fredag 12. april 2019

Uskyldige og ufarlige narrerier

Da ser jeg at media har sluttet å narre april, de mener at disse falske narrenyhetene kan bli oppfattet seriøst, og det vil skape problemer for oss lesere/lyttere/seere. Det tror ikke jeg er årsaken til at de har sluttet. Jeg tipper på at deres skrekk-eller voldsomme nyheter som skal lure oss, ikke klarer overgå virkeligheten. Skal de det, må de være så voldsom at man virkelig skvetter a la en militærmakt fra mars har nettopp landet. Ellers synes jeg vi opp gjennom årene har hatt stadige første april som ikke nødvendigvis har falt på 1. april. For å begynne i mitt nærmiljø så hadde vi en grendeskole som i tre generasjoner har utdannet oss. Bestemor, mamma og mine søsken og jeg har gått der. Så nærmet det seg kommunevalg i Skånland, og ordførerkandidaten for et parti hadde i sitt program – og det ble stadig gjentatt - at om han ble ordfører ville grendeskolestrukturen bestå. Ingen grendeskoler å legge ned. Han ble valgt og vår grendeskole ble omgående lagt ned. No-grendeskole-å legge-ned politikk. Vi ble narret april den høsten. Jeg kjører ofte forbi den skolen der den står som en hvit elefant.

Vel, egentlig er ikke hvit elefant det rette begrepet på den. Jeg tror hvite elefanter er prosjekt som står i ruin etter norsk utviklingshjelp her og der. De står og forfaller og minner om at her burde noe ha skjedd. Kostnadskrevende gaveprosjekt, infrastruktur, gitt som bistand. Umulig å drifte. Umulig å bli kvitt. Befolkningen i det området ble gigantisk narret april. Uttrykket stammer fra de hvite elefanter i Sørøst-Asia. Hellige dyr. Kunne ikke settes i arbeid. Kunne ikke slaktes. De var kostbare å holde i live. Konger i dagens Thailand (Siam) pleide gi hvite elefanter i gave til sine fiender i forsøk på å ruinere dem. Så må man bare håpe på at de politisk hvite elefantene heromkring ikke ruinerer området.

Litt lenger unna ligger Elvemo der Skånland videregående var lokalisert. Skolen hadde en omfattende samisk opplæring med økende elevtilgang. Fra samisk hold ble man bekymret og protesterte mot den nedleggelsen Troms fylkeskommune ville foreta. Hva ville skje når skolen ble nedlagt? Joda, alt ville bli overført til Heggen videregående som skulle bli et samisk fyrtårn i regionen. Ingen trodde på dette. Det fyrtårnet sluknet nesten før det var tent. Tross at samiske miljøer i området sloss og motsatte seg å bli narret april, ja, så ble det likevel slik. Fylkeskommunen tvang på oss en gigantisk aprilsnarr.

Og slik kan man fortsette. Finnmark arbeiderparti og Finnmark fylkestings ordfører er gigantisk narret april. Den jevne mann i Norge ble gigantisk narret da vi plutselig med tvang skulle få installert smartmålere som ville bestråle oss med mikrobølger. Og slik kan man fortsette EØS - et gigantisk aprilsnarr av oss nei til EU-folk. Dette har slik jeg ser det satt oss tilbake til før 1814. Da visste man hvem som styrte oss. Danmark. Men hvem styrer oss nå?

Så i all verden. Hva skulle media kunne stille opp med på 1. april som ville gjøre at vi følte oss narret? Vi er så vant med å bli narret. Hva skulle kunne overgå hverdagen vår?

domantrener
Parolen er: La oss få tilbake medias uskyldige og ufarlige narrerier en dag i året.


søndag 17. mars 2019

Innganger og utganger

Vi sitter ved utgangen til Evenes. Synes livet med jevne mellomrom er utganger til noe. Er det utganger, må det også være noen innganger. Livet er slik. Det lukker ikke en dør uten å åpne en annen. Noen utganger vet man hva som venter på andre sia. Delvis. Eksempelvis vet jeg at denne utgangen hører til et SAS fly med mål Evenes, men hva som skjer på SAS-flyet vet ikke alt om. Joda jeg vet at vi må slite oss til en plass på flyet der vi kvalifiserer til en kopp kaffe. Ellers kan mye skje på et fly – ting man ikke kan forutse – på noe av dette håper man ikke skjer. Videre vet jeg at vi kommer til Evenes og heim til Planterhaugen. Det har snødd i de ukene vi har vært borte, men naboen har brøyta. Dog antar jeg at vi må spønne oss opp trappa gjennom to ukers snø før vi er i hus.

