Saken er at når enkelte nyheter ruller over I-phone skjermen vel ofte, begynner man etter hvert å koble disse nyhetene sammen. Hjernen rydder og slår sammen ting på samme måte som her nå. Vi stuer om og lagrer blant annet under senger. Plutselig er her blitt så god plass, noe som er bra siden et boklager kom for vel en uke siden og neste lass kommer om noen dager, Utrolig mye går under sengene – og bøkene er jo pakket i esker og tar ikke skade av det. Heller ikke vi i sengene som hviler på kunnskapen.
Den ene nyheten som har flimret på i-Phonen er oppretting av en sannhetskommisjon til å gjennomgå fornorskingens påvirkning på samer. Kommisjonen fikk den legitimitet man ønsket fra samisk hold ved at den ble oppnevnt av Stortinget. Likeså skulle jurister og statsvitere også inn i kommisjonen. Kommisjonen skal innhente historier, møte ofrene for denne historien og få fram fakta man kan trekke lærdom av. Fra google fikk jeg også fram en interessant sak fra Sametingsrådet. Kommisjonen måtte, når de jobber, ha for øyet den ekstreme norske nasjonalismen som har vært en del av kraften i nasjonsbygging. På google fant jeg også hva en av gigantene i denne nasjonsbygginga, P. A. Munch, sa i sitt storverk om Norges historie som ble påbegynt i 1852: Norge har ingen historisk Tilstedeværelse uten ved Nordmændene, og Nordmændene ingen uden Norge. (…) De vesentlige delene av Landet – dalen og de lavere strøkene var ikke bebygd før våre Forfædra vandret inn., men at der oppe på Fjeldsletterne maaske vandrede nogle Finner eller lapper med deres Renhjorder, kan man ikke kalle nogen Bebyggelse
Kommisjonen skal gjennom sitt arbeid og den kunnskap de innhenter stake ut veien for en ny nasjonsbygging og fremme en forståelse i majoritetsbefolkninga hvordan kartet egentlig er. Man kan si at kommisjonen skal tilpasse kartet til landskapet.
Hvis det er noe jeg vet litt om, er det nettopp det å navigere etter et kart laget av andre som ikke forstod det landskapet de laget kart for.
Så den andre nyheten som ruller over telefonskjermen min. Regjeringa vil slå sammen Troms og Finnmark. Mæland vil også ha en merkestein å sette etter seg. Det synes som om det er denne: « Nå må de fjottan snart forstå kor makta ligg. Og forstår de ikkje, skal de få lære det!» Lykkes hun, setter hun en merkestein etter seg som det blir en flau smak i munnen av for mange lenge etter hennes tid.
Når jeg leser om sannhetskommisjonen for samer om det som har skjedd mot samer, ser jeg klart at man trenger en ny sannhetskommisjon for Finnmark / Finnmark og Troms som kan sette lys på historiske fakta. En del argumenter er lik dem man finner for kommisjonen for samer. den kommisjonen jeg foreslår opprettet, skal innhente historier, møte ofrene for denne historien og få fram fakta. Det vil ikke mangle på fakta som kommisjonen skal innhente og påse inkorporeres i det som er staten Norges sannhet.
• Store deler av Nord-Norge ble tvangsskattelagt far tre land.
• Krigshandlingene i 1940. Det var rundt Narvik man sloss og tilførte Hitler hans første nederlag. Det var i de perifere strøk i landet man kapitulerte – til stor forferdelse for styrkene i nord som drev tyskerne tilbake.
• Det var Nord-Troms og Finnmark som ble brent og befolkningen tvangsevakuert i 1944.
• Det var Hjemmefronten som ikke etablerte seg i Nord-Norge, men som prøvde å styre Nord fra de mer perifere strøk der de befant seg. Deres kart, laget der de befant seg, stemte ikke med landskapet de prøvde å styre..
Da som nå. Merkelig kjent, hva?
• Det var Hjemmefronten som i 1944 oppfordret folk i Finnmark å ikke la seg tvangsevakuere. Ubevæpnet liten befolkning i nord skulle etter Hjememfrontens diktat la seg slakte ned av de 200 000 tungt bevæpnede og krigsvante tyske soldater ved å motsette seg evakuering.
