mandag 23. april 2018

I blant må man ta høyde for at ting tar tid

Ting tar tid.
I blant må man ta høyde for det.
Nå har vi i snart fem måneder bodd i besteforeldrehuset, og vi ser ennå ikke et hus klart for oss. Prosessen er i gang, men noen syns den er så gudsjammerlig treg. Vi hare det bra her, det er ikke det som er saken. Det tar tid å bo seg inn – dette med at ting skal finn sin plass og man skal ha det sånn omtrent funksjonelt hva mat, klær, søvn og diverse anna (ABR og ABM utstyr) angår. Men jeg synes vi innvendig har bodd oss til. Vi har kjøpt noe, lånt noe og fått noe og er vel forsynt. Det er slutt på å lyde som duene på Palma, korr, korr, korr. Korr e .. ? Veit du korr….?

Så bærer det mot vår - og vi er jo vant med å spise ute, kunne gå fra kjøkkenet og ut for å spise. Det er satt som et ønske for det nye huset, dette med at det skal være lettvint å spise ute.. Vi har så smått begynt å ordne oss til uteliv her også. Har flyttet hit et stort utebord vi har og har tatt noen campingstoler vi hadde i stabburet hit. Jeg er spent på hva som vokser rundt her, for heime begynte sesongen med gress i maten ganske tidlig. Løvetann antar jeg det er mer enn nok av og likeså diverse anna.

Vi har gjort klar ATV-en, og jeg må si hasta la vista, for papp insisterer på en tur ut for å lade batteriene. Heldigvis er utedresser blant de ting vi har fått på plass, og jeg har kjøpt ulltøy, så jeg skal nok overleve.

Søndag kveld.
Vane er en merkelig sak.
Hvis man er vant å sove i en jevn dur eller at noe skjer, er det gjerne slik at når det er borte, er det rart. Om kveldene har vi et ABR-program som skal vare om natta. Vi wrapper føttene. Det er et sinnrikt system av linninger, små myke egg, skum og yogamatter. Dette gir trykk og mottrykk i føttene ved hver minste bevegelse. I tillegg setter vi en ABR-maskin med fire blærer mot deler av dette, og det trykker og slipper i en jevn dur i løpet av natta. Det er nok dette som har gjort endringer i fotbladene. Da vi etter brannen kom til Blatchford ortopediske i Harstad for å få nye sko og fotsenger til meg, mente de at vi kunne bruke malen fra året før. Det var laget etter et røngtenbilde tatt da. Men vi bad dem ta et nytt – som de gjorde – og der fikk vi se effekten av wrapping og ABR-maskin. Fotbladene hadde endret seg til det bedre, og det skulle ikke skje med noen over 40 år. Tvert om. De hadde ikke sett det før.
Tilbake til summinga. denne ABR-maskinen surrer og surrer i en jevn skiftende dur. Den skifter i rytme og trykk. Men jeg sover som en stein med den og trykk mot føttene. Lørdager wrapper vi ikke, så i natt har jeg sovet som FF – folk flest. Men jeg sover ikke bedre av det. I køyesenga over meg sover pappa og i bestemor sin seng sover mamma. Hennes Cpap durer jevnt.

domantrener

Mandag kveld
Jeg må bare få ekspedert denne bloggen i dag, for det nærmer seg at det ikke blir tid til blogging på noen dager. Noen her i huset er invitert til Kongen og sleper føttene etter seg til Oslo, mens en annen her i huset som er invitert som følge, trør lett og greit sørover. Den tredje her i huset er nissen på lasset og drar med, og den fjerde, Vigdis, lurer på om hun kan smøye noen masker på flyet. Nå gjør nok mamma også det, hun smøyer masker ved å lese korrektur. Pappa og jeg er menn og trenger ikke mase med å alltid gjøre noe.

onsdag 18. april 2018

Hva er seriøsitet

Det gikk fort. Før fanden fikk snørt på seg komogene, hadde omsetninga av hesteskit tatt av. Sånn er det bare. Man sitter på naturressurser i store mengder. Jeg har ikke engang rukket å omsøke et forprosjekt.

