mandag 17. februar 2014

Reisekrukka og domestikka



Nå må jeg begynne å konsentrere meg litt om domestiske ting og la IOC og andre pekuliariteter bli gransket og omtalt av andre. Dog lover jeg å komme tilbake, om enn ikke sterkt, når jeg er ferdig med denne donten.

I de siste ukene har jeg fundert over hvor lenge negative opplevelser kan sitte i sinn og skinn. La meg i så måte bruke Helse Nord som eksempel. Siden departementet grep inn for noen år siden, har våre søknader til Helse Nord gått greit. Slik var det ikke før. Anker, anker og atter anker. Tidsbruk, tidsbruk og atter tidsbruk. Bekymring, bekymring og atter bekymring. Søvnløshet, søvnløshet og atter søvnløshet.

Men ting sitter tydeligvis ennå i. For noen uker siden fikk vi brev en fredag med Helse Nords logo. Siden det var helg og vi følte vi skulle ha det litt rolig, orket vi ikke åpne det. Vi antok det var svar på søknad om støtte 2014 og satte det i hylla til åpning på mandag.

Brevet ville ha to muligheter hva innhold angikk. Det kunne si ja til støtte, og helga ville bli en lettelse. Men det kunne også være nei, og helga ville verre i ankens tegn, og dette ville oppta hodene hele tida. Derfor lot vi brevet stå. Kanskje var det ikke så lurt, for det uåpnede brev skaper også aktiviteter i hodet (her får jeg jevnlig kjeft for at masker jeg stakkar må ta mens jeg blogger, ikke har det hertingan mener er god framgang, og jeg får pustepress. Noen og enhver kan puste på kommando og se hva som skjer. Jeg antar det kan skyldes at jeg har begynt å gå med maske til og fra gjøremål som gå på do, fra do til instituttet, til kjøkkenet etc. slik får jeg en god del «gratis masker» av god kvalitet siden jeg er i bevegelse og vi når slik dagens maskemål).

Mandag morgen flerret pappa, som er førstemann oppe, opp brevet – og det var et ja fra dem. Et ja fra dem betyr at HELFO henger seg på og støtter helsereiser til ting det norske helsevesenet ikke kan tilby for eksempel domantrening, ABR, tomatis og nevrofeedback. Der skulle man tro historien endte, men en historie har alltid en fortsettelse på en eller annen måte. Man kan si at historiens fortsettelse var den lettelsen vi følte og som satt i lenge, og det er sant. Men historiens fortsettelse kan også være at telefonen ringte en morgen vi jobbet og pappa som tok den stivnet.

Der er jeg egentlig fristet til å ikke si hva telefonen var. Man skal ikke avsløre alt. Man skal la noe være overlatt til leserens fantasi. Det prinsippet prøver jeg å følge i novellene mine. På den andre siden skal man ikke ri prinsipper. Hva har man ellers hester til? Telefonen var fra Helse Nord som ville ha kontonummer for overføring av støtte. Vi sendte dem over til Skånland kommune for konto, for støtte i vårt tilfelle går gjennom dem.

Ellers har vi delvis vært travel med å organisere ting. Vi er nå den fasen der noen av oss noen ganger og alle andre ganger jobber med å tilrettelegge for ABR og Smartbrain i Oslo og Sutton i Danmark. Da trenger vi billetter og hus i København og Oslo. Vår første tur ut i verden i 2014 går i begynnelsen av mars. Til denne turen er alt klart.

Neste tur er også lagt slik at vi skal gjøre en del unna når vi første reiser. Her må jeg innskyte at det er ikke min vilje som rår der. Jeg kunne reist til alt i separate vendinger, men der er jeg en stemme mot to. Følgelig har vi oppsamlingsreiser I begynnelsen av april reiser vi til USA via Oslo der vi selvsagt tar en sesjon på Smartbrain siden vi likevel er i Oslo, sier noen av oss. Så bærer det til USA hvor vi først har time hos dr. Nuzzo som opererte beina mine og deretter på Family Hope. Vi blir i USA palmesøndag for blant annet å delta i det der. Så bærer det heim.