Nå må jeg si at om man hadde visst i England/Brittania hva en inngang til EU ville medføre, og at en utgang ikke var enkel, da hadde de kanskje nølt litt med å storme inn den døra. Heldigvis hadde vi i Norge et maskineri av privatfolk som bremset farta og klarte å lukke inngangen inn til EU selv om statsmakten opprettet en rullebane rett inn. Men statsmakten har likevel fortsatt å snike og lure oss med på ting der. For en del år siden var vi i London, og en drosjesjåfør kommenterte da han hørte vi var norsk: Bloody wise people. Look to us, stuck in EU. Jeg kan ikke huske om noen kommenterte med in spite of none-wise government. Men det er det som er saken.

Barnebokforfattere har ofte gode sitater. Jeg tror det er Astrid Lindgren som har sagt at når folkevalgte slutter å lytte til folket er det på tide å bytte dem ut. Men så enkelt er det ikke. Den politiske hukommelsen er gjerne kort og holder ikke til neste valg. Men jeg har bestemt meg til å holde familien outsider varm. Pappa og jeg som de fornuftige har trofast stemt det rette partiet. Ikke mamma. Men nå med finnmarksaken har hun erklært at nok er nok. Hun skifter parti. Det skal jeg nok huske å holde varmt. Det er samme syndrom som skjedde i Nordkapp venstre. De ga hele kassa til et godt formål og la så ned laget. Deretter opprettet de samme menneskene Nordkapp senterparti.

Jeg husker da jeg i 2005 fikk en stemme var jeg helt besatt av det jeg skulle gjøre – alt det viktige som var ugjort. Følgelig fløy jeg rundt med innmeldingsskjema i samemanntallet til venner og kjente jeg visste ikke var innmeldt. Jeg tror jeg endte opp med EN innmelding, men om den innmeldte senere stemte til Sametinget vet jeg ikke.

Vi er på tur heim etter to uker på Solgården i Spania. Solgården er en norsk institusjon og gir ikke helt samme opplevelse som å være on your own, men denne gangen hadde vi ikke reist pga on your own-opplevelsene. Vi hadde reist for varme-basseng tilgang uansett når vi måtte ønske. Jeg sa en norsk institusjon. Likevel er det stor forskjell på en norsk institusjon lokalisert i Spania og en norsk institusjon lokalisert i Norge. Forskjellene sier seg selv.

Heime
Tilbake til dette med innganger. Det var ikke det minste vanskelig å komme inn her da vi kom heim, så hvor all den snøen er som jeg hadde hørt hadde falt de to ukene vi var borte, vet jeg ikke. Men is var det. Mamma gjorde en saltomtale på tur til drosjen på Evenes flyplass. Men skjelettet holdt, og det er da ikke så rent lite. Drosjekøen var lang da vi kom. Vår drosje stod parkert bakerst. Det viser seg at de tre første drosjeparkplassene på Evenes er reservert Evenes taxi siden de kjører flypersonalet som skal overnatte. På tur til bakerste taxi ble joggeskoene for glatte.

søndag 10. mars 2019

I oppbruddets tegn

Ikke vet jeg hvilket tegn man skal plassere oppbrudd under. Jeg har lest om forvandlingens tegn. Men det er det som skjer, det er oppbruddets tegn. Uansett – ting står i det tegnet her nå. Det er søndag formiddag. Om to dager reiser vi heim. Det betyr at det bare er fire runder igjen med varmebasseng – det vil si, hvis jeg klarer å kreiste en runde basseng den dagen vi reiser. Det betyr at vi må være der litt før sju om morgenen. Jeg klarer det merkelig nok. Kroppens klokke her er stilt etter «stå opp og kom dere i basseng!» Kroppens klokke heime er to timer seinere og sier «for fan, jeg må sove litt meir!»

Det har vært travle dager her. Torsdag kveld avviklet jeg saken på gjestenes aften om hjerneskade og intelligens. Jeg følte det gikk bra.

Fredag morgen var samme fart. Basseng, frokost, rase i vei til bussen som skulle ta oss opp i fjellene til Guadalest. Det er en gammel maurisk by/borg oppe i fjellene leste jeg på forhånd. Egentlig burde jeg ha sett på bilder på forhånd. Det var borger oppe på klipper i størrelse av en finger. Selve byen, om man kan kalle den det, lå ned i handloven.

