fredag 12. januar 2018

Kan man holde på en hemmelighet, så kan man holde på en hemmelighet. Sånn er det bare.

Jeg er overbevist om at jeg i tidligere blogger har kvernet på det jeg ser rundt meg. Jeg er som Miss Marple som relaterer alt hun ser omkring seg til mysterier hun løser i videre sirkler. Dog gjelder alt observasjoner av mennesker.

I min posisjon har jeg ikke akkurat så mye materiale. I tillegg kommer at jeg har noe hun ikke hadde: Sensur. Ting blir ikke riktig så intense når de er anonymisert ned til det ugjenkjennelige. Det ser jeg godt. Jeg driver og skriver om krigen og må ofte si «en informant» i stedet for for eksempel John Johan Nilsen. Det er mer tyngde i det når man knytter en opplysning til en person leseren av lokallitteratur kjenner og kan nikke bekreftende eller avkreftende til. «Joda, det er nok slik når han har sagt det.» Eller «Ha ha, der slo han en stor skrøne.»

Jeg husker da bøkene om Skoddebergprosjektet kom. Mye av informasjonen var knyttet til anonymiseringer, en informant, eller en mann i x alder forteller. Jeg husker jeg satt raigebeallji, den som lytter, en gang noen tok for seg de bøkene og prøvde å identifisere den anonyme. Det var egentlig utrolig hvordan den deduktive metoden etter hvert kokte ned til et par alternative personer noen ganger, noen ganger til bare en. «Det må være NN som er kilden». Jeg husker særlig et utsagn der man lo godt over samsvaret mellom kilden og utsagnet. Kilden var kjent for å elske å njangalit, slå en godmodig skrøne. Det visste bygdefolket, men ikke forskerne.

Det er den situasjonen jeg ikke liker i de tilfeller hvor jeg må anonymisere informanten.

Her jeg sitter ser jeg rett ut av stuevinduet på hesten som står utafor, og det bringer meg rett til det jeg kunne se ut av de lave stuevinduene heime: Elger. Gjerne flere om gangen. Herfra får jeg en annen vinkel på naturformer enn heimefra, og det minner meg om noe en klok gammel same har sagt (den der hersens anonymiseringa): Et fjell kan beskrives fra ulike steder, og hvordan det beskrives kommer an på hvor du står og betrakter det. Den kunnskap, den ballast du har, er også vesentlig når du betrakter fjellet. Du beskriver det ut fra dette. Likevel er det samme fjellet. Fjellet er fjellet uansett. Ok, ok, det er Mikael Urheim som har sagt det, og mamma har ofte sitert ham på det, så kanskje det ikke er nødvendig å anonymisere ham.

Da jeg sto opp i morges var det full husvask her. Pappa kom heim i går og beordret grundig husvask. Vi skulle få gjester fredag, to kvinner. Vanligvis sier man hvem det er, ikke sant? Det er naturlig. Men ikke denne gangen. Pappa stod bare der og så ut som en secret service uansett hvor mye mamma og jeg gjettet og prøvde å fritte ham ut, Selv ikke 20 spørsmål som er en favoritt i familien når man skal ringe inn noe, selv den beit han ikke på. Mamma har et forslag på hvem, jeg likeså, men den hemmelighetsfulle kommenterte ikke. Så da må vi bare avvente fredagen. Jeg håper gjestene setter pris på storvasken.

