torsdag 8. november 2018

Plutselig ble det Daniels Bok

En kjenning – en innflytter fra et annet land – oppsummerte sin andre sommer i Norge slik: Norge står stille i juli. De bygde hus og kom i fellesferien til å trenge diverse. Dette gir en kobling til meg. Jeg bygger hus, og jeg tenkte på dette da jeg i dag – søndag – fikk en telefon da vi var parkert i området Saivovatn. En trailersjåfør ringte fra Fauske. Han var på tur nordover med et lass. Inklusive i denne lasten var septiktank til meg. Hans to utfordringer lot seg lett løyse. Jaha, tenkte jeg i en assosiasjonsrekke. Norge står ikke stille på en søndag.

Det var en naturlig assosiasjon siden KrF har avviklet sitt landsmøte der de har prøvd å knesette deres grunnsyn. Jeg er jo enig i at man må ha en dag uten forpliktelser – så langt det lar seg gjøre. På enkelte felt kan ikke Norge stå stille på søndager. Helse og omsorg er et av dem. Nå er det uklart om septiktanken min kan gå inn under helse og omsorg. Riktignok er god helse avhengig av at man i sitt daglige liv kan tømme tarmen, og da må man ha en septiktank. Nå er det ikke sånn lenger at man kan fly ut i naturen og lette på trykket sånn generelt. Selv på tur er det ikke populært å skite i veikanten . Dette gjelder ikke bobiltoaletter.

Altså – min helt Holberg – vel Holberg er ikke min helt, men noen av figurene hans synes jeg har noe for seg i dagens samfunn. Den lærde Erasmus Montanus som så elegant beviste at mor Nille var en stein, er en av den. Nå er det ikke bare jeg som er fan av Erasmus Montanus. Facebook synliggjør det. Kanskje vi burde ha en egen fangruppe?
Nå skal det litt til å hoppe etter Wirkola hva bevis angår, men jeg har i alle fall prøvd å bevise at å frakte hit septiktanken min på en søndag, hører inn under helse- og omsorg. Og der står ikke Norge stille på søndager. Hence the telephonecall.

Blant de jeg er fan av er mine fire besteforeldre. Nå husker jeg ikke alle fire personlig. men jeg har det jeg kaller felles familieminne å lene meg til. Det er dette som kalles å leve i våre minner. Min bestefar, morfar, husker jeg, og det er han jeg i denne settinga siterer. Men før jeg kommer inn på det, må jeg gjøre en liten avstikker i fortellinga.

Helg er ifølge wikipedia opprinnelig en helligdag som ble en fridag. Men siden det på 60-tallet ble vanlig med lørdagsfri, ble begrepet helg erstattet av weekend og hadde ikke lenger den betydninga hellig. Det vil si, det finnes noen unntak. Syvendedagsadventistene er blant dem. De holder Bibelens helligdag hellig – lørdagene. Jeg er stor fan av den uredde og rakryggede Lars Levi Læstadius som sa at søndager var en helligdag. I samme rekke, men litt mer ved sida av, har jeg også nå plassert Knut Arild Hareide. Han er tøff. Skal jeg si noe negativt om han, er det at han ikke klarer svelge store ting, som kameler.

Da vender jeg tilbake fra avstikkeren og til den tida da slåttonna var livsviktig og resultatet av den var med på livberging for mennesker og dyr. Slåttonna var en sak for hele familien, og slik jeg har forstått det, gjaldt det å stå på det remmer og tøy holdt. Gresset måtte på hesjer for tørking og senere måtte tørrhøyet inn. Et arbeid man ikke kunne utsette. Men bestefar syntes nok at hans barn som gjerne ville slutte i 5-6 tida på lørdager, var uartige. Han mumlet at han var omgitt av syvendedagsadventister.

