lørdag 30. desember 2017

I en måned har jeg ikke blogget

I en måned har jeg ikke blogget. Ikke har jeg hatt guts og lyst til å skrive, og ikke har jeg visst om noe jeg kunne sette på papiret på en alminnelig ok måte. Til dette kommer også at jeg har tatt på meg logg-jobben – den som skriver og noterer ting vi trenger å huske senere både fordi de er viktige i den nærmeste tida foran oss og fordi vi trenger og ønsker å huske en del. Ikke alt som lagres i hjernen, dukker opp til rett tid. Gjett om jeg vet det. Og gjett om jeg også vet at enkelte ting og hendinger kan trigge og få fram det man ikke visste at man hadde lagret i hjernen.

Det har jeg opplevd flere ganger den siste tida. Vi holder for tiden til i mine besteforeldres hus, mammas barndomshjem, og her i huset har jeg ferdes mye. Bestefar døde i 1985 og bestemor i 2005. Jeg vandret ut og inn her, jeg som de andre, og nå som vi er her, dukker mange minner jeg ikke visste jeg hadde opp. Plutselig ut av det intet dukker et minne opp. – bare gode minner, og de minnene sitter rundt om i huset – og så dukker de plutselig fram.

Jeg er overbevist om at «døde» ting lagrer minner, noe forresten en del synske kjenner til og bruker når de henger fram informasjon av ting som et bord, en stein etc. Det nifse med det er når man kjøper noe brukt. Hvilke minner sitter i det? Eller når man for den del har på seg klær det viser seg er tilvirket av barn?

Vi tok inn her om kvelden 25. november etter at det brant hos oss og vi ble heimløse. Vi er omforent om at vi ikke orker å snakke om det annet enn det vi må – politi, forsikringsselskap og gode venner. Vi tok nok inn her først som en nødløsning – tak over hodet til vi fikk områdd oss. Vi ble tilbudt å bo på Tjeldsundbrua kro til kommunen fant et hus til oss. Jeg tror nok at jeg der og da hadde kunnet si ja til det, men vi dro hit. Det er et eller annet med å sitte og spise frokost på det lokale hotellet dagen etter brannen og være den familien som mistet alt. Jeg tror det er årsaken til at vi – de andre – høflig takket nei til tilbudet og dro hit.

Da vi hadde kommet i hus her, visste jeg at alle mine stemmer gikk til at vi skulle bli her til vi igjen har eget hus. Og slik ble det. De andre to fulgte mitt ønske, og for mamma er det jo hennes barndomsheim, så jeg vil tro hun også gjerne ble her. Pappa har jo også vandret ut og inn her. Så dette var allerede en heim for oss om jeg kan si det slik.

Vi bruker første etasje her og har det vi trenger. Vi har ordnet oss godt her synes jeg og utnyttet plassen. Her jeg sitter ser jeg treningsbenken og ABR utstyret stå inne på stua. Vi har det vi trenger. Og det skulle ellers bare mangle. På en tid da huset var mindre enn dette, bodde det ni mennesker her uten innlagt vann og kloakk. Den første tida etter at huset ble bygd var det ikke elektrisk strøm i bygda. Folk klarte seg. Vi klarer oss godt.

Vi har fått den hjelpen vi trenger av slekt og venner, av bygdelaget, kommunen og lokalmiljøet. Jeg sier som jeg har sagt før: vi har en flott kommune og bor i et flott miljø. Rådmannen ringte to ganger og understreket at vi ikke måtte nøle med å be kommunen om hjelp til det i trengte hjelp til. Og lokalmiljøet: Det tok ikke mange dagene før vi hadde fått det vi trengte av klær og vel så det. De klærne går vi i nå, og i dem sitter det bare gode minne og ønsker. Særlig mamma var glad for å slippe å fly rundt og handle klær. Pappa og mamma har aldri vært noen klehandlere så lenge jeg har kjent dem. Det eneste vi har kjøpt er utesko pluss dress til pappa. Saken er at vi – jeg sier vi for det føles slik – fikk vite at mamma/vi skulle få Kongens fortjenestemedalje og at den skulle bli utdelt på kommunestyrets julemiddag 6. desember. Derfor måtte pappa kjøpe seg dress og finsko. Mamma og jeg ble kledd opp av bygdas dyktige koftesyere. I løpet av knapt en uke hadde de sydd kofte, belte og luhkka til mamma og funnet meg en kofte, luhkka, og belte jeg kunne låne - pluss kofte til Aslak Piera så han også var propert kledd da medaljen ble utdelt.


domantrener

Det som gjør vondt, som jeg ikke hadde forventet skulle det, er en følelse jeg ikke helt klarer sette ord på. Det er lettere, litt i alle fall, å sette ord på tap av uerstattelige ting, Men så er det det andre. Jeg må lene meg til noe jeg hørte Glenn Doman hadde sagt om krigen, tror jeg, eller om soldaters etikk: Never leave the wounded behind. Den følelsen hadde jeg da vi skiftet bil og trofaste Berlingoen som hadde tjent oss i 12 år, stod igjen mens vi dro med en annen bil. En følelse av å ha sviktet en gammel venn. Den samme følelsen men mye sterkere har jeg for Huset vårt i Borkskogen, Huset i skogen, som ligger igjen i ruiner mens vi er her. Pappa er den som har vært der mest. Han måtte fra med forsikringsfolka, så for å stenge av vannet som rant, få dratt inn i garasjen det brannfolka dro ut da de var redd garasjen også skulle gå med: ATV-en, snøskuterer, hengeren og tracksen og samme med bygdelaget låse av stabburet og lekehuset. Jeg har vært der en gang. De andre også. Mamma dro alene. Det samme gjorde Sigbjørn og Emma Margret da de kom heim. Det å vite at heimen vår er alene i skogen. Aldri har jeg ønsket så sterkt at de elgene som patruljerte der gjør det nå også og at det er elgespor rundt om. Utebålplassen vår er der, det samme det store utebordet vi nettopp hadde kjøpt. I lekehuset har vi det vi trenger.