lørdag 16. september 2017

Kuøye og Torghattens øye

Da har vi nettopp klampet forbi Torghatten. Men det er med det som det er med den kvalsafarien jeg en gang var med på. Bilder og videoer var bedre. Alt vi så var halen på kvalen, og nå ser vi hullet i Torghatten. Jeg tror man skulle være der, lukte, føle, kjenne, synse, men det får jeg ikke til. Så da får man gå for det nest beste – se den fra hurtigruta. Det er a la «hvis du ikke får den du elsker, må du elske den du får».

Vi sitter igjen her på dekk 4 i kafeteriadelen for slusken. Merkelig, selv jeg orker ikke spise på hvit duk med sølvbestikk på denne turen. Vi har faktisk når vi har reist spist en del elegant, men vi har også gjort det motsatte. Husker en gang i Philadelphia. Da spiste vi lunsj sammen med kinesiske arbeidere i et delvis – jeg liker ikke ordet snusket men finner ikke det rette ordet – det var nemlig ikke snusket, men det var litt velbrukt og desslike. Jeg hadde ikke husket dette om det ikke var for at vi dagen etter spiste på hvite duker med desslike sammen med det jeg tror måtte være upper class black people of Philadelphia. Ikke skjønner jeg i dag hvordan vi havnet i de to situasjonene, men det jeg virkelig husker, er at vi var kledd i de samme sluskete klærne på begge eventer.

Fra her vi sitter, ser vi rett på et stort akvarium ved disken der mat selges. Kongekrabber svømmer rundt. Kan ikke huske at det var kongekrabber der i går! Kanskje de skal inn i en eller annen matrett i morgen – for det er visstnok årsaken til at russiske forskere flyttet en del eksemplar av denne krabben fra nordlige Stillehavs-strøk til Murmanskfjorden på 1960-tallet. Det skulle fø befolkninga. Fra 1977 var den å finne i Varangerfjorden og spiste seg videre sørover til den nå er funnet i Tromsø og regnes som fast bestand der. Den skal visstnok være funnet utenfor Bergen, men det tror man var ubetenkte sjeler som slapp ut en – eller noen. Ikke vet jeg. Men kongekrabben er litt Norges «kaniner i Australia». Uønsket og på svartelista. Nå vet ikke jeg om den fulgte med på handelen da rettighetene til fiske ble overdratt til de store i systemet.

Nå er ikke kongekrabben den eneste luringen som er kommet til Norge. Visstnok skal ca 2500 fremmede arter være registrert innvandret. Bisamrotta for eksempel. Den eter seg gjennom landet og beiter ned vegetasjonen, tar fugleegg etc. Den amerikanske ribbemaneten hersker i havområdet. En gigntmarihøne er innvandret og fortrenger vår egen lille marihøne. Mårhunden ble importert og satt ut i Sovjetunionen. Kommet også til Norge. Kan spre sykdommer som rabies. Jeg husker enda da vi fikk en av disse ikke-stedegne inn huset. Det er ca 10 år siden, og plutselig begynte det på tidlighøsten å fly noen langsomt bevegende insekter i huset. Vi drev enda med patterning på den tida, og en av de frivillige sa dette var møll. Ullmøll, trodde vi. Da vi senere reiste til USA sprøytet vi ullting og regnet med at alt var borte når vi kom heim. Langt derifra. De ble flere og flere og fløy sakte gjennom lufta – slik var de ikke vanskelig å fange. Vi fanget et par stykker og tok dem med til Felleskjøpet i Harstad for å spørre om de hadde noe som kunne kverke dette. Da eksemplarene lagt på disken, ble ekspeditøren stram i ansiktet. «Har dokker importert mat fra Russland», sa han skarpt. Det viste seg at det var melmøll, en art vi aldri hadde hørt om. Jeg glømmer ikke hylet da Emma Margret og mamma begynte å ta ut av skapene diverse og kom til skapet med melvarer. Jeg så ikke resultatet, men skriket og beskrivelsene var nok. De lå etter sigende svart i svart inne på skapveggene. Vi kastet mat for tusener. Alt mel, alt ris, bønner, linser, åpnet eller ikke åpnet – og det var ikke lite – vi handler jo i stort. Så ble skapene støvsuget og sprayet. Alt av dekketøy, kasserolle, bestikk gikk flere runder i oppvaskmaskinen og lagret ute på trappa. Det var nemlig godt og kaldt der.
Felleskjøpet rådet oss til å gjenta behandlinga annen hver dag til alt var borte. Mamma og Emma Margret fortsatte prosedyren i tre-fire uker etter at siste svin var observert. Da hadde pappa lenge murret at de kom til å ta livet av oss alle her.

Så er det merkelige at i går var vi innom den fredede havørna som man hegner om som et spebarn, og ulven får kose seg blant sauene i dalfører sør i Norge. Den er listet som direkte truet både i Norge og Sverige. Takk og pris for at den ikke lusker rundt husa hos oss. Det holder med elgen.

Men ulv har vært en sak hos oss også. En historie jeg hørte var om en ulveflokk som omringet et barn på en gårdsplass. Kanskje jeg skulle prøve å skrive om rovdyr i Markebygda? Så langt er jeg ferdig med historier rundt Jonnerovvi, men jeg har fått skuffende få innspill. Ingen har hatt nye historier å legge til.

domantrener


Hurtigruta hamrer seg vider sørover, og det begynner å skjømne utafor vinduene . Ja, for det er vinduer her vi sitter på 4. dekk. Men på 2. dekk der vi fikk lugar – for sein med bestillinga – er det kuøyne, dere vet de runde vinduene noen kaller koøyne. Men det kan altså også være kuøyne sier wikipedia.  

fredag 15. september 2017

Pass for å reise innenlands?

Jeg iverksetter noen 40-årsgaver: En tur på Hurtigruta til Trondheim med kontante gaver i lommeboka og gaveklær på. Nasim kjørte oss til Harstad i morges i god Bete-Marja-tid. Følgelig ble det en ikke-planlagt ventetid der. Vi trodde begge hurtigruter, både nord og sørgående, lå der samtidig. Men slik var det ikke. Da vi kom. lå Richard With der og breiet seg på sin tur nordover, og det viste seg at den måtte gå og avgi plass til sørgående som vi så langt der ute. Så seig den inn. På en måte lå begge der nesten samtidig side om side. Da nordgående gikk, bukserte sørgående til kai, og dermed bukserte vi også om bord. Der ble vi avkrevd bildelegitimasjon. De andre hadde heldigvis førerkort, og jeg stakkars berget meg på ledsagerbeviset. Jeg kan ikke la være å undres på hvordan de ville løst det hvis jeg ikke hadde hatt det beviset. Dermed er det klart. Hurtigruta er som et annet land man må ha pass med seg for å reise til. Det ble bekreftet av alle de språk vi hørte rundt oss i den korte tida mens vi ventet på å bli klarert. At vi hørte svensk, vører jeg ikke. Det er nesten like naturlig som å høre norsk når man reiser. Vi hørte selvsagt også engelsk og tysk, og hedning og vantro som jeg er, filosoferte jeg over at det da var en guds lykke at tysk ikke var hovedmålet i Norge. Det er litt spønky. Vi kan reise til Danmark uten bildebevis (pass), men ikke entre hurtigruta i Harstad. Det minner meg om da jeg skulle kjøpe i-phonen min på Elkjøp i Harstad. Det ble masse styr av det siden jeg fasiliterte, og han som ekspederte, mente vi måtte legge min telefon inn under mamma sin. Han kunne ikke godta min underskrift. Jeg ble så lei meg at jeg gikk ut i bilen. Masha gikk etter meg. Senere fikk jeg høre hvordan resten av historien gikk. Mamma hadde spurt hvorfor jeg ikke kunne stå med egen profil, og de mumlet noe, eller det vil si han som ekspederte mumlet noe. Da sa mamma at jeg hadde kjøpt ATV og snøscooter uten at det ble tull av det, men når jeg skulle kjøpe en skarve i-phone på Elkjøp ble det problem – og at det ikke ble aktuelt å handle med dem uten på redelig vis.  Da ble det bytte i skranken. Pussig. Jeg antar de har en knapp under skrnken de trykker på når det er problemkunder.  Og plutselig kunne jeg signere avtalen. Da sa mamma at jeg hadde gått i bilen, lei meg på grunn av den behandlinga de ga, og hvis de ville selge den I-phonen, fikk de gå ut i bilen og få min underskrift.  Ellers ble det ingen handel. De kom, de vil si; ikke han som ekspederte først, men den nye som plutselig dukket opp. Han beklaget ikke noe. Enda i dag går jeg ikke på Elkjøp.
Innskutt må jeg si at vi er litt en nasjon der alle reiser. Pensjonister sitter ikke i ovnskroken mer hele tida. Ut av hurtigruta i Harstad rydde det av pensjonister med en stokk, to stokker, krykker, gåstol etc.

