søndag 15. oktober 2017

Ikke ligget på skrivelatsiden

Jeg vet jeg ikke har blogget på lenge. Men jeg har ikke ligget på skrive-latsiden likevel. Jeg er blitt helt opphengt i det arbeidet jeg holder på med: Ditt og datt fra Markebygda, eller kanskje jeg skal si Hørt og uhørt fra Markebygda. Det er et uventet stort arbeid, stort i betydningen av at det krever en del. Jeg har fått lov til å bruke mammas rikholdige opptak som hun har gjort fra 1987 og jeg vet ikke hvor lenge. Det er enkelt å bruke – det vil si det er enkelt finne fram i det, for lille Emma Margret har sittet og lyttet gjennom de nesten hundre kassettband og har systematisert dem i world-tabeller. En kolonne for emnet, en for bandnummer, en for informant osv. Følgelig kan jeg søke i dette arbeidet og se at i band x forteller informant 19 om krigen, i band y forteller informant 38 etc. Stoffet er der, men likevel er. det tidkrevende Jeg begynte med emnet Jonnerovvi, den brua som forbinder Skånland og Evenes like rett nedafor her. Rundt der har det skjedd masse. Da det emnet var ferdig – det ble faktisk 6-7 sider, var jeg tilbake til start. Hva skulle jeg starte på? Hvilket emne? Så dro vi en dag til Trondarnes historiske senter for å høre på Frode Bygdnes’ foredrag om Finnmarksleiren i Harstad. Mens jeg hørte på ham bestemte jeg meg for neste emne: Krigen slik den ble opplevd i Markebygda. Siden har jeg puslet med det. Puslet og puslet – det er slik at når jeg først har begynt med noe, lager jeg et rotterace for å få det ferdig, og la meg bare si: Jeg har jaget så på emnet krigen i Markebygda at det ensten er blitt krig her, jeg er blitt delvis uvenner med sekretariatet som skal hjelpe til med research og diverse annet. I mammas band har informantene fått nummer, og selvsagt kunne jeg bare bruke det slik, men det er hyggelig synes jeg å kunne fortelle hvem informanten er. For eksempel – hvem er det som forteller om tyskerne på skole-salen på Boltås skole. De fleste av informantene er døde, og jeg må via facebook spørre deres barn om jeg kan bruke foreldrenes navn. Det tar tid. Så vil gjerne barna at jeg sender over akkurat den biten der deres foreldre er sitert. Det gjør jeg selvsagt. Alt i alt tar dette tid, og krever mye – mest av sekretariatet kanskje som skal facilitere også i aktiviteten på facebook, pluss lete fram stoff. Det er derfor jeg nå skriver en vanlig blogg og ikke jobber med Markebygda. Et kompromiss, for sekretariatet er opptrekt og jeg er skrivesugen - og jeg tør ikke ymte frampå om å fortsette på Markebygdhistorien i dag. Dessuten har jeg et helv kjør, og da er det vanskeligere å facilitere for eksempel på facebook. I morgen er det riding og basseng, og så får vi se hva en ny uke vil føre med seg. domantrener

lørdag 30. september 2017

Krigen i Markebygda

Tilfeldigheter er ikke tilfeldigheter. Ting skjer som om noen har lagt en plan. Jeg er som nevnt ferdig med emnet Jonnerovvi og lurte på hva jeg nå skulle grave i. Hadde ingen plan da vi torsdag dro til Harstad for å høre på Frode Bygdnes’ foredrag om Finnmarksleiren. Mens jeg lyttet til det foredraget om vår nære og for meg ukjente historie, visste jeg hva neste emne måtte bli: Ditt og datt fra krigen i Markebygda. Foredraget hadde en klar linje til krigen, og det ble blant annet nevnt av noen av brakkene i Finnmarksleiren var tyske brakker, og disse var ikke overlevert i prikkfri stand, heller tvert om. Assosiasjoner fulgte. Tyskere - ikke i bra stand – og vi hadde nettopp reist med hurtigruta til Trondheim. Da husket jeg historien om ho fra Skånland som en sommer var guide på hurtigruta. På en av turene var det med en gruppe tyskere som visste å fremme sine krav og forventninger. På et lite sted langs Finnmarkskysten klagde de over at det her ikke var noe å se. Guiden er kjent for å være munnrapp og kontant – to the point – så hun sa: Nei, det som var brente tyskerne under krigen. Hun ble klaget inn til hurtigruteselskapet, men det førte selvsagt ikke fram. Hun kom jo med historiske fakta. Som jeg har nevnt tidligere trenger jeg innspill. Denne gang om artige hendinger under krigen, ting man i dag flirer godt av, De kjappe replikker, de gode historier,

Finnmarksleiren i Harstad - og assosiasjoner

I går kveld var vi på et meget spesielt foredrag. Emnet var Finnmarksleieren på Trondarnes – en meget omfattende sak i vårt nærmiljø. Den eksisterte fra 1945 til 1952 og var som en by i byen med eget postkontor, skole, butikk – et eget samfunn. Jeg satt der med delvis samme følelse som da jeg leste om serberleirene i Norge under krigen og den grusomhet serberne ble utsatt for. Den gang tenkte jeg at Auschwitz hadde jeg hørt om og fått på innersia av huden, men serberleirene i Norge var ukjent. Jeg tenkte den gang at det er noe pussig med demokratiet Norge. Man fremmer Auschwitz og tier om serberleirene. Våre egne leirer der nordmenn jobbet. Man talte på 1960-årene mot rasediskriminering i USA mens man her heime internerte tatere i leire, steriliserte, lobotomerte og fratok dem barn. Jeg orker ikke her gå inn på internatskoler for samer – i den godes hensikt som alt annet -bare med den forskjell at godene ikke ble definert av dem det gjaldt. Heller ikke orker jeg gå inn på spesialskolene, de såkalte evneveikeskolene. Jeg kjenner dessverre noen tilfeller av tidligere meget sårede elever. Sikkert var det annet også, men i de tilfellene jeg kjenner, hadde ikke foreldre noe valg. Heller ikke orker jeg gå inn på den uretten som skjedde da Norge jublet for frigjøringa i mai 1945. Norge jublet. Stadig ser man på TV klipp fra Oslo i mai og juni 1945. Ser med en ekkel smak i munnen, for med ett slag ble partisanene i Finnmark gjort til fiender av staten, og krigsseilere som faktisk for mange ikke enda var fred, ikke før Japan kapitulerte, fikk sine liv ødelagt av den behandlinga de fikk etter krigen. Deres krigspensjon ble det ikke noe av og krigsfondet – pensjonsfondet - ble brukt til blant annet å ruste opp for rederne. Hvis jeg var ordmaker ville jeg lett etter et samlebegrep for dette, men jeg finner ingen. Begreper urettferdighet dekker ikke. Så over til det mer personlige. Jeg har jo begynt å skrive ned ditt og datt fra Markebygda og er ferdig med første sak: En bru i nærområdet, det praktiske rundt den og all den immaterielle historien som finnes i det området. Så har jeg lurt på neste emne, og mens jeg satt i salen og hørte Frode Bygdnes’ foredrag, visste jeg hva det måtte bli: Krigen i Markebygda slik folk husker den. Det er ikke så mange i dag som sjøl har opplevd den tida, så det må bli andrehandsminner, det man har hørt av familiemedlemmer. I dette emnet som i annet er jeg avhengig av tips. I salen satt jeg også og filosoferte over hvordan ting legger seg i kryss foran beina på en. Foredraget hadde en klar linje til krigen, og det ble blant annet nevnt av noen av brakkene i Finnmarksleiren var tyske brakker, og disse var ikke overlevert i prikkfri stand, heller tvert om. Assosiasjoner fulgte. Tyskere - ikke i bra stand – og vi hadde nettopp reist med hurtigruta til Trondheim. Da husket jeg historien om ho fra Skånland som en sommer var guide på hurtigruta. På en av turene var det med en gruppe tyskere som visste å fremme sine krav og forventninger. På et lite sted langs Finnmarkskysten klagde de over at det her ikke var noe å se. Guiden er kjent for å være munnrapp og kontant – to the point – så hun sa: Nei, det som var brente tyskerne under krigen. Hun ble klaget inn til hurtigruteselskapet, men det førte selvsagt ikke fram. Hun kom jo med historiske fakta. Det var én kryssvei. En annen kryssvei var kvekerne. I Jon Michelets serie om krigsseilerne møter vi lettmatros Skramstad med kvekermor – og på foredraget møtte vi kvekere fra Danmark som kom som frivillige og som bygde opp en del av leiren. De hadde gjort en vurdering på hvor hjelpen trengtes maks. Joda, Berlin lå i ruiner, men der var det varmere enn i det Finnmark og Nord-Troms som også lå i ruiner og trengte hus. domantrener PS! Jeg har sagt at jeg ikke orker skrive om min daglige dont. Derfor nøyer jeg meg med å si at jeg nå må gå til min daglige dont.

onsdag 27. september 2017

...for denne gang...

