Kuøye og Torghattens øye

Da har vi nettopp klampet forbi Torghatten. Men det er med det som det er med den kvalsafarien jeg en gang var med på. Bilder og videoer var bedre. Alt vi så var halen på kvalen, og nå ser vi hullet i Torghatten. Jeg tror man skulle være der, lukte, føle, kjenne, synse, men det får jeg ikke til. Så da får man gå for det nest beste – se den fra hurtigruta. Det er a la «hvis du ikke får den du elsker, må du elske den du får».

Vi sitter igjen her på dekk 4 i kafeteriadelen for slusken. Merkelig, selv jeg orker ikke spise på hvit duk med sølvbestikk på denne turen. Vi har faktisk når vi har reist spist en del elegant, men vi har også gjort det motsatte. Husker en gang i Philadelphia. Da spiste vi lunsj sammen med kinesiske arbeidere i et delvis – jeg liker ikke ordet snusket men finner ikke det rette ordet – det var nemlig ikke snusket, men det var litt velbrukt og desslike. Jeg hadde ikke husket dette om det ikke var for at vi dagen etter spiste på hvite duker med desslike sammen med det jeg tror måtte være upper class black people of Philadelphia. Ikke skjønner jeg i dag hvordan vi havnet i de to situasjonene, men det jeg virkelig husker, er at vi var kledd i de samme sluskete klærne på begge eventer.

Fra her vi sitter, ser vi rett på et stort akvarium ved disken der mat selges. Kongekrabber svømmer rundt. Kan ikke huske at det var kongekrabber der i går! Kanskje de skal inn i en eller annen matrett i morgen – for det er visstnok årsaken til at russiske forskere flyttet en del eksemplar av denne krabben fra nordlige Stillehavs-strøk til Murmanskfjorden på 1960-tallet. Det skulle fø befolkninga. Fra 1977 var den å finne i Varangerfjorden og spiste seg videre sørover til den nå er funnet i Tromsø og regnes som fast bestand der. Den skal visstnok være funnet utenfor Bergen, men det tror man var ubetenkte sjeler som slapp ut en – eller noen. Ikke vet jeg. Men kongekrabben er litt Norges «kaniner i Australia». Uønsket og på svartelista. Nå vet ikke jeg om den fulgte med på handelen da rettighetene til fiske ble overdratt til de store i systemet.

Nå er ikke kongekrabben den eneste luringen som er kommet til Norge. Visstnok skal ca 2500 fremmede arter være registrert innvandret. Bisamrotta for eksempel. Den eter seg gjennom landet og beiter ned vegetasjonen, tar fugleegg etc. Den amerikanske ribbemaneten hersker i havområdet. En gigntmarihøne er innvandret og fortrenger vår egen lille marihøne. Mårhunden ble importert og satt ut i Sovjetunionen. Kommet også til Norge. Kan spre sykdommer som rabies. Jeg husker enda da vi fikk en av disse ikke-stedegne inn huset. Det er ca 10 år siden, og plutselig begynte det på tidlighøsten å fly noen langsomt bevegende insekter i huset. Vi drev enda med patterning på den tida, og en av de frivillige sa dette var møll. Ullmøll, trodde vi. Da vi senere reiste til USA sprøytet vi ullting og regnet med at alt var borte når vi kom heim. Langt derifra. De ble flere og flere og fløy sakte gjennom lufta – slik var de ikke vanskelig å fange. Vi fanget et par stykker og tok dem med til Felleskjøpet i Harstad for å spørre om de hadde noe som kunne kverke dette. Da eksemplarene lagt på disken, ble ekspeditøren stram i ansiktet. «Har dokker importert mat fra Russland», sa han skarpt. Det viste seg at det var melmøll, en art vi aldri hadde hørt om. Jeg glømmer ikke hylet da Emma Margret og mamma begynte å ta ut av skapene diverse og kom til skapet med melvarer. Jeg så ikke resultatet, men skriket og beskrivelsene var nok. De lå etter sigende svart i svart inne på skapveggene. Vi kastet mat for tusener. Alt mel, alt ris, bønner, linser, åpnet eller ikke åpnet – og det var ikke lite – vi handler jo i stort. Så ble skapene støvsuget og sprayet. Alt av dekketøy, kasserolle, bestikk gikk flere runder i oppvaskmaskinen og lagret ute på trappa. Det var nemlig godt og kaldt der.

Felleskjøpet rådet oss til å gjenta behandlinga annen hver dag til alt var borte. Mamma og Emma Margret fortsatte prosedyren i tre-fire uker etter at siste svin var observert. Da hadde pappa lenge murret at de kom til å ta livet av oss alle her.

Så er det merkelige at i går var vi innom den fredede havørna som man hegner om som et spebarn, og ulven får kose seg blant sauene i dalfører sør i Norge. Den er listet som direkte truet både i Norge og Sverige. Takk og pris for at den ikke lusker rundt husa hos oss. Det holder med elgen.

Men ulv har vært en sak hos oss også. En historie jeg hørte var om en ulveflokk som omringet et barn på en gårdsplass. Kanskje jeg skulle prøve å skrive om rovdyr i Markebygda? Så langt er jeg ferdig med historier rundt Jonnerovvi, men jeg har fått skuffende få innspill. Ingen har hatt nye historier å legge til.

domantrener

Hurtigruta hamrer seg vider sørover, og det begynner å skjømne utafor vinduene . Ja, for det er vinduer her vi sitter på 4. dekk. Men på 2. dekk der vi fikk lugar – for sein med bestillinga – er det kuøyne, dere vet de runde vinduene noen kaller koøyne. Men det kan altså også være kuøyne sier wikipedia.