Mens jeg lette etter info om dette med helg og traff syvendedagsadventistene i søket, fant jeg en interessant sak. De setter nemlig året 1844 som meget viktig. I USA studerte baptistpredikanten Miller Daniels Bok i Bibelen og kunne slå fast at Jesu gjenkomst var 22. oktober 1844. Hans lære ble kalt millerisme. Når man i dag hører lite om millerismen, kan de være at de også ble omtalt som adventisme, selv om sistnevnte gruppe ble formalisert senere. Etter den 22. oktober 1844 kom 23. oktober samme år. Det må jeg tro var en skikkelig nedtur for Miller og millerismen. Denne perioden er omtalt som den store skuffelsen. Det er neppe en overdrivelse.

Imidlertid ble Miller senere reddet av en annen predikant i bevegelsen som fikk en visjon etter å ha studert Daniels Bok og Åpenbaringen. 1844 var året for start av den store dommen. Da skulle Gud undersøke hvert enkeltmenneskes regnskap og forberede for Jesu gjenkomst.

Så langt google.
Så sitter jeg her og funderer. 1844 er et kjent årstall for mange av oss samer. Her i huset var det nok en aktuell sak. Det året ble begynnelsen på Lars Levi Læstadius sitt nye virke. Rakrygget var han dommen over mye av det skeive han så i samfunnet. Kan det være dette Gabriel Miller forutså da han leste Daniels bok? Det er fort gjort å tolke litt feil. Noe gjenstår. På hvilken dato i 1844 traff Læstadius samepiken Maria? Ikke si at det var 22. oktober. Da fryser jeg på ryggen.

Nå vil nok metodistene også ha en del av dette, for Læstadis’ møte med samepiken (?) Maria i 1844 ble skjellsettende for ham. Hun hjalp ham fram til den troen som vi i dag kjenner som læstadianismen, Denne Maria var metodist. Dermed trenger man ikke undres over hvorfor metodistkirken i Trondheim var møtested for det første samiske landsmøtet i 1917. 80 år senere da det var et stort samisk møte i Trondheim, utga metodistene en bok om det første landsmøtet. Ja, og nå er metodistkirken etablert i Skånland og fremdeles en samarbeidende institusjon.

Helt til slutt: Om noen leser Gabriels Bok og finner noe spesielt der – knakk på døra mi på facebook.


domantrener

PS! Det er blitt tirsdag – og jeg setter et litt nølende punktum – for jeg kunne tenke meg å fordype meg i Daniels Bok, kommentere den og få tilbakemelding. Jeg har googlet litt og smålest om Daniels Bok. Det må man si! Hvis det holder vann, er det litt av en historie. Ikke rart Miller fordypet seg i den.

Jeg er jo totalt leg på feltet. En gang i tiden leste jeg meg litt opp opp på kristendomsfaget ved å lese skolebøkene opp til og med siste klasse i grunnskolen. Ellers har jeg også lest GT. Det sitter igjen som et ikke-godt minne om mye vold og urettferdighet. Jeg innser at jeg som leg på et feltet, ikke har kunnskap nok til å se årsakssammenhenger.

Så om jeg noen ganger hiver meg over Daniels Bok skal jeg ha det i mente – at jeg er leg og ikke ser sammenhenger,

søndag 4. november 2018

Forandringens vind blåser

Hei og hopp og hurra.

Når galt skulle være, som man sier, må man se etter de andre ting rundt det. I huset heime i Bork-skogen hadde vi et oppslag som hang på grena ute i gangen. «Når forandringens vind blåser bygger noen levegger, andre bygger vindmøller.»

Det høres ut som skryt, men er det ikke slik jeg føler det. Jeg hører til i en familie som bygger vindmøller. Det har egentlig aldri stått så klart for meg som etter at det brant heime, men når jeg nå ser tilbake på livet, ser jeg at vi er en vindmølle-familie.

