søndag 27. mai 2012

Enkens skjerv

For noen år siden var jeg en ivrig leser av Bibelen som et ledd i min søken etter det andre hadde lært mens jeg puslet med mitt såkalt tilpassede opplegg – som for så vidt var godt og godt ment, men som ikke skaffet meg det man kaller allmennkunnskap. Men altså, på den tida leste jeg mye om emner og fag man har på skolen generelt. Jeg leste blant annet bibelhistorie, kristendomsbøker. Det var så interessant at jeg begynte å lese Bibelen, og begynte meg GT. Det ble antiklimaks. Guden jeg møtte var jevngjerrig og krigersk, syntes jeg, og urettferdighetene han aksepterte og foretrakk var vanskelig å forstå. Både Kain og Abel laget offer til ham. Og han valgte Abels offer. Var han virkelig nødt til å velge? Det var da ikke så mange som oftret da, på den tida da Bibelens første mennesker levde på denne kloden. Man fikk brodermord, og Kain ble fordrevet. Jakob lurte Esau – og Jakob ble helten. Jo da, ok, det er noen som ble akseptert for det de gjorde positivt, men det ble overskygget av den krigerske og urettferdige auraen GT formidlet til meg. Så det ble med GT lenge før jeg en dag etter råd fra noen av de frivillige begynte å lese NT. De mente det var der man skulle danne seg et bilde av Gud. Jeg leste, men auraen fra GT hang med og skygget, så jeg dannet meg egentlig ikke noe bilde, og jeg sluttet å lese NT.

Så en dag hørte jeg noen si Enkens skjerv, og jeg begynte å grave etter det jeg husket om det. Det er en meget god lignelse eller eksemplifisering. NT har faktisk mange gode slike anskueliggjørelser av en moral. Enkens skjerv er en gave som i seg selv kan anses av andre som uvesentlig, men som betyr et stort offer for den som gir den. Slik blir den et meget vesentlig tilskudd.

En annen lignelse er de talenter man har fått utdelt og som man skal forvalte. Jeg for eksempel har ikke fått mange talenter hva det fysiske angår. Noen dager sliter jeg med å forvalte disse mine talenter. Andre dager gidder jeg ikke det. Noen dager gjør jeg for eksempel åleprogrammet på full bruk av talentene. Andre dager gidder jeg ikke. Men heldigvis har jeg noen som påser at jeg ikke får grave mine talenter ned i en åker. Nå er det jo andre ting man med fordel kan grave ned i en åker. Sennepsfrø for eksempel. Men talenter? Nei.

domantrener

Denne pinsehelga har stått i nevrofeedbackens tegn. Haldor fra Smartbrain i Oslo kom seint fredag kveld. Lørdag begynte han å sette opp det nye nevrofeedbackprogrammet- Lørdag ettermiddag prøvde Ivan og jeg det, og i dag mamma og pappa. Vi pleier alle prøve et program der det er mulig. Vi har da en hette på hodet og fyller gele i hettas inngangshull. Da må man pirke med en sprøyte for å få vekk hår og komme ned til hodebunnen. Mamma surket over at pappa pirket så hardt at det ble hull i kraniet, og hun skjønte ikke hvordan jeg klarte det. Vel, det er litt hardt, emn må-ru så må-ru.

Når vi får gjester utenom Nord.-Norge har vi en nesten standard meny. Torsketunger (fiskekaker for de med ensidig smak), gomba (kjøttkaker ditto), kaffeost (neskaffe blanko om man vil). Så også nå. Vi er vant med at mange velger fiskekaker og kjøttkaker. Men ikke Haldor. Og heller ikke Kristin med familie da de var her i februar.
http://www.smartbrain.no/

mandag 21. mai 2012

En luftig sak.

