torsdag 22. februar 2018

Gjenkjennelse og ikke-gjenkjennelse

20.02.18
My God så godt det skal bli å komme til Danmark i morgen. Alt er klart – nesten. Koffertene er sånn nesten pakket. Nesten. Det er kveld, og vi reiser i morgen tidlig. Akkurat det å måtte stå opp samtidig som Fanden får sko på beina, er ikke akkurat en plussak, men det forhindrer ikke at det skal bli godt å reise en tur.

Vi skal bo på hus E på Ørredfiskeriet. Det er ikke bare jeg som ser fram til det. Når vi har fått ut leiebilen på Kastrup og smelt en knapp halvtime mot nord, er vi i Fredensborg. Etter tradisjonen stopper vi da på Super-Brugsen og handler inn det vi trenger av matvarer. Mamma sier at på matvarelista står en flaske kvitvin som hun skal nyte om kvelden mens hun betrakter ørrettjernet. Jeg skal ditto handle bananer som jeg skal nyte mens jeg betrakter det samme tjernet. Pappa sier han skal bunkre dansk sjokolade som han kan nyte mens han betrakter det samme tjernet i morgen kveld.

Etter at vi har bunkret nødvendige matvarer som banan, sjokolade og vin, drar vi til Kineseren, Fredensborgs kinesiske restaurant og spiser middag. Er vi heldige har han buffeen stående. Så bærer det til Ørredfiskeriet hvor vi hiver inn bagasjen, hiver ting på plass og hiver oss sjøl i nyteposisjon.

Dette er en tradisjon og har som tradisjon gjenkjennelsens glede.

Vanligvis liker jeg selve reisen. Det å reise og betrakte ting mens man reiser, men akkurat nå føler jeg at jeg gjerne skulle reist som en e-post: et tastetrykk- og framme er man.

Andre ting som pleier gjenta seg er besøk på fru Holms lopperi og på det bitte lille økologiske, glutenfrie bakeriet. De har verdens beste glutenfrie ALT – og brownisene er uslåelige.

domantrener

Vi er ankommet.
Så ble det ikke helt som slik. Det funket etter planen helt til vi sulten stoppet utenfor hos Kineseren. Mørkt. Skilt: Stengt til 1. mars. Antydning fra baksetet: Ka fan! No fortjene han ikkje å være Kinseren med stor K.

Så kor å spise?’
Mamma: Kafe i nærheten.
Pappa: nei! Vil spise godt!
Ronald og jeg i forsetet deltok ikke i diskusjonen som endte med at vi kjørte 23 kilometer til Gilleleje for å spise buffet hos Far til fire. Vi spiste nemlig der i november. Den lekre buffen!
Så lærer man alltid noe nytt. Ikke visste jeg at pappa var en sånn feinschmecker. Faktisk, når jeg tenker meg om, er han det.

Nå er vi på Ørredfiskeriet og har fått opp varmen.
Resten er etter planen.


tirsdag 20. februar 2018

Tanker i tiden

Her må jeg presse innen blogg.
Jeg lurer på hvordan jeg tikker i enkelte ting – som nå. Vi skal til Harstad å få sjekket de nye spesialskoene mine – jeg har fått vannblemmer på den ene hælen, og vi må sjekke om det er de nye fotsengene. Det følger gjerne en del med meg, det innser jeg og har innsett lenge. Men derfra, fra å innse det til å si at man innser det, det er et langt steg for meg i alle fall.

Men tilbake til start. Hver gang vi har det travelt med noe, eller hvis de andre to har det, eller om den ene skal dra på noe, da kjenner jeg bloggebehovet stige kraftig. Jeg innser at bloggebehovet akkurat bare er en måte å melde: Hei, hei, her er jeg med mine behov. Ikke glem meg.