I går ettermiddag hadde vi fullt hus her i Gammelhuset. Da ble det formalisert at Grovfjord Bygg fører opp huset mitt. Mange var her. Foruten Grovfjord Bygg med prosjektleder og byggeleder møtte Tryg forsikring med avtroppende og påtroppende prosjektleder. Sylvia, filmskaperen, var kommet, og Nasim, Anka, mamma, pappa og jeg. Det ble litt mennesker her i stua, og stemninga var – om jeg skal sammenligne med noe, litt den som var i patterntida – mange mennesker, positiv og godt humør. Det gjør noe med et menneske å befinne seg i en slik setting. Jeg satt etter at kontrakten var underskrevet og jeg hadde hevve i meg eks antall vafler og tenkte på det viktige rådet fra enkelte terapeuter om å så langt som mulig bevege seg i settinger som påvirker deg og hjernen din positivt og unngå så langt som mulig det motsatte.

domantrener

PS! Det er igjen årle morgen her i gammelhuset. Jeg våknet tidlig av meg sjøl, noe som er uvanlig. Antagelig en kombinasjon av at klokken er stilt og lager en annen rytme i kroppen og gårsdagens hendinger. Det er klart og antagelig passe kaldt ute ser jeg gjennom vinduet. Silvia og Anka er gått over til Jonnerovvi og kapellet. Silvia vil fotografere omgivelsene litt. Da passerer de jo også Jonnerovvi. brua i mitt hjerte. Jeg har skrevet om den i Årbok for Skånland. Det er min barndoms- og voksendoms bru. En stund så det ut som om den skulle forfalle helt. Rekkverket var borte. En av svillene manglet, og brufestet hadde begynt å smuldre på den ene sida, men Planterhaug Bygdelag har totalrenovert den, og i dag er den igjen den staselige forbindelsen mellom kommunene Skånland og Evenes og fylkene Troms og Nordland.

Men da skal jeg spise frokost.

domantrener

Dagene har atter gått. I går kom folk sammen for en annen sak, dette med å føre fram vann til huset mitt. Jeg må krysse en eiendom og koble på hos en annen. Muntlig har jeg fått beskjed om at det barde er å grave. Folk er virkelig hjelpsomme. Men i dag skal slike ting tinglyses – og derfor var vi samlet i går kveld. Anne, Helge, Eirik, onkel Per og vi her i huset inklusive Silvia.

lørdag 27. oktober 2018

Ka slags vinterforberedelser har dokker?

Det står ikke til nekting.
Jeg sliter meg opp, og allerede da mer enn nesen er ute av dyna, merker jeg at noe ligger i lufta, noe mer enn soveromsluft. Og jada, et blikk ut gjennom vinduet bekrefter at jorda er dekket av rim. Allerede i går merket jeg det i Harstad. Asfalten hadde en flate som så uskyldig ut, men som var speilglatt. Den hadde slått is.

Det er i slutten av oktober her i Nord-Norge, og da er vinterforberedelsene i full gang om enn ikke avsluttet for alle. Her i huset pleide det før stå et stort vedskjul der garasjen i dag er, sier mamma, og potetkjelleren var full av potet for både husdyr og mennesker, pluss settepotet. I kjelleren var det også ifølge samme kilde kvarteler med bær, og tønner med salt torsk, salt uer, salte kveithau og saltet kjøtt. Talg hang til tørking. Høylåven var full av mat til dyra i tillegg til at siloene var fulle.

Og jeg tenker her jeg sitter i et elektrisk oppvarmet hus uten ansvar for at dyr og mennesker skal klare seg gjennom vinteren. Dyr har vi ikke, og butikkene er åpne nesten døgnet rundt. Likevel er litt forskjellig fra den vinteren vi nå forbereder oss til kontra den vi pleide forberede før. Nå skalker vi diverse dører. Nede i kjelleren er det en dobbeltdør ut. I dag setter vi isolasjon mellom dørene og strekker bygningsplast over. Dog legger vi en tollekniv attmed slik at det går kjapt å skjære seg ut om det skulle bli nødvendig. Det samme gjør vi med verandadøra her oppe. Vi prøver å stoppe Kong Vinters innsigen der. Vinterens potet er lagret i kjelleren sammen med en del grønnsaker. Vi hadde en liten potetåker her like ved trappa på bakkekanten. Den har forsynt oss med dagens nypotet helt til i går. Da tok pappa opp slumpen, for tele og frost meldte seg. Heime i Borkskogen hadde vi også en høst-potetåker. I den satte vi i vår ned jordskokker. De kan visstnok stå ute hele vinteren og formerer seg sjøl. Til neste år kan vi sjekke status og kanskje ta med oss noen når vi flytter til huset i Jensinaskogen.

