torsdag 29. april 2010

Jonas, hval, ulydig, spydde, Ninive

Vigdis’ fem ord:

Jonas, hval, ulydig, spydde, Ninive

Ytterst ute på et nes ved et av verdens største og kaldeste hav lå en liten bygd ensomt og alene ute på neset. Folk hadde levd og overlevd på det havet gav. Mye annet kunne de ikke høste.

Dette folket ute på neste hadde i generasjoner utviklet en del særtrekk som fremelskes av lite eller ingen kontakt med fremmede gener. Et av særtrekka var nesen, eller nasen som man uttalte det på neset. Likeså lite som det var variety i genmaterialet, var det i navnetvalget på beboerne. Mange menn hette Jo, og man skilte dem fra hverandre ved særtrekka deres. Der var Jo-stor, Jo-bein, Jo-skjev og også Jo-nase. Som etter hvert ble til Jonas.

I landsbyen var det også en del kvinner, og som menn hadde de navn og tilleggsnavn. Mange hette Nini og hadde tilleggsnavn som beskrev dem. Der fantes for eksempel Nini-vakker, Nini-tynn, Nini-prat og Nini-ve. Nini-ve hadde fått tilleggsnavnet fordi hun ofte akket og ve-et seg. Nini-ve var en meget vakker og dyktig jente trass i at hun ve-et seg. Jo-nase, Jonas, hadde et godt øye til Nini-ve, Ninive.

Jonas var en stri og sta person, for så vidt ikke noe uvanlig karaktertrekk for folket på neset. Bare de sta og iherdige overlevde., de som maktet å leve med naturkreftene og ikke bukke under for dem. Jonas var en av dem. Han maktet utmerket å leve med naturkreftene, og i perioder prøvde han også å tvinge naturkreftene til å leve med ham. Han hadde sine egne veier og måter, var ulydig på grensen til det uforsvarlige, men bare på grensen til, aldri over den.

Barna på neset lærte å ferdes i båter samtidig som de lærte å gå. Der andre småbarn spydde, lo bare Jonas fornøyd mot uværet. Voksne spådde galningen kort levetid. Slik tirret man ikke naturen. Men Jonas ble voksen, og fremdeles lo han mot naturkreftene og tøyde dem til grensen.

Nes-folket hadde i generasjoner utviklet egen teknikk og eget utstyr for å høste av havet, deres nabo og spiskammers. De fisket og jaktet på sel. Men havets konge, hvalen, hadde de ennå ikke funnet noen måter å fange på, ikke før Jonas begynte å utfordre dette kjempedyret. I lang tid prøvde han ut egenproduserte fangstredskaper, men hver gang var havets konge den sterkeste, og Jonas ble nesten dratt med i dypet ved et par anledninger.

Jonas hadde ikke gitt opp jakten på havets konge, hvalen, og kan hadde i lengre tid arbeidet med å lage nye fangstinnretninger for å fange dette dyret. Jonas visste intuitivt at det var enten eller for ham. Enten fanget han hvalen eller hvalen fanget ham. Hele livet hadde han ledd mot mat naturkreftene og tøyd deres grenser, og han visste at før eller senere ville det bli en konfrontasjon mellom ham og naturen, og det ante ham at det ville være Hvalen, havets konge, som ville møte for naturen i den kampen.

Jonas hadde som sagt i lengre tid gjort sine forberedelser. Han jobbet med, testet og videreutviklet det han skulle bruke i den avgjørende konfrontasjonen. Ninive fulgte det på avstand. Hun ve-et seg mang en gang over den galningen hun hadde sett seg ut som meddeltaker i livet.

En dag var Jonas klar. Han lastet sitt utstyr i båten. Rett før han skulle legge fra land, kom Ninive og gikk tross Jonas’ protester inn i båten. Var Jonas sta, var hun det også selv om hun ve-et seg over foretaket hans. Jonas hadde to valg, enten utsette kampen mot havets konge og så legge ut en natt Ninive ikke så det, eller ta henne med. Han tok henne med.

Ute på storhavet ventet havets konge. Jonas gjorde sine remedier klar og rodde så nær hvalen han kunne. Ninive ve-et seg. I det han kastet remediene mot hvalen, gapte den og dro i seg hele redskapen, båt og to mennesker. Jonas rakk ikke reagere, og om han hadde rukket det, hadde kampen neppe gitt annet resultat. I hvalens buk ordnet han en heim for Ninive og seg sjøl, og som han hadde utfordret ytre naturkrefter før, utfordret han nå de indre. Kampen mellom ham og hvalen fortsatte på helt andre arenaer, og denne gangen hadde hvalens styrke ingen sjanse mot Jonas’ kløkt og dristighet der han utfordret den verden han levde i.