Hurtigruta hadde frokosten klar, og vi hadde ikke vært de vi var hvis vi ikke hadde stormet rett dit – og etterpå sittet og sett Hurtigruta runde Grøtavær. Deretter krevde naturen sitt. Vi hadde vært tidlig oppe, og nå hadde vi jo senger som ventet oss. Jeg kjente den eviggode følelsen det er å legge en trøtt kropp hen i stabilt liggende leie. Jeg sovnet i den stillinga på null tid. Så også de andre to, men da jeg våknet mange timer senere, hadde pappa vært og rekognosert. Mamma gløttet på et øye og sa at hun tok informasjonen liggende. Pappa hadde sjekket Trollfjorden som jo er THE happening. Det viste seg at man kunne gå over i en mindre båt og se hurtigruta snu i Trollfjorden samt mate måser og havørn. Så ville båten gå videre til Svolvær og der møte hurtigruta. Det merkelige var at det var mamma som ville gjøre det, men jeg giddet ikke,  og da trakk hun seg. Hun dro ikke alene. Vi var jo på tur sammen. Pappa hadde også fikset oss internettkoder mens han lodet.

Vi sleit oss opp på dekk 7. Det er liksom der man skal sitte og beglo Trollfjorden. Det var ingen ledige plasser ved vinduene, men mamma og jeg satte oss på et bord og hadde kongeutsikt om enn det ikke var mykt under ræva og man ikke kunne lene seg tilbake. Men oversikten var god til alt mulig annet i tillegg til naturen rundt skipet. Jeg kunne se folk med kikkerter, i-phoner, i-pader stå klar. Og med noe drikkanes ved siden av seg på bordet. Foran oss satt et par der mannen jevnlig administrerte noe i mobilen – han hadde Per Inge Torkildsen-dialekt. Uskikk dette med mobiltelefonsamtaler overalt. Det som talte til hans fordel var at det sto to flasker vann ved siden av. Da selve Trollfjorden nærmet seg, det vil si da skipet svingte inn i den fjordtarmen, reiste vi oss og sto framme lent mot en stol. En kvinne vinket iherdig til en ledig stol i operaposisjon, og der satt jeg så mens skipet manøvrerte seg inn i fjorden og snudde og ut. Mamma var skuffet. Det kom noen delvis utkledde troll. Det skulle liksom være gimmiken. Forrige gang spilte hurtigruta «Dovregubbens hall», sa hun.

Forleden år da Einar, pappa og jeg raidet til Værøy og Røst, hørte vi på en lydbok av Johan Bojer om sjøslaget i Trollfjorden i 1890. Den tids Røkke lot notbåtene prøve å stenge ut småbåtfiskerne. Det ble et slag, og småbåtfiskerne vant både det slaget og senere om deres rett til å fiske i sine heimeområder. Så ikke nå. Arbeiderpartiet med samen Helga Pedersen som alibi solgte unna havets sølv. Fy fan.
Apropos, jeg glemte at den mindre båten man skulle entre skulle mate havørn. Et kjapt google-søk viser at havørna er fredet og at man bygger opp bestanden – samt at den er fiskespiser. Nja? Da må det være havørnas bror som prøver seg på lam og rein.