Kartet og kompasset igjen.
Og hvilket stempel ga det folk i nord?
De kom til perifere strøk med det de kunne bære etter å ha sett heimene sine brent ned. De var stuet sammen i sjarker etc i ukesvis. Var der én lus hos noen da evakueringa startet, hadde den spredd seg til alle før reisen var slutt, De hadde dårlige hygieniske forhold. Jeg har på facebook lest ett – heldigvis bare ett – innlegg om det skitne, lusete, lurvete folket som kom evakuert. Gad se den som sjøl kunne vært noe annet i den situasjonen. Offentlige tall sier 33 omkom under dette. Historikeren Arvid Petterson har jobbet med dokumentasjon om denne tida. Han dokumenterer at 339 mistet livet. Hadde man fra offentlig hold behov for å nedvurdere det som skjedde i nord?
Kong Olav kalte tvangsevakueringa av Nord-Troms og Finnmark for den største katastrofen siden Svartedauen
- og i Aschehougs tolvbinds Norges historie som kom ut 1994-98 er tvangsevakueringa ikke nevnt.
Vet noen om Dusteforbundet er oppløst?
Hvor dårlig har man lov til å gjøre kartjobben for et landskap man ikke kjenner?
• Så er det partisanene. Jeg har før blogget om deres historie.
En skam.
En skjensel.
En ny innmelding i Dusteforbundet.
I 1983 la Kong Olav ned en krans ved partisanminnesmerket i Kiberg. I 1992 bad Kong Harald på vegne av den norske stat partisanene om unnskyldning for den behandlinga de hadde fått. De norske kongene holder til i de mer perifere strøk, men de evner og har vilje til sidesyn og rundskue. Kanskje Kongen burde kurse sitt råd?
Nå har Nord-Norge også en historie etter krigen, og ikke alt i den historien er tilpasset landskapet. jeg setter lit til at den nye kommisjonen jeg foreslår opprettet, innhenter fakta også her.
Man sier tiden leger alle sår.
Gjør den det?
Eller legger den bare et tynt hudlag over enkelte sår?
Den nordnorske landsdelen har sår på sår som den sannhetskommisjonen jeg foreslår opprettet skal få åpnet, renset, luftet ut og helet samtidig som kommisjonen må lære den eller de som laget disse sårene oppdatert allmennkunnskap.
onsdag 18. juli 2018
mandag 2. juli 2018
Søk det ene, og du kan få det andre
Livets observatør her.
Hvem skal legge merke til og notere seg og videre formidle de små ting? De små ting er bare små fordi de såkalte store ting blåser seg opp til å inneholde tomrom som bare fyller, uten annen funksjon enn at det skal se stort ut. Motsatt av for eksempel isolasjon der et tomrom isolerer. Små ting er verd å notere seg fordi de forteller så mye man ellers ikke får høre. For eksempel; Da flyet landet i Zurich og vi steg ut, la jeg merke til at det ikke var slingrerekkverk langs den gangen man skal gå. I Norge har man det. Er det fordi Norge som kystland med båter og desslike har fått slingrerekkverk inn i ryggmargen mens innlands-landet Sveits ikke har denne tradisjonen? Av andre nære små ting jeg ofte har sett er at Evenes flyplass har fjernet de stolene de hadde ved selvinnsjekksboksene. Enten holder de på og å pusse opp og har ikke fått stolene på plass eller de antar ingen trenger å sitte og vente mens noen sjekker inn. Eller desto verre, de gir faen fordi det ikke passer med stoler der. Jeg har jo min sitteryggsekk, så jeg er selvforsynt hva det angår. Muligens er det saken med de manglende stolene på Evenes. Man skal være selvforsynt. Ting går jo i den retningen at man skal gjøre mest mulig selv. Sjekke inn, levere bagasje på bandrop, etc – og ha med seg noe å sitte på for den som må vente mens andre sjekker inn.