En del av de vinterforberedelsene vi før gjorde, har vi ikke gjort i år. Vi pleide stue inn tørrmat for vinteren, bønner, linser, erter, glutenfrie produkter etc. Alt som tålte vinterlagring. Det samme med dopapir og tørkepapir. Vi stuet alt inn. Det har vi ikke gjort her. Vi hadde nok kunnet gjøre det her også, for her er tørr og god kjeller, men det ble ikke til det. Noe annet som også falt ut, var vinterlager av nødvendige urter som løvetann, brennesle etc. Det ble ikke noe med det heller. Heller ikke ble det i sommer noe av dagens urter i all mat.

Bilen er vinterskodd, og det samme er vi. Jeg har måttet slutte å gå ute i de greie sandalene jeg kjøpte i Sveits i sommer. Nå er det anna fottøy som gjelder, pluss anna uteklær. Det virker nesten usannsynlig at jeg i sommer peste i varmen og tenkte at fordelen med kulden var at man kunne kle den ut. Nå tenker jeg at fordelen med varme er at man ikke trenger all denne klær-styringa.

Våre samboere utendørs gjør tydelig også sine vinterforberedelser. Sjura fløy i går att og fram og innom den store bjørka jeg ser like utafor vinduet. Den har ikke reir der, så hva den gjorde innom bjørka vet jeg ikke. Kanskje den henter materialer til en siste vintersjekk på huset sitt. Bjørka har forresten også gjort sine vinterforberedelser og fraktet klorofyllet fra bladene ned til vinterlagring i rota. Musa har satt seg på lur bak utetrappa og er klar til å smette inn straks det er et høve.

domantrener

P.S. I hustomta mi er man nå i full gang med grunnarbeidet, og muren støpes denne uka. Takk og pris at man rakk det før vinter og tele.

Mandag samles vi til kontraktskriving mellom Tryg, Grovfjord Bygg og meg. Da kommer også Silvia fra London. Hun lager en kortfilm om min hverdag til en filmfestival. Den første delen er ferdig og har vært vist på noen filmfestivaler.


tirsdag 16. oktober 2018

Åre mandag morra blues

Årle mandag morra blues. Og jeg sitter nydusjet og nyfrisert og er klar til å møte entreprenør Grovfjord Bygg med deres underentreprenører for enkle ting som sjekk av punkter i huset. Hvor er kontakter og lyspunkter plassert. Vil man flytte dem? (Nei, sannsynligvis ikke). Det man heller trenger i dagens samfunn er flere punkt. For eksempel vil pappa sette inn en infrarød badstue, og den må antagelig ha jording. Vi må også ha plass til arbeidskontakt-plasser der vi skal ha arbeidsplasser.

Vi begynner etter hvert å se at vi ikke var så klare i hodet som vi trodde etter brannen. Vi ryddet kjapt opp og gjorde endringer for oss sjøl og to bedrifter, etablerte oss sjøl og disse to bedriftene her, - og begynte å se framover. Likevel, så helt klare i hodet var vi ikke. Nå kan det ha vært noen andre faktorer enn brann som har påvirket oss. Heime hadde vi ikke en smartmåler som bombarderte oss 24/7/365 med mikrobølger – sterkere enn det strømleverandører og NVE hevder. De viser til standard, den underliggende strålinga som durer jevnt og trutt. I tillegg skyter smartmåleren ut piler, stråler, og der er kroppene våre å tar imot- slik en ting i mikrobølgeovnen gjør. Dette må påvirke folk. Nå har vi i to uker levd med en smartmåler tullet inn i folie. faktisk merker jeg at ting i kroppen er litt bedre.

