Vigdis’ fem ord:
Jonas, hval, ulydig, spydde, Ninive
Ytterst ute på et nes ved et av verdens største og kaldeste hav lå en liten bygd ensomt og alene ute på neset. Folk hadde levd og overlevd på det havet gav. Mye annet kunne de ikke høste.
Dette folket ute på neste hadde i generasjoner utviklet en del særtrekk som fremelskes av lite eller ingen kontakt med fremmede gener. Et av særtrekka var nesen, eller nasen som man uttalte det på neset. Likeså lite som det var variety i genmaterialet, var det i navnetvalget på beboerne. Mange menn hette Jo, og man skilte dem fra hverandre ved særtrekka deres. Der var Jo-stor, Jo-bein, Jo-skjev og også Jo-nase. Som etter hvert ble til Jonas.
I landsbyen var det også en del kvinner, og som menn hadde de navn og tilleggsnavn. Mange hette Nini og hadde tilleggsnavn som beskrev dem. Der fantes for eksempel Nini-vakker, Nini-tynn, Nini-prat og Nini-ve. Nini-ve hadde fått tilleggsnavnet fordi hun ofte akket og ve-et seg. Nini-ve var en meget vakker og dyktig jente trass i at hun ve-et seg. Jo-nase, Jonas, hadde et godt øye til Nini-ve, Ninive.
Jonas var en stri og sta person, for så vidt ikke noe uvanlig karaktertrekk for folket på neset. Bare de sta og iherdige overlevde., de som maktet å leve med naturkreftene og ikke bukke under for dem. Jonas var en av dem. Han maktet utmerket å leve med naturkreftene, og i perioder prøvde han også å tvinge naturkreftene til å leve med ham. Han hadde sine egne veier og måter, var ulydig på grensen til det uforsvarlige, men bare på grensen til, aldri over den.
Barna på neset lærte å ferdes i båter samtidig som de lærte å gå. Der andre småbarn spydde, lo bare Jonas fornøyd mot uværet. Voksne spådde galningen kort levetid. Slik tirret man ikke naturen. Men Jonas ble voksen, og fremdeles lo han mot naturkreftene og tøyde dem til grensen.
Nes-folket hadde i generasjoner utviklet egen teknikk og eget utstyr for å høste av havet, deres nabo og spiskammers. De fisket og jaktet på sel. Men havets konge, hvalen, hadde de ennå ikke funnet noen måter å fange på, ikke før Jonas begynte å utfordre dette kjempedyret. I lang tid prøvde han ut egenproduserte fangstredskaper, men hver gang var havets konge den sterkeste, og Jonas ble nesten dratt med i dypet ved et par anledninger.
Jonas hadde ikke gitt opp jakten på havets konge, hvalen, og kan hadde i lengre tid arbeidet med å lage nye fangstinnretninger for å fange dette dyret. Jonas visste intuitivt at det var enten eller for ham. Enten fanget han hvalen eller hvalen fanget ham. Hele livet hadde han ledd mot mat naturkreftene og tøyd deres grenser, og han visste at før eller senere ville det bli en konfrontasjon mellom ham og naturen, og det ante ham at det ville være Hvalen, havets konge, som ville møte for naturen i den kampen.
Jonas hadde som sagt i lengre tid gjort sine forberedelser. Han jobbet med, testet og videreutviklet det han skulle bruke i den avgjørende konfrontasjonen. Ninive fulgte det på avstand. Hun ve-et seg mang en gang over den galningen hun hadde sett seg ut som meddeltaker i livet.
En dag var Jonas klar. Han lastet sitt utstyr i båten. Rett før han skulle legge fra land, kom Ninive og gikk tross Jonas’ protester inn i båten. Var Jonas sta, var hun det også selv om hun ve-et seg over foretaket hans. Jonas hadde to valg, enten utsette kampen mot havets konge og så legge ut en natt Ninive ikke så det, eller ta henne med. Han tok henne med.
Ute på storhavet ventet havets konge. Jonas gjorde sine remedier klar og rodde så nær hvalen han kunne. Ninive ve-et seg. I det han kastet remediene mot hvalen, gapte den og dro i seg hele redskapen, båt og to mennesker. Jonas rakk ikke reagere, og om han hadde rukket det, hadde kampen neppe gitt annet resultat. I hvalens buk ordnet han en heim for Ninive og seg sjøl, og som han hadde utfordret ytre naturkrefter før, utfordret han nå de indre. Kampen mellom ham og hvalen fortsatte på helt andre arenaer, og denne gangen hadde hvalens styrke ingen sjanse mot Jonas’ kløkt og dristighet der han utfordret den verden han levde i.
En dag fikk hvalen nok og gjorde framstøt for å kvitte seg med sine delvis uønskede gjester. Han styrte mot en strand, dukket opp, og i et langt gulp spydde han Jonas, Ninive, redskap og båt på land.
Jonas og Ninive etablerte seg raskt. Jonas kalte bområdet opp ette Ninive. Ninive vokste og ble i tidenes løp en by. Jonas’ etterkommere spredte seg til store områder. Men navnetradisjonen beholdt de gjennom generasjoner etter generasjoner, og Jonas som navn med tilleggsnavn var meget vanlig blant dem, slik det hadde vært hele tiden.
En av dem ble kalt Jonas-profet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar