torsdag 31. januar 2013

Mangt kan sies om min hjerneskade, men...

Travle tider går forhåpentligvis mot en ende her i skogen. Vi har siden sist – omtrent på Adams tid – vært i Oslo på Smartbrain. Alltid så givende å komme litt ut av skogen her. I så måte synes jeg litt synd på elgene våre som må fortsette å trø rundt husan uten den rekreasjoen det er å komme seg litt bort.


Tilbake til Ti-gir-staden, for det gir meg minst fem gir ekstra å komme dit,

Alt blir en tradisjon, og jeg forundrer meg over at man søker nye opplevelser – og så ender det med at man lager en ny tradisjon. I Oslo er p-hotel en tradisjon, og jeg elsker den måten det hotellet driftes på. De drifter ikke kjøkken. Da blir det billigere å bo der, og frokosten er en pose utfor romdøra. Dermed kjøper vi inn diverse ekstra hos kjøpmannen på hjørnet (dette er Oslo, ikke sant, og alt er på hjørnet) og spiser frokost ved det store runde bordet på hotellets allrom med kaffemaskin og datamaskin. Det er blitt en tradisjon.

En annen tradisjon er å rusle ned til kurdarn på hjørnet og spise fish og bakte poteter. Joda, jeg vet da såpass som at det er fish og chips, men så er det med tradisjon som Tevje i Fiddler on the roof sei. I den filmen er tradisjoner – ja nettopp, - as shaky as a fiddler on the roof. Derfor fish and baked potatoes. Og det sier jeg: Hittil har ingen slått kurdarns bakte poteter. Denne gangen har vi bestemt, muligens, å kutte ut kinesarn på hjørnet, En tradisjon vi har når vi er på Grensen er å gå til kinesarn å spise. Jeg liker ikke maten der, ikke Anka heller, men jeg liker stedet. Det store paradokset er at jeg liker maten på Bondeheimen på hjørnet – Anka også – men jeg kan ikke akkurat si at jeg liker stedet. Så må man velge om man skal spise der magen er foprnøyd eller der øyne og ører er fornøyd. Det estetiske behovet kontra magens krav.

Et luksusproblem her i Norge.

Men kinesarn er antagelig ut – om enn Bondeheimen ikke er inn. En av oss er ikke særlig fan av maten der.

Da ¾ av oss reiste heim, dro ¼ til Tsjekkia på besøk til Petr Poldauf og den familien. Det ble likevel ikke noen musedans på bordet slik jeg hadde trodd. Tvert om. Vi ¾ jobbetpå og bygde opp og strukturerte om i forhold til ønsker fra med og Family Hope.

30.01.13

En god og artig start på denne dagen – og jeg lager meg en kort blogg mellom gass, masker, sign og olfactory før jeg kryper programmet over til ABR.

1. Pappa og jeg sov i trykktanken natt, og denne gangen sovnet jeg umiddelbart og ble ikke liggende å skjære mentale tenner over hva som skjedde i uteverden (les: hva mamma fant på mens pappa og jeg var innestengt der). Joda, joda, jeg er en slags kontrollfreak.

2. Som, nevnt har vi omstrukturert programmet etter mitt ønske og ok fra Family Hope. Jeg tar den fysiske obligatoriske delen av programmet først på dagen. Altså åler jeg ½ time tidlig på morgenen. Så spiser vi frokost, tar sign og olfactory mens magen siger, så er det krypeprogrammet. Da har jeg tatt meg ut fysisk før jeg siger ned på brisken for ABR og sover kongelig mens det programmet blir gjort. Kryping og åling organiserer deler av hjernen. Ved lese-/ skrivenasker hos nybegynner-elever kaller de fleste skoler etter hvert inn logoped: men jeg kjenner en rektor som straks man aner dette, kaller inn fysioterapeut og legger åling, kryping, rulle etc inn i timeplanen. Denne rektoren har den erfaringa at senere er logoped gjerne unødvendig.

Men altså, jeg har ålt i 30 minutt, og det tøffeste fysiske programmet er unnagjort. Bare prøv. Ned på golvet og ål på magen i ½ time, og ha i bakhodet at på grunn av min type hjerneskade er det fysiske virkelig tungt, tyngre enn for deg, antar jeg.

3. Før helga fikk vi et brev med Helse Nords logo, men siden vi ikke tok sjansen på å ødelegge helga, satte vi det i hylla på vent av guts til å åpne det. Vi åpnet det i morges etter ålinga – og fikk guts av det. Støtte innvilget uten noe om og men.