I morges satt jeg ved frokostbordet på Pilegrimsgården og filosoferte over de andre som kommer for å spise frokost. Pilegrimsgården fungerer som et Bed and Breakfast, men det er tydelig at de som bor der, er en egen type mennesker. Jeg ser da bort fra oss tre. I sin tid var det nok Gjestehus for dem som gikk pilegrimsledene til Trondheim. Pilegrimsgården ligger ved siden av Nidarosdomen like ved Nidelva.  Der bor altså vi denne gang. Ting er enkle der. vi leier et rom og slipper det evige room-service. Det finnes ikke. Frokosten er en enkel sak. Det man trenger og ikke noe mer.

Frokostrommet inneholder to langbord. Der satt jeg altså i morges og betraktet de andre som kom for å spise, og jeg syntes de avvek fra frokostgjester som kommer på for eksempel et hotell. Først lurte jeg på hva forskjellen var, og når jeg nå prøver å beskrive det, er det ikke blasfemisk ment fra min side. De så kristne ut, syntes, jeg og følgelig måtte jeg gå gjennom det i hodet mitt – hva gjorde at de så kristne ut? Jeg kom fram til at de hadde noe jeg har sett også hos andre grupper mennesker: en slags indre ro som om noe er avgjort inne i en.  Dette gjenspeiler seg i utseendet tror jeg, og gjør i sin tur at man i settinga på Pilegrimsgården ser kristen ut.

Vi er på Tomatis-senteret i Trondheim, og her møter jeg samme type folk med en egen utstråling. Her i denne settinga ville jeg ikke si at de så kristne ut, men at de hadde en egen indre ro som i sin tur igjen påvirker adferd.

I tillegg til Tomatis får vi tilført ting når vi er her.

Vi tok hurtigruta fra Harstad til Trondheim, og det kan man si var på en måte lite action. Action lå i at landskapet utafor stadig endret seg, pluss at man kunne delta på diverse - noe vi ikke gjorde. Men fra vi satte foten på landjorda ble det et annet liv. Søndag skaffet vi oss leiebil og kjørte til Hovin. Tante Millaug og onkel Knut hadde samlet til årets fårikålmiddag, som vi kom rett inn til. Der i huset er maten kortreist og ordentlig. Ikke fast food og ikke moderne matvarianter. Vi begynte mandag på Tomatis og er vanligvis ferdig i fem-seks tida på dagen. Så legger vi inn andre ting. Tirsdag dro vi til en som driver med reconnected healing. Onsdag hadde vi besøk her på senteret i pausen. I tillegg hadde vi avtale med en hjernetrenerfamilie, men det ble avlyst for gutten ble syk. Mamma hadde også gjort en avtale som gikk i vasken siden vi brukte mye tid på healing. I dag er siste dagen her på senteret. Det avslutter med en test. I morgen kjører vi til Agdenes for å treffe en som var våres nabo da vi bodde på Gåsbakken – og deretter tar Widerøe oss heim.

Jeg vet ikke hvorfor vi har vært så, føler jeg, fullpakket denne runden. Middag for eksempel har vært en full fart sak, unntatt i går. Så skulle vi spise på Egon på Tryvasstårnet, men der var det fullt, og vi endte på en Egon i byen. En dag spiste vi en kjapp glutenfri pizza, og en dag – skrekk og gru – heiv vi i oss noe fra en bensinstasjon. Vi har en pause her på senteret midt på dagen. Her er kjøkken og da spiser vi havregrøt. Sånn går nu dagan.

domantrener

PS!   Vi er kommet heim og er i vanlig gjenge – og vanlig gjenge orker jeg ikke blogge om.

Da vi kom heim så vi at vakta – securitas – fungerte. Den sto ca. to meter fra stuevinduet og spiste av bærtrea. Etterpå la den seg god og mett bak bærbuskene.

Ellers er jeg ferdig med første del av Hørt og uhørt fra Markebygda - Jonnerovvi. Det ble et lengre dokument enn jeg hadde trodd. Jeg fikk noen tips fra Ann Ragnhild, Arne, Edgar, Eirik Kjersti. Man kan si at dokumentet aldri blir ferdig, for jeg tar stadig imot tips både omkring det praktiske om Jonnerovvi og det som har skjedd i området.
Neste emne er uklart men jeg antar en ide vil dukke opp.


lørdag 16. september 2017

Kuøye og Torghattens øye

Da har vi nettopp klampet forbi Torghatten. Men det er med det som det er med den kvalsafarien jeg en gang var med på. Bilder og videoer var bedre. Alt vi så var halen på kvalen, og nå ser vi hullet i Torghatten. Jeg tror man skulle være der, lukte, føle, kjenne, synse, men det får jeg ikke til. Så da får man gå for det nest beste – se den fra hurtigruta. Det er a la «hvis du ikke får den du elsker, må du elske den du får».

Vi sitter igjen her på dekk 4 i kafeteriadelen for slusken. Merkelig, selv jeg orker ikke spise på hvit duk med sølvbestikk på denne turen. Vi har faktisk når vi har reist spist en del elegant, men vi har også gjort det motsatte. Husker en gang i Philadelphia. Da spiste vi lunsj sammen med kinesiske arbeidere i et delvis – jeg liker ikke ordet snusket men finner ikke det rette ordet – det var nemlig ikke snusket, men det var litt velbrukt og desslike. Jeg hadde ikke husket dette om det ikke var for at vi dagen etter spiste på hvite duker med desslike sammen med det jeg tror måtte være upper class black people of Philadelphia. Ikke skjønner jeg i dag hvordan vi havnet i de to situasjonene, men det jeg virkelig husker, er at vi var kledd i de samme sluskete klærne på begge eventer.

Fra her vi sitter, ser vi rett på et stort akvarium ved disken der mat selges. Kongekrabber svømmer rundt. Kan ikke huske at det var kongekrabber der i går! Kanskje de skal inn i en eller annen matrett i morgen – for det er visstnok årsaken til at russiske forskere flyttet en del eksemplar av denne krabben fra nordlige Stillehavs-strøk til Murmanskfjorden på 1960-tallet. Det skulle fø befolkninga. Fra 1977 var den å finne i Varangerfjorden og spiste seg videre sørover til den nå er funnet i Tromsø og regnes som fast bestand der. Den skal visstnok være funnet utenfor Bergen, men det tror man var ubetenkte sjeler som slapp ut en – eller noen. Ikke vet jeg. Men kongekrabben er litt Norges «kaniner i Australia». Uønsket og på svartelista. Nå vet ikke jeg om den fulgte med på handelen da rettighetene til fiske ble overdratt til de store i systemet.

Nå er ikke kongekrabben den eneste luringen som er kommet til Norge. Visstnok skal ca 2500 fremmede arter være registrert innvandret. Bisamrotta for eksempel. Den eter seg gjennom landet og beiter ned vegetasjonen, tar fugleegg etc. Den amerikanske ribbemaneten hersker i havområdet. En gigntmarihøne er innvandret og fortrenger vår egen lille marihøne. Mårhunden ble importert og satt ut i Sovjetunionen. Kommet også til Norge. Kan spre sykdommer som rabies. Jeg husker enda da vi fikk en av disse ikke-stedegne inn huset. Det er ca 10 år siden, og plutselig begynte det på tidlighøsten å fly noen langsomt bevegende insekter i huset. Vi drev enda med patterning på den tida, og en av de frivillige sa dette var møll. Ullmøll, trodde vi. Da vi senere reiste til USA sprøytet vi ullting og regnet med at alt var borte når vi kom heim. Langt derifra. De ble flere og flere og fløy sakte gjennom lufta – slik var de ikke vanskelig å fange. Vi fanget et par stykker og tok dem med til Felleskjøpet i Harstad for å spørre om de hadde noe som kunne kverke dette. Da eksemplarene lagt på disken, ble ekspeditøren stram i ansiktet. «Har dokker importert mat fra Russland», sa han skarpt. Det viste seg at det var melmøll, en art vi aldri hadde hørt om. Jeg glømmer ikke hylet da Emma Margret og mamma begynte å ta ut av skapene diverse og kom til skapet med melvarer. Jeg så ikke resultatet, men skriket og beskrivelsene var nok. De lå etter sigende svart i svart inne på skapveggene. Vi kastet mat for tusener. Alt mel, alt ris, bønner, linser, åpnet eller ikke åpnet – og det var ikke lite – vi handler jo i stort. Så ble skapene støvsuget og sprayet. Alt av dekketøy, kasserolle, bestikk gikk flere runder i oppvaskmaskinen og lagret ute på trappa. Det var nemlig godt og kaldt der.
Felleskjøpet rådet oss til å gjenta behandlinga annen hver dag til alt var borte. Mamma og Emma Margret fortsatte prosedyren i tre-fire uker etter at siste svin var observert. Da hadde pappa lenge murret at de kom til å ta livet av oss alle her.

