I skogen har det vorre fest

La meg bare med en gang få unnagjort det ubehagelige: Jeg har et helvetes kjør i dag. Muligens skyldes det et etterslep av de fantastiske dagene jeg har hatt. Muligens at jeg er litt utpest etter de samme dagene (merkelig, men det merkelige er ofte en realitet) og muligens – kanskje den viktigste faktoren – er alle kakene jeg har hevve i meg i løpet av helga. Ondsinnede tunger hevder jeg har levd på bare kaker, og hvis det er riktig, må sukkeret ut av blodet.

Da er det ubehagelige unnagjort. Man skal alltid ta først det som er litt ubehagelig. Det er en god regel.

Jeg har feiret bursdag i mange dager. De spesielle hendingene begynte med at Sigbjørn og Sigrid kom heim sammen med Aslak Piera på onsdag, Emma Margret og Ronald på torsdag og overnattingsgjester på torsdag og fredag kveld. Selv om jeg ikke feiret da er det at uvanlige ting skjer, med på å sette en i ikke-hverdagsmodus. 

Jeg er ikke noe særlig flink til å takke, men jeg vet jo at en slik gigantfeiring som jeg la opp til, ikke hadde vært mulig uten min familie. Hele gjengen har stått på i mange dager – i forkant med å lage opp mat, vaske hus, forberede etc og på mine to bursdagsdager ved å være på vakt hele tida. Tusen takk til mamma og pappa, Sigbjørn og Emma Margret, Sigrid og Ronald og for ikke å glemme Aslak Piera som ga det hele en sus av videre liv.

Jeg feiret altså i to dager. Jeg hadde ønsket meg en Markebygd-bursdag med åpent hus og gode samtaler. Likeså liker jeg gaver. Ikke som gave, men som symboler, og taler. Alt dette ble slik jeg i min fantasi så for meg. Folk kom og gikk i to hele dager – folk jeg setter utrolig stor pris på. Folk som var viktige i min fortid og folk som er der i dag. Uff, det var klosset formulert, det jeg mener er at et liv er som en vei man brolegger der man går. Noen hjalp meg å brolegge veien før og gjør det enda i dag på ulike vis. Noen er ny og legger brostein i dag. De setter spor etter seg.

Jeg tronte som en troning i sofaen sammen med pappa i to dager.  Jeg har et gavebord som skal stå i denne uka. Den er slik at jeg passerer på veg til og fra instituttet. Jeg har hilsinger på mail og facebook. Jeg har gode minner lagret oppe i hodet, men også lagret i hele kroppen.

Tusen takk alle sammen.

domantrener

–        som nå er 40 år og to dager

–        som i kveld går i trykktanken sammen med pappa.

PS!

-        Dager har gått og posten har brakt meg hilsinger fra ulike deler av verden.

-        Jeg har begynt hverdagen med det energipuffet en slik opplevelse gir. Jeg tygger og bearbeider. Jeg småflirer av fortellinger jeg hørte. Kanskje jeg skulle redigere en bok med tittelen Hørt og uhørt fra markebygda.