By og by, jeg vil anta størrelsen var som området heime i Borkskogen bare at her gikk murhusa i ett med smale gater mellom. Disse gatene var fylt med lokke-turister-ting til dumme-turistpriser. Vi gikk rett inn i konseptet og handlet dyrt. Guadalest besøkes av turister fra hele verden, og antar jeg lever av det. Vel, de levde også av mandelproduksjon, men så fikk de en mandelsykdom som myndighetene ville stoppe. Var det oppdaget sykdom hos noen mandeldyrkere, måtte alle trærne felles uansett friske eller ikke. Minner litt om å slakte ned hele besetninga her om man fikk munn- og klovsyke på et dyr. ikke alle var enige i dette, og de viste sin protest mot denne politikken ved å henge et fargerikt sjal ut på verandaen. Virkelig en god og fredelig måte å demonstrere på. Nå vet jeg ikke om det funker. tror nok man mer ville legge merke til de gule vesters aksjonsformer. Jeg går ikke her inn på hvordan Ole Gunnar Solskjær som trener for Manchester United under en fotballkamp i Paris ble lurt til å ta på seg en gul vest.

Dette med de gule vester har spredd seg. Det finnes gule vester for «stopp smartmålere i Norge». Det er egentlig greit. Må man iføre seg en refleksvest, kan man jo like greit også drive litt nabo-opplysning. Nå kan man jo risikere at naboen begynner å gå med en gul vest der det står at «smartmålere er ufarlig, din tosk.»

Tilbake til Guadalest som ligger på 600 meter over havet, hvilket vil tilsi at det var lett å puste der.

Jeg må ile til med en tilføyelse her om at jeg ikke er en av dem som flyr rundt med visakortet i handa. Jeg sparer, for jeg vet at når huset er ferdig, venter noen gigantutlegg meg. Det er luksusting jeg har lagt inn i huset. Så inntil dette er betalt, er denne typens visakort kun med fordi man i dag går med visakort, ikke sant?

I Guadalest så jeg noe jeg kunne tenke meg å kjøpe til Aslak Piera – det er den eneste jeg åpner en sprekk på kortet for – den var ganske dyr, og jeg spurte lett henslengt mamma hvem som skulle betale for den. «Du selvfølgelig,» sa hun ubarmhjertig. Nå synes jeg nok jeg kunne fått litt økonomisk uttelling av å være familiens pengevokter. Jeg bar euroene i mine trange bukser forseglet bak glidelås,

Heldigvis kom vi heim fra Gudalest såpass tidlig at jeg rakk å flyte i bassenget før det ble kveld.

Dagen etter dro vi på det som ikke var planlagt på forhånd av hverken Solgården eller oss. Mens vi var her leste Johan Steinkjer min blogg der jeg dristet meg til å være ærlig og si at hertingene kjedet seg og trodde ingen så det. Han inviterte oss til Copa Benidorm der sønnen Ingebrikt skulle delta fra Norge. Ingebrigt er norgesmester og europamester i juniorklassen taekwond-do. Og han er Norges representant i sin klasse til VM i april i Tyskland. Benidorm er knappe mila herfra, og vi dro tidligere enn vi hadde trengt for å smake litt på miljøet i forkant. En GIGANTISK idrettshall der flere ting foregikk. Vi dro først innom kafeen. Der møtte vi et menneskelig støynivå som kunne konkurrere ut et krykkjeberg, for krykkjene klarer ikke være så skarpe i lyden. Neste gang vi kom innom der var nivået å leve med. Vi møtte ikke det spanske krykkjeberget igjen før om ettermiddagen da Ingebrigts gruppe skulle gå sparring. Ingebrigt har svart belte på andre nivå så forventingen til denne serien var stor. Som nevnt er Ingebrigt Norges deltaker i sin klasse til VM, og i alle fall to av de andre (av totalt fire) var på spanske landslaget. Bak oss sto en det spanske jente-krykkjeberget. Enhver kan tenke seg hvordan det hørtes ut. (Jeg glemte å fortelle at familien Steinkjer hadde fikset oss plass ringside, så vi satt like ved der ting foregikk. Ellers satt det folk på tribunene, mens vi satt på hedersplasser jeg antar utøverne fikk benytte). At noen kan klare å rope på med så høg og spiss lyd. Šŋiggágiella, sa mamma og mumlet oro jaska beana. Jeg hadde heldigvis beskyttelse i ørene. Pappa passer på det. En stund senere kom en av vaktene og bad dem flytte seg, for de påvirket dommerne. Vi fikk bli siden vi ikke ropte, men hadde vi ropt, hadde ingen hørt oss.