Videre er det underlig, det behovet, for jeg vet jo at om det er noe jeg ikke er, så er det glemt. Da det brant hos oss og vi satt en lørdagskveld i november i møte med kommunens kriseteam (jeg tror nok de hadde drøftet situasjonen litt før vi kom) for de sa blant annet at de ville ta vare på meg til vi var i orden, Jeg burde blitt skremt av det, men ble det ikke. Jeg kjenner jo foreldrene mine. Svaret var et høflig takk, men nei takk. Vi tar vare på hverandre.

Så jeg kan lure på hva det kommer av, dette behovet for å melde: Ikke glem meg. Jeg tror nok det kommer av de årene jeg dro på dagsenteret og ikke likte det. Ikke fordi dagsenteret ikke var ok, men fordi jeg følte meg forvist. I dag skjønner jeg jo at når mamma og pappa var på jobb, måtte jeg også gjøre noe. Jeg tenker i dag at jeg bodde heime hele denne tida.

Men som sagt, vi skal til Harstad. Pappa rydder etter frokosten og jeg skriver noen linjer. Men nå skal jeg overvinne meg sjøl og avslutte her.


Hjelp over dørstokkmila

16.02.18
Vi er i et modus som noen her i huset kaller «hvis det hadde nytta å grave seg ned - men siden det ikke nytter, må vi kravle oppover». Jeg synes vi ganske bra har klart dette med å skrape seg oppover. Vi har fått ting etter ting på plass, og har stort sett ryddet og fått orden i en del man må få orden i etter en brann. Blant annet hadde vi to bedrifter vi må rydde opp i og få på føttene. Pluss selvsagt de private delene for oss tre. Som et eksempel kan jeg nevne at i går kom de siste skjøter i posten, og i en postpakke vi skal hente i ettermiddag ligger bøker vi trenger: Samisk/norsk og Norsk/samisk ordlister og selvsagt urtekjerringenes bibel: Rolf Hjelmstads bok om norske urter og Maria Prebens bok. Om jeg hadde nølt hva angår urtekjerringas aktiviteter er jeg ikke i tvil nå: Det blir gress i maten til våren. Noe forandrer seg ikke. Pappa har vært i Harstad og bunkret på mammutsalg de bøkene han gjerne vil ha. En del bøker har vi fått – Nordfjordboka, Trondenes bygdebok, Alt for Norge, Båtnavnboka, Husmannsplasser i Rakkestad. Jeg har ikke bunkret noen bøker og har liksom ikke behov for det heller føler jeg. Jeg er mest glad for at vi at vi har bevart en del eksemplarer av de 62 bøkene vi har utgitt siden 1999. Heldigvis lå det bøker i kommisjonssalg på Vardobaiki, i Karasjok og i Kautokeino. Vi har blokkert en del av bøkene der slik at vi har sjøl noe, og resten går i vanlig salg.

Her jeg sitter og snakker om utgivelser kommer jeg på at vi har tre utgivelsesprosjekt på gang. De ble lagt på is i november, men er nå oppe og går igjen. Det betyr at det kommer 1500 bøker i løpet av sommeren og høsten. Jeg ser meg rundt og tenker: Hvor? Hvor lagrer vi det? Det blir vel det vanlige – bære opp på loftet. Vi har faktisk båret en god del opp på loftet allerede av ting vi ikke trenger nå, men vil trenge når vi har hus igjen – ting vi har fått.

For eksempel kom pappa heim fra Harstad og bygaven -dulejus var – ja, gjett. En trimsykkel, en kontorstol, åtte krus og ti champagneglass (vel det ble ni, for en gikk i gulvet).

Tilbake til tråden som er dette med å få litt alminnelig hverdag. Som jeg nevnte synes jeg vi har fått det bra til, men på ett felt har vi ikke gjort det: Det fysiske. Der har vi sumpet oss helt ned i dalen (pappa er den som har gjort en del der, men etter en statusoppgradering rundt bordet her innså mamma og jeg at vi også måtte komme i gang. Så er det dette med dørstokkmila pluss det der med «æ begynne i morra», for slik har det vært den siste tida. Vi begynner på mandag.