Ellers er jeg litt søkende til hvordan jeg skal gjøre ting – det vil si: Jeg skriver på en sak til årbok for Skånland, og her kommer min tvil inn. Skal jeg leke fagmann og sette fotnoter og henvisninger gjennom artikkelen? Det ser jeg jo at mange gjør. Det synes som om dette er tegn på seriøsitet, at man alltid viser til andre. Et eksempel: Jeg vet uten at jeg trenger henvise til en kilde hvem Jon Andersen Svonni er. Litt har jeg lest her og der, litt har jeg hørt. Skal jeg være ærlig virker disse fotnotene som å ta på seg både belte og bukseseler - helgardere seg. Når jeg viser til en fotnote skyver jeg skylda over på den jeg angir i fotnoten. Likevel synes det som om tendensen er dess flere fotnoter og henvisninger dess bedre.

Jeg så et intervju med Arthur Arntzen. Ikke med Oluf. Arntzen var jo representant for Venstre i Tromsø bystyre. Han sa at det kunne virke som om humor ikke hadde plass i politikken og at man om man som han spøkte, var man ikke en helt seriøs politiker.

I helga har jeg fått luftet snøscooteren en del. Emma Margret og Ronald var heime og de hentet snøscooteren fra garasjen heime hos oss.

fredag 13. april 2018

Snu mattene

I dag lærte jeg noe nytt. I den lyse stoffsofaen her har vi lagt matter. Jeg lærte at det er noe som heter gjestesida og hverdagssida av mattene. Når vi vet at vi får gjester, snur vi mattene i anledningen. Et knep fra den tida man her i huset ikke hadde verken innlagt vann eller vaskemaskin. Man vasket ikke i utide. Nå tror jeg dette er en ryggmargsrefleks som utløses og gjør at man handler her i huset slik handlet for 60 år siden. Det sier seg sjøl at man måtte lage praktiske løsninger. Før hadde folk forresten søndagsklær og hverdagsklær. Hvis man fikk uventede gjester, heiv man seg om i søndagsklær. Flott måte å hedre en gjest på. Burde komme til heder og bruk igjen.

Hertingene sier at den som har båret vann til hus og fjøs forstår verdien av å ikke sløse med vann. Det er merkelig hvordan de gamle tungvinte ting i dag er så inn i helsike naturvennlige. En gang så jeg på facebook en sak om en gammel kvinne som ble irettesatt av en ung miljøbevisst kassadame om at hun måtte beskytte miljøet og ikke bruke plastposer. Da hun kom heim, laget hun en oversikt over hvordan hun levde som ung. Finner noen den på facebook?

Dessuten, når man ser kloden under ett gjør det ikke noe om man lar være å pøse på med unødvendig vann. Mange har lange veier etter vann - og faktisk blir noen uten vann. Jeg liker at man ikke sløser med naturressursene. Jeg er en naturverner på min måte. Rent vann som vi øser og pøser unødig er et knapphetsgode for en stor del av klodens mennesker. Kanskje er vann en fornybar ressurs der den går i en sirkel, men den sirkelen treffer ikke dem med vannmangel.

Mens jeg funderte over de snudde matters filosofi, kom jeg på den glupe ideen om en vanndag, en dag da hele verden fokuserte på vår felles vannsituasjon. Men google sier at FN-sambandet i 1992 kom på samme ide og proklamerte 22. mars som verdens vanndag. Damn! Men da ærklærer jeg dagen i dag for Snu-mattene-dagen og oppfordrer alle til å snu mattene.

Jeg er som nevnt for å bevare naturressursene. Utafor stuevinduet her har vi en del fornybare ressurser. Saken er at heime kunne elgen kikke inn stuevinduet til meg når jeg blogget. Her er det hesten som gjør det. Den går oftere enn elgen og etterlater seg ganske mye mer fornybar resurs i form av blomsterjordforbedrer. Jeg har følgelig hatt noen forespørsler omkring denne fornybare ressursen samt at jeg har antydet for noen om dette. Nå er jeg usikker på lovligheten av dette, om jeg har rett til det. Men siden en del enkeltstående mennesker og grupper gnåler om samiske særretter og at samer skal overta overalt – for eksempel hele Finnmark fylke – anser jeg hesteskit i samisk bygd må forvaltes av samer. Ellers bør det bli en sak for Sametinget. En annen side av dette er det med å få sanket i hop denne ressursen. Jeg undres på om man kunne få hesten å skite i en sekk? Og kunne jeg søke et forprosjekt på dette fra for eksempel Finnmarkseiendommen eller fra Sametinget.

