fredag 17. november 2017

En triumferende dag

Skomaker bli ved din lest. Det er tydelig at i Oslo er vi skomakere i motsetning til når vi er i Danmark. I Danmark er vi med hatten på snei sånn mentalt. Men kommer vi til Oslo og P-hotel, er det vanene som teller. Bondeheimen ligger like ved P-hotel. Dit går vi for å spise ordentlig mat. Kurderen på hjørnet frekventerte vi før, men det er slik mat man finner på bensinstasjoner.


Men tradisjon eller ikke tradisjon, bak min rygg snakker noen språk jeg ikke forstår. Slavisk tror jeg. Ikke russisk, kanskje polsk. Dette får meg til å tenke på uttrykket å pjolske. Jeg har bare møtt det som noe negativt, gjerne i forbindelse med samer som snakket norsk og antagelig ikke helt perfekt. Det uttrykket oppfattet jeg som negativt. Google sier at det har delvis den betydninga jeg har oppfattet, man pjolsker når man snakker et språk man ikke snakker perfekt.


Men nå skal vi hamle oss opp på vårt hotell og sove litt før vi skal til Blyum.


domantrener


Kveld:
Atter en gang blogger jeg når jeg sitter et sted, men enhver kan jo skjønne at jeg ikke kan blogge gående. Om blogging og facilitering er min kommunikasjon er det forskjell på den og kommunikasjonen til de fleste. De fleste kan kommunisere og gå. Jeg kan det ikke.


Jeg er nettopp ferdig med sesjonen hos Blyum – en to timers sak - og jeg er veldig… Blyum sa at det er fantastisk at jeg som er 40 år utvikler mine strukturer i kroppen, og når jeg hører han forklare noe mens han så grundig undersøker, forstår jeg en del av de endringer jeg føler. Eksempelvis skjønner jeg nå hvorfor jeg i de siste månedene står ved en stol før jeg setter meg.


Jeg må undres på om det finnes et alternativ i Norge for en slik grundig gjennomgang av kroppens strukturer og funksjoner og et program bygget på den undersøkelsen? Likevel har røster i Norge, byråkratisk røster, tatt til mæle for å fase ut blant annet ABR som et tilbud. De mener de kan gjøre det sjøl. Nå er jo saken den at jeg er førti år og har prøvd dette «de kan gjøre det sjøl». Jeg er ingen novise i så måte.


Skåtet oss fram til Oslo

Vi er faktisk ankommet P-hotel i Oslo, hvilket i seg sjøl er en prestasjon – bagasjen vår tatt i betrakning. Som jeg har nevnt frakter vi med oss fra Danmark livsnødvendige ting som er absolutt biligere der. En slags harry-handel. Siden vi har reist så mye med SAS, har vi rett til dobbel bagasje. I vårt tilfelle er det 6 kolli, hver av dem på 23 kilo. Også denne gangen hadde vi med til sammen 5 kolli sendt bagasje pluss handbagasje og nødvendig handel på tax-free. Jeg handler alltid sjokolade der til en god venn, og de andre kjøper tobakk til en røykende venn. Da blir det litt handbagasje i tillegg siden vi som gode nordmenn har hver vår ryggsekk. Med dette skåtet vi oss til Oslo i regntåke i går ettermiddag. En hyggelig drosjesjåfør hjalp oss til å lempe dette inn på hotellet før vi fortsatte til vår faste Oslo-akupunktør. Så bestilte vi glutenfri pizza levert på hotellet, men jeg hadde større primærbehov enn mat da, så jeg krøp til sengs – og har tatt en dugelig frokost nå.


I går kveld – siden det var siste kveld i Fredensborg – fikk jeg lokket de andre med på en pub. Vi har alltid pleid å dra en gang på pub når vi reiser, men unnataket har vært Oslo og Fredensborg. Til nå. Vi goglet oss fram til en pub og dro dit. Lisbeth mente den hadde sjarme og atmosfære. Mamma mente den var stappfull av gammel og ny tobakksrøyk. I Danmark røyker man tydeligvis i pubene, og muligens er dette legitimert av en røkende dronning? Uff, nei, det mente jeg ikke. Unnskyld. Men stinn av miljø- og atmosfære var den og kunne minne om en koselig landsens bule. Jeg har fått skriveforbud hva angår de andre på puben. De 8-10 andre. Bare mannfolk. Hyggelige og alt det der. Joviale. En av dem utførte en enkel pelvis-dans. En slags oppvisning foran bordet vårt. Jeg antar det var for Lisbeths skyld. De hadde ikke eplejuice så jeg bestilte noe drikkanes alkoholfritt og fikk noe som lignet kobbespy. Ikke at jeg fra før visste hvordan kobbespy var. Pappa slo til med en cola og brøt dermed prinsipp. Der ser man hva spesielt selskap kan gjøre med folk. Lisbeth slo til med en bloody Mary. Jeg er jo høflig og dannet og sa ikke at det minte mest om koagulert blod. Kanskje trengte jeg ikke si det, for hun forlot halve glasset. Mamma er enveiskjørt på det feltet og overrasket ingen med å bestille et glass kvitvin. Da vi forlot det sto stod det koagulerte blodet og kobbespyet igjen på bordet, halvtomt.