Det andre er den daglige dosen av løvetann og brenn-nesle som vi pleide ha i maten til nesten alle måltid – fersk om sommeren og frosset om vinteren. Det har vi ikke hatt i år. Urteplukkeren har liksom falt av lasset i år. Kanskje er det smartmåleren som har tatt energi.

domantrener

Da er vi tilbake fra møtet. Jeg sovnet på siste del av det i god formening om at de andre tok del. Så vilset jeg litt, bare litt. Men jeg brøt ikke. Det er de ting som kan skje. Vilse er ok – på en måte. Da bare må jeg gå noen runder før jeg slår meg til ro ved et møte bord. Selvsagt skulle jeg ønske jeg slapp det – men slik ar det bare ikke.

lørdag 13. oktober 2018

Like før

Sakte henruller tiden.
Snart er det et år siden vi ble heimløs og tok inn her – som også er en heim. Det føles som om en del av denne tiden har vært preget av et «nå er det like før»- prinsipp. Alle ting er like før. I dag er det like før man begynner å hugge deg vei fram til tomta di.

Jeg har glemt mitt forrige liv fra for knappe 15 år siden da ting bestod av å vente uten at jeg visste hva jeg ventet på. Da var det ikke noe like før-følelser siden jeg ikke hadde noen følelse av hva denne ventinga hadde som neste steg og hva som ventet i enden. Joda, jeg visste jo at jeg ventet på at ting skulle endre seg, ta en sving, og at det jeg syntes var en ørkesløs tralt skulle endre seg. Da den gjorde det, ble det en U-sving. I blant har jeg det så travelt med å leve. Selvsagt har jeg tralt i dag også. Men tralt er ikke tralt. Denne er meningsfylt og går inn i min forståelse av å leve. Noen ganger føler jeg at jeg har det så innmari travelt med å leve.

Nå er hugging like før vei opp til tomta og som neste steg jeg kan ta ATV-en og dra opp dit. Så følger nye like før på. Det er forskjellen fra en ørkesløs venting, selv om folkevitenskapen sier at den som venter, venter alltid på noe godt. I så måte er ørkesløs venting også en like før – venting, selv om man ikke har oversikt over noe.

Tidligere hadde jeg det travelt med å føle at jeg måtte ta igjen livet, at livet gikk uten at jeg hang på. En svensk samisk forfatter, Stina Inga, har skrevet: Mus lea hoahppu, verten ellima joksat. Jeg har det travelt, jeg må innhente livet.

I går var vi på besøk. I blant tenker jeg på den nye livsvisdommen at man skal forholde seg til folk som utgir positive energi og velge bort de andre. Nå lar ikke alle negative energi-formidlere seg lukke totalt ut av livet, men jeg fikk et tips en gang om å lage meg et bilde i hjernen av en spesiell buss. Denne bussen var min reise gjennom livet. Jeg var sjåfør på bussen, eide den, styrte den og avgjorde hvem som kunne entre den. Buss-sjåføren – jeg – avleser de positive energier som er i bussen, og disse positive energier gir bussen både kraft og informasjon om bussreisen.

Men så er det slik at noen ganger entrer noen man ikke klarer stoppe. De er på å ulike måter en del av ens liv. Men denne bussen har et lydtett og strålebeskyttet rom bakerst. Dit skal man henvise slike passasjerer.

I går var jeg på besøk hos noen som jeg er himla glad for at de har entret min buss. De har på mange måter vært med på å legge kursen på bussen. Jeg satt og tenkte på at jeg håpte jeg kunne yte noe som passasjer i deres livsbuss uten at jeg vet hvordan.

domantrener

Jammen har tiden henrullet siden jeg skrev dette. Den er blitt liggende og forglemt. Like før for alltid. Siden jeg skrev bloggen, er skogen hugget for vei og planering for hus og garasje. Veien er anlagt, og i går var jeg der med ATV-en.
Det går unna her.

onsdag 3. oktober 2018

Overtro eller mangel på kunnskap?

