fredag 17. november 2017

En triumferende dag

Skomaker bli ved din lest. Det er tydelig at i Oslo er vi skomakere i motsetning til når vi er i Danmark. I Danmark er vi med hatten på snei sånn mentalt. Men kommer vi til Oslo og P-hotel, er det vanene som teller. Bondeheimen ligger like ved P-hotel. Dit går vi for å spise ordentlig mat. Kurderen på hjørnet frekventerte vi før, men det er slik mat man finner på bensinstasjoner.


Men tradisjon eller ikke tradisjon, bak min rygg snakker noen språk jeg ikke forstår. Slavisk tror jeg. Ikke russisk, kanskje polsk. Dette får meg til å tenke på uttrykket å pjolske. Jeg har bare møtt det som noe negativt, gjerne i forbindelse med samer som snakket norsk og antagelig ikke helt perfekt. Det uttrykket oppfattet jeg som negativt. Google sier at det har delvis den betydninga jeg har oppfattet, man pjolsker når man snakker et språk man ikke snakker perfekt.


Men nå skal vi hamle oss opp på vårt hotell og sove litt før vi skal til Blyum.


domantrener


Kveld:
Atter en gang blogger jeg når jeg sitter et sted, men enhver kan jo skjønne at jeg ikke kan blogge gående. Om blogging og facilitering er min kommunikasjon er det forskjell på den og kommunikasjonen til de fleste. De fleste kan kommunisere og gå. Jeg kan det ikke.


Jeg er nettopp ferdig med sesjonen hos Blyum – en to timers sak - og jeg er veldig… Blyum sa at det er fantastisk at jeg som er 40 år utvikler mine strukturer i kroppen, og når jeg hører han forklare noe mens han så grundig undersøker, forstår jeg en del av de endringer jeg føler. Eksempelvis skjønner jeg nå hvorfor jeg i de siste månedene står ved en stol før jeg setter meg.


Jeg må undres på om det finnes et alternativ i Norge for en slik grundig gjennomgang av kroppens strukturer og funksjoner og et program bygget på den undersøkelsen? Likevel har røster i Norge, byråkratisk røster, tatt til mæle for å fase ut blant annet ABR som et tilbud. De mener de kan gjøre det sjøl. Nå er jo saken den at jeg er førti år og har prøvd dette «de kan gjøre det sjøl». Jeg er ingen novise i så måte.


Skåtet oss fram til Oslo

Vi er faktisk ankommet P-hotel i Oslo, hvilket i seg sjøl er en prestasjon – bagasjen vår tatt i betrakning. Som jeg har nevnt frakter vi med oss fra Danmark livsnødvendige ting som er absolutt biligere der. En slags harry-handel. Siden vi har reist så mye med SAS, har vi rett til dobbel bagasje. I vårt tilfelle er det 6 kolli, hver av dem på 23 kilo. Også denne gangen hadde vi med til sammen 5 kolli sendt bagasje pluss handbagasje og nødvendig handel på tax-free. Jeg handler alltid sjokolade der til en god venn, og de andre kjøper tobakk til en røykende venn. Da blir det litt handbagasje i tillegg siden vi som gode nordmenn har hver vår ryggsekk. Med dette skåtet vi oss til Oslo i regntåke i går ettermiddag. En hyggelig drosjesjåfør hjalp oss til å lempe dette inn på hotellet før vi fortsatte til vår faste Oslo-akupunktør. Så bestilte vi glutenfri pizza levert på hotellet, men jeg hadde større primærbehov enn mat da, så jeg krøp til sengs – og har tatt en dugelig frokost nå.


I går kveld – siden det var siste kveld i Fredensborg – fikk jeg lokket de andre med på en pub. Vi har alltid pleid å dra en gang på pub når vi reiser, men unnataket har vært Oslo og Fredensborg. Til nå. Vi goglet oss fram til en pub og dro dit. Lisbeth mente den hadde sjarme og atmosfære. Mamma mente den var stappfull av gammel og ny tobakksrøyk. I Danmark røyker man tydeligvis i pubene, og muligens er dette legitimert av en røkende dronning? Uff, nei, det mente jeg ikke. Unnskyld. Men stinn av miljø- og atmosfære var den og kunne minne om en koselig landsens bule. Jeg har fått skriveforbud hva angår de andre på puben. De 8-10 andre. Bare mannfolk. Hyggelige og alt det der. Joviale. En av dem utførte en enkel pelvis-dans. En slags oppvisning foran bordet vårt. Jeg antar det var for Lisbeths skyld. De hadde ikke eplejuice så jeg bestilte noe drikkanes alkoholfritt og fikk noe som lignet kobbespy. Ikke at jeg fra før visste hvordan kobbespy var. Pappa slo til med en cola og brøt dermed prinsipp. Der ser man hva spesielt selskap kan gjøre med folk. Lisbeth slo til med en bloody Mary. Jeg er jo høflig og dannet og sa ikke at det minte mest om koagulert blod. Kanskje trengte jeg ikke si det, for hun forlot halve glasset. Mamma er enveiskjørt på det feltet og overrasket ingen med å bestille et glass kvitvin. Da vi forlot det sto stod det koagulerte blodet og kobbespyet igjen på bordet, halvtomt.


Siden vi måtte forlate den puben etter bare en halv time på grunn av røyklukt og allergi, syntes jeg det var for tidlig å dra heim. Vi var jo ferdigpakket, så jeg inviterte på kveldsmat hos kineseren. Det er et røykfritt og hyggelig sted. La meg ikke høre antydninger om at jeg er gjerrig. I blant slår også jeg til selv om jeg ikke er av dem som flyr butikk imellom med lommeboka åpen.


Neste morgen, i går altså, startet vi grytidlig fra Pedersminde mot Kastrup for å vite at vi hadde god nok tid til å komme inn i et forsinkende morrarush. Så gjør det heller ikke noe om vi får god tid på flyplassen, for siden vi er trofaste og delvis frekvente SAS brukere har vi adgang til SAS lounchen. Der slapper man godt av.


Vi – det vil si de andre to – har to utpust-merkesteiner når vi reiser. 1) Få levert og bli kvitt leiebilen 2) Bil kvitt den store bagasjen.


Der mistet jeg plutselig skrivegutsen. Jeg skal kvelle meg i senga i stund så jeg er opplagt til møtet med Leonid Blyum. Da går han gjennom skrotten min ledd for ledd, struktur for struktur. Det tar opp til to timer og er en ganske spesiell opplevelse.


domantrener

Ja, hva er nå emnet?

Det er fan tute meg siste dag i Fredensborg før vi reiser heim. Helvet så fort tida går her.


I dag drar vi på de to siste rundene på ABM senteret, og deretter er det å pakke, for i morgen tidlig maser vi i vei til Kastrup. I Oslo skal vi ta ABR sesjonen – bilder og nytt program - før vi søndag reiser heim. Ellers er vi fire hele tida. Her i Fredensborg har Lisbeth vært med. Fra Gardermoen reiser hun heim, og Nasim kommer for å delta på ABR . Vi skal lære de nye øvelsene.


Vi har ikke fartet noe særlig her. Bare den tradisjonelle runden hvor vi følger Øresund mot nord til den går over i Kattegat. Det er en liten tur på ca 5 mil. Ellers har vi en gang, bare en gang, vært inne i Fredensborg sentrum på noe som kan ligne en handletur. Ikke Shopping, for shopping er i min forståelse å gå fra butikk til butikk og enten lete etter noe eller bare gå rundt på tomgang. Våres ærend var jammen ikke tomgang siden vi visste akkurat hva vi skulle gjøre og akkurat hvor vi fikk gjort dette. På biblioteket leverte vi inn noen bøker Lisbeth hadde lånt, pluss at vi fikk kopiert ut en del arbeid til å ta med på flyet. Ellers hadde Lisbeth da hun var i byen, sett noen skjortejakker av den typen pappa er avhengig av og bruker. Hun tok bilder av det klesstativet, og pappa kjøpte seg to slike med mamma sitt kort siden det var julegaver fra henne. Jeg mobiliserte all min motstandskraft for å nekte å få den der rutete greia i julegave. Det krevde så mye energi at deretter mobiliserte jeg all min kraft i å presse oss til å ta en kakepause i byen før vi kjørte heim. Og dere vet dette med øyne og mage. Magen har en tendens til å bli mett før øynene. Min kakebestilling ble gjort etter det øynene ønsket. I tillegg spiste jeg så fort at magen ikke rakk å signalisere at den var full - og etter hvert overfull. Så satt jeg kvalm og elendig og lurte på hvordan jeg skulle få ut noe av det ekle som fylte magen.


Og apropos mage så vet jeg ikke om jeg har mage til å lytte meg gjennom bok fire i Jon Michelets serie om krigsseilerne – en sjøens helt, brennende strender heter den og jeg vil anta det er D-dagen som kommer her. Jeg er allerede så oppbrakt og skamfull over den måten krigsseilerne ble behandlet på etter krigen og like skamfull over at Nortraship-lederne og rederne ble til de grader glorifisert og gullbelagt etter krigen. Derfor sitter jeg her på landsbygda i Nord-Sjælland og lurer på om jeg skal hoppe av denne serien.


Her jeg sitter ser jeg rett mot deler av bagasjen vår. Den står ferdigpakket. Pappa har jammen allerede pakket!!! Bagasjen har en tendens til å bli større på heimtur, så også denne gangen.



Jeg må også her jeg sitter tenke på klær og desslike. Jeg har vanligvis med meg nok klær så jeg kan velge, selv om jeg med årene er blitt litt bedre. Vanligvis er jeg den mest velkledde av oss når vi reiser, men denne gangen er jeg en god nummer to. Lisbeth er som alltid velkledd og har varierte antrekk. Hertingene er på tredjeplass. Jeg er ganske sikker på at de ikke gidder noe annet. Heldigvis er vi to som denne gangen løfter standarden.


Akkurat nå sa Lisbeth at jeg ikke har unnet meg noen ting her, og det er sant, for jeg har bare åpnet lommeboka for en handel på det glutenfrie lille bakeriet samt at jeg skal handle på tax-free på Kastrup. Men nå står frokosten klar og sannsynligvis høres vi ikke før Oslo.

domantrener


PS. Jeg sliter med disse skriveriene fra Markebygda. Nei, sliter er ikke rett ord. Det jeg mener er at jeg driver og pusler sammen biter av informasjon jeg har fra før fra ulike kilder pluss innspill fra sida mi på facebook. Jeg tror jeg er ferdig med emnet om Jonnerovvi. Det ble faktisk noen sider der, flere enn jeg trodde da jeg startet. Emnet om krigen i Markebygda holder jeg åpen og legger inn ny info jeg får på Facebook. Ellers er det emnet rovdyr i Markebygda jeg nå skriver om. Jeg har lagt ut historien om den siste bjørnen i Markebygda selv om jeg ikke er ferdig, Jeg må blant annet finne ut hvem personene er som er nevn. Til det trenger jeg hjelp.


Nå er som sagt frokosten ferdig, og jeg skal lange inn en del før vi drar på ABM.


Hvis Finland er de tusen sjøers land er Danmark de tusen små dammers land. Det er små dammer overalt i alle fall her i Nord-Sjælland. Landet er så flatt at straks det blir en fordypning stor nok samler det seg vann der. Her jeg sitter ser jeg på en slik dam, en slags stunže láddu.

søndag 12. november 2017

Den siste bjørnen i Markebygda

Historien om den siste bjørnen i Markebygda har jeg puslet sammen fra tre kilder. Jeg vil etter hvert vise til dem. Jeg vet at det ikke er akademisk praksis, men det er domantrener-praksis.