Siden vi måtte forlate den puben etter bare en halv time på grunn av røyklukt og allergi, syntes jeg det var for tidlig å dra heim. Vi var jo ferdigpakket, så jeg inviterte på kveldsmat hos kineseren. Det er et røykfritt og hyggelig sted. La meg ikke høre antydninger om at jeg er gjerrig. I blant slår også jeg til selv om jeg ikke er av dem som flyr butikk imellom med lommeboka åpen.


Neste morgen, i går altså, startet vi grytidlig fra Pedersminde mot Kastrup for å vite at vi hadde god nok tid til å komme inn i et forsinkende morrarush. Så gjør det heller ikke noe om vi får god tid på flyplassen, for siden vi er trofaste og delvis frekvente SAS brukere har vi adgang til SAS lounchen. Der slapper man godt av.


Vi – det vil si de andre to – har to utpust-merkesteiner når vi reiser. 1) Få levert og bli kvitt leiebilen 2) Bil kvitt den store bagasjen.


Der mistet jeg plutselig skrivegutsen. Jeg skal kvelle meg i senga i stund så jeg er opplagt til møtet med Leonid Blyum. Da går han gjennom skrotten min ledd for ledd, struktur for struktur. Det tar opp til to timer og er en ganske spesiell opplevelse.


domantrener

Ja, hva er nå emnet?

Det er fan tute meg siste dag i Fredensborg før vi reiser heim. Helvet så fort tida går her.


I dag drar vi på de to siste rundene på ABM senteret, og deretter er det å pakke, for i morgen tidlig maser vi i vei til Kastrup. I Oslo skal vi ta ABR sesjonen – bilder og nytt program - før vi søndag reiser heim. Ellers er vi fire hele tida. Her i Fredensborg har Lisbeth vært med. Fra Gardermoen reiser hun heim, og Nasim kommer for å delta på ABR . Vi skal lære de nye øvelsene.


Vi har ikke fartet noe særlig her. Bare den tradisjonelle runden hvor vi følger Øresund mot nord til den går over i Kattegat. Det er en liten tur på ca 5 mil. Ellers har vi en gang, bare en gang, vært inne i Fredensborg sentrum på noe som kan ligne en handletur. Ikke Shopping, for shopping er i min forståelse å gå fra butikk til butikk og enten lete etter noe eller bare gå rundt på tomgang. Våres ærend var jammen ikke tomgang siden vi visste akkurat hva vi skulle gjøre og akkurat hvor vi fikk gjort dette. På biblioteket leverte vi inn noen bøker Lisbeth hadde lånt, pluss at vi fikk kopiert ut en del arbeid til å ta med på flyet. Ellers hadde Lisbeth da hun var i byen, sett noen skjortejakker av den typen pappa er avhengig av og bruker. Hun tok bilder av det klesstativet, og pappa kjøpte seg to slike med mamma sitt kort siden det var julegaver fra henne. Jeg mobiliserte all min motstandskraft for å nekte å få den der rutete greia i julegave. Det krevde så mye energi at deretter mobiliserte jeg all min kraft i å presse oss til å ta en kakepause i byen før vi kjørte heim. Og dere vet dette med øyne og mage. Magen har en tendens til å bli mett før øynene. Min kakebestilling ble gjort etter det øynene ønsket. I tillegg spiste jeg så fort at magen ikke rakk å signalisere at den var full - og etter hvert overfull. Så satt jeg kvalm og elendig og lurte på hvordan jeg skulle få ut noe av det ekle som fylte magen.


