mandag 2. juli 2018

Søk det ene, og du kan få det andre

Livets observatør her.
Hvem skal legge merke til og notere seg og videre formidle de små ting? De små ting er bare små fordi de såkalte store ting blåser seg opp til å inneholde tomrom som bare fyller, uten annen funksjon enn at det skal se stort ut. Motsatt av for eksempel isolasjon der et tomrom isolerer. Små ting er verd å notere seg fordi de forteller så mye man ellers ikke får høre. For eksempel; Da flyet landet i Zurich og vi steg ut, la jeg merke til at det ikke var slingrerekkverk langs den gangen man skal gå. I Norge har man det. Er det fordi Norge som kystland med båter og desslike har fått slingrerekkverk inn i ryggmargen mens innlands-landet Sveits ikke har denne tradisjonen? Av andre nære små ting jeg ofte har sett er at Evenes flyplass har fjernet de stolene de hadde ved selvinnsjekksboksene. Enten holder de på og å pusse opp og har ikke fått stolene på plass eller de antar ingen trenger å sitte og vente mens noen sjekker inn. Eller desto verre, de gir faen fordi det ikke passer med stoler der. Jeg har jo min sitteryggsekk, så jeg er selvforsynt hva det angår. Muligens er det saken med de manglende stolene på Evenes. Man skal være selvforsynt. Ting går jo i den retningen at man skal gjøre mest mulig selv. Sjekke inn, levere bagasje på bandrop, etc – og ha med seg noe å sitte på for den som må vente mens andre sjekker inn.

Men hva Zurich manglet i slingrebrett tok de i fullt monn igjen i topp service på assistanse. En flyplassbil suste oss til bagasjen – vi suste gjennom tre bilheiser på tur dit – fikk bagasjen, og da de hørte vi skulle hente leiebil, suste flyplassbilen oss videre rimelig langt helt til leiebilkontorene. Et system som fungerer. Hva dette angår rangerer nå Zurich på topp i min liste, mens Charleroi fremdeles koser seg på sisteplass sammen med de Gaulle-flyplassen i Paris.

En annen artig sak da vi ankom Zurich, var at han med assistanse sa at vi skulle gå rett opp til flyplassbilen. Dette rett opp ga to valg, og vi tok feil rett opp, og etter en del viderverdigheter var vi ved flyplassbilen. Fyren der så ikke det minste flau ut eller noe ut. Han sa: Dere skulle gå mot exit - brexit. Selv jeg skjønte ironien og vitsen. Pappa måtte jo bare flåse og sa; Vi er norsk og som dere trenger ikke brexit. Assistansen signaliserte tydelig at han ga
blaffen i hva det der Norge som bare er fjell, hav og olje er, brexit eller ikke. Men han fraktet oss elegant til Hertz og leiebilen.

####

Vi har byttet skrivested. Vi begynte oppe på vårt lille varme rom på Gasthof Metgz i Stäfa. Nå har vi ramlet ned de to svindeltrappene til frokostrommet og har spist en alminnelig god hverdagsfrokost. Gasthof Metgz har en stor flott uteveranda med blant annet sofaer og passer slik perfekt for blogging. På tur ut hit fra frokostrommet måtte vi passere noen som satt og drakk kaffe. Passasjen var trang, og alle som kjenner meg vet nå hva som skjedde. En av de som satt der, satte i en slags sveitsisk lyd da han fikk seg et nord-norsk klyp i
nakken - sånn helt uventet – for han. Ikke for mamma som ikke rakk å avverge det. De der ufrivillige gripegreiene er litt ubehagelige.

I går etter avsluttet jobb i Uster dro vi på sight-seeing. Vi har alle våre ønsker for hva å gjøre den korte stunda vi er her. Alpene er ett av dem, og vi headet sørover opp til nesten 1000 meter over havet – sånn Rismålstinden målestokk – men der var frodig som f. Vi bevilget oss et stopp oppe i en alpeby, Einsiedeln, og spiste der i høyfjellsluft. Lurer på om det er trykktank-effekt og om de menneskene som bor der har gratis trykktank?


Årsaken til at nettopp denne alpebyen ble valgt er at de har et stort kloster der som fremdeles er i drift og har 350 studenter. Dette klosteret ringte muntert da vi klokken åtte om kvelden forlot og dro til Stâfa. Jeg håper det ikke var fordi vi dro. Kan det bero på fet opprinnelige ønsket om stillhet og fred? I 834 slo nemlig en m unk seg ned der som eremitt. Men hvor lenge var Adam i paradis? Flere munker fulgte – og se i dag! Gigantkloster der 45 munker underviser 350 studenter og har en hel by rundt seg, Sånn er det bare. Søk det ene, og du får noe helt annet. På toppen av det hele startet Ludvig Zwingli sin karriere her, dere vet han teologen som grunnla den reformerte kirke i Sveits og som senere ikke kunne samarbeide med protestantene på grunn av ulikt syn på nadverden.

Sånn gikk det for den munken som ønsket stillhet og fred.

