Trollkjerka

Sagnet vandret fra generasjon til generasjon blant beboerne på på Lemmen. Sagnet forklarte og truet, tilslørte og stimulerte. En gang hadde de, beboerne på Lemmen, bodd et annet sted, en gang for generasjoners generasjoner siden. Sagnet sa intet om hvor, og ingen av beboerne visste det. Det underlige var at de ikke hadde gjenfortalt sin historie fra generasjon til generasjon, og slik var den blitt glemt. Sagnet tok all plass. Det var som om fortida var et hull. Bare sagnet og tida på Lemmen eksisterte for dem.

Rundt Lemmen var intet. Over dem intet, under dem intet. Lemmen var deres kosmos, deres alt.

En dag slo deres verden sprekker helt bokstavelig. Vel, egentlig slo deres verden én sprekk. Én. Lemmen delte seg og en dyp flerre nedover som en passasje åpnet seg. Nå ble sagnet enda mer levende. En del av det man ikke tidligere hadde forstått i sagnet ble nå anskueliggjort. Deres lem var et tak for noe, og veien til dette noe var nå åpnet. Nå skjønte man et av sagnets uklare deler om at det man står på blir ens tak. Lemmen var et tak for noe.

Frykten bredte seg for resultatet av denne delen av sagnet. Enten var noe eller noen under dem, eller så var det de, beboerne på Lemmen, som skulle få Lemmen som tak.  Var lemmen deres golv som skulle bli deres tak? Eller var Lemmen taket til noen andre? Hvis så, hvilke andre? Hvordan var disse andre som levde under deres bein? Og sagnet? Sagnet hadde enda noe de ikke forstod. De visste at de hadde noe i vente som ville forklare sagnet, ville anskueliggjøre det. beboerne på Lemmen levde i uvisshet.

En villstyring tok kommandoen over egen uvisshet og klatret ned sprekken for å undersøke hva som var under dem, hva eller hvem. Av ham fikk beboerne ikke vite noe. Han ble aldri mer sett. Heller ikke ble han hørt uansett hvor mye man prøvde å få kontakt gjennom sprekken.

Men etter ham fulgte flere som ville kanskje ikke så mye løse mysteriet som finne ut om noe truet deres eksistens, og i tilfelle hva.  Det ene trekker det andre med seg, og snart hadde flere klatret ned for å finne svar på det som i følge sagnet styrte deres liv.

Sagnet var blitt deres religion, deres tro, deres morallære, deres veiviser i ett og alt. Det hadde fulgt dem fra deres tidligere bosted, og de hadde levd med det gjennom det nye livet på Lemmen. Nå også i hvordan å forholde seg til Under-Lemmen der de ikke ante hva eller hvem var, om der var noe, Heller ikke ante de hvor det var blitt av de som hadde klatret ned for å undersøke.            

Sakte ble det færre og færre på Lemmen. Den ene etter den andre klatret ned sprekken. De unge barna med sine foreldre. Snart var Lemmen tom og naturen begynte å bruke den til andre formål enn bosted og føde til ukjente beboere.

Generasjoners generasjoner gikk. Sagnet døde langsomt hen, og historia og fortida tok dens plass. Beboerne hadde oppfylt den avtalen som en gang var gjort med et annet Vesen i fredsforhandlinger. Trollkirka stod ferdig, og etter avtalen i forhandlingene hadde den vært brukt i generasjoner av Vesenet før de kunne vende tilbake og få sin historie og fortid tilbake.

Nye generasjoners generasjoner i 10. potens gikk. De tidligere beboerne på Lemmen husket ikke lenger den tida de levde der landsforvist etter å ha bygget Trollkirka for Vesenet. De levde glade i sine opprinnelige indre bosteder. Intet sagn tormerte dem lenger. De husket intet sagn. De kunne sin historie, og i den hørte ikke tida på Lemmen. Vesenet brukte de rom disse beboerne hadde laget ham, men han var etter hvert ikke helt fornøyd. (beboerne) Han så seg stadig om etter ny arbeidsinnvandring. Det gjør han ennå. Lemmen var ikke lenger alene i kosmos. Nye beboere hadde slått seg til i områdene rundt om.  Sprekken lukket seg aldri. Den er fremdeles inngang til noe.