Noen ganger trenger man hjelp til å komme ut av en ond sirkel. Jeg har hyrt pappa som hjelper, for det funker. For eksempel var vi i morges ute og gikk en liten tur før frokost. Mamma har fått Åse som ccoach og har fått like stor respekt for henne som vi hadde for IAHP og Rumiko i sin tid. Sa de hopp, var det for oss bare å spørre: Korhen, kor langt? Deres motto oversatt til nordnorsk var: «Æ kan hjelpe dæ, men da må du fan meg gjøre noe sjøl».














onsdag 14. februar 2018

De spesielle dager - og det som skjer

Det er farlig å både antyde de spesielle dager + minne på de spesielle dager slik jeg gjorde det i forrige blogg. Det kan få konsekvenser å gjøre slike ting, noen ganger konsekvenser for en sjøl.

Vel, oftest er det bra. det kan gjøre godt å ha en spesiell dag, Men noen ganger kan andres spesielle dager fan tute meg påvirke en annen stakkar sine dager. Et godt eksempel her er 1. mai, en spesiell dag for noen, men som påvirker andre i en annen lei – til å måke snø, klippe plener, vaske vinduer utvendig…

Nå trenger jeg ikke gå lenger enn til meg sjøl for å finne eksempel på det. I dag for eksempel da jeg måtte slite meg opp av senga, var det mamma som vekte meg. Pappa hadde bestemt seg for å ta Per-dagen og hadde kjørt til Harstad. I selvsamme øyeblikk visste jeg hva som ventet meg på badet. Pappa og jeg går på badet hver morgen og gjør grundige morgenrutiner, dusjer, vasker håret – alt. Men når pappa har tatt Per-dagen er det en annen dans for meg på badet. Mamma og jeg dusjer også, men hun bruker stålbørste av den typen man pusser mur med, og skraper over hele meg, Deretter tar hun høytrykkspyler i ørene og skrubber ansiktet med noe hun påstår er rens. Jeg vet jo at det går over og at det blir en følelse av velvære etterpå når jeg er oljet og smurt, men akkurat mens jeg er i prosessen, er det ingen velvære – og min vane tro protesterer jeg. I ord. Ikke med motstand, Med stemme.

Jeg husker en gang så skjedde. Vi bodde heime, og mamma tok den vanlige – men heldigvis sjeldne – sjaininga av meg. Dessverre var saken så at vi la nytt tak. På taket jobbet noen – og fra badet gikk det avlufting over tak. Mamma påstod det var flaks om de ikke kom ned for å se om hun ikke mishandlet meg. De kom ikke. Dessverre. For det kunne ha vært interessant om de så hadde gjort. kanskje jobbet de på den andre sida av taket og fikk ikke delta i renselsesprosessen.

Nå sitter jeg her og er så skrubbet og velsmurt og skal spise frokost mens jeg undrer meg på hva pappa har med seg etter Per-dagen i byen. Han har alltid ett eller annet. Dulejus – bygave – en etterfølger av de gamle lofot-og finnmarksgavene folk hadde med seg når de kom heim etter fiskesesongene.

Klarer noen gjette dulejus denne gangen?
Jeg klarer det ikke.

domantrener

mandag 12. februar 2018

En stimulere-gutter-dag

Søndag og morsdag – og her sitter jeg og har hverken gave eller noe annet. Men det vil jeg bare si – det er ikke lett når noen ikke vil ha noen unødig gave. Men det er liksom så kjipt å ikke gi sin mor en gave. Spør noen hva jeg ga, må jeg omstendelig forklare at vi ikke gir mors-og farsgaver. Pappa er likedan og vil heller ikke ha gaver bare fordi det skal gis gaver. Jeg lurer i blant på om jeg er adoptert – for jeg liker å få gaver. Til min 40-årsdag satte jeg faktisk i innbydelsen at gaver var flott. Så fikk jeg da også mange gaver – bare flotte gaver.