Vi sitter nede i kafeteriaen der slusken spiser. Ingen hvite duker etc. Vi har spist middag og blogger nå. Snart er det den velsignede senga og – og for en luksus det er å ha en seng!

onsdag 6. september 2017

Hørt og uhørt fra Markebygda

Da begynner jeg – uten å vite hvor det ender. Sannsynligvis vet jeg mindre enn jeg trorjeg vet, og da ender det om ikke med fordervelse så i alle fall med et skikkelig magaplask. Det vil da bli en riimiin rámiin sak. Med høg sigarføring og slukket sigar eller opp som en hjort ned som en lort som et ordtak sier. Jeg kommer også til å hente stoff fra bøker, ting som er trykket. Naturlig nok er det enklest for meg å hente dette stoffet fra bøker vi har her i huset. Jeg har likevel et håp og en forventning om å få innspill fra andre om hvor jeg kan finne stoff i bøker.

Selvfølgelig skal jeg også hente fra muntlig lokal tradisjon slik jeg har hørt det opp gjennom årene. Nå er det slik at en fortelling kan fylles ut fra flere hold – den kan korrigeres og redigeres. Også det håper jeg å få innspill på – jeg skal i kveld opprette en sak på facebook der jeg legger de bloggene som høver inn under hørt og uhørt fra Markebygda. Dette fordi jeg håper det i et mindre forum er lettere å komme med innspill. Noe av det jeg virkelig har savnet i bloggene mine, er nettopp innspill og kommentarer.

Nå er jo historier fra Markebygda ikke en ferdig sak fra min hånd. Historien kan ses på som en oppstart der andre fyller på.

Da spøtter jeg i nevene og trykker på startknappen. Jeg vil begynne med historier tilknyttet Jonnerovvi, og jeg ser allerede nå min begrensing. Jeg kan muligens mest om området jeg sjøl bor i. Følgelig håper jeg flere enn jeg spytter i nevene.

mandag 4. september 2017

Hørt og uhørt fra Markebygda


Endelig, endelig har jeg en liten ide om hva jeg skal skrive og bry meg om.


Jeg skal skrive ned alt jeg husker av fortellinger jeg har hørt fra Markebygda. Årsaken til det er to ting: 1. På min bursdag var det en stund samlet gamle planterhauginger som flirte og mintes. 2. Svein og Barsia var innom her, og de syntes ideen var flott. Jeg kommer til å legge det jeg skriver inn på en facebook-gruppe, og så håper jeg på korrigeringer og innspill. 

søndag 3. september 2017

I skogen har det vorre fest



La meg bare med en gang få unnagjort det ubehagelige: Jeg har et helvetes kjør i dag. Muligens skyldes det et etterslep av de fantastiske dagene jeg har hatt. Muligens at jeg er litt utpest etter de samme dagene (merkelig, men det merkelige er ofte en realitet) og muligens – kanskje den viktigste faktoren – er alle kakene jeg har hevve i meg i løpet av helga. Ondsinnede tunger hevder jeg har levd på bare kaker, og hvis det er riktig, må sukkeret ut av blodet.

Da er det ubehagelige unnagjort. Man skal alltid ta først det som er litt ubehagelig. Det er en god regel.

Jeg har feiret bursdag i mange dager. De spesielle hendingene begynte med at Sigbjørn og Sigrid kom heim sammen med Aslak Piera på onsdag, Emma Margret og Ronald på torsdag og overnattingsgjester på torsdag og fredag kveld. Selv om jeg ikke feiret da er det at uvanlige ting skjer, med på å sette en i ikke-hverdagsmodus. 

Jeg er ikke noe særlig flink til å takke, men jeg vet jo at en slik gigantfeiring som jeg la opp til, ikke hadde vært mulig uten min familie. Hele gjengen har stått på i mange dager – i forkant med å lage opp mat, vaske hus, forberede etc og på mine to bursdagsdager ved å være på vakt hele tida. Tusen takk til mamma og pappa, Sigbjørn og Emma Margret, Sigrid og Ronald og for ikke å glemme Aslak Piera som ga det hele en sus av videre liv.

