lørdag 27. mai 2017

En ørkesløs blogg



En ørkesløs blogg er i gang, for jeg er ørkesløs, noe jeg tror flere med meg er en fredagskveld. Dessuten er jeg surret i hodet, noe jeg også tror flere med meg er en fredagskveld. Jeg vet ikke hvorfor de andre er surret i hodet, men jeg er det, for noen har smurt verandagulvet og beiset litt her og der. Og selv om man holder alt lukket, vel, det siver inn lukt ved enhver anledning. Det er som når døra står åpen vinterstid. Da stikker musene inn for husly og mat. Det er forresten lenge siden de har gjort det, og den verandasmøringa er nå heldigviss en årlig sak kun. En liten trøst, nei ikke en trøst, en liten elendighet, er at også mamma er omtåket og elendig av den smøringa.

Ute jobber naturen med sitt. Hver gang jeg er ute, ser jeg endringa. Alle ser vi etter ulike ting. Anka har planer om å plante et eller annet, så hun ser etter når det er klart. Pappa ser etter rask han kan laste inn i tilhengeren. Mamma ser etter om brennesla og løvetannen er såpass at den kan plukkes. Grues. Og jeg, jeg ser etter om det finnes inspirasjon å hente ute. Jeg klaget min nød om skrivesperre sist jeg var på Family Hope Center, og Carol ga meg i oppgave å hente inspirasjon av naturen – skrive litt når jeg er ute. Til nå har ikke en eneste inspirasjon meldt seg selv om det alltid er noe å se. For eksempel da snøen smeltet så småningom, så jeg at i løpet av vinteren hadde det vært to bom på bålplassen slik at det var bålrester også utenom bålet. Jeg så også at en av elgene en gang hadde laget seg et lite do rett attmed bålplassen, men det er ikke noe å skrive om. Det er bare å forundre seg over at den svære elgen skiter i små runde perler som en sau og ikke i en kake som sin slektning kua. Hvis jeg hadde vært i det moduset, kunne jeg laget en fabel om hvorfor, ala fablene om hvorfor kveita er flat og reven har en kvit haletipp. Men jeg er ikke i det moduset og lar elgskit være elgskit.

Der mistet jeg konsentrasjonen, for det tikket inn en sms vi måtte sjekke fort, for vi trodde den var fra lille Emma Margret som er på tur heim nå. Vanligvis haker en tanke seg fast i noe som skjer, men ingen tanke haker seg fast i sms’er, uvisst av hvilken grunn. Eller kanskje det er fordi den tekniske verden er noe som ikke avføder den neste tanken. Siden man ikke aner hva neste steg i teknikken er og slik ikke klarer å assosiere rundt den. Jeg klarer ikke henge på. Nå har jeg hatt snapchat på iPhonen en stund. Når Emma Margret kommer, må jeg be henne lære meg å bruke den. Til hva+ Aner ikke. men om man ikke henger litt på datautviklinga…

Nå har jeg opplevd at vi har gitt opp en lydbok vi begynte på. Den er på over 20 cd’er, og vi datt av på nummer tre, vel egentlig på nummer to, men sleit oss til nummer tre. Spørsmålet er om man skal lytte gjennom den siste cd’en før vi legger bort den lydboka. 

torsdag 18. mai 2017

Den ble ikke ferdig...


Atter en gang entrer jeg talerstolen uten å vite hva jeg skal si og hvilken sak det gjelder. Det er to ting som gjør det: 1. Det sies at i det øyeblikk man begynner å snakke eller skrive selv om man ikke aner om hva begynner hjernen å jobbe på høygir, bringe fram meninger og rydde opp i rotet.
2. Noe må man gjøre fr å bryte skrivesperren. Hvis jeg trodde det kom av seg sjøl kunne jeg tilbringe fritida på glutimus maksimus (sitteknuten) uten å anstrenge meg, men så er det dette med at det som ikke brukes ….
 