Jeg antar alle er kjent med den fantastiske krukka enken i Sarepta hadde, den som fylte seg opp etter hvert som enken tok noe ut av den. Mine reiseplaner er en enken-i-Sarepta-krukke. Når jeg har reist til et av mine bestemmelsessteder og følgelig må stryke en ting av liste, da dukker det opp noe nytt. Jeg vet at jeg til det kjedsommelige har regnet opp lista mi og talt opp reisesteder slik fanden teller sjeler (om det da er sant). Men en god ting kan ikke telles for ofte. Så altså: først er det til Bosnia sammen med Nearmin, og jeg minner stadig på slik at andre ikke skal få anledning til å glemme det. Når Bosnia er strøket av lista, flytter jeg oppmerksomheten til enten Belgia, Pisa, Island eller Bulgaria. Som enhver mattekyndig vil se, har jeg fem invitasjoner til steder jeg ikke besøkt – vel, besøkt og besøkt. For meg synes det som om reisekrukka mi er på fem. Det er et bra tall, og som den oppmerksomme ser, teller jeg ikke reiser i embeds medfør. Det er han jobb.

Det er lørdag, rimelig tidlig til lørdag å være, og noen knurrer med at vi ikke har spist frokost. Det overhører jeg glatt. Men nå knurrer magen min også. Den er verre å overhøre. Der er jeg som Jeppe på berget. En fattig stakkar som styres av magen - og ikke er det noen trøst at også rike stakkarer styres av magen.

Ute smalt det i en bildør. Masha kommer. Magen knurrer. Vi høres.

domantrener
PS. Jeg gjentar meg sjøl i nesten hver blogg om at ting ikke blir ferdig på dagen og at det jeg skriver er gammelt nytt, i alle fall for meg, når det går ut i bloggen sånn formelt. Så også nå.

Nå er det ikke mer klart til USA enn at billettene er bestilt og at avtalene selvfølgelig er klare for det vi skal gjøre i der og i Oslo. Men hus har vi ennå ikke i USA. Saken er så enkel som at mamma elsker vann og vil gjerne bo der det er svømmebasseng. Pappa og jeg skiter i svømmebasseng (vel, ikke bokstaverlig da), og jeg har en gang, men bare en gang, dristet meg til å si at om meninga var at vi skulle leve i vann, ville vi hatt finner og gjeller. Jeg gjør ikke det igjen, for svaret var at hun i alle fall kunne svømme da siden hun var finn og kunne lett skaffe seg gjeld, om det var et krav.

For en stund siden påtok jeg meg en jobb som egentlig mamma skulle gjøre, skrive en artikkel om Språkprosjektets aktiviteter. Men mamma var akkurat da overbooket,  og om jeg sa at om jeg hadde tilgjengelig rapporter, kunne jeg skrive den. Jeg gjør i blant slike jobber her i huset. Fakta hulter til bulter legges fram, og jeg skriver saken. Av en eller annen grunn ordner jeg rimelig greit slike hulter til bulter saker til en sammenhengende sak. Så også med denne artikkelen om Språkprosjektet.
Det ene trekker det andre med seg, og dermed lytter vi nå om kveldene ikke på en lydbok, men på den infoserien som Språkprosjektet laget om samiske forhold og sendte på ETS-radioen for snart 20 år siden. Når Idar Kristiansens Her bor mitt folk tomer i stua er det neste programsending.

torsdag 13. februar 2014

Belte og bukseseler, asyl og IOC



Kunne noen være så hyggelig å definere asyl for meg? Slik jeg oppfatter dette ordet med gresk rot er det et fristed, et sted man søker til når man trenger beskyttelse. Det jeg er usikker på er definisjonen av forfølgelse og behov for asyl. Jeg vet ikke hvordan de gamle grekerne så på det, kontrastfylt som de var. I det ene øyeblikket kriget bystatene mot hverandre. I neste runde la de ned våpnene og hadde fredelige olympiske leker. Slik jeg har forstått det hadde de en tidsmåling som ble kalt olympiade, tidspunktet mellom to olympiske leker. Da plukket de opp våpnene og gjøv løs på hverandre igjen.