Jeg feiret altså i to dager. Jeg hadde ønsket meg en Markebygd-bursdag med åpent hus og gode samtaler. Likeså liker jeg gaver. Ikke som gave, men som symboler, og taler. Alt dette ble slik jeg i min fantasi så for meg. Folk kom og gikk i to hele dager – folk jeg setter utrolig stor pris på. Folk som var viktige i min fortid og folk som er der i dag. Uff, det var klosset formulert, det jeg mener er at et liv er som en vei man brolegger der man går. Noen hjalp meg å brolegge veien før og gjør det enda i dag på ulike vis. Noen er ny og legger brostein i dag. De setter spor etter seg.

Jeg tronte som en troning i sofaen sammen med pappa i to dager.  Jeg har et gavebord som skal stå i denne uka. Den er slik at jeg passerer på veg til og fra instituttet. Jeg har hilsinger på mail og facebook. Jeg har gode minner lagret oppe i hodet, men også lagret i hele kroppen.

Tusen takk alle sammen.

domantrener
        som nå er 40 år og to dager
        som i kveld går i trykktanken sammen med pappa.

PS!
-        Dager har gått og posten har brakt meg hilsinger fra ulike deler av verden.
-        Jeg har begynt hverdagen med det energipuffet en slik opplevelse gir. Jeg tygger og bearbeider. Jeg småflirer av fortellinger jeg hørte. Kanskje jeg skulle redigere en bok med tittelen Hørt og uhørt fra markebygda.


fredag 25. august 2017

No stunder det til

Mye har jeg hørt der jeg har sittet og vært ráigebeallji om plasser i Markebygda. Ráigebeallji  har mange fordeler jeg ikke her skal komme inn på. Og likevel er det nifst hvor lite jeg veit og følgelig på grunn av vankunne havner i ubehagelige situasjoner.

Vankunne fikk jeg i dag bokstavelig talt synliggjort. Jeg foreslo en ATV-tur, og da en av hertingene foreslo at vi skulle dra fra Nipen mot Melkevannet, da sa denne vankundige typen her seg enig. Kjøretillatelse ble innhentet.

Nipen er ikke noe fremmed område for meg. Hvem stammer ikke etter den Nupucken  som slo seg ned der, og hvem har ikke lest Trondenes bygdebok, fulgt med på facebook og sittet på lyttebenken? Altså var jeg vel forberedt da vi la i vei dit, mye mer forberedt enn da vi tre feiret jul og nyttår i Albania uten å kjenne en sjel eller kunne et ord av det de innfødte kalte deres språk. Så alt var klart for Nipen. Jeg mener, jeg kunne tross alt, når jeg la godviljen til antar jeg, forstå dem. Så stor forskjell er det ikke på nipinger og planterhauginger selv om de luringene i Nipen hevder i ulike fora deres særegenhet.  Dette er noe vi i Planterhaug burde blitt mye flinkere på.

Vi la i vei, pappa og jeg i ATV’en og mamma i bilen. Allerede da vi parkerte på parkeringsplassen der begynte en snikende, spunky følelse å komme.

Ting begynte å gå galt allerede der. Mamma hadde glemt å hive jakke og sko i bilen, men pappa mente optimistisk at t-skjorte og sandaler gikk bra.  Rimelig fort gikk ting fra galt til verre. Vi svingte feil om en fjøsnov og holdt på å bli humus. Men fort var vi på sporet igjen, og med en ukelig pågangsvilje bare pappa har, brøytet vi oss oppover en bakke gjennom lang-voksende et eller annet. Et lite barn ville nok føle det var i en urskog der man måtte se rett opp for å se noe.  Det skal mer til enn sandaler og en feilkjøring for å stoppe pappa. (Høymuler er som dere vet noen sta jævler og treffsikre. De likte nok ikke at vi brøytet oss inn i deres domene.) Da den første giganthøymula sopte meg over kjeften oppover bakken – økte den  nifse følelsen, og jeg bannet for meg sjøl for at jeg hadde vært så dum å gå med på dette, og enda verre at det var jeg som hadde foreslått å dra ut med ATV’en. Oppi alt dette var jeg glad til at jeg ikke klarte å se attover og se hvordan det gikk med ho som kom slitandes gjennom høymula i sandaler og med to staver. Da den fjerde forvokste høymula smelte meg over trynet på den delen som var synlig under hjelmen, lovte jeg å bli asfaltboy heretter.