I andre sammenhenger er det slik at det som ikke brukes slites ikke. En bil som ikke brukes står der like blank og fin. Noe annet er det med homo sapiens som slite fra vugge til grav for å være blank og fin. Akkurat nå er jeg blank og fin på de områder jeg helst ikke skulle være blank og fin – og så er jeg velbrukt på andre områder. Det passer liksom ikke inn i malen uten at jeg helt kan si hvorfor. Men hva er nå en mal og en mal, hvem har laget den og hvem bestemmer hva eller hvem som passer i malen? Det finnes mange maler. Akkurat nå her jeg sitter her er min mening at man skal gjøre alt for å holde seg unna mal-lageret, Malmakere er ofte folk med makt som har laget maler for andre, en mal de sjøl ikke vil inn i. Vi har nettopp hørt på lydboka om Gaustad sykehus 150 år og er det noe som har festet seg etter denne boka er det maleene som er blitt laget og folk er tvunget inn i. er denne boka er det maleene som er blitt laget og folk er tvunget inn i. Det holder å nevne Juklerød.
 
Også på mitt daglige nivå, det nivået jeg generelt beveger meg i, møter jeg maler. I går (mandag) for eksempel skulle jeg ri og svømme. Hvis det er noe jeg har erfart, er det at vinden og snoen nede på Skånland - fy fasan, der er det surt når det er surt. Og ikke kan jeg vite hvordan det er der når jeg sitter her i skogen og skal kle meg for å ri. Kan jeg vel? Så følgelig kledde jeg på meg: strømpebukse, treningsbukse, vel det er jo dagligdagse inneklær. I tillegg tok jeg på meg en tjukk tovet ullbukse fra Graven og en vindtett foret utebukse pluss en tykk genser og en ullgenser pluss en vindtett utejakke. I løpet av denne prosessen slo malen til. Det er utafor ramma å hyre slik på seg i mai. I alle falle om jeg skal dømme etter mamma som for hvert ekstra plagg spurte om jeg virkelig skulle ha alt det derpå meg. Deretter fikk jeg selvfølgelig høre om Oll-Jonas, originalen som gikk i ullbuksa hele dagen inne i gammen og som uansett årstid iførte seg saueskinnskjorta med ulla inn. Det er ikke innafor malen å gjøre det – jeg mener å bruke saueskinnsskjorta om sommeren eller hyre seg som en viss person til ridetime.
 
Men hva ville verden vært uten Oll-Jonas og Magne domantrener.  Jævla fullt inne i den malen så det er jammen  bra at det er noen som ikke strever seg inn i malen og vil ha en plass der. Dessuten – hvem er det ettertida husker, hvem lever etter sin død?  Ikke naboen til Oll-Jonas. Jeg antar han var etter malen siden jeg ikke har hørt noe om han. Men den som ikke kommer seg  inn i malen eller ikke vil inn dit, dem hører man om.
 
I tillegg kommer at mange av dem som holdt seg unna malen var folk som endret utviklingas elv. Her holder det å nevne Lars Levi Læstadius, Martin Luther, Elsa Laula Renberg…..  
 
domantrener
 
PS ! Vi er dratt til Lofoten og herfra må jeg bare klaske i vei denne ufullendte…
 
 
 

lørdag 6. mai 2017

Hvor er det blitt av..?

Av mangel på annet å gjøre tok jeg fram min andre utgivelse Jeg hadde en underlig drøm og begynte å lese den.

Da jeg begynte å skrive om denne drømmen var det for å fortelle foreldrene mine hvordan det hadde vært å være meg før jeg lærte å fasilitere. Det var vanskelig og på et vis ydmykende å fortelle om slikt. Jeg antar det er samme reaksjon som når mobbeofre tier om mobbing eller voldtektsofre gjør det. Man skammer seg på et vis. Man jeg fant altså en måte å gjøre det på. Jeg laget fabelen om det lukkede hus alle trodde var tomt. Men huset ble heldigvis åpnet av husåpnerne fra et annet land, og da visste det seg at noen bodde der. Huset var ikke tomt. Han som bodde i det huset kunne mens det var lukket høre og se dem som var utenfor, og han kunne ikke skjønne hvorfor de ikke hørte og så ham selv om han banket og ropte. Han skjønte heller ikke hvordan de hadde kommet seg ut.