Men hva Zurich manglet i slingrebrett tok de i fullt monn igjen i topp service på assistanse. En flyplassbil suste oss til bagasjen – vi suste gjennom tre bilheiser på tur dit – fikk bagasjen, og da de hørte vi skulle hente leiebil, suste flyplassbilen oss videre rimelig langt helt til leiebilkontorene. Et system som fungerer. Hva dette angår rangerer nå Zurich på topp i min liste, mens Charleroi fremdeles koser seg på sisteplass sammen med de Gaulle-flyplassen i Paris.
En annen artig sak da vi ankom Zurich, var at han med assistanse sa at vi skulle gå rett opp til flyplassbilen. Dette rett opp ga to valg, og vi tok feil rett opp, og etter en del viderverdigheter var vi ved flyplassbilen. Fyren der så ikke det minste flau ut eller noe ut. Han sa: Dere skulle gå mot exit - brexit. Selv jeg skjønte ironien og vitsen. Pappa måtte jo bare flåse og sa; Vi er norsk og som dere trenger ikke brexit. Assistansen signaliserte tydelig at han ga
blaffen i hva det der Norge som bare er fjell, hav og olje er, brexit eller ikke. Men han fraktet oss elegant til Hertz og leiebilen.
####
Vi har byttet skrivested. Vi begynte oppe på vårt lille varme rom på Gasthof Metgz i Stäfa. Nå har vi ramlet ned de to svindeltrappene til frokostrommet og har spist en alminnelig god hverdagsfrokost. Gasthof Metgz har en stor flott uteveranda med blant annet sofaer og passer slik perfekt for blogging. På tur ut hit fra frokostrommet måtte vi passere noen som satt og drakk kaffe. Passasjen var trang, og alle som kjenner meg vet nå hva som skjedde. En av de som satt der, satte i en slags sveitsisk lyd da han fikk seg et nord-norsk klyp i
nakken - sånn helt uventet – for han. Ikke for mamma som ikke rakk å avverge det. De der ufrivillige gripegreiene er litt ubehagelige.
I går etter avsluttet jobb i Uster dro vi på sight-seeing. Vi har alle våre ønsker for hva å gjøre den korte stunda vi er her. Alpene er ett av dem, og vi headet sørover opp til nesten 1000 meter over havet – sånn Rismålstinden målestokk – men der var frodig som f. Vi bevilget oss et stopp oppe i en alpeby, Einsiedeln, og spiste der i høyfjellsluft. Lurer på om det er trykktank-effekt og om de menneskene som bor der har gratis trykktank?
Årsaken til at nettopp denne alpebyen ble valgt er at de har et stort kloster der som fremdeles er i drift og har 350 studenter. Dette klosteret ringte muntert da vi klokken åtte om kvelden forlot og dro til Stâfa. Jeg håper det ikke var fordi vi dro. Kan det bero på fet opprinnelige ønsket om stillhet og fred? I 834 slo nemlig en m unk seg ned der som eremitt. Men hvor lenge var Adam i paradis? Flere munker fulgte – og se i dag! Gigantkloster der 45 munker underviser 350 studenter og har en hel by rundt seg, Sånn er det bare. Søk det ene, og du får noe helt annet. På toppen av det hele startet Ludvig Zwingli sin karriere her, dere vet han teologen som grunnla den reformerte kirke i Sveits og som senere ikke kunne samarbeide med protestantene på grunn av ulikt syn på nadverden.
Sånn gikk det for den munken som ønsket stillhet og fred.
Egentlig var planen å dra på en fotballpub i Stäfa, men siden man (noen av oss) absolutt måtte se dette klosteret og man (de andre av oss) var sultne, ja så skjønte i alle fall jeg at fotballpuben røk. Drømmen var å sitte på en fotball-pub og se og føle stemninga når Sveits spilte landskamp. Jeg er ennå litt sur for det. Men sånn er det når magen skal styre alt, Jeg har før omtalt min venn Jeppe på Bjerget og hvordan det gikk med ham da han lot magen styre livet. Jeg sier ikke mer, annet enn at det ikke var jeg som var Jeppe der. og jeg formildes ikke av alt skrytet av at nasjonalretten røsti som man spiste var god. Da vi dro hadde en liten handfull samlet seg foran en ute-TV. Jeg antydet ikke at vi kunne se fotball der, og heldigvis ingen andre heller.