I så måte er tradisjonen holdt i dagens olympiske leker. Man leker en slags fred akkurat mens de pågår. Etterpå gyver man løs på homofile, kritiske journalister og andre systemkritikere. Men jeg vil anta at IOC ikke bryr seg om det, for i første halvdel av olympiaden teller de sine penger, og i andre halvdel planlegger de neste pengeinnsamling. Man kan si at IOC i sine arrangement helgarderer seg ved å bruke både belte og bukseseler. De vil ikke risikere å bli økonomisk tatt med buksene nede. I deres avtaler inngår at underskudd dekkes av arrangørlandet mens overskudd går til IOC. IOC får også inntektene av TV-rettighetene og globale sponsoravtaler. Arrangørlandet – som ikke har verken belte eller bukseseler - får billettinntektene og lokale sponsoravtaler.

Der begynner jeg å forundre meg over at IOC ikke har trengt asyl. Slik jeg ser det minner det usmakelig om diktatorer som høster uten å så og som så plasserer fangsten langt unna de som kontribuerte til den. I Irak hadde for eksempel familien Saddam Hussein enorme rikdommer i banker i Sveits. Nå ble jo den samme Hussein etter hvert innhentet av sitt vrangstyre og bankkontoene konfiskert.

Og da kommer det jeg ikke forstår. IOC blir ikke forfulgt på grunn av sitt vrangstyre og deres bankkonto, sannsynligvis i Sveits, er etter det jeg vet ikke beslaglagt. Faktisk holder IOC formelt til i Sveits. Dette kan muligens være forklaringa på at steinrike Sveits ikke har søkt om OL siden de hadde det i 1928 i St. Moritz. På den tida hadde vi depresjon og økonomiske nedgangstider i Norge. Muligens derfor var ikke vi inne i bildet. Men nå er vi til gangs på banen og gnir oss i hendene med tanke på OL 2022 og alt det kan tilføre oss – billettinntekter og lokale sponsoravtaler er ikke å kimse av. Og om man så må endre loven for at IOC skal slippe skatt og moms i Norge (noe som etter det jeg har skjønt, er en forutsetning for at de kommer hit i 2022) er det av liten betydning sammenlignet med at noen får spise kirsebær med de store en stakket stund. Det er som å tisse i buksene. Det gir en kort varme.

Så er jeg kommet i den underlige situasjonen at mens andre ser OL generelt, ser jeg IOC og lurer på hvordan jeg skal få innpass i den klubben. Har det vært fremkasta forslag om at IOC burde ha en arktisk urfolksrepresentasjon og en hjerneskadd representant? Det ville vært en inngangsport for meg. Jeg antar at det ikke duger om jeg som mange andre samer påstår at jeg har en kongelig forfar. IOC er jo ute etter kongelige gallionsfigurer de kan plasserre fremst i skuta i tilfelle det blir uvær. De har allerede tretten kongelige om bord, men det synes ikke å være nok, for Heiberg var visstnok i samtale med kongehuset om kronprins Haakon eller eventuelt Märtha Louise. Den danske kronprinsen er allerede, som Heiberg så påpasselig antydet, et medlem.

Men kong Harald sa nei. Han har fortsatt den tradisjonen hans bestefar startet da tyskerne inntok Norge. Også kong Haakon sa nei. Han fikk folket med seg i sitt nei. Da gjenstår det bare å se om nasjonen denne gangen følger kongens nei.

Som man vet måtte kong Haakon rømme nordover og søke asyl først i Tromsø, så i England. Det var nok lettere for kong Haakon å finne asyl enn det eventuelt vil være for kong Harald. I 1940 fantes det en del land som ikke var okkupert av makta. I dag er det ikke mange (egentlig vet jeg ikke) som ikke allerede er okkupert.  Da måtte det være India som talte Roma midt i mot og blant annet ikke deltok i OL i år. India er egentlig ikke det verste alternativet. Der er jo allerede Dalai Lama fra før, og jeg tiltror de to å kunne ha mye å prate om.