I morgen må vi til Harstad i nødvendige ærender. Merkelig hvordan slike stadig dukker opp. Forrige gang var det nye pass + + + Denne gangen er det sykehus, piggsko, hjelmer + + +.

domantrener

PS! Det er blitt torsdag kveld. Vi er tilbake fra Harstad. Den hemmelighetsfulle har revet opp glutenfrie lefser fra fryseboksen og forbereder seg tydeligvis til å få gjester. Mamma og jeg har kapitulert. Vi gidder ikke spørre mer. Det har ingen hensikt, og man vet når man må kaste inn håndkleet. Time will show.



tirsdag 9. januar 2018

Men husk å ta på riktige briller

I går var vi og så Den 12. mann. Ikke fordi jeg hadde noe særlig lyst til det, men jeg bøyde meg for tendensen i tiden, at noe MÅ man bare se om man vil være dagsaktuelt oppdatert. Følgelig slet jeg meg med til Harstad, og ikke var verken forventningene eller forhåpningene store da vi hadde etablert oss på de bestilte setene. Det var god plass i kinosalen – jeg antar filmen har gått en stund flere ganger for dag. Det er bra, tenkte jeg optimistisk - man skal jo tenke positivt – at det var godt med god plass, for da var det ikke så mye knasking av popkorn og colaslurping å høre. Jeg undres på hva den kommer av, den tradisjonen at kino og overfylte popkornbeger henger sammen? Og ikke tror jeg alt popkornet havner i munnen. Noe faller ned – men eieren plukker det sikkert opp.

Men humøret steg litt der jeg satt, for rundt oss var det lite slafsing og slurping – syntes jeg. Jeg hadde propper i ørene, og det reduserte nok noe av lyden. Proppene var egentlig for å dempe lyden fra lerretet.

Så nøt jeg meg gjennom reklamen, jeg og de andre, for jeg hørte etegildet begynne.

Endelig kom filmen, og nå har jeg et problem, for den er jo så oppskrytt. Dette var jo en film man virkelig måtte se, og når man endelig hadde sett den, anbefalte man på facebook alle sine venner å se den. Jeg vil også anbefale alle mine venner å se den – men man må ta på seg etniske briller, om jeg kan si det slik. I alle fall så jeg filmen slik. Hvem var det som gjemte ham, hjalp ham, i alle fjordhull utafor Tromsø? Sjøsamene, er mitt tips. Ikke tror jeg det er stor germansk bosetning i de områdene. Det kan man jo se i dag. Jeg kjenner en mann fra en av de dype fjordene på Vestlandet. Han sa en gang at han pleide gå i Tromsøs gater og betakte the locals, og han pleide gjøre det samme i Kristiansand. Det var ikke samme grunnstamme i de byene.

Akkurat det opplevde jeg også da vi dro til Albania for å feire jul. Etter en del viderverdigheter kom vi oss fra Oslo til Düsseldorf og fra Düsseldorf til Wien. I Düsseldorf betraktet jeg folk rundt meg og konkluderte at jeg var blant barnebarn til de jeg lest/hørt så mye om. Vi hadde et rush der vi lyttet oss gjennom lydbøker om krigen på Nordkalotten. Personer fra den tid så jeg gå igjen i Düsseldorf. Fra Wien skulle vi fly til Tirana, og når vi kom inn på venterommet/avgangsgaten for fly til Tirana, var vi kommet til en helt annen sort mennesker, akkurat som han med Tromsø og Kristiansand.

Men tilbake til filmen. Jan Baalsrud berget seg blant en annen folkegruppe enn gutta på skauen som for øvrig var meget dyktig på å profilere sin innsats. Med disse brillene på må man se filmen. Da får den en verdi jeg tror ikke var tilsiktet.

Så var det alle de små tulletingene jeg la merke til. Jævlig hvite tenner hovedpersonen hadde etter å ha vandret over to måneder uten noe særlig til tannstell. Selv i de siste scenene da han var kommet til Sverige, var tennene like hvite som snøen rundt ham. En annen stakkars jævel får gule hestetenner av ingenting. Reklamefilmen i forkant presenterte en oppskrift på baalsrud-genseren. Jeg antar det nå vil florere av den typen strikkeplagg. De burde også hatt en oppskrift på hvordan å holde tennene så hvite over så lang tid.