Egentlig var planen å dra på en fotballpub i Stäfa, men siden man (noen av oss) absolutt måtte se dette klosteret og man (de andre av oss) var sultne, ja så skjønte i alle fall jeg at fotballpuben røk. Drømmen var å sitte på en fotball-pub og se og føle stemninga når Sveits spilte landskamp. Jeg er ennå litt sur for det. Men sånn er det når magen skal styre alt, Jeg har før omtalt min venn Jeppe på Bjerget og hvordan det gikk med ham da han lot magen styre livet. Jeg sier ikke mer, annet enn at det ikke var jeg som var Jeppe der. og jeg formildes ikke av alt skrytet av at nasjonalretten røsti som man spiste var god. Da vi dro hadde en liten handfull samlet seg foran en ute-TV. Jeg antydet ikke at vi kunne se fotball der, og heldigvis ingen andre heller.

Før vi kom dit – eller for å komme dit – hadde vi tre GPSer i drift. Bilen hadde en. Den var programmert til en by i Alpene og pratet i vei på engelsk. I baksetet hadde vi vår egen medbrakte som pratet i vei på norsk. For å finne denne klosterbyen programmerte Silvia sin mobil-GPS som la i vei på engelsk. Alt dette samtidig og fikk meg til å tenke på når de tre store møttes på Jalta. Nå vet man jo hvordan det gikk i ettertid. Men vi fant altså både Einsielden og Stäfa, men ingen fotballkamp.

I dag skal vi starte på en butikk for homeopati. Sveits er et av de landa som anerkjenner homeopati og sidestiller den behandlinga med vanlig medisin. Jeg skal bunkre traumel. Hva de andre skal bunkre vet jeg ikke.

###

Da er det litt dagen etter. Det er for så vidt alltid en dagen etter uansett. Nå er siste frokost spist og siste runde i Alpene gjort. Selv om vi er rimelig mot nord her i Sveits har vi rukket å skvette til Alpene to ganger. Begge ganger hadde vi pause i alpebyer, første gang i Einsieldlen, andre gangen i Engelberg. I tillegg til å være alpebyer hadde de begge klostre liggende sentralt i byen. Kanskje var det slik at klosteret kom først og ting skjedde rundt det og ble etter hvert en by? Jeg vet ikke og googler ikke. For en protestant er det uvanlig å treffe på klostre hver dag. Men her sies at 43 % av befolkninga i Sveits er katolikker. En mindre prosent tilhører den reformerte kirka.

Sylvia var med. Hun reiste i går kveld, og jammen var det godt med en tysktalende. Hun hadde kjente som anbefalte Engelberg, den alpebyen vi dro til i går. Da vi hadde klatret opp dit, så vi gondoler gå videre opp i fjellet, og vi er ikke de vi er om vi ikke hadde hevet oss i dem og dro ca. halvveis opp. Dyrt og deilig, er det noe som heter det? Det ville kostet oss 70 frank, vel 500 kroner pr. person om vi skulle dra helt til topps, men som Ronald sa: Toppene lå innhyllet i tåke, og tåke trenger man ikke betale en formue for å se. Dessuten har jeg i alle fall vært høgt opp i de slovenske Alpene sammen med Anja og faren hennes, og da var det ikke tåke.

Heldigvis hadde de – ikke uventet – en souvernirbutikk der gondolene gikk opp, og jeg rakk i full fart å kjøpe en jakke jeg virkelig liker. Den tok jeg straks på og jeg trengte den nok der oppe i høyden dit vi tok gondolen. Ok, jeg hadde en annen jakke med. Mens jeg kjøpte den, tenkte jeg på det luksuriøse i å bare legge i vei og kjøpe seg en jakke i en dyr alpebutikk – og ha penger til å gjøre det. Faktisk, hvis jeg liker noe, kjøper jeg det uten å bry meg om pris. Ellers kjøper jeg ikke tull og junk-klær.

Åja, ha ja, sies det her av en som skal dra ned til Stäfa og stikke innom den secondhand butikken de har.

Ett kan man si om de sveitserne vi har truffet: hyggelige og ytterst hjelpsomme.

domantrener

PS. Vi er kommet til Planterhaugen og Anka er kommet som sommervikar. Ting ordner seg.

tirsdag 12. juni 2018

Det er fant som fant skal refse

Vi måtte helt plutselig ut av det blå ta en snartur til Trondheim. Det kom on the spur of the moment (heter det det?). Vi var ikke heime da vi fikk beskjed om det- i Harstad – så vi ringte til Widerøe og bestilte billetter pr telefon. Noen dager etter var vi på flyet til Trondheim. Nå er jeg slik at jeg bruker å observere ting når vi reiser. Så griper jeg fatt i det og broderer det ut. Alltid en kjerne av sannhet, men det er jo fiksjonens rett. Faktisk er det fiksjonens rett å brodere ting uten en kjerne av sannhet. Det har jeg gjort i novellene mine, men ikke i bloggene.