Og apropos mage så vet jeg ikke om jeg har mage til å lytte meg gjennom bok fire i Jon Michelets serie om krigsseilerne – en sjøens helt, brennende strender heter den og jeg vil anta det er D-dagen som kommer her. Jeg er allerede så oppbrakt og skamfull over den måten krigsseilerne ble behandlet på etter krigen og like skamfull over at Nortraship-lederne og rederne ble til de grader glorifisert og gullbelagt etter krigen. Derfor sitter jeg her på landsbygda i Nord-Sjælland og lurer på om jeg skal hoppe av denne serien.


Her jeg sitter ser jeg rett mot deler av bagasjen vår. Den står ferdigpakket. Pappa har jammen allerede pakket!!! Bagasjen har en tendens til å bli større på heimtur, så også denne gangen.



Jeg må også her jeg sitter tenke på klær og desslike. Jeg har vanligvis med meg nok klær så jeg kan velge, selv om jeg med årene er blitt litt bedre. Vanligvis er jeg den mest velkledde av oss når vi reiser, men denne gangen er jeg en god nummer to. Lisbeth er som alltid velkledd og har varierte antrekk. Hertingene er på tredjeplass. Jeg er ganske sikker på at de ikke gidder noe annet. Heldigvis er vi to som denne gangen løfter standarden.


Akkurat nå sa Lisbeth at jeg ikke har unnet meg noen ting her, og det er sant, for jeg har bare åpnet lommeboka for en handel på det glutenfrie lille bakeriet samt at jeg skal handle på tax-free på Kastrup. Men nå står frokosten klar og sannsynligvis høres vi ikke før Oslo.

domantrener


PS. Jeg sliter med disse skriveriene fra Markebygda. Nei, sliter er ikke rett ord. Det jeg mener er at jeg driver og pusler sammen biter av informasjon jeg har fra før fra ulike kilder pluss innspill fra sida mi på facebook. Jeg tror jeg er ferdig med emnet om Jonnerovvi. Det ble faktisk noen sider der, flere enn jeg trodde da jeg startet. Emnet om krigen i Markebygda holder jeg åpen og legger inn ny info jeg får på Facebook. Ellers er det emnet rovdyr i Markebygda jeg nå skriver om. Jeg har lagt ut historien om den siste bjørnen i Markebygda selv om jeg ikke er ferdig, Jeg må blant annet finne ut hvem personene er som er nevn. Til det trenger jeg hjelp.


Nå er som sagt frokosten ferdig, og jeg skal lange inn en del før vi drar på ABM.


Hvis Finland er de tusen sjøers land er Danmark de tusen små dammers land. Det er små dammer overalt i alle fall her i Nord-Sjælland. Landet er så flatt at straks det blir en fordypning stor nok samler det seg vann der. Her jeg sitter ser jeg på en slik dam, en slags stunže láddu.

søndag 12. november 2017

Den siste bjørnen i Markebygda

Historien om den siste bjørnen i Markebygda har jeg puslet sammen fra tre kilder. Jeg vil etter hvert vise til dem. Jeg vet at det ikke er akademisk praksis, men det er domantrener-praksis.


I Fimbul nr… er det et intervju med en anonym forteller fra Steinjord. I 1872 kom fire bjørner til bygda, en svær slagbjørn og en binne med to unger. Det er slagbjørnen som er helten i historien. Hvor det ble av binna og ungene vites ikke. Informanten forteller at området var et yndet sted for bjørn, og alle navn rundt om vitner om det: Bjørnbakken, Bjørnåsen, Bjørnsteien, Bjørneberget med flere. Utpå høsten dukket slagbjørnen opp i Steinjorda. En mann informanten kaller Stor-Peder, han skulle være meget modig, tok på seg å gjete buskapen. En ettermiddag kom bjørnen, og Stor-Peder begynte å hive stein og kjepper mot den, men da den reiste seg på to i all sin velde, klappa framlabbene sammen og frøste ut et brøl, da ble selveste Stor-Peder redd. Heldigvis hadde far hans, Jo-Andreas, hørt bjørnebrølet og kom til hjelp. Faktisk stakk bjørnen av da, men om natta var den tilbake ved gammen til Nils og Market i Holla. Sauene lå ute på marka ved gammen og bjørnen jaget sauene rundt og rundt. Nils og Market hørte trampet og brølene av den, men torde ikke gå ut. Bjørnen stakk av med Markets største sau. Så langt er kildene entydige.