I dag skal jeg blogge etter en metode jeg har hørt om. Man vet ikke hva man skal skrive, men tar man penn i hand og begynner, kommer ting av seg sjøl. Det vil si; hjernen begynner å rydde og lete fram ting. Dette er en test på om den metoden funker for meg. Den skal også gjelde muntlig tale. Man vet ikke hva man skal si, men man begynner, og det er litt rotete i begynnelsen mens hjernen jobber med å strukturere og systematisere det som skal ut. Hvis man i en situasjon som jeg nå, med penn i hand og uten å vite hva å skrive om, kan man enten gi opp eller bare fortsette.
Jeg fortsetter.
Hvorfor i all verden er den assosiasjonen som nå kom Tårstaddagen? Jeg liker med på Tårstaddagen, er fan av det. Det er god luft der. God luft er vesentlig. Da vi tidligere kom på Domaninstituttet, pleide vi første dag stoppe innafor porten og dra etter pusten; domanluft. God luft er det også på Coop Evenskjer. Jeg var veldig spent på om den nye butikken - om den gode lufta fulgte med – og det gjorde den. Vi var innom der noen dager etter åpninga. Så luft kan man altså flytte med seg. Eller er det slik at lufta følger med mennesker og ting, som en nisse på lasset. Og en annen vinkel, o, man har vanlig luft, hvordan forbedrer man den? Luftforbedrer, finnes det? Og disse luftrenserne? Hva gjør de egentlig foruten å forurense lufta?

Andre steder er lufta tung og trykkende og man må skynde seg vekk derfra. Heldigvis er slike steder svært sjeldne, i alle fall etter min erfaring. Men nå har jeg jo dessverre ikke kunnet skaffe meg erfaringer fra steder som kanskje har ekstremt tung luft. Pressluft er det i alle fall ikke og heller ikke trykkluft. Men det motsatte av trykkluft er luftig, og luftig er det heller ikke slike steder.

Og apropos luft; I natt er det trykktank igjen, og der er det spesiell luft, kan man trygt si. Pappa sier han puster så lett og sover så godt der. Jeg gjør det ikke. Handa på hjertet, og jeg mistenker ham for å prøve å motivere meg til å like trykktanken. Bortkastet og dødfødt om det er planen hans. Jeg liker ikke trykktanken. Jeg liker senga mi. Trykktanken er en dyd av nødvendighet om det skal være noe.

Men der setter jeg punktum.

domantrener


onsdag 16. mai 2012

Dere haar sikkert hørt om Jieđehálli som ligger her i nærheten



Når jeg sier like i nærheten, ber jeg dere huske at alt er relativt.

Altså, like i nærheten ligger Jiedehalli. Jiedehalli er en stor berghule inn i fjellet. Med stor mener jeg stor. Den er stor nok til at befolkningen i Vigesvarri/Blåfjellet brukte det som bomberom ved krigens begynnelse da det ble bombet i området her. Da søkte man tilflukt i Jiedehalli. Hulen har også tjent som utløe, et sted man lagret tørrhøy om høsten for så å kjøre det fram til Vilgesvarri om vinteren.

Jiedehalli ligger godt plassert i terrenget, i en senking på en åsrygg. Man kan se at den er omhyggelig og nøyaktig plassert. Den er lagt der ut fra et behov om nettopp en solid fjellhule. I dag er det uklart hvem som la den der hvorfor den ble lagt der.

Jiedehalli er i dag omgitt av skog. Om jeg har vært der, spør du. Nei. Trenger man det da, for å lyge sammen ei skrøne? Alle skrøner har en kjerne av sannhet i seg, så også min skrøne. Denne kjernen av sannhet har jeg nettopp presentert. Jiedehalli er en realitet der den ligger her like i nærheten, en stor berghule som har vært brukt til ymse forhold.

Fakta som lett kan ettersjekkes, ikke sant? En kjerne av sannhet, mine damer og herrer.

Det som i dag er lite kjent, er hvordan Jiedehalli ble formet, hvem som formet den og hva den ble brukt til før vilgesvarrigjengen og deres forfedre tok den i bruk.

For lenge siden, så lenge siden at isen enda dekte området hvor vi i dag sitter, og også det området der Jiedehalli er, - så lenge er det siden. På isen streifet vesener som klarte seg i slik natur.

Isen var tilholdssted for ulike vesener som levde av hverandre. De var kjøtt til hverandre og hud og klær til hverandre. De levde på isen, var dristige uforfære, voldsomme og isete, og de fulgte isen nedover etter hvert som den sank. Da istiden var over, var også deres tid over. De fulgte med over til jord. De klarte ikke varmen og smeltet etter hvert sammen med jorda. Dere kan kjenne smaken av dem i jorda her.

Om jeg har smakt på jorda her, spør dere? Trenger man det da, for å fortelle ei skrøne? Men dere burde smake på den, for skrøner han ha en kjerne av sannhet i seg, og den sannhetne kan blant annet ligge i jorda her i Sandmark. Kanskje er det nettopp derfor det heter Sannmark, og at navnet skal skrives med to –nn og ikke med –nd. Jeg vet ikke. Jeg bare synes det er mye mer sannsynlig med Sann- for sannhet enn Sand- for noe grusaktig.