Så var det språket. En som skulle oppmuntre Baalsrud sa: Fokuser. Er ikke dette et av de de nye positive orda? Det minte meg på et begrep jeg ikke for mitt bare liv kan komme på hva heter, men dette begrepet signaliserer at man bryter med tidsbildet. Eksempelet er at i kjølvannet av et vikingskip (fra vikingtida) ser man et lite glimt av et karamellpapir. Ting er ikke tidstypisk.

Jeg velger å forbigå at det kom en fykende ut med gevær i en tid da geværer var forbudt for andre enn okkupasjonsmakten og deres handtlangere. Det er et tankekors, dette geværet. man visste at tyskerne var etter Baalsrud, så man kunne nok forvente seg dem på døra. I det lys er geværet litt underlig. Det kunne jo vært tyskere som banket på da han kom ut med skuddklart gevær – og tyskerne kom neppe alene som en ubevæpnet mann. Men som nevnt, det kan være andre faktorer der jeg ikke kjenner til, så jeg forbigår det i taushet.

Jada, jada, jeg vet en film ikke trenger være historisk korrekt. Men lette tyskerne virkelig slik etter ham? Og hvis det er riktig at de lette slik etter ham uten å finne ham, må jeg trekke en del konklusjoner av det. 1) Var virkelig tyskerne så udugelige at de med alt de hadde av maskinelt krigsutstyr ikke kunne finne ham? 2) Hvis ja, hvis de var så udugelige, hvordan kan det da ha seg at de hertingene i dag styrer Europa uten å ha løftet et eneste våpen? 3) Forresten, til nr 1. Kanskje er det slik at statsmakt, for det var jo det de var, med alt sitt maskineri ikke alltid overvinner folkemakt. Se bare på den siste EU-avstemminga. 4) Så er det sjøsamene som gang på gang overlistet tyskerne. De måtte jo være noen jævla glupinger, disse sjøsamene. Og slik tyskernes barnebarn befant seg på flyplassen i Düsseldorf, slik befinner disse menneskenes barnebarn seg i dag rundt om på øyene utafor Tromsø, i Furuflaten og i Manndalen. For noen konklusjoner man kan trekke av det! 5) Så den merkelige måten filmen endte på. Baal-brødrene fraktet Baalsrud over til Sverige. Surringa røk, sleden falt av. Er det sannsynlig at de menneskene kan sitt handtverk så dårlig? Eller var det et lite sleivspark til reindriftsnæringa? Dette er en sak jeg antar Sametinget vil gripe fatt i, både denne og at man usynliggjør store sjøsamiske områder. Det er en sak med mer potensiale en Siv Jensens indianerkostyme.

Ok, ok, så satt jeg i salen og spikket fliser, men hva forteller det ikke om både meg og filmen at jeg brukte tida til å filosofere over småting. Vel, jeg må tilstå at jeg har sett Ni liv flere ganger + sett dokumentaren I Jan Baalsruds fotspor + har familie som kjenner folk i Furuflaten og Manndalen, så følgelig hadde jeg en del inside information, men det kunne jo ikke filmskaperne vite og ta hensyn til. Dessuten var jeg neppe den eneste i salen med slik informasjon.

Skal jeg nevne noe riktig positivt her, må det være at vi var TRE som dro på kino for å se denne filmen. En viss person her i huset gidder ikke dra for å se på den norske krigshistorien sør for Trøndelag, gidder faktisk ikke engang se det på TV. Den samme personen påstår at den innvendige tønna er slik lagres er full for lengst.

Så jeg anbefaler filmen, men husk å ta på riktige briller.

mandag 8. januar 2018

...å pusle ting sammen...

Jeg er inne i en skriveboom eller boble ellers hva det nå kalles – dette at noe er det eneste man ønsker å gjøre. Akkurat nå er det skriving.