Altså, det begynte på Evenes da vi skulle trykke oss billetter på automaten. Ting gikk greit helt til vi var nesten ferdig og hadde meldt at vi skulle sende to kolli. Da ble vi bedt om å betale nesten 1000 kr for overvekt. Overvekt? Med våre to små kolli? Pappa gikk til skranken, for vi trodde det var feil – som det ikke var. Widerøe har begynt med billetter der man ikke har bagasje, og det var den typen billetter vi hadde fått. Merkelig at vi da vi ringte inn bestillinga ikke ble opplyst om hvilken billett det var. Men der var vi nå nesten 1000 kr fattigere og ikke så reint lite irriterte. Pappa murret at det skulle bli en stund til neste gang. Men neste gang bestiller vi nok sjøl på nett og unngår denne situasjonen.

Så skjedde det ikke noe før vi var på tur om bord og stewarden sa eplekjekt at de skulle fly oss til bedre vær. Faktisk regnet og blåste det ganske kraftig, men en ikke-nordnorsk talende steward skal ikke komme her og komme her. Det er vi sjøl som kan klage på været, ikke en sørlands-talende bajas. Mamma sa kontant at det var det fantastiske med Nord-Norge; man kan få seg en kald avriving her og der. Noen lo støttende, så det var nok ikke bare vi som ikke syntes om den eplekjekke kommentaren. Men da den samme stewarden ønsket velkommen, gjentok han dette like eplekjekt. Flyet skulle til Sandefjord via Trondheim, og i Sandefjord var det 27 grader. Da klappet en del mennesker som satt omtrent der vi satt. Senere skjønte jeg dette var en gruppe middelaldrende kvinner som hadde vært i området her på et eller annet og som nå skulle heim til Sandefjord eller «hjem til varmen» som de sa. Så fikk man de samme artige kommentarene. Man så brøytebiler på flyplassen (det var visst lovet snø) og de fotograferte og slo vitser. skrallet og lo. En av dem gledet seg til å komme «hjem til Norge».

En slik situasjon berre må frambringe refleksjoner. Jeg ble sittende å filosofere over alle oss dyr i arken. Og at en vis utvelger påså at alle gener fikk bli med, alle anlegg og alt som så utviklet seg til differente meninger.

Nå er jo vi i Nord-Norge ikke uvant med slike situasjoner selv om det blir stadig mindre av det. Det meste jeg ser på facebook kommer fra «oss sjøl», folk som har forlatt Nord-Norge av diverse årsaker jeg her ikke skal gå inn på. Noen av dem har bare forflyttet kroppen, hodet og sjela har blitt igjen her. De bruker mye spalteplass på å hetse været i nord og skamskryte været der de bor. Nesten desperat. Jeg føler at det oser landsdels-ensomhet av det. De må stadig overbevise oss (og seg sjøl?) om at de har gjort et godt valg. Andre har flyttet med kropp og sjel, og der forekommer ikke slike ting. De har bevart Nord-Norge i hjertet som stedet der de vokste opp – og de har det godt der de bor. Det merker man tydelig.

En annen sak jeg ble sittende og fundere over er hvem som kan si hva og hvor. En gang hørte jeg en talemåte fra en annen landsdel. «Det er fant som fant skal refse.» På facebook leste jeg en gang en annen variant av det. «Æ kan kalle broren min en hestkuk men det kan fan ikke du» Jeg iler til med min variant; Jeg kan spøke og vitse med foreldrene mine og omtale dem som hertinger etc, men det er det bare deres barn som kan gjøre. Dersom noen andre prøver seg på å sjikanere mine supre foreldre, skal jeg først klore ut øynene på dem og så sette gand på dem så de ikke klarer sitte på uker.


Så ankom vi Trondheim og fikk ut den lille leiebilen vi skulle ha. Pilgrimsgården var opptatt, så vi bodde på Sandmoflata bed and breakfast. Det lignet litt på dette med å bo på Ørredfiskeriet i det at mange gjestearbeidere bodde der. Vi kom altså dit søndag ettermiddag. Mandag startet tydeligvis et stort byggeprosjekt der, faktisk så hele det store området ut som en byggeplass, og veiene var enten stengt eller omdirigert. Pappa og jeg som liker å lode, lodet ut en ettermiddag og kom oss nesten ikke inn til boplassen vår. Vi kjørte rundt og så den fra flere steder før vi etter vel en halv time fant en sluse inn.

Så skulle vi heim, og den tusenlappen vi mistet på Evenes på overvektbagasje, satt i hodet. På heimtur ville det jo bli en ny tusenlapp, men den gang ei. Vi pakket og stuet og hadde DEN handbagasjen som vi sjekket inn på Værnes. I tillegg til den enorme handbagasjen, hadde vi en flaske vann som jo ikke ville gå gjennom sikkerhetskontrollen. Vi var ikke i humør til å miste en eneste krone til i det systemet, en flaske koster jo noen kroner, så vi nidrakk i sikkerhetskontrollen og fikk flaska med oss. Nå er det slik at vi har assistanse når vi reiser. De ligger i profilen. Vi pleier alltid å spørre om det er langt til utgangen, og er det ikke langt, klarer vi oss sjøl. Som vi gjorde denne gangen. Ved utgangen til Evenes parkerte vi oss og bagasjen, og jeg kunne ikke unngå å se en annen passasjer med en litt stor handbagasje. Enda en, tenkte jeg. Nå er det jo slik at folk flest drar inn på flyet kofferter, bager og poser. Det er standard. Så når jeg sier stor bagasje mener jeg stor. Mens vi satt der kom en av personalet og spurte om vi trengte hjelp til å komme oss om bord. Neida. Hun så på bagasjen og sa at de måtte tagge noe av dette og sette det inn som last. Vi ble bedt om å sette det igjen ved flytrappa - som vi gjorde. Det samme skjedde med den andre passasjeren med elefant-handbagasje. Men dette var gratis.

domantrener

PS! Lurer på om jeg skal hive på med bobledressen og hæres ut i dette helsikes været.

tirsdag 5. juni 2018

Hvem eier pengene?