I Fimbul nr… er det et intervju med en anonym forteller fra Steinjord. I 1872 kom fire bjørner til bygda, en svær slagbjørn og en binne med to unger. Det er slagbjørnen som er helten i historien. Hvor det ble av binna og ungene vites ikke. Informanten forteller at området var et yndet sted for bjørn, og alle navn rundt om vitner om det: Bjørnbakken, Bjørnåsen, Bjørnsteien, Bjørneberget med flere. Utpå høsten dukket slagbjørnen opp i Steinjorda. En mann informanten kaller Stor-Peder, han skulle være meget modig, tok på seg å gjete buskapen. En ettermiddag kom bjørnen, og Stor-Peder begynte å hive stein og kjepper mot den, men da den reiste seg på to i all sin velde, klappa framlabbene sammen og frøste ut et brøl, da ble selveste Stor-Peder redd. Heldigvis hadde far hans, Jo-Andreas, hørt bjørnebrølet og kom til hjelp. Faktisk stakk bjørnen av da, men om natta var den tilbake ved gammen til Nils og Market i Holla. Sauene lå ute på marka ved gammen og bjørnen jaget sauene rundt og rundt. Nils og Market hørte trampet og brølene av den, men torde ikke gå ut. Bjørnen stakk av med Markets største sau. Så langt er kildene entydige.


Senhøsten dukker denne slagbjørnen opp i Trøssemark-området. Fortellingens ramme er den samme, men innholdet varierer litt fra kilde til kilde. Informanten i Fimbul forteller at reinsamen Nils Olsa og Ryp-Jo, som da bare var 15 år, var på fjellet og på tur ned da de så en svær bjørn. De la i veg etter bjørnen med sine munnladningsgeværer. Ryp-Jo så bjørnen og sendte et skudd mot den. Nils-Olsa hørte skuddet og løp kameraten til unnsetning. De fulgte sporet etter bjørnen og så at den hadde gravd seg et hull i marken. De skjønte den var farlig nå og forlot. Dagen etter dro en flokk opp fro å se etter den. De fant sporet lett og fulgte det til en skog-grop. Nils Olsa og Henrik Jonsa, en erfaren bjørneskytter, var i følget. Disse to lurte seg en omvei og kom ned på bjørnen slik at de så på ham ovenfra. To velrettede skudd, sier informanten, og bjørnen var død. Informanten legger til at det senere nok streifet bjørn over området, men ingen slo seg til her.


Neste kilde er et avisinnlegg av Rudolf Friborg. Jeg vet ikke i hvilken avis det sto eller hvilken dato og år. Rudolf Friborg viser til et annet avisinnlegg, så det finnes tydeligvis mer info, men jeg har det ikke. Rudolf Friborg sier den siste bjørnen ble felt i 1869 (informanten fra Steinjord sa 1872. Man er uenige om årstall tydeligvis). Rudolf Friborg forteller at hans bestefar Jon Henriksen kaldt Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk var på rypejakt i Kvitforsfjellene. Ryp-Jo hadde et munnladningsgevær og hadde det med seg (informanten fra Steinjord og Rudolf Friborg oppgir begge to at Ryp-Jo er den ene. Den andre er de uenige om. Informanten fra Steinjord sier begge hadde munnladningsgevær). Da det begynte å skymres litt gikk de ned gjennom Stabbursdalen. Der fikk de se en velvoksen bjørn i myrkanten. Ryp-Jo hadde bare en kule i munnladningsgeværet og spørsmålet ble om han burde skyte. Kameraten mente han skulle det, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Rudolf Friborg skriver i innlegget at bjørnen begynte å slå vilt rundt seg før den omsider dro seg oppover fjellsida og gjemte seg i en hule. Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk dro ned til bygda og fortalte dette til en de traff. Da de dagen etter dro oppover, hadde allerede flere gått opp. En manngard, sier Rudolf Friborg. Noen med haglegevær og noen med trestokker. Jon Henriksen, Ryp-jo, og skjøt bjørnen med munnladningen. Det oppsto en del diskusjon om retten til kjøtt og skinn. Det endte med at Ryp-Jo og Ole Nilsen fikk beholde skinnet som innbrakte 30 kr. Så langt Rudolf Friborg i et avisinnlegg.


Den tredje kilden er Helma Pedersen og Elise Olsen. De har fortalt på band til samisk undervisninga på Boltås/Trøssemark skoler. De forteller at Ryp-Jo og Gadja-Vulle var på tur ned fra fjellet etter å ha vært på jakt da de gikk seg på bjørnen. Ryp-Jo hadde munnladningsgeværet med. Han hadde bare en kule, og de lurte på om de skulle skyte. Gadja-Vulle sa skyt, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Dermed skjøt de sinnet av bjørnen. Samer sier at sinnet sitter i gallen, og når gallen rant ut, rant også sinnet ut av bjørnen. Den gjorde ikke noe, sto bare der før den trekte seg oppover mot fjellet. Guttene gikk ned. Dagen etter dro en hel flokk oppover etter den. Det var litt snø, og det var lett å se sporene etter den. Den lå under en berghammer med hodet på forlabbene. Skaidde-Nihkke var med i flokken. Han var bjørneskytter. Det er uklart hvem som skjøt bjørnen, men det synes å være Skaidde-Nihkke som lurte seg opp på berget. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen.


I siste del av fortellinga er det kun Elise Olsen og Helma Pedersen som forteller. Bjørnen var så lang som en langvogn. De fraktet bjørnen ned til bygda på kjelker. Der kokte de bjørnekjøttet, og alle spiste seg mette. Bjørnekjøtt er godt. Beina grov de ned. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen.


Historien varierer innafor en ramme. Rammen er at det en gang var mye bjørn i området her og at man måtte ta sine forholdsregler og vite hvordan man skulle opptre.


Jeg vet ikke hvem de nevnte menneskene i fortellingen er. Det får jeg prøve å finne ut etter hvert. Informanten fra Steinjorda nevner en del stedsnavn med bjørn i seg. Hvis disse navnene er i fra Steinjord-området er de i dag forsvunnet – det vil si lokaliseringa og kunnskapen om hvorfor det spesielle stedet fikk det navnet.


Det bør et eller annet sted i det området finnes et nedgravd bjørneskjelett.



Dette med ALT

Jeg er for tiden så jævlig sugen på å skrive – men hva hjelper det når jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Det er som å være sugen på banan – og det finnes ingen banan.


Jeg fortalte de andre at jeg var skrivesugen, men ikke visste hva jeg skulle skrive om. Pappa sa: Skriv om alt. Hva er alt? spurte jeg. Alt er alt, var svaret.


Cato den eldre i Romerriket var en luring som hadde et mantra lenge før yoga-folket og healerne fikk det. Han avsluttet alle sine taler i senatet med «Dessuten mener jeg Karthago bør ødelegges.» Gjentar man et mantra lenge nok går det gjerne slik man ønsker det. Jeg har også et mantra selv om jeg ikke har noen senat å framføre det til: «Sett deg med penn i hand, og hjernen begynner å lete fram det du skal skrive.» Nå hadde den luringen Cato den eldre et mantra til: «Hold deg til saken, så kommer ordene av seg selv.» Det er litt av et mantra, men jeg antar Cato den eldre kjente saken – og dermed også ordene. Jeg derimot kjenner ikke den saken jeg skal skrive om her.


Det er jævlig nifst når jeg tenker på hvilke mantra (les: hva de filer på), dagens politikere har hvis det er slik at gjentar man noe lenge nok blir det en sannhet selv om det egentlig er en løgn. Nå hadde nok den tidas politikere i det romerske senatet lenger sittetid enn i det norske senatet selv om noen der klamrer seg til sine plasser. Dette gjelder for så vidt også i det samiske senatet.


Men da har jeg satt meg til for å se om dette alt dukker opp når jeg skriver. Jeg gjentar nemlig like halsstarrig som han med Dessuten mener jeg Kartago bør ødelegges mitt mantra: Sett deg med penn i hand, og hjernen begynner å jobbe selv om du i det øyeblikket du setter deg til, er helt tom.


Men her sitter jeg da på den danske landsbygda og lurer på om ikke dette alt jeg skal skrive om snart melder seg. Pappa er en evig optimist og mener at man bare kan skrive om alt – uten å vite hva dette alt er. Jeg snurrer frenetisk på det samiske lær- og beinslipset som henger om halsen. Jeg har i blant disse litt maniske ting jeg gjør som å fingre på noe. Akkurat nå er en slik i blant-situasjon.


Vet dere forresten en hemmelighet google formidlet? Siden vi to ganger for dag frekventerer the Scandinavian Center of Nevromovement har jeg lurt på nøyaktig hvor dette Skandinavia er og hva navnet kommer av. Det er så enkelt med det begrepet Norden. Det omfatter hele potten i nord. Verre med Skandinavia siden man blant annet har den Skandinaviske halvøya som Norge og Sverige er en del av. Men tydeligvis regner Danmark seg også som Skandinavia og jeg vil tro at Åland hiver seg med her. I blant ser jeg Finland og Island medregnet. Færoyene? Usikker selv om det hører inn under Danmark. Grønland da? Nei, det er desidert ikke Skandinavia.


Google sier at navnet kommer fra Scania som er en gammel form av dagens Skåne. Videre sier google at romerne brukte i sin tid navnet om hele området nord for Germania. Skåne var visstnok et meget viktig senter i Danmark den gang det tilhørte Danmark.


Egentlig merkelig hvordan grensene i Norden har variert fram mot det man i dag må tro er faste grenser. Siden grensene ofte reguleres etter en krig - og akkurat nå her jeg sitter overmett i Nord-Sjælland - kan jeg ikke se for meg at vi blir å krige så veldig med hverandre, vi i Skandinavia eller Norden for den del. Likevel har vi grenser og småkriges om. Om ikke annet så om navn når grenser flyttes. Troms og Finnmark skal slås sammen, og hva blir navnet på den nye enheten? Jeg har en tanke om hva det nye gigantfylket i nord skal hete. Her i huset er vi svake for dette med Artic, arktiske området. Jeg elsker for eksempel å si at jeg er fra Artic eller at jeg er av de arktiske folk. For så vidt at jeg er nordnorsk og same, men det er mer svung over å være av de arktiske folk.
Skånland og Tjeldsund går også sammen og har uten noe om og men avgjort det nye kommunenavnet – Tjeldsund. Da er man tilbake til at den kommunen jeg bor i får et navn med saltvann i seg – sund. Auda, der blingset jeg litt. Saken er at i sin tid ble Astafjord og Skånland slått sammen, og navnet Astafjord forsvant som kommunenavn. Slik fikk den nye kommunen ikke et navn med saltvann i seg. Men nå er den saken ordnet. Tjeldsundet er helt klart saltvan


Det nærmer seg leggetid og jeg skal hamle meg oppover trappa og legge meg. Å ha en seng som klumser en er ingen selvfølgelighet.


domantrener


PS. Da har jeg fått en liten ide på hva dette alt er som pappa foreslo jeg kunne skrive om. Jeg skal vurdere om jeg spør flere ganger. Da kanskje han foreslår å skrive om intet og hva er nå egentlig intet? Det er ikke, uansett hva ordbøkene sier, et antonym til alt. Man kan kanskje, jeg sier kanskje, tenke seg noe av det som befinner seg i det store altet, men hva befinner seg i det store intet? Og her står jeg fast og finner ikke på google hvem som ble kalt til å holde en preken og fikk beskjed om at prekenen skulle ligge klar når han kom, men da han kom lå det et tomt ark der. Han tok det opp betraktet det og sa: Her er det intet. Så snudde han arket og fortsatte: Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.
Følgelig kan det ikke være intet i intet.

Jeg er for tiden så jævlig sugen på å skrive – men hva hjelper det når jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Det er som å være sugen på banan – og det finnes ingen banan.