Jeg var i gang med prosjektet om å skrive om ditt og datt fra Markebygda, men det ble en naturlig stopp på det arbeidet. Vel, naturlig og naturlig, men det ble en stopp også fordi dette arbeidet lå på min datamaskin og hadde en ekstern harddisk som sikkerhetskopi. Følgelig ble både datamaskinen med dette arbeidet og sikkerhetskopien borte. Litt lærer man. Nå har jeg sikkerhetskopien i en sky, på en server et eller annet sted. De siste dagene har vi prøvd å hente opp deler av dette arbeidet, for saken var at noe ligger på mailer og på facebook. Vanligvis satt jeg i stua og skreiv, og ting ble satt ned på den bærbare PC’en vi hadde der. I de tilfeller hvor jeg skulle redigere noe, ble det sendt på mail og tatt ut på min stasjonære maskin og kopiert ut derfra. Derfor kan vi hente opp fragmenter, og så vil jeg prøve å sy litt her og der. Jeg var ferdig med det første emnet om brua Jonnerovvi, og alt som befant seg rundt det, og historier knyttet til denne brua. Det emnet har jeg bevart.

Deretter begynte jeg å skrive om krigen i Markebygda og støttet meg til et innsamlings-arbeid mamma hadde pluss egen husk. En del av dette innsamlings-arbeidet er borte i dag, men det finnes i en komprimert form på en sky. Anja som var hos oss sommeren 2016 la alt i kjelleren på en sky, og derfra kan jeg hente noe. Ellers støttet jeg meg til ting som flaug forbi mine ører gjennom år. Faktisk var jeg ikke ferdig med emnet krigen da jeg ble lei av det og begynte å skrive om rovdyr i Markebygda. Der hadde jeg i tillegg til ovennevnte et arbeid samiskundervisninga hadde gjort.

Så nå sitter jeg her og har bestemt meg til å hente fragmentene om krigen fram og se hvordan de kan pusles sammen.

Så får jeg se hva som kommer ut av det. Papir har jeg foreløpig nok av. Pappa og jeg var nede på Røveren som nå har opphørssalg med 70% avslag. Vi kjøpte alt de hadde av skriveblokker. Så rustet er jeg om jeg nå bare får det øvrige systemet til å fungere – det vil si meg sjøl.

domantrener





torsdag 4. januar 2018

Når man ikke forstår at man ikke forstår

Da er det ikke lenger noen bønn. Hverdagen banker på, og vi starter en hverdag med ABR, ABM og FHC. Alt utstyr er kommet. Egentlig var alt i hus og klart før jul, men vi bestemte oss til å ikke sette det opp før over nyttår. Nå er dette over nyttår her, og mens jeg er på den tråden; det motsatte av over nyttår må være under nyttår. I stedet for før nyttår.

Mye rart har nok disse veggene sett opp gjennom årene, men en benk med ABR maskin. memory foam og diverse annet behandlingsutstyr har veggene neppe sett. Det er fasinerende å tenke på hva disse veggene vet, og som jeg før har nevnt: «døde» ting samler også minner.


Det er blitt kveld her i det som pappa og jeg tenker på som Gammel-huset. Men jeg har lært at Gammel-huset er noe annet for mamma. Det er der det gamle tømmerhuset oldefar Bete satte opp. Der er hun født. Det ble revet da dette ble bygd, og tømmeret gjenbrukt.

Det har vært liv og røre her i dag. Eirik var her i formiddag med sitt lasteapparat, lift eller hva det nå kalles og manøvrerte seg opp på det høge taket og feide grundig. Vi visste ikke når her var feid sist og ville sikre at pipa var rein før vi begynte å fyre. Vi har ikke fyrt før. Nå bærer pappa sot opp fra kjelleren.