Det var litt av en dag. Ingebrigt tok gull i begge sine øvelser. Mora hans tok sølv i sin klasse. Salen sydet av taekvon-do. Små unger holdt på på all ledig golvplass og øvde seg. Høgtalerne meldte seg hele tida uten jeg forstod noe. Vi ble til siste slutt og fikk med oss premieutdelinga.
domantrener

PS. Det er blitt søndagskveld her. Noen fugler gnikser litt. Eller kan det være gresshopper? Iblant hører jeg en due korre, men ikke som i Palma. Der de hadde overtatt fuglelivet og korret i ett. Jeg vil anta at om det var noen andre fugler der, druknet deres lyder i duenes korring. En klar parallell til krykkjeberget og oss om vi hadde åpnet munnen der.

I morgen antar jeg vi skal ta en tur til Villa Joyjosa. Anka har lyst på en siste handletur. Da blir det nok til at vi drar alle. Det er jammen mørknet fort her, så teorien om at jo nærmere man kommer ekvator jo fortere mørkner det stemmer i praksis.

onsdag 6. mars 2019

Getto er ikke nødvendigvis et negativt ord

I går forlot vi gettoen og tok en drosje til noe vi trodde var en fredelig strand. Det var det for så vidt, da det ikke ble snakket norsk rundt oss der. En getto er ikke nødvendigvis et negativt ord. Det er et begrep brukt om et område, en bydel etc der en gruppe mennesker med felles likhetstrekk bor. Men de skiller seg samtidig ut fra innbyggerne utenfor getto-verdenen. Vi har mange gettoer rundt om, jødegettoer, kinesiske gettoer etc. I Norge tror jeg man kan kalle Grønland en getto.


Et reservat er ikke en getto. Det er et område avsatt til spesiell bruk, ofte et fredet område. Det nærmeste vi kommer reservat i Norge er forvaltningsområdet for samisk språk. Det er et avsatt og fredet område.

Hverken getto eller reservat trenger være negative ord. Her vi bor nå er en klar getto. Vi har fellestrekk som skiller oss fra området utafor. Internt er vi ganske forskjellige, men jeg må si at et fellestrekk er at det er en utrolig trivelig gjeng. Om det er tilfeldig at denne gruppa er slik vet jeg ikke.

Det er en litt uvanlig måte å feriere på for oss. Årsaken til at vi valgte dette er som nevnt tidligere varmebasseng og fysioterapi. I tillegg følger tre svært varierte måltider for dag. Og mange tilrettelagte turer rundt om i området. Hver kveld er det kulturinnslag i fellessalen, men da ligger jeg og sover. Pappa har gått på noen av dem. I morgen kveld må jeg slite meg våken, for jeg skal ha en sak. Da er det kvelden der gettoens urinnvånere skal underholde – dvs bleike nordmenn, herunder jeg. Jeg skal framføre Sibelius, tror jeg. Uansett er jeg veldig glad for at de andre tre ikke har meldt seg til å underholde. Anka er fenomenal danser og kunne nok danse. Pappa kunne ha gnagd litt på sosiale ulikheter og mamma dratt det evige samekortet. Da skjønner nok enhver at jeg er lettet fordi det bare er jeg som har meldt meg på.

Jeg sitter akkurat nå i utesamlingsplassen og blogger. Like foran meg er to utebasseng. Der har ikke jeg vært. Innebassenget er rett til høyre og spisesalen rett fram. Området er ganske stort. Har egen kafe, pub, avdeling for lege, sykepleier og fysioterapi pluss en del andre .pier. Disse har vi ikke benyttet oss av. Alt i i alt er her 7 hus i spansk stil. Anlegget er behagelig veldrevet.

Fredag har vi meldt oss på en rimelig lang tur til en by/borg som ble igjen etter at maurerne måtte forlate.

Her jeg sitter innser jeg at jeg burde google litt og lese meg litt opp på maurisk innflytelse i Spania. Det er litt vanskelig å lese på i-phonen i dette utendørslyset, så det får bli med det lille jeg fikk tak i. Maurerne er fellesbetegnelse på folkeslag som vi også kunne kalle berberere som i dag bebor Algerie og Marokko. Deres innflytelse gikk så langt mot nord at den franske forfatteren Alexander Dumas omtalte Pyreneene som grensen til Afrika. Da vi kom hit, fløy vi klarvær sørover over fjellkjeden Pyreneene. I nord tenkte jeg på den som baskernes land og fjell.