Før vi kom dit – eller for å komme dit – hadde vi tre GPSer i drift. Bilen hadde en. Den var programmert til en by i Alpene og pratet i vei på engelsk. I baksetet hadde vi vår egen medbrakte som pratet i vei på norsk. For å finne denne klosterbyen programmerte Silvia sin mobil-GPS som la i vei på engelsk. Alt dette samtidig og fikk meg til å tenke på når de tre store møttes på Jalta. Nå vet man jo hvordan det gikk i ettertid. Men vi fant altså både Einsielden og Stäfa, men ingen fotballkamp.
I dag skal vi starte på en butikk for homeopati. Sveits er et av de landa som anerkjenner homeopati og sidestiller den behandlinga med vanlig medisin. Jeg skal bunkre traumel. Hva de andre skal bunkre vet jeg ikke.
###
Da er det litt dagen etter. Det er for så vidt alltid en dagen etter uansett. Nå er siste frokost spist og siste runde i Alpene gjort. Selv om vi er rimelig mot nord her i Sveits har vi rukket å skvette til Alpene to ganger. Begge ganger hadde vi pause i alpebyer, første gang i Einsieldlen, andre gangen i Engelberg. I tillegg til å være alpebyer hadde de begge klostre liggende sentralt i byen. Kanskje var det slik at klosteret kom først og ting skjedde rundt det og ble etter hvert en by? Jeg vet ikke og googler ikke. For en protestant er det uvanlig å treffe på klostre hver dag. Men her sies at 43 % av befolkninga i Sveits er katolikker. En mindre prosent tilhører den reformerte kirka.
Sylvia var med. Hun reiste i går kveld, og jammen var det godt med en tysktalende. Hun hadde kjente som anbefalte Engelberg, den alpebyen vi dro til i går. Da vi hadde klatret opp dit, så vi gondoler gå videre opp i fjellet, og vi er ikke de vi er om vi ikke hadde hevet oss i dem og dro ca. halvveis opp. Dyrt og deilig, er det noe som heter det? Det ville kostet oss 70 frank, vel 500 kroner pr. person om vi skulle dra helt til topps, men som Ronald sa: Toppene lå innhyllet i tåke, og tåke trenger man ikke betale en formue for å se. Dessuten har jeg i alle fall vært høgt opp i de slovenske Alpene sammen med Anja og faren hennes, og da var det ikke tåke.
Heldigvis hadde de – ikke uventet – en souvernirbutikk der gondolene gikk opp, og jeg rakk i full fart å kjøpe en jakke jeg virkelig liker. Den tok jeg straks på og jeg trengte den nok der oppe i høyden dit vi tok gondolen. Ok, jeg hadde en annen jakke med. Mens jeg kjøpte den, tenkte jeg på det luksuriøse i å bare legge i vei og kjøpe seg en jakke i en dyr alpebutikk – og ha penger til å gjøre det. Faktisk, hvis jeg liker noe, kjøper jeg det uten å bry meg om pris. Ellers kjøper jeg ikke tull og junk-klær.
Åja, ha ja, sies det her av en som skal dra ned til Stäfa og stikke innom den secondhand butikken de har.
Ett kan man si om de sveitserne vi har truffet: hyggelige og ytterst hjelpsomme.
domantrener
PS. Vi er kommet til Planterhaugen og Anka er kommet som sommervikar. Ting ordner seg.
Hvem skal legge merke til og notere seg og videre formidle de små ting? De små ting er bare små fordi de såkalte store ting blåser seg opp til å inneholde tomrom som bare fyller, uten annen funksjon enn at det skal se stort ut. Motsatt av for eksempel isolasjon der et tomrom isolerer. Små ting er verd å notere seg fordi de forteller så mye man ellers ikke får høre. For eksempel; Da flyet landet i Zurich og vi steg ut, la jeg merke til at det ikke var slingrerekkverk langs den gangen man skal gå. I Norge har man det. Er det fordi Norge som kystland med båter og desslike har fått slingrerekkverk inn i ryggmargen mens innlands-landet Sveits ikke har denne tradisjonen? Av andre nære små ting jeg ofte har sett er at Evenes flyplass har fjernet de stolene de hadde ved selvinnsjekksboksene. Enten holder de på og å pusse opp og har ikke fått stolene på plass eller de antar ingen trenger å sitte og vente mens noen sjekker inn. Eller desto verre, de gir faen fordi det ikke passer med stoler der. Jeg har jo min sitteryggsekk, så jeg er selvforsynt hva det angår. Muligens er det saken med de manglende stolene på Evenes. Man skal være selvforsynt. Ting går jo i den retningen at man skal gjøre mest mulig selv. Sjekke inn, levere bagasje på bandrop, etc – og ha med seg noe å sitte på for den som må vente mens andre sjekker inn.