Vi har hatt en del harde drøftinger her i huset der vi trenger hjelp utenfra. Vi er nemlig tre i huset totalt, og stillinga på drøftinga er 1-1 etter at pappa nekter å stemme. Det kan jeg forstå, for jeg hadde også nektet om det ikke var for at jeg er innblandet i saken.
Kort og greit er det slik at pappa og jeg har kjøpt oss lommebøker. Det er da rimelig og greit. Men mamma gidder ikke. Hun mener hun ikke trenger lommebok. Akkurat det er tull, for nylig kom vi en situasjon der vi trengte en del kontanter – ganske mye faktisk. Siden det var hun som den dagen dro til de mer urbane strøk med minibank, ble det også hun som tok ut penger. Så langt alt vel. Men den mobilmappa med lort hun har, har ikke plass til så mye penger. Min lommebok var nærest for handa, og pengene ble lagt der.

Så er saken at jeg nekter å utlevere pengene. Det som er i min lommebok, er mitt. Jeg støtter meg til noe jeg har lest i Bibelen, men som jeg ikke klarer finne på google – om noen sår i en annens åker, tilfaller grøden eieren. Overført ril i dag betyr det at pengene er mine. Min lommebok – mine penger. Jeg mener, Bibelen kan vel ikke ta feil? Gjør den det, faller jo grunnlaget for store deler av vår kultur. Hva skal man da tro på?

Pappa velger å avstå fra saken. Pengene er mine inntil jeg får et godt argument for noe annet.
Apropos, da jeg googlet for å finne handfast i bevis på at pengene er mine, fant jeg bare en sak fra Matteus om å så ugress i en annens åker før å ødelegge grøden. Dette er jo artig, men ikke brukbart for meg.


domantrener

Jeg skulle prøve å bestikke pappa til å stemme ved å tilby ham halvparten av det er i lommeboka. Jeg mener, halvparten er bedre enn null, ikke sant? Men så ville tilfellet at jeg spurte leder her på Tomatissenteret om dette. Var det slik at jeg eide det som var i min lommebok? Han sa klart ja. Dermed fikk jeg flertall.

Nå er jeg bare redd at noen anker dommen til Høyesterett. Det ligger en usikkerhet her. Hvem er Høyesterett? Pappa blir å nekte.




fredag 1. juni 2018

Mannen i gata, de stille i landet, den grå masse, den tause majoritet

Mandag morra blues.
Jeg må jammen google hva den stakkars jævelen mente med det. Kanskje får jeg meg en overraskelse i så måte. Kanskje var det en type som spratt opp, grep instrumentet, blåste noen strofer – endelig morra! Ikke vet jeg. Jeg kjenner ikke mer enn tittelen.

Det er mandag morgen, og den bluessangen jeg blåser er: Senga hvor er du? Jeg er så morratrøtt og lurer på hvor jeg har hentet det fra. Tidligere pleide jeg spøke med at jeg var adoptert, og hvis dette med morgenstund er gull og alt dess like ligger i genene – da er dette med adopsjon en mulighet. Pappa og mamma har helt ulike døgnrytmer enn jeg. Pappa står opp grytidlig, henter avisa, gjør ditt og datt, legger seg en dupp og står så opp omtrent samtidig med meg. Mamma står opp seinere enn pappa, men likevel faen så tidlig, og gjør ditt og datt. Sigbjørn og Emma Margret er heller ikke syvsovere selv om de ikke står opp før viss person får sko på beina. Dermed gjenstår bare jeg.

Dette gjør at jeg sitter her og prøver å se på hvilke andre felt jeg stikker meg ut. Da ser jeg bort fra hjerneskaden. Jeg har hørt at min skrivestil ikke ligner hertingene sine og at det følgelig ikke er de som skriver. Men nå antar jeg alle har sine personlige skrivestiler, så det er ikke noen fakta jeg jan bruke. Til motsetning for mine søsken har jeg lange tynne fotblader, men det finnes visttnok i mammas familie. Krøller er heller ikke noe å legge på bordet. For eksempel var farfar svært krøllete, men han klippet det visstnok alltid ned. Hva mer? Jeg liker å reise, men heller ikke det er signifikant. Tidligere likte jeg å handle i vilden sky, klær og alt mulig annet jeg ikke hadde bruk for. Der var jeg ulik foreldrene mine, men nå er jeg mer lik dem enn de sjøl er på det området. Jeg handler knapt nok det høgst nødvendige.