Tilbake til dette med asyl. Om det sånn scientistisk tenkt skulle bli nødvendig med asyl for den norske kongefamilien, vil jeg på det sterkeste anbefale dem å vurdere hvilken sesong Nord-Norge er i før de eventuelt følger i kong Haakons spor. Nord-Norge er ikke å anbefale som tilfluktssted så lenge den f… skreimølja herjer landsdelen. Faktisk er det slik at jeg har vurdert midlertidig asyl sjøl for å komme unna det. Jeg har en gudmor i Elverum, og som innlandsby håper jeg Elverum ikke er infisert. Nå har jeg gudforeldre i Kautokeino også, men det er ikke et helt pålitelig asyl selv om det er en innlandskommune. Også innlandskommuner i Nord-Norge er upålitelige hva mølje angår. Dessuten har gudforeldrene mine hytte ved sjøen i Kvænangen, så man er absolutt ikke trygg på at det er et mølje-fritt miljø der. Men når det kommer til å bekrefte min kongelige herkomst, tror jeg de er rette personer.

Jeg kunne heller anbefale at man sendte de kjekke arrangørene nordover hit rett etter OL-arrangementet. De kunne jo foreta den pengetellinga i et nordnorsk kyststrøk der den eneste maten de fikk, var skrei, lever og rogn.

Saken vil stille seg annerledes om jeg blir opptatt i klubben. Da vil det desidert bli andre planer for oppsummeringa (les: pengetellinga). Jeg vil selvfølgelig da som medlem av IOC tvile meg fram til et annet standpunkt. Jeg vil i så måte ikke være den første som har fått et bein og følgelig har tvilt seg fram til motsatt standpunkt. Det passer meg dessuten fortreffelig at IOC er lokalisert til innlandslandet Sveits. Jeg antar der er mat man kan leve av og med.

domantrener


onsdag 12. februar 2014

True villains through and through?



Some of the men in my village were villains. True villains through and through.  They spread fear in the village of my heart. Everybody knew something had to be done to stop them, but nobody did anything. Who will voluntarily stand up against villains, I asked myself one day as they had roamed around in their usual manner and spread fear where they came. They not only stole things. They acted violently against the people of the house, and so on. One may wonder why a whole village didn’t join together and stop those villains.  Even if the villains were many, the population of the village was a pretty larger bunch. But the situation was that nobody stood up against them, and nobody organized the village people to stand as one man.

Something had to be done, and I knew if something should be done, somebody had to do it or at least initiate it. Time had shown that there was none of that kind in my village. None except for one, and I realized that this one had to be me. Me.  A crippled young man with only one arm and two crippled legs. I realized I was the only one. At the same time I knew nobody would listen to me when or if I started to form a village army. An army leader with only one arm and two crippled legs. I laughed harshly when the thought of one-arm-bandito came into my head, and at that very moment I knew what to do, how to stop the villains. If you can’t beat them, then join them. Consequently I started sending signals out into the space of the villains that I was ready to join the group, and that I, as the person I was, would be a good contribution to the group. There were many things a crippled could get done as nobody else could, was my signal. Of course the villains wouldn’t believe that, I knew, but I hoped to stir their curiosity.

As I thought. They couldn’t but check what this was. As I expected they sent a villain signal back - a signal which I snapped and put into practice. I answered that I would perform an action they wouldn’t be able to do, and I would do it just to convince them that I was the right person to include in the group. Since I knew they would ask why I – if I was such a big shot – needed to join a group – why didn’t I work sole – I decided to come be ahead of this, so in my return-signal I added that I was a group-worker, not a sole-worker.

Suddenly I found myself in a situation where I had to perform an action the villains weren’t able to do. I carefully planned my actions before I put them into work. First I bought a big fishing net, a one you could imagine was for catching whales, only that whales of course are not caught by nets. The net had cord, so it could contract, net in, as they saying goes. Actually that saying rose this action of mine.  I also bought helium bottled in large containers  - and balloons. Of course I could have made all this myself, but I wanted to get this my plan to be active as soon as possible. Therefore I bought these devices, but I added some intricates to them.

I knew perfectly well the whereabouts of the villains. They did nothing to hide that. Why should they? They had nothing to fear as nobody dared to interfere with them.

Crippled in legs doesn’t automatically mean crippled in brain. I was a very abled computer-fantast, and I had no problem of understanding how both computers and others mechanics functioned and could be used. By use of all this I set my plan into action one foggy night. I knew the villains were deep asleep. Why shouldn’t they? They had nothing to fear from anybody…

… only the device that was in the air above their living place. They were unaware of the net slowly sinking down and surrounding the house and then slowly contracting until the whole living-place was netted with a device strong enough to stop a whale and in addition connected to electric power and to the computer.