Mens jeg er innom planteriket, oppe på bakken vokste det rødkløver, og da ho i sandaler endelig nådde igjen oss som pauset der oppe, ble det sukket over at man burde plukke litt. Heldigvis ble det ikke noe av det, for pappa insisterte på at mamma kunne kjøre videre. Da ble jeg redd for alvor. Det er liksom pappa som er ATV-sjåføren min.

Landskapet hallet nedover, nå en annen slags vegetasjon langs sidene. Jeg hadde hørt om en bru vi skulle over, en bru informanten vår trodde muligens kunne holde. Muligens. Endelig slo flaksen. Like før vi nådde denne brua, traff vi to nipinger som reddet oss fra katastrofe. Jeg fikk nå bekreftet det jeg ante: jeg kunne forstå dem. Først fikk vi en lang utredning om hvem som hadde bodd der det nå bare så ut som tett skog. Ikke rart at Tornerose grodde inne i løpet av hundre år. Jeg antar Tornerose bodde i et land der vegetasjonen var mer sterkvokst enn her. Hun bodde i et slott, og noe slikt har vi ikke i Nord-Norge. Jeg ser bort far luftslott. Det har vi mange av. Den samiske barnehagen ble på planleggingsstadiet kalt et luftslott av en byråkrat. da barnehagen var ferdig, tok han ikke i mot invitasjonen om å komme og se på luftskottet. Vi fikk også høre om dem som bebodde området, dem man ikke ser. Ikke gjorde DET meg redd. Jeg er tross alt vokst opp sammen med den gjengen. jeg var mer nervøs for ferden videre, jeg som mamma, som også er vokst opp sammen med dem man ikke ser.

Heldigvis slo  våre to ofelaš  følge til brua som var en stein lagt over en bekk. Jeg har ikke nerver til å beskrive et par forsiktige forsøk på å krysse over, før vi enstemmig snudde og tok omvendt dacapo tilbake til parkeringsplassen: rødkløver, høymuler, fjøsnov – og der var vi tilbake i sivilisasjonen. Noen og enhver kan tenke seg festligheten om ATV-en sklei ned i bekken.

Vi hadde selvsagt rustet oss ut for en god matpause. Mamma foreslo vi kunne ta den ved Nipvatnet som syntes mer lett-tilkommelig. Men jeg hadde fått nok av nye eventyr og prøving og feiling, så jeg foreslo at vi tok picnicen ved Jonnerovvi, brua like  nedenfor her som forbinder Skånland og Evenes. Slik ble det. Det er dette med at kjente onder er bedre enn fremmede sådanne. de er så hjemlige, de der som bor rundt Jonnerovvi. Enda en omvendt dacapo – motsatt retning. Pappa og jeg i ATV-en, mamma i bilen.

Da vi var samlet på Jonenrovvei hadde jeg ikke lyst til å spise der. Ikke på grunn av alt som befinner rundt av eahpadusak, rášes eanan, gárjjelak  og desslike, men fordi jeg ville heim. Følgelig skiftet sjåførene igjen, og mamma og jeg ATVet heim gjennom nydelig bjørkeskog, flotte oretrær, noen grantrær, litt mjødurt, en bekk, noen grøfter og rett heim og bak huset. Der lempet vi av utstyret og hadde en trivelig picnic ved bålplassen.

Faktisk har jeg sjelden syntes det var så godt å spise der som da.

domantrener

PS ! Jada, jada, da er den avslørt, den hemmeligheten jeg har voktet på i alle år.  Jeg er en heimføding.

PSS! Tida har gått, og i morgen starter jubileet mitt – og runbdt meg står min familie på hau.

