lørdag 27. mai 2017

En ørkesløs blogg



En ørkesløs blogg er i gang, for jeg er ørkesløs, noe jeg tror flere med meg er en fredagskveld. Dessuten er jeg surret i hodet, noe jeg også tror flere med meg er en fredagskveld. Jeg vet ikke hvorfor de andre er surret i hodet, men jeg er det, for noen har smurt verandagulvet og beiset litt her og der. Og selv om man holder alt lukket, vel, det siver inn lukt ved enhver anledning. Det er som når døra står åpen vinterstid. Da stikker musene inn for husly og mat. Det er forresten lenge siden de har gjort det, og den verandasmøringa er nå heldigviss en årlig sak kun. En liten trøst, nei ikke en trøst, en liten elendighet, er at også mamma er omtåket og elendig av den smøringa.

Ute jobber naturen med sitt. Hver gang jeg er ute, ser jeg endringa. Alle ser vi etter ulike ting. Anka har planer om å plante et eller annet, så hun ser etter når det er klart. Pappa ser etter rask han kan laste inn i tilhengeren. Mamma ser etter om brennesla og løvetannen er såpass at den kan plukkes. Grues. Og jeg, jeg ser etter om det finnes inspirasjon å hente ute. Jeg klaget min nød om skrivesperre sist jeg var på Family Hope Center, og Carol ga meg i oppgave å hente inspirasjon av naturen – skrive litt når jeg er ute. Til nå har ikke en eneste inspirasjon meldt seg selv om det alltid er noe å se. For eksempel da snøen smeltet så småningom, så jeg at i løpet av vinteren hadde det vært to bom på bålplassen slik at det var bålrester også utenom bålet. Jeg så også at en av elgene en gang hadde laget seg et lite do rett attmed bålplassen, men det er ikke noe å skrive om. Det er bare å forundre seg over at den svære elgen skiter i små runde perler som en sau og ikke i en kake som sin slektning kua. Hvis jeg hadde vært i det moduset, kunne jeg laget en fabel om hvorfor, ala fablene om hvorfor kveita er flat og reven har en kvit haletipp. Men jeg er ikke i det moduset og lar elgskit være elgskit.

Der mistet jeg konsentrasjonen, for det tikket inn en sms vi måtte sjekke fort, for vi trodde den var fra lille Emma Margret som er på tur heim nå. Vanligvis haker en tanke seg fast i noe som skjer, men ingen tanke haker seg fast i sms’er, uvisst av hvilken grunn. Eller kanskje det er fordi den tekniske verden er noe som ikke avføder den neste tanken. Siden man ikke aner hva neste steg i teknikken er og slik ikke klarer å assosiere rundt den. Jeg klarer ikke henge på. Nå har jeg hatt snapchat på iPhonen en stund. Når Emma Margret kommer, må jeg be henne lære meg å bruke den. Til hva+ Aner ikke. men om man ikke henger litt på datautviklinga…

Nå har jeg opplevd at vi har gitt opp en lydbok vi begynte på. Den er på over 20 cd’er, og vi datt av på nummer tre, vel egentlig på nummer to, men sleit oss til nummer tre. Spørsmålet er om man skal lytte gjennom den siste cd’en før vi legger bort den lydboka. 

torsdag 18. mai 2017

Den ble ikke ferdig...


Atter en gang entrer jeg talerstolen uten å vite hva jeg skal si og hvilken sak det gjelder. Det er to ting som gjør det: 1. Det sies at i det øyeblikk man begynner å snakke eller skrive selv om man ikke aner om hva begynner hjernen å jobbe på høygir, bringe fram meninger og rydde opp i rotet.
2. Noe må man gjøre fr å bryte skrivesperren. Hvis jeg trodde det kom av seg sjøl kunne jeg tilbringe fritida på glutimus maksimus (sitteknuten) uten å anstrenge meg, men så er det dette med at det som ikke brukes ….
 