Jeg fortalte de andre at jeg var skrivesugen, men ikke visste hva jeg skulle skrive om. Pappa sa: Skriv om alt. Hva er alt? spurte jeg. Alt er alt, var svaret.


Cato den eldre i Romerriket var en luring som hadde et mantra lenge før yoga-folket og healerne fikk det. Han avsluttet alle sine taler i senatet med «Dessuten mener jeg Karthago bør ødelegges.» Gjentar man et mantra lenge nok går det gjerne slik man ønsker det. Jeg har også et mantra selv om jeg ikke har noen senat å framføre det til: «Sett deg med penn i hand, og hjernen begynner å lete fram det du skal skrive.» Nå hadde den luringen Cato den eldre et mantra til: «Hold deg til saken, så kommer ordene av seg selv.» Det er litt av et mantra, men jeg antar Cato den eldre kjente saken – og dermed også ordene. Jeg derimot kjenner ikke den saken jeg skal skrive om her.


Det er jævlig nifst når jeg tenker på hvilke mantra (les: hva de filer på), dagens politikere har hvis det er slik at gjentar man noe lenge nok blir det en sannhet selv om det egentlig er en løgn. Nå hadde nok den tidas politikere i det romerske senatet lenger sittetid enn i det norske senatet selv om noen der klamrer seg til sine plasser. Dette gjelder for så vidt også i det samiske senatet.


Men da har jeg satt meg til for å se om dette alt dukker opp når jeg skriver. Jeg gjentar nemlig like halsstarrig som han med Dessuten mener jeg Kartago bør ødelegges mitt mantra: Sett deg med penn i hand, og hjernen begynner å jobbe selv om du i det øyeblikket du setter deg til, er helt tom.


Men her sitter jeg da på den danske landsbygda og lurer på om ikke dette alt jeg skal skrive om snart melder seg. Pappa er en evig optimist og mener at man bare kan skrive om alt – uten å vite hva dette alt er. Jeg snurrer frenetisk på det samiske lær- og beinslipset som henger om halsen. Jeg har i blant disse litt maniske ting jeg gjør som å fingre på noe. Akkurat nå er en slik i blant-situasjon.


Vet dere forresten en hemmelighet google formidlet? Siden vi to ganger for dag frekventerer the Scandinavian Center of Nevromovement har jeg lurt på nøyaktig hvor dette Skandinavia er og hva navnet kommer av. Det er så enkelt med det begrepet Norden. Det omfatter hele potten i nord. Verre med Skandinavia siden man blant annet har den Skandinaviske halvøya som Norge og Sverige er en del av. Men tydeligvis regner Danmark seg også som Skandinavia og jeg vil tro at Åland hiver seg med her. I blant ser jeg Finland og Island medregnet. Færoyene? Usikker selv om det hører inn under Danmark. Grønland da? Nei, det er desidert ikke Skandinavia.


Google sier at navnet kommer fra Scania som er en gammel form av dagens Skåne. Videre sier google at romerne brukte i sin tid navnet om hele området nord for Germania. Skåne var visstnok et meget viktig senter i Danmark den gang det tilhørte Danmark.


Egentlig merkelig hvordan grensene i Norden har variert fram mot det man i dag må tro er faste grenser. Siden grensene ofte reguleres etter en krig - og akkurat nå her jeg sitter overmett i Nord-Sjælland - kan jeg ikke se for meg at vi blir å krige så veldig med hverandre, vi i Skandinavia eller Norden for den del. Likevel har vi grenser og småkriges om. Om ikke annet så om navn når grenser flyttes. Troms og Finnmark skal slås sammen, og hva blir navnet på den nye enheten? Jeg har en tanke om hva det nye gigantfylket i nord skal hete. Her i huset er vi svake for dette med Artic, arktiske området. Jeg elsker for eksempel å si at jeg er fra Artic eller at jeg er av de arktiske folk. For så vidt at jeg er nordnorsk og same, men det er mer svung over å være av de arktiske folk.
Skånland og Tjeldsund går også sammen og har uten noe om og men avgjort det nye kommunenavnet – Tjeldsund. Da er man tilbake til at den kommunen jeg bor i får et navn med saltvann i seg – sund. Auda, der blingset jeg litt. Saken er at i sin tid ble Astafjord og Skånland slått sammen, og navnet Astafjord forsvant som kommunenavn. Slik fikk den nye kommunen ikke et navn med saltvann i seg. Men nå er den saken ordnet. Tjeldsundet er helt klart saltvan


Det nærmer seg leggetid og jeg skal hamle meg oppover trappa og legge meg. Å ha en seng som klumser en er ingen selvfølgelighet.


domantrener


PS. Da har jeg fått en liten ide på hva dette alt er som pappa foreslo jeg kunne skrive om. Jeg skal vurdere om jeg spør flere ganger. Da kanskje han foreslår å skrive om intet og hva er nå egentlig intet? Det er ikke, uansett hva ordbøkene sier, et antonym til alt. Man kan kanskje, jeg sier kanskje, tenke seg noe av det som befinner seg i det store altet, men hva befinner seg i det store intet? Og her står jeg fast og finner ikke på google hvem som ble kalt til å holde en preken og fikk beskjed om at prekenen skulle ligge klar når han kom, men da han kom lå det et tomt ark der. Han tok det opp betraktet det og sa: Her er det intet. Så snudde han arket og fortsatte: Og her er intet, men av intet skapte Gud himmel og jord.

Følgelig kan det ikke være intet i intet.

lørdag 11. november 2017

Den siste bjørnen i Markebygda

Historien om den siste bjørnen i Markebygda har jeg puslet sammen fra tre kilder. Jeg vil etter hvert vise til dem. Jeg vet at det ikke er akademisk praksis, men det er domantrener-praksis. I Fimbul nr… er det et intervju med en anonym forteller fra Steinjord. I 1872 kom fire bjørner til bygda, en svær slagbjørn og en binne med to unger. Det er slagbjørnen som er helten i historien. Hvor det ble av binna og ungene vites ikke. Informanten forteller at området var et yndet sted for bjørn, og alle navn rundt om vitner om det: Bjørnbakken, Bjørnåsen, Bjørnsteien, Bjørneberget med flere. Utpå høsten dukket slagbjørnen opp i Steinjorda. En mann informanten kaller Stor-Peder, han skulle være meget modig, tok på seg å gjete buskapen. En ettermiddag kom bjørnen, og Stor-Peder begynte å hive stein og kjepper mot den, men da den reiste seg på to i all sin velde, klappa framlabbene sammen og frøste ut et brøl, da ble selveste Stor-Peder redd. Heldigvis hadde far hans, Jo-Andreas, hørt bjørnebrølet og kom til hjelp. Faktisk stakk bjørnen av da, men om natta var den tilbake ved gammen til Nils og Market i Holla. Sauene lå ute på marka ved gammen og bjørnen jaget sauene rundt og rundt. Nils og Market hørte trampet og brølene av den, men torde ikke gå ut. Bjørnen stakk av med Markets største sau. Så langt er kildene entydige. Senhøsten dukker denne slagbjørnen opp i Trøssemark-området. Fortellingens ramme er den samme, men innholdet varierer litt fra kilde til kilde. Informanten i Fimbul forteller at reinsamen Nils Olsa og Ryp-Jo, som da bare var 15 år, var på fjellet og på tur ned da de så en svær bjørn. De la i veg etter bjørnen med sine munnladningsgeværer. Ryp-Jo så bjørnen og sendte et skudd mot den. Nils-Olsa hørte skuddet og løp kameraten til unnsetning. De fulgte sporet etter bjørnen og så at den hadde gravd seg et hull i marken. De skjønte den var farlig nå og forlot. Dagen etter dro en flokk opp fro å se etter den. De fant sporet lett og fulgte det til en skog-grop. Nils Olsa og Henrik Jonsa, en erfaren bjørneskytter, var i følget. Disse to lurte seg en omvei og kom ned på bjørnen slik at de så på ham ovenfra. To velrettede skudd, sier informanten, og bjørnen var død. Informanten legger til at det senere nok streifet bjørn over området, men ingen slo seg til her. Neste kilde er et avisinnlegg av Rudolf Friborg. Jeg vet ikke i hvilken avis det sto eller hvilken dato og år. Rudolf Friborg viser til et annet avisinnlegg, så det finnes tydeligvis mer info, men jeg har det ikke. Rudolf Friborg sier den siste bjørnen ble felt i 1869 (informanten fra Steinjord sa 1872. Man er uenige om årstall tydeligvis). Rudolf Friborg forteller at hans bestefar Jon Henriksen kaldt Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk var på rypejakt i Kvitforsfjellene. Ryp-Jo hadde et munnladningsgevær og hadde det med seg (informanten fra Steinjord og Rudolf Friborg oppgir begge to at Ryp-Jo er den ene. Den andre er de uenige om. Informanten fra Steinjord sier begge hadde munnladningsgevær). Da det begynte å skymres litt gikk de ned gjennom Stabbursdalen. Der fikk de se en velvoksen bjørn i myrkanten. Ryp-Jo hadde bare en kule i munnladningsgeværet og spørsmålet ble om han burde skyte. Kameraten mente han skulle det, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Rudolf Friborg skriver i innlegget at bjørnen begynte å slå vilt rundt seg før den omsider dro seg oppover fjellsida og gjemte seg i en hule. Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk dro ned til bygda og fortalte dette til en de traff. Da de dagen etter dro oppover, hadde allerede flere gått opp. En manngard, sier Rudolf Friborg. Noen med haglegevær og noen med trestokker. Jon Henriksen, Ryp-jo, og skjøt bjørnen med munnladningen. Det oppsto en del diskusjon om retten til kjøtt og skinn. Det endte med at Ryp-Jo og Ole Nilsen fikk beholde skinnet som innbrakte 30 kr. Så langt Rudolf Friborg i et avisinnlegg. Den tredje kilden er Helma Pedersen og Elise Olsen. De har fortalt på band til samisk undervisninga på Boltås/Trøssemark skoler. De forteller at Ryp-Jo og Gadja-Vulle var på tur ned fra fjellet etter å ha vært på jakt da de gikk seg på bjørnen. Ryp-Jo hadde munnladningsgeværet med. Han hadde bare en kule, og de lurte på om de skulle skyte. Gadja-Vulle sa skyt, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Dermed skjøt de sinnet av bjørnen. Samer sier at sinnet sitter i gallen, og når gallen rant ut, rant også sinnet ut av bjørnen. Den gjorde ikke noe, sto bare der før den trekte seg oppover mot fjellet. Guttene gikk ned. Dagen etter dro en hel flokk oppover etter den. Det var litt snø, og det var lett å se sporene etter den. Den lå under en berghammer med hodet på forlabbene. Skaidde-Nihkke var med i flokken. Han var bjørneskytter. Det er uklart hvem som skjøt bjørnen, men det synes å være Skaidde-Nihkke som lurte seg opp på berget. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen. I siste del av fortellinga er det kun Elise Olsen og Helma Pedersen som forteller. Bjørnen var så lang som en langvogn. De fraktet bjørnen ned til bygda på kjelker. Der kokte de bjørnekjøttet, og alle spiste seg mette. Bjørnekjøtt er godt. Beina grov de ned. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen. Historien varierer innafor en ramme. Rammen er at det en gang var mye bjørn i området her og at man måtte ta sine forholdsregler og vite hvordan man skulle opptre. Jeg vet ikke hvem de nevnte menneskene i fortellingen er. Det får jeg prøve å finne ut etter hvert. Informanten fra Steinjorda nevner en del stedsnavn med bjørn i seg. Hvis disse navnene er i fra Steinjord-området er de i dag forsvunnet – det vil si lokaliseringa og kunnskapen om hvorfor det spesielle stedet fikk det navnet. Det bør et eller annet sted i det området finnes et nedgravd bjørneskjelett.