Nå har vi akkurat hatt en uventet pause her på fellesverandaen eller hva det nå kalles. Har dere sett den reklamen på TV der et menneske plutselig braser inn i en forsamling og setter i gang med gym? Litt senere kommer en annen sakte inn med bingomaskinen under armen. «Skulle gått til specksavers.» Dette skjedde nettopp her. En fysioterapeut braste inn og satte i gang med gym.

Nå kommer sola igjen. Jeg skal gå og drive rundt i bassenget før middag. Det er helt flott. Kroppen lystrer meg utmerket der.

mandag 4. mars 2019

511 har skylda

Vi er ankommet Solgården for flere dager siden. Det er blitt søndag kveld, og endelig har vi ro i rompa til en blogg. Vi var i utgangspunktet enige om å ikke råtne på rommet her. Det har vi heller ikke gjort selv om vi har måttet snike oss dit for å sove i blant. Selv Anka sovnet en gang midt på dagen.

Den første morgenen vi var her snek Anka og jeg oss i varmebassenget tidlig, og da de to andre kom, fløt vi der med fete flir. Jeg antar mitt glis ikke vistes, men jeg gliste fett.

Vi dro hit på grunn av varmebasseng og muligheter til fysioterapi i husdøra. Anka og jeg satte standard for varmebassenget. Klokken 7.30 flyter vi der. Vel, flyter og flyter, jeg har begynt å bevege meg for egen motor. Anka som hadde vannskrekk da vi begynte i Ramsund i varmebassenget og holdt seg i slingrekantene, har forlatt dem og er som en sel i vannet. Etter en god halvtimes varmebasseng er det frokost. Neste runde i bassenget er en time før kvelds.

Vi har ellers hatt et lite intermesso med mat. Jeg ville spise banan på gammelmåten slik jeg spiser heime, men mamma mente jeg burde ta bit etter bit på gaffel og ikke gape over halve bananen i gangen – og så måtte ta noe ut av munnen fordi det ble for fullt der. Jeg ville protestere, men tenkte at jeg fikk skikke meg i skjebnen og gjøre som romerne når jeg var i Rom. When i Rome do as the Roman do, så jeg antok man spiste banan elegant med gaffel her I Valencia. Litt senere kom jeg til å se på pappa og Anka som spiste lammelår på tverra mens de gnog. Et kjapt blikk rundt i spisesalen – med cirka 70 mennesker - viste at det absolutt ikke var god tone å spise lammelår slik. Hvorfor skulle jeg da spise banan med gaffel, påpekte jeg, når de andre spiste som Fred Flintstone. Så deretter spiser jeg banan som jeg vil.

Vi har ellers vært to turer i nærmeste by og har lyktes i å få tak i Traumel og Fastum gel som vi skal smugle heim sammen med halve sigarettbeholdninga i Valencia.
Vi har spøkt med en feil vi kom til å høre ved lunsjbordet. Vi bor på rom 310 og 311. Hvis man bestiller noe ekstra, handle på butikken her eller melde oss på en tur, oppgir vi romnummer og gjør opp før vi reiser heim. Dere vet, i blant i et folkesurr kan man plutselig høre noe kjent, og så zoomer man inn det. Det skjedde ved lunchbordet der en mann ved nabobordet bestilte vin og oppga romnummer 311. 311? sa Anka, det er vårt romnummer. Hun hukte tak i servitøren og sa det, og han sjekket. Joda, det skulle være 511. Senere har vi jevnt planlagt hva vi kan kjøpe og oppgi 511 som romnummer. 511 har ansvar for alt. Matsøl på gulvet – det må være 511.

Så bør jeg kanskje si at Solgården er en grønn oase i brunsvidde områder. Her har ikke regnet på evigheter, og jorda kunne trenge et skikkelig regnskyll. Hver morgen ved frokostbordet gis et resyme av dagen, og det har til nå blitt opplyst om fortsatt strålende sol. Det framføres som DEN store gladnyheten. Jeg sitter hver gang på nåler og frykter at en av hertingene skal mumle for høgt at jorda trenger regn mer enn vi trenger sol. Til nå har det gått bra. At det er så grønt her inne på området betyr nok at vanner dugelig. I følge pappa vannes det visstnok andre steder, men mitt øye ser bare opptørka jord.