En dag fikk hvalen nok og gjorde framstøt for å kvitte seg med sine delvis uønskede gjester. Han styrte mot en strand, dukket opp, og i et langt gulp spydde han Jonas, Ninive, redskap og båt på land.

Jonas og Ninive etablerte seg raskt. Jonas kalte bområdet opp ette Ninive. Ninive vokste og ble i tidenes løp en by. Jonas’ etterkommere spredte seg til store områder. Men navnetradisjonen beholdt de gjennom generasjoner etter generasjoner, og Jonas som navn med tilleggsnavn var meget vanlig blant dem, slik det hadde vært hele tiden.

En av dem ble kalt Jonas-profet.

mandag 26. april 2010

Matthew five words: Jesus, roses, bear, curiosity, happy

Matthew five words: Jesus, roses, bear, curiosity, happy

Jesus was wandering on his Father’s earth. He often did so. He took small trips every now and then. I am not sure why, whether it was curiosity to see how his Father’s creation managed or whether it was for other reasons. But he often wandered in different parts of the globe. As a kind soul he didn’t disturb any creature, animals, plants, human beings, water, stones or soil. He just wandered quietly around as he had wandered years ago when he truly lived on the earth, but could not at that time wander so quietly in peace. Now he did so. Nobody took notice of him, nobody wanted to listen to him, nobody brought ill people to him, nobody wanted him to perform miracles, nobody brought him to court. He just walked around as whoever could do. Jesus liked this anonymity on the earth that years and years ago offered him no anonymity. He was pleased and happy in the situation even though he knew that the past situation had been important for the earth he now tread so peacefully and happy.

Jesus made a stop by a small lake. He had no problem with crossing it, but he hesitated for some reason. Why not take a pause?

He sat down by the shore and watched the glittering water of the lake, he watched the plants on the bank and considered his Father’s power to have created all this. Did he have the same power? He had awakened dead people, turned water into wine and performed other miracles. But could he create an earth?

Jesus sat lent to a tree playing playing with the thoughts of creating his own earth, or if he could not create an earth, at least make some remarkable changes of the earth so that the touch of his finer easily could be seen?

Two days later he rose, turned to the lake and decided to try. He pointed his finger to a small island on the lake.

- Be what you want to be! he proclaimed.

Immediately the island started to change. Smoke began to rise from the island, and as so happened, animals started to flee. They came swimming to the shore where Jesus was standing watching the island. On of the animals, a big bear, turned to Jesus and snarled:

- What the hell do you think you are doing? Making us homeless? That’s what you do!

The bear didn’t recognize Jesus, but for some reason he dared not attack this man on the shore. Something about this shore-man filled him with respect more than frightened him. He knew that this man couldn’t be attacked. He had been attacked before, and that had made him attack-free., so to say. The bear growled and left into the woods.

Since then bears hesitate to attack certain human beings. Bears have in them a fear it could be the same one who was standing on the shore watching his island change.

Jesus then noticed a small tiny rose growing by his feet. He looked at it and said:

- When my island is ready, you will move to it, and there you will prosper.

Later on the island was filled with special tiny roses, islandic roses.

It is unclear for how long Jesus watches the island grow bigger and bigger as fire and melted stone flew out of it and into the lake. Jesus realized that the lake could soon be too small for the island, so he stretched out a finger and moved it into on of the terrible big oceans that had appeared when his Father departed water and earth. There his island would have space enough to grow.

Jesus knew his Father had followed poor Cain when he had to flee and had given him the land where there for one season was no sun and for one season sun day and night, and his father had promised to follow specially de descendants of Cain in the barren and beautiful country he gave him. Jesus now wanted to do the same with his island. He turned to it and said:

- You will be populated with the most daring people, brave, heroic and fearless folks shall populate you. I will myself follow your people specially, and always look to you. I will see to that you will grow every now and then.

Jesu island still grows every now and then, and his fearless people still populate it.

søndag 25. april 2010

Da er vi heime igjen

Da er vi heime igjen bare fire dager forsinket, hvilket er en millionte del av en millionte del sett i sammenheng med hva vulkanen forårsaker på Island.