I andre sammenhenger er det slik at det som ikke brukes slites ikke. En bil som ikke brukes står der like blank og fin. Noe annet er det med homo sapiens som slite fra vugge til grav for å være blank og fin. Akkurat nå er jeg blank og fin på de områder jeg helst ikke skulle være blank og fin – og så er jeg velbrukt på andre områder. Det passer liksom ikke inn i malen uten at jeg helt kan si hvorfor. Men hva er nå en mal og en mal, hvem har laget den og hvem bestemmer hva eller hvem som passer i malen? Det finnes mange maler. Akkurat nå her jeg sitter her er min mening at man skal gjøre alt for å holde seg unna mal-lageret, Malmakere er ofte folk med makt som har laget maler for andre, en mal de sjøl ikke vil inn i. Vi har nettopp hørt på lydboka om Gaustad sykehus 150 år og er det noe som har festet seg etter denne boka er det maleene som er blitt laget og folk er tvunget inn i. er denne boka er det maleene som er blitt laget og folk er tvunget inn i. Det holder å nevne Juklerød.
 
Også på mitt daglige nivå, det nivået jeg generelt beveger meg i, møter jeg maler. I går (mandag) for eksempel skulle jeg ri og svømme. Hvis det er noe jeg har erfart, er det at vinden og snoen nede på Skånland - fy fasan, der er det surt når det er surt. Og ikke kan jeg vite hvordan det er der når jeg sitter her i skogen og skal kle meg for å ri. Kan jeg vel? Så følgelig kledde jeg på meg: strømpebukse, treningsbukse, vel det er jo dagligdagse inneklær. I tillegg tok jeg på meg en tjukk tovet ullbukse fra Graven og en vindtett foret utebukse pluss en tykk genser og en ullgenser pluss en vindtett utejakke. I løpet av denne prosessen slo malen til. Det er utafor ramma å hyre slik på seg i mai. I alle falle om jeg skal dømme etter mamma som for hvert ekstra plagg spurte om jeg virkelig skulle ha alt det derpå meg. Deretter fikk jeg selvfølgelig høre om Oll-Jonas, originalen som gikk i ullbuksa hele dagen inne i gammen og som uansett årstid iførte seg saueskinnskjorta med ulla inn. Det er ikke innafor malen å gjøre det – jeg mener å bruke saueskinnsskjorta om sommeren eller hyre seg som en viss person til ridetime.
 
Men hva ville verden vært uten Oll-Jonas og Magne domantrener.  Jævla fullt inne i den malen så det er jammen  bra at det er noen som ikke strever seg inn i malen og vil ha en plass der. Dessuten – hvem er det ettertida husker, hvem lever etter sin død?  Ikke naboen til Oll-Jonas. Jeg antar han var etter malen siden jeg ikke har hørt noe om han. Men den som ikke kommer seg  inn i malen eller ikke vil inn dit, dem hører man om.
 
I tillegg kommer at mange av dem som holdt seg unna malen var folk som endret utviklingas elv. Her holder det å nevne Lars Levi Læstadius, Martin Luther, Elsa Laula Renberg…..  
 
domantrener
 
PS ! Vi er dratt til Lofoten og herfra må jeg bare klaske i vei denne ufullendte…
 
 
 

lørdag 6. mai 2017

Hvor er det blitt av..?

Av mangel på annet å gjøre tok jeg fram min andre utgivelse Jeg hadde en underlig drøm og begynte å lese den.

Da jeg begynte å skrive om denne drømmen var det for å fortelle foreldrene mine hvordan det hadde vært å være meg før jeg lærte å fasilitere. Det var vanskelig og på et vis ydmykende å fortelle om slikt. Jeg antar det er samme reaksjon som når mobbeofre tier om mobbing eller voldtektsofre gjør det. Man skammer seg på et vis. Man jeg fant altså en måte å gjøre det på. Jeg laget fabelen om det lukkede hus alle trodde var tomt. Men huset ble heldigvis åpnet av husåpnerne fra et annet land, og da visste det seg at noen bodde der. Huset var ikke tomt. Han som bodde i det huset kunne mens det var lukket høre og se dem som var utenfor, og han kunne ikke skjønne hvorfor de ikke hørte og så ham selv om han banket og ropte. Han skjønte heller ikke hvordan de hadde kommet seg ut.


Da ham som bodde der kom utfor huset, viste seg at han var vill. Han fant ikke fram.  Så begynte hans ferd i verden i møte med både de som ville legge kjelker i veien for ham, de som syntes han var en masete pest og plage – og de som gjorde det de kunne for å hjelpe ham.