Det er snart en uke siden vi forlot, og vel en uke til vi snur heimover. Hertingene kjeder seg og tror ikke jeg ser det, men det kan de takke seg sjøl for når de ikke soler seg etc.

En god reisebeskrivelse toucher også innom maten, og maten her er fortreffelig og etter min smak. Når vi spiser på restaurant i Norge, må jeg jeg alltid finne noe lett-tygd. Jeg er ikke av den beskaffenhet at jeg kan spise kjøtt som har konsistens som skosåler, men kjøttet her er perfekt. Det er mørt og lettspist.

Her trur jeg jeg setter punktum. I morgen er det atter en dag – som han sa kong Valdemar - og skal man ligge og flyte i varmebassengent kl. 7.30, må man snart gå i seng.

mandag 25. februar 2019

Det går seg til

Vi skal reise på ferie. Ferie. Ikke noen reise i embeds medfør. I morgen letter vi fra Evenes. Vi synes det kan være greit å dra nå, for sommeren og høsten håper vi å være opptatt med å bo oss inn oppe på Magnebo. Siste gang vi var på ferie var i Obnova i 2015. På tide.

Huset er kledd på tre yttervegger nå. I neste uke tas siste yttervegg. Det blir rart å komme heim og se. Jeg husker da vi i november kom heim fra ABR, og plutselig var det et reisverk der.

Når jeg ser huset mitt fra veien, synes jeg det ser større ut enn det vi hadde. Men det er mindre. Vi skulle bygge et mindre hus, men Tryg sa at vi da tapte økonomisk siden vi hadde leilighet fra før, og vi ville ikke få den godtgjort, så de anbefalte å bygge med leilighet. Og det gjør jeg. Huset heime hadde full og innredet kjeller. I Magnebo er det ikke kjeller. Vi trenger det ikke, men over en del av huset er det loft med tre små soverom under skråtaket til Sigbjørn, Emma Margret og Anka. Jeg vil at søsken skal ha sine egen rom å komme til. De er små, men man skal jo bare sove der. Anka har også sitt rom. Hun har hatt sitt rom hos oss siden 2012. Hun hører til i familien.

Akkurat nå blåser det kraftig her på Gammelflaten. Jeg er spent på hvordan vinden eventuelt tar i Magnebo. Heime i Borkskogen var det vindstille - selv om Planterhaugen er et blåsterhull. Min oldemor hadde en gang sagt - om det var spøk eller ikke vet jeg ikke – at da de kom flyttende med reinhjordene over Gironvarri var det alltid vind, og når de så skulle bo fast, lette man etter et gjenkjennelig sted – blåsterhull. Man måtte kjenne den friske vinden. Den blåser bort støv fra hodet.

Jeg er ellers i full planlegging et steg foran i dag. Det gjelder for eksempel noe så prosaisk som søppelboksene. Her, og likeså heime i Borkskogen, sto de ved huset, og pappa slepte dem ned til veien når det var søppeltømmedag. Det går ikke i Magnebo. Litt for langt og litt for bratt. Jeg må orge meg til med et søppelstativ nede ved veien. Da melder det seg en del spørsmål. Hvor langt fra offentlig vei må et stativ stå? Må man ha tillatelse til å sette opp et slikt? Hvem leverer slike stativ? Og det henger seg på et annet spørsmål. Får man automatisk husnummer eller må man gjøre noe selv der?

Enkelte viktige ting er avklart. Jeg har søkt Hålogaland kraft om fritak fra AMS strømmåler og har fått det innvilget. Hvis det går som jeg håper - takk for tips Kim Sjøvoll - settes det opp lading for el-bil. Jeg vet ikke hvilken bil jeg har om noen år eller hvilken bil en eventuelt leieboer i leiligheten har. Og i etterkant av det – leiekontrakt. Antar jeg finner noe på nett.

Tomta er liten, og det blir så vidt plass til å sette en garasje der. Den håper jeg skal være oppe til neste vinter, for nå har yetien frosset i to vintre – men har likevel tjent oss trofast. Jeg – eller i dette tilfellet vi – må vurdere om det lønner seg å flytte den garasjen som står heime.