Men når så er sagt bekymret to av oss seg for hvordan å komme seg heim fra USA. En av de to ble i tillegg søvnløs med tanke på hvordan ting hopet seg opp heime. Den tredje av oss er livets hurragutt og nøt de ekstra dager på Chestnut Hill, og kun bekymringa til de andre to gjorde at den tredje syntes det var ok da Lufthansa hadde plass til oss torsdag – og flyet sannsynligvis ville gå.

Vi trodde vi var tidlig på flyplassen i Philadelphia, men noen belgiere, + en som skulle til India + diverse andre var der før oss. Ganske fort vaks løen bak oss. Da vi endelig var sjekket inn og satt ved utgangen, var det 2 ½ time til flyavgang. For første gang giddet vi ikke gå innom tax-free. Mat fikset pappa. Vi satt ved utgangen, men det gjorde jammen belgierne, hun som skulle til India + de andre diverse. Mamma la seg rett ned på golvet ved siden av benken der vi satt, trakk jakka over seg og sovnet. De andre, belgierne, hun til India + diversene la sine ytterjakker over henne der hun sov som en konge på golvet. Ok at hun så helt skutt ut etter søvnløse netter, men likevel- Ett er at hun legger seg rett ned og sover hvor som helst. Det forundrer meg ikke. Slik er mor mi. Men at de andre la jakkene sine over henne… Neste gang skal jeg bli malt grønn under og over øynene og legge meg rett ned på golvet, for maken til omsorg…Men det visste ikke hun der hun som en konge vel en time. Pappa og jeg var først litt flau, som vanlig, vel, i alle fall var jeg litt småflau. Men jeg er da også mer sofistikert enn de to. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det. Jeg er født av foreldre som både kan leve fint med en sølvkniv, men også med en tollekniv. Jeg venner meg liksom ikke helt til dette at de så usjenert kan gjøre slike ting. Jeg aksepterer det, men forstår det ikke. Men så er jeg da også, sier de andre, en luksusgris i en del ting.

I Oslo fikset SAS oss inn på et fly nordover knappe to timer etter at Lufthansa landet. Så var vi heime. Viola tok i mot oss på Evenes. Lille Emma Margret hadde vasket hus og gjort det trivelig å komme heim før hun sjøl dro til Tromsø. Bilene var nyvaskede og skinte utvendig og innvendig takket være Anders.

Pappa har pakket ut, prekvert og startet diverse. Nå fyller han skum i nytt ABR-utstyr. I natt legger jeg meg med ABR-maskinen, og dermed startet vi så smått. Mandag starter vi for fullt, sies det fra ABR-forberederen, og sier han det, blir det nok slik. Sånn er det bare her i huset.

Der setter jeg strek, men om det klaffer overalt blir det kanskje fem ord. Gi meg nye. Jeg prøver alltid å finne ut hva giveren har som intensjon – og så ikke følge denne i ntensjonen.

Vi høres.

domantrener

onsdag 21. april 2010

devine, transcend, peace, joy, compassion

Bernardo's five words: devine, transcend, peace, joy, compassion

God had had a real busy period up in his Heaven. He had been taking care of the people of Iceland becauce of the vulcano-outbreak. Almighty God saw how the Islandic people had been struggeling to survive for a long period, and now came the vulcano- outbreak on the big island. God was not in peace or ease. He was busy beyond his capasity taking care of the earth he so proudly had created and the people he had put to live on this earth. God's capasity was trancended up to an unexpected high level, a level he had not foreseen on the busy week when he ha created earth and heaven.

Still he was the allmighty, and as the allmighty he looked down to se how his creatures managed on his earth. Down in Philadelphia he saw one of his creatures struggeling with nothing. The struggel with nothing is considered the worst and most difficult struggle as it is so vague and impossible to get a good grip on.

A caterpillar had for some unknown reason decided to reach devinity, and for some reason he had decided to climb up the highest pole in Philadelphia. The caterpillar very eagerly went to the task even though the pole was not the worst one to decend on. The caterpillar found himself in a challenging situation. He sometimes slid down and had to start on new from the slid-down position. In addition he got sores and wounds under his stomack. He very soon realised that the way to devinity was not padded with joy and compassion. On the contrary. But as the caterpillar for some reason had got into his head the search for devine living, he bravely mounted on the pole.