Å bli klumsert

Vi sitter på vår stamrestaurant her i Fredensborg. Vi kaller det kineseren. Det er en kinesisk restaurant som har skiftet eier siden vi første gang var her i 2014 (var det vel?). De har lunchbuffet hver dag og 1) Maten er god. 2) Maten er billig. Dette er vårt stamsted som vi frekventere når vi er i Fredensborg. Alle de gangene jeg har spist her, har noen fra eierfamilien spist ved det nederste bordet. Jeg tenkte ikke noe særlig på det før Lisbeth påpekte det, og jeg lurer på om det er en kinesisk skikk å spise med gjestene? Men i dag spiste ingen der. Så er det slik at den ene tanken drar den andre med seg. Mens jeg er inne på stamspisesteder: Ingen sted i Philadelphia er maten så god og det er så godt å sitte og spise som på trappa på Chestnut Hil hotel. Patioen kaller hotellet det sjøl. Men det er en trrappeutvidelse. Jeg husker en gang vi kom dit – vi bodde på hotellet og jeg datt i senga – vi hadde tross alt stått opp klokka fem heime og reist og mast først gjennom Gardermoen så gjennom Frankfurt til Philadelphia, så videre opp til Chestnut Hill. Jeg var dautrøtt, men før jeg datt i senga, rakk jeg en bønn (noen kaller det en ordre): ikke gå på trappa og spis uten meg. Hertingene er hyggelige, så de ventet til jeg neste dag klarte lee på meg. Da gikk vi på trappa. Har dere forreste lagt merke til at det er mer enn ingrediensene i maten som gjør smaken? Det betyr noe HVOR man spiser og faktisk HVA man har maten på. Jeg la ikke merke til det før Anka en gang sa om en kopp: kaffen blir ikke god i den. Deretter begynte jeg å følge med, og ja: mat og smak er mer enn ingredienser. Men tilbake til tråden: Sengevarmen klumser meg.Dette med å være paralysert i senga, ikke å klare å røre på seg, det minner meg om det emnet jeg for tiden skriver om: Rovdyr i Markebygda. I det emnet har jeg lært at enkelte rovdyr paralyserer folk så man ikke klarer røre på seg. Men klarer man røre på den minste muskel, er tilstanden brutt. I Qvigstads ordliste fra Vesterålen og Kaldfjorden kalles det at bjørnen klumser folk. Klumse er et godt ord man burde bruke i stedet for paralysere. Linda Eide har i sitt språksjov virkelig et poeng når hun sier: kan vi please få tilbake de gamle ordene? Jeg er halvveis i oppholdet på Scandinavian Center of Neuromovement. Kanskje burde jeg si litt om dette programmet, Anat Baniel Method, ABM, men jeg overlater den jobben til min venn Simen på Sandane. Hans far har tatt ABM-utdanning og er Norges første ABM-terapeut. Simen er min bror i ånden. Jjeg tenker på ham som den lille luringen på Sandane. Årsaken til det er at da den luringen begynte å gå, ba han om sponsorer for hver meter han gikk på en uke (tror jeg det var). Det motsatte av den lille luringen fra Sandane er den store naive tosken i Skånland. Jeg tippet nemlig at han ville gå for maks 500 kroner på en uke, så jeg meldte meg på som sponsor. Og selvsagt: den uka gikk Simen som Jerusalems skomaker, evig og hvileløst. Og min andel ble mellom 2 -3000 kroner. Det er derfor jeg tenker på ham som den lille luringen. Det han fikk inn på dette, gikk til et barnehjem i Manilla. Forresten, da Sigbjørn og Sigrid giftet seg i 2014, skrev Simen DEN nydelige bryllupssangen til dem. Han skriver lyrikk og setter musikk til – min bror og venn Simen. Denne gangen bor vi i Peders Minde – som jeg nok har nevnt – på landbygda her, og det forundrer meg at et lite land som Danmark har så mye landsbygd. Svære vidder. Men bostedet er det eneste som er forskjellig. Ellers gjør vi det samme: Drar to ganger om dag på senteret, handler på Super-Brugsen, spiser noen dager hos kineseren og drar på det lille særbakeriet som baker glutenfritt og biodynamisk. Pluss antagelig sukkerløst tror jeg. Og selvfølgelig, sist men viktig, viktig: Innom Camilla Holm på fru Holms lopperi. Hun sier jeg er æresgjest der. Og så glemte jeg at vi en dag kjører til Øresund, følger den til den går over i Kattegat, stanser i Gilleleje, Sjællands nordligste punkt, og spiser og tar snarveien ned til Fredensborg. Det høres innmari langt ut, men er som en harstadtur å regne.

søndag 5. november 2017

Fra det ene til det andre, skal en...

Fra det ene til det andre skal en fattig stakkar vandre, sa en eller annen. Og rett hadde han i diverse betydninger. Vi er ankommet det stedet hvor vi skal bli i tolv-fjorten dager, Peders Minde i Fredensborg. Ørredfiskeriet hadde ikke hus E ledig. Derfor er vi her: Fra den ene skogen til den andre, skal en byglad person vandre. Vi reiste altså i går til Danmark, og reisen er som en annen person jeg ikke vet hvem er, har sagt: En prosess! Ikke et mål. Dette stemmer for pappa og meg. Ikke for mamma som skulle ønske hun kunne reise som en e-post, et tastetrykk, og så er en framme. Men ikke skjønner jeg hva slags opplevelse det kan være å rase gjennom cyberspace i sekunder før man kommer til målet. Pappa og jeg derimot, som liker den langsomme reisen – om da flyreise kan kalles langsomt, men alt er relativt og må ses i sammenligning med noe annet. Denne gangen har jeg ikke observert noe spesielt på reisen før vi kom til Kastrup. Joda, forresten, jeg kjempet meg til vindusplass hele veien. Det er første gangen. Ellers har jeg sittet som en hamburger klemt mellom hertingene. Nå var det ikke så mye å se fra Evenes om man da ikke skal kalle det å få betrakte tåke fra orkesterplass for noe. Likeså å betrakte regndråpene på tur ned til Gardermoen og på tur opp fra Gardermoen mot Kastrup. På Gardermoen ble gruppen fulltallig for da vi kom til utgangen til Kastrup var Lisbeth der. Så vi var fire som entret flyet. Som nevnt, jeg bøflet meg til vindusplass og håpte jeg skulle få full uttelling når vi landet. Saken var nemlig at en gang vi kom for landing der, svingte kapteinen elegant lavt over Øresund (syntes jeg) så den ene vingen nesten sopte i vannet. Men da hadde jeg dessverre midt-plass. Fanden som jeg ble lurt. Denne gangen var det ingen manøver over Øresund. Til gjengjeld ble det vel litt underholdning da assistansen kom. Jeg har assistanse på flyplasser. En mann som snakket dansk slik jeg vil tippe mine tippoldeforeldre snakket norsk. Hvis jeg får være litt frekk…..så virket det ikke som om han syntes det var topp å dra på oss. Vi startet med rullestol fram til flyplassbilen og nivået av action økte der. Assistansen lurte på om HAN kunne sitte her (for det var dit den samme HAN headet). Men assistenten, jeg kaller ham heretter han, syntes ikke at HAN kunne sitte der. Så HAN sleit seg i vei, brøt seg fram til rullestolen og antok HAN kunne sitte der da. Han mente da at HAN kunne forbli i rullestolen og at noen sprang ved siden av flyplassbilen med HAN i rullestolen. Ting ble enda mer spennende da en kvinne kom ilende til for å hjelpe. Jeg skjønner egentlig ikke hennes plan, men hun også hadde sterke meninger om hva HAN skulle gjøre og hvor HAN skulle sitte. Til slutt brøt hertingene inn og lempet Magne over i et sete i flyplassbilen og av sted bar det med oss. Da hadde først hun som kom til sagt at hun hadde jobbet 20 år i offentlig omsorg så hun visste hvordan HAN skulle ha det. Assistenten prøvde hele tida å bli kvitt oss siden han stadig spurte hvor langt han skulle følge oss. Når han hørte at vi skulle til shuttle-bussen til Hertz, konkluderte han med at han ikke visste hvor det var. Pappa sa at han visste, så assistenten kunne følge på. Det måtte han egentlig, for han ville ha tilbake den rullestolen jeg nå satt i. Og den skulle jeg bruke til shuttle-bussen. Vi og shuttle-bussen kom samtidig til busstoppen, og det ble hastverk med å lempe inn bagasjen pluss oss fire. Gjetter noen på at assistenten hjalp oss? De som sier ja, tar feil. Gjetter noen på om han hadde tid til å vente til jeg var helt ute av rullestolen? De som sier ja tar feil. Han reiv til seg rullestolen i det øyeblikk jeg reiste meg. Men vi kom oss nå om bord og av på Hertz. By the way, bussjåføren spurte hvor vi skulle, og pappa sa Hørtz slik vi har lært det i Skånland. Hørts? sa bussjåføren. Han hadde aldri hørt noen uttale det slik. Han sa hertz nesten som vi sa det før vi lærte at det hette hørtz. Så stompet vi oss i bilen og la i veg mot Fredensborg. Første stopp hos «kineseren» for å spise middag. Så på Super-Bruksen for å handle siden vi kommer til et tomt kjøkken. domantrener