Sånne uteting har jeg ryddet ut av hodet mitt, for det vet jeg andre er gira på å få i orden. En utespiseplass for eksempel. En bålgrop. En liten potetåker (ikke skjønner jeg hvor det er plass til den selv om den skal være liten og bare forsyne oss med høstens potet – hente inn dagen middagspotet). Apropos, heime i Borksogen i potetåkeren der, er det satt ned jordskokker i fjor vår. Vi fikk noen hos Erna Handeland og satte dem end der. Jordskokker kan stå i jorda om vinteren. Bærtrær (Anka hevder det er god plass. Jeg tviler men blander meg ikke opp i det). Jeg vet jo at utenomhus er i gode hender. Men innomhus? Riktignok har vi noe på loftet her som vi har kjøpt via facebook. Men det holder jo ikke. Og ingen synes å bry seg. Det blir jo levert ovn og kjøleskap med kjøkkeninnredninga. Resten må vi ordne sjøl selvsagt, Ikke en kjeft bryr seg. Det virker som om vi skal sove på golvet uten sengetøy. Vel, jeg har jo sengetøy som jeg fikk hos noen patterner. Jeg er faktisk oppgitt. Nå vet jeg jo at jeg er fæl til å mase lang tid i forkant. Men dog. Jeg får beskjed om at sommeren og høsten er tilrettelegging ute. Vinteren inne. Det går på at på grunn av diverse herunder alder går det ikke så fort. Vi trenger lang tid på en del ting.

Om kvelden når jeg legger meg ligger jeg og gjennomgår i hodet det som må gjøres framover og rydder til en mer høvelig plass i hodet det som er gjort og ikke trenger ligge langt framme. Innimellom – men bare innimellom – tenker jeg at jammen har livet endret seg de siste femten år.

domantrener

Jeg begynner å få litt fugleperspektiv på den første del av prosessen og gir tommelen opp til Tryg sin vilje til at det skulle gå bra på alle vis.

søndag 24. februar 2019

Det er mykje som kjem fram - under en frokost

Ved frokostbordet i dag fant jeg to stekte egg som pålegg. Stekte egg var tydeligvis luksuspålegg for begge hertingene enda de vokste opp med høner og slik kunne spise egg hver dag. Farmor hadde stor produksjon av egg. Hun hadde hønsehus i stor stil med rugemaskin og diverse. Hun kjøpte i sin tid seg blant annet vaskemaskin for eggepengene. Bestemor hadde ikke så mange høns, men hun solgte det overskytende og hadde eggepenger. Mamma husker ennå de store gleder når det var egg på skolematen - kontra ost. Det var også slik at kom folk innom, dekte man på med det beste man hadde. Det betydde i praksis at en ev ungene kunne bli sendt ut i fjøset etter egg. Så ble det stekt egg på bordet i tillegg til brunost, goudaost og syltetøy av blåbær, tyttebær og rabarbra. Pluss at det alltid var en liten boks sildebiter på lur. I ettertid må jeg si dette var sikringskost. Bestemor og bestefar var tydeligvis nøysomme, og det samme var foreldrene til pappa.

Det trigger en del minner hos dem når vi bor her i huset. Først husker mamma hvordan det var da hun var barn her, og så trigger det et tilsvarende minne hos pappa. Litt fælt å tenke på at de minnene som skulle bli trigget hos mine søsken og meg i barndomsheimen, ikke kan bli det ved fysisk tilstedeværelse. Vi må finne andre måter å hente fram minner på.

Før dro det nå og da taterfølger i bygda, og mamma mente hun måtte bli voksen før hun skjønte at det ikke var helt ok overalt. Generelt tror jeg de ble godt mottatt overalt i bygda. Her i huset ble det gjort slik det alltid ble gjort når fremmede kom innom. En av ungene ble sendt i fjøset etter egg, og bestemor disket opp det hun hadde. En gang tok en av dem en matboks og risset et nydelig mønster inn med knivspissen. De kalte det senere taterboksen. En gang fikk bestemor en duk i flotte farger. Det ble pynteduken. Man hadde på den tida ikke haugevis av ting. Denne duken holdt fargene i vask etter vask og ble med årene tynnslitt. Men fargene er der. Jeg har sett den. Den ble kaldt taterduken. Det var ikke noe skitt de ga bestemor.

Ordet tater her i huset var ikke brukt nedsettende. Det vet jeg ikke om det var ellers. Det er aldri godt å vite om de begrep man bruker er gangbare eller om de oppleves fornedrende. Og slik er diskriminerende.

