aslak Piera innvie nyhuset med å feire sin bursdag der.

tirsdag 28. mai 2019

Bøyet nakke i skam

Vi er kommet heim fra Belgia og har seget inn i hverdagstralten. I går rei jeg, i dag har vi startet nytt program. Nytt program spør du. Skal den gamle fyren enda holde på med program? Ha, sier jeg. Jeg er 41, og jeg kjenner folk mye eldre enn meg som holder på med program for å holde seg i best mulig stand. Forskjellen på meg og de fleste er at jeg trenger hjelp til det, og er så heldig at jeg i min situasjon har noen som både kan og vil hjelpe meg pluss at jeg har veiledere som instruerer. En av dem er ABR, advanced biomechanical rehabilitation. ABR finnes over hele kloden. Vi sorterer under ABR Belgium.

Derfor var vi i Belgia nyss. Egentlig kommer ABR Belgium til Oslo tre ganger i året, og neste gang er midthelga i juni. Det var den helga vi trodde vi skulle flytte, og Sigbjørn og Emma Margret og deres gjenger hadde avsatt dette til å komme heim og flytte oss – hjelpe oss til å flytte, og da kunne jo ikke vi være borte. Følgelig dro vi til Belgia i forrige uke og gjorde unna neste steg.

Dette medførte selvsagt en masse fordeler for meg som liker å reise. Oslo er jo ok, men Brussel og Hasselt byr på andre ting enn Oslo. Et av de andre ting er at vi besøkte Katja som er min første ABR instruktør. Hun bor i Lommel, en rimelig stor by på grensen til Nederland, og det rare er at man i hennes hus ikke har en følelse av at man er midt inne i en by. Veranda rundt huset med grøntanlegg og vann. Vi snakket om at dette minte om da vi fra Camden tok en kanalbåt og plutselig glemte at vi var i London. Vi fikk en følelse av urskog. Slik var det hos Katja og familien hennes også. De bebor andre etasje og bor som i en skog,

Ellers så jeg skog nok, tett og høg, når vi kjørte fra Brussel og mot nordøst til Hasselt. Her kunne man nok avskoge en del, maskinene skulle fått noe å gjøre. Der vi ikke kjørte gjennom skog, der det var snaut, sto det vindmøller langs veien. Langs veien. Kraft må man ha, og noen steder må man hente den. På pannekakeflate Belgia har man ikke fjell å sette vindmøller på. Hvis ingen slår inn døra her – drister jeg meg til å pennføre at jeg synes vindmøller må være et ok alternativ. Strøm må man ha til det man trenger strøm til. Også de så miljøbevisste el-bil brukere – selv de trenger strøm. Nå ser jeg flere og flere som henter sin strøm fra sola med solcellepanel på hustakene. Jeg kan for lite om dette – eller det vil si jeg kan intet. Men den solenergien man tar til oppvarming, forbruker en del av den energien sola skulle gi til naturen for øvrig? Eller er det ikke slik? Hvordan vil det bli på sikt? Mindre energi til planter og andre vekster?

Vi bodde på et hotell denne gangen – jeg klarte å overbevise de andre om at vi til vanlig bor i urskogen – sånn i overført betydning, og det skulle tilsi at vi kanskje skulle gå for noe annet når vi reiste, Så vi bodde på Radission Blu med Sky-lougne i 19 etasje Der kunne vi om kveldene sitte og se mørket falle på atskillig fortere enn man er vant til. Overgangen mellom sol og mørke var ikke så lang.

Heimreisen var givende hva angikk observasjoner. I Brussel måtte vi traske og gå i en evighet før vi endelig kom til flyplassen. Jeg glemte å sjekke om dette var inngangen for non-eu- citizens. Den er slik: «Ok, dere har sjøl valgt å ikke være en del av oss. Da får dere vær så god gå.» Det samme da vi endelig var ved utgangen til Oslo. Himla langt unna tax-free selv om det ellers krydde av dem. Ørten trapper å gå før man kom til flyet. Greit nok. Det skal ikke være lett å stå utenfor EU, så det var sjølforskyldt. Vi kreket oss derfor ned med bøyd nakke i skam. Ikke i flyskam, som man skal i disse tider, men en stå-utenfor-EU-skam.



onsdag 22. mai 2019

De tre farlige trillinger

På facebook har jeg sett bygdedyret omtalt.

Bygdedyret er et begrep skap av forfatteren Tor Jonsson og er et bilde på trangsynt mentalitet. Bygdedyret er universelt. Det dukker opp i mange settinger. Bygdedyret har en tvilling skapt av en annen forfatter, Aksel Sandemose, da han i boka En flyktning krysser sitt spor skapte janteloven.