4. Så mye guts fikk vi at vi husket at vi hadde en julegave vi skulle skrape - tre flaxlodd. Vi skulle avvente skrapinga til en dag med ro og fred. Det ble i dag. Jeg heiv meg frampå straks. Man kan si hva man vil om meg og min hjerneskade, men jeg har velfungerende økonomiske hjerneceller. Følgelig så jeg straks for meg ulike scenarioer:

¤ Vi skrapte hvert vårt lodd. Ingen premie.

¤ Vi skrapte hvert vårt lodd. En av oss vant, kanskje til og med mye.

¤ Den ene som vant var ikke jeg.

¤ Den ene som vant var jeg.

I lys av dette forsøkte jeg å få til en avtale om hvordan et eventuelt overskudd skulle fordeles. Alle-for-en-prinsippet. Lik fordeling. Joda, de andre to var enige, men da jeg kom til tillegget med liten skrift, sprakk enigheten. Hvis jeg vant, fordelte vi ikke. Jeg innser at jeg må jobbe med strategien min for slike fremtidige tilfeller og finne en måte å bake inn det med liten skrift slik at de andre ikke skjønner den. Der burde næringslivet og topp-politikken kunne gi meg noen tips.

Hertingan er atskillig vanskeligere å få med på mine økonomiske planer nå enn for noen år siden. Da var de mer bløthjertet. Jeg husker ennå da jeg solgte sofaen (som var min) til mamma for 500 kr, angret meg og kjøpte den tilbake for 1 kr. Til pappa solgte jeg Tven – som også var min- men han var en hardere nøtt, så jeg fikk bare 200 for den, og da jeg skulle kjøpe den tilbake, krevde han halv pris, 100 kr. Selvsagt nektet jeg. Aldri om jeg betalte 100 kr for det gamle rasket når jeg unasett kunne se TV og bruke den. Hvor dum tror man jeg er?

I dag prøver jeg meg ikke på slike økonomiske transaksjoner. Men heldigvis har jeg fremdeles økonomisk kontroll. I 2007 fikk jeg som program av Domaninstituttet å lære å disponere mine midler, og vi ble enige om at jeg i en måned skulle være familiens økonomiske administrator. Det gikk så det suste. Jeg strammet inn på alle utskeielser og alt jeg definerte som tull. Selvom det ble en del opposisjon og trusler av det, innså de andre at vi fikk bedre kontroll på økonomien når den hadde en god og håndfast styring. Da programmet var over, innså man den viktige funksjonen, og jeg ble tilbudt å være familiens økonomiske veto-er i uoverskuelig tid. Riktignok gjelder det ikke når vi er på reise, og da er de nadre som unger i en gottebutikk de første dagene.

Jeg holder fremdeles stramem tøyler og er generelt ikke bløthjertet eller lar meg lokke eller true til å fire på krava. For eksempel skal mamma til Harstad for å jobbe en dag på Chili med kart. Det ble antydet sterkt en økonomisk disp for å dra ut og kjøpe seg mat.

- Nix, sa jeg. Hørt om matpakke, hva? Og kaffe antar jeg Chili har, ellers får det bli termos.

En av de viktigste ting er å sjekke handlelistene så det ikke handles i hytt og pine etter det man ser når man triller rundt med handlevogna. Faste utgifter er allerede skåret ned til beinet, så der bruker jeg ikke mye tid nå. Impulskjøp er strammet inn til null. Vi handler etter godkjent handleliste. En dag skrev papap sursild på lista.

- Sursild? Sa jeg. Nope. Vi har masse sild i frysern, til og med salt sild. Det er bare å choppe en sursild.
Pappa ble litt snurt og pekte på lista der mine nødvendigheter stod. Men den var lett å parere.
- Si meg, har vi mango og avocado i frysern? Spurte jeg lett henslengt.
I sannhetens og rettferdighetenns navn; jeg kjøper ikek inn tull og vas til meg sjøl. Mange og avocado er mat fra Family Hope.

Det er en ganske uriasjobb iblant, men jeg er rimelig fornøyd med den og resultatet av det. Generelt er det ingen mas. De andre tar med seg matpakke om de skal til f.eks. Harstad på et eller annet. Jeg også, selvsagt, har med meg mat og drikke.

Men nå er sign og olfactory gjort og tida er komemt til å gå videre i livet – som det så treffende heter i selvutviklingsprogrammene.