onsdag 9. februar 2011

Derfor altså

Da starter jeg en ny serie av mine skriblerier. Denne gangen vil jeg prøve å forklare årsaken bak en del fenomen i den menneskelige natur, psyke og fysiologi, samt diverse ting i naturen. Til dette tar jeg mot forslag på ting som trenger en utvidet forklaring. Jeg har fått to spekulativer til nå. I denne bloggen vil jeg spekulere over \hvorfor håret blir grått og i den neste hvorfor det ikke vokser tulipaner 600 m.o.h. Deretter er jeg spekulasjonsløs.

Min mors spørsmål: Hvorfor blir håret grått?

Jeg var enehersker i mitt rike, den eneste eneherskeren som fantes siden mitt rike var det eneste. I alle fall kjente man ikke til andre riker. Jeg var en usynlig enehersker. Det var jeg som rådde, men det var det kun jeg som visste. Jeg bruste ikke med min makt. I mitt rike fantes det mange alfahanner som bruste med den makt de trodde de hadde. Jeg lot dem bruse. Jeg var laidback i forhold til slike oppvisninger av trodd makt. Jeg visste at jeg når som helst kunne knuse den makta som lå i alfahannenes tomme brunstoppvisninger, men jeg lot det være. Hvorfor skulle jeg bry meg om det når det ikke truet meg eller noen annen i mitt rike? Jeg så på det som en teateroppsetning, og teateroppsetninger er liv på en scene og intet virkelig liv. Så lenge det var på scenen, mener jeg. Jeg og tilskuerne forlot de mentale benkerader og ut i det virkelige liv. Men jeg visste at om alfahannenes maktoppvisningsbegjær begynte å nærme se mitt usynlige lederskap og enevelde, ville jeg måtte reagere om jeg enn ugjerne ville det.

En dag var den dagen kommet da en alfahann truet meg. Jeg er, må jeg innskyte, ingen voldelig mann av natur, og slik var mitt lederskap også. Som nevnt var det nok bare jeg som visste at det var jeg som ledet denne kolonien av de eneste menneskene på denne jord. Jeg tror nok at noen hadde en anelse om at det var noe mer med meg enn man ved første og de påfølgende øyekast skulle tro, og de var derfor måteholdne og forsiktige i sin omgang med meg. Alfahannene sloss om koloniens aksept som leder, men til nå var som jeg har nevnt kun spillfekteri.

Men så kom dagen jeg visste skulle komme. En alfahann hadde presset de andre ut av den arenaen de fektet på. Nå var han alene, og som et dyr værer et bytte, været han meg, og han kom mot meg med brusende fjær klar for den reelle maktkamp om kolonien. Jeg var forberedt. Merkelig nok syntes det som om koloniens innbyggere også hadde ventet denne dagen. De samlet seg fra alle kanter om oss. Som jeg har påpekt er jeg en fredens mann og ønsker ikke så skade noen. Det sa jeg da også til den selvsikre, hånflirende bråkmakeren som stod bredbent foran meg. Hånlig betraktet han meg mens han spurte hvem jeg trodde jeg kunne skade. Jeg svarte rolig at min kraft var slik at de skader som kom av hans utfall mot meg, dessverre ville ramme hele kolonien og at han derfor burde tenke seg om før han gikk til angrep på meg. Han hånlo, men jeg kunne se en uro i kolonien. Noen skjønte hva som kunne skje – noen ante at det var slik jeg sa. De prøvde forsiktig å stoppe alfahannen.

Her må jeg innskyte at min koloni bestod av sunne, høgreiste mørkhårete mennesker. Jeg måtte vise alfahannen at jeg mente alvor og sa at det første angrepet på meg ville utløse milde reaksjoner. Det glitrende håret ville etter en viss alder miste sin spenst og sin farge. Det neste angrepet fra ham ville resultere i mer fatale reaksjoner for koloniens inn byggere. Virkningene ville ikke kunne reverseres. De var derfor fatale.

Hånflirende føk alfahannen på meg. Mitt skjold slo ut, og alfahannen ble slengt flere meter tilbake og ble forfjamset sittende på bakken. Jeg så håret hans endre seg. En del spenst var borte, og det vakre mørke håret var grått og livløst enkelte steder. At de andre i kolonien også så det jeg så, skjønte jeg av den uro som oppstod der de betraktet ham. Så betraktet de hverandre, og uroen steg etter hvert som de så de samme endringer hos noen av koloniens medlemmer.

Alfahannen kom seg på beina og skulle fly i meg igjen. Jeg sa:

- Ikke gjør det. De neste konsekvensene blir mer fatale for alle, og de må bære ansvaret for det du gjør.

Nå så også alfahannen hva som hadde skjedd i kolonien. Han nølte lenge nok til at en del medlemmer rykket inn mellom ham og meg. De drev ham bort, ut av koloniens område. Vi så ham aldri mer.

Også jeg ble drevet bort, om enn ikke geografisk og fysisk, men mentalt. Jeg ble en ensom en, en man var redd for og skydde. Den situasjonen endret seg ikke, for det stadig grånende håret hos innbyggerne var den daglige påminninga som holdt meg mentalt bortvist.