Senhøsten dukker denne slagbjørnen opp i Trøssemark-området. Fortellingens ramme er den samme, men innholdet varierer litt fra kilde til kilde. Informanten i Fimbul forteller at reinsamen Nils Olsa og Ryp-Jo, som da bare var 15 år, var på fjellet og på tur ned da de så en svær bjørn. De la i veg etter bjørnen med sine munnladningsgeværer. Ryp-Jo så bjørnen og sendte et skudd mot den. Nils-Olsa hørte skuddet og løp kameraten til unnsetning. De fulgte sporet etter bjørnen og så at den hadde gravd seg et hull i marken. De skjønte den var farlig nå og forlot. Dagen etter dro en flokk opp fro å se etter den. De fant sporet lett og fulgte det til en skog-grop. Nils Olsa og Henrik Jonsa, en erfaren bjørneskytter, var i følget. Disse to lurte seg en omvei og kom ned på bjørnen slik at de så på ham ovenfra. To velrettede skudd, sier informanten, og bjørnen var død. Informanten legger til at det senere nok streifet bjørn over området, men ingen slo seg til her.


Neste kilde er et avisinnlegg av Rudolf Friborg. Jeg vet ikke i hvilken avis det sto eller hvilken dato og år. Rudolf Friborg viser til et annet avisinnlegg, så det finnes tydeligvis mer info, men jeg har det ikke. Rudolf Friborg sier den siste bjørnen ble felt i 1869 (informanten fra Steinjord sa 1872. Man er uenige om årstall tydeligvis). Rudolf Friborg forteller at hans bestefar Jon Henriksen kaldt Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk var på rypejakt i Kvitforsfjellene. Ryp-Jo hadde et munnladningsgevær og hadde det med seg (informanten fra Steinjord og Rudolf Friborg oppgir begge to at Ryp-Jo er den ene. Den andre er de uenige om. Informanten fra Steinjord sier begge hadde munnladningsgevær). Da det begynte å skymres litt gikk de ned gjennom Stabbursdalen. Der fikk de se en velvoksen bjørn i myrkanten. Ryp-Jo hadde bare en kule i munnladningsgeværet og spørsmålet ble om han burde skyte. Kameraten mente han skulle det, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Rudolf Friborg skriver i innlegget at bjørnen begynte å slå vilt rundt seg før den omsider dro seg oppover fjellsida og gjemte seg i en hule. Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk dro ned til bygda og fortalte dette til en de traff. Da de dagen etter dro oppover, hadde allerede flere gått opp. En manngard, sier Rudolf Friborg. Noen med haglegevær og noen med trestokker. Jon Henriksen, Ryp-jo, og skjøt bjørnen med munnladningen. Det oppsto en del diskusjon om retten til kjøtt og skinn. Det endte med at Ryp-Jo og Ole Nilsen fikk beholde skinnet som innbrakte 30 kr. Så langt Rudolf Friborg i et avisinnlegg.


Den tredje kilden er Helma Pedersen og Elise Olsen. De har fortalt på band til samisk undervisninga på Boltås/Trøssemark skoler. De forteller at Ryp-Jo og Gadja-Vulle var på tur ned fra fjellet etter å ha vært på jakt da de gikk seg på bjørnen. Ryp-Jo hadde munnladningsgeværet med. Han hadde bare en kule, og de lurte på om de skulle skyte. Gadja-Vulle sa skyt, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Dermed skjøt de sinnet av bjørnen. Samer sier at sinnet sitter i gallen, og når gallen rant ut, rant også sinnet ut av bjørnen. Den gjorde ikke noe, sto bare der før den trekte seg oppover mot fjellet. Guttene gikk ned. Dagen etter dro en hel flokk oppover etter den. Det var litt snø, og det var lett å se sporene etter den. Den lå under en berghammer med hodet på forlabbene. Skaidde-Nihkke var med i flokken. Han var bjørneskytter. Det er uklart hvem som skjøt bjørnen, men det synes å være Skaidde-Nihkke som lurte seg opp på berget. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen.


I siste del av fortellinga er det kun Elise Olsen og Helma Pedersen som forteller. Bjørnen var så lang som en langvogn. De fraktet bjørnen ned til bygda på kjelker. Der kokte de bjørnekjøttet, og alle spiste seg mette. Bjørnekjøtt er godt. Beina grov de ned. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen.


Historien varierer innafor en ramme. Rammen er at det en gang var mye bjørn i området her og at man måtte ta sine forholdsregler og vite hvordan man skulle opptre.


Jeg vet ikke hvem de nevnte menneskene i fortellingen er. Det får jeg prøve å finne ut etter hvert. Informanten fra Steinjorda nevner en del stedsnavn med bjørn i seg. Hvis disse navnene er i fra Steinjord-området er de i dag forsvunnet – det vil si lokaliseringa og kunnskapen om hvorfor det spesielle stedet fikk det navnet.