Så er det merkelige at i går var vi innom den fredede havørna som man hegner om som et spebarn, og ulven får kose seg blant sauene i dalfører sør i Norge. Den er listet som direkte truet både i Norge og Sverige. Takk og pris for at den ikke lusker rundt husa hos oss. Det holder med elgen.

Men ulv har vært en sak hos oss også. En historie jeg hørte var om en ulveflokk som omringet et barn på en gårdsplass. Kanskje jeg skulle prøve å skrive om rovdyr i Markebygda? Så langt er jeg ferdig med historier rundt Jonnerovvi, men jeg har fått skuffende få innspill. Ingen har hatt nye historier å legge til.

domantrener


Hurtigruta hamrer seg vider sørover, og det begynner å skjømne utafor vinduene . Ja, for det er vinduer her vi sitter på 4. dekk. Men på 2. dekk der vi fikk lugar – for sein med bestillinga – er det kuøyne, dere vet de runde vinduene noen kaller koøyne. Men det kan altså også være kuøyne sier wikipedia.  

fredag 15. september 2017

Pass for å reise innenlands?

Jeg iverksetter noen 40-årsgaver: En tur på Hurtigruta til Trondheim med kontante gaver i lommeboka og gaveklær på. Nasim kjørte oss til Harstad i morges i god Bete-Marja-tid. Følgelig ble det en ikke-planlagt ventetid der. Vi trodde begge hurtigruter, både nord og sørgående, lå der samtidig. Men slik var det ikke. Da vi kom. lå Richard With der og breiet seg på sin tur nordover, og det viste seg at den måtte gå og avgi plass til sørgående som vi så langt der ute. Så seig den inn. På en måte lå begge der nesten samtidig side om side. Da nordgående gikk, bukserte sørgående til kai, og dermed bukserte vi også om bord. Der ble vi avkrevd bildelegitimasjon. De andre hadde heldigvis førerkort, og jeg stakkars berget meg på ledsagerbeviset. Jeg kan ikke la være å undres på hvordan de ville løst det hvis jeg ikke hadde hatt det beviset. Dermed er det klart. Hurtigruta er som et annet land man må ha pass med seg for å reise til. Det ble bekreftet av alle de språk vi hørte rundt oss i den korte tida mens vi ventet på å bli klarert. At vi hørte svensk, vører jeg ikke. Det er nesten like naturlig som å høre norsk når man reiser. Vi hørte selvsagt også engelsk og tysk, og hedning og vantro som jeg er, filosoferte jeg over at det da var en guds lykke at tysk ikke var hovedmålet i Norge. Det er litt spønky. Vi kan reise til Danmark uten bildebevis (pass), men ikke entre hurtigruta i Harstad. Det minner meg om da jeg skulle kjøpe i-phonen min på Elkjøp i Harstad. Det ble masse styr av det siden jeg fasiliterte, og han som ekspederte, mente vi måtte legge min telefon inn under mamma sin. Han kunne ikke godta min underskrift. Jeg ble så lei meg at jeg gikk ut i bilen. Masha gikk etter meg. Senere fikk jeg høre hvordan resten av historien gikk. Mamma hadde spurt hvorfor jeg ikke kunne stå med egen profil, og de mumlet noe, eller det vil si han som ekspederte mumlet noe. Da sa mamma at jeg hadde kjøpt ATV og snøscooter uten at det ble tull av det, men når jeg skulle kjøpe en skarve i-phone på Elkjøp ble det problem – og at det ikke ble aktuelt å handle med dem uten på redelig vis.  Da ble det bytte i skranken. Pussig. Jeg antar de har en knapp under skrnken de trykker på når det er problemkunder.  Og plutselig kunne jeg signere avtalen. Da sa mamma at jeg hadde gått i bilen, lei meg på grunn av den behandlinga de ga, og hvis de ville selge den I-phonen, fikk de gå ut i bilen og få min underskrift.  Ellers ble det ingen handel. De kom, de vil si; ikke han som ekspederte først, men den nye som plutselig dukket opp. Han beklaget ikke noe. Enda i dag går jeg ikke på Elkjøp.
Innskutt må jeg si at vi er litt en nasjon der alle reiser. Pensjonister sitter ikke i ovnskroken mer hele tida. Ut av hurtigruta i Harstad rydde det av pensjonister med en stokk, to stokker, krykker, gåstol etc.

Hurtigruta hadde frokosten klar, og vi hadde ikke vært de vi var hvis vi ikke hadde stormet rett dit – og etterpå sittet og sett Hurtigruta runde Grøtavær. Deretter krevde naturen sitt. Vi hadde vært tidlig oppe, og nå hadde vi jo senger som ventet oss. Jeg kjente den eviggode følelsen det er å legge en trøtt kropp hen i stabilt liggende leie. Jeg sovnet i den stillinga på null tid. Så også de andre to, men da jeg våknet mange timer senere, hadde pappa vært og rekognosert. Mamma gløttet på et øye og sa at hun tok informasjonen liggende. Pappa hadde sjekket Trollfjorden som jo er THE happening. Det viste seg at man kunne gå over i en mindre båt og se hurtigruta snu i Trollfjorden samt mate måser og havørn. Så ville båten gå videre til Svolvær og der møte hurtigruta. Det merkelige var at det var mamma som ville gjøre det, men jeg giddet ikke,  og da trakk hun seg. Hun dro ikke alene. Vi var jo på tur sammen. Pappa hadde også fikset oss internettkoder mens han lodet.

Vi sleit oss opp på dekk 7. Det er liksom der man skal sitte og beglo Trollfjorden. Det var ingen ledige plasser ved vinduene, men mamma og jeg satte oss på et bord og hadde kongeutsikt om enn det ikke var mykt under ræva og man ikke kunne lene seg tilbake. Men oversikten var god til alt mulig annet i tillegg til naturen rundt skipet. Jeg kunne se folk med kikkerter, i-phoner, i-pader stå klar. Og med noe drikkanes ved siden av seg på bordet. Foran oss satt et par der mannen jevnlig administrerte noe i mobilen – han hadde Per Inge Torkildsen-dialekt. Uskikk dette med mobiltelefonsamtaler overalt. Det som talte til hans fordel var at det sto to flasker vann ved siden av. Da selve Trollfjorden nærmet seg, det vil si da skipet svingte inn i den fjordtarmen, reiste vi oss og sto framme lent mot en stol. En kvinne vinket iherdig til en ledig stol i operaposisjon, og der satt jeg så mens skipet manøvrerte seg inn i fjorden og snudde og ut. Mamma var skuffet. Det kom noen delvis utkledde troll. Det skulle liksom være gimmiken. Forrige gang spilte hurtigruta «Dovregubbens hall», sa hun.

Forleden år da Einar, pappa og jeg raidet til Værøy og Røst, hørte vi på en lydbok av Johan Bojer om sjøslaget i Trollfjorden i 1890. Den tids Røkke lot notbåtene prøve å stenge ut småbåtfiskerne. Det ble et slag, og småbåtfiskerne vant både det slaget og senere om deres rett til å fiske i sine heimeområder. Så ikke nå. Arbeiderpartiet med samen Helga Pedersen som alibi solgte unna havets sølv. Fy fan.
Apropos, jeg glemte at den mindre båten man skulle entre skulle mate havørn. Et kjapt google-søk viser at havørna er fredet og at man bygger opp bestanden – samt at den er fiskespiser. Nja? Da må det være havørnas bror som prøver seg på lam og rein.