Et kjapt søk på Google forteller at morsdagen begynte som et fredsarrangement etter borgerkrigen i USA. Etter en krig er det fronter og skillelinjer, etter en borgerkrig er det enda verre. Da går skillelinjene og frontene innad i et folk. I Appalachene i USA begynte en ung mor, Ann Maria Jarvis, å samle mødrene til forsoning. En Julia Howe ble inspirert av dette og skrev et opprop til mother-s day for peace, men det ble med det. Hun fikk ikke innført mother’s day for peace som offisiell helligdag, men Ann Maria Jarvis’ datter grep fatt i dette og begynte arbeidet med å få en offentlig minnedag for mødre. I 1908 arrangerte hun den første morsdagen. Skikken spredde seg raskt i statene, og i 1914 erklærte den daværende president Woodrow Wilson den første nasjonale morsdagen.

Samme år brøt første verdenskrig ut. Bevegelsen hadde dessverre enda ikke spredt seg til Europa, ellers ville kanskje noen mødre – kanskje mødrene til erkehertug Franz Ferdinand og den serbiske aktivisten Gavrilo Princip, grepet inn. Men det ble krig, og mødrene ble rullet inn i krigsindustrien.

Til Norge kom tradisjonen i 1918 (da sluttet første verdenskrig), og det ble en nasjonal høgtidsdag her også. Men på tur over Atlanteren vred tradisjonene på seg. I stedet for en dag der mødre arbeidet for fred og forsoning, ble det i Norge en dag der mødre skulle oppvartes og dulles med til de grader. Kaffe på sengen, dyre blomster og gaver og anna dall. Langt fra intensjonen med dagen. Fred og forsoning, my ass!

Nå er tradisjonen ikke så forvrengt her i huset, for noen vil ikke ha verken blomster eller gaver eller andre ting som fyrer opp under den kommersielle høytid det er blitt. I hine hårde dager pleide vi spikre sammen noen fjøler og gi i gaver, og de hadde hedersplass på veggen over spisebordet heime.

Jeg dristet meg likevel frampå i år, for da pappa og jeg var på handlan i går, smelte jeg til med en flaske cola til morsdagen. Ikke en litersflaske – det får nå være måte på å støtte kommersiell industri.

Så slik blir altså diverse dager gjort spesiell. Jeg kjenner en som innførte Pontusdagen (la oss anonymisere ham til Pontus). På den dagen skulle ingen mase på ham, han sto opp når han ville, gjorde som han ville og gjorde ikke det han ikke ville. Da jeg først hørte om det, syntes jeg det var en flott ide. Senere slo det meg dette er det de arbeidsløse sier. De står opp når de vil og disponerer dagen som de vil.

Så prøvde jeg å google sønners dag. Kanskje kunne det være noen som hadde initiert en slik dag. Nix, jeg kom til Noah og Arken. Da Arken landet kunne sønnene gå ut med sin familie. Deretter prøvde jeg å google gutters dag og lærte at problemet er ikke at jenter er flinke på skolen, men at gutter underpresterer. Et biprodukt av å finne en dag for oss av hannkjønn generelt. Jeg rotet meg også borti en side om gutter/hjerner/intelligens. En forræder av en mannlig forsker har publisert en studie som viser at kvinners hjerner ikke er underlegne menns. Forræder sier jeg igjen !! I tillegg konkluderer han med at kvinner utvikler kvikkere hjerneceller. Han mener det kommer av at de multitaster seg gjennom hverdagen for å kombinere alt de har ansvar for. Deres verden er mer kompleks og utfordrer hjernen mer. Bullshit!! Likeså sier han at hjernene er ulike. Våre hjerneforbindelser går fra front og bakover. Dette gir en bedre romforståelse. Ja, vi har det, vi menn. Kvinner går seg vill omså på kjøkkenet og finner ikke kjøkkenbenken. Deres hjerneforbindelse går på tvers. det mener denne forskeren kan forklare deres intuisjon (les: overspent. Min anmerking) og prateevne. Det er altså genetisk at smella går i ett.

Det verste er dette med matematikk. Husker dere i de gode gamle dager da enkelte Matteoppgaver ble regnet som for vanskelige for jenter. «Bare for gutter» stod det. Det var den gang, det. Nå er casen en annen. En undersøkelse omkrong standpunktkarakterer i ungdomsskolen viser at jenter skårer i snitt 0,2 bedre enn gutter. Snart får man vel matteoppgaver merket «Bare for jenter».