God almighty for a moment look down and saw the caterpillar mounting the pole on his sore stomack. God almighty also saw what the wornout carterpillar did not observe, a hungry bird circling around searching for the next meal. God almighty reached out a hand, touched the caterpillar who instantly turned into a butterfly as it was ment to be.

The hungry bird watched the change and dived for the butterfly.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi er her ennå

Hei alle dokker der heime.

En hilsen fra oss som begynner å bli brakkesyk her på Chestnut Hill.

Vi møtte som avtalt på flyplassen her søndag og håpte i det lengste at flyet skulle gå, men mens vi satt der ble fly etter fly til store deler av Europa kansellert. Nå har vi neste fly fredag. Den andre norske familien her reiser via New York til Stockholm i morra, og det luftrommet er reint. Vi har vurdert litt å prøve den veien, men da må vi gamble,, og det orker vi ikke. Vi har i delvis alvor drøftet å ta en cruisebåt over Atlanteren. To uker tar det og da kommer vi til Spania. Vi får se. Selv jeg som liker meg innmari godt her på Chestnut Hill, kjenner også jeg et snev av brakkesyka.

Vi prøver å få noe program i gang her, men det blir jo bare en liten del som kan gjøres. ABR, gass og diverse er jo heime.

Vi hadde en meget bra, tror jeg jeg kan si, evaluering på Family Hope for knapt en uke siden, og jeg følte meg som en konge. Akkurat no er det ikke mye kongefølelse igjen, men det kommer vel tilbake. Vi fikk et ganske tøft program denne gangen. Ikke helt til å leve med, men vi se. Vi tror Family Hope glemte at vi har tre timer ABR i tlllegg pr dag. Og selv om vi minte på om det, ble nå programmet slik det ble, men vi får følge Per Borten sitt råd om å bruke vett mellom paragrafene.

Lørdag dro vi sammen med George til Lancaster og besøkte blant annet familien Eby. Ellers stakk vi innom Lancaster market som skal være ganske kjent, og vi var innom IAHP (domaninstituttet), men der var det stengt og stille siden det var lørdag.

Tusen takk til alle dere som har sendt sms'er, mailer, ringt, krysset og krysser fingre for oss, bedt og ber for oss og skaffer oss aktuelle telefonnr. vi kan ringe.

Hvis ikke brakkesyka blir verre hører dere vel fra oss om en stund.

domantrener

På markedet i Lancaster slo mamma og pappa til og kjøpte seg en hel t-skjorte hver, og jeg kjøpte diverse lokale produkter til meg sjøl og som gaver. Ellers har det blitt rimelig lite handling her annet enn noe jeg har kjøpt i julegaver. De andre to handler ikke.

mandag 12. april 2010

Søndagen

Da er det søndag kveld her på Chestnut Hill. I dag dro vi på gudstjeneste på the Lutheran Church her. Chestnut Hill har forresten 7 kirker, katolske og protestantiske. Det var en god opplevelse faktisk å sitte på bakerste benk i den lille steinkirka, og det var forskjell til våre gudstjenester, naturlig nok. En annen verdensdel og frikirke. Til inngang spilte to på fele og kontrabass et stykke av Händel og senere spiltge de et av Vivaldi. Ellers var mye likt, men skriftlesing skjedde i kirkeskipet og alle unntatt oss gikk til alters.

En annen sak: før altergang gikk folk til hverandre og ønsket dem fred. De kom til oss også. Minte litt om lestadianisme akkurat det. Vi følte oss veldig velkommen der. Presten kom og spurte om vi var lutheranere, og han hadde som mange andre en tippforfar fra Norge.

Jeg satt i kirka og tenkte på noe jeg hadde hørt: at når man kom til et nytt sted hadde man nettverk straks om der var en samisk organisasjon der. I kirka tenkte jeg at om vi skulle bodd her ville vi hatt nettverk i en menighet.

Vi har jo vært her så mye at da vi i dag spiste lunch sa hun som serverte - etter at hun hadde ønsket oss velkommen tilbake - at hun husket vi ikke skulle ha is i vannet. Og en på Farmer's marked sa da vi kom dit at de hadde glutenfritt brød - og det sa hun før vi spurte etter det.

I ettermiddag kom kollega Jørn Petter hit med familien, og vi spiste på Solary, dvs noen av oss spiste, noen ikke. Jeg sier ikke mer om det, hvem som spiste og hvem ikke.