I sat on a heap just above their house with my special-made computer on my lap, one I myself had built and programmed. My only arm was ready to press the right button in due time.

Due time came late in the morning. Then the sensors connected to the net registered movements inside the house, stronger movements than the ones that come when sleeping. I sat, my arm on a button waiting for the very optimal moment to take the next step. The moment came when the first villain appeared in the doorway. Fancy that those villains had an outer-door that opened inwards. Can you imagine, so brutal and so stupid. I presume one has to be a villain to have an outer-door that does not open outwards and is easy to flee, for instance if there is fire loose in the house. But as mentioned before they lived in the belief that they had nothing to fear, even not their living-place on fire!

The villain in the doorway had the look of Torbjørn Egners (the Norwegian author of the children’s book about two trolls building their cavities in the teeth of a poor boy, only because he liked sweets and buns. I have always felt sorry both for the poor boy and for the two trolls, Karius and Baktus. They had to leave their homely cavities when the dentist started to fill them. Those two had a bewildered look, and their hair strutted on their heads).

That was just how the villain looked, bewildered, and the hair strutted on his head. Suddenly I felt sorry for him, as I was sorry for Karius and Baktus from my childhood. The arm on the computer hesitated on the button. The next villain appeared in the doorway, also he bewildered with a Baktus-look. I sat as frozen there on my heap and had just decided to stop the program and let those poor villains free as I in my childhood had hoped that Karius and Baktus should be free from the everlasting pressure from dentists and other besserweissers. I closed my eyes and saw those two poor homeless teeth-trolls Karius and Baktus sail on the immense ocean in search of a new place to settle. Was it this I wanted for those poor villains, send them out in search of a new place to settle?

But my ears caught things from the villains that were not compatible with the Karius and Baktus memories of mine.

Then I suddenly remembered what smells could do for people, and hastedly I programmed my computer while villain after villain appeared in the doorway. As they swore and struggled and promised to make hell of a revenge of the worst possible way, a way a tender soul as I could not possibly bring myself to recite. The resemblance to my childhood’s Karius and Baktus totally disappeared, and the feared villains of my village became visible. 

Well, I hastedly worked on my computer while the sensors in the net sent to my ears every word from the villains.

Then the programs were ready. I sent the first dose of compressed smells into the house through an installation in the net. That was juniper. As everyone knows juniper disinfect mould an candida. They had no defence to it. It penetrated their bodies and started to clean away unwanted mould and candida. 

I watched closely through my special ocular to see if I observed any changes. Might be, might be. I doubled the dose of compressed juniper into their bodies. Then came the next dose. Curcumin was sent into the bodies and the brains of the villains. As they had to breathe they had to take it in. The curcumin crept round in them and changed things everywhere where the juniper had disinfected.  

Then I sent my third weapon, a dose of secret ingredients I had made myself and which I for no cost will reveal since I might need it later as a secret weapon only I know how to make. The weapon worked well and to its intention. The villains now were in my power to change into whatever I liked. I had a difficult moment on the heap while wondering to and from what kind of personality I would like to give the creatures I saw down there.

Then I knew. I hastedly worked on my computer, and a megadose of Danish salami entered the brains of the villains. The Danish way of behaving settled in them. The Red-sausage-way so to say. They began smiling like the Danes, relaxed, satisfied and self-satisfied.

I wondered if I should send a signal telling that I had done as I promised: An action they couldn’t do. I had captured them and turned them into sheep.

As for my earlier request to join the group – well, I am not interested. A heap of sheep is not my cup of tea. In addition I decided on my heap that I probably am a sole worker.

The village of mine had lived for years under the suppression of the villains – could it now handle the total change I had brought? Ought there to be a kind of de-escalation of the crimes?



The smells of the week: Juniper, curcumin, Danish salami (also called red sausages and has formed a nickname for the Danes. Actually they started to call Norwegians Mountain-monkeys as they, I presume, were jealous of our magnificent mountains. Our replay was to nickname them Red-sausages after the fatty-smelling red salami they produce. Only God might know what they put in it). The last smell is a mixture nobody reveals to me what it is, hopening I will take a qualified guess.

http://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?isbn=97882021829

mandag 10. februar 2014

Ikke alle steder er for meg – eller deg



Vi har de siste månedene hatt krigshistorie som emne på de lydbøkene vi har hørt på. Delvis fjern krigshistorie om man da kan kalle krig noe fjernt. Krig burde angå alle uansett hvor og når. Delvis betyr at for eksempel Asbjørn Jaklins bok om Nordfronten angikk området her direkte.