I går så jeg en liten snutt på TV, var det reklame mon tro?, om å spare. Det omhandlet alt man kjøpte her og der når man fylte bensin, en pølse. en flaske vann (i Norge med reint vann!), i det landet jeg har hørt omtalt som matpakkelandet fordi man ikke som svenskene har varmt måltid på skolen og bedriftskantiner her og der. Trenger man kjøpe vann og junk? Butikkene bugner av vannflasker i ulike størrelser. Følgelig er det er marked for det. Men dette hører inn i mappa «Alt jeg ikke forstår.»

Dette leder til neste sving i tråden. Jeg fikk for nesten 9 år siden et program av eminente Rumiko på Domaninstituttet. Jeg skulle lære å beregne og styre min økonomi i et halvt år. Så hengte vi på hele familien, så i det halve året styrte jeg alles økonomi. Med beinhard hand! Jeg skar bort all luksus så som den omtalte pølsa og vannet når man fyllte bensin. Matpakke og termos ble standard. Dette programmet fungerte over all forventning, for ikke bare lærte jeg å styre min egen økonomi bort fra unødig tull, men det samme skjedde med de andre to sin økonomi. Totalt sett fikk vi litt bedre råd.

Men her må jeg sette punktum, tror jeg. Egentlig skulle jeg her avrunde med noen historier fra Markebygda om både dette med å være sparsom og det med å ødsle. Det er jo ytterkantene av dette syndromet man legger merke til; de til de grader gjerrige og de som gjennom går gjennom livet med pengeboka i handa klar til bruk. Det er et tankekors at det er de aparte på venstresiden og høyresiden av alt, ytterste ytterste høyre og ytterste ytterste venstre som huskes og legges merke til på alle felt. Ikke bare på økonomi. Alle vi andre som sliter og kaver i en utvidet midte, vi blir ikke lagt merke til. De ekstremt late, de overaktive arbeidende. De meget trollete, de altfor snille. De uhyre gjerrige, de overmåte sløsete.

Dette skulle tilsi at man skulle slutte å gjøre sitt beste i det utvidede sentrum hvis man vil ha oppmerksomhet. Vi er de stille i landet, mannen i gata, vox populi, den grå masse, den tause majoritet, grasrota, grunnfjellet – vi blir omtalt og behandlet som en gruppe, ikke som enkeltindivider.




tirsdag 22. mai 2018

Som Bibelens Maria

Det er klart at når man lytter til en bok som Sylfest Lonheims Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år begynner den delen av hodet som ikke lytter å gjøre seg noen sidetanker. For meg er det naturlig at sidetankene går til samisk språk og dets situasjon. Jeg er i en familie der foreldre, tanter, onkler og søskenbarn er språkbevisste. Så har man dem som ikke bryr seg om samisk annet enn når det er snakk om fremme språkdød ved å prøve å hindre eller redusere dette. De kan med stor patos hevde at i deres barndomsheim ble det bare snakket samisk. De kan med like stor patos hevde at dette ikke var tilfelle i andre himer, for eksempel i min familie. Dette er tullprat som kun fester seg hos tullpratere. Like fullt er det et interessant fenomen. Jeg kunne ønske meg en doktorgrad på disse. Hvordan tikker de? Hvilke behov er det som kommer fram her. Selvsagt finnes det mange som bare avsverget samisk språk uten å prøve å redusere språket og språkpionerer.

I dag har jeg vært som Bibelens Maria og har valgt den gode del. Men før jeg går inn på det, må jeg gjøre noen kroker og svinger. Deres husker søstrene Marta og Maria, søstrene til Lazarus. Når Jesus kom på besøk, satte Maria seg ved hans føtter for å lytte til han. Marta fløy rundt og stelte til det man nok stelte til når man fikk sånt besøk. Jeg vil anta hun hadde mye å gjøre, for hun bad Jesus be Maria hjelpe henne. Men han svarte: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.

Enda en liten sak dukker opp i minnet. Ikke i mitt minne, men det jeg pleier tenke på som et felles familieminne. Med familieminne mener jeg at jeg var med, men husker det ikke sjøl. Jeg har hørt om det. Det var mens Alta-kampen raste eller i kjølvannet av den. Det var nok rimelig hett om ørene til samer her og der, vil jeg tro. Vi var i Oslo. Emma Margret var ikke født. Pappa og Sigbjørn var nede i sentrum. Mamma og jeg kom med t-banen og skulle dit. Jeg vet ikke hva vi kom fra, men mamma hadde kofte på seg. Muligens også jeg der jeg satt i meis på ryggen. Det var ikke sitteplass. Ingen reiste seg. Jeg vil tro at man ellers naturlig ville reist seg i den situasjonen og gitt sitteplass til en mor med en hjerneskadet sønn i meis. Men kofta antar jeg trigget sinne og forbannelse. Hadde ikke det samene sultestreiket foran Stortinget? Invadert statsministerens kontor, reist til Paven, lenket seg i Stilla. You name it. Jeg vil tro det var det folk så på trikken når de så oss – og noe slikt reiste man seg ikke for. De helvetes samene som ikke hadde respekt for Storting og styringsverk, bare krevde og krevde. Desto verre ble det da noen ungdommer begynte å ønes på oss, hva de mente om de helvetes samene og hele pakken. Nord-Norge burde vært tatt på en doser og skyflet ut i Nordishavet. Mamma, som hadde tidd til de verbale angrep sa nå: Ja, og rundt Oslo skulle det vært satt en mur. Så kunne dere finne ut hvor lang tid det tok før dere svalt i hel uten blant annet fisken fra Nord-Norge. Nå ble steminga så aggresiv at på neste stoppested gikk vi av og ventet på neste trikk ned til sentrum. Der gikk pappa og Sigbjørn og lurte på hvor vi var når vi ikke kom med den t-banen vi skulle komme med. Dette var lenge før mobiler var allemannseie.