Det måtte bli en runde på google om emnet, og ikke ble jeg så mye klokere av det siden man synes å ha ulike definisjoner på tatere og sigøynere hva angår språk og opphav. Professor Jan Hancock som er ekspert på romani/sigøyner-historien, han er selv romani, avfeier den norske diskusjonen om hvorvidt tatere og sigøynere kan være to ulike folkegrupper. De er samme folk. Tatere er et romanifolk fra det vi kaller første innvandring på 1300-tallet. De har levd her og blitt tilpasset norske forhold gjennom århundrer. Sigøynere har levd i andre land og er preget av det. I begynnelsen av 1800-tallet ble de etter hvert bofast i Norge. Med så stor avstand i tid og kulturpåvirkning vil de to folkegruppene kunne fortone seg som ulike folkeslag. En annen interessant sak den amerikanske professoren Hancock omtaler er at han i en kulturhelg i Bergen kunne snakke med norske tatere. Omtrent det samme fortalte Elias Akselsen under en konsert i Harstad. Den svenske artisten Cornelis Vreesvijk var 12 år da han og hans familie flyttet fra Nederland til Sverige. Da kunne han snakke med svenske tatere. Etter hvert lærte han seg svensk. Sørsamisk og nordsamisk er forskjellige, og det er samme språk og samme folk.

Som sagt var det en så overveldende informasjon på google og delvis motstridende sådan at jeg måtte velge å bare plukke ut ting. Det er litt vanskelig å ha en bastant mening om ting man ikke har full innsikt i og kunnskap om.

Romanifolker et er sterkt religiøse, konservative og gjerne tilknyttet pinsebevegelsen. Evangelisten Ludvik Karlsen, grunnleggeren av evangeliesenteret ble en religiøs og kulturell leder for Nordens romanifolk.

Neste som stakk meg i øynene: zigenare, romanifolket, ble første gang registeret i Sverige i 1512. Mennene var leiesoldater og deltok i flere kriger, herunder Den store nordiske krig (1700-1721). Det fantes også en egen garnison ved Vimmerby-regimentet bestående av zigenare. Det finnes også sagn om at de var kongens elitesoldater.

Men så blåste den nasjonalistiske vind opp til full storm hva dette folket angår. Jeg går ikke nærmere inn på det. I 2004 uttalte Kommunal- og regionaldepartementet: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn.» Merkelig kjent det der. Dette kunne vært sagt om samer der mange har – ja, nettopp – ikke ønsket å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. I dag blåser en annen vind. En vind som fører med seg at det er positivt å ha samisk blod, og da popper mange av disse ut av skapene (jada, jeg vet det er litt stygt sagt og at jeg kunne ha pakket fakta inn i positive floskler). Gjett hvem som er årets same. Jo, over nitti- åring som poppet ut av et skap. Gjett hvem som ikke er årets same. Gamle over 90-år-gamle samiske slitere, kulturbærere, språkbærere uten noe skap å gjemme seg i.

Nå har ikke alle fått med seg at den samiske vinden snur – eller kanskje er det nettopp det de har fått med seg og er redd for hva som skjer når samer kravler seg opp til likeverd i nasjonal bevissthet. Nå poster de hets mot samer på f.eks. facebook. Håper de å snu vinden? Eller er de redd for egen status? Er det syndromet at man for å føle seg som litt stor, må ha noen å trø på?

Annet som var helt nytt for meg var at romanifolket har eget flagg – et hjul på blå og grønn bakgrunn. Nå har jo også naboen min på andre sida av fylkesgrensen et hjul i kommunevåpenet. Jeg vil anta det ikke er en gammel og glemt sjøsamisk arv. Kåfjord kommune har også hjul, men de har hevet på hele rokken.

I 1994 organiserte romfolket i Norge seg. I 1999 ble de anerkjent som nasjonal minoritet i Norge sammen med blant annet jøder, kvener og skogfinner. I 1998 ba Norge formelt om unnskyldning for tidligere tiders overgrep.

Helt til slutt: Det dukket opp en sak om skøyerne som er et streifende folk man mener er en blanding av norske omstreifer og tyske handelsreisende fra 1600-tallet. Navnet skøyere ble en norvagisme av et nederlandsk begrep. Skøyerne har ikke krevd samhørighet med tatere og sigøynere trass noen ekteskap dem imellom.

domantrener

PS. Jeg er overbevist at pappa og jeg har røtter i en av disse gruppene, tatere, sigøynere eller skøyere. Kanskje helst de to første gruppene. Jeg har sett et bilde av en av våre forfedre i Nordfjord, og den fyren ser absolutt ikke arisk ut. Når man spør om ham vet ingen noe. Det er symptomatisk.
Så kanskje skulle vi kjøpe romaniflagget og flagge 8. april som er vår nasjonaldag.