Han som hadde vært lukket inne i huset, ble kalte jeg Kartarbeideren for han arbeidet med å utvikle kart han kunne orientere seg etter. I ulike settinger møter han Gullsnormannen som egentlig skulle hjelpe ham, men som synes Kartarbeideren var brysom og kravstor og forstyrret ham i hans arbeide med å flislegge kontorgulvet med gull. Hullisten er en annen type som vurderer folk etter om de putter runde kuler i runde hull og kuber i firkantige sådanne. Men Kartarbeideren havner også hos Den gamle mannen i det opplyste huset. Det er der han lærer å utvikle sine. Blir ting for vanskelig for Kartarbeideren, kommer låsesmedene. De låser opp de dører for eksempel Gullsnormannen låser igjen.

Da jeg var ferdig å fortelle syntes jeg fabelen ikke var ferdig.  Jeg hadde møtt mangt på livsveien, ting jeg tidligere ikke hadde kunne av forståelige grunner fortelle om.  Nå fikk dette etter hvert plass i fabelen.  Etter hvert. Jeg skrev alle mine erfaringer inn i fabelen. Fabiliserte ting kan man si. Mitt livs erfaringer fikk navn.  Men først skrev jeg som nevnt inn i fabelen alt det fantastiske som skjedde i livet, selv om vi i august 2005, da fabelen startet, fikk brev vi gruet oss for å åpne.


I denne serien er det faktisk tre bøker. Den første er Kartabeiderens viderverdigheter. Den andre er om Husjenta, hun som bodde i et hus man trodde var tomt, men som en energisk ungjente insisterte på at man måtte få åpnet. Husjenta slipper ut, og også hun drar ut i verden med sine forutsetninger. Hun er ikke vill, men har andre ting som hindrer henne.

Den tredje boka er viet emnet om hus som har vært åpne, men som plutselig lukker seg om den som bor der.

Da jeg leste disse bøkene, fikk jeg nesten sjokk. Hadde jeg virkelig skrevet dette? Ikke ordene, mener jeg men laget den settinga om hva kartarbeideren og Husjenta opplevde. 

Så kommer jeg til mitt sjokk, mitt spørsmålstegn, mitt alt. Etter triologien om Kartabeideren skrev jeg tre novellesamlinger og en barnebok. Den siste kom ut i 2012. Siste ganger jeg skrev noe kreativt var de to rundene da Greg på Family Hope ga meg som program å skrive historie til enkelte deler av olfactory-programmet. Siste gang tror jeg var i 2014Deretter aner jeg ikke hva jeg skal skrive om og den kreativiteten jeg møter i mine utgivelser – hvor i all verden er det blitt av den?

I sin tid tok vi en hjernetest hos nevropsykolog Oddrun Flatabø uten å fortelle noe om oss og meg. I testen beskrev hun en voldsom kreativitet. Det var ikke uventet, men hvor er denne kreativiteten i dag? Kan man bruke opp slikt. Hvis ja, nifst. Kan man hvis man har et aktivt språksenter bruke opp språket? Nei, selvsagt ikke. I dag sier man det Glenn Doman sa: Hjernene vokser ved bruk. Altså skulle den kreative delen av meg ha vokst. Men hvor er den? Er det giddaløyse av meg?

domantrener



Senere leste jeg  Huset i mørkret av Tarjei Vesaas. Vesaas fabiliserer krigen 1940-45 og hvordan de enkelte grupper forholder seg til de uinviterte gjestene av den gang. Jeg vet ikke om fablisere er et norsk ord, men jeg bruker det. Det er dekkende. Vesaas hadde fablisert krigen… Jeg fabliserte hjerneskade.

Etter at jeg ble ferdig med denne bloggen, prøvde jeg å skrive noe, hva som helst, som kunne gi meg omså en liten smak av den følelsen det er å skape noe kreativt. Det gikk ikke.

