tirsdag 28. mai 2019

Bøyet nakke i skam

Vi er kommet heim fra Belgia og har seget inn i hverdagstralten. I går rei jeg, i dag har vi startet nytt program. Nytt program spør du. Skal den gamle fyren enda holde på med program? Ha, sier jeg. Jeg er 41, og jeg kjenner folk mye eldre enn meg som holder på med program for å holde seg i best mulig stand. Forskjellen på meg og de fleste er at jeg trenger hjelp til det, og er så heldig at jeg i min situasjon har noen som både kan og vil hjelpe meg pluss at jeg har veiledere som instruerer. En av dem er ABR, advanced biomechanical rehabilitation. ABR finnes over hele kloden. Vi sorterer under ABR Belgium.

Derfor var vi i Belgia nyss. Egentlig kommer ABR Belgium til Oslo tre ganger i året, og neste gang er midthelga i juni. Det var den helga vi trodde vi skulle flytte, og Sigbjørn og Emma Margret og deres gjenger hadde avsatt dette til å komme heim og flytte oss – hjelpe oss til å flytte, og da kunne jo ikke vi være borte. Følgelig dro vi til Belgia i forrige uke og gjorde unna neste steg.

Dette medførte selvsagt en masse fordeler for meg som liker å reise. Oslo er jo ok, men Brussel og Hasselt byr på andre ting enn Oslo. Et av de andre ting er at vi besøkte Katja som er min første ABR instruktør. Hun bor i Lommel, en rimelig stor by på grensen til Nederland, og det rare er at man i hennes hus ikke har en følelse av at man er midt inne i en by. Veranda rundt huset med grøntanlegg og vann. Vi snakket om at dette minte om da vi fra Camden tok en kanalbåt og plutselig glemte at vi var i London. Vi fikk en følelse av urskog. Slik var det hos Katja og familien hennes også. De bebor andre etasje og bor som i en skog,

Ellers så jeg skog nok, tett og høg, når vi kjørte fra Brussel og mot nordøst til Hasselt. Her kunne man nok avskoge en del, maskinene skulle fått noe å gjøre. Der vi ikke kjørte gjennom skog, der det var snaut, sto det vindmøller langs veien. Langs veien. Kraft må man ha, og noen steder må man hente den. På pannekakeflate Belgia har man ikke fjell å sette vindmøller på. Hvis ingen slår inn døra her – drister jeg meg til å pennføre at jeg synes vindmøller må være et ok alternativ. Strøm må man ha til det man trenger strøm til. Også de så miljøbevisste el-bil brukere – selv de trenger strøm. Nå ser jeg flere og flere som henter sin strøm fra sola med solcellepanel på hustakene. Jeg kan for lite om dette – eller det vil si jeg kan intet. Men den solenergien man tar til oppvarming, forbruker en del av den energien sola skulle gi til naturen for øvrig? Eller er det ikke slik? Hvordan vil det bli på sikt? Mindre energi til planter og andre vekster?

Vi bodde på et hotell denne gangen – jeg klarte å overbevise de andre om at vi til vanlig bor i urskogen – sånn i overført betydning, og det skulle tilsi at vi kanskje skulle gå for noe annet når vi reiste, Så vi bodde på Radission Blu med Sky-lougne i 19 etasje Der kunne vi om kveldene sitte og se mørket falle på atskillig fortere enn man er vant til. Overgangen mellom sol og mørke var ikke så lang.

Heimreisen var givende hva angikk observasjoner. I Brussel måtte vi traske og gå i en evighet før vi endelig kom til flyplassen. Jeg glemte å sjekke om dette var inngangen for non-eu- citizens. Den er slik: «Ok, dere har sjøl valgt å ikke være en del av oss. Da får dere vær så god gå.» Det samme da vi endelig var ved utgangen til Oslo. Himla langt unna tax-free selv om det ellers krydde av dem. Ørten trapper å gå før man kom til flyet. Greit nok. Det skal ikke være lett å stå utenfor EU, så det var sjølforskyldt. Vi kreket oss derfor ned med bøyd nakke i skam. Ikke i flyskam, som man skal i disse tider, men en stå-utenfor-EU-skam.



onsdag 22. mai 2019

De tre farlige trillinger

På facebook har jeg sett bygdedyret omtalt.

Bygdedyret er et begrep skap av forfatteren Tor Jonsson og er et bilde på trangsynt mentalitet. Bygdedyret er universelt. Det dukker opp i mange settinger. Bygdedyret har en tvilling skapt av en annen forfatter, Aksel Sandemose, da han i boka En flyktning krysser sitt spor skapte janteloven.