Gutter og menn i alle land: Foren eder. Sammen er vi streke.
En start kan være en årlig nasjonaldag for gutter og menn der vi snakker hverandre opp.

Hvis ikke DETTE er grunn god nok til å etablere en stimulere-gutter-dag vet ikke jeg.

mandag 5. februar 2018

Navnedag - klappakaker, lefser - og vannblemme

Dagene har gått. Vi har vært en langhelg i Tromsø på Aslak Pieras navnedag – og siden vi likevel var i et sted litt større enn Planterhaugen, måtte vi passe på å gjøre de ærender man ikke får utført her selv om man får gjort utrolig mye her. Vi kjørte selvsagt med et lite lass klappakaker. Bare det var et prosjekt i seg sjøl. Pappa og jeg, stakkars, slet oss til sentrum og kjøpte inn ulike melsorter og gjær. Så slet vi oss til Solvår og Vigdis og lånte takke og kjøkkenmaskin. Deretter tok Anka og mamma den lette jobben. De bare laget noen hundre klappakaker hos Anka. Vi har ikke avtrekksvifte her, og brannvarsleren ville nok ikke tålt den røyken når de to setter i gang. Nå vet jo alle at kvinners arbeid ikke er like verdsatt som menns, og den standarden bruker jeg. Jeg mener – ingen forventer vel at jeg skal lage en egen standard for vurdering av arbeid. Jeg overlater det til kvinnebevegelsen så har de noe å gjøre 8.mars. Det er så enkelt for dem: de kan bare sette repetisjonstegn fra alle forutgående år.
Med dette og glutenfrie lefser dro vi altså til Tromsø og tok inn hos Emma Margret etter å ha vært innom hovedpersonen Aslak Piera før han la seg.

Bare et lite eksempel på kor viktig den tassen er blitt. Vi pleier stoppe på Vollan og spise middag. Deres kjøttkaker er gode, og siden jeg underminerte klappakakelaginga får jeg vel si at de er nesten like gode som huset kjøttkaker. Men altså, vi pleier stoppe der fordi jeg liker kjøttkaker. Planene var å gjøre det denne gangen også, men så ble vi nok forsinket til at vi så at om vi stoppet, rakk vi ikke å treffe Aslak Piera før han sovnet. Følgelig knallet vi etter mitt forslag forbi Vollan. Vi rakk ham, familiens sjef, i god tid før han sovnet. Deretter knallet vi til Emma Margret i den fasjonable adressen Haakon VII’s gate. Pappa og jeg innlosjerte oss på loftet i loftstua som vanlig

Så ble det - selvfølgelig – en lang morgenfredag før vi etter en kongelig frokost maste oss til Jekta. Mamma skulle kjøpe seg en jakke – julegave – men fant ingen, og følgelig kjøpte jeg meg en jakke på hennes kupong. Vi ble enige om at jeg vipset henne de pengene, og så kunne hun kjøpe jakke for eksempel i Danmark. Nå gjenstår det bare å se om hun gjør det.