Tilbake til dette med vannressurser. Forvaltninga av det bør også legges inn under Sametinget som allerede hevder retten til land og vann. Jeg vil da foreslå at Sametinget i den anledning gjør alle de nødvendige forprosjekt, prosjekt og utredninger på det språket jeg på facebook ser enkelte hevder ikke finnes i bruk i Sametingets hverdag: «våres samisk». Det er litt usikkert for meg hva sverddragerne på facebook mener «våres samisk» er siden de alltid drar sverdet på godt norsk bokmål. Jeg kan følgelig av dette utlede at «våres samisk» for dem er bokmål. Dermed, hvis Sametinget gjør denne saken om forvaltning av vannressursene på «våres samisk» må vel de der våpendragerne på facebook bli fornøyd?
-
En annen ting som ikke direkte knytter seg mot vannressursene, dog mot dette med språk er noe professor Sylfest Lomheim sier i boka Språkreisa: norsk gjennom to tusen år. Man kan i Australia og Canada ha ulike begrep og tonefall på engelsk, og likefult er det engelsk. Dette er en rar tanke for meg som på facebook har lest at samisk brukt fra Sametinget ikke er samisk for de som krever «våres samisk». Så undres jeg på: Hva er da det språket Sametinget bruker.

Her sniker en liten tanke djevel selg inn fra Holbergs bøker: Den politiske kandestøber. Å støpe de politiske kanner er enkelt. Og jeg undres på hvordan disse kannene ville bli om de politiske kannestøpere måtte gjøre noe annet enn å sitte og knarke.

Men nå må vi snu mattene.

onsdag 11. april 2018

Å knakke på døra til altinn

Enkelte hendinger synligjør for meg at jeg er rar – rar i betydning litt sær. I disse dager får man statens gjensvar på innbetalt skatt – noen har betalt inn for lite og får en synes det for meg man mener urettferdig restskatt. Noen har betalt inn for mye og får en synes det for meg man mener meget rettferdig tilbakebetaling. Jeg har fått melding om at jeg må knakke på døra til altinn og sjekke min status. Og joda, det skal jeg gjøre i morgen. Men restskatt eller skatt til gode – jeg betaler min skatt med glede. Samfunnsansvar, sa min bestefar, og ikke bare ansvar for egen rumpe. En annen hending der jeg føler meg litt rar, god og positivt rar: Vi ble robbet sist vi var i Oslo, og mamma sine to kort forsvant. Men vi sperret dem fort som faen, så den stakkars robbisen fikk ingen glede av dem. Men mamma ble uten betalingsmiddel mens hun ventet på nye kort. Jeg ilte til med å tilby lån. Faktisk klarte jeg å komme pappa i forkjøpet denne gangen. Og her sitter jeg fornøyd som nissen på låven både over å ha fått låne ut litt penger pluss at jeg har penger å låne ut. En meget god følelse.

Nå er jeg jo kjent som en gjerrigknark som ikke slipper en krone ut, men går med dobbel strikk rundt lommeboka. Forresten har jeg sluttet med lommebok og går med dobbel strikk rundt mobilen der mine kort ligger. Likevel har jeg til stor forundring for meg sjøl gjort noen gode øyeblikkskjøp. Da vi tok inn her i gammelhuset og skulle ha plass til diverse, anså jeg at vi kunne trenge noe mer enn banankasser under sofa og seng til klær, så jeg kjøpte en stålkurvreol der vi oppbevarer en del ting. I blant skanner jeg meg gjennom arvesentralene og kjøp og salg på facebook og har kjøpt kaffekopper og en jerngryte. Forunderlig, men jeg antar det er en naturlig reaksjon på at vi trenger en masse når vi en gang har hus igjen.

Siden sist har vi vært i Oslo på ABR evaluering og nytt program. ABR jobber med strukturene i kroppen og retter nå mitt vedkommende støtet mot underkroppen og beina særlig. ABR er en langsom, men effektiv sak. Den som har sett bilder av min nakne rygg og det som har skjedd på 4 år vil kanskje forundre seg. Forundre seg gjorde de på Blatchford i Harstad da jeg etter brannen måtte ha nye sko og skosenger. Først ville de lage det etter mal og røntgenbilder som var vel ett år gammelt, men vi spurte om de ikke kunne ta nye – noe de gjorde. Da vi senere kom for resultatet og spurte om det var endringer i føttene, svarte de ja. Positive? spurte vi. Ja, veldig uvanlig at en 40-årings ben kan endre seg i positiv retning. Dette gledde jeg meg til å fortelle ABR gjengen da vi kom til Oslo. Det var forresten spesielt denne gangen også på en annen måte, for Silvia kom og var med der. Hun er en kortfilmskaper som bor i London. Hun er nettopp ferdig med en 10-minutters introduksjonsfilm med meg som hovedperson og utvider den nå til 30 til 60 minutter: å leve med hjerneskade. Etter ABR tok vi nettbussen til Elverum og besøkte min gudmor. Silvia reiste med dit. Elverum er ett av de stedene med gjenkjennelsens glede siden jeg jevnlig har vært der fra jeg var et par år gammel. I bagasjen heim hadde vi en sekk med spesielt ullsengetøy som denne frossenpinnen har savnet. Nå ligger den samme frossenpinnen som en konge under ullfellen.