Siden vi i dag har oppstart-dag betyr det at vi skal wrappe føtter og håndledd for natta + at jeg skal bruke ABR-maskinen om natta også, ikke bare mens vi gjør ABR om dagen. Men så var det å få det til. Vi ligger alle på kammerset, har kjøpt oss en familieseng. Jeg ligger mot veggen nederst, og det er i den posisjonen umulig å få til maskinen. Det måtte alle skjønne, mente pappa og jeg. men så er saken den at mannfolk ikke forstår at kvinnfolk ikke forstår. Det er ikke for ingenting at gamle regneoppgaver noen ganger kunne. være merket «bare for gutter». Det var oppgaver som ville være ubegripelig for jenter. Det er mye jenter ikke skjønner. Ei heller voksne kvinnfolk. Nasim og mamma kunne ikke skjønne at de ikke skjønte at det ikke ble plass til å bruke ABR-maskinen på kammerset. Følgelig begynte de to ignorantene å bære om på kammerset da ABR var over. Pappa bar ut sot, jeg satt henslengt i sofaen og bivånet ham der han passerte med et fat sot. På den andre sida av veggen hørte jeg ignorantene styre. Da er det gjort – og det er godt, men litt bittergodt å innrømme at ignorantene klarte det. Slik er det når vankunnige setter i gang. Selv blind høne kan finne et korn. Noen ganger lykkes de på flaksen.

Vel, se nå bare på Noah og gjengen hans som bygde Arken på tørt land. Ikke tror jeg de hadde så stor erfaring i akkurat det. og nok tror jeg de fikk høre at det ikke gikk. Men den fløt opp og sikret overlevende. Hvorfor tok Noah med seg myggen også, mon tro? Men jeg er glad han tok elgene med, for nå hører jeg at de har gått rundt hos oss og sikrer området.

På den andre sida har vi Titanic, som ble bygd av fagfolk, suverene forstandige mannfolk som ingeniører, konstruktører, fagarbeidere… Det gikk som det gikk. jeg vil formode at disse mannfolka ikke fikk krevende nok regnestykker til å bryne seg på. Men man kan utvikle hjernekapasitet i bare rein og skjær irritasjon og frustrasjon. Det krever sitt menneske å være frustrert.

Men nå må jeg slutte. Pappa skal svinge seg til Skånland etter noen pakker som er kommet – det drypper på – og jeg skal svinge meg med for å sikre meg at det blir kjøpt banan.

domantrener


Morgendagen etter. Evaluering etter en natt med ABR maskin; Ignorantene hadde for så vidt rett. Det gikk på et vis, men til neste natt må vi prøve en ny ordning. Ikke at jeg har lyst på den, men jeg innser den må til. Dette er en ME-ME situasjon. må en så må en.

onsdag 3. januar 2018

Jula e over

29.12.17
På facebook får jeg ofte en påminnelse om hva jeg gjorde ett, to eller tre år tilbake. Fortre år siden, for eksempel, var vi i Himare, en bitteliten by eller landsby på Adriaterkysten i Albania. Det året feiret vi jul her og der. Sigbjørn og Sigrid dro til USA. Emma Margret og Ronald til Roma og vi tre andre til Albania for en jul og nyttårsfeiring med leiebil. En spesiell jul. En bonus var at Albania ennå ikke var blitt DET turistlandet, men det var heller ikke det vi søkte. Hadde det så vært, hadde vi funnet oss et sted langs Middelhavet med alle bekvemmeligheter inklusive.

I år lå det også opp til en spesiell jul hos oss. De andre kom heim. Familien Sigbjørn skulle feire jula i området og pendle mellom Harstad og Skånland. Og selve julaften skulle de være i Planterhaugen. Vi gledet oss. Aslak Pieras første jul. Og vi mintes andre juler som brøt med det tradisjonelle julemønsteret i familien. Slike høytider har en tendens til å bli litt ensartede. Det er det som er tradisjon; at man gjør visse ting på visse måter til visse tider. Men i blant skjer det ting innenfor tradisjonens ramme som gjør at den bryter litt med det gamle, og likevel er en tradisjon. Denne jula skulle bli slik – en liten Aslak Piera-jul - og den ble slik – en liten Aslak Piera-jul, men ikke i huset i skogen.