By the way så smalt vi over Sandesundbrua til Kvaløya og Eide handel for å kjøpe kaldfjordlefser. Nå var det ikke ekte kaldfjordlefser, men det visste ingen. Og ingen var til stede på navnedagen og kunne ta oss i fusk. Man kan ikke ha navnedag uten kaldfjordlefser når man bor i Tromsø. Vi hadde bare glutenfrie lefser med oss fra Skånland, og det bare MÅTTE være lefser til alle. Deretter suste vi til Sigbjørn og Sigrid og spiste middag der. Sigrids foreldre og bror var der, så det ble ekstra hyggelig. Så kom også Oddvar flybåren fra Trøndelag. Han skulle være fadder. Team Aslak Piera var nesten komplett.
Lørdag hadde vi en sein kongelig frokost på Ronald og Emma Margrets air-BnB, og den kongelige middagen tok vi på NRKs kantine, og det vil jeg bare ha sagt: Bete-Marja gjengen ble slått ut. Vi er nemlig kjent for å møte opp tidlig, vanligvis for tidlig. Men da vi ankom NRKs kantine med våre lefser og klappakaker og skulle brette opp armene var Sigrid og foreldrene hennes i full gang. Aslak Pieras festbord var nydelig pyntet. Tante og onkler sto for det kulturelle innslaget. Selvsagt. Hven kan være mer kulturell enn vi. August spilte og sang på engelsk, en sang som passet for anledningen og om det med barn. Emma Margret sang og hadde fått noen fra koret sitt med. De tok Simens bryllupssang til Sigrid og Sigbjørn. Så sang de det nye verset Simen hadde laget til Aslak Piera, og så slo de til med «Lykkeliten» på samisk. Emma Margret og Anna Kaisa hadde oversatt den til samisk. Dette viste ikke foreldrene om på forhånd. Jeg stakkar, som hverken kan spille eller synge – jeg måtte skrive en sak til čeahčal.

Om kvelden skulle ungdommen ut på pub – alle under femti – og jeg ble med og kom heim natt til søndag. Jeg vet ikke i hvilken tilstand man vanligvis kommer i fra en pub, men jeg hadde en diger vannblemme under hælen.

Dagen etter tok vi omvendt dacapo fra den dagen vi kom. Vi var innom Aslak Piera og spiste kakerester sammen med storfamilien før vi kjørte heim uten klappakaker, men med fiskesuppe.

Tror noen at man er utvilt etter en slik runde? Ikke vi. Vi sov hele mandag, sånn til og fra.


tirsdag 23. januar 2018

Vett mella paragrafan - eller ka fór nu den lensmannsbetjenten etter?

I dag maste vi oss til Harstad på en bokloppedag. Ikke at jeg trodde det kom så mye av det, men så er det jo dette med at noen her tror vi finner store skatter der, og noen tror ikke noe som helst, og noen bare drar for å gálggat hárjji. Ha, plutselig dukket det ordet opp – gálggat hárjji – tilfredsstille mas, gi etter for å få fred for mas. Lurer på om det finnes i Márkku sánit.

Ok, det finnes der. Nå har vi akkurat sjekket det på One drive der en del ting ligger, deriblant manuset til Márkku sánit. Saken er at noen – jeg nevner ikke navn – mener noen (meg) må komme meg ut. Ofte må man gálggat hárjji - man må gjøre noe for å tilfredsstille et krav eller et mas. Man gjør det av den grunn og ikke fordi dette er noe man ellers ville prioritert.

Følgelig dro jeg i dag til Harstad på bokloppis, slepte meg opp av senga og la i vei dit. Hyggelig og kaldt lokale – og ved minus ti grader nær sjøen. Det ble kaldt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg denne gangen ikke skulle være den som brøt ut av det gode selskap, så jeg satt han av. Det ble mamma som antydet kaldt. Der satt vi med motoren på og ventet på pappa. Lovlig eller ikke lovlig å la bilen gå på tomgang – vi gjorde i alle fall det og hadde det godt og varmt den vel timen vi ventet på bokloppa. Jeg må tilstå jeg er imponert over hvor lenge han holdt ut der. Vi antok han saumfor alt som var der – som han hadde gjort. Mens vi satt i bilen, kom flere biler til, og for de fleste var det slik at en satt i bilen og holdt den i gang mens en annen var en tur innom loppemarkedet. En snartur vil jeg si. Her tar jeg en liten google-pause.

Back in business. Som jeg trodde, vegtrafikkloven paragraf 16 klargjør at man ikke kan la bilen gå på tomgang. Mens jeg googlet fant jeg at i Bergen vurderte man å bøtelegge dette kraftig. Der er det kanskje regnet de vil holde ute. Vi holdt i alle fall kulden ute, vi og noen flere, men tillatt er det altså ikke.