onsdag 1. november 2017

Dette med sin plass i livet

To ting i livet er grunnleggende: luktesansen og matlysten. Jeg vet jeg pleier spøker med hertingen (heter det slik dokker som har lært norsk på skolen?), men stort sett er det spøk. Jeg setter jo pris på hertingene, enormt stor pris og vet at sånne hertinger skal man lete lenge etter. For eksempel er de noen luringer om jeg kan si det slik. En annen måte å si det på er at de har en del ideer om livet i praksis også på grunnplanet. Ett av dem er årsaken til at jeg nå blogger. De aller fleste morgener siver det god matlukt inn til senga mi. Og jeg må tilstå at jeg får en kamp mellom magen og sengevarmen. I slike stunder forstår jeg godt men favoritt-litterærfigur Jieppe på Bjerget som fikk en kamp mellom magen og ryggen. Jieppe likte alkohol. Hans kone likte ikke at Jieppe likte alkohol og drakk opp familiens penger, så hun dengte ham hver gang det skjedde. Stakkars Jieppe kom i et dilemma mellom magen og ryggen. Magen ville ha det Jacob skomaker serverte i ølbulen sin, ryggen ville det ikke. Den husket Nilles ris. Ofte når jeg våkner om morgenen (vel, det er en overdrivelse at jeg våkner, jeg blir vekket og må våkne) lukter det et eller annet godt. Da slår kampen til mellom magen og sengevarmen. Det er egentlig av null betydning hvem av dem som vinner, for over dem står sjefen over sjefen, diktatoren, og insisterer på at det er morgen. Resultatet er at magen vinner kampen. Jeg forlater senga. Noe skal man ha å forundre seg over, pleide min oldemor visstnok å si og om forundringa gikk ut over det man burde gjøre, sa hun: Gangeløs må ett gjøre. Jeg liker å forundre meg over noe, og hvis dagen tilbringes totalt her i huset, må det selvsagt være noe her man kan forundre seg over. Denne gangen er det dette med å fylle sin plass. De fleste ganger går jeg mens vi spiser og sjekker i kjøleskapet og rundt omkring om de lovpriste hertingene har gjemt unna noe godt de mener ikke skal ta plassen til det sunne – det de definerer som sunt. Noen ganger går jeg bomtur noen ganger ikke, sånn er det bare. I dag ble jeg stående foran det velfylte kjøleskapet og betrakte det som var der. For en stund siden kjøpte vi nytt kjøleskap, et stort et. Det gamle fungerte for så vidt, men lagerplassen var liten. For eksempel var hyllene i døra blitt borte. Det kjøleskapet har vi hatt så lenge jeg kan huske. Jeg husker forresten hvor sjokkert jeg ble da det ble snakk om nytt kjøleskap siden den vi hadde fungerte. Jeg tenkte med meg sjøl at det nok bare ble med snakket et hus hvor man ikke kjøper noe nytt. Jeg la meg ikke opp i den saken siden det ikke er jeg som skal stable og få plass til ting. Men bare et halvt år etter at saken kom på banen, ble kjøleskap kjøpt. Og det er dette kjøleskapet jeg ble stående foran og filosofere i morges. Da det først kom i huset, var det kjempegod plass i det. Men i dag – det jeg så var et stappfullt skap, akkurat slik det gamle hadde vært: Stappfullt. Merkelig hvordan ting fylles opp og tar den plassen man gir det. Er det slik i livet også? Dette med å ta stor plass, mener jeg, er det, med folk som med kjøleskapet vårt at de fyller den plassen de har til rådighet? Eller for noen den plassen man gir dem? Noen tar stor plass fordi de ønsker å ta stor plass og tilstreber seg det. Det blir en kunstig og tungvint stor plass-taking. Andre tar stor plass ved den måten de fungerer på. For eksempel ved å surke og furte. Så har vi mennesker som Áilohaš (så dokumentar om ham nettopp). Han er karismatisk og skulle slik ta stor plass, men han tar ikke plassen fra andre. Han gir tvert om plass. Jeg velger å bruke persens om ham for han lever som personlighet. Man kan nesten ikke ta opp emnet om å ta stor plass uten å komme inn på ham som trengte stor plass – Lebensraum. Nå vet man jo hvordan det gikk med ham og hans livsrom. Nå skal man ikke blåse av magen. Nyere forsking viser at magen er mer sentral og har en viktigere posisjon enn man tidligere har trodd. Man har nesten som en hjerne i magen. Av utseende er de to hjernene visstnok forskjellige. Tarmhjernen kan kommunisere med hodehjernen via hormoner, nervesignaler og neurostransmittere sier en forskning. Så dermed vet man at det går en jevnlig strøm og konversasjon mellom tarmene og hodet. Sikkert passerer den strømmen også hjertet, og da er gammel kunnskap om veien til mannens hjerte ikke så avleggs. En annen sak, en litt nifs sak, er at man i dag mener at tarmbakterier påvirker humøret. Faktisk så jeg en film omkring det på Arena filmklubb i Harstad for en del år siden. Da var det om melkeprodukter og hva det kunne forårsake av trøbbel dersom tarmene og systemet for øvrig ikke klarte å ta seg av melk. domantrener PS. Bloggen har ligget en stund, over en uke, og jeg har vurdert å la den ligge. Men så hørte jeg en telefonsamtale her i huset om å ha plass – og vel, da tenkte jeg at dette med å ta sin plass, fylle sin plass eller ta mer enn sin plass av livet-

fredag 27. oktober 2017

Bjørnen, ulven - og vi

Da begynner jeg med emnet rovdyr i Markebygda. Triggeren denne gangen er Just Qvigstads lappiske ordbok fra Kaldfjorden og Vesterålen. Der dukker det opp mange ord på bjørn og også dette med at man ikke kunne kalle bjørnen ved navn. Derfor finnes det mange ord på bjørn i ordlista - ærverdige og respektfulle begrep som áddjá, meahcceáddjá eller meahcceájjá (mæcce | mæc'ce, g. mēcce. mæc'ceaj'ja, den skulde ikke kaldes bǽrn). (mæc'c-ajja godda vel gat'tijæj'je). I ordlista finner jeg også at ulven kan legge søvn på gjeteren slik at gjeteren ikke ble i stand til å ivareta flokken sin. čerpmá, čirmmis, čirpmá, návdi, sluggi, šluggi, varga čĭr'mą, g. čĭrmą, ulv: čir'ma bijja nakkaraid ol'mu allijen (ol'mujen) (lægger sŏvn paa gjæteren). Bjørn kan paralysere hunder glum'set, klumse; bærn glum'ses(k) bennag; i bæsak ciellat, jus bærn voai'na bennag ow'dal. Jus bēn voai'na bērn ow'dal, de bēn ciella dâlle. Hos oss finner jeg at ulven tar stemmen fra gjeteren slik at gjeteren ikke får ropt om hjelp. Ruomas sánehuhttá olbmuid . Dog hadde man kunnskap om hvordan å forhindre dette. Hvis man først blåste opp i kofteermet sitt og så skreik til ulven, klarte ulven ikke ta stemmen til gjeteren. Man ble ikke stemmeløs for evig. Det kunne ta opp til ett døgn før man fikk stemmen tilbake. Også i dette arbeidet støtter jeg meg til de opptaka jeg har fått tilgang til. Pluss i dette tilfellet også til et arbeid gjort av samiskundervisninga i Boltås/Trøssemark skoler. De hadde rovdyr som prosjekt på den tida da den verste rovdyrdebatten raste sentralt i 2002. Det ble laget et samisk-språklig hefte med sammendrag på norsk. Várdobaiki med Mats Olsen sto for lay-out. Dette heftet er ikke for salg. Jeg tror det ble laget kun til lærer og elever. I ett av opptakene finner jeg at man i Salangen også kunne bruke uærbødige navn som Boaresgáma eller Stuorgáma på bjørnen. Men det likte naturlig nok bjørnen ikke og ble sint. Skulle man snakke pent om bjørnen kalte man den Āddjá. Stedsnavn som Āddjavuovdi og Āddjáčeahkki i Salangen kommer fra bjørnen. Noe må ha skjedd som gjør at disse stedene har navn etter bjørn. Dessverre vet jeg ikke hva. . Stedsnavn med villdyr i seg har vi her i Planterhaugen også. Og det ganske sentralt. Selv om det i dag ikke er mange, om noen, som husker tida da ulv og bjørn ferdes her, har de satt spor etter seg i form av navn. Biennaviessu ligger ganske så sentralt i bygda og man passere den ofte. Der skal det ha vært et gammelt bjørnehi. I dag er det elgen som er det store samtaleemnet, men så vidt jeg vet er det ingen navn i bygda knyttet til elg. Dette til tross for at elgen spaserer rundt husene etter eget forgodtbefinnende og etter eventuelle bærbusker. Mange stedsnavn rundt om i Markebygda her – skal lage en liste til slutt i dokumentet -forteller at selv om ulv og bjørn ikke vandrer rundt blant oss her i bygda i dag, har de vært meget tilstedeværende og påvirket forholdene. Rundt disse to dyra har det også utkrystallisert seg talemåter. I en tid hvor både bjørn og ulv huserte i et område med husdyr og mennesker utviklet man en del forholdsregler. Grindgang var et av dem. Man satte opp grinder, ganske vide, og der måtte husdyra oppholde seg. Når husdyra hadde beitet det ned i grinda og gjødslet det godt, flyttet man grindene. Dette kaltes å grindgå, riŋŋaid váccehit. I tillegg til at man beskyttet husdyra mot særlig ulv, fikk man dyrket opp store områder slik. Mange stedsnavn viser til dette. Liker over bakken her jeg sitter, dyrket Ereg Ommot opp store områder ved grindgang. Man satte faktisk i de verste tider også vakt ved grindene om natta. Da hadde man ild til hjelp. Man laget seg flere beassespáiddar, neverfakler. En slik fakkel er en stav med tørr never surra godt om den ene enden. Dersom ulven angrep, stakk man fakler i varmen og kastet den ene mot ulveflokken mens man med den andre beskyttet seg sjøl. På de årstidene der husdyra var i grindene hele natten, melket man også der inne. Man tok ikke unødige sjanser. Å gjete buskapen var en annen måte å forholde seg på til rovdyra. Gjeting var stort sett arbeidet til barn og ungdom. Det var faktisk et yrke i datida. I materialet finner jeg også at man reiste bort for å gjete. En informant forteller at hun var på tur heim fra gjeterjobb i Vesterålen. Hun reiste med Dampen. På båten var også Dundor-Heika som hadde vært i Vesterålen på bjørnejakt. På båten skjedde det noe. Dette er en begivenhetsrik historie nettopp siden den knyttet til Dundor-Heikka, men jeg kommer ikke inn på den her. Det er mange fortellinger om bjørnejakt i Vesterålen, men jeg går ikke inn på det heller. Ulven var i den tida både tallrik og nærsøkende. Ulven er jo flokkdyr og har den makt det ligger i ferdes i flokk. Noe som illustrerer hvor nærsøkende og pågående en ulveflokk kunne være, er de forholdsregler folk tok i gammene sine. Om kveldene og nettene søkte ulveflokken gjerne mot gammene, og barn hadde klar beskjed om ikke å gå ut, ikke en gang åpne gammedøra, forteller en informant bosatt i Trøssemark. Enkelte gammedører var ikke helt tette nede mot šielbmá, dørstokken. Vargene søkte da å klore seg fram under døra. De luktet sikkert mat. Datidas dørhengsler var slik at man kunne løfte gammedøra rett opp og av. Informanten husker at mange pleide slå en spiker i dørramma og binde døra ned mot hengslene slik at den ikke lot seg løfte av. En annen informant husker at man pleide ta piggtråd inn i gammen og legge mot glipa mellom škielbmá og døra samt i lohpu. En gang hadde nemlig en ulveflokk fått trykket inn gammedøra. Man måtte gardere seg på alle vis. En tredje informant fortalte at de i deres familie alltid tok øksa med inn i gammen og la den ved døra klar til å hugge i varglabbene dersom vargen skulle prøve å klore seg fram under døra. Jeg går nå over til å prøve å få ned spesielle historier og også tar jeg imot tips.

søndag 15. oktober 2017

Ikke ligget på skrivelatsiden

Jeg vet jeg ikke har blogget på lenge. Men jeg har ikke ligget på skrive-latsiden likevel. Jeg er blitt helt opphengt i det arbeidet jeg holder på med: Ditt og datt fra Markebygda, eller kanskje jeg skal si Hørt og uhørt fra Markebygda. Det er et uventet stort arbeid, stort i betydningen av at det krever en del. Jeg har fått lov til å bruke mammas rikholdige opptak som hun har gjort fra 1987 og jeg vet ikke hvor lenge. Det er enkelt å bruke – det vil si det er enkelt finne fram i det, for lille Emma Margret har sittet og lyttet gjennom de nesten hundre kassettband og har systematisert dem i world-tabeller. En kolonne for emnet, en for bandnummer, en for informant osv. Følgelig kan jeg søke i dette arbeidet og se at i band x forteller informant 19 om krigen, i band y forteller informant 38 etc. Stoffet er der, men likevel er. det tidkrevende Jeg begynte med emnet Jonnerovvi, den brua som forbinder Skånland og Evenes like rett nedafor her. Rundt der har det skjedd masse. Da det emnet var ferdig – det ble faktisk 6-7 sider, var jeg tilbake til start. Hva skulle jeg starte på? Hvilket emne? Så dro vi en dag til Trondarnes historiske senter for å høre på Frode Bygdnes’ foredrag om Finnmarksleiren i Harstad. Mens jeg hørte på ham bestemte jeg meg for neste emne: Krigen slik den ble opplevd i Markebygda. Siden har jeg puslet med det. Puslet og puslet – det er slik at når jeg først har begynt med noe, lager jeg et rotterace for å få det ferdig, og la meg bare si: Jeg har jaget så på emnet krigen i Markebygda at det ensten er blitt krig her, jeg er blitt delvis uvenner med sekretariatet som skal hjelpe til med research og diverse annet. I mammas band har informantene fått nummer, og selvsagt kunne jeg bare bruke det slik, men det er hyggelig synes jeg å kunne fortelle hvem informanten er. For eksempel – hvem er det som forteller om tyskerne på skole-salen på Boltås skole. De fleste av informantene er døde, og jeg må via facebook spørre deres barn om jeg kan bruke foreldrenes navn. Det tar tid. Så vil gjerne barna at jeg sender over akkurat den biten der deres foreldre er sitert. Det gjør jeg selvsagt. Alt i alt tar dette tid, og krever mye – mest av sekretariatet kanskje som skal facilitere også i aktiviteten på facebook, pluss lete fram stoff. Det er derfor jeg nå skriver en vanlig blogg og ikke jobber med Markebygda. Et kompromiss, for sekretariatet er opptrekt og jeg er skrivesugen - og jeg tør ikke ymte frampå om å fortsette på Markebygdhistorien i dag. Dessuten har jeg et helv kjør, og da er det vanskeligere å facilitere for eksempel på facebook. I morgen er det riding og basseng, og så får vi se hva en ny uke vil føre med seg. domantrener