Vi sitter nede i kafeteriaen der slusken spiser. Ingen hvite duker etc. Vi har spist middag og blogger nå. Snart er det den velsignede senga og – og for en luksus det er å ha en seng!

onsdag 6. september 2017

Hørt og uhørt fra Markebygda

Da begynner jeg – uten å vite hvor det ender. Sannsynligvis vet jeg mindre enn jeg trorjeg vet, og da ender det om ikke med fordervelse så i alle fall med et skikkelig magaplask. Det vil da bli en riimiin rámiin sak. Med høg sigarføring og slukket sigar eller opp som en hjort ned som en lort som et ordtak sier. Jeg kommer også til å hente stoff fra bøker, ting som er trykket. Naturlig nok er det enklest for meg å hente dette stoffet fra bøker vi har her i huset. Jeg har likevel et håp og en forventning om å få innspill fra andre om hvor jeg kan finne stoff i bøker.

Selvfølgelig skal jeg også hente fra muntlig lokal tradisjon slik jeg har hørt det opp gjennom årene. Nå er det slik at en fortelling kan fylles ut fra flere hold – den kan korrigeres og redigeres. Også det håper jeg å få innspill på – jeg skal i kveld opprette en sak på facebook der jeg legger de bloggene som høver inn under hørt og uhørt fra Markebygda. Dette fordi jeg håper det i et mindre forum er lettere å komme med innspill. Noe av det jeg virkelig har savnet i bloggene mine, er nettopp innspill og kommentarer.

Nå er jo historier fra Markebygda ikke en ferdig sak fra min hånd. Historien kan ses på som en oppstart der andre fyller på.

Da spøtter jeg i nevene og trykker på startknappen. Jeg vil begynne med historier tilknyttet Jonnerovvi, og jeg ser allerede nå min begrensing. Jeg kan muligens mest om området jeg sjøl bor i. Følgelig håper jeg flere enn jeg spytter i nevene.

mandag 4. september 2017

Hørt og uhørt fra Markebygda


Endelig, endelig har jeg en liten ide om hva jeg skal skrive og bry meg om.


Jeg skal skrive ned alt jeg husker av fortellinger jeg har hørt fra Markebygda. Årsaken til det er to ting: 1. På min bursdag var det en stund samlet gamle planterhauginger som flirte og mintes. 2. Svein og Barsia var innom her, og de syntes ideen var flott. Jeg kommer til å legge det jeg skriver inn på en facebook-gruppe, og så håper jeg på korrigeringer og innspill. 

søndag 3. september 2017

I skogen har det vorre fest



La meg bare med en gang få unnagjort det ubehagelige: Jeg har et helvetes kjør i dag. Muligens skyldes det et etterslep av de fantastiske dagene jeg har hatt. Muligens at jeg er litt utpest etter de samme dagene (merkelig, men det merkelige er ofte en realitet) og muligens – kanskje den viktigste faktoren – er alle kakene jeg har hevve i meg i løpet av helga. Ondsinnede tunger hevder jeg har levd på bare kaker, og hvis det er riktig, må sukkeret ut av blodet.

Da er det ubehagelige unnagjort. Man skal alltid ta først det som er litt ubehagelig. Det er en god regel.

Jeg har feiret bursdag i mange dager. De spesielle hendingene begynte med at Sigbjørn og Sigrid kom heim sammen med Aslak Piera på onsdag, Emma Margret og Ronald på torsdag og overnattingsgjester på torsdag og fredag kveld. Selv om jeg ikke feiret da er det at uvanlige ting skjer, med på å sette en i ikke-hverdagsmodus. 

Jeg er ikke noe særlig flink til å takke, men jeg vet jo at en slik gigantfeiring som jeg la opp til, ikke hadde vært mulig uten min familie. Hele gjengen har stått på i mange dager – i forkant med å lage opp mat, vaske hus, forberede etc og på mine to bursdagsdager ved å være på vakt hele tida. Tusen takk til mamma og pappa, Sigbjørn og Emma Margret, Sigrid og Ronald og for ikke å glemme Aslak Piera som ga det hele en sus av videre liv.

Jeg feiret altså i to dager. Jeg hadde ønsket meg en Markebygd-bursdag med åpent hus og gode samtaler. Likeså liker jeg gaver. Ikke som gave, men som symboler, og taler. Alt dette ble slik jeg i min fantasi så for meg. Folk kom og gikk i to hele dager – folk jeg setter utrolig stor pris på. Folk som var viktige i min fortid og folk som er der i dag. Uff, det var klosset formulert, det jeg mener er at et liv er som en vei man brolegger der man går. Noen hjalp meg å brolegge veien før og gjør det enda i dag på ulike vis. Noen er ny og legger brostein i dag. De setter spor etter seg.

Jeg tronte som en troning i sofaen sammen med pappa i to dager.  Jeg har et gavebord som skal stå i denne uka. Den er slik at jeg passerer på veg til og fra instituttet. Jeg har hilsinger på mail og facebook. Jeg har gode minner lagret oppe i hodet, men også lagret i hele kroppen.

Tusen takk alle sammen.

domantrener
        som nå er 40 år og to dager
        som i kveld går i trykktanken sammen med pappa.

PS!
-        Dager har gått og posten har brakt meg hilsinger fra ulike deler av verden.
-        Jeg har begynt hverdagen med det energipuffet en slik opplevelse gir. Jeg tygger og bearbeider. Jeg småflirer av fortellinger jeg hørte. Kanskje jeg skulle redigere en bok med tittelen Hørt og uhørt fra markebygda.


fredag 25. august 2017

No stunder det til

Mye har jeg hørt der jeg har sittet og vært ráigebeallji om plasser i Markebygda. Ráigebeallji  har mange fordeler jeg ikke her skal komme inn på. Og likevel er det nifst hvor lite jeg veit og følgelig på grunn av vankunne havner i ubehagelige situasjoner.

Vankunne fikk jeg i dag bokstavelig talt synliggjort. Jeg foreslo en ATV-tur, og da en av hertingene foreslo at vi skulle dra fra Nipen mot Melkevannet, da sa denne vankundige typen her seg enig. Kjøretillatelse ble innhentet.

Nipen er ikke noe fremmed område for meg. Hvem stammer ikke etter den Nupucken  som slo seg ned der, og hvem har ikke lest Trondenes bygdebok, fulgt med på facebook og sittet på lyttebenken? Altså var jeg vel forberedt da vi la i vei dit, mye mer forberedt enn da vi tre feiret jul og nyttår i Albania uten å kjenne en sjel eller kunne et ord av det de innfødte kalte deres språk. Så alt var klart for Nipen. Jeg mener, jeg kunne tross alt, når jeg la godviljen til antar jeg, forstå dem. Så stor forskjell er det ikke på nipinger og planterhauginger selv om de luringene i Nipen hevder i ulike fora deres særegenhet.  Dette er noe vi i Planterhaug burde blitt mye flinkere på.

Vi la i vei, pappa og jeg i ATV’en og mamma i bilen. Allerede da vi parkerte på parkeringsplassen der begynte en snikende, spunky følelse å komme.

Ting begynte å gå galt allerede der. Mamma hadde glemt å hive jakke og sko i bilen, men pappa mente optimistisk at t-skjorte og sandaler gikk bra.  Rimelig fort gikk ting fra galt til verre. Vi svingte feil om en fjøsnov og holdt på å bli humus. Men fort var vi på sporet igjen, og med en ukelig pågangsvilje bare pappa har, brøytet vi oss oppover en bakke gjennom lang-voksende et eller annet. Et lite barn ville nok føle det var i en urskog der man måtte se rett opp for å se noe.  Det skal mer til enn sandaler og en feilkjøring for å stoppe pappa. (Høymuler er som dere vet noen sta jævler og treffsikre. De likte nok ikke at vi brøytet oss inn i deres domene.) Da den første giganthøymula sopte meg over kjeften oppover bakken – økte den  nifse følelsen, og jeg bannet for meg sjøl for at jeg hadde vært så dum å gå med på dette, og enda verre at det var jeg som hadde foreslått å dra ut med ATV’en. Oppi alt dette var jeg glad til at jeg ikke klarte å se attover og se hvordan det gikk med ho som kom slitandes gjennom høymula i sandaler og med to staver. Da den fjerde forvokste høymula smelte meg over trynet på den delen som var synlig under hjelmen, lovte jeg å bli asfaltboy heretter.