Men hva Zurich manglet i slingrebrett tok de i fullt monn igjen i topp service på assistanse. En flyplassbil suste oss til bagasjen – vi suste gjennom tre bilheiser på tur dit – fikk bagasjen, og da de hørte vi skulle hente leiebil, suste flyplassbilen oss videre rimelig langt helt til leiebilkontorene. Et system som fungerer. Hva dette angår rangerer nå Zurich på topp i min liste, mens Charleroi fremdeles koser seg på sisteplass sammen med de Gaulle-flyplassen i Paris.
En annen artig sak da vi ankom Zurich, var at han med assistanse sa at vi skulle gå rett opp til flyplassbilen. Dette rett opp ga to valg, og vi tok feil rett opp, og etter en del viderverdigheter var vi ved flyplassbilen. Fyren der så ikke det minste flau ut eller noe ut. Han sa: Dere skulle gå mot exit - brexit. Selv jeg skjønte ironien og vitsen. Pappa måtte jo bare flåse og sa; Vi er norsk og som dere trenger ikke brexit. Assistansen signaliserte tydelig at han ga
blaffen i hva det der Norge som bare er fjell, hav og olje er, brexit eller ikke. Men han fraktet oss elegant til Hertz og leiebilen.
####
Vi har byttet skrivested. Vi begynte oppe på vårt lille varme rom på Gasthof Metgz i Stäfa. Nå har vi ramlet ned de to svindeltrappene til frokostrommet og har spist en alminnelig god hverdagsfrokost. Gasthof Metgz har en stor flott uteveranda med blant annet sofaer og passer slik perfekt for blogging. På tur ut hit fra frokostrommet måtte vi passere noen som satt og drakk kaffe. Passasjen var trang, og alle som kjenner meg vet nå hva som skjedde. En av de som satt der, satte i en slags sveitsisk lyd da han fikk seg et nord-norsk klyp i
nakken - sånn helt uventet – for han. Ikke for mamma som ikke rakk å avverge det. De der ufrivillige gripegreiene er litt ubehagelige.
I går etter avsluttet jobb i Uster dro vi på sight-seeing. Vi har alle våre ønsker for hva å gjøre den korte stunda vi er her. Alpene er ett av dem, og vi headet sørover opp til nesten 1000 meter over havet – sånn Rismålstinden målestokk – men der var frodig som f. Vi bevilget oss et stopp oppe i en alpeby, Einsiedeln, og spiste der i høyfjellsluft. Lurer på om det er trykktank-effekt og om de menneskene som bor der har gratis trykktank?
Årsaken til at nettopp denne alpebyen ble valgt er at de har et stort kloster der som fremdeles er i drift og har 350 studenter. Dette klosteret ringte muntert da vi klokken åtte om kvelden forlot og dro til Stâfa. Jeg håper det ikke var fordi vi dro. Kan det bero på fet opprinnelige ønsket om stillhet og fred? I 834 slo nemlig en m unk seg ned der som eremitt. Men hvor lenge var Adam i paradis? Flere munker fulgte – og se i dag! Gigantkloster der 45 munker underviser 350 studenter og har en hel by rundt seg, Sånn er det bare. Søk det ene, og du får noe helt annet. På toppen av det hele startet Ludvig Zwingli sin karriere her, dere vet han teologen som grunnla den reformerte kirke i Sveits og som senere ikke kunne samarbeide med protestantene på grunn av ulikt syn på nadverden.
Sånn gikk det for den munken som ønsket stillhet og fred.
