...for denne gang...

I morges satt jeg ved frokostbordet på Pilegrimsgården og filosoferte over de andre som kommer for å spise frokost. Pilegrimsgården fungerer som et Bed and Breakfast, men det er tydelig at de som bor der, er en egen type mennesker. Jeg ser da bort fra oss tre. I sin tid var det nok Gjestehus for dem som gikk pilegrimsledene til Trondheim. Pilegrimsgården ligger ved siden av Nidarosdomen like ved Nidelva.  Der bor altså vi denne gang. Ting er enkle der. vi leier et rom og slipper det evige room-service. Det finnes ikke. Frokosten er en enkel sak. Det man trenger og ikke noe mer.

Frokostrommet inneholder to langbord. Der satt jeg altså i morges og betraktet de andre som kom for å spise, og jeg syntes de avvek fra frokostgjester som kommer på for eksempel et hotell. Først lurte jeg på hva forskjellen var, og når jeg nå prøver å beskrive det, er det ikke blasfemisk ment fra min side. De så kristne ut, syntes, jeg og følgelig måtte jeg gå gjennom det i hodet mitt – hva gjorde at de så kristne ut? Jeg kom fram til at de hadde noe jeg har sett også hos andre grupper mennesker: en slags indre ro som om noe er avgjort inne i en.  Dette gjenspeiler seg i utseendet tror jeg, og gjør i sin tur at man i settinga på Pilegrimsgården ser kristen ut.

Vi er på Tomatis-senteret i Trondheim, og her møter jeg samme type folk med en egen utstråling. Her i denne settinga ville jeg ikke si at de så kristne ut, men at de hadde en egen indre ro som i sin tur igjen påvirker adferd.

I tillegg til Tomatis får vi tilført ting når vi er her.

Vi tok hurtigruta fra Harstad til Trondheim, og det kan man si var på en måte lite action. Action lå i at landskapet utafor stadig endret seg, pluss at man kunne delta på diverse - noe vi ikke gjorde. Men fra vi satte foten på landjorda ble det et annet liv. Søndag skaffet vi oss leiebil og kjørte til Hovin. Tante Millaug og onkel Knut hadde samlet til årets fårikålmiddag, som vi kom rett inn til. Der i huset er maten kortreist og ordentlig. Ikke fast food og ikke moderne matvarianter. Vi begynte mandag på Tomatis og er vanligvis ferdig i fem-seks tida på dagen. Så legger vi inn andre ting. Tirsdag dro vi til en som driver med reconnected healing. Onsdag hadde vi besøk her på senteret i pausen. I tillegg hadde vi avtale med en hjernetrenerfamilie, men det ble avlyst for gutten ble syk. Mamma hadde også gjort en avtale som gikk i vasken siden vi brukte mye tid på healing. I dag er siste dagen her på senteret. Det avslutter med en test. I morgen kjører vi til Agdenes for å treffe en som var våres nabo da vi bodde på Gåsbakken – og deretter tar Widerøe oss heim.

Jeg vet ikke hvorfor vi har vært så, føler jeg, fullpakket denne runden. Middag for eksempel har vært en full fart sak, unntatt i går. Så skulle vi spise på Egon på Tryvasstårnet, men der var det fullt, og vi endte på en Egon i byen. En dag spiste vi en kjapp glutenfri pizza, og en dag – skrekk og gru – heiv vi i oss noe fra en bensinstasjon. Vi har en pause her på senteret midt på dagen. Her er kjøkken og da spiser vi havregrøt. Sånn går nu dagan.

domantrener

PS!   Vi er kommet heim og er i vanlig gjenge – og vanlig gjenge orker jeg ikke blogge om.

Da vi kom heim så vi at vakta – securitas – fungerte. Den sto ca. to meter fra stuevinduet og spiste av bærtrea. Etterpå la den seg god og mett bak bærbuskene.

Ellers er jeg ferdig med første del av Hørt og uhørt fra Markebygda - Jonnerovvi. Det ble et lengre dokument enn jeg hadde trodd. Jeg fikk noen tips fra Ann Ragnhild, Arne, Edgar, Eirik Kjersti. Man kan si at dokumentet aldri blir ferdig, for jeg tar stadig imot tips både omkring det praktiske om Jonnerovvi og det som har skjedd i området.

’

Neste emne er uklart men jeg antar en ide vil dukke opp.