PSSS! Og så hyggelig å våkne til Sigurds reportasje i HT i dag.

onsdag 23. august 2017

Rapport fra Ørredfiskeriet



RAPPORT FRA ØRREDFISKERIET


Dag 1 – 07.08.17

I dag har vi hatt en dag da mye gikk skeis. Jeg hadde ikke spist frokost, og derfor ville pappa at jeg skulle ha med mat til senteret fordi vi hadde en pause på bare 1,5 timer før neste sesjon. Anka tok med den gamle grøten til senteret i stedet for å lage ny. Så oppdaget vi at grøten var blitt sur, og pappa ble sur for han mente det skulle være ny grøt. Kommunikasjonsproblemer.  Heldigvis heiv han oss inn i bilen og kjørte i full fart til Ørredfiskeriet hvor jeg rakk å spise brødskiver med syltetøy før vi hastet tilbake. Det vil si, først hadde jeg et lite uhell. Mark Davis, den nye practitioneren, hadde sagt at jeg kanskje var litt ustø siden han bare hadde arbeidet med den ene siden av kroppen min. Det stemte,  før jeg falt jeg i søla utenfor hus E og måtte skynde meg inn for å skifte bukse og skjorte. Men vi rakk fram til neste time likevel takket være pappas eminente kjøreegenskaper. Da var jeg god og mett og sovnet sporenstreks på benken hos Mark Davis.

Pappa hadde foreslått en tur til Hillerød siden vi var tidlig ferdig den dagen, men jeg følte at jeg ikke hadde fått sovet nok og ville tilbake til Ørredfiskeriet. Etter et par timers søvn sto jeg opp til en liflig lukt. Det var Anka som hadde stekt kalvekoteletter og kalvelever. Der reddet hun dagen.


Dag 2

Nå har jeg hatt en ny dag på senteret med den nye mannen – en hyggelig amerikaner fra Arizona. På senteret traff vi også en dame fra Bergen som sa hun kjente bøkene mine fordi hun hadde lest i dem når hun var på senteret. Pappa fortalte at hun får en barnebok til den lille sønnen og dokumentaren, for hun hadde ikke sett den siden hun bor i Malawi i Afrika. Likevel er de ofte på Instituttet til Johannes, fortalte hun. I dag hadde vi en lang pause, og pappa higet etter å komme til Hillerød, for der har de en gjenbruksbutikk som har en masse brukte bøker. Det er slike han liker. Det er som å slippe et barn inn i en godtebutikk.

Ja, da er vi i vanlig gjenge. Pappa hadde glemt å kjøpe bananer. På Brugsen måtte jeg og Anka vente i bilen, for da han rimiin ramiin skulle finne parkeringskortet var det borte. Han sa han hadde lagt det i lomma på bildøra, men nå var det borte. Ganske utrolig hva den mannen klarer å miste. Jeg husker jo den gangen han presterte å miste rullestolen min. Stikk den. Men stolen fant vi heldigvis igjen. Det blir vel verre med parkeringskortet., men pappa sa at vi selvsagt kan få et nytt når vi kommer hjem. Imens må vi klare oss uten den uka vi har igjen her i Danmark.



Dag 3

Jeg har hatt siste time med den hyggelige Mike Davis fra Arizona. Anka sier hun ser store forandringer – rettere knær, og føttene er rettet ut så jeg nesten trør ned med hele foten. Hun sier også at ryggen og hodet er rettere. En fantastisk mann, Jeg håper å få flere timer i november/desember om han kommer tilbake da. Nå gjenstår Robson og O’Neill. Håper de vil gi meg et løft fremover de også.

Så var vi innom Lopperiet. Camilla Holm var overstrømmende som vanlig. Hun hadde også en banan på lur til meg og kaffe til de andre. Så lokket hun meg ut på glattisen – vi inngikk et veddemål. Jeg skulle klare å si ”ja” neste gang - og hun skulle gå ned 8 kg. Den som taper må ut med kr. 100 i hard dansk valuta. Jeg skal virkelig legge meg i selen for jeg liker ikke å tape.


Dag 4
Ja, da er enda en dag rullet hen og enda en kveld plages vi med TV-sport, men jeg unner jo pappa å se på fri-idrett som han selv drev med i sin ungdom.

For øvrig har han funnet igjen et par ting han hadde somlet bort, deriblant parkeringskortet som faktisk lå der han hadde lagt det. Baikestallu rules også i Danmark.