I morgen begynner litt av hverdagen og årsaken til at vi er her, da skal vi innom Family Hope og hente utstyr til kontroll av miljøgifter pluss diverse annet i min usle kropp, og i overmorgen starter vi å ta prøver. Onsdag møter vi så hos Mathew Newell og teamet på Family Hope Center.

Signe og Kanya, han som ropte i resepsjonen på hotellet da vi var her for vel to år siden han er enda her og roper, og som dengang er ikke alt han sier pålitelig.

Der sier jeg et hastig god natt. Trøtt som en trøtthest.

domantrener

søndag 11. april 2010

...tro det eller ei...

Da er vi ankommet Philly, tro det eller ei.

Vi forlot til Oslo onsdag, og at flyet fra Evenes var forsinket, var bare hyggelig, for da fikk vi pratet med Marit og Ulrikke som også ventet på det flyet.Dagen etter var vi i god Bete-Marja-stil på Gardermoen minst en time før vi skulle, og jammen var det bra, for Lufthansa hadde mistet oss enda vi satt der synlig for alle. Heldigvis hadde vi et ref. numnmer på bestillinga, så på Gardermoen prøvde de å få Lufthansa til å forstå at vi satt rett foran dem ved innsjekkeinga til SAS, som fløy den ruta for Lufthansa. Langt om lenge - etter utallige telefoner fra Gardermoen, klarte Lufthansa akseptere at vi hadde bestilt billetter, nå var det bare et nummer fra dem, så kunne vi sjekke inn.Etter atter utallige purringer fikk SAS det nummeret (ha ha), og vi rakk såvidt flyet til Frankfurt.

Ikke kan jeg skjønne hvordan de etter hva ryktene sier Ordnung muss sein tyskerne, orden og system, kan rote så jævlig! En gang, den gang jeg brukte rullestol, mistet de rullestolen, og en gang mistet de kofferten til Signe. Den eneste foirklaringa jeg har på at 2. verdenskrig varte så lenge som den gjorde, er at de rotet bort av-knappen. Noen annen forklaring ser jeg ikke. Et lite plusspoeng må jeg gi dem, de knallet oss gjennomk Frankfurt flyplass i en av flyplassbilene så det gnistret under hjulene.

Ved ankomst flyplassen i Philadelphia da vi formelt skulle stige inn i USA, måtte vi gjennom endrede rutiner. Nå var det ikke bare en fingers avtrykk som skulle registreres, men alle ti fingre. Ok for oss. Man kan alltids trykke i vei for dem, noe vi også gjorde. Mamma og pappa slapp glatt inn. Jeg derimot ble ikke gjenkjent med min celebre finger, og følgelig ble vi geleidet inn til avhør og sjekk i et rom med bevæpnede, men ellers hyggelige vakter, pluss suspekte typer, virkelig suspekte. I sammenligning med dem var vi som barnehagebarn å regne. Et indisk par kom kinn i rullestoler trillet av flyplass-assistenter, og etter en stund glemte fruen i sari og med kastemerke seg, fløy opp av rullestolen og glefset en ordre på et språk jeg ikke forstod, sprang rundt, før hun etter å ha gjort seg en runde til second officer antagelig husket seg og heiv seg ned i rullestolen igjen. Faktisk virkelig interessant å sitte der delen av en reise til asylsøkere og andre som må sjekkes. Desseverre kom altfor fort en offiser og bukket for oss og sa at de hadde funnet meg i systemet, så vi ble dessverre bukket ut. Tollen giddet ikke bry seg om oss, de bukket oss ut, og så satt vi i en drosje til Chestnut Hill. Drosxjesjåføren så ut som om han nettopp var kommet på en slik måte at han måtte innom special service på flyplassen da han kom. Drosja rullet jo greit trass i de løse ledningene som buktet seg fram på golvet ved forsetet.

Vi kom til Chestnut Hill Hotel som er under total renovering. Depression er over sies det. Også kjøkken og spiserommet ble renovert, og om morgennen var frokosten en pose med en muffins, et eple og en sjokolade. I morges observerte jeg et eldre par sitte i den trange lobbyen, der er noen stoler, og gumle på muffinsen med et tomt blikk. Jeg derimot som har foreldre som alltid ser positive muligheter i diverse, og som alltid har en kniv og kan leve på gata, de har i to dager gjort den ene senga om til et luksuriøst frokostbord med Farmer Markeds delikatesser. Vi har hatt kjempefrokoster, og ser jeg igjen de eldre paret, skal jeg invitere dem opp til oss på frokost på senga.