Vi snakket om andre julefeiringer som varierte innenfor rammen. Jula 2004 var en slik jul på mange måter. Det var bestemors siste jul, og hun feiret den hos oss. Bestemor var blitt gammel og syk og var på sykehjem, men pleide feire jul og nyttår heime. Hennes barn hadde delt ansvar etter dager, og julaften falt på oss. Vi gledde oss enormt. Lillejulaften hentet vi henne i bilen jeg da hadde med rullestolrampe, og vi bar henne og rullestolen opp den trappa vi hadde heime. På forhånd hadde vi båret til en seng i stua slik at det var lettvint for henne å halle seg og likevel være med.

Selvfølgelig husker jeg jula 2005 som noe meget spesielt. Jeg hadde begynt å skrive da. Som jeg skrev i ett! Overalt! Jeg antar jeg hadde mye usagt. Julaften hadde jeg ikke tid til å spise middag. Jeg satt ved middagsbordet og redigerte i hodet en ode til våres julefeiring, og straks man reiste seg fra bordet, var jeg på høgget og skrev. Denne oden ble lagt inni min første bok Jeg er fri! Den jula var Magda hos oss. Vi hadde bare en sofa og et sofabord i stua. Resten var båret ut i stabburet for å gi plass til andre ting akkurat da. Blant annet den svære medullah sving som vi ikke lyktes med. Den tok stor plass. Vi lånte bord av bygdelaget og brukte medullah sving til sitte på. Magda hadde invitert Domoniqa, så vi var mange den jula.

En annen jul som stakk seg ut av mønsteret og slik huskes var jula vi feiret i Aspremont i alpene over Nice. Vi hadde leid et hus der – og det vil jeg bare si; der sløses det ikke med husvarmen. Jeg tror vi i Norge er noen forfrosne sjeler som må ha varme innomhus. Jeg husker vi brukte to gassovner for fullt hele tida, og etter en liten uke begynte murveggene å bli varme. Om nettene lå vi sammenkrøkt med alt vi hadde funnet av sengtøy i det huset. Dette var antagelig i 1994, og jeg kunne nok skrive en liten, ikke rent så liten artikkel, om den juleferien. Det er bare det at på den tida skrev jeg ikke. Men huske den, det gjør jeg.

Denne jula feirer vi i mine besteforeldres hus. Mammas barndomsheim. Og er vi heldige feirer vi neste jul i eget hus igjen.

Det er straks årsskifte. Sola har snudd og det går mot varmere og lysere tider må man tro. Om naturen da følger tradisjonen. Men etter å ha sett et program fra Svalbard om hvordan naturen ikke makter å følge tradisjonene vet jeg sannelig ikke.

domantrener

En nesten like tilbakevendende og tradisjonell sak som juleforberedelser er ka i all verden skal vi gi X i julegave, et menneske som har alt? Det gjelder også oss i denne familien. Vi har funnet en løsning på det, uten at jeg her går inn på det. Men julaften da vi åpnet pakker, tenkte jeg: I år er det i alle fall ikke noe problem med hva man skal gi oss o julegave. Vi fikk ting vi trengte, både praktiske og mer åndelige på et vis. Vi fikk sengtøy, håndklær, koffert, klea, kniv, brødfjøler, mat og bøker giverne visste vi hadde hatt og mente vi nok savnet samt avisutklipp og annet som angikk oss.

lørdag 30. desember 2017

I en måned har jeg ikke blogget

I en måned har jeg ikke blogget. Ikke har jeg hatt guts og lyst til å skrive, og ikke har jeg visst om noe jeg kunne sette på papiret på en alminnelig ok måte. Til dette kommer også at jeg har tatt på meg logg-jobben – den som skriver og noterer ting vi trenger å huske senere både fordi de er viktige i den nærmeste tida foran oss og fordi vi trenger og ønsker å huske en del. Ikke alt som lagres i hjernen, dukker opp til rett tid. Gjett om jeg vet det. Og gjett om jeg også vet at enkelte ting og hendinger kan trigge og få fram det man ikke visste at man hadde lagret i hjernen.