Mens jeg er innom planteriket, oppe på bakken vokste det rødkløver, og da ho i sandaler endelig nådde igjen oss som pauset der oppe, ble det sukket over at man burde plukke litt. Heldigvis ble det ikke noe av det, for pappa insisterte på at mamma kunne kjøre videre. Da ble jeg redd for alvor. Det er liksom pappa som er ATV-sjåføren min.

Landskapet hallet nedover, nå en annen slags vegetasjon langs sidene. Jeg hadde hørt om en bru vi skulle over, en bru informanten vår trodde muligens kunne holde. Muligens. Endelig slo flaksen. Like før vi nådde denne brua, traff vi to nipinger som reddet oss fra katastrofe. Jeg fikk nå bekreftet det jeg ante: jeg kunne forstå dem. Først fikk vi en lang utredning om hvem som hadde bodd der det nå bare så ut som tett skog. Ikke rart at Tornerose grodde inne i løpet av hundre år. Jeg antar Tornerose bodde i et land der vegetasjonen var mer sterkvokst enn her. Hun bodde i et slott, og noe slikt har vi ikke i Nord-Norge. Jeg ser bort far luftslott. Det har vi mange av. Den samiske barnehagen ble på planleggingsstadiet kalt et luftslott av en byråkrat. da barnehagen var ferdig, tok han ikke i mot invitasjonen om å komme og se på luftskottet. Vi fikk også høre om dem som bebodde området, dem man ikke ser. Ikke gjorde DET meg redd. Jeg er tross alt vokst opp sammen med den gjengen. jeg var mer nervøs for ferden videre, jeg som mamma, som også er vokst opp sammen med dem man ikke ser.

Heldigvis slo  våre to ofelaš  følge til brua som var en stein lagt over en bekk. Jeg har ikke nerver til å beskrive et par forsiktige forsøk på å krysse over, før vi enstemmig snudde og tok omvendt dacapo tilbake til parkeringsplassen: rødkløver, høymuler, fjøsnov – og der var vi tilbake i sivilisasjonen. Noen og enhver kan tenke seg festligheten om ATV-en sklei ned i bekken.

Vi hadde selvsagt rustet oss ut for en god matpause. Mamma foreslo vi kunne ta den ved Nipvatnet som syntes mer lett-tilkommelig. Men jeg hadde fått nok av nye eventyr og prøving og feiling, så jeg foreslo at vi tok picnicen ved Jonnerovvi, brua like  nedenfor her som forbinder Skånland og Evenes. Slik ble det. Det er dette med at kjente onder er bedre enn fremmede sådanne. de er så hjemlige, de der som bor rundt Jonnerovvi. Enda en omvendt dacapo – motsatt retning. Pappa og jeg i ATV-en, mamma i bilen.

Da vi var samlet på Jonenrovvei hadde jeg ikke lyst til å spise der. Ikke på grunn av alt som befinner rundt av eahpadusak, rášes eanan, gárjjelak  og desslike, men fordi jeg ville heim. Følgelig skiftet sjåførene igjen, og mamma og jeg ATVet heim gjennom nydelig bjørkeskog, flotte oretrær, noen grantrær, litt mjødurt, en bekk, noen grøfter og rett heim og bak huset. Der lempet vi av utstyret og hadde en trivelig picnic ved bålplassen.

Faktisk har jeg sjelden syntes det var så godt å spise der som da.

domantrener

PS ! Jada, jada, da er den avslørt, den hemmeligheten jeg har voktet på i alle år.  Jeg er en heimføding.

PSS! Tida har gått, og i morgen starter jubileet mitt – og runbdt meg står min familie på hau.

PSSS! Og så hyggelig å våkne til Sigurds reportasje i HT i dag.

onsdag 23. august 2017

Rapport fra Ørredfiskeriet



RAPPORT FRA ØRREDFISKERIET


Dag 1 – 07.08.17

I dag har vi hatt en dag da mye gikk skeis. Jeg hadde ikke spist frokost, og derfor ville pappa at jeg skulle ha med mat til senteret fordi vi hadde en pause på bare 1,5 timer før neste sesjon. Anka tok med den gamle grøten til senteret i stedet for å lage ny. Så oppdaget vi at grøten var blitt sur, og pappa ble sur for han mente det skulle være ny grøt. Kommunikasjonsproblemer.  Heldigvis heiv han oss inn i bilen og kjørte i full fart til Ørredfiskeriet hvor jeg rakk å spise brødskiver med syltetøy før vi hastet tilbake. Det vil si, først hadde jeg et lite uhell. Mark Davis, den nye practitioneren, hadde sagt at jeg kanskje var litt ustø siden han bare hadde arbeidet med den ene siden av kroppen min. Det stemte,  før jeg falt jeg i søla utenfor hus E og måtte skynde meg inn for å skifte bukse og skjorte. Men vi rakk fram til neste time likevel takket være pappas eminente kjøreegenskaper. Da var jeg god og mett og sovnet sporenstreks på benken hos Mark Davis.

Pappa hadde foreslått en tur til Hillerød siden vi var tidlig ferdig den dagen, men jeg følte at jeg ikke hadde fått sovet nok og ville tilbake til Ørredfiskeriet. Etter et par timers søvn sto jeg opp til en liflig lukt. Det var Anka som hadde stekt kalvekoteletter og kalvelever. Der reddet hun dagen.


Dag 2

Nå har jeg hatt en ny dag på senteret med den nye mannen – en hyggelig amerikaner fra Arizona. På senteret traff vi også en dame fra Bergen som sa hun kjente bøkene mine fordi hun hadde lest i dem når hun var på senteret. Pappa fortalte at hun får en barnebok til den lille sønnen og dokumentaren, for hun hadde ikke sett den siden hun bor i Malawi i Afrika. Likevel er de ofte på Instituttet til Johannes, fortalte hun. I dag hadde vi en lang pause, og pappa higet etter å komme til Hillerød, for der har de en gjenbruksbutikk som har en masse brukte bøker. Det er slike han liker. Det er som å slippe et barn inn i en godtebutikk.

Ja, da er vi i vanlig gjenge. Pappa hadde glemt å kjøpe bananer. På Brugsen måtte jeg og Anka vente i bilen, for da han rimiin ramiin skulle finne parkeringskortet var det borte. Han sa han hadde lagt det i lomma på bildøra, men nå var det borte. Ganske utrolig hva den mannen klarer å miste. Jeg husker jo den gangen han presterte å miste rullestolen min. Stikk den. Men stolen fant vi heldigvis igjen. Det blir vel verre med parkeringskortet., men pappa sa at vi selvsagt kan få et nytt når vi kommer hjem. Imens må vi klare oss uten den uka vi har igjen her i Danmark.



Dag 3

Jeg har hatt siste time med den hyggelige Mike Davis fra Arizona. Anka sier hun ser store forandringer – rettere knær, og føttene er rettet ut så jeg nesten trør ned med hele foten. Hun sier også at ryggen og hodet er rettere. En fantastisk mann, Jeg håper å få flere timer i november/desember om han kommer tilbake da. Nå gjenstår Robson og O’Neill. Håper de vil gi meg et løft fremover de også.

Så var vi innom Lopperiet. Camilla Holm var overstrømmende som vanlig. Hun hadde også en banan på lur til meg og kaffe til de andre. Så lokket hun meg ut på glattisen – vi inngikk et veddemål. Jeg skulle klare å si ”ja” neste gang - og hun skulle gå ned 8 kg. Den som taper må ut med kr. 100 i hard dansk valuta. Jeg skal virkelig legge meg i selen for jeg liker ikke å tape.


Dag 4
Ja, da er enda en dag rullet hen og enda en kveld plages vi med TV-sport, men jeg unner jo pappa å se på fri-idrett som han selv drev med i sin ungdom.

For øvrig har han funnet igjen et par ting han hadde somlet bort, deriblant parkeringskortet som faktisk lå der han hadde lagt det. Baikestallu rules også i Danmark.

Anka ble en skikkelig ivrig fisker i dag. hun fanget to små fisker som vi….



Dag 5

Denne dagen har vært en hals over hode dag. Vi hadde lang pause mellom sesjonene i dag, faktisk mer enn 5 timer., og pappa ville selvsagt raide til sin yndlingsplass – den økologiske landsbyen langt ute i hutti heita et sted på Nord-Sjælland.. Vi nådde det, og denne gangen var både butikken og kafeen åpne. Anka foreslo at vi skulle spise utendørs. Det var litt surt, så jeg fikk et par pledd. Pappa hadde lovet kaker, men de vi så (i disken) så tørre og kjedelige ut. Heldigvis spurte pappa om de ikke hadde andre sorter. Dama sa de hadde rabarbradessert, og pappa bestilte entusiastisk et par porsjoner. Det ble en hit. Rabarbra med krem var noe for oss alle. Vi ble ganske mette alle sammen.