Så er det dette som jeg nok flere ganger har henvist til: Man må bruke vett mellom paragrafene (sitat Per Borten). For ublu lenge siden mens vi bodde på Gåsbakken holdt Per Borten 17. mai-talen. Jeg husker det selvfølgelig ikke. Det ligger i det jeg pleier tenke på som et kollektivt familieminne. Jeg vet ikke om emnet for talen var tiltenkt å være «vett mellom paragrafene», men det ble i alle fall det som huskes i det omtalte felles familieminnet, men det vil jeg bare si – og holde en 17. mai-tale som huskes, må være litt av en prestasjon. Hvem husker nå egentlig alle de talene man hører. Borten illustrerte sitt poeng ved å fortelle om en sak, et brev, han fikk mens han var statsminister. Brevet kom etter en dom i Ofoten tingrett. Jeg antar det var henvisinga til Ofoten tingrett som gjorde at mamma og pappa fulgte godt med. Det var på den tida loven omkring traktorbruk kom – og nå orker jeg ikke google om når og hvordan denne loven var. Den satte i alle fall restriksjoner på den frie ferdselen en traktorkjører hadde. Man måtte ha førerkort for å kjøre traktor på offentlig vei. Man kunne heller ikke fylle opp traktoren med folk. Denne mannen som skrev til statsministeren, hadde blitt domfelt for akkurat det. Han drev gård og hadde kyrne på et sommerbeite med sommerfjøs. Det var mens folk enda hadde sommerfjøs, og dit dro han og kona for å melke. Han tok traktoren og fraktet melka heim på den. Og kona satt selvfølgelig på. De måtte kjøre ca. 400 meter etter en offentlig vei – en bygdevei. En dag ble de stoppet av en nidkjær lensmannsbetjent som ga bonden en bot han ikke vedtok, og saken havnet dermed i rettssystemet og bonden ble dømt for ulovlig ferdsel. Det var da han skrev til statsministeren og spurte hvilket land han bodde i. Borten la brevet i en skuff og svarte ikke på det. Han kunne ikke skrive det han hadde lyst til: Bonden burde ha fått en bot om han kjørte alene og kona måtte løpe etter. Denne historien illustrerte dette med å bruke vett mellom paragrafene – og ikke være paragrafrytter.

Jeg har så mange eksempler på både paragrafrytteri og det med vett mellom paragrafene – og jeg trenger ikke gå lenger enn til min egen historie. Men for å ikke bli for egofiksert (her leter jeg etter et annet ord som dekker det bedre, men fant det ikke), vil jeg dra neste historie om noen andre. Da den tidligere nevnte traktorbrukloven kom, fikk man i mange bygder, så også her i Planterhaugen, en annen traktorbruk, og det merkelige er at vi da hadde en nidkjær lensmannsbetjent her også.

Jeg må gjøre en liten avstikker fra historien her før å undres over hvorfor det er lensmannsbetjenten og ikke lensmannen som var så nidkjær i tjenesten. Kanskje dette syndromet med å være mer kongelig enn de kongelige. Eller må underordnede gjøre shitjobben mens sjefen kan være jovial? Kan det være den underordnede som må vise at man både kan og vil gjøre jobben sin ordentlig? Dette kunne være emne for en blogg eller en oppgave. Hva trigger oss mennesker til det?

Tilbake til den tida da traktorloven kom, lenge før min tid. Det var traktor på nesten alle gårdene i bygda, så denne loven angikk og rammet mange. Man kunne ikke lenger krysse Planterhaugveien med traktor, noe et par stykker hadde erfart etter møte med den nidkjære lensmannsbetjenten. Noen ganger måtte man kjøre noen hundre meter etter veien før man krysset, og man kunne ikke lenger la unger som var store nok til å nå opp til rattet gjøre denne veikrysserjobben.

Så hører det med til historien at enkelte steder i Planterhaugen tar østavinden skikkelig i, og når kan gjør det vinterstid, bløs han gjerne sammen hardpakkede skavler over deler av veien, så å spa seg ut av skavlene var noe man måtte regne med. Det ble enklere da traktorene kom, da kunne man få skikkelig drahjelp til å komme seg løs.