Det bør et eller annet sted i det området finnes et nedgravd bjørneskjelett.



Dette med ALT

Jeg er for tiden så jævlig sugen på å skrive – men hva hjelper det når jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Det er som å være sugen på banan – og det finnes ingen banan.


Jeg fortalte de andre at jeg var skrivesugen, men ikke visste hva jeg skulle skrive om. Pappa sa: Skriv om alt. Hva er alt? spurte jeg. Alt er alt, var svaret.


Cato den eldre i Romerriket var en luring som hadde et mantra lenge før yoga-folket og healerne fikk det. Han avsluttet alle sine taler i senatet med «Dessuten mener jeg Karthago bør ødelegges.» Gjentar man et mantra lenge nok går det gjerne slik man ønsker det. Jeg har også et mantra selv om jeg ikke har noen senat å framføre det til: «Sett deg med penn i hand, og hjernen begynner å lete fram det du skal skrive.» Nå hadde den luringen Cato den eldre et mantra til: «Hold deg til saken, så kommer ordene av seg selv.» Det er litt av et mantra, men jeg antar Cato den eldre kjente saken – og dermed også ordene. Jeg derimot kjenner ikke den saken jeg skal skrive om her.


Det er jævlig nifst når jeg tenker på hvilke mantra (les: hva de filer på), dagens politikere har hvis det er slik at gjentar man noe lenge nok blir det en sannhet selv om det egentlig er en løgn. Nå hadde nok den tidas politikere i det romerske senatet lenger sittetid enn i det norske senatet selv om noen der klamrer seg til sine plasser. Dette gjelder for så vidt også i det samiske senatet.


Men da har jeg satt meg til for å se om dette alt dukker opp når jeg skriver. Jeg gjentar nemlig like halsstarrig som han med Dessuten mener jeg Kartago bør ødelegges mitt mantra: Sett deg med penn i hand, og hjernen begynner å jobbe selv om du i det øyeblikket du setter deg til, er helt tom.


Men her sitter jeg da på den danske landsbygda og lurer på om ikke dette alt jeg skal skrive om snart melder seg. Pappa er en evig optimist og mener at man bare kan skrive om alt – uten å vite hva dette alt er. Jeg snurrer frenetisk på det samiske lær- og beinslipset som henger om halsen. Jeg har i blant disse litt maniske ting jeg gjør som å fingre på noe. Akkurat nå er en slik i blant-situasjon.


Vet dere forresten en hemmelighet google formidlet? Siden vi to ganger for dag frekventerer the Scandinavian Center of Nevromovement har jeg lurt på nøyaktig hvor dette Skandinavia er og hva navnet kommer av. Det er så enkelt med det begrepet Norden. Det omfatter hele potten i nord. Verre med Skandinavia siden man blant annet har den Skandinaviske halvøya som Norge og Sverige er en del av. Men tydeligvis regner Danmark seg også som Skandinavia og jeg vil tro at Åland hiver seg med her. I blant ser jeg Finland og Island medregnet. Færoyene? Usikker selv om det hører inn under Danmark. Grønland da? Nei, det er desidert ikke Skandinavia.


Google sier at navnet kommer fra Scania som er en gammel form av dagens Skåne. Videre sier google at romerne brukte i sin tid navnet om hele området nord for Germania. Skåne var visstnok et meget viktig senter i Danmark den gang det tilhørte Danmark.


Egentlig merkelig hvordan grensene i Norden har variert fram mot det man i dag må tro er faste grenser. Siden grensene ofte reguleres etter en krig - og akkurat nå her jeg sitter overmett i Nord-Sjælland - kan jeg ikke se for meg at vi blir å krige så veldig med hverandre, vi i Skandinavia eller Norden for den del. Likevel har vi grenser og småkriges om. Om ikke annet så om navn når grenser flyttes. Troms og Finnmark skal slås sammen, og hva blir navnet på den nye enheten? Jeg har en tanke om hva det nye gigantfylket i nord skal hete. Her i huset er vi svake for dette med Artic, arktiske området. Jeg elsker for eksempel å si at jeg er fra Artic eller at jeg er av de arktiske folk. For så vidt at jeg er nordnorsk og same, men det er mer svung over å være av de arktiske folk.
Skånland og Tjeldsund går også sammen og har uten noe om og men avgjort det nye kommunenavnet – Tjeldsund. Da er man tilbake til at den kommunen jeg bor i får et navn med saltvann i seg – sund. Auda, der blingset jeg litt. Saken er at i sin tid ble Astafjord og Skånland slått sammen, og navnet Astafjord forsvant som kommunenavn. Slik fikk den nye kommunen ikke et navn med saltvann i seg. Men nå er den saken ordnet. Tjeldsundet er helt klart saltvan