Egentlig var vi ferdig med emnet som skulle avsluttes med et radioprogram fra 1995. «Hele livet var jeg en flyktning». Hovedpersonen i programmet var fra Evenesmark. Et sterkt program og en vinkel av en historie jeg tidligere har hørt og lest om Tjekkarn som var tysk flyktning i Markebygda i 1945. I programmet var hans fraskilte kone hovedpersonen. Hun har jammen ikke hatt noe lett liv sammen med denne Tsjekkarn før han til hennes lettelse forlot henne for en annen.
I god lærerstil dro vi så på ekskursjon til Evenesmark for å se området der hun vokste opp. Selvsagt har jeg da kjørt gjennom Evenesmark et rimelig stort antall ganger, men da med formål å komme seg fra A til B. Denne gangen var formålet et annet. Nå kom vi ikke lenger enn det hovedveien lot oss. Vi tror vi så hvor man kunne kjøre ned til den gården ved vannet. Hvordan veien ned dit var vet jeg heldigvis ikke, for ingen satset på en ekskursjon ned dit i dag. Det må bli et sommertiltak.

Nå er jeg ikke egentlig fan av ekskursjoner i øst og vest. Ikke fordi jeg ikke liker å ferdes, men fordi ikke alle steder er for meg å ferdes, føler jeg. Jeg har vært på et par fraflyttede steder. Et i Nord-Norge og et litt lenger sør der stedets ånd sa «pell deg vekk». Men det var før jeg faciliterte og min eneste måte å melde på at jeg ikke ville være der, var å prøve og komme meg vekk mens jeg ropte til de andre at jeg i alle fall gikk. Forgjeves selvsagt.

Andre tidligere bebodde steder ønsker en velkommen. Man kjenner det straks man kommer dit.  Skulle være interessant å foreta en husundersøkelse i hodene til arkeologene som graver og roter der andre har levd sine liv. Jeg må nesten tro at noen av dem iblant får noen signaler fra fortida. Se nå bare på pyramidene i Egypt og eventuelt andre gravkammer. Det er neppe bare myter at man ikke skal grave og herje der. I gammel samisk tenking skal man spørre om det er ok at man slår seg ned et sted, bygger hus for eksempel. Noen jeg kjenner spør faktisk om det er ok å gjøre bål når de ferdes ute i fjell eller anna natur.
Ikke skal man kimse av dette for man vet lite om de energier levninger og hendinger har satt igjen etter seg.

domantrener

PS. Dette ble en kort blogg, men forfatteren ble hindret av at noen skulle se en krim sånn på tampen av dagen.

Ikke klager jeg over det. Ting kunne alltid vært verre enn en krim. Man kunne glodd på OL. Jeg kunne spydd ut galle om IOC som ikke står på min favorittliste . og jeg kunne i tillegg komme i skade for å skrive noe om Putins stell og styre – og knebling av det frie ord, og jeg kunne plutselig få på døra et kortklippet besøk.
Nei, krim er flott.



Det kunne for eksempel være at men skulle glo på det diktatoriske pampeveldet IOC som har tilranet seg rettighetene til de olympiske leker. En diktaturorganisasjon – i alle fall forekommer de meg diktatoriske. Av frykt for at noen kortklippende torpedoer sendt ut av en kortklippet diktator der i IOC diktatorene nå er plutselig skulle banke på døra her sier jeg ikke noe. Det finnes mange døde penner der.

mandag 3. februar 2014

Bittersalt, resirkulert dopapir og Gelius

Bittersalt må vel kunne duge i mange av livets saltbehovelige situasjoner. Bittersalt kjøper vi i sekker og bruker det blant annet til avgiftning i bad.  Vel, blant annet og blant annet fru Blom. Ta det med en klype bittersalt. Sannsynligvis duger det bare som avgiftning i badevann eller i fotbad.  

