...tro det eller ei...

Da er vi ankommet Philly, tro det eller ei.

Vi forlot til Oslo onsdag, og at flyet fra Evenes var forsinket, var bare hyggelig, for da fikk vi pratet med Marit og Ulrikke som også ventet på det flyet.Dagen etter var vi i god Bete-Marja-stil på Gardermoen minst en time før vi skulle, og jammen var det bra, for Lufthansa hadde mistet oss enda vi satt der synlig for alle. Heldigvis hadde vi et ref. numnmer på bestillinga, så på Gardermoen prøvde de å få Lufthansa til å forstå at vi satt rett foran dem ved innsjekkeinga til SAS, som fløy den ruta for Lufthansa. Langt om lenge - etter utallige telefoner fra Gardermoen, klarte Lufthansa akseptere at vi hadde bestilt billetter, nå var det bare et nummer fra dem, så kunne vi sjekke inn.Etter atter utallige purringer fikk SAS det nummeret (ha ha), og vi rakk såvidt flyet til Frankfurt.

Ikke kan jeg skjønne hvordan de etter hva ryktene sier Ordnung muss sein tyskerne, orden og system, kan rote så jævlig! En gang, den gang jeg brukte rullestol, mistet de rullestolen, og en gang mistet de kofferten til Signe. Den eneste foirklaringa jeg har på at 2. verdenskrig varte så lenge som den gjorde, er at de rotet bort av-knappen. Noen annen forklaring ser jeg ikke. Et lite plusspoeng må jeg gi dem, de knallet oss gjennomk Frankfurt flyplass i en av flyplassbilene så det gnistret under hjulene.

Ved ankomst flyplassen i Philadelphia da vi formelt skulle stige inn i USA, måtte vi gjennom endrede rutiner. Nå var det ikke bare en fingers avtrykk som skulle registreres, men alle ti fingre. Ok for oss. Man kan alltids trykke i vei for dem, noe vi også gjorde. Mamma og pappa slapp glatt inn. Jeg derimot ble ikke gjenkjent med min celebre finger, og følgelig ble vi geleidet inn til avhør og sjekk i et rom med bevæpnede, men ellers hyggelige vakter, pluss suspekte typer, virkelig suspekte. I sammenligning med dem var vi som barnehagebarn å regne. Et indisk par kom kinn i rullestoler trillet av flyplass-assistenter, og etter en stund glemte fruen i sari og med kastemerke seg, fløy opp av rullestolen og glefset en ordre på et språk jeg ikke forstod, sprang rundt, før hun etter å ha gjort seg en runde til second officer antagelig husket seg og heiv seg ned i rullestolen igjen. Faktisk virkelig interessant å sitte der delen av en reise til asylsøkere og andre som må sjekkes. Desseverre kom altfor fort en offiser og bukket for oss og sa at de hadde funnet meg i systemet, så vi ble dessverre bukket ut. Tollen giddet ikke bry seg om oss, de bukket oss ut, og så satt vi i en drosje til Chestnut Hill. Drosxjesjåføren så ut som om han nettopp var kommet på en slik måte at han måtte innom special service på flyplassen da han kom. Drosja rullet jo greit trass i de løse ledningene som buktet seg fram på golvet ved forsetet.

Vi kom til Chestnut Hill Hotel som er under total renovering. Depression er over sies det. Også kjøkken og spiserommet ble renovert, og om morgennen var frokosten en pose med en muffins, et eple og en sjokolade. I morges observerte jeg et eldre par sitte i den trange lobbyen, der er noen stoler, og gumle på muffinsen med et tomt blikk. Jeg derimot som har foreldre som alltid ser positive muligheter i diverse, og som alltid har en kniv og kan leve på gata, de har i to dager gjort den ene senga om til et luksuriøst frokostbord med Farmer Markeds delikatesser. Vi har hatt kjempefrokoster, og ser jeg igjen de eldre paret, skal jeg invitere dem opp til oss på frokost på senga.

I dag dro vi ned til sentrum, og due to et eller annet, fikk vi over høytaler en melding der vi stod og hutret og ventet på toget, at det var innstilt. Så vi tok med oss kniven og heiv oss på en buss i tilnærmet riktig retning. Bussen ble svartere og svartere, oig da en kineser kom på, ble jeg rystet, og enda mer da en gammel hvit kvinne krøkte seg inn.

Joda, jeg vet at jeg der heime stresset med at vi var seine med å pakke, men vi hadde da våre tre kofferter med da vi ankom Philly. Gjett om maska falt på pappa og meg da en sammenruller spikermatte lå nederst i den ene kofferten! Hva byr dere! En spikermatte! Og vi som skulle pakke nøkternt!

En ting jeg forundrer meg over og har gjort lenge er foreldrene mine sin evne til å alltid finne et sted der de lokale holder til. I dag i sentrum, gjett hvor vi spiste, selvfølgelig der kinesiske og svarte arbeidere spiser, pluss vi, og enda mer forundrer det meg at de også kan med samme naturlighet spise på meget finere spisesteder med meget mer sofistikerte gjester uten at det anrører dem annet enn at de sier det ikke er pengene verd. Så vi og kineserne og de svarte obamaer spiste sammen i byen i dag.

Dette var en foreløpig rapport fra oss her i USA. Vanligvis når jeg våkner om morgnene sitter mamma jobber. Denne gangen er det ikke slik. Mamma sover og pappa sitter og jobber.

Hei sitten.

domantrener