Det nærmer seg leggetid og jeg skal hamle meg oppover trappa og legge meg. Å ha en seng som klumser en er ingen selvfølgelighet.


domantrener


PS. Da har jeg fått en liten ide på hva dette alt er som pappa foreslo jeg kunne skrive om. Jeg skal vurdere om jeg spør flere ganger. Da kanskje han foreslår å skrive om intet og hva er nå egentlig intet? Det er ikke, uansett hva ordbøkene sier, et antonym til alt. Man kan kanskje, jeg sier kanskje, tenke seg noe av det som befinner seg i det store altet, men hva befinner seg i det store intet? Og her står jeg fast og finner ikke på google hvem som ble kalt til å holde en preken og fikk beskjed om at prekenen skulle ligge klar når han kom, men da han kom lå det et tomt ark der. Han tok det opp betraktet det og sa: Her er det intet. Så snudde han arket og fortsatte: Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.
Følgelig kan det ikke være intet i intet.

Jeg er for tiden så jævlig sugen på å skrive – men hva hjelper det når jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Det er som å være sugen på banan – og det finnes ingen banan.


Jeg fortalte de andre at jeg var skrivesugen, men ikke visste hva jeg skulle skrive om. Pappa sa: Skriv om alt. Hva er alt? spurte jeg. Alt er alt, var svaret.


Cato den eldre i Romerriket var en luring som hadde et mantra lenge før yoga-folket og healerne fikk det. Han avsluttet alle sine taler i senatet med «Dessuten mener jeg Karthago bør ødelegges.» Gjentar man et mantra lenge nok går det gjerne slik man ønsker det. Jeg har også et mantra selv om jeg ikke har noen senat å framføre det til: «Sett deg med penn i hand, og hjernen begynner å lete fram det du skal skrive.» Nå hadde den luringen Cato den eldre et mantra til: «Hold deg til saken, så kommer ordene av seg selv.» Det er litt av et mantra, men jeg antar Cato den eldre kjente saken – og dermed også ordene. Jeg derimot kjenner ikke den saken jeg skal skrive om her.


Det er jævlig nifst når jeg tenker på hvilke mantra (les: hva de filer på), dagens politikere har hvis det er slik at gjentar man noe lenge nok blir det en sannhet selv om det egentlig er en løgn. Nå hadde nok den tidas politikere i det romerske senatet lenger sittetid enn i det norske senatet selv om noen der klamrer seg til sine plasser. Dette gjelder for så vidt også i det samiske senatet.


Men da har jeg satt meg til for å se om dette alt dukker opp når jeg skriver. Jeg gjentar nemlig like halsstarrig som han med Dessuten mener jeg Kartago bør ødelegges mitt mantra: Sett deg med penn i hand, og hjernen begynner å jobbe selv om du i det øyeblikket du setter deg til, er helt tom.


Men her sitter jeg da på den danske landsbygda og lurer på om ikke dette alt jeg skal skrive om snart melder seg. Pappa er en evig optimist og mener at man bare kan skrive om alt – uten å vite hva dette alt er. Jeg snurrer frenetisk på det samiske lær- og beinslipset som henger om halsen. Jeg har i blant disse litt maniske ting jeg gjør som å fingre på noe. Akkurat nå er en slik i blant-situasjon.


Vet dere forresten en hemmelighet google formidlet? Siden vi to ganger for dag frekventerer the Scandinavian Center of Nevromovement har jeg lurt på nøyaktig hvor dette Skandinavia er og hva navnet kommer av. Det er så enkelt med det begrepet Norden. Det omfatter hele potten i nord. Verre med Skandinavia siden man blant annet har den Skandinaviske halvøya som Norge og Sverige er en del av. Men tydeligvis regner Danmark seg også som Skandinavia og jeg vil tro at Åland hiver seg med her. I blant ser jeg Finland og Island medregnet. Færoyene? Usikker selv om det hører inn under Danmark. Grønland da? Nei, det er desidert ikke Skandinavia.


Google sier at navnet kommer fra Scania som er en gammel form av dagens Skåne. Videre sier google at romerne brukte i sin tid navnet om hele området nord for Germania. Skåne var visstnok et meget viktig senter i Danmark den gang det tilhørte Danmark.