En snørik vinter etter en lang østavindsramling med dertil tilhørende skavler hadde lensmannsbetjenten ærende hit. Han klarte komme seg gjennom de to første skavlene, tydeligvis var han såpass vant med det at han visste man måtte ha full fart for å brøyte seg gjennom. Han kom seg altså gjennom de to første skavlplassene før han kom opp på bakken her. Og på tur videre inn i Planterhaugen. rett her oppe er det DEN monsterskavl-plassen, men jeg vil tro lensmannsbetjenten i tiltro til at han hadde overvunnet de to første, nå ga full gass inn i denne. Og ble der. Og ga mere gass. Og ble der enda mer. Nå vet jeg ikke om han prøvde å spa seg ut eller om han ga opp først som sist og hentet hjelp. Først kom han hit og ville ha traktorhjelp til å bli slept ut av skavlen. Bestefar beklaget så mye at hverken han eller guttungene, onkel Jarle og onkel Per, hadde fått førerkort for traktor. De kunne derfor ikke kjøre på vei, men hjelpe ville han gjerne, så han tok med spade og ble med lensmannsbetjenten. Nå er jeg usikker på om lensmannsbetjenten også var innom de to andre gårdene rett i nærheten av skavlen etter traktorhjelp. I alle fall fikk han ikke det, for ingen hadde pr den dato fått førerkort for traktor, men alle mannet seg til med spader, spadde og skjøv til han kom løs, og jeg vil tro de hadde det morsomt da, hertingene, Når ting var på det artigste, og jeg vil også tro at et par av dem brukte samisk seg imellom.

Nyere forsking viser at han i alle fall var to ganger her og neset den vinteren. Neste gang kom han lenger og satt han fast i skavlen omtrent der naboen i dag har gårdsplass. Veien innover i Planterhaugen gikk der da. Da kom han også og spurte om traktorhjelp og sa at det gikk bra uten førerkort.

Nå var dette lenge før Trump justerte det politiske språket man kunne bruke i enkelte situasjoner og beskrivelser. Hvis ordet shithole hadde vært en snakkis da tror jeg nok at den samme lensmannsbetjenten ville kalle Planterhaugen for en shithole.
Interessant var det i alle fall når asshole og shithole møttes.

Jeg må bare avslutte med når bestefar tok førerprøven for traktor. Ryktet sier at hva teori angikk leste han ikke om kryssinger ved tog. Selvfølgelig fikk han dette spørsmålet på teoriprøven. Som svar skrev han at hverken han eller traktoren skulle kjøre til nærmeste toglinje – Narvik eller Fauske – så spørsmålet var ikke aktuelt for ham. Det ble visstnok akseptert. Så kom det med oppkjøring, herunder det med å rygge med henger. Det gikk ikke så bra i første forsøk, men bestefar sa at han aldri rygget med hengeren. Han hadde plass nok til å kjøre rundt. Enn når han skulle kjøre til Skånland og hente kraftfor og skulle snu? Hva gjorde han da? Æ kjører rundt herredshuset, svarte han kontant. Og førerkort fik han.

Den bilsakkyndige brukte vett mellom paragrafene.

domantrener

Det er blitt mandag atter en gang. Jeg må raska på. Vi skal ri – men før jeg drar vil jeg bare komme med det jeg virkelig undres på: hvor skulle denne lensmannsbetjenten og i hvilket ærende denne gang? Dette er en blindvei så han var ikke i noen gjennomgangskjøring. Han skulle til noen. Nå måtte jeg bare sjekke når dette med traktorførerkort kom. Google fant det ikke. Jeg spurte onkel Per og han mente det var 1. april 1968. Den vinteren hadde vi altså øvrigheten her på besøk to ganger. Etter hva? Burma? Når ble burma anmeldt og apparatene hentet?

Finnes det mon noen som kan hacke lensmannen i Skånlands arkiver for finne ut hvorfor han fór her.