Merkelig at regn på rute kan være så vakkert mens regn på min usle kropp ikke er i nærheten av å bli kalt vakkert. Jeg er en værpyse og går ikke for dette med dårlig vær – dårlige klær. ger er meer for:
Dårlig vær og blåst ute
forbli varm bak din rute

Det er hustrig ute, og jeg tenker på huset vårt – eller resten av det – som står ute og fryser. Det er et både og, dette med ….. Forsikringsselskapet vil slå ned muren og jevne alt med jorden. Her kommer det ambivalente aspektet inn. Det er fælt å se det slik som nå og like fælt vil det bli når det er slik at det ser ut som om ingen har bodd der enda vi bodde i nesten 40 år. Før oss var det en gamme i nærheten. Gammen hadde en brønn, og den grøftet vi ut da vi bygde. Jeg vil anta at den var for liten til å serve to boenheter.

Denne brønnen var like utenfor soveromsvinduet mitt. Da murene var kommet opp, kom min gudmor og ville sjekke tomta. Hun gikk først en gang rundt, så en gang til og sa at vi hadde tatt vannet til de andre som bodde der. Det ble ubehagelig, for hvis man ikke sambor godt med de andre, kan meget ubehagelige ting skje. Vi har mange eksempler på det her i bygda. Hva nå? Murene var alt oppe. Vi spurte min gudmor om hun kunne snakke med de andre og spørre om ikke vi kunne ha vann i lag. De skulle ha førsteretten, og når de kom for å hente vann, skulle vi flytte oss. Min gudmor gikk en tredje runde og kom tilbake og sa at det var greit.

Da rørleggeren jobbet med vannet i kjelleren, sa vi at om noen kom for å hente vann, måtte han flytte seg. Det var ikke farlig. Det var bare en avtale vi hadde og ville holde. Han trodde nok ikke på det, men en dag forsvant han bare, heiv seg i bilen og forlot og kom ikke tilbake på mange dager. Faktisk ikke før vi etterlyste ham. Da kom han og spurte forsiktig om det var alvor dette med vannet.

I de åra jeg bodde der merket jeg aldri at noen kom etter vann, men vi bodde i fred, alle vi som bodde der. I blant har jeg tenkt på de andre som ble igjen i Bork-skogen – hva de nå gjorde uten oss. Savnet de oss? Vi hadde tross alt bodd sammen i nesten 40 år, og de var der allerede da vi kom. Det er litt over en menneskealder – et langt liv målt menneskemål.

I ettertid tenker jeg at de andre som bodde der, sambodde også med dem som hadde bodd i gammen. Men de andre, de man ikke ser, men som allikevel er der, var nok de første i området. Desto viktigere er det å fare fram som folk når man slår seg ned et sted.

I min familiehistorie har vi en sak om en fjøsgamme som ble satt opp seinhøstes uten at man hadde klarert felles bosituasjon med de andre. Min for-mor stakkar forhandlet en hel natt med de andre og lovte at de til våren ville flytte gammen, men de rakk det ikke nå om høsten, og uten hus til dyra ville det gå galt. De kom til en avtale der de andre flyttet for et år.

Her er det egentlig snakk om kunnskap, kunnskap til å avlese og avkode fra naturen. Den som er kunnskapsløs på dette feltet, prøver å trekke de andres kunnskap ned og kalle det overtro. Det er slik jeg ser det et forsvar for egen kunnskapsløshet og bruke Napoleons strategi – Angrep er den beste form for forsvar.
Sånn innskutt trodde jeg dette kom fra Napoleon, den store strategen i verdens krigshistorie, men jeg fant det ikke på google. Derimot fant jeg at utrolig mange har brukt det senere. Angrep som forsvar.