Men uansett.

Tilbake til isen langt der over oss i en annen tid enn vår, solårs solår tilbake.

I alle flokker er det alltid noen som ikke følger flokkens koder, som ikke dilter etter flokkens sterkeste. Sterkest i gåsøyne, for sterkest er den som tør ha sin egen kode for livet så lenge koden ikke uroer andre eller ødelegger for andre. I denne flokken fantes også en individualist, og mens vi ikke kjenner navnet på noen andre av istidas vesener, vet vi at denne ble kalt Jiehti. Jiehti var som de andre, dristig og fryktløs, han var som de andre en kjempe, men der andres dristighet førte til råskap, først Jiehtis dristighet til vågemot og framsynthet, samt vilje til å prøve ut ting, ikke bare leve, men også fornye. Jiehti så alltid muligheter der andre ikke så det. Jiehti manglet råskap, eller kanskje han ikke hadde tid til det, opptatt som han var med nye utfordringer. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det Jiehti manglet i råskap tok han igjen i kløkt.

Langsomt sank isen og luften ble varmere. De andre gigantene bare fulgte med isen nedover uten å bry seg om hvor det kunne ende. Det ble stadig mindre is, og stadig varmere. Til slutt, ja tilslutt kan man kjenne smaken av dem i jorda.

Jiehti derimot var en kløktig gigant. Da han ikke fikk de andre med seg, forlot han den flokken han egentlig aldri hadde vært heime i og gav seg på vandring mot den iskanten han visste måtte finnes, og når han fant den, fulgte han den mens isen sank nedover fjellet, og han lette etter et sted der han kunne hoppe av isen. Det fant han i en åsrygg, og med en stor stein som redskap grov han seg en hule i berget. En dyp, kjølig hule. Der ble han, og fra den så han isen stadig synke med de andre på, og han så dem gå over i jord.

Men Jiehti forble i sin kjølige hule og etter hvert som isen sank, gikk han ut på tørr jord og tørt berg. Hans fotspor i berg kan man se rundt Jiedihalli. Sannsynligvis ligger det meste i dag under mose og jord. Men sikkert har dere, Tore, Ann-Mari og Karstein, i blant stusset over fotspor i stein, ikke sant?

Vel, det er Jiehti!

Jiehti slo seg etter hvert sammen med menneskene da de kom. Hans kunnskap ble deres kunnskap, og etter hvert ble også hans gener deres gener. Jiehtis kløkt, vågemot og framsynthet gikk videre til menneskeslekten rundt Jiedihalli. Hulen sin brukte han nå sjeldent, og etter hvert som generasjoner fulgte generasjoner ble hulen brukt til andre formål. Etter hvert som generasjoner fulgte generasjoner glemte man Jiehti. Bare navnet på hulen hans ble bevart.

Jiehti gikk aldri opp i jord, som de andre gigantene. Han gikk opp i menneskene. Ikek sant Tore, Ann-Mari og Karstein. Dere kjenner nok ofte gigantens blod suse gjennom årene deres.
Nå tror jeg nok mange har istidas giganters blod i sine årer, men akkurat her er det Jiehtis. Jiehti som grov ut, brukte og så forlot Jiedihalli.

mandag 14. mai 2012

De iboende årsaker

Mange ting har iboende årsaker man ikke ser fordi man ikke ser skogen for bare trær. Et eksempel på det er penger. Penger er ikke bare et betalingsmiddel. Den ene iboende egenskap er den makt den gir for noen eller den følelse av velvære den gir for andre. For meg det siste. Jeg liker å ha penger på bok og i lommebok.

Da jeg før domantreninga ikke ante om jeg hadde penger eller ikke trodde jeg at det ikke var for meg å vite det. Dumme skal ikke vite alt. Jeg visste jo at jeg sannsynligvis hadde mer enn det jeg hadde i lommeboka, men der stoppet det. I oktober 2004 etter at mamma og pappa hadde vært på foreldrekurs på Domaninstituttet, kom svarkortet i bruk, og jeg kunne kommuneseire ved å peke på ja, nei, vet ikke og kanskje. Det ble en ny verden for meg, og med svarkortet kjøpte jeg i oktober 2004 Berlingoen. NAV hadde bevilget delstøtte til bil, og resten måtte jeg finansiere sjøl. Jeg kan enda huske hvor sjokkert jeg var over at jeg hadde så mye penger på konto at jeg betalte ut bilen og enda hadde en del igjen. Da var det kanskje ikke sant at foreldrene mine tok pengene mine? For første gang satte jeg spørsmålstegn ved noen ”sannheter”, men bare ved noen. Enkelte ”sannheter” levde lenge. Ennå har jeg perioder der gamle ”sannheter” popper opp. Men da presser jeg dem videre ut og sørger for at de ikke kommer inn igjen – håper jeg da.