Vi hadde noe annet også med oss heim – eller kanskje vi allerede hadde det her før vi dro og det slo ikke ut med det samme – ikke vet jeg, men da vi landet på Evenes og krekte oss hit, begynte pappa å bli syk. Influensa. To dager senere fulgte jeg på. Nye to, tre dager senere kom mamma etter. Vi var bare oppe noen turer for å skifte ut febervåte ting og starte vaskemaskiner.

I morgen skal pappa og jeg være sjåfører og befraktere for en her i huset som må til Harstad og som ikke har førerkort. Det gikk med i dragsuget i Oslo. Følgelig må vi slite oss litt ekstra tidlig opp i morgen. Og siden det nye wrappe-programmet tar tid må vi nå begynne å wrappe før det er leggetid.

domantrener

Det er blitt mandag morgen. Mandager pleier jeg ri, pluss at vi alle tre tar en alternativ behandling når vi likevel er i sentrum. I dag må dette endres. Vi får besøk i 2-tida, og da må vi være tilbake i her gammelhuset.

torsdag 22. mars 2018

Det går i hår

Ting skjer her i ….

Ja, hvor skjer det? Jeg har pleid å si i Borkskogen, men her er ikke mye skog nær gammelhuset til bestemor og bestefar. Her er noen svære bjørketrær som mamma tror bestemor i sin tid passet på fikk stå i fred. Bestemor likte å ha noen trær rundt seg. Hun plantet visstnok også noen grantrær som husdyr straks så gagn i.
Vi har fått flyttet utebordet vårt hit siden vi blir her i sommer. Vi satte det attmed trærne, og en morgen gikk Aslak Piera, Sigrid og mamma ut og bålet en frokost ute. Heldigvis. Jeg bryr meg ikke så mye om svidd bålmat, men er glad systemet med å gå ut og lage bål og mat igjen er i gang. Det skyldes nok Aslak Piera, for jeg antar man vil han skal oppleve det. Det samme med gomba. Vi har hatt gomba i helga, og alle var til de grader fornøyd når han spiste med nam, nam lyd.

Men tilbake til begynnelsen der jeg skulle stedsangi hvor skriver fra. Som nevnt pleide jeg kalle oss dem i Borkskogen. Det inkluderte elgene også og et og annet mindre dyr, herunder den snømusa Anja og Anka beskyttet.

Uansett hvilket stuevindu jeg ser ut av ser jeg store bjørketrær. Så store at man tydelig ser at de er gamle. Vi hadde noen trær ned mot veien heime også. De plantet vi da vi flyttet dit. De var også meget høye, men hadde ikke det preget trærne her har. Trærne her ser mye eldre ut. De ligner et tre vi hadde i uteområdet. De ligner et tre vi hadde i uteområdet – et meget spesielt tre. Det sto der da vi kom dit, og vi lot det stå i fred. Et menneske hadde dødd mens hun satt lent mot det. Det var fred rundt det treet.

I morgen reiser vi til Oslo en snartur på ABR. Der skal det fotograferes, og nye øvelser læres inn. Derfor reiser vi alle. Det er viktig at assistent og vikar får øve der med ABR folka til stede. Straks det er over svipper vi en tur til Elverum til min gudmor før vi igjen svipper heim. Da er vi begynt på den stille uka, men siden hverken Sigbjørn eller Emma Margret kommer heim til påske. blir vi nok å ha hverdag her i huset før skjærtorsdag.