Tidlig i vår var vi i Trondheim på Tomatis, vår åndelige heim. Her heime er vi allerede litt rar og trenger ikke fylle på den imagen. Fra her jeg sitter, ser jeg ABR- og ABM-opplegget med memory foam, ABR-maskin, weighted ball, wallball, masker, forebrain etc. Alt dette gjør at stakkars jeg ikke ramler bakover i utvikling. Men altså, i Trondheim slår vi ut håret og prøver forskjellig. Tomatis er virkelig rette stedet for tips om diverse mer enn det de allerede sjøl driver med. Denne gangen dro vi til en klarsynt, og det var litt nifst i positiv betydning av ordet. Hun så på oss og slo fast at vi hadde flyttet. Joda, bekreftet vi. Ikke langt, sa hun. Nei, sa vi. Og dere flytter ikke tilbake, slo hun videre fast. Nei, sa vi. Vi skal bygge nytt. Ikke så lang unna, slo hun videre fast. Nei, sa vi igjen. Dere bodde ikke alene, fortsatte hun. Nei, sa vi noe nølende, for nå ble det litt nifst. De andre har savnet dere og er på flyttefot til det nye stedet, slo hun fast. Og det var det.

I samisk tradisjon skal man være omtenksom og forholde seg til de andre og samtale med dem før man for eksempel bygger. Det hadde vi ikke gjort på forhånd i Bork-skogen, men min gudmor reddet oss. Det finnes faktisk et eksempel på et nytt og offentlig samisk bygg der man fra samisk hold ville at byggherren skulle sove på tomta. Da vil de andre melde seg i søvne - hvis de har noe de vil si. Dette gjelder for oss som ikke har de evner min gudmor har. Byggherren gjorde det, mest for å få ørfred og tilfredsstille de overtroiske samene. Det var en svært urolig natt. Sammen med byggherren lå to gamle samer som når de våknet ga byggherren et råd. Som byggherren ga blaffen i. Dette bygget hadde hele veien problem under oppføring, og ennå i dag skjer det ting som at det plutselig renner inn vann i den tørrbakken bygget står.

Denne gangen var det ikke snakk om noen da capo. Vi måtte gjøre ting sjøl i forkant. Denne gangen skulle vi sove på tomta før vi bygde. Via facebook fikk vi kjøpt billig et helt nytt to-mannstelt. Vi stablet oss opp dit og inn i mørke skogen, satte opp tomannsteltet og slo oss til. Der var det så fredelig og godt å ligge utstrakt, så allerede før vi sovnet, visste jeg at vi var velkomne og at forhandlinger ikke trengtes.

Så var det slik at vi i september igjen reiste til Trondheim. Vi måtte passe høvet før arbeid på tomta begynte. Også denne gangen dro vi til den klarsynte, og også denne gangen slo hun bare fast ting. Blant annet sa hun: De andre er kommet til tomta. De venter på dere. Denne gangen ble jeg ikke forundret. Det hadde jo vært så fredelig da vi sov der.

Jeg kjenner faktisk til et lignende tilfelle der folk flyttet, og flere måneder senere kom de andre flyttende etter. Kanskje er det ikke bare tull, dette med nissen som satt på vognlasset og sa at «vi flytter i dag vi to». Kanskje ligger det en kunnskap og tradisjon bak dette, men den er glemt og dukker opp som den skjemtevisen om mannen som ville fra nissen flytte.

Jeg pleier å tenke på dette som å ha antenner oppe og så ha et mottakersystem som fungerer og tolker signalene. Oppe i eteren er det radiobølger eller hva det nå enn er som bibringer at f.eks. Trump har gjort det og det. Jeg ser opp i lufta og ser ingenting. Overtro! Det er det man kaller noe man ikke ser, ikke evner å se. Men har man en antenne som kan ta inn signalene og et TV-apparat som omformer og tolker, kan man ta inn signalene og se at ja, faen, det stemmer jo. slik er det med andre ting også. Har man kulturelt tatt ned antenna og slått sund mottakerapparatet – ja, da kan man se og si at det er ikke noe der. Overtro. Jeg pleier å tenke på dette som at jeg har valgt den gode del. Valgt. For man kan velge det bort. Man kan også velge bort antenner og TV-apparat som omformer og tolker signal fra radiobølgene i atmosfæren.