Det har jeg opplevd flere ganger den siste tida. Vi holder for tiden til i mine besteforeldres hus, mammas barndomshjem, og her i huset har jeg ferdes mye. Bestefar døde i 1985 og bestemor i 2005. Jeg vandret ut og inn her, jeg som de andre, og nå som vi er her, dukker mange minner jeg ikke visste jeg hadde opp. Plutselig ut av det intet dukker et minne opp. – bare gode minner, og de minnene sitter rundt om i huset – og så dukker de plutselig fram.

Jeg er overbevist om at «døde» ting lagrer minner, noe forresten en del synske kjenner til og bruker når de henger fram informasjon av ting som et bord, en stein etc. Det nifse med det er når man kjøper noe brukt. Hvilke minner sitter i det? Eller når man for den del har på seg klær det viser seg er tilvirket av barn?

Vi tok inn her om kvelden 25. november etter at det brant hos oss og vi ble heimløse. Vi er omforent om at vi ikke orker å snakke om det annet enn det vi må – politi, forsikringsselskap og gode venner. Vi tok nok inn her først som en nødløsning – tak over hodet til vi fikk områdd oss. Vi ble tilbudt å bo på Tjeldsundbrua kro til kommunen fant et hus til oss. Jeg tror nok at jeg der og da hadde kunnet si ja til det, men vi dro hit. Det er et eller annet med å sitte og spise frokost på det lokale hotellet dagen etter brannen og være den familien som mistet alt. Jeg tror det er årsaken til at vi – de andre – høflig takket nei til tilbudet og dro hit.

Da vi hadde kommet i hus her, visste jeg at alle mine stemmer gikk til at vi skulle bli her til vi igjen har eget hus. Og slik ble det. De andre to fulgte mitt ønske, og for mamma er det jo hennes barndomsheim, så jeg vil tro hun også gjerne ble her. Pappa har jo også vandret ut og inn her. Så dette var allerede en heim for oss om jeg kan si det slik.

Vi bruker første etasje her og har det vi trenger. Vi har ordnet oss godt her synes jeg og utnyttet plassen. Her jeg sitter ser jeg treningsbenken og ABR utstyret stå inne på stua. Vi har det vi trenger. Og det skulle ellers bare mangle. På en tid da huset var mindre enn dette, bodde det ni mennesker her uten innlagt vann og kloakk. Den første tida etter at huset ble bygd var det ikke elektrisk strøm i bygda. Folk klarte seg. Vi klarer oss godt.

Vi har fått den hjelpen vi trenger av slekt og venner, av bygdelaget, kommunen og lokalmiljøet. Jeg sier som jeg har sagt før: vi har en flott kommune og bor i et flott miljø. Rådmannen ringte to ganger og understreket at vi ikke måtte nøle med å be kommunen om hjelp til det i trengte hjelp til. Og lokalmiljøet: Det tok ikke mange dagene før vi hadde fått det vi trengte av klær og vel så det. De klærne går vi i nå, og i dem sitter det bare gode minne og ønsker. Særlig mamma var glad for å slippe å fly rundt og handle klær. Pappa og mamma har aldri vært noen klehandlere så lenge jeg har kjent dem. Det eneste vi har kjøpt er utesko pluss dress til pappa. Saken er at vi – jeg sier vi for det føles slik – fikk vite at mamma/vi skulle få Kongens fortjenestemedalje og at den skulle bli utdelt på kommunestyrets julemiddag 6. desember. Derfor måtte pappa kjøpe seg dress og finsko. Mamma og jeg ble kledd opp av bygdas dyktige koftesyere. I løpet av knapt en uke hadde de sydd kofte, belte og luhkka til mamma og funnet meg en kofte, luhkka, og belte jeg kunne låne - pluss kofte til Aslak Piera så han også var propert kledd da medaljen ble utdelt.