Det finnes også minst en en til, trillinger altså.
Jeg hørte en gang en fortelling om en eldre mann som fortalte sitt barnebarn om de to ulvene som bebor oss mennesker. Den ene ulven ville godt for menneskeheten, den andre det motsatte. Bestefaren beskrev grundig hva de to ulike ulvene kunne forårsake hvis de fikk makt. Barnebarnet spurte om han også hadde de to ulvene i seg. Joda, bestefaren bekreftet at ulvene bebor oss alle. Dette gjorde barnebarnet betenkt. Jeg vil tro han så for seg hva hans ulver kunne forårsake på godt og vond. Men hvordan kan jeg vite hvilken ulv som vil ta makt hos meg spurte han. Det kommer an på hvilken ulv du mater, sa bestefaren.

Det kommer an på hvilken ulv man mater hver enkelt av oss.

Felles for disse trillingene er at de gjerne søker å ramme mennesker som er annerledes i betydningen at de tør leve på en annen måte. Ofte oppegående mennesker. Det er nærliggende å bruke prinsesse Märtha Louise som eksempel her. Jeg tar ikke stilling til det hun holder på med. Jeg viser til henne som et eksempel. Facebook har flommet over av innlegg om prinsessen og sjamanen. Ett kan man si: Märtha Louise har vært rammet av de tre trillingene også før sjamanen kom inn i bildet. Jeg er imponert over hvor rakrygget hun tar det.

Disse tre trillingene har det latinske navnet criticus synus infernalis.


Mye har rent gjennom her siden sist – som er lenge siden.. Ting jeg har spekulert over. Stadig blir jeg minnet på historien en kjenning, en mekaniker, en gang fortalte. Han drev et verksted og hadde nok å gjøre så mye at en eldre slektning syntes han kunne hjelpe denne sin unge slektning så han tok et to-ukers sveisekurs og begynte å jobbe som frivillig på verkstedet. Dette ble etter hvert et problem for denne eldre slektningen med to-ukers kurset begynte å opptre som DEN verdensmesteren. Hvoretter den unge slektningen en gang sukket at folk som så en liten spiss av et fag og ikke forsto fagets vidde ble et problem. De handlet etter den lille spissen de så.

Egentlig tenker jeg at det er greit og enkelt å utale seg om den lille spissen av isfjellet som om der ikke skulle være noen underforliggende kunnskap. Felles for oss som uttaler oss som uttaler oss om den lille spissen man ser er at vi gjerne blir såret , potte sur, forbannet og alt dets like om noen trekker vår kunnskap i tvil som den hele og fulle sannhet og hevder at det er mer til saken enn den lille spissen. Når jeg blogger og hurtiggoogler, er jeg en isfjell-topp vandrer. Ikke som en trøst, men jeg ser at jeg ikke er den eneste. Der er jeg ganske normal, min hjerneskade til tross.

Jeg har ikke belegg for det, men jeg har en følelse av at de som roter i den delen av isfjellet som ligger under havflaten gjerne kan bli utsatt for de tre trillingene. Slagordet til trillingene er: Du skal kje komme her og komme her!

At man må gi akt på det som ligger under havflaten, synliggjør Titanic til gagns. Det underforliggende isfjellet felte skipet som ikke kunne synke..

Dess mer man lærer om den delen av isfjellet som ligger under havflaten, dess mer skjønner jeg at den sannheten jeg forvaltet før, kanskje var litt enkel eller kanskje litt tvilsom. Det er nesten slik at dess mer jeg lærer om et emne, dess mindre kan jeg. Faget overwhelmer meg.


I går fikk jeg en link til Store norske leksikon der jeg er omtalt som forfatter. Større er jeg ikke enn at det gleder meg. Jeg antar det betyr at min sjølsikkerhet og sjølbevissthet er skjør. Faktisk har jeg ikke gitt ut noen bøker siden 2012. Det er faktisk sju år siden. Jeg har blogget og ellers skrevet noen artikler, men en helhetlig bok er det ikke blitt. Kanskje skrev jeg i en så rasende fart fra 2005 til 2012 at jeg tømte alt som var i delen av isfjellet som stikker over havflaten. Egentlig trur jeg det ikke, men jeg anfører det som en trøst. Det ligger alltid et stort isfjell under havflaten. Kunsten må være hvordan å skaffe seg tilgang til det man har under havflaten og omforme dette til noe kreativt.

Kunsten for oss mennesker er å ikke knuses mot ens eget isfjell. Heller hente kunnskap av den. Kanskje ligger der det vi trenger for å mate rett ulv. Jeg pleier være skråsikker på alt jeg googler meg fram til – men innser at det er bare toppen av isfjellet.


domantrener

Nå er alt jevnet med jorda heime i Borkskogen. Jeg har ikke vært der og sett på lenge. Vi dro for noen dagen siden – da trodde vi alt var ferdig der. Det var verre å se på det enn på brannen. Heller ikke det orker jeg gå inn på. Her er livskunsten å vite at livet stenger ingen dører uten å åpne en annen. Livet jevner ikke noe med jorda uten at et alternativ åpnes. Det gjør det oppe i Magnebo. Jeg innser at jeg er livets askeladd. Sitter på rumpa og roter i asken mens ting legger seg til rette for meg. Det kan jeg takke alle mine gode hjelpere for. Som Askeladden har også jeg gode hjelpere.