I dag dro vi ned til sentrum, og due to et eller annet, fikk vi over høytaler en melding der vi stod og hutret og ventet på toget, at det var innstilt. Så vi tok med oss kniven og heiv oss på en buss i tilnærmet riktig retning. Bussen ble svartere og svartere, oig da en kineser kom på, ble jeg rystet, og enda mer da en gammel hvit kvinne krøkte seg inn.

Joda, jeg vet at jeg der heime stresset med at vi var seine med å pakke, men vi hadde da våre tre kofferter med da vi ankom Philly. Gjett om maska falt på pappa og meg da en sammenruller spikermatte lå nederst i den ene kofferten! Hva byr dere! En spikermatte! Og vi som skulle pakke nøkternt!

En ting jeg forundrer meg over og har gjort lenge er foreldrene mine sin evne til å alltid finne et sted der de lokale holder til. I dag i sentrum, gjett hvor vi spiste, selvfølgelig der kinesiske og svarte arbeidere spiser, pluss vi, og enda mer forundrer det meg at de også kan med samme naturlighet spise på meget finere spisesteder med meget mer sofistikerte gjester uten at det anrører dem annet enn at de sier det ikke er pengene verd. Så vi og kineserne og de svarte obamaer spiste sammen i byen i dag.

Dette var en foreløpig rapport fra oss her i USA. Vanligvis når jeg våkner om morgnene sitter mamma jobber. Denne gangen er det ikke slik. Mamma sover og pappa sitter og jobber.

Hei sitten.

domantrener

lørdag 3. april 2010

utenfor, samisk, identitetsbytte, indre ro, lykkelig

Kirstis fem ord:

utenfor, samisk, identitetsbytte, indre ro, lykkelig

I bytte-låne-veksle-butikken kunne eieren oppleve pussige ting iblant. Mye ville man bytte, masse rart ville man låne og de underligste ting ville man veksle inn. Eieren var rutinert. Uten å løfte et øyebryn eller vise den minste forbauselse til disse. Han var rutinert, hadde drevet lenge i tralten. Det var ikke noe spill fra hans side at han ikke var forbauset over kundenes ønsker. Han var ikke forbauset. Han hadde erfart litt av hvert i denne geskjeften. Sånn var det bare.

Likevel ble han litt, - vel ikke forbauset, uroet er et mer dekkende ord for den kunden han nå hadde inne. Hans ønske om bytte var ganske ukonvensjonelt selv for innehaveren. Meget skeptisk betraktet han mannen foran seg. Men blikket avslørte det ikke. Offiser eller tidligere offiser, avgjorde han for seg selv. Vant å gi ordrer og vant å bli lystret. Ja, sånn var det. Vant å bli lystret. Derfor visste innehaveren at mannens forespørsel var en ordre han forventet ble lystret. Eieren bevarte dog sin sinnsro. Han sa med jevn stemme:

- Har jeg forstått dem rett? De ønsker et identitetsbytte?

- Ja, mein Herr, sa mannen.

- Og de ønsker et identitetsbytte med, la meg se, han så på den skriftlige begjæringa på bordet, - med findlapperne. De ønsker å bytte til samisk identitet?

- Ja, mein Herr. Kunden stod rank, og innehaveren kunne nesten føle hvordan han slo hælene sammen. Vel, han hørte det ikke, han innbilte at han hørt det. Innehaveren spurte uten å vise hvor ubekvem han følte seg:

- Er det et midlertidig identitetsbytte?

- Nein, mein Herr!

- De ønsker altså å bytte deres identitet med en av findlapperne?

- Jawohl, mein Herr. var svaret.

Og slik ble det. Innehaveren hadde mottatt en bestilling på identitetsbytte til samisk identitet. Greit nok, men ville han blant findlapperne, samene het det visst i dag, finne noen som ville bytte identitet med kundens hans? I hans arkiver hadde han ingen aktuelle kandidater. Han måtte lete utenfor sin vanlige kundekrets.

Gjennom år hadde innehaveren opparbeidet seg en indre ro som han hadde bygget opp sammen med sin kompetanse på feltet. En indre ro han følte som et ledd i sin høge kompetanse. Men denne kundens bestilling ødela denne indre roen. Innehaveren var langt fra lykkelig over denne henvendelsen, men han visste ta denne kunden adlød man! Sånn var det bare.