Jeg gadd ikke gå i butikken. Jeg husket den var full av alternativ te og saft og såper pluss kvartsteiner. Pappa gikk rundt og fant en ting han skal gi meg til fødselsdagen. Det bør være en nyttig ting siden den kostet 600 danske kroner. Let’s see.

Den tause John Robson var i det pratsomme hjørnet (da vi var tilbake) og han og pappa snakket om fotball og mange andre ting som kommuniststyrte land som Albania (ex kommunistisk) og Nord-Korea. Jeg småblundet på benken og lyttet til en givende samtale. Da timen var slutt viste han (Robson) oss et opptak fra utenfor huset hans i fjellene i North Carolina. En brunbjørn snuste rundt og lette etter mat. Jeg fikk slippe til og fortelle om elgene som spankulerer rundt huset hos oss. Takk til pappa som klarte å la være å plapre om dette før jeg slapp til. Men han var vel tilfreds med at han hadde kunnet fortelle om sitt møte med en afrikansk bøffel som han nesten snublet over på en fottur i Tanzania. John Robson fortalte også om hvordan man skulle komme seg unna en angripende tiger. Jo, man skulle ha med seg en kompis man kunne løpe fortere enn…

Ok, nå står Anka over grytene for å servere varmrett til kvelds. Jeg takker og bukker, men er ennå litt mett etter rabarbradesserten – og nå over til dagens sport på TV.


Dag 6

Denne dagen har vært stille og rolig. Vi har hatt to timer med John Robson, og vi har hatt samtale med en engelsk far som har en liten datter som heter Elsa. Hun ble skadet da hun var nyfødt på grunn av meningitt.  Nå har hun så vidt litt syn på det ene øyet, trodde faren.  Og de fikk 5 ord og CD plata. Han ble glad og begynte å se dokumentaren mens de satt og ventet.

Ellers – en tur til kineseren for å fleske i oss fra hans utmerkede buffet. Denne gangen hadde han kona på plass, og hun sjefet noe forskrekkelig, men han lot henne bare sjefe og tok det med stoisk ro .Jeg fikk ta med meg maten siden jeg bare spiste frukt, så nå har jeg en smakebit i kjøleskapet – over til dagens sport som er evig i dag siden det er helg. Jeg tar kveldsmat snart så lenge Anka alt (kl 19) har sagt ”lecha noch” (god natt).

P.s. Pappa er veldig ivrig etter å se mer fri-idrett så so long så lenge.

Dag 7

Jeg har hatt kjempefine dager her i Fredensborg, har hatt tre gode practitioners som har gitt meg mye igjen for pengene. Denne gangen synes jeg ABM var veldig bra, og jeg tror dem som kjenner meg vil se resultater av det. Jeg håper noen av disse folkene er her i november/desember for da tror jeg at vi er kommet tilbake. Imens er vi nå i pakkemodus og gjør oss klar for heimreise, og pappa er som vanlig litt lettet over at han kan kjøre til Kastrup og levere bilen snart. Han gruer alltid litt for den siste turen vår til København, men jeg vet jo at han klarer det bra. Jeg sitter nå her på Ørredfiskeriet og er kjempefornøyd med ABM og eller at vi har vært i Danmark så lenge.

lørdag 19. august 2017

Tid for lønnsøke?



Jeg tror administrasjonen min må få lønnsforhøyelse for å øke ansvarsnivået,  100% omså, for nå viser det seg at en halvferdig blogg fra de siste dager av juli ikke er sendt, men her kommer den.
xxxxxxxxxxx

Ska æ ta non drag over håret med det samme?
Sa mamma etter å ha tatt non drag over neglene mine.
Det er søndag (oops, kanskje man ikke skulle si at det klippes negler på søndag?) Mamma er helt degenerert tror jeg. Hun er vokst opp med at man ikke klipper verken negler eller annet unødig på en søndag. Likevel tar hun noen drag over neglene.
Markomeannu er avviklet. Det vil si nå gjenstår for vår del å hente det som er lagret der. Jeg har feiret en super duper fenomenal Markomeannu etter mine muligheter. Som jeg elsker den ATV’en jeg kjøpte! Føler meg som en normal freak når jeg cruiser opp på Markomeannu med den, parkerer hos Maren Anne på hytta. Maren Anne har også sagt at jeg kan trekke meg tilbake dit og sove litt om jeg vil. Hver Markomeannu benytter jeg meg av dette tilbudet.  
I år har Ronald vært ATV-fører og mye mye mer. De kom heim tirsdag. Heldigvis hadde jeg mandag erklært at jeg begynte å avvikle avspassering fra tirsdag morgen. Følgelig fikk jeg det hyggelig travelt på en annen måte. Onsdag satte Ronald og Oddvar opp lavvoen med Emma Margret og meg sittende i hammocen og sjefe. Etterpå spiste vi en lang middag ute på verandaen. Med lang mener jeg ikke tidslengde men lengde på bordet. Vi var såpass mange at vi måtte skjøte på bordet. Det er alltid hyggelig.
Som jeg nevnte elsker jeg ATV’en. På den lange verandamiddagen ble Emma Margret, Oddvar og Anna Kaisa enige om en søskenbarn-jogg om Husjorda. Det er uklart for meg hvoordan dette kom i stand – denne joggeavtalen. Eventen skulle gå av stabelen neste morgen.

torsdag 27. juli 2017

Hva er ferie?



Ja ja og akk a meg. Så sitter jeg igjen her og blogger uten å ha anna holdepunkt enn at jeg er taletrengt, og blogg er min tale, mitt vindu ut til verden. Det er ingen klar link til min situasjon og akkamei-foket selv om jeg akker meg. Jeg kok nemmelig på da jeg skrev akkameg at det fantes et folk på Hawaii som ble kalt akkamei-folket. En gang i tida, inntil for ganske nylig, hadde vi en bok om det. Men den ble et offer for Ryddis og Kastis. Heldigvis har man i dag google og kan friske opp ting der.
’’
Jeg husket nemlig bare at en gjeng fra sørligere strøk av Norge var nesten shanghaiet til Hawaii for å jobbe på plantasjer der. Forholdene var på langt nær det som var lovet dem da de dro, og de kunne sukke over sin situasjon og si akkamei.

Akkja, vi mennesker har til alle tider vært et offer for tilbud som lover mer enn de holder. Jeg trenger ikke gå lenger enn til de mailene som strømmer inn på en av mine epost-kontoer med virkelig gode tilbud på de mest utrolige felt. Lokketilbud. Noen av dem antar jeg skal lokke folk som er i nød, tilbud om refinansiering av lån og kredittkorttilbud. Noen pussige lokketilbud begynner med at jeg er kredittverdig. Noen tilbyr ekteskap eller løselig forhold.
Nå har jeg aldri lest de hvorfor de finner det nødvendig å maile meg dette. Mailene går rett i søpla. Jeg holder det ikke for usannsynlig at noen gode tilbud går rett i søpla.

Nå skal jeg være forsiktig med å kaste stein når jeg sitter i glasshus. Jeg er nemlig ganske god på å lokke til meg ting – vel, ikke ting i fysisk betydning. Mer av typen jeg trenger en tur til Harstad  - uten at jeg egentlig trenger det. Noen ganger henger jeg på et lokketilbud hva Harstad angår.

Noen ganger er jeg blitt lokket utpå. Jeg husker da jeg begynte å faslitere og Miki på Domaninstituttet sa vi skulle legge inn på data det jeg skrev og bruke det som grunnlag for et program jeg fikk om å redigere ting. En annen på Domaninstituttet, jeg tror det var Janet Doman, antydet at da var det nesten grunnlag for en bok. Jeg husker ennå i dag hvor stresset jeg var da boka Jeg er fri lå i trykk. Jeg angret på at jeg hadde latt meg lokke til å gjøre dette. Det ble den omtalte riimiin ramiin-følelsen.