Så jeg må si som Luther: Her sitter jeg og kan ikke annet. Vel, egentlig sa Luther: Her STÅR jeg og kan ikke annet.

søndag 30. april 2017

Doting


 Det er fredag, og fredags-følelsen holder på å senke seg. Dere vet, den spesielle snikende følelsen av at det snart er helg. Snart har man fri. Samtidig med at fredagsfølelsen sniker seg inn gjør man seg mentalt klar til helg, både fysisk og desslike. Arbeidslysta er omvendt proporsjonal med nærmende helg. Fysisk går man «langsommere» i sitt arbeid. Man doter en del. Dote er et gammelt ord fra Markebygda og kanskje det er fra samisk, man arbeider så sakte man kan. Det er om å få tida til å gå ikke arbeidet. Akkurat nå doter jeg. Denne bloggen fyller dotingens hensikt: få tida til å gå. Det er samme prinsipp når enkelte bedrifter har noe de kaller fredagskaffen klokken to. Da har man egentlig avsluttet arbeidet mentalt. Man tar denne fredagskaffen og etterpå gjør man i praksis skit og ingenting før man tar helg.

 

Nå lurer jeg egentlig, vel jeg prøver desperat å finne noe å blogge om – dere vet, doting. Jeg må dote litt til.

Så er jeg så heldig at vi har besøk, noe som gjør en naturlig doting.  Snakk om griseflaks. Det er virkelig en flott doting, for man blir så glad for det, og tida går fort i hyggelig selskap.

 

Men nå har jeg tøyd strikken langt nok. Tøyer jeg den mer smeller den tilbake i fjeset på meg.

fredag 28. april 2017

TAKK i Tromsø



Endelig er jeg i gang med en blogg etter en aktiv og flott helg. vi dro nemlig lørdag til Tromsø og returnerte på mandag. Emma Margret sitt kor hadde samisk-bulgarsk aften, og vi dro for å høre på dem. Egentlig ble helga kortere enn planlagt siden Anka valgte å ikke dra med. Vi hadde opprinnelig tenkt å kjøre fredag hvis hun ville fintrø i Tromsø lørdag. Nå ble det ikke slik. I vår framdriftsplan lå at vi skulle ankomme Fagerliveien til ferdig middag hos Sigrid og Sigbjørn til et visst klokkeslett. Da skulle hele bølingen samles der.

Så hadde den del av bølingen som kom E6 dit planlagt en halv times pause et eller annet sted. Nå er ikke dette så enkelt hvis man med en pause inkluderer en kakesmule. Det går nesten ikke an å stoppe og ta pause verken i Bogen, Bjerkvik eller på Lapphaugen. For nær. Familiehistorien inneholder en fortelling om da vi var barn og skulle kjøre til Kautokeino. Vi spiste et dugelig måltid før vi dro og hadde med oss en like dugelig matsekk med ferdig påsmurt mat. Planen var matpause i Kiruna. Slik ble det ikke. Første rast var i Evenesmark, en mil hjemmefra. Der satt vi og koste oss med matpakka.

Det er klart det kunne vært mulig med en rast i Bjerkvik, men siden jeg ikke er barn, har jeg ikke den gjennomslagskraft et barn som holder på å sulte i hel har. Dessuten, vel også jeg har endret meg.

Da ligger Setermoen i løypa eller Andselv. Nå er det slik at noen av oss, jeg nevner ikke navn, har et spesielt syn på akkurat de områdene og mener seg ikke berettiget til å stoppe der. I et jubileumsskrift der de feiret X antall år siden det kom folk til det dalføret, anførte de samtidig at de måtte ha tolk til å snakke med dem som var der. Ja, og noen av oss er følgelig i den definisjonen ikke folk. Og siden man må anta at kafeene der er for folk, er følgelig vår posisjon usikker. Vanligvis kjører vi forbi og tar kaffepausen lenger nord, men ikke så langt nord som Vollan, for går man inn på Gjestehuset der, lukter kjøttkakene så godt at det blir vanskelig å ta en kakesmule bare. Dessverre er det nå slik at kafeer har lukket på strekningen, og vi måtte om vi skulle ha pause, stoppe på Setermoen. Vel, siden vi nå sitter her i skogen og skriver skjønner dere at vi overlevde det – denne gangen.

Uvisst av hvilken grunn kom vi likevel for seint til avtalt tid i Tromsø, men gryta var varm og heimelaget potetmos flott. Vi slo oss til der i Fagerliveien med alt vårt pikk-pakk.