Egentlig var planen å dra på en fotballpub i Stäfa, men siden man (noen av oss) absolutt måtte se dette klosteret og man (de andre av oss) var sultne, ja så skjønte i alle fall jeg at fotballpuben røk. Drømmen var å sitte på en fotball-pub og se og føle stemninga når Sveits spilte landskamp. Jeg er ennå litt sur for det. Men sånn er det når magen skal styre alt, Jeg har før omtalt min venn Jeppe på Bjerget og hvordan det gikk med ham da han lot magen styre livet. Jeg sier ikke mer, annet enn at det ikke var jeg som var Jeppe der. og jeg formildes ikke av alt skrytet av at nasjonalretten røsti som man spiste var god. Da vi dro hadde en liten handfull samlet seg foran en ute-TV. Jeg antydet ikke at vi kunne se fotball der, og heldigvis ingen andre heller.
Før vi kom dit – eller for å komme dit – hadde vi tre GPSer i drift. Bilen hadde en. Den var programmert til en by i Alpene og pratet i vei på engelsk. I baksetet hadde vi vår egen medbrakte som pratet i vei på norsk. For å finne denne klosterbyen programmerte Silvia sin mobil-GPS som la i vei på engelsk. Alt dette samtidig og fikk meg til å tenke på når de tre store møttes på Jalta. Nå vet man jo hvordan det gikk i ettertid. Men vi fant altså både Einsielden og Stäfa, men ingen fotballkamp.
I dag skal vi starte på en butikk for homeopati. Sveits er et av de landa som anerkjenner homeopati og sidestiller den behandlinga med vanlig medisin. Jeg skal bunkre traumel. Hva de andre skal bunkre vet jeg ikke.
###
Da er det litt dagen etter. Det er for så vidt alltid en dagen etter uansett. Nå er siste frokost spist og siste runde i Alpene gjort. Selv om vi er rimelig mot nord her i Sveits har vi rukket å skvette til Alpene to ganger. Begge ganger hadde vi pause i alpebyer, første gang i Einsieldlen, andre gangen i Engelberg. I tillegg til å være alpebyer hadde de begge klostre liggende sentralt i byen. Kanskje var det slik at klosteret kom først og ting skjedde rundt det og ble etter hvert en by? Jeg vet ikke og googler ikke. For en protestant er det uvanlig å treffe på klostre hver dag. Men her sies at 43 % av befolkninga i Sveits er katolikker. En mindre prosent tilhører den reformerte kirka.
Sylvia var med. Hun reiste i går kveld, og jammen var det godt med en tysktalende. Hun hadde kjente som anbefalte Engelberg, den alpebyen vi dro til i går. Da vi hadde klatret opp dit, så vi gondoler gå videre opp i fjellet, og vi er ikke de vi er om vi ikke hadde hevet oss i dem og dro ca. halvveis opp. Dyrt og deilig, er det noe som heter det? Det ville kostet oss 70 frank, vel 500 kroner pr. person om vi skulle dra helt til topps, men som Ronald sa: Toppene lå innhyllet i tåke, og tåke trenger man ikke betale en formue for å se. Dessuten har jeg i alle fall vært høgt opp i de slovenske Alpene sammen med Anja og faren hennes, og da var det ikke tåke.
Heldigvis hadde de – ikke uventet – en souvernirbutikk der gondolene gikk opp, og jeg rakk i full fart å kjøpe en jakke jeg virkelig liker. Den tok jeg straks på og jeg trengte den nok der oppe i høyden dit vi tok gondolen. Ok, jeg hadde en annen jakke med. Mens jeg kjøpte den, tenkte jeg på det luksuriøse i å bare legge i vei og kjøpe seg en jakke i en dyr alpebutikk – og ha penger til å gjøre det. Faktisk, hvis jeg liker noe, kjøper jeg det uten å bry meg om pris. Ellers kjøper jeg ikke tull og junk-klær.
Åja, ha ja, sies det her av en som skal dra ned til Stäfa og stikke innom den secondhand butikken de har.
Ett kan man si om de sveitserne vi har truffet: hyggelige og ytterst hjelpsomme.
domantrener
PS. Vi er kommet til Planterhaugen og Anka er kommet som sommervikar. Ting ordner seg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