Det finnes også minst en en til, trillinger altså.
Jeg hørte en gang en fortelling om en eldre mann som fortalte sitt barnebarn om de to ulvene som bebor oss mennesker. Den ene ulven ville godt for menneskeheten, den andre det motsatte. Bestefaren beskrev grundig hva de to ulike ulvene kunne forårsake hvis de fikk makt. Barnebarnet spurte om han også hadde de to ulvene i seg. Joda, bestefaren bekreftet at ulvene bebor oss alle. Dette gjorde barnebarnet betenkt. Jeg vil tro han så for seg hva hans ulver kunne forårsake på godt og vond. Men hvordan kan jeg vite hvilken ulv som vil ta makt hos meg spurte han. Det kommer an på hvilken ulv du mater, sa bestefaren.

Det kommer an på hvilken ulv man mater hver enkelt av oss.

Felles for disse trillingene er at de gjerne søker å ramme mennesker som er annerledes i betydningen at de tør leve på en annen måte. Ofte oppegående mennesker. Det er nærliggende å bruke prinsesse Märtha Louise som eksempel her. Jeg tar ikke stilling til det hun holder på med. Jeg viser til henne som et eksempel. Facebook har flommet over av innlegg om prinsessen og sjamanen. Ett kan man si: Märtha Louise har vært rammet av de tre trillingene også før sjamanen kom inn i bildet. Jeg er imponert over hvor rakrygget hun tar det.

Disse tre trillingene har det latinske navnet criticus synus infernalis.


Mye har rent gjennom her siden sist – som er lenge siden.. Ting jeg har spekulert over. Stadig blir jeg minnet på historien en kjenning, en mekaniker, en gang fortalte. Han drev et verksted og hadde nok å gjøre så mye at en eldre slektning syntes han kunne hjelpe denne sin unge slektning så han tok et to-ukers sveisekurs og begynte å jobbe som frivillig på verkstedet. Dette ble etter hvert et problem for denne eldre slektningen med to-ukers kurset begynte å opptre som DEN verdensmesteren. Hvoretter den unge slektningen en gang sukket at folk som så en liten spiss av et fag og ikke forsto fagets vidde ble et problem. De handlet etter den lille spissen de så.

Egentlig tenker jeg at det er greit og enkelt å utale seg om den lille spissen av isfjellet som om der ikke skulle være noen underforliggende kunnskap. Felles for oss som uttaler oss som uttaler oss om den lille spissen man ser er at vi gjerne blir såret , potte sur, forbannet og alt dets like om noen trekker vår kunnskap i tvil som den hele og fulle sannhet og hevder at det er mer til saken enn den lille spissen. Når jeg blogger og hurtiggoogler, er jeg en isfjell-topp vandrer. Ikke som en trøst, men jeg ser at jeg ikke er den eneste. Der er jeg ganske normal, min hjerneskade til tross.

Jeg har ikke belegg for det, men jeg har en følelse av at de som roter i den delen av isfjellet som ligger under havflaten gjerne kan bli utsatt for de tre trillingene. Slagordet til trillingene er: Du skal kje komme her og komme her!

At man må gi akt på det som ligger under havflaten, synliggjør Titanic til gagns. Det underforliggende isfjellet felte skipet som ikke kunne synke..

Dess mer man lærer om den delen av isfjellet som ligger under havflaten, dess mer skjønner jeg at den sannheten jeg forvaltet før, kanskje var litt enkel eller kanskje litt tvilsom. Det er nesten slik at dess mer jeg lærer om et emne, dess mindre kan jeg. Faget overwhelmer meg.


I går fikk jeg en link til Store norske leksikon der jeg er omtalt som forfatter. Større er jeg ikke enn at det gleder meg. Jeg antar det betyr at min sjølsikkerhet og sjølbevissthet er skjør. Faktisk har jeg ikke gitt ut noen bøker siden 2012. Det er faktisk sju år siden. Jeg har blogget og ellers skrevet noen artikler, men en helhetlig bok er det ikke blitt. Kanskje skrev jeg i en så rasende fart fra 2005 til 2012 at jeg tømte alt som var i delen av isfjellet som stikker over havflaten. Egentlig trur jeg det ikke, men jeg anfører det som en trøst. Det ligger alltid et stort isfjell under havflaten. Kunsten må være hvordan å skaffe seg tilgang til det man har under havflaten og omforme dette til noe kreativt.

Kunsten for oss mennesker er å ikke knuses mot ens eget isfjell. Heller hente kunnskap av den. Kanskje ligger der det vi trenger for å mate rett ulv. Jeg pleier være skråsikker på alt jeg googler meg fram til – men innser at det er bare toppen av isfjellet.


domantrener

Nå er alt jevnet med jorda heime i Borkskogen. Jeg har ikke vært der og sett på lenge. Vi dro for noen dagen siden – da trodde vi alt var ferdig der. Det var verre å se på det enn på brannen. Heller ikke det orker jeg gå inn på. Her er livskunsten å vite at livet stenger ingen dører uten å åpne en annen. Livet jevner ikke noe med jorda uten at et alternativ åpnes. Det gjør det oppe i Magnebo. Jeg innser at jeg er livets askeladd. Sitter på rumpa og roter i asken mens ting legger seg til rette for meg. Det kan jeg takke alle mine gode hjelpere for. Som Askeladden har også jeg gode hjelpere.