Men nå kommer det store MEN. Da vi skulle fylle saltkrukka på kjøkkenet – den har vart i nesten to år – føk vi ned i kjelleren og fylte den fra saltsekken, og bingo, vi hadde salt til maten. Men Masha syntes den så tvilsom ut og tok en smaksprøve. Den var ikke tvilsom hvis man mener salt kan smake bittert. Hvis det skal smake såkalt normal salt, vel, da var den tvilsom. Ingen problem. Krukka ble tømt over i boksen på badet, den vi bruker av i badevannet, og vi begynte prosessen på nettet med å få bestilt himalayasalt.

Egentlig stopper historien der straks postmannen stopper her med den bestilte forsendelsen av himalayasaltet, men som enhver god forteller vet, er forhistorien bare en oppvarming til selve historien – der poenget sitter.

Vel, poeng og poeng herr Blom (hvor er feministene?. Aksepterer de dette evige maset med fru Blom?). Poenget eller sakens kjerne er at vi i dette huset har minimal fantasi hva julegaver angår. Vel, ikke alle i dette huset. Pappa kjøper for eksempel det samme til alle inklusive meg, og det er gjerne noe han sjøl fancier og følgelig sjøl kan bruke hvis mottakeren ikke fancier det. Mamma gir det hun sjøl liker, hun også, og jeg vil tro det er det samme her. Som vanlig er jeg den normale her i huset – den som kjøper skitt og lort dyrt fordi det skal være jul, liksom, og skitt og lort når det er dyrt virker så positivt som om giveren har tenkt spesielt på den man kjøper det til. Jeg kjøper nemlig ikke gavene en gross. Dessuten er mine gaver så normalt og proft innpakket i julepapir enn så lenge. Jeg har notert meg den økende tendensen til å pakke inn i gråpapir og avispapir, og muligens skal jeg neste år hive meg på den trenden og synliggjøre at jeg er en stor miljøforkjemper. Jeg har sansen for å synliggjøre at man er oppdatert på gjeldende såkalt positive trender og utøver et dagsaktuelt levesett. Så gråpapir eller avispapir blir det nok neste år, men her setter jeg grensen, for dersom det blir en videreføring av dette med gråpapir og avispapir, og resirkuleringen tar steget videre og resirkulerer dopapir til innpakning, da hopper jeg av trenden. Og må finne andre måter å synliggjøre mitt verdisyn på. 

Men der rotet jeg meg ut på de etter miljøvernernes snaugnagde vidder. Egentlig skulle dette være saltets historie og så endte det med resirkulert dopapir bare fordi jeg rotet meg bort. Det var dette med julegaver og min perfekthet hva dette angår som fikk meg ut av sporet.

Saltet igjen. I fjor fikk ganske mange salt i en plastboks hos oss, pluss en kopi av en artikkel om nettopp dette saltets fortreffeligheter. Med julegaven fulgte en setning om påfyll siden vi kjøper salt i store kar. Men etter dette med bittersaltet begynte noen her i huset å få en ekkel (les bitter) smak i munnen og lurte på om det var bittersaltet som så rundhåndet ble delt ut til jul i fjor. Sannsynligvis er det det, for etter det jeg vet er det ikke kommet noen forespørsler om påfyll.

Denne langhelga har stått i de hjemvendtes tegn. Onsdag ringte Araya og sa at han kom på fredag på besøk og Sigbjørn og Sigrid skulle komme søndag. Dermed startet aksjon «De kommer heim», hvilket betyr at det skal lukte nybakt brød og favorittmat til middag. Siden vi ikke har truffet Araya på to år, tok vi fri på lørdag. Araya har tatt førerkort og kjøpt bil, så han kom landeveien i eget fremkomstmiddel og ikke via de så meget omtalte og ustødige hurtigbåter slik han før har gjort.

Jada, og det ble bakt og forberedt riktig middag for helga. Dette er en oppmerksomhet vi samiske sofagutter aldri får nyte. Vi sofagutter er ungkarer som forblir heime og stortrives på gutterommet mens en gammel mor og far kokker og steller for en. Det er fullt opp av oss rundt om i Sápmi. Vi forlater jo aldri og kan følgelig aldri nyte dette med at det forberedes noe til at vi kommer heim. Jeg tror jeg vil vurdere å få startet en organisasjon for oss som kan ivareta våre rettigheter.  Jeg har noen solide, geografisk vidt representerte kandidater på lista, men jeg antar at mange vil strømme til etter dette,.