domantrener

I dag var Mashas siste dag her før hun tar tre måneders ferie i Russland. Ferie! For en heldiggris. Vi skal ta to uker ferie i slutten av juli. Da skal vi til Family Hope Center i Danmark og ta noen feriedager i tillegg. Så kommer Markomeannu-uka. Da tar vi alltid fri.

Jeg vet jo at en lang ferie ikke går uten at man har et ferieprogram- om jeg kan si det slik.

lørdag 12. mai 2012

Trollkjerka

Sagnet vandret fra generasjon til generasjon blant beboerne på på Lemmen. Sagnet forklarte og truet, tilslørte og stimulerte. En gang hadde de, beboerne på Lemmen, bodd et annet sted, en gang for generasjoners generasjoner siden. Sagnet sa intet om hvor, og ingen av beboerne visste det. Det underlige var at de ikke hadde gjenfortalt sin historie fra generasjon til generasjon, og slik var den blitt glemt. Sagnet tok all plass. Det var som om fortida var et hull. Bare sagnet og tida på Lemmen eksisterte for dem.

Rundt Lemmen var intet. Over dem intet, under dem intet. Lemmen var deres kosmos, deres alt.

En dag slo deres verden sprekker helt bokstavelig. Vel, egentlig slo deres verden én sprekk. Én. Lemmen delte seg og en dyp flerre nedover som en passasje åpnet seg. Nå ble sagnet enda mer levende. En del av det man ikke tidligere hadde forstått i sagnet ble nå anskueliggjort. Deres lem var et tak for noe, og veien til dette noe var nå åpnet. Nå skjønte man et av sagnets uklare deler om at det man står på blir ens tak. Lemmen var et tak for noe.

Frykten bredte seg for resultatet av denne delen av sagnet. Enten var noe eller noen under dem, eller så var det de, beboerne på Lemmen, som skulle få Lemmen som tak.  Var lemmen deres golv som skulle bli deres tak? Eller var Lemmen taket til noen andre? Hvis så, hvilke andre? Hvordan var disse andre som levde under deres bein? Og sagnet? Sagnet hadde enda noe de ikke forstod. De visste at de hadde noe i vente som ville forklare sagnet, ville anskueliggjøre det. beboerne på Lemmen levde i uvisshet.

En villstyring tok kommandoen over egen uvisshet og klatret ned sprekken for å undersøke hva som var under dem, hva eller hvem. Av ham fikk beboerne ikke vite noe. Han ble aldri mer sett. Heller ikke ble han hørt uansett hvor mye man prøvde å få kontakt gjennom sprekken.

Men etter ham fulgte flere som ville kanskje ikke så mye løse mysteriet som finne ut om noe truet deres eksistens, og i tilfelle hva.  Det ene trekker det andre med seg, og snart hadde flere klatret ned for å finne svar på det som i følge sagnet styrte deres liv.

Sagnet var blitt deres religion, deres tro, deres morallære, deres veiviser i ett og alt. Det hadde fulgt dem fra deres tidligere bosted, og de hadde levd med det gjennom det nye livet på Lemmen. Nå også i hvordan å forholde seg til Under-Lemmen der de ikke ante hva eller hvem var, om der var noe, Heller ikke ante de hvor det var blitt av de som hadde klatret ned for å undersøke.            

Sakte ble det færre og færre på Lemmen. Den ene etter den andre klatret ned sprekken. De unge barna med sine foreldre. Snart var Lemmen tom og naturen begynte å bruke den til andre formål enn bosted og føde til ukjente beboere.

Generasjoners generasjoner gikk. Sagnet døde langsomt hen, og historia og fortida tok dens plass. Beboerne hadde oppfylt den avtalen som en gang var gjort med et annet Vesen i fredsforhandlinger. Trollkirka stod ferdig, og etter avtalen i forhandlingene hadde den vært brukt i generasjoner av Vesenet før de kunne vende tilbake og få sin historie og fortid tilbake.