Anka er reist til Tyskland, og med det dro også frisøren vår. Følgelig må mamma stakkars igjen begynne å klippe og stusse pappa og meg, stakkars. Vi er nå nystusset og nyklipt før vi drar til Oslo. Det gikk greit med meg denne gangen. Jeg ble ikke skamklipt – jeg skulle bare stusse litt over ørene. Pappa derimot gikk det verre med. Ikke med håret, men så har han jo nesten ikke hår. Det var skjegget som fikk trøkken denne gang. Vi har jo måttet kjøpe en ny klippemaskin, og det vil jeg bare si – det er maskin som kan klippe! Særlig gikk det ut over skjegget til pappa på det ene kinnet. Han må nok i Oslo med en hånd på kinnet sånn lett henslengt.

Men dette er ikke noe mot en historie jeg har hørt fra Planterhaugen for noen generasjoner siden. En mann klipte husets to gutter «sommersveis». Det vil si at de var klipt helt ned overalt unntatt med en liten leielugg i panna. Resten av ungegjengen, særlig guttene, hadde visstnok stor spas med det og ertet disse to guttene. Så en dag kom ertekrokene heim med samme sveis – en leielugg framme og resten klippet ned. Storklipperen hadde da ertekrokene var på besøk der (unger rak visst gård-i-mellom støtt på den tiden) låst døra så ertekrokene ikke kom seg ut. Så klipte han dem alle før de slapp ut. Denne tvangsklippinga gjaldt visstnok også en av ungene her i huset, men bestemor og bestefar løftet ikke et øyebryn. De syntes kanskje det var vel fortjent. Det var sommer, og ikke vet jeg om Planterhaug-guttene den sommeren gikk med luer.

Pappa forteller at hans far som ung ofte gikk med lue for å skjule en hvit hårlokk han hadde hatt hele livet. En gang lua var av pekte en unge spurte hvorfor han hadde bomull i håret. Farfar hadde mørkt, krøllet hår, så den hvite lokken vistes godt. Det merkelige er at denne gentiske hvite lokken ikke har dukket opp hos noen.

Hår her og der er generelt et problem. Hos meg er det snørrbarten som er det, for jeg får ikke til å stramme leppa når pappa og jeg barberer om morgenen. Følgelig har jeg en liten hårdusk midt under nesen. Mamma sier det er stilig og minner om en original som hadde gamme nedenfor barnehagen. Han hadde også en slik snørrbrems midt på. Jeg har en følelse av at det ikke er noen skjønnhetsplett.
Men i morgen reiser vi til Oslo med våre diverser hva hår angår. Pappa med handa henslengt mot et kinn. Jeg med snørrbrems og mamma med hår som vokser uhemmet og gjør at hun ser ut som en heks (innbiller meg at hekser har hår som vokser vilt, fritt og floket).
Vi tar ikke med datamaskin, så dermed høres vi ikke før vi er tilbake igjen.

domantrener


søndag 4. mars 2018

Når man ikke har noe å si, men sier noe likevel


Egentlig har jeg ikke noe å blogge om, men siden dette er siste sjanse før vi reiser heim – og når vi kommer heim blir det travelt i noen dager – må jeg benytte sjansen. Som sagt, jeg har ikke noe å meddele men nå er det slik at mange kan prate i timevis uten å ha meddelt eller sagt noe. Dette tror jeg det er en kunst man må velge om man etterstreber. Akkurat nå gidder jeg ikke det.

Derfor sier jeg bare: vi høres igjen når vi er i Planterhaugen igjen.

fredag 2. mars 2018

Frosne øyeblikk?

Frosty. Morgen i Fredensborg. Før vi reiste hit fikk vi høre at det var tidlig vår i Danmark og belaget oss på det på ulike vis. Så var det dette med det man hører og det som er realitet. Riktignok er det ikke snø her, men snøfritt er ikke automatisk lik vår. Danmark, i alle fall Nord-Sjælland, har fått en skikkelig kuldebølge, Det kaldeste de har hatt i vinter. Den møtte oss da vi optimistisk steg av SAS-maskinen på Kastrup – og den vedvarer og er meldt å vedvare hele uke. Det vil sil til vi reiser heim.

Det ligger is på Ørrettjernet, og Ronald antydet man kunne gå på skøyter der. Hus E hvor vi bor er flott. Det har delvis form som en lavvo. Det betyr at takhøyden er stor. Taket spisser seg høgt der oppe. Her er en varmepumpe på stua – stua er stor. Denne varmepumpa klarer ikke holde husvarme. På de to soverommene nede er det panelovner. Med dem på fullt og dørene åpne blir det bare noen grader unna en levelig innetemperatur. Det som berger oss er ovnen og at Jørgen, sjefen her, har sagt at vi bare skal hente den veden vi trenger.