Likevel, tross slike episoder tror jeg vi har som Maria valgt den gode del.

Så tilbake til selve tråden. I dag dro pappa ut, og jeg giddet ikke være med. Jeg ble igjen og fikk en gjennomgang av områdets (fra
Sørreisa til Vesterålen) samiske historie gjennom bilder og notater. Mamma skulle nemlig lete etter stoff til en sak og tok den bærbare PC-en, og der satt jeg som Maria og fikk del i det. Himmel og all verden så mye vi har - og takket være Anja som insisterte på å legge alt i skyer, har vi dette bevart. Bare bildematerialet er enormt. Det er lagret med bildetekster til. Jeg så og leste for eksempel om gamle lastebiler i bygda, vel det var to på den tida og det var bilder av dem der de sto og gikk tilbake til naturen så langt det nok lot seg gjøre etter en lang og tro tjeneste for bygda de mest utrolige oppdrag. Det burde skrives om Markebygda og lastebiler før de første personbilene kom. En ganske omfattende serie var fra Devddisvuopmi. Der var det sommerskole for barn, og bildene viste de mest artige aktivitetene man drev. Men jeg fant også bilder fra skolene her, blant annet. En fil med utrolig mange underfiler hette Historiske bilder. Vi kom ikke lenger enn til den, men det sier jeg;

Som Biblenes Maria skal jeg hive meg frampå når resten skal gjennomgåes.

mandag 21. mai 2018

Skvotte til Tromsø

Så har vi skvotte til Tromsø og er nettopp kommen heim - og jeg trur Gammelhuset hadde venta på oss, for da vi kom inn her tuta røykvarsleren noe infernalsk, Antagelig melding om at batteriet måtte skiftes. Heime brukte varslerne å melde seg med pip når de trengte påfyll av energi, men denne som er i kjøkkenet her, den låt som en sirene. Kanskje har den pippa først, jeg veit ikke, men da vi kom, holdt huset seg for ørene og så heilt utslitt ut. Det første vi måtte gjøre var å skifte batteri. Deretter laga vi oss mat, Det blei change of procedure denna gangen.

Mandag smalt vi altså til Tromsø etter riding. Aslak Piera hadde lagt seg da vi kom, men han er en morrafuggel og var som sådan tidlig opp dagen etter. Vi også selvfølgelig, men dagen deretter igjen nekta denne kroppen å forlate senga i den tida han sto opp. Følgelig da han hadde spist, kom han og Sigbjørn og vekte meg.

Det er slutt med - i alle fall gjorde vi det ikke denne gangen - å reke gatelangs i byen. Change of procedure her også. Vi var på en liten picknick i Telegrafbukta. Ellers holdt vi oss til teltene. På tur til Tromsø stoppet vi i Setermoen, og jeg kjøpte sommerluer til Aslak Piera. Jeg liker å handle til ham. Denne gangen var det et mønsterbrudd, for Sigbjørn ønsket seg gomba, og jeg er ikke sikker på om han ønsket på vegne av seg sjøl eller Aslak Piera. Sist de var heime var det tradisjonen tro gomba, og Aslak Piera spiste med nam, man lyder. Vi skaffet oss blod, spekk og glutenfritt mel, og dermed var det klart for de to kokkene som laget deigen. Den lille kokken fikk bare litt gombarøre på seg.

Da vi skulle kjøre heim utpå formiddagen på 17. mai mente pappa vi kunne kjøre om Kvaløya for å ikke komme opp i 17. mai-arrangement og diverse i sentrum av Tromsø. Fordelen med det var at vi da kunne skvette den lille ekstra turen over Kaldfjordeidet og se om Kaldfjorden lå der den skulle ligge. Det er nemlig slik at siden vi har bodd i Tromsø før og hertingene bodd lenge før oss andre, er det fullt av minner folk som jeg må høre på om att og om att. Det går for eksempel ikke an å passere Heggelia uten den samme beskrivelsen av at der sto pappa vakt, der gikk han og Jonger, der bodde den og den. I Tromsø er det likeens, men der er det mamma som har mest mimring. Bodde i dette huset i fire år på et rom i størrelse 2x3 m. Gikk alltid fra og til sentrum for å spare bussbilletten som etter hvert steg til en krone og ti øre. Kokte kaffe og stekte brunostskiver i Telegrafbukta etc.