Nye generasjoners generasjoner i 10. potens gikk. De tidligere beboerne på Lemmen husket ikke lenger den tida de levde der landsforvist etter å ha bygget Trollkirka for Vesenet. De levde glade i sine opprinnelige indre bosteder. Intet sagn tormerte dem lenger. De husket intet sagn. De kunne sin historie, og i den hørte ikke tida på Lemmen. Vesenet brukte de rom disse beboerne hadde laget ham, men han var etter hvert ikke helt fornøyd. (beboerne) Han så seg stadig om etter ny arbeidsinnvandring. Det gjør han ennå. Lemmen var ikke lenger alene i kosmos. Nye beboere hadde slått seg til i områdene rundt om.  Sprekken lukket seg aldri. Den er fremdeles inngang til noe.

onsdag 9. mai 2012

Lokale ordsmeder får det sagt

Gjerrig? Absolutt ikke! Niks, nei, njet, hapana, in. Jeg er ikke gjerrig. Det må være lov å ikke bruke penger i ørkesløs ville uten å få høre ord som gjerrig, gnien, knipen, påholden, knuslet etc. Jeg erstatter alle de orda med sparsom. Jeg er sparsom og bruker bare penger til nødvendige ting. Til dette er det to unnatak. Det ene er når jeg går bananas et eller annet sted. En gang var på bokhandelen på domaninstituttet. Da kjøpte jeg til og med bøker om musikkinstrument. Flause, flause og takk og pris for at hun i skranken til Lufthansa i Philadelphia valgte å ikke se vekta på bagasjen da hun hørte alt vi dro oss fra supplements, bøker, utstyr etc. Neste gang jeg gikk bananas var på Camden market i London. Jeg er enda skjelven ved tanken. Det som i skrivende stund gjør meg enda mer skjelven er at jeg føler et sløseras være om døra. Kanskje blir det i Danmark i juli. Eller en annen gang. Jeg trenger å fornye treningstøyet mitt pluss, pluss, pluss.

Så er det når unødvendige nødvendigheter presser seg fram. Jeg går en dag pr. uke til tannlege for å venne min stakkars hjerne til å gape med glede i den stolen. Jeg vil forresten se den som gaper med et smil der mens boret blinker fandenivolsk til en. Men der går jeg altså ukentlig og forbruker aktiva til å gape til boret. I tillegg har andre ting kommet på. Noe må skiftes på bilen. Jeg sier bare: En ulykke kommer sjelden alene. Eller for å si det som Elling: Når Fanden skiter, skiter han i dunger.

Det er merkelig med enkelte ting andre har sagt. Enten fester det seg hos en sjøl og blir liggende oppe og surre og vente på en anledning til å bli brukt på nytt. Som Ellings talemåte. Eller det fester seg hos andre som bruker det i tide og utide. Som for eksempel Luthers «Her står jeg og kan ikke annet». Eller Per Gynts: Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres. Professor forhenværende utdanningsminister Hernes har smidd i hop flere bøker med talemåter. Han kaller det lover med særlig vekt på tingenes iboende djevelskap.  Murphys lov: Hvis flere ting kan gå galt, går de galt i den verst tenkelige rekkefølge.

Så har vi lokale ordsmeder på talemåter. En talemåte som blir brukt for å eksemplifisere at man skal nøye vurdere hvilke handlinger somn skal passe til en gitt situasjon, hører jeg iblant. En kvinne, la oss kalle henne Åse, var kjent for å være uforferdet og tiltaksrik. Under krigen ble en kjenning av henne tatt i forvaring av tyskerne i Bogen, noe Åse ikke syntes om. Hun hyrte seg med sin geiteskinnssekk og la i veg til Bogen for å forklare kommandanten at han måtte la hennes kjenning slippe fri straks og på øyeblikket. Det hører til historia at hun før det hadde argumentert seg til topps i det tyske systemet der. Kommandanten var derfor passe irritert da hun sto foran ham, liten og senet med geiteskinnsekken på ryggen. Kommandanten sa bryskt: De er klar over at jeg kan få Dem skutt på øyeblikket (vel, jeg vet ikke hva slags norsk han hadde). 
Skyt berre du, sa Åse, men du vinn ikkje krigen ved å skyte ei finnkjerring. Åse levde lenge etter krigen.

Man skal nøye vurdere hva man vil bruke kruttet sitt på.

Har dere noen yndlingstalemåter, enten fra litteraturen, fra ukjente celebriteter – eller helst og gjerne fra lokale ordsmeder, så hører jeg gjerne fra dere.


domantrener