lørdag 30. september 2017

Krigen i Markebygda

Tilfeldigheter er ikke tilfeldigheter. Ting skjer som om noen har lagt en plan. Jeg er som nevnt ferdig med emnet Jonnerovvi og lurte på hva jeg nå skulle grave i. Hadde ingen plan da vi torsdag dro til Harstad for å høre på Frode Bygdnes’ foredrag om Finnmarksleiren. Mens jeg lyttet til det foredraget om vår nære og for meg ukjente historie, visste jeg hva neste emne måtte bli: Ditt og datt fra krigen i Markebygda. Foredraget hadde en klar linje til krigen, og det ble blant annet nevnt av noen av brakkene i Finnmarksleiren var tyske brakker, og disse var ikke overlevert i prikkfri stand, heller tvert om. Assosiasjoner fulgte. Tyskere - ikke i bra stand – og vi hadde nettopp reist med hurtigruta til Trondheim. Da husket jeg historien om ho fra Skånland som en sommer var guide på hurtigruta. På en av turene var det med en gruppe tyskere som visste å fremme sine krav og forventninger. På et lite sted langs Finnmarkskysten klagde de over at det her ikke var noe å se. Guiden er kjent for å være munnrapp og kontant – to the point – så hun sa: Nei, det som var brente tyskerne under krigen. Hun ble klaget inn til hurtigruteselskapet, men det førte selvsagt ikke fram. Hun kom jo med historiske fakta. Som jeg har nevnt tidligere trenger jeg innspill. Denne gang om artige hendinger under krigen, ting man i dag flirer godt av, De kjappe replikker, de gode historier,

Finnmarksleiren i Harstad - og assosiasjoner

I går kveld var vi på et meget spesielt foredrag. Emnet var Finnmarksleieren på Trondarnes – en meget omfattende sak i vårt nærmiljø. Den eksisterte fra 1945 til 1952 og var som en by i byen med eget postkontor, skole, butikk – et eget samfunn. Jeg satt der med delvis samme følelse som da jeg leste om serberleirene i Norge under krigen og den grusomhet serberne ble utsatt for. Den gang tenkte jeg at Auschwitz hadde jeg hørt om og fått på innersia av huden, men serberleirene i Norge var ukjent. Jeg tenkte den gang at det er noe pussig med demokratiet Norge. Man fremmer Auschwitz og tier om serberleirene. Våre egne leirer der nordmenn jobbet. Man talte på 1960-årene mot rasediskriminering i USA mens man her heime internerte tatere i leire, steriliserte, lobotomerte og fratok dem barn. Jeg orker ikke her gå inn på internatskoler for samer – i den godes hensikt som alt annet -bare med den forskjell at godene ikke ble definert av dem det gjaldt. Heller ikke orker jeg gå inn på spesialskolene, de såkalte evneveikeskolene. Jeg kjenner dessverre noen tilfeller av tidligere meget sårede elever. Sikkert var det annet også, men i de tilfellene jeg kjenner, hadde ikke foreldre noe valg. Heller ikke orker jeg gå inn på den uretten som skjedde da Norge jublet for frigjøringa i mai 1945. Norge jublet. Stadig ser man på TV klipp fra Oslo i mai og juni 1945. Ser med en ekkel smak i munnen, for med ett slag ble partisanene i Finnmark gjort til fiender av staten, og krigsseilere som faktisk for mange ikke enda var fred, ikke før Japan kapitulerte, fikk sine liv ødelagt av den behandlinga de fikk etter krigen. Deres krigspensjon ble det ikke noe av og krigsfondet – pensjonsfondet - ble brukt til blant annet å ruste opp for rederne. Hvis jeg var ordmaker ville jeg lett etter et samlebegrep for dette, men jeg finner ingen. Begreper urettferdighet dekker ikke. Så over til det mer personlige. Jeg har jo begynt å skrive ned ditt og datt fra Markebygda og er ferdig med første sak: En bru i nærområdet, det praktiske rundt den og all den immaterielle historien som finnes i det området. Så har jeg lurt på neste emne, og mens jeg satt i salen og hørte Frode Bygdnes’ foredrag, visste jeg hva det måtte bli: Krigen i Markebygda slik folk husker den. Det er ikke så mange i dag som sjøl har opplevd den tida, så det må bli andrehandsminner, det man har hørt av familiemedlemmer. I dette emnet som i annet er jeg avhengig av tips. I salen satt jeg også og filosoferte over hvordan ting legger seg i kryss foran beina på en. Foredraget hadde en klar linje til krigen, og det ble blant annet nevnt av noen av brakkene i Finnmarksleiren var tyske brakker, og disse var ikke overlevert i prikkfri stand, heller tvert om. Assosiasjoner fulgte. Tyskere - ikke i bra stand – og vi hadde nettopp reist med hurtigruta til Trondheim. Da husket jeg historien om ho fra Skånland som en sommer var guide på hurtigruta. På en av turene var det med en gruppe tyskere som visste å fremme sine krav og forventninger. På et lite sted langs Finnmarkskysten klagde de over at det her ikke var noe å se. Guiden er kjent for å være munnrapp og kontant – to the point – så hun sa: Nei, det som var brente tyskerne under krigen. Hun ble klaget inn til hurtigruteselskapet, men det førte selvsagt ikke fram. Hun kom jo med historiske fakta. Det var én kryssvei. En annen kryssvei var kvekerne. I Jon Michelets serie om krigsseilerne møter vi lettmatros Skramstad med kvekermor – og på foredraget møtte vi kvekere fra Danmark som kom som frivillige og som bygde opp en del av leiren. De hadde gjort en vurdering på hvor hjelpen trengtes maks. Joda, Berlin lå i ruiner, men der var det varmere enn i det Finnmark og Nord-Troms som også lå i ruiner og trengte hus. domantrener PS! Jeg har sagt at jeg ikke orker skrive om min daglige dont. Derfor nøyer jeg meg med å si at jeg nå må gå til min daglige dont.

onsdag 27. september 2017

...for denne gang...

I morges satt jeg ved frokostbordet på Pilegrimsgården og filosoferte over de andre som kommer for å spise frokost. Pilegrimsgården fungerer som et Bed and Breakfast, men det er tydelig at de som bor der, er en egen type mennesker. Jeg ser da bort fra oss tre. I sin tid var det nok Gjestehus for dem som gikk pilegrimsledene til Trondheim. Pilegrimsgården ligger ved siden av Nidarosdomen like ved Nidelva.  Der bor altså vi denne gang. Ting er enkle der. vi leier et rom og slipper det evige room-service. Det finnes ikke. Frokosten er en enkel sak. Det man trenger og ikke noe mer.

Frokostrommet inneholder to langbord. Der satt jeg altså i morges og betraktet de andre som kom for å spise, og jeg syntes de avvek fra frokostgjester som kommer på for eksempel et hotell. Først lurte jeg på hva forskjellen var, og når jeg nå prøver å beskrive det, er det ikke blasfemisk ment fra min side. De så kristne ut, syntes, jeg og følgelig måtte jeg gå gjennom det i hodet mitt – hva gjorde at de så kristne ut? Jeg kom fram til at de hadde noe jeg har sett også hos andre grupper mennesker: en slags indre ro som om noe er avgjort inne i en.  Dette gjenspeiler seg i utseendet tror jeg, og gjør i sin tur at man i settinga på Pilegrimsgården ser kristen ut.

Vi er på Tomatis-senteret i Trondheim, og her møter jeg samme type folk med en egen utstråling. Her i denne settinga ville jeg ikke si at de så kristne ut, men at de hadde en egen indre ro som i sin tur igjen påvirker adferd.

I tillegg til Tomatis får vi tilført ting når vi er her.

Vi tok hurtigruta fra Harstad til Trondheim, og det kan man si var på en måte lite action. Action lå i at landskapet utafor stadig endret seg, pluss at man kunne delta på diverse - noe vi ikke gjorde. Men fra vi satte foten på landjorda ble det et annet liv. Søndag skaffet vi oss leiebil og kjørte til Hovin. Tante Millaug og onkel Knut hadde samlet til årets fårikålmiddag, som vi kom rett inn til. Der i huset er maten kortreist og ordentlig. Ikke fast food og ikke moderne matvarianter. Vi begynte mandag på Tomatis og er vanligvis ferdig i fem-seks tida på dagen. Så legger vi inn andre ting. Tirsdag dro vi til en som driver med reconnected healing. Onsdag hadde vi besøk her på senteret i pausen. I tillegg hadde vi avtale med en hjernetrenerfamilie, men det ble avlyst for gutten ble syk. Mamma hadde også gjort en avtale som gikk i vasken siden vi brukte mye tid på healing. I dag er siste dagen her på senteret. Det avslutter med en test. I morgen kjører vi til Agdenes for å treffe en som var våres nabo da vi bodde på Gåsbakken – og deretter tar Widerøe oss heim.

Jeg vet ikke hvorfor vi har vært så, føler jeg, fullpakket denne runden. Middag for eksempel har vært en full fart sak, unntatt i går. Så skulle vi spise på Egon på Tryvasstårnet, men der var det fullt, og vi endte på en Egon i byen. En dag spiste vi en kjapp glutenfri pizza, og en dag – skrekk og gru – heiv vi i oss noe fra en bensinstasjon. Vi har en pause her på senteret midt på dagen. Her er kjøkken og da spiser vi havregrøt. Sånn går nu dagan.

domantrener

PS!   Vi er kommet heim og er i vanlig gjenge – og vanlig gjenge orker jeg ikke blogge om.

Da vi kom heim så vi at vakta – securitas – fungerte. Den sto ca. to meter fra stuevinduet og spiste av bærtrea. Etterpå la den seg god og mett bak bærbuskene.

Ellers er jeg ferdig med første del av Hørt og uhørt fra Markebygda - Jonnerovvi. Det ble et lengre dokument enn jeg hadde trodd. Jeg fikk noen tips fra Ann Ragnhild, Arne, Edgar, Eirik Kjersti. Man kan si at dokumentet aldri blir ferdig, for jeg tar stadig imot tips både omkring det praktiske om Jonnerovvi og det som har skjedd i området.
Neste emne er uklart men jeg antar en ide vil dukke opp.


lørdag 16. september 2017

Kuøye og Torghattens øye

Da har vi nettopp klampet forbi Torghatten. Men det er med det som det er med den kvalsafarien jeg en gang var med på. Bilder og videoer var bedre. Alt vi så var halen på kvalen, og nå ser vi hullet i Torghatten. Jeg tror man skulle være der, lukte, føle, kjenne, synse, men det får jeg ikke til. Så da får man gå for det nest beste – se den fra hurtigruta. Det er a la «hvis du ikke får den du elsker, må du elske den du får».