Innehaveren var faktisk fortvilt, og han visste at hans være eller ikke være avhang av om han kunne betjene denne kundens bestilling tilfredsstillende. Han kledde på seg, låste butikken og hengte opp skiltet med lukket og dro. Research her i denne saken måtte han sjøl gjøre. Han kunne ikke bruke en av sine faste researchere på en så ømfintlig sak. Innehaveren kunne research. Han hadde faktisk begynt som researcher og så etablert bedriften sin. Han hadde et stort nettverk av uformelle informasjonskanaler som han sjøl pleide bruke når hans faste researchere ikke klarte levere den bestilte varen., - eller som nå, - når saken var så delikat at bare han sjøl kunne håndtere den.

I like tilfeller pleide innehaveren lukke butikken for noen dager. Skiltet med midlertidig lukket oppga også hvilke telefonnumre han kunne treffes på.

Ikke lenge etter – tid er et relativt begrep - var innehaveren i findlappernes land. Findlappernes land. Sápmi sa folket i findlappernes land sjøl. Lapponia hadde han også sett det bli kalt. Innehaveren jobbet i et lite bakeri i en liten by i findlappernes land. Han hadde kommet dit, sett skiltet i dørvinduet med stilling ledig, og her var han. Han gjorde alt mulig slags forefallende arbeid i bakeriet, og han foretok alle leveranser av bestillinger. Han var overalt, og så han noe som måtte gjøres, gjorde han det. Snart var han uunnværlig i bakeriet. Han utvidet feltet. Han var samfunnsaktiv, trente i ulike lag og foreninger, sang i sangkor og var etter hvert uunnværlig også i den lille sjøsamiske byen. Iblant hendte det at han glemte hvorfor han var der. Bare iblant. Hans sanser var åpne i alle sammenhenger. Var han iblant urolig, skyldtes det at han følte tiden renne ut. Om han ikke snart fant en løsning på kundens anmodning om identitetsbytte, ville kunden finne ham, og det ville bli Das endlische losnung. Han visste det. Das endliche losnung. En dag fant han den, identitetsbytteren. Den som ville kunne skifte ham med hans kunde.

Innehaveren foretok de nødvendige grep i saken.

Ting skjedde raskt i den lille sjøsamiske fiskerlandsbyen, ok, byen. Bakergutten sluttet og forlot på timen. Hans aktiviteter ble borte med ham. Ingen visste hvor han dro, og man innså at man ikke ante hvem han var.

Innehaveren hadde åpnet butikken igjen, og kunden med den spesielle bestillinga var kommet. Han ventet avmålt og rank i ryggen. Innehaveren bladde i papirene sine, - noe han egentlig ikke trengte. Han hadde bare ett til bud om bytte.

- Mein Herr, sa han og så opp fra bunken. Deres bestilling var ikke lett å etterkomme, men jeg et tilbud til Dem.

- Jawohl, mei n Herr. Kunden stod like avmålt.

Innehaveren kremtet.

- En av findlapperne er villig til å bytte identitet med Dem på permanent basis. Det er imildlertid en betingelse knyttet til det fra hans side.

- Jawohl, mein Herr, sa kunden.

- Han ønsker ikke at identitetsbyttet skal være kjent.

- Jawohl, mein Herr. Fra min side er det også en fordel.

Innehaveren vendte seg mot bakrommet og vinket. En liten, tynn og furete mann kom fram.

- Denne herren bytter gjerne identitet med Dem under de avtalte forutsetninger, sa han. Kunden betraktet ham inngående. Innehaveren var urolig, men hans indre ro holdt også han ytre i ro. Til slutt nikket kunden. Innehaveren vendte seg til den fremmede, findlappen, med et spørrende blikk. Findlappen, samen, hadde også betraktet kunden inngående. Et øyeblikk syntes det som om han ikke ville gå inn på denne handelen. Innehaverens indre ro blaffet litt urolig. Til slutt nikket findlappen nølende avventende.

I dette øyeblikk innså innehaveren at mannen ikke var findlapp, han var same.

- Men jeg legger enda en betingelse til byttet, sa samen iskaldt. Innehaveren og kunden betraktet ham avventende. I mitt sted skal du tjene mitt folk ustoppelig og uopphørlig. Det skal være det som gjør deg lykkelig. Mens jeg derimot i ditt sted absolutt ikke skal eller vil tjene ditt folk.
Kunden så ut til å nøle. Så nikket han.