Anka ble en skikkelig ivrig fisker i dag. hun fanget to små fisker som vi….



Dag 5

Denne dagen har vært en hals over hode dag. Vi hadde lang pause mellom sesjonene i dag, faktisk mer enn 5 timer., og pappa ville selvsagt raide til sin yndlingsplass – den økologiske landsbyen langt ute i hutti heita et sted på Nord-Sjælland.. Vi nådde det, og denne gangen var både butikken og kafeen åpne. Anka foreslo at vi skulle spise utendørs. Det var litt surt, så jeg fikk et par pledd. Pappa hadde lovet kaker, men de vi så (i disken) så tørre og kjedelige ut. Heldigvis spurte pappa om de ikke hadde andre sorter. Dama sa de hadde rabarbradessert, og pappa bestilte entusiastisk et par porsjoner. Det ble en hit. Rabarbra med krem var noe for oss alle. Vi ble ganske mette alle sammen.

Jeg gadd ikke gå i butikken. Jeg husket den var full av alternativ te og saft og såper pluss kvartsteiner. Pappa gikk rundt og fant en ting han skal gi meg til fødselsdagen. Det bør være en nyttig ting siden den kostet 600 danske kroner. Let’s see.

Den tause John Robson var i det pratsomme hjørnet (da vi var tilbake) og han og pappa snakket om fotball og mange andre ting som kommuniststyrte land som Albania (ex kommunistisk) og Nord-Korea. Jeg småblundet på benken og lyttet til en givende samtale. Da timen var slutt viste han (Robson) oss et opptak fra utenfor huset hans i fjellene i North Carolina. En brunbjørn snuste rundt og lette etter mat. Jeg fikk slippe til og fortelle om elgene som spankulerer rundt huset hos oss. Takk til pappa som klarte å la være å plapre om dette før jeg slapp til. Men han var vel tilfreds med at han hadde kunnet fortelle om sitt møte med en afrikansk bøffel som han nesten snublet over på en fottur i Tanzania. John Robson fortalte også om hvordan man skulle komme seg unna en angripende tiger. Jo, man skulle ha med seg en kompis man kunne løpe fortere enn…

Ok, nå står Anka over grytene for å servere varmrett til kvelds. Jeg takker og bukker, men er ennå litt mett etter rabarbradesserten – og nå over til dagens sport på TV.


Dag 6

Denne dagen har vært stille og rolig. Vi har hatt to timer med John Robson, og vi har hatt samtale med en engelsk far som har en liten datter som heter Elsa. Hun ble skadet da hun var nyfødt på grunn av meningitt.  Nå har hun så vidt litt syn på det ene øyet, trodde faren.  Og de fikk 5 ord og CD plata. Han ble glad og begynte å se dokumentaren mens de satt og ventet.

Ellers – en tur til kineseren for å fleske i oss fra hans utmerkede buffet. Denne gangen hadde han kona på plass, og hun sjefet noe forskrekkelig, men han lot henne bare sjefe og tok det med stoisk ro .Jeg fikk ta med meg maten siden jeg bare spiste frukt, så nå har jeg en smakebit i kjøleskapet – over til dagens sport som er evig i dag siden det er helg. Jeg tar kveldsmat snart så lenge Anka alt (kl 19) har sagt ”lecha noch” (god natt).

P.s. Pappa er veldig ivrig etter å se mer fri-idrett så so long så lenge.

Dag 7

Jeg har hatt kjempefine dager her i Fredensborg, har hatt tre gode practitioners som har gitt meg mye igjen for pengene. Denne gangen synes jeg ABM var veldig bra, og jeg tror dem som kjenner meg vil se resultater av det. Jeg håper noen av disse folkene er her i november/desember for da tror jeg at vi er kommet tilbake. Imens er vi nå i pakkemodus og gjør oss klar for heimreise, og pappa er som vanlig litt lettet over at han kan kjøre til Kastrup og levere bilen snart. Han gruer alltid litt for den siste turen vår til København, men jeg vet jo at han klarer det bra. Jeg sitter nå her på Ørredfiskeriet og er kjempefornøyd med ABM og eller at vi har vært i Danmark så lenge.