Maaange dager senere

Sommermodus har satt inn her for fullt, og med den en følelse av at man skal ligge henslengt i en sengestol ved Middelhavet – et eller annet sted i det landet som kalles Syden. Men slik er det ikke. Modus har kollidert med virkeligheten, og ikke vet jeg hvordan det blir med ferie i år. Ok, jeg teller ikke som ferie at vi var 4 dager i Tromsø da Aslak Piera ble født. Det var noe annet. Ja, også var vi jo på Mallorca og tok ABM. Ei heller er det ferie å reise til Danmark på Family Hope og ABM. De usle 4 dagene vi tar i forbindelse med Markomeannu er heller ikke ferie. Det er hyggelig mas. Dagene i Lofoten rundt 17. mai teller heller ikke som ferie. Ferie er Syden. Det har jeg grundig lært – jeg vet ikke hvor, men jeg har lært det. Det å avlære ting er vanskelig. Det vet enhver som prøver å bli kvitt en uvane som røyking, plukke seg i nesen, skralle ut et nys og lignende. Habits are ironshirts.

Så er det de enkle livsfilosofier som sier at ferie er å gjøre noe annet. Det er tull. Jeg innser at jeg har gjort mye annet, men regner det ikke som ferie. Språket mangler ord på å gjøre annet dilldall enn det vanlige dilldallet. Ferie er ikke rett ord.

Nå skal jeg ikke sutre og pipe mer. Om noen dager stenger vi Instituttet- Det er Markomeannu. Deretter reiser vi til Danmark på FHC og ABM før vi kommer heim til en hektisk uke (mammas utsagn) før min 40-årsdag.

Vi høres.

domantrener

fredag 21. juli 2017

En tid for alt



Er det Bibelen eller John F. Kennedy som står bak talemåten: Det er en tid for alt/Alt har sin tid.

Fredag kom Aslak Piera til verden, og alt gikk inn i en ny tid.

domantrener

onsdag 12. juli 2017

...litterær ufo...



Det er nylig kommet ut bok 2 i serien Sápmi i ord och bild.
Der finner jeg meg igjen
##########################


2014Hervieu – omsett og litt omarbeidd versjon ved Tove Bakke

Hélène Hervieus føreord til den franske utgåva av Magne Skåden:”Un jour la montagne s´est deplacée”, Les Impressions Nouvelles 2013 – norsk tittel: ”Jeg er ikke en fjellklatrer”, Skániid girje 2008.


Det er ei røyst som kjem langt, langt borte frå. Ein litterær UFO.
For det første rent geografisk, ettersom eg som skriv dette bur i Paris og forfattaren nær ein fjord i Norge, i bygda Planterhaug (nordsamisk: Lántdievvá) nord for 68 breiddegrad ein stad, mellom Lofoten og Narvik. Deretter fordi denne mannen som gjerne kallar seg sjølv Robocop og har tatt domantrener som mellomnamn, kom til skrivekunsten så seint som i 2005. Då språket -- vi kunne seie tunga hans -- på denne måten vart slept fri, byrja han straks å snakke om det å vere innestengd, og om hus der han skreik utan at nokon høyrde. Magne Skåden lir av hjerneskadar. Men som han sjølv seier, med ein humoristisk vri: ”Eg har eit mentalt handikap, men eg er intelligent.”

            La oss gå litt tilbake.
            På bokmessa Salon du livre Paris våren 2011 var nordiske forfattarar  æresgjester, og eit av mine oppdrag i den samanhangen var å oversette ein del tekstar som skulle gi eit gløtt inn i den samiske samtidslitteraturen. I Frankrike er denne folkegruppa lite kjend, og enno gjerne kalla Les lapons. Derfor trongst det litt ekstra og oppdatert innføring om dette folket på Nordkalotten som er spreidd i fleire nordiske land – Norge, Sverige, Finland og ein del av Russland. Her konsentrerer eg meg naturleg nok om dei norske samane. Somme lever som nomadar med reinsflokken sin, men svært mange har etterkvart valt å bli bufaste, ved sjøen eller i innlandet. Dei mest kjende større busettingane i Nord-Norge er, utanom Tromsø, Kautokeino og Karasjok. Men det er også slik at Oslo er den største ”samiske” byen i Norge. Norske samar har eige parlament og eigne radio- og fjernsynssendingar på samisk.
            Samefolket er ein minoritet med eige språk av finsk-ugrisk opphav, men med fleire lokale variantar. Ein del forfattarar har likevel valt å skrive på norsk, og dermed kunne nå eit publikum også utanfor sitt eige språksamfunn. Blant prosateksane og dikta eg fekk tilsende, stort sett på det jamne litterært sett, skulle eg oppdage fire noveller av ein heilt ukjend forfattar, Magne Skåden, og eg blei raskt både forfjamsa og uroleg av det eg las -- og fengsla.
            Utanom fornamnet som fortalde meg at det var ein mann, visste eg ingen ting om dette menneskeet. Alder? Bakgrunn? Trass i at eg hadde store vanskar med å oversette den svært eigenarta prosaen hans, som bevegar seg framover i sirkel på sirkel som ringar i vatnet, eller i spiralform, merka eg at eg dykka ned i eit univers eg ikkje hadde nøklane til og som eg måtte oppfatte litt om senn. Språket er presist, inntrengande, einvist, med ein struktur som til tider følgjer tradisjonell forteljeform, men også med gjentakingar som om eit ord kan brukast om att og om att utan å få svekka innhaldet. Han som skriv har ein heilt eigen måte å nærme seg og bruke språket på, ein stad mellom tvil, begeistring og undersøking, som forvirrar og fascinerer den som les.
            Magne Skåden og eg avtaler møte i Paris til bokmessa, og eg kan knapt vente med å få ansikt og røyst på denne forfattaren som eg skal vere tolk for på fleire arrangement. Ein ting var sjokket i møtet med tekstane, det er også eit sjokk å møte mennesket Magne: Han har fysikk som ein tenåring, som ein stor gutunge, men så er det dette gjennomtrengande blikket, som kunne tilhøyre ein stor sjakkspelar.  Norge har allereie ein sjakkmeister i unge Magnus Carlsen; kan dei to vere gjorde av same stoff? Faktisk har Magne Skåden har store vanskar med å samle det blikket. Han har store vanskar med å røre seg, har ukontrollerte gestar og kan ikkje snakke anna enn via tredjeperson (far, mor, personleg assistent) som han gir signal ved trykk i handa – ein slags kode som så blir overført til papir. Eg er med eitt hamna i science fiction-land.
            Men smått om senn fell puslespelbrikkene på plass.
Magne er fødd i 1977 og er nummer to av tre søsken. Den eldste er den kjende lyrikaren Sigbjørn Skåden, (nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2007, gjest på Marché de la Poésie i Paris mai 2011), faren er bibliotekar og las mykje for barna i oppveksten, mora og den yngre søster samlar inn og redigerer samisk tradisjonsmateriale. Ein kan godt seie at Magne har bada i litteratur sidan han var liten. Så han skil seg ikkje ut frå resten av familien, påpeiker han muntert, ”iallfall ikkje når det er snakk om litteratur”. ”Vi bur i ein skog, det er vi og ein elg. Sjølv elskar eg pulserande storbyliv, og kunne godt tenkje meg å bu i ein storby med alt den har å by på. Men kjem eg til å flytte til by og bu der aleine? Nei, ikkje enno. Kanskje aldri. Eg veit ikkje. Inntil vidare trivst eg godt med å bu saman med dei eg bur med.”
            Denne unge mannen har vakse opp i ein samisk tradisjon der det er heilt vanleg å fortelje historier. Dei har han høyrt mykje av i barndommen, fortel han, dei har som oftast ein moral eller er oppdragande på andre måtar.”. Han likte å leike seg med forteljingane,  tenkje vidare, vri og vende på dei i hovudet, ”ta opp igjen tråden der forteljaren stogga. Dette har gitt farge til skrivinga mi. Når eg skriv, kjennest det ofte som lesaren sit framfor meg, lyttar og følgjer meg, og tar over når eg stansar, slik eg sjølv gjorde med historiene eg høyrde da eg var liten.” Dette bildet, denne tanken om ein tekst som ikkje endar er kjerna i det han skriv, og kanskje det vakraste uttrykket for desse bortgøymde orda som ingen eller ingenting heretter kan få til å teie.
            Sine første ord fekk han ”klort ned” 23. april 2005. ”Det sprang fram ut frå sterk trong. Snøen var nesten borte og naboen hadde lovd meg ein tur i snøscooteren, og det gjekk opp for meg at han hadde gløymt heile greia. Kva skulle eg gjere for å minne han på det? Da greidde eg rett og slett å bruke den metoden eg var lært opp i – Domanmetoden – og fekk sagt at vi måtte få tatt den turen, det hadde eg så lyst til.” Dei første orda hans var altså fødde av frustrasjon, av at han nekta å innsjå at at lovnaden han hadde fått, ikkje kom til å bli halden. Liknar ikkje dette, i kortform, på historia og tragedien til samefolket fram gjennom tidene? Ord som uttrykker eit sterkt ønske, ord som også krev sin rett, sin rettferdige del. Orda vart for Magne alfa og omega i ei ny verd der han kunne kommunisere med dei andre: livet oppsummert, komprimert i ei lita rad med teikn. Som ein åre av så kostbart metall at du ikkje vil risikere å tømme den. Det akutte behovet hans for eit språk forvandla seg til eit akutt behov for liv.
            Etterkvart kjem fire bøker som  fortel om erfaringane hans på Domaninstituttet i Philadelphia (The Institutes for the Achievement of Human Potential), og om kampen med det norske helsevesenet for å få godkjent dei gode resultata av den spesielle treninga han følgjer: Jeg er fri! (2006), Jeg hadde en underlig drøm! (2007), I mine drømmer åpnes hus! (2008),  Hør verden: Lukkede hus er ikke tomme hus! (2010). Men så inviterer Forfatterlaget i Harstad, der Magne Skåden er medlem, han til å delta med nyskriven tekst i ein antologi. Forteljinga ”Jeg er ikke en  fjellklatrer” blir  starten på samlinga med same tittel (2008), som er skriven i ein raptus før den brått sluttar: ”Eg kjende at eg var ferdig, sjølv om eg ikkje var ferdig. Å skrive meir vart som å klemme vatn ut av ein stein.”
            Denne samlinga vart lagd merke til, Universitetet i Tromsø (det nordlegaste i verda), har tittelen i lista over bøker til samiskstudiet, under kategorien ”samisk litteratur på norsk”. (Magne Skåden skriv på norsk, men bøkene er omsette til samisk, og han kan sjølv samisk – og fleire andre språk.) Etter den følgde to bøker til hakk i hæl, den eine vil eg karakterisere som ein indirekte hyllest til den franske surrealistrørsla Oulipo (som han aldri har høyrt om): Gi meg fem ord (2011), den andre som ein underfundig, humoristisk refleksjon med diabolsk snert: Før Fanden får sko på beina - og andre djevelske historier (2011). Begge  bøkene målber eit ønskje om å gi dette mennesket og riket hans ei anna verkelegheit og ein annan rolle. Han har også skrive ei barnebok om hjerneskadar, TomArent har hjerneskade (2012). Det skulle ta han fleire år å finne rette måten å gå inn stoffet på og formidle det for unge lesarar.