I følge facebook og for så vidt også vær-appen på mobilen er det kaldt heime. Der forventer man liksom kulde selv om det har vært en uvanlig kald vinter der også.

Vi går inn i siste del av oppholdet her med kjøleskapet stappfullt av mat som vi kanskje må slepe med oss heim. I alle fall sleper vi som vanlig heim en del, et spesielt glutenfritt brød pappa liker. Det pleier vi ha en koffert med. Denne gangen har vi også 25 tuber traumel med heim. Det bestilte vi før vi dro og hentet på en bensinstasjon her. Grei ordning. Så har vi som vanlig med oss ditt og datt fra fru Holms lopperi. I tillegg står det en koffert med ditt og datt på ABM senteret. Den ble ikke med oss forrige gang. Da dro vi med oss et par kofferter av «rein soul» - hele den ladninga brant inne seks dager etter at vi kom heim, men det kunne vi ikke vite.

Man kan ikke vite hva som er om neste sving i livet, og jeg tror man må leve etter at det er ok rundt neste sving. Er det ikke det så får man ta det som kommer.

Vi går for tida og venter på neste steg i prosessen om eget hus. Politiet er ferdig med sitt arbeid. Ved en brann blir det etterforsket, og så ble det jo også hos oss. Men det er ferdig nå og takstmannen har tatt takst. Resultatet vet vi ikke enda. Vi har gått gjennom huset rom for rom og skrevet ned det vi hadde, tror vi. Det sies man aldri får med seg alt. Dette skal så legges inn i et skjema med nypris og år det ble kjøpt. Det har vi ikke gjort. Men ettersom vi har tre år på å gjøre det, er alt dette er det en sak som har måttet vente. Det blir påskearbeid. Foreløpig trenger vi jo ikke penger til å kjøpe innbo og alt det man ellers trenger i et hus siden vi har det vi trenger i gammelhuset. Jeg er nok litt, men bare litt bekymret for nettopp dette fordi jeg vet om noen som ikke liker å handle. Men jeg antar at må man så må man.

domantrener
Dagene ha gått. Det er ganske så naturlig. At dagene går, mener jeg. Alternativet ville være at øyeblikket ble frosset. Jeg vet ikke om det er en ønsket situasjon. Så skjedde med Pompeii før Kristi fødsel. Da ble øyeblikket deres frosset av vulkanen Vesuv. Nå har ikke vi noen vulkaner som kan fryse øyeblikket for oss. Men vi har noen menneskeskapte ting atskillig farligere enn en vulkan.

Det nærmer seg avreise fra Fredensborg denne gang, og vi har vært og tatt en ha-det-for-denne-gang middag i Gilleleje på restauranten «Far til 4». Det må jeg bare si; hertingene er nøysomme generelt men når vi reiser lever vi som folk flest, i alle fall slik jeg tror folk flest lever. Jeg har ikke så stor erfaring med det. Kanskje lever folk flest av halvprisdisken på coop, hva vet vel jeg.

Vi har to dager igjen på ABM-senteret. Jeg har gledet meg veldig til dette oppholdet, for da vi var på Blatchford ortopedi for å få nye sko til meg, ba vi dem for sikkerhets skyld å ta nytt røntgenbilde av føttene mine selv om det bare var ett år siden sist. Da vi kom for å hente skoene og fotsengene, sa de at føttene mine hadde endret seg til det bedre, og det hadde de ikke før opplevd for en på 40 år. Det skyldes nok ABR og ABM, og derfor gledet jeg meg til å komme hit denne gangen. Jeg gleder meg alltid til det, men ekstra denne gangen.

Vi har for øvrig hatt det rimelig travelt i dag. Etter to sesjoner på ABM senteret dro vi først på det glutenfrie bakeriet her og bunkret diverse vi skal ha med oss heim. Jeg bunkret brownies, og det samme gjorde Ronald. De andre to bunkret brød som etter sigende er uslåelig. Slik ser de også ut. Steinharde uslåelige, mener jeg. Deretter dro vi til fru Holms lopperi og avleverte mariatistel som hun kunne bruke siden hun har hatt en beinhard antibiotika kur, og vi kjøpte skjell som vi skal bruke til – jeg vet ikke hva.