Vi sitter igjen her på dekk 4 i kafeteriadelen for slusken. Merkelig, selv jeg orker ikke spise på hvit duk med sølvbestikk på denne turen. Vi har faktisk når vi har reist spist en del elegant, men vi har også gjort det motsatte. Husker en gang i Philadelphia. Da spiste vi lunsj sammen med kinesiske arbeidere i et delvis – jeg liker ikke ordet snusket men finner ikke det rette ordet – det var nemlig ikke snusket, men det var litt velbrukt og desslike. Jeg hadde ikke husket dette om det ikke var for at vi dagen etter spiste på hvite duker med desslike sammen med det jeg tror måtte være upper class black people of Philadelphia. Ikke skjønner jeg i dag hvordan vi havnet i de to situasjonene, men det jeg virkelig husker, er at vi var kledd i de samme sluskete klærne på begge eventer.

Fra her vi sitter, ser vi rett på et stort akvarium ved disken der mat selges. Kongekrabber svømmer rundt. Kan ikke huske at det var kongekrabber der i går! Kanskje de skal inn i en eller annen matrett i morgen – for det er visstnok årsaken til at russiske forskere flyttet en del eksemplar av denne krabben fra nordlige Stillehavs-strøk til Murmanskfjorden på 1960-tallet. Det skulle fø befolkninga. Fra 1977 var den å finne i Varangerfjorden og spiste seg videre sørover til den nå er funnet i Tromsø og regnes som fast bestand der. Den skal visstnok være funnet utenfor Bergen, men det tror man var ubetenkte sjeler som slapp ut en – eller noen. Ikke vet jeg. Men kongekrabben er litt Norges «kaniner i Australia». Uønsket og på svartelista. Nå vet ikke jeg om den fulgte med på handelen da rettighetene til fiske ble overdratt til de store i systemet.

Nå er ikke kongekrabben den eneste luringen som er kommet til Norge. Visstnok skal ca 2500 fremmede arter være registrert innvandret. Bisamrotta for eksempel. Den eter seg gjennom landet og beiter ned vegetasjonen, tar fugleegg etc. Den amerikanske ribbemaneten hersker i havområdet. En gigntmarihøne er innvandret og fortrenger vår egen lille marihøne. Mårhunden ble importert og satt ut i Sovjetunionen. Kommet også til Norge. Kan spre sykdommer som rabies. Jeg husker enda da vi fikk en av disse ikke-stedegne inn huset. Det er ca 10 år siden, og plutselig begynte det på tidlighøsten å fly noen langsomt bevegende insekter i huset. Vi drev enda med patterning på den tida, og en av de frivillige sa dette var møll. Ullmøll, trodde vi. Da vi senere reiste til USA sprøytet vi ullting og regnet med at alt var borte når vi kom heim. Langt derifra. De ble flere og flere og fløy sakte gjennom lufta – slik var de ikke vanskelig å fange. Vi fanget et par stykker og tok dem med til Felleskjøpet i Harstad for å spørre om de hadde noe som kunne kverke dette. Da eksemplarene lagt på disken, ble ekspeditøren stram i ansiktet. «Har dokker importert mat fra Russland», sa han skarpt. Det viste seg at det var melmøll, en art vi aldri hadde hørt om. Jeg glømmer ikke hylet da Emma Margret og mamma begynte å ta ut av skapene diverse og kom til skapet med melvarer. Jeg så ikke resultatet, men skriket og beskrivelsene var nok. De lå etter sigende svart i svart inne på skapveggene. Vi kastet mat for tusener. Alt mel, alt ris, bønner, linser, åpnet eller ikke åpnet – og det var ikke lite – vi handler jo i stort. Så ble skapene støvsuget og sprayet. Alt av dekketøy, kasserolle, bestikk gikk flere runder i oppvaskmaskinen og lagret ute på trappa. Det var nemlig godt og kaldt der.
Felleskjøpet rådet oss til å gjenta behandlinga annen hver dag til alt var borte. Mamma og Emma Margret fortsatte prosedyren i tre-fire uker etter at siste svin var observert. Da hadde pappa lenge murret at de kom til å ta livet av oss alle her.

Så er det merkelige at i går var vi innom den fredede havørna som man hegner om som et spebarn, og ulven får kose seg blant sauene i dalfører sør i Norge. Den er listet som direkte truet både i Norge og Sverige. Takk og pris for at den ikke lusker rundt husa hos oss. Det holder med elgen.

Men ulv har vært en sak hos oss også. En historie jeg hørte var om en ulveflokk som omringet et barn på en gårdsplass. Kanskje jeg skulle prøve å skrive om rovdyr i Markebygda? Så langt er jeg ferdig med historier rundt Jonnerovvi, men jeg har fått skuffende få innspill. Ingen har hatt nye historier å legge til.

domantrener


Hurtigruta hamrer seg vider sørover, og det begynner å skjømne utafor vinduene . Ja, for det er vinduer her vi sitter på 4. dekk. Men på 2. dekk der vi fikk lugar – for sein med bestillinga – er det kuøyne, dere vet de runde vinduene noen kaller koøyne. Men det kan altså også være kuøyne sier wikipedia.  

fredag 15. september 2017

Pass for å reise innenlands?

Jeg iverksetter noen 40-årsgaver: En tur på Hurtigruta til Trondheim med kontante gaver i lommeboka og gaveklær på. Nasim kjørte oss til Harstad i morges i god Bete-Marja-tid. Følgelig ble det en ikke-planlagt ventetid der. Vi trodde begge hurtigruter, både nord og sørgående, lå der samtidig. Men slik var det ikke. Da vi kom. lå Richard With der og breiet seg på sin tur nordover, og det viste seg at den måtte gå og avgi plass til sørgående som vi så langt der ute. Så seig den inn. På en måte lå begge der nesten samtidig side om side. Da nordgående gikk, bukserte sørgående til kai, og dermed bukserte vi også om bord. Der ble vi avkrevd bildelegitimasjon. De andre hadde heldigvis førerkort, og jeg stakkars berget meg på ledsagerbeviset. Jeg kan ikke la være å undres på hvordan de ville løst det hvis jeg ikke hadde hatt det beviset. Dermed er det klart. Hurtigruta er som et annet land man må ha pass med seg for å reise til. Det ble bekreftet av alle de språk vi hørte rundt oss i den korte tida mens vi ventet på å bli klarert. At vi hørte svensk, vører jeg ikke. Det er nesten like naturlig som å høre norsk når man reiser. Vi hørte selvsagt også engelsk og tysk, og hedning og vantro som jeg er, filosoferte jeg over at det da var en guds lykke at tysk ikke var hovedmålet i Norge. Det er litt spønky. Vi kan reise til Danmark uten bildebevis (pass), men ikke entre hurtigruta i Harstad. Det minner meg om da jeg skulle kjøpe i-phonen min på Elkjøp i Harstad. Det ble masse styr av det siden jeg fasiliterte, og han som ekspederte, mente vi måtte legge min telefon inn under mamma sin. Han kunne ikke godta min underskrift. Jeg ble så lei meg at jeg gikk ut i bilen. Masha gikk etter meg. Senere fikk jeg høre hvordan resten av historien gikk. Mamma hadde spurt hvorfor jeg ikke kunne stå med egen profil, og de mumlet noe, eller det vil si han som ekspederte mumlet noe. Da sa mamma at jeg hadde kjøpt ATV og snøscooter uten at det ble tull av det, men når jeg skulle kjøpe en skarve i-phone på Elkjøp ble det problem – og at det ikke ble aktuelt å handle med dem uten på redelig vis.  Da ble det bytte i skranken. Pussig. Jeg antar de har en knapp under skrnken de trykker på når det er problemkunder.  Og plutselig kunne jeg signere avtalen. Da sa mamma at jeg hadde gått i bilen, lei meg på grunn av den behandlinga de ga, og hvis de ville selge den I-phonen, fikk de gå ut i bilen og få min underskrift.  Ellers ble det ingen handel. De kom, de vil si; ikke han som ekspederte først, men den nye som plutselig dukket opp. Han beklaget ikke noe. Enda i dag går jeg ikke på Elkjøp.
Innskutt må jeg si at vi er litt en nasjon der alle reiser. Pensjonister sitter ikke i ovnskroken mer hele tida. Ut av hurtigruta i Harstad rydde det av pensjonister med en stokk, to stokker, krykker, gåstol etc.

Hurtigruta hadde frokosten klar, og vi hadde ikke vært de vi var hvis vi ikke hadde stormet rett dit – og etterpå sittet og sett Hurtigruta runde Grøtavær. Deretter krevde naturen sitt. Vi hadde vært tidlig oppe, og nå hadde vi jo senger som ventet oss. Jeg kjente den eviggode følelsen det er å legge en trøtt kropp hen i stabilt liggende leie. Jeg sovnet i den stillinga på null tid. Så også de andre to, men da jeg våknet mange timer senere, hadde pappa vært og rekognosert. Mamma gløttet på et øye og sa at hun tok informasjonen liggende. Pappa hadde sjekket Trollfjorden som jo er THE happening. Det viste seg at man kunne gå over i en mindre båt og se hurtigruta snu i Trollfjorden samt mate måser og havørn. Så ville båten gå videre til Svolvær og der møte hurtigruta. Det merkelige var at det var mamma som ville gjøre det, men jeg giddet ikke,  og da trakk hun seg. Hun dro ikke alene. Vi var jo på tur sammen. Pappa hadde også fikset oss internettkoder mens han lodet.

Vi sleit oss opp på dekk 7. Det er liksom der man skal sitte og beglo Trollfjorden. Det var ingen ledige plasser ved vinduene, men mamma og jeg satte oss på et bord og hadde kongeutsikt om enn det ikke var mykt under ræva og man ikke kunne lene seg tilbake. Men oversikten var god til alt mulig annet i tillegg til naturen rundt skipet. Jeg kunne se folk med kikkerter, i-phoner, i-pader stå klar. Og med noe drikkanes ved siden av seg på bordet. Foran oss satt et par der mannen jevnlig administrerte noe i mobilen – han hadde Per Inge Torkildsen-dialekt. Uskikk dette med mobiltelefonsamtaler overalt. Det som talte til hans fordel var at det sto to flasker vann ved siden av. Da selve Trollfjorden nærmet seg, det vil si da skipet svingte inn i den fjordtarmen, reiste vi oss og sto framme lent mot en stol. En kvinne vinket iherdig til en ledig stol i operaposisjon, og der satt jeg så mens skipet manøvrerte seg inn i fjorden og snudde og ut. Mamma var skuffet. Det kom noen delvis utkledde troll. Det skulle liksom være gimmiken. Forrige gang spilte hurtigruta «Dovregubbens hall», sa hun.

Forleden år da Einar, pappa og jeg raidet til Værøy og Røst, hørte vi på en lydbok av Johan Bojer om sjøslaget i Trollfjorden i 1890. Den tids Røkke lot notbåtene prøve å stenge ut småbåtfiskerne. Det ble et slag, og småbåtfiskerne vant både det slaget og senere om deres rett til å fiske i sine heimeområder. Så ikke nå. Arbeiderpartiet med samen Helga Pedersen som alibi solgte unna havets sølv. Fy fan.
Apropos, jeg glemte at den mindre båten man skulle entre skulle mate havørn. Et kjapt google-søk viser at havørna er fredet og at man bygger opp bestanden – samt at den er fiskespiser. Nja? Da må det være havørnas bror som prøver seg på lam og rein.