Magne Skåden er ikkje snakkesalig – med god grunn. Han har for stor respekt for orda til å banalisere dei og smørje dei utover sidene. Sjølv snakkar han om ein ”flow” som i poesislam, han nøler heller ikkje med å finne på ord etter behov, ord som kan skildre hans verkelegheit, hans måte å sjå verda på. Forfattaren har gått inn i ein slags moralsk avtale eller pakt med språket sitt. Han behandlar det som eit edelt materiale som ein må la få leve, om det blir tvungent og unaturleg, må skrivinga gjerast i samråd, skrivaren og det skrivne må bli einige. Det er prisen for å få til harmoni i hans verd. Sjølv definerer han seg slik: ”Eg har vore ein observatør i livet, og er framleis det. Hjerneskaden har gitt meg ein utsjånad som gjer at det er lett å tru at eg ikkje er her, ikkje er med, og folk har stundom snakka og oppført seg på ein måte dei aldri ville gjort om det var andre personar til stades. Eg har hatt rikeleg med tid til å sitte og observere folk i det stille, når dei ikkje forstod at dei vart sedde eller høyrde.” Forteljingane hans gir oss adgang til dette bakvende teatret, der den som ser går i eitt med kulissane …
Dei aller, aller viktigaste grunnane til at Magne Skåden gjekk til litteraturen, var det tvingande behovet for sjølv å få eit ansikt mot verda, og gi hjerneskaden same ansiktet – egoistiske grunnar, som han seier det, men ”ein egoisme for mitt og andres beste”. Det er eit gjennomgangstema hos han, denne forestillinga om eg-identiteten og den andre, dei andre.
Magne Skådens arbeid står for meg som rått, uslepe, som i Dubuffets art brut, ein kunst som er spontan, utan intellektuelle pretensjonar, som hentar materiale djupt i menneskepsyken. Ei skrift som spring ut av eit indre trykk – eit av dei viktigaste råda Rilke gir i Brev til ein ung diktar. Hos Magne Skåden bevegar tanken seg nesten geometrisk, i labyrintar. Denne samiske forfattaren meistrar ein geografi, eit romleg landskap som ligg utanfor vår rekkjevidd.
Lesaren følgjer steg for steg ein tanke som rører seg i ei verd der sanseinntrykka ofte er deformerte, groteske eller skremmande. Forfattaren drar oss også med inn i eit landskap der så vel stein som stjerner er teikn, som i samisk tradisjon. Er vi framleis i stand til å tolke dei?

La deg rive med av denne spesielle skrivestilen, dette metafysiske universet der det absurde møter eksistensielle spørsmål vi stiller oss, alle: Kven er eg? Korleis skal det gå med meg? Kor er grensa mellom verkelegheit og fantasi? Kan ein nokon gong sleppe unna sitt menneskelege lodd? Kva meining skal eg legge i det eg oppfattar rundt meg? Finst det andre realitetar enn denne? Som Magne Skåden oppsummerer det, på si skarpe og audmjuke vis: ”Eg er ingen Ibsen med sitt ”Jeg spørger kun, mit lod er ei at svare”. Eg spør ikkje heller. Eg nøyer meg med å vise fram: Vise fram verda frå alle vinklar, vinklar som gir folk noko å tenkje på og -- kven veit --, som også opnar veg til sjølvgransking. Dette er utviklingar og bitar av eit liv som ikkje har vore heilt det som det kunne ha vore.” For å seie det mildt! Du kan ikkje anna enn å beundre slik uvanleg mental styrke. Ein moralsk styrke som gjer denne kunstnaren til ein stor ambassadør for samefolket.

For meg som har hatt den store gleda å oppdage desse tekstane, denne boka som står der vegar kryssar kvarandre, er dette ei bok som ikkje kan plasserast i sjanger, som har jordkrafta til sjamanane frå Det høge nord, og som minner oss – enda ein gong -  om at litteratur er synonymt med fridom.

”Kva gir det meg å skrive og utgi bøker?
Kva gir det eit menneske å puste inn oksygen?
Det held ein i live.”

                                                                                  Hélène Hervieu
                                                                       (Paris, 27. Desember[B1]  2012)






Baksidetekst frå bok av han, sjølpresentasjon:
Jeg er Magne domantrener Skåden. I 27 år har jeg vært fange inne i meg sjøl. Nå er jeg endelig fri. Det måtte et amerikansk institutt til for å slippe meg ut. Ta for deg et hvert normalt, intelligent menneske: Og ta fra vedkommende samsynet, slik at han ikke fester øynene når han ser på deg, og du tror han har tomme øyne Ta så fra ham stemmen, og du tror han ikke har noe å si Og ta motorikken fra ham Gi ham autistiske trekk som skjuler følelser og gir et annet reaksjonsmønster Ta fra ham en del taktile muligheter, og du tror at han ikke føler noe Da har dere meg. Det kan se ut som jeg gir faen i verden omkring meg. Det er ikke rett. Jeg ser og betrakter verden rundt meg. Jeg tenker, føler, ler og gråter, selv om de autistiske trekkene skjuler eller vrenger de uttrykk dere ser. Domaninstituttet i Philadelphia gav meg muligheten til å vise hvem jeg egentlig er. De har i 50 år bygget opp en unik kompetanse på hjerneskade. Jeg har nå blitt domantrener av yrke, jeg trener og følger et spesielt program. Jeg vet at mange fagfolk i Norge sier domantrening er verdiløs, men de fagfolka har jammen ikke spurt slike som meg om det! Mitt liv har blitt drastisk endret. Jeg tror ikke jeg er den eneste som er fanget i meg sjøl. Derfor vil jeg fortelle min historie

           

 [B1]Fjerne dette, i og med dei endringane som eg har gjort? Ho visste ikkje da at barneboka var kommen ut, for eksempel