Vi må liksom komme over Sandnessundbrua til Kvaløya før jeg kan sis å være delaktig i minner selv om jeg ikke husker dem. Der er Kaldfjorden sentral. Vi bodde der til jeg var nesten ett år. Huset der vi bodde, lærerbolig, står der, likeså kirka der Sigbjørn og jeg er døpt, mens butikken vi frekventerte er borte. Jeg vil tro vi trivdes der, ellers ville vi neppe såpass ofte bare gjøre en svipptur innom den fjorden.

Vanligvis – så også denne gang – hadde vi med oss en lydbok mens vi kjører. Vi har en lydbok man blir deprimert av å høre på. Den høvde ikke som turmat for øret. I stedet tok vi en bok om språket norsk av professor Sylfest Lonheim, Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. Den er det en meget interessant bok fordi den blant annet omtaler før-germanske språk i Norge og antyder at for eksempel Sola ikke har noe men germansk sol å gjøre, men er et ord fra før-germanske tid.

Vi dro altå heim over Malangen. Change of procedure. I Nord-Norge kan man rett ofte treffe på skip i leia, det være seg hurtigruta eller et cruise-skip. Vi traff også på et skip i leia - i – den betydninga at vi visste det var der, men så det ikke. Utafor Håkøya ligger Hitlers stolthet og fryktede våpen, slagskipet Tirpitz. Det ble stasjonert i Nord-Norge og bant allierte styrker her. Tirpitz skulle blokkere og senke konvoiene til Murmansk med krigsmateriell produsert i USA og England sendt over til alliert partner Sovjetunionen. Tirpitz var ingen hvem som helst. Hvis hvalen er havets største dyr, var Tirpitz en giganthval. Det hadde en besetning på 2600 mann og en fart større enn det hurtigruta har i dag, og en fart større enn de alliertes krigsskip. I tre år herjet Tirpitz og kameraten Scharnhorst i nord. En historiker har sagt at et av den andre verdenskrigs største drama utspilte seg i Nord-Norge. I november 1944 ble Tirpitz senket – takket være en gigantisk innsats av norske partisaner. Disse var opplært i Sovjet og rapporterte til Sovjet, vår alliere. Men straks krigen var slutt ble Sovjet og partisanene mistenkelige personer og behandlet som sådanne. Det var rimelig høvelig for Milorg og gutta på skauen som følgelig kunne i politisk historieskriving gradere opp sin (i sammenligning med det som skjedde i nord) puslete innsats. Kanskje, jeg sier kanskje, ville krigsinnsatsen til Milorg komme litt i skyggen om partisanenes innsats ble verdsatt i 1945.

Så kom vi til tunellen under Rya, pappa og jeg pluss en med klaus. Da vi kom opp i dagslyset i Malangen, sa hun med klaus at det rant fukt i noen av sprekkene i tunellen. Det hadde blitt ganske vått å få heile Rystraumen over seg.

I Malangen dukket sola opp igjen. Ikke ordet sola fra eventuelt før-germansk språk, men sola som symbol på samene. Herfra spiltes filmen Solens sønn og Månens datter inn, og ikke skjønner jeg 1) hvordan samene klarte å rane til seg dette med å være solens etterkommere. Ok, ok, alt man har sagnet om Solens sønn som reiste til Vågen (Lofoten?) og giftet seg med jettekongens datter, og deres etterkommere ble samene. Mange folkeslag, herunder egypterne, dyrket solen. 2) Det andre jeg ikke skjønner er at ikke-samene har akseptert å bli omtalt som månens folk.

Man gjør seg noen refleksjoner her og der når man sporer landeveien. Et av dem kom fra navnet Mestervik som ikke har noen (tror jeg) sammenheng med TV-serienes Mesternes mester eller hva det nå heter. Heller ikke av mester i betydning den beste, sjakkmester etc. Mesteren/mestermannen var Kongens bøddel, den som utførte de delvis meget avskyelige ting som å hogge hodet av folk, noen ganger uskyldige sådanne. Tror noen at mesteryrket er borte? Niks. De er her ennå. Deres stillingsbetegnelse er endret. Fremdeles gjør de en del avskyelige ting på vegne av staten.

Vi kjørte strake veien heim uten å stoppe for mat, og det var tre sultne som kom i hus og møtte et hus som holdt seg for ørene mens alarmen gikk.


onsdag 16. mai 2018

Se og bli sett

Vi er kommet tilbake etter en uke i Nidaros med Nidaros pilgrimsgård som det stedet vi sov og spiste frokost og Tomatis Trondheim som det stedet vi oppholdt oss og lærte en masse i tillegg til at tomatis fem timer pr dag hamret på spissene.

Mye har skjedd den siste tida. Sylvia, filmskaperen fra London, som har fulgt oss siden jeg kjøpte bil (i alle fall kom også til Trondheim). Hun laget først en kortfilm som skal vises på filmfestivaler. Og jobbe nå med en utvidet sak. Neste gang vi treffes er når kontrakt med husfirma skal skrives. Før det brant hos oss hadde vi startet prossessen med at jeg skulle overta huset. Nå ble de som det ble og nå er det jeg som bygger ser det ut til. Når den byggekontrakten skal skrives kommer Sylvia igjen.