Da ham som bodde der kom utfor huset, viste seg at han var vill. Han fant ikke fram.  Så begynte hans ferd i verden i møte med både de som ville legge kjelker i veien for ham, de som syntes han var en masete pest og plage – og de som gjorde det de kunne for å hjelpe ham.

Han som hadde vært lukket inne i huset, ble kalte jeg Kartarbeideren for han arbeidet med å utvikle kart han kunne orientere seg etter. I ulike settinger møter han Gullsnormannen som egentlig skulle hjelpe ham, men som synes Kartarbeideren var brysom og kravstor og forstyrret ham i hans arbeide med å flislegge kontorgulvet med gull. Hullisten er en annen type som vurderer folk etter om de putter runde kuler i runde hull og kuber i firkantige sådanne. Men Kartarbeideren havner også hos Den gamle mannen i det opplyste huset. Det er der han lærer å utvikle sine. Blir ting for vanskelig for Kartarbeideren, kommer låsesmedene. De låser opp de dører for eksempel Gullsnormannen låser igjen.

Da jeg var ferdig å fortelle syntes jeg fabelen ikke var ferdig.  Jeg hadde møtt mangt på livsveien, ting jeg tidligere ikke hadde kunne av forståelige grunner fortelle om.  Nå fikk dette etter hvert plass i fabelen.  Etter hvert. Jeg skrev alle mine erfaringer inn i fabelen. Fabiliserte ting kan man si. Mitt livs erfaringer fikk navn.  Men først skrev jeg som nevnt inn i fabelen alt det fantastiske som skjedde i livet, selv om vi i august 2005, da fabelen startet, fikk brev vi gruet oss for å åpne.


I denne serien er det faktisk tre bøker. Den første er Kartabeiderens viderverdigheter. Den andre er om Husjenta, hun som bodde i et hus man trodde var tomt, men som en energisk ungjente insisterte på at man måtte få åpnet. Husjenta slipper ut, og også hun drar ut i verden med sine forutsetninger. Hun er ikke vill, men har andre ting som hindrer henne.

Den tredje boka er viet emnet om hus som har vært åpne, men som plutselig lukker seg om den som bor der.

Da jeg leste disse bøkene, fikk jeg nesten sjokk. Hadde jeg virkelig skrevet dette? Ikke ordene, mener jeg men laget den settinga om hva kartarbeideren og Husjenta opplevde. 

Så kommer jeg til mitt sjokk, mitt spørsmålstegn, mitt alt. Etter triologien om Kartabeideren skrev jeg tre novellesamlinger og en barnebok. Den siste kom ut i 2012. Siste ganger jeg skrev noe kreativt var de to rundene da Greg på Family Hope ga meg som program å skrive historie til enkelte deler av olfactory-programmet. Siste gang tror jeg var i 2014Deretter aner jeg ikke hva jeg skal skrive om og den kreativiteten jeg møter i mine utgivelser – hvor i all verden er det blitt av den?

I sin tid tok vi en hjernetest hos nevropsykolog Oddrun Flatabø uten å fortelle noe om oss og meg. I testen beskrev hun en voldsom kreativitet. Det var ikke uventet, men hvor er denne kreativiteten i dag? Kan man bruke opp slikt. Hvis ja, nifst. Kan man hvis man har et aktivt språksenter bruke opp språket? Nei, selvsagt ikke. I dag sier man det Glenn Doman sa: Hjernene vokser ved bruk. Altså skulle den kreative delen av meg ha vokst. Men hvor er den? Er det giddaløyse av meg?

domantrener



Senere leste jeg  Huset i mørkret av Tarjei Vesaas. Vesaas fabiliserer krigen 1940-45 og hvordan de enkelte grupper forholder seg til de uinviterte gjestene av den gang. Jeg vet ikke om fablisere er et norsk ord, men jeg bruker det. Det er dekkende. Vesaas hadde fablisert krigen… Jeg fabliserte hjerneskade.

Etter at jeg ble ferdig med denne bloggen, prøvde jeg å skrive noe, hva som helst, som kunne gi meg omså en liten smak av den følelsen det er å skape noe kreativt. Det gikk ikke.

Så jeg må si som Luther: Her sitter jeg og kan ikke annet. Vel, egentlig sa Luther: Her STÅR jeg og kan ikke annet.