Akkurat her holdt bloggen på å gå i dass – der neste års resirkulert julegavepapir egentlig hører heime – for pappa måtte klåfingre på noe på PC-en i en bitte liten tenkepause jeg tok.

De tidligere feministene som aksepterer at det hersjes med fru Blom stakkar – kanskje de er opptatt andre steder, for eksempel med å drive propaganda for ulikheter mellom menns og kvinners hjerner. De burde ha vært flue på veggen her akkurat nå. De skråler nemlig i god Goebbels-stil om at kvinners hjerner makter å stå for flere oppgaver samtidig mens menns hjerner bare klarer en oppgave om gangen. De har glemt den gamle og solide kunnskapen jeg har hørt var nedfelt i regnebøkene i grunnskolen for noen år siden da enkelte oppgaver var merket «bare for gutter»: De ble regnet som for vanskelige for de skrålende kvinnehjerner. Akkurat nå her i huset motbeviser vi denne tesen som de mentalt har spikret opp på kirkedøra i Wittenberg, dette med ulikhetene på hva menns og kvinners hjerner kan administrere samtidig. Pappa for eksempel sitter nå og legger inn det jeg skriver som mamma leser høgt etter hvert. Det er én handling. Samtidig handklår han på PC-en. Handløing nr. 2. Han drar seg i barteskjegget rett ofte. Handling nr. 3, og slik kan jeg fortsette. Yours sincerely –jeg - faciliterer en setning mens hjernen jobber på høygir med neste setning. Allerede det er det 2 handlinger, 1 mer enn hva feministene tiltror meg. Så snipper jeg på kraven på treningsjakka. Handling nr. 3. Og jeg har på øretelefoner med Solisten der Mozart og gregoriansk sang hamrer mot ørene og i skallebeinet. Pluss, pluss, pluss, hva handlinger angår.
Mamma gjør EN ting: er facilitator. Det hevdes her at hun snakker også, dvs leser opp det jeg skriver, men det teller ikke siden kvinnfolk snakker hele tida uten å tenke. Tror noen at det er uten grunn at man fant det nødvendig å understreke i Bibelen at kvinner skulle tie i forsamlinger, eller, det vil si, Paulus understreket dette i et av sine brev til Korinterne, eller var det kanskje Kirkemøtet i Nikea som mente Paulus burde mene det at kvinner skulle dekke til sitt hode i forsamlingen? Altså, tie med tildekket hode. Nå tar jeg ikke stilling til hvem som påså at dette kom med i Bibelen. Jeg bare slår fast at det er viktig at det er der og undrer meg over at tildekke munnen med knebel ikke er med. Nå vet jeg jo ikke hvordan man omgikk dette da Ingrid Bjerkås tiltrådte i Berg og Torsken – og en flom av taletrengte kvinner fulgte i hennes kjølvann.

Gelius er jo i en helt annen kategori og trenger verken tie eller tildekke sitt hode om han kommer til Ibestad. Jeg har fundert litt over hva som vil kumme skje der med Gelius som hyrde for fårene på Ibestad. Jeg synes nok at han burde få den jobben, om han da skulle få en jobb her nord. Ibestad er som alle vet en øy og takk og pris ikke landfast (jeg ser da bort fra den skarve tunnelen mellom Ibestad og Andørja og bru derfra til fastlandet. En bru kan som vi samer vet, sprenges for et godt formål, og samisk kompetanse kan tas i bruk). Slik kan man lett kan isolere samfunnet der og slik påse at Gelius ikke smitter videre det han eventuelt har med seg, hva det nå enn er. Bare et eksempel på kanten: Som Vålerenga-patriot deltok han i forhold til Lyn, og da Lyn senere gikk under, var kans kirkelige kommentar. Vi lyser fred over Lyn.

Så gjenstår det å se om Gelius blir Ibestads salt eller bittersalt om han kommer dit, og om noe vil gå under slik Lyn gjorde det under hans faderlige og kirkelige støtte til Vålerenga. Aldri godt å vite hva som kan skje om han får seg en favoritt der, hva som eventuelt vil bli Ibestads Lyn – og hvordan hans gravtale da vil bli.