Finnmarksleiren i Harstad - og assosiasjoner

I går kveld var vi på et meget spesielt foredrag. Emnet var Finnmarksleieren på Trondarnes – en meget omfattende sak i vårt nærmiljø. Den eksisterte fra 1945 til 1952 og var som en by i byen med eget postkontor, skole, butikk – et eget samfunn. Jeg satt der med delvis samme følelse som da jeg leste om serberleirene i Norge under krigen og den grusomhet serberne ble utsatt for. Den gang tenkte jeg at Auschwitz hadde jeg hørt om og fått på innersia av huden, men serberleirene i Norge var ukjent. Jeg tenkte den gang at det er noe pussig med demokratiet Norge. Man fremmer Auschwitz og tier om serberleirene. Våre egne leirer der nordmenn jobbet. Man talte på 1960-årene mot rasediskriminering i USA mens man her heime internerte tatere i leire, steriliserte, lobotomerte og fratok dem barn. Jeg orker ikke her gå inn på internatskoler for samer – i den godes hensikt som alt annet -bare med den forskjell at godene ikke ble definert av dem det gjaldt. Heller ikke orker jeg gå inn på spesialskolene, de såkalte evneveikeskolene. Jeg kjenner dessverre noen tilfeller av tidligere meget sårede elever. Sikkert var det annet også, men i de tilfellene jeg kjenner, hadde ikke foreldre noe valg. Heller ikke orker jeg gå inn på den uretten som skjedde da Norge jublet for frigjøringa i mai 1945. Norge jublet. Stadig ser man på TV klipp fra Oslo i mai og juni 1945. Ser med en ekkel smak i munnen, for med ett slag ble partisanene i Finnmark gjort til fiender av staten, og krigsseilere som faktisk for mange ikke enda var fred, ikke før Japan kapitulerte, fikk sine liv ødelagt av den behandlinga de fikk etter krigen. Deres krigspensjon ble det ikke noe av og krigsfondet – pensjonsfondet - ble brukt til blant annet å ruste opp for rederne. Hvis jeg var ordmaker ville jeg lett etter et samlebegrep for dette, men jeg finner ingen. Begreper urettferdighet dekker ikke. Så over til det mer personlige. Jeg har jo begynt å skrive ned ditt og datt fra Markebygda og er ferdig med første sak: En bru i nærområdet, det praktiske rundt den og all den immaterielle historien som finnes i det området. Så har jeg lurt på neste emne, og mens jeg satt i salen og hørte Frode Bygdnes’ foredrag, visste jeg hva det måtte bli: Krigen i Markebygda slik folk husker den. Det er ikke så mange i dag som sjøl har opplevd den tida, så det må bli andrehandsminner, det man har hørt av familiemedlemmer. I dette emnet som i annet er jeg avhengig av tips. I salen satt jeg også og filosoferte over hvordan ting legger seg i kryss foran beina på en. Foredraget hadde en klar linje til krigen, og det ble blant annet nevnt av noen av brakkene i Finnmarksleiren var tyske brakker, og disse var ikke overlevert i prikkfri stand, heller tvert om. Assosiasjoner fulgte. Tyskere - ikke i bra stand – og vi hadde nettopp reist med hurtigruta til Trondheim. Da husket jeg historien om ho fra Skånland som en sommer var guide på hurtigruta. På en av turene var det med en gruppe tyskere som visste å fremme sine krav og forventninger. På et lite sted langs Finnmarkskysten klagde de over at det her ikke var noe å se. Guiden er kjent for å være munnrapp og kontant – to the point – så hun sa: Nei, det som var brente tyskerne under krigen. Hun ble klaget inn til hurtigruteselskapet, men det førte selvsagt ikke fram. Hun kom jo med historiske fakta. Det var én kryssvei. En annen kryssvei var kvekerne. I Jon Michelets serie om krigsseilerne møter vi lettmatros Skramstad med kvekermor – og på foredraget møtte vi kvekere fra Danmark som kom som frivillige og som bygde opp en del av leiren. De hadde gjort en vurdering på hvor hjelpen trengtes maks. Joda, Berlin lå i ruiner, men der var det varmere enn i det Finnmark og Nord-Troms som også lå i ruiner og trengte hus. domantrener PS! Jeg har sagt at jeg ikke orker skrive om min daglige dont. Derfor nøyer jeg meg med å si at jeg nå må gå til min daglige dont.