Egentlig merkelig hvordan grensene i Norden har variert fram mot det man i dag må tro er faste grenser. Siden grensene ofte reguleres etter en krig - og akkurat nå her jeg sitter overmett i Nord-Sjælland - kan jeg ikke se for meg at vi blir å krige så veldig med hverandre, vi i Skandinavia eller Norden for den del. Likevel har vi grenser og småkriges om. Om ikke annet så om navn når grenser flyttes. Troms og Finnmark skal slås sammen, og hva blir navnet på den nye enheten? Jeg har en tanke om hva det nye gigantfylket i nord skal hete. Her i huset er vi svake for dette med Artic, arktiske området. Jeg elsker for eksempel å si at jeg er fra Artic eller at jeg er av de arktiske folk. For så vidt at jeg er nordnorsk og same, men det er mer svung over å være av de arktiske folk.
Skånland og Tjeldsund går også sammen og har uten noe om og men avgjort det nye kommunenavnet – Tjeldsund. Da er man tilbake til at den kommunen jeg bor i får et navn med saltvann i seg – sund. Auda, der blingset jeg litt. Saken er at i sin tid ble Astafjord og Skånland slått sammen, og navnet Astafjord forsvant som kommunenavn. Slik fikk den nye kommunen ikke et navn med saltvann i seg. Men nå er den saken ordnet. Tjeldsundet er helt klart saltvan


Det nærmer seg leggetid og jeg skal hamle meg oppover trappa og legge meg. Å ha en seng som klumser en er ingen selvfølgelighet.


domantrener


PS. Da har jeg fått en liten ide på hva dette alt er som pappa foreslo jeg kunne skrive om. Jeg skal vurdere om jeg spør flere ganger. Da kanskje han foreslår å skrive om intet og hva er nå egentlig intet? Det er ikke, uansett hva ordbøkene sier, et antonym til alt. Man kan kanskje, jeg sier kanskje, tenke seg noe av det som befinner seg i det store altet, men hva befinner seg i det store intet? Og her står jeg fast og finner ikke på google hvem som ble kalt til å holde en preken og fikk beskjed om at prekenen skulle ligge klar når han kom, men da han kom lå det et tomt ark der. Han tok det opp betraktet det og sa: Her er det intet. Så snudde han arket og fortsatte: Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.

Følgelig kan det ikke være intet i intet.