Dagen etter på søndag hadde fru herting et forslag om å ta en runde på Kvaløya. Konserten skulle ikke være før om kvelden. Vi pakket oss inn i Yeti’en og la i veg over Sandnessundbrua via Eidkjosen til Kaldfjorden der jeg ville fotografere en del. Jeg er tross alt født der og har bodd der knapt ett år og er døpt i kirka der. Jeg antar siden jeg ikke kan huske noe av min korte tid der at årsaken til at Kaldfjord har en helt annen posisjon enn andre fjorder er at hertingene trivdes der. Og gode minner smitter – i dette tilfellet til meg. Vi fulgte Kaldfjorden utover, passerte Tromvik og Grøttjord mot Rekvika som er endestasjon.  Der skulle vi sitte i snøen en halv times tid, men også her hadde tida forvrengt seg og vi måtte heade mot Fagerliveien siden yours sincerely måtte sove før konserten. Dette med tid er et merkelig fenomen som NRK 2 fått oppleve disse dagene. Reinflyttinga minutt for minutt kunne ikke starte på gitt dato og gitt klokkeslett, antagelig fordi reinen verken kunne klokka eller forsto viktigheten av en fastsatt sendeplan. 

Nå har jeg ferdes litt, men bare litt på Ytre Senja men hadde nok et bilde av at Ytre Kvaløya ville være omtrent slik, noe den ikke var. Fjellene var mer forrevne og kvassere noen steder som skåret med en kniv. Neste gang vi er i Tromsø skal vi kjøre andre veier til Ytre Kvaløya. Man kan visstnok dra til Kattfjord og derfra til Sommerøya.

På Ytre Kvaløya så vi folk gå på ski både på flatene og end fjellsidene. Pudderføre. Det minner meg om noe jeg har hørt. Mens man i  Kristiansand spiser reker på kaia, går man på ski i shorts og singlet i Tromsø – og alle er såre fornøyd med sitt liv.

Før Emma Margrets kor begynte måtte jeg duppe meg litt. Så bar det ned til Verdensteateret der de skulle ha konserten. Jeg har vært der en gang før og husker kafeen ved inngangen før salen. Den gangen var saken å se verdensfjern og livstrett ut. Et ansikt som fortalte at man ikke kunne bli imponert.

Jeg forventet samme sak denne gangen, men slik var det ikke. Nå var saken å være delvis levende. Kanskje det skyldes en annen type publikum enn forrige gang vi var der. Faktisk tror jeg det. Den konserten var virkelig flott selv for meg som ikke kan mye om korsang. De bulgarske tonene imponerte og jeg følte at koret burde ha hatt en pause og spist en halsepastill, for dette måtte ta på halsen. De fikk virkelig applaus for hvert innslag, og jeg la merke til en fyr noen rader foran oss. Etter enkelte sanger klappet han enormt med hendene nesten over hodet. Jeg antok han med det signaliserte til noen i koret: her er jeg og ser på flott. Lille Emma Margret hadde solo på sangen Abifrouva. Det er Karen anne Buljo sin – Samisk forfatterlag s eminente leder.

Etter konserten stoppet sikkert mange i kafeen, men vi dro rett til Yeti’en og til Sigbjørn og Sigrid. Dagen etter på mandag heimsøkte vi lille Emma Margrets arbeidsplass på Sametingets Tromsøkontor. Sametinget virkelig breier seg midt i Tromsø i gå-gata. Fy fasan, de samene. Nå er de i Nordens Paris også med avdeling av deres parlament.

Jeg må hoppe bare litt tilbake. Mamma og jeg begynte å gå til Sametinget mens pappa parkerte, og jeg regnet med at hun s om har bodd i årevis i Tromsø måtte kunne finne stedet om så i blinde.  Nix. Vi måtte i stedet sette oss på en benk og ringe til Emma Margret. Mens vi satt der stoppet en fyr og spurte ka som feilte han. Før vi rakk å summe oss til svar og hvilket svar det skulle bli svarte han sjøl: Parkinson. Så gikk han da vi satt halvt numne og ikke kunne svare for vi måtte grave opp blokka som lå i lomma. Dette ventet han ikke på. Følgelig fikk jeg ikke svart  og det var like bra for hva skal man egentlig svare på slikt.

På heimtur stoppet vi på Vollan selvfølgelig og spiste middag der. Så bar det heim til hverdagslivet. 

lørdag 22. april 2017

...og det mest krevende av alt, motivere...