Vi sitter nede i kafeteriaen der slusken spiser. Ingen hvite duker etc. Vi har spist middag og blogger nå. Snart er det den velsignede senga og – og for en luksus det er å ha en seng!

onsdag 6. september 2017

Hørt og uhørt fra Markebygda

Da begynner jeg – uten å vite hvor det ender. Sannsynligvis vet jeg mindre enn jeg trorjeg vet, og da ender det om ikke med fordervelse så i alle fall med et skikkelig magaplask. Det vil da bli en riimiin rámiin sak. Med høg sigarføring og slukket sigar eller opp som en hjort ned som en lort som et ordtak sier. Jeg kommer også til å hente stoff fra bøker, ting som er trykket. Naturlig nok er det enklest for meg å hente dette stoffet fra bøker vi har her i huset. Jeg har likevel et håp og en forventning om å få innspill fra andre om hvor jeg kan finne stoff i bøker.

Selvfølgelig skal jeg også hente fra muntlig lokal tradisjon slik jeg har hørt det opp gjennom årene. Nå er det slik at en fortelling kan fylles ut fra flere hold – den kan korrigeres og redigeres. Også det håper jeg å få innspill på – jeg skal i kveld opprette en sak på facebook der jeg legger de bloggene som høver inn under hørt og uhørt fra Markebygda. Dette fordi jeg håper det i et mindre forum er lettere å komme med innspill. Noe av det jeg virkelig har savnet i bloggene mine, er nettopp innspill og kommentarer.

Nå er jo historier fra Markebygda ikke en ferdig sak fra min hånd. Historien kan ses på som en oppstart der andre fyller på.

Da spøtter jeg i nevene og trykker på startknappen. Jeg vil begynne med historier tilknyttet Jonnerovvi, og jeg ser allerede nå min begrensing. Jeg kan muligens mest om området jeg sjøl bor i. Følgelig håper jeg flere enn jeg spytter i nevene.

mandag 4. september 2017

Hørt og uhørt fra Markebygda


Endelig, endelig har jeg en liten ide om hva jeg skal skrive og bry meg om.


Jeg skal skrive ned alt jeg husker av fortellinger jeg har hørt fra Markebygda. Årsaken til det er to ting: 1. På min bursdag var det en stund samlet gamle planterhauginger som flirte og mintes. 2. Svein og Barsia var innom her, og de syntes ideen var flott. Jeg kommer til å legge det jeg skriver inn på en facebook-gruppe, og så håper jeg på korrigeringer og innspill. 

søndag 3. september 2017

I skogen har det vorre fest



La meg bare med en gang få unnagjort det ubehagelige: Jeg har et helvetes kjør i dag. Muligens skyldes det et etterslep av de fantastiske dagene jeg har hatt. Muligens at jeg er litt utpest etter de samme dagene (merkelig, men det merkelige er ofte en realitet) og muligens – kanskje den viktigste faktoren – er alle kakene jeg har hevve i meg i løpet av helga. Ondsinnede tunger hevder jeg har levd på bare kaker, og hvis det er riktig, må sukkeret ut av blodet.

Da er det ubehagelige unnagjort. Man skal alltid ta først det som er litt ubehagelig. Det er en god regel.

Jeg har feiret bursdag i mange dager. De spesielle hendingene begynte med at Sigbjørn og Sigrid kom heim sammen med Aslak Piera på onsdag, Emma Margret og Ronald på torsdag og overnattingsgjester på torsdag og fredag kveld. Selv om jeg ikke feiret da er det at uvanlige ting skjer, med på å sette en i ikke-hverdagsmodus. 

Jeg er ikke noe særlig flink til å takke, men jeg vet jo at en slik gigantfeiring som jeg la opp til, ikke hadde vært mulig uten min familie. Hele gjengen har stått på i mange dager – i forkant med å lage opp mat, vaske hus, forberede etc og på mine to bursdagsdager ved å være på vakt hele tida. Tusen takk til mamma og pappa, Sigbjørn og Emma Margret, Sigrid og Ronald og for ikke å glemme Aslak Piera som ga det hele en sus av videre liv.

Jeg feiret altså i to dager. Jeg hadde ønsket meg en Markebygd-bursdag med åpent hus og gode samtaler. Likeså liker jeg gaver. Ikke som gave, men som symboler, og taler. Alt dette ble slik jeg i min fantasi så for meg. Folk kom og gikk i to hele dager – folk jeg setter utrolig stor pris på. Folk som var viktige i min fortid og folk som er der i dag. Uff, det var klosset formulert, det jeg mener er at et liv er som en vei man brolegger der man går. Noen hjalp meg å brolegge veien før og gjør det enda i dag på ulike vis. Noen er ny og legger brostein i dag. De setter spor etter seg.

Jeg tronte som en troning i sofaen sammen med pappa i to dager.  Jeg har et gavebord som skal stå i denne uka. Den er slik at jeg passerer på veg til og fra instituttet. Jeg har hilsinger på mail og facebook. Jeg har gode minner lagret oppe i hodet, men også lagret i hele kroppen.

Tusen takk alle sammen.

domantrener
        som nå er 40 år og to dager
        som i kveld går i trykktanken sammen med pappa.

PS!
-        Dager har gått og posten har brakt meg hilsinger fra ulike deler av verden.
-        Jeg har begynt hverdagen med det energipuffet en slik opplevelse gir. Jeg tygger og bearbeider. Jeg småflirer av fortellinger jeg hørte. Kanskje jeg skulle redigere en bok med tittelen Hørt og uhørt fra markebygda.


fredag 25. august 2017

No stunder det til

Mye har jeg hørt der jeg har sittet og vært ráigebeallji om plasser i Markebygda. Ráigebeallji  har mange fordeler jeg ikke her skal komme inn på. Og likevel er det nifst hvor lite jeg veit og følgelig på grunn av vankunne havner i ubehagelige situasjoner.

Vankunne fikk jeg i dag bokstavelig talt synliggjort. Jeg foreslo en ATV-tur, og da en av hertingene foreslo at vi skulle dra fra Nipen mot Melkevannet, da sa denne vankundige typen her seg enig. Kjøretillatelse ble innhentet.

Nipen er ikke noe fremmed område for meg. Hvem stammer ikke etter den Nupucken  som slo seg ned der, og hvem har ikke lest Trondenes bygdebok, fulgt med på facebook og sittet på lyttebenken? Altså var jeg vel forberedt da vi la i vei dit, mye mer forberedt enn da vi tre feiret jul og nyttår i Albania uten å kjenne en sjel eller kunne et ord av det de innfødte kalte deres språk. Så alt var klart for Nipen. Jeg mener, jeg kunne tross alt, når jeg la godviljen til antar jeg, forstå dem. Så stor forskjell er det ikke på nipinger og planterhauginger selv om de luringene i Nipen hevder i ulike fora deres særegenhet.  Dette er noe vi i Planterhaug burde blitt mye flinkere på.

Vi la i vei, pappa og jeg i ATV’en og mamma i bilen. Allerede da vi parkerte på parkeringsplassen der begynte en snikende, spunky følelse å komme.

Ting begynte å gå galt allerede der. Mamma hadde glemt å hive jakke og sko i bilen, men pappa mente optimistisk at t-skjorte og sandaler gikk bra.  Rimelig fort gikk ting fra galt til verre. Vi svingte feil om en fjøsnov og holdt på å bli humus. Men fort var vi på sporet igjen, og med en ukelig pågangsvilje bare pappa har, brøytet vi oss oppover en bakke gjennom lang-voksende et eller annet. Et lite barn ville nok føle det var i en urskog der man måtte se rett opp for å se noe.  Det skal mer til enn sandaler og en feilkjøring for å stoppe pappa. (Høymuler er som dere vet noen sta jævler og treffsikre. De likte nok ikke at vi brøytet oss inn i deres domene.) Da den første giganthøymula sopte meg over kjeften oppover bakken – økte den  nifse følelsen, og jeg bannet for meg sjøl for at jeg hadde vært så dum å gå med på dette, og enda verre at det var jeg som hadde foreslått å dra ut med ATV’en. Oppi alt dette var jeg glad til at jeg ikke klarte å se attover og se hvordan det gikk med ho som kom slitandes gjennom høymula i sandaler og med to staver. Da den fjerde forvokste høymula smelte meg over trynet på den delen som var synlig under hjelmen, lovte jeg å bli asfaltboy heretter.

Mens jeg er innom planteriket, oppe på bakken vokste det rødkløver, og da ho i sandaler endelig nådde igjen oss som pauset der oppe, ble det sukket over at man burde plukke litt. Heldigvis ble det ikke noe av det, for pappa insisterte på at mamma kunne kjøre videre. Da ble jeg redd for alvor. Det er liksom pappa som er ATV-sjåføren min.

Landskapet hallet nedover, nå en annen slags vegetasjon langs sidene. Jeg hadde hørt om en bru vi skulle over, en bru informanten vår trodde muligens kunne holde. Muligens. Endelig slo flaksen. Like før vi nådde denne brua, traff vi to nipinger som reddet oss fra katastrofe. Jeg fikk nå bekreftet det jeg ante: jeg kunne forstå dem. Først fikk vi en lang utredning om hvem som hadde bodd der det nå bare så ut som tett skog. Ikke rart at Tornerose grodde inne i løpet av hundre år. Jeg antar Tornerose bodde i et land der vegetasjonen var mer sterkvokst enn her. Hun bodde i et slott, og noe slikt har vi ikke i Nord-Norge. Jeg ser bort far luftslott. Det har vi mange av. Den samiske barnehagen ble på planleggingsstadiet kalt et luftslott av en byråkrat. da barnehagen var ferdig, tok han ikke i mot invitasjonen om å komme og se på luftskottet. Vi fikk også høre om dem som bebodde området, dem man ikke ser. Ikke gjorde DET meg redd. Jeg er tross alt vokst opp sammen med den gjengen. jeg var mer nervøs for ferden videre, jeg som mamma, som også er vokst opp sammen med dem man ikke ser.

Heldigvis slo  våre to ofelaš  følge til brua som var en stein lagt over en bekk. Jeg har ikke nerver til å beskrive et par forsiktige forsøk på å krysse over, før vi enstemmig snudde og tok omvendt dacapo tilbake til parkeringsplassen: rødkløver, høymuler, fjøsnov – og der var vi tilbake i sivilisasjonen. Noen og enhver kan tenke seg festligheten om ATV-en sklei ned i bekken.

Vi hadde selvsagt rustet oss ut for en god matpause. Mamma foreslo vi kunne ta den ved Nipvatnet som syntes mer lett-tilkommelig. Men jeg hadde fått nok av nye eventyr og prøving og feiling, så jeg foreslo at vi tok picnicen ved Jonnerovvi, brua like  nedenfor her som forbinder Skånland og Evenes. Slik ble det. Det er dette med at kjente onder er bedre enn fremmede sådanne. de er så hjemlige, de der som bor rundt Jonnerovvi. Enda en omvendt dacapo – motsatt retning. Pappa og jeg i ATV-en, mamma i bilen.

Da vi var samlet på Jonenrovvei hadde jeg ikke lyst til å spise der. Ikke på grunn av alt som befinner rundt av eahpadusak, rášes eanan, gárjjelak  og desslike, men fordi jeg ville heim. Følgelig skiftet sjåførene igjen, og mamma og jeg ATVet heim gjennom nydelig bjørkeskog, flotte oretrær, noen grantrær, litt mjødurt, en bekk, noen grøfter og rett heim og bak huset. Der lempet vi av utstyret og hadde en trivelig picnic ved bålplassen.

Faktisk har jeg sjelden syntes det var så godt å spise der som da.

domantrener

PS ! Jada, jada, da er den avslørt, den hemmeligheten jeg har voktet på i alle år.  Jeg er en heimføding.

PSS! Tida har gått, og i morgen starter jubileet mitt – og runbdt meg står min familie på hau.

PSSS! Og så hyggelig å våkne til Sigurds reportasje i HT i dag.