Egentlig tror jeg jeg ikke lider av falsk beskjedenhet. Harstad Tidende spurte meg om jeg kunne være en av de 130 profilene de setter opp. Jeg sa ja, og la til at jeg liker å bli sett, dvs liker oppmerksomhet. Jeg kan faktisk forstå at om man ikke får oppmerksomhet på de positive ting man gjør, ja, så gjør man andre ting som ikke er så positive, men som gjør at man blir sett. I blant, bare i blant, er jeg imponert over folk som er gunker og skryter av at de er det. De får oppmerksomhet fordi de liksom ikke vil ha oppmerksomhet. Jeg vil tro man har individuelle ønsker for den oppmerksomhet man vil ha. Jeg for min del er unntaket i det mitt ønske er uansett positiv oppmerksomhet, men da på noe slikt som: Han er egentlig ikke så dum, den fyren.

Jeg vil tro at dette er et viktig prinsipp i alt samvær, at man ser og blir sett. Samtidig er man gjerne oppdratt til en slags beskjedenhet som tilsier at man ikke skal stikke seg fram.

Men uansett, jeg liker å bli sett, og jeg ser også andre selv om det kanskje ikke virker slik. Men jeg ser deg,

Vi er kommet heim fra Trondheim og dager på Tomatis-senteret der – vår åndelige heim i Trondheim. Der lærer vi masse i tillegg til at tomatisprogrammet hamrer på spissene i livet. Pilgrimsgården – Nidaros Pilgrimsgård - er vår soveheim i Trondheim. Det ligger så fredelig til mellom Nidelven og Nidarosdomen. Der har vi det vi trenger. Ingen unødig luksus som TV og radio, men det har vi heller ikke tid til når vi er på Tomatis. Vi kommer heim og «dett senga», strever oss opp og sliter oss til en god og spartansk frokost (lik den man stort sett spiser heime) før kjører til Tomatissenteret. Mens vi er i Trondheim, utnytter vi tida til å gjøre det vi ikke kan gjøre heime. Vi besøker alternative behandlinger, og minst en gang (vel faktisk bare en gang) pr. runde spiser vi flott. Denne gangen spiste vi på Tyholttårnet og nøt å se Trondheim snurre rundt mens vi spiste. Jeg har bare to ganger før spist oppe i et tårn og sett landskapet snurre. Det ER landskapet som snurrer, ikke tårnet, Man skal ikke tro alt man hører – og i dette tilfellet at tårnrestauranten går rundt. Man skal høre på den som vet, og jeg vet, for jeg har vært oppe i tre tårnrestauranter. Så må ingen noksagter komme og antyde noe annet! Man kan avgjøre ting kjapt. Det er bare halvveis opp trappa til det første tårnet – og ingen måtte påstå noe annet.

Første gang i tårn var i Vilnius da vi besøkte lille Magda der (jeg må kanskje snart slutte å kalle henne lille Magda, men det sitter igjen fra da hun bodde hos oss i 2005-2006). Andre gang var i Niagara-området. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde forventet – dette var jo DEN fossen, og jeg antar jeg så for meg gigantstore fosser stupe ned fra himmelen. Urealistiske forventninger antar jeg, for selv da Gud druknet alt liv i vann, stupte det ikke fosser ned – det regnet jevnt og trutt. Men uansett følte jeg Niagara var oppskrytt, og den følelsen slapp ikke mens vi satt oppe i tårnet og så landskapet gå rundt.

Jeg antar det må gå en tid før man innser hva ting egentlig var, og i dag lukker jeg øynene og ser for meg den gigantfossen vi både gikk under, var med i en båt mot fossefallet og betraktet fra oven. Så Niagara: Unnskyld for mitt ugjennomtenkte og ureflekterte overmot.

Silvia, filmskaperen fra London som har fulgt meg i et stort år, kom også til Trondheim og var på Tomatis i to dager. Hun profilerer dette med å leve med hjerneskade – det er jo ulike måter man gjennomlever sitt liv på. Hun har allerede laget en kortversjon som er vist på en filmfestival og vant en pris. Jeg hopper elegant over at jeg kan leve det det livet jeg lever fordi jeg har den familien jeg har.

I går var vi i møte med rådmannen og driftsleder for bo og helse i Skånland kommune. Dette fordi byggesøknad går til kommunen i disse dager. Og ja, vi bygger i Planterhaugen. Den dagen vi har svar på den, er en merkestein i prosessen mot et hus satt. Det er merkelig. VI har bodd oss inn her, og jeg ser liksom ikke annet for meg. Ennå i alle fall.

Da vi var på kommunen, fikk jeg en kopp med kommunens logo til erstatning for den jeg fikk på 40-årsdagen min av ordføreren. Det er godt å få noe av det gamle tilbake. Pappa har fikset tilbake en del av de bøkene han savner og gjerne vil ha. På veggen rett foran meg henger et bilde av huset vårt. Vi hadde et heime også. Litt lenger unna henger noe annet som har latt seg reprodusere. Jeg teller faktisk ikke treningsbenk og utstyr blant det som har latt seg reprodusere. Jeg ser det fra her jeg sitter.

I går hadde vi stor rakesjau her ute – og jeg regner med at løvetanna spretter nå. Det betyr gress i maten. Det hører til.