Nå får mitt stakkars hode det travelt. Det krever sin mann å omorganisere sine planer og tilpasse dem nye forutsetninger. Slike ting har bedrifter konsulenter til å gjøre. Jeg har bare mitt stakkars hode. Jeg tumler alltid med planer for hva som skal skje utenom hverdagen på instituttet. Der trenger ikke jeg gjøre annet enn møte på jobb. Men hva fritid og reise angår er jeg alene – føles det som – å drive verket framover. Hvis ikke jeg var pådriver der, satt vi her i skogen glad og fornøyd 2/3 av oss.

Jeg har jo en liste over reiser. Vi skal besøke Ernesto i Pisa og Nermin i Bosnia. Så ligger Island på lista. Dette er i tillegg til offisielle reiser – noe jeg ikke teller som ferie – noe det heller ikke er.

Nå er det jo slik at Bosnia og Pisa dessverre ligger i de middelhavsstrøk mamma nekter å reise til på minst ett år. Hun sier kroppen må få glemme at Palma ga henne en matforgiftning der ting rant alle veier. Kroppen må få koordinere de nye opplysningene og innarbeide dem. Følgelig, hvis jeg skal få henne med på noe i løpet av vel ett år…. Så der står saken. Jeg må nå kaste om på planene, finne nye mål og det mest krevende av alt, motivere for mine nye mål.

Vel overstått påske med et sukk


domantrener

fredag 21. april 2017

Det å like søtt

Hvem fant på talemåten «striskjorta og havrelefsa»? Vedkommende burde fått seg et rapp over kjeften, for det er et negativt uttrykk som ikke fremmer lysten til å arbeide. Striskjorta og havrelefsa signaliserer til tilbake til hverdagslig og hverdagskost. Jeg prøvde et kjapt google-søk på hvem som innførte det begrepet, men fant det ikke. Det motsatte er «Arbeid macht frei» og sannsynligvis er det Hitler eller han har lånt det fra noen, men i dag knyttes det mot ham. Men et kjapt google-søk bekrefter at Hitler har lånt det fra Heinrich Beta. Flere tyskere etter ham fant bruk for det. Blant annet var det en parole satt opp ved konsentrasjonsleirene under krigen for å stimulere til innsats.
Av en eller annen grunn tror jeg at arbeid gir frihet har vært et politisk slagord i et parti en eller annen gang, men google fant det ikke.

Og hvorfor er jeg akkurat i dag, 18. april, opptatt av dette med arbeid, frihet, striskjorta og havrelefsa? Blant annet har jeg i dag min personlige striskjorte på - molliidressen som hamrer svakt på noen av kroppens muskler. I dag åpner vi Instituttet etter lang tids lukking. Vi stengte 23. mars og dro først til Oslo på ABR så videre til Palma på ABM før vi reiste heim og tok påskeferie.  Men nå er altså varmen satt på på Instituttet og uansett om «Arbeit macht frei» eller om det er havrelefse – off I go.

Vi har hatt en fredelig påske i betydning av at vi bare har gjort et minimum for å opprettholde eksistensen. Jeg for min del har påsett at jeg har fått den teinten Matthew Newell på FHC hevder jeg skal møte med uansett årstid. Neste møte er i august, og jeg skulle ønske jeg hadde mot til å la skjegget gro, rake hodebunnen helt glatt og gni meg inn med litt skokrem. Kanskje kunne det stoppe flabben på den teint-elskeren. Mamma og jeg har ligget noen timer i en snøhule, ellers har den tida på året kommet at vi sitter ute ved de anledninger vi kan. Sesongen for å spise ute er begynt her i skogen.

Sigbjørn var heime, og han og jeg har tatt noen flotte scooterturer på min nå sukkerfrie scooter. Etter å ikke å fått start på den fant vi ut at det var helt sukker på tanken. Scooteren måtte inn til Trama som renset den grundig, og de smakte på det hvite i bunnen av tanken: sukker. En godhjertet sjel har tatt med seg sukker hit og øst av sin store sjenerøsitet noe søtt til scooteren. Neste gang håper jeg vedkommende tar en glutenfri kake og øser av sin sjenerøsitet over meg – kakemonsen. Til forskjell for scooteren liker jeg søtt.


domantrener