domantrener

Det som gjør vondt, som jeg ikke hadde forventet skulle det, er en følelse jeg ikke helt klarer sette ord på. Det er lettere, litt i alle fall, å sette ord på tap av uerstattelige ting, Men så er det det andre. Jeg må lene meg til noe jeg hørte Glenn Doman hadde sagt om krigen, tror jeg, eller om soldaters etikk: Never leave the wounded behind. Den følelsen hadde jeg da vi skiftet bil og trofaste Berlingoen som hadde tjent oss i 12 år, stod igjen mens vi dro med en annen bil. En følelse av å ha sviktet en gammel venn. Den samme følelsen men mye sterkere har jeg for Huset vårt i Borkskogen, Huset i skogen, som ligger igjen i ruiner mens vi er her. Pappa er den som har vært der mest. Han måtte fra med forsikringsfolka, så for å stenge av vannet som rant, få dratt inn i garasjen det brannfolka dro ut da de var redd garasjen også skulle gå med: ATV-en, snøskuterer, hengeren og tracksen og samme med bygdelaget låse av stabburet og lekehuset. Jeg har vært der en gang. De andre også. Mamma dro alene. Det samme gjorde Sigbjørn og Emma Margret da de kom heim. Det å vite at heimen vår er alene i skogen. Aldri har jeg ønsket så sterkt at de elgene som patruljerte der gjør det nå også og at det er elgespor rundt om. Utebålplassen vår er der, det samme det store utebordet vi nettopp hadde kjøpt. I lekehuset har vi det vi trenger.

fredag 17. november 2017

En triumferende dag

Skomaker bli ved din lest. Det er tydelig at i Oslo er vi skomakere i motsetning til når vi er i Danmark. I Danmark er vi med hatten på snei sånn mentalt. Men kommer vi til Oslo og P-hotel, er det vanene som teller. Bondeheimen ligger like ved P-hotel. Dit går vi for å spise ordentlig mat. Kurderen på hjørnet frekventerte vi før, men det er slik mat man finner på bensinstasjoner.


Men tradisjon eller ikke tradisjon, bak min rygg snakker noen språk jeg ikke forstår. Slavisk tror jeg. Ikke russisk, kanskje polsk. Dette får meg til å tenke på uttrykket å pjolske. Jeg har bare møtt det som noe negativt, gjerne i forbindelse med samer som snakket norsk og antagelig ikke helt perfekt. Det uttrykket oppfattet jeg som negativt. Google sier at det har delvis den betydninga jeg har oppfattet, man pjolsker når man snakker et språk man ikke snakker perfekt.


Men nå skal vi hamle oss opp på vårt hotell og sove litt før vi skal til Blyum.


domantrener


Kveld:
Atter en gang blogger jeg når jeg sitter et sted, men enhver kan jo skjønne at jeg ikke kan blogge gående. Om blogging og facilitering er min kommunikasjon er det forskjell på den og kommunikasjonen til de fleste. De fleste kan kommunisere og gå. Jeg kan det ikke.


Jeg er nettopp ferdig med sesjonen hos Blyum – en to timers sak - og jeg er veldig… Blyum sa at det er fantastisk at jeg som er 40 år utvikler mine strukturer i kroppen, og når jeg hører han forklare noe mens han så grundig undersøker, forstår jeg en del av de endringer jeg føler. Eksempelvis skjønner jeg nå hvorfor jeg i de siste månedene står ved en stol før jeg setter meg.


Jeg må undres på om det finnes et alternativ i Norge for en slik grundig gjennomgang av kroppens strukturer og funksjoner og et program bygget på den undersøkelsen? Likevel har røster i Norge, byråkratisk røster, tatt til mæle for å fase ut blant annet ABR som et tilbud. De mener de kan gjøre det sjøl. Nå er jo saken den at jeg er førti år og har prøvd dette «de kan gjøre det sjøl». Jeg er ingen novise i så måte.