I noen samiske områder kjøper man hustomta ved å grave ned en kobberskilling i hvert hjørne. Det fungerer sikker, det også, men da går man glipp av den tradisjonen vi har hos oss på å lære å sambo med de andre. Men her må jeg trø forsiktig siden jeg ikke kjenner den tradisjonen med kobbermyntene. Men siden jeg ikke kjenner den tradisjonen, vet jeg lite om hvordan den fungerer. Er det som å kjøpe seg en andelsleilighet i en blokk?
domantrener

PS. Det er blitt søndag morgen og siste dag i uka. Jada, jeg vet det ikke stemmer at søndag er ukas siste dag, men i min forståelse er det slik. Søndag er siste ukedag, og mandag gyver man på igjen.

Uka har vært travel også om ettermiddagene. Onsdag dro vi på foredrag på Vardobaiki. Torsdag var det ditto på Trondarnes historiske senter. Fredag var jeg ute om ettermiddagen i forbindelse med husbygging, lørdag var vi i en kjempehyggelig bursdag, og i dag søndags morgen, venter vi gjester i flere omganger. Godt å ha det travelt i blant. Man føler at man lever. Disse dagene hvor vi har dratt ut på diverse om ettermiddagene og kommet heim seint, har vi bare stupt i seng uten å klargjøre for kveld- og nattprogrammet som er rapping og ABR-maskin. Men selv jeg innser at man ikke rekker både A og B. Noen ganger må man velge.


lørdag 29. september 2018

Myter? Sannheter? Forvrengninger?

I går fikk jeg knust noen myter på et foredrag i Harstad i regi av Harstad historielag. Jan P. Pettersen presenterte boka «Kampen om Narvik- Myter – sannheter – fortielser » Det er slik at vi har hatt en enorm stolthet over ting som skjedde i Nord-Norge i begynnelsen av krigen. Det var VI som kunne det, Vi som tilførte Hitler hans første nederlag. Og det er riktig. Men så kommer vi til hvem som eier retten til å formidle historien og hvordan den formidles. Slik Hjemmefronten ufortjent har tilranet seg æren for all motstand under krigen og slik endret historien, slik har også noen gjort det her i området og skapt forvrengt historie – som er blitt myter. Det har vært en «sannhet» om hvor greit vi organiserte motstanden. I foredraget møtte vi refleksjoner omkring dette etter at en del krigsarkiv ble åpnet.

En av «sannhetene» var den uvurderlige innsatsen Alta-bataljonen gjorde. Det har slik jeg har forstått det før nesten vært de alene som gjorde jobben. I går ble en del fakta presentert. Det var 6-7 bataljoner der. Forskjellen på Alta-bataljonen og de andre var at oberstløytnant Dahl som leder for Altabataljonen, fort som faen da krigen var slutt, skrev en bok der han la fram sin sannhet slik han ville den skulle være. Det ble vanskelig for de andre bataljonene å imøtegå dette siden den samme Dahl etter krigen ble general og sjef for alle bataljonene. En annen nifs sak jeg aldri har hørt om var at Alta-bataljonen skjøt mot Trønder-bataljonen – ved en feiltakelse selvsagt, men dette var skjult helt til den godeste Dahl ble presset til å vedstå at hans bataljon skjøt mot Trønderbataljonen.

Akk ja, ta livsløgnene fra et menneske…..

I går ble sannheten om den fortreffelige Alta-bataljonen gjort om til en konstruert myte. Egentlig burde jeg kanskje reflektert over det før, men jeg antar a t dette ikke var av de emner jeg grunner over. Man tilranet seg all ære for det som hadde skjedd og ønsket ikke at andre skulle få sin velfortjente del av æren.

Så sitter jeg her dagen etter og er glad vi dro i går. Vi bestemte oss i siste liten og heiv oss i bilen.


domantrener

PS. Tilbake til en annen virkelighet. Har nettopp snakket med Grovfjord bygg som i dag fikk klarmelding om igangsettelse av arbeidet på tomta mi. Mandag eller tirsdag regner jeg med at en gravemaskin er i gang der.

PSS. For noen dager siden fikk viet knippe bilder inn i huset med en gul lapp på: - Scan om dere er interessert det dere vil ha. Om!!!Vi har scannet og skal nå levere originalene tilbake-. Blant bildene var det mange fra da Sigbjørn, Emma Margret og jeg var små.
Tusen takk-