- Og du skal tjene mitt folk med en sames hjerte, la samen til. Ditt hjerte skal være innenfra, ikke en utenfor-tjeneste. Hvis så ikke skjer, vil du sitte tilbake her i din game identitet, og de skadene jeg har rukket å forårsake imens blir dine.

Nå nølte kunden enda lenger.

- Er det mer? spurte han kaldt.
Enda kaldere svarte samen:
- Nei, det er ikke mer! Men om de gitte betingelser ikke følges, vil jeg være glad jeg ikke er deg og skal svare for ting her. Jeg skal kunne klare meg i min gamle ham som same. Du derimot..., han tok en pause, men sa likevel ikke mer.

Et øyeblikk lurte innehaveren på om kunden ville trekke seg, og en annen tanke blafret gjennom ham igjen, - som den hadde gjort flere ganger. Hvorfor ville denne kunden bytte til samisk identitet?

Til slutt nikket kunden, og slik forsterket han innehaverens ustilte spørsmål. Hvorfor var det så maktpåliggende å bytte til samisk identitet, og endatil under slike tilleggsbetingelser?

Innehaveren tok de nødvendige grep i saken.

domantrener

Nå blir det – foreløpelig håper jeg – punktum i frotellingene. Jeg har ingen flere ferdig, jeg har noen fem-ord utfordringer liggende, men har ikke fått skrevet noe. Min administrasjon er overarbeidet for tida. Det vil kanskje bli skrevet i USA, og kanskje ikke.

fredag 2. april 2010

stamme, reinkarnasjon, profet, lytefri, softis

Solvors fem nye ord:

stamme, reinkarnasjon, profet, lytefri, softis

Lytefri skal man gå over i den evige hvile, proklamerte profeten ved bredden av elva. Lytefri! Når man til slutt når den evige nirvana, er man lytefri. Profetens ord runget over forsamlinga. Nja, den var nå ikke akkurat så stor, men den var ikke liten heller, forsamlinga hans. Han hadde begynt i det små, profeten, og hadde med iherdighet bygget opp sin egen lille, men trofaste menighet langt unna steder der slike menigheter var naturlige. Midt i en tenking om en gangs død hadde han lyktes å bygge opp sin egen skare på troen om mange gangs død. Profeten var iherdig, mer iherdig enn sjøl troende. Han hadde funnet sin nisje der han var alene om produktet De mange gangers liv, de mange gangers død mot det fullendte nirvana.

Profeten var ingen kjeltring, ingen spekulant, han var nisje-bygger. Dette var ikke hans første forsøk på å bygge en nisje, sin egen nisje, men så langt var det hans mest vellykkede. Troen på reinkarnasjon fant grobunn hos de mange som søkte forklaringer på sitt etter deres syn usle jordeliv. Det trøstet og forklarte. De var her på vei mot nirvana, og i neste reinkarnasjon ville deres liv endre seg, til det bedre, mente de, til et høyere nivå.

Slik samlet profeten sin trofaste og langsomt voksende flokk om seg på elvekanten, et sted langt borte fra de elver der slike forsamlinger ville være naturlige. Profetens stamme av troende kom fra mange ulike samfunnslag. Tanken appellerte til mange på tvers av sosiale lag, og på tvers av sosiale lag dannet man en stamme av annerledes-troende, eller rett-troende, alt etter som hvem som brukte ordet. Profeten sjøl brukte ingen av de ordene. Hans mantra var reinkarnasjon mot nirvana.

Profeten så over sin lille flokk der ved elvebredden. Gjennom året møtet man der, til alle årstider. Elva var sentral for ham selv om hans forsamling også hadde et møte-hus, et møtelokale. Profeten brukte ikke elva til annet enn elvebredd. Han døpte ingen, man badet ikke, man krysset ikke elva verken sommer eller vinterstid. Det var bredden han trengte og brukte. Elvas ulike former gjennom året så han ikke, lavvann, høyvann, vårflom, høstflom, islag, hardis, softis, kuppelis, snø,- profeten talte på elvebredden.

Oppe i sin nasjon satt ReInka. ReInkaNasjon var spesiell. Nå trakk ReInka i en av snorene som hang ned til hans marionetter.

Ved elvebredden skjedde endringer fortere enn man skulle forvente det. Profeten eldstes, forsamlinga hans likeså, og ganske snart var elvebredden tom.

ReInka smilte. Det fungerte utmerket. Han trakk i en annen snor.