lørdag 11. november 2017

Den siste bjørnen i Markebygda

Historien om den siste bjørnen i Markebygda har jeg puslet sammen fra tre kilder. Jeg vil etter hvert vise til dem. Jeg vet at det ikke er akademisk praksis, men det er domantrener-praksis. I Fimbul nr… er det et intervju med en anonym forteller fra Steinjord. I 1872 kom fire bjørner til bygda, en svær slagbjørn og en binne med to unger. Det er slagbjørnen som er helten i historien. Hvor det ble av binna og ungene vites ikke. Informanten forteller at området var et yndet sted for bjørn, og alle navn rundt om vitner om det: Bjørnbakken, Bjørnåsen, Bjørnsteien, Bjørneberget med flere. Utpå høsten dukket slagbjørnen opp i Steinjorda. En mann informanten kaller Stor-Peder, han skulle være meget modig, tok på seg å gjete buskapen. En ettermiddag kom bjørnen, og Stor-Peder begynte å hive stein og kjepper mot den, men da den reiste seg på to i all sin velde, klappa framlabbene sammen og frøste ut et brøl, da ble selveste Stor-Peder redd. Heldigvis hadde far hans, Jo-Andreas, hørt bjørnebrølet og kom til hjelp. Faktisk stakk bjørnen av da, men om natta var den tilbake ved gammen til Nils og Market i Holla. Sauene lå ute på marka ved gammen og bjørnen jaget sauene rundt og rundt. Nils og Market hørte trampet og brølene av den, men torde ikke gå ut. Bjørnen stakk av med Markets største sau. Så langt er kildene entydige. Senhøsten dukker denne slagbjørnen opp i Trøssemark-området. Fortellingens ramme er den samme, men innholdet varierer litt fra kilde til kilde. Informanten i Fimbul forteller at reinsamen Nils Olsa og Ryp-Jo, som da bare var 15 år, var på fjellet og på tur ned da de så en svær bjørn. De la i veg etter bjørnen med sine munnladningsgeværer. Ryp-Jo så bjørnen og sendte et skudd mot den. Nils-Olsa hørte skuddet og løp kameraten til unnsetning. De fulgte sporet etter bjørnen og så at den hadde gravd seg et hull i marken. De skjønte den var farlig nå og forlot. Dagen etter dro en flokk opp fro å se etter den. De fant sporet lett og fulgte det til en skog-grop. Nils Olsa og Henrik Jonsa, en erfaren bjørneskytter, var i følget. Disse to lurte seg en omvei og kom ned på bjørnen slik at de så på ham ovenfra. To velrettede skudd, sier informanten, og bjørnen var død. Informanten legger til at det senere nok streifet bjørn over området, men ingen slo seg til her. Neste kilde er et avisinnlegg av Rudolf Friborg. Jeg vet ikke i hvilken avis det sto eller hvilken dato og år. Rudolf Friborg viser til et annet avisinnlegg, så det finnes tydeligvis mer info, men jeg har det ikke. Rudolf Friborg sier den siste bjørnen ble felt i 1869 (informanten fra Steinjord sa 1872. Man er uenige om årstall tydeligvis). Rudolf Friborg forteller at hans bestefar Jon Henriksen kaldt Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk var på rypejakt i Kvitforsfjellene. Ryp-Jo hadde et munnladningsgevær og hadde det med seg (informanten fra Steinjord og Rudolf Friborg oppgir begge to at Ryp-Jo er den ene. Den andre er de uenige om. Informanten fra Steinjord sier begge hadde munnladningsgevær). Da det begynte å skymres litt gikk de ned gjennom Stabbursdalen. Der fikk de se en velvoksen bjørn i myrkanten. Ryp-Jo hadde bare en kule i munnladningsgeværet og spørsmålet ble om han burde skyte. Kameraten mente han skulle det, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Rudolf Friborg skriver i innlegget at bjørnen begynte å slå vilt rundt seg før den omsider dro seg oppover fjellsida og gjemte seg i en hule. Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk dro ned til bygda og fortalte dette til en de traff. Da de dagen etter dro oppover, hadde allerede flere gått opp. En manngard, sier Rudolf Friborg. Noen med haglegevær og noen med trestokker. Jon Henriksen, Ryp-jo, og skjøt bjørnen med munnladningen. Det oppsto en del diskusjon om retten til kjøtt og skinn. Det endte med at Ryp-Jo og Ole Nilsen fikk beholde skinnet som innbrakte 30 kr. Så langt Rudolf Friborg i et avisinnlegg. Den tredje kilden er Helma Pedersen og Elise Olsen. De har fortalt på band til samisk undervisninga på Boltås/Trøssemark skoler. De forteller at Ryp-Jo og Gadja-Vulle var på tur ned fra fjellet etter å ha vært på jakt da de gikk seg på bjørnen. Ryp-Jo hadde munnladningsgeværet med. Han hadde bare en kule, og de lurte på om de skulle skyte. Gadja-Vulle sa skyt, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Dermed skjøt de sinnet av bjørnen. Samer sier at sinnet sitter i gallen, og når gallen rant ut, rant også sinnet ut av bjørnen. Den gjorde ikke noe, sto bare der før den trekte seg oppover mot fjellet. Guttene gikk ned. Dagen etter dro en hel flokk oppover etter den. Det var litt snø, og det var lett å se sporene etter den. Den lå under en berghammer med hodet på forlabbene. Skaidde-Nihkke var med i flokken. Han var bjørneskytter. Det er uklart hvem som skjøt bjørnen, men det synes å være Skaidde-Nihkke som lurte seg opp på berget. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen. I siste del av fortellinga er det kun Elise Olsen og Helma Pedersen som forteller. Bjørnen var så lang som en langvogn. De fraktet bjørnen ned til bygda på kjelker. Der kokte de bjørnekjøttet, og alle spiste seg mette. Bjørnekjøtt er godt. Beina grov de ned. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen. Historien varierer innafor en ramme. Rammen er at det en gang var mye bjørn i området her og at man måtte ta sine forholdsregler og vite hvordan man skulle opptre. Jeg vet ikke hvem de nevnte menneskene i fortellingen er. Det får jeg prøve å finne ut etter hvert. Informanten fra Steinjorda nevner en del stedsnavn med bjørn i seg. Hvis disse navnene er i fra Steinjord-området er de i dag forsvunnet – det vil si lokaliseringa og kunnskapen om hvorfor det spesielle stedet fikk det navnet. Det bør et eller annet sted i det området finnes et nedgravd bjørneskjelett.