utenfor, samisk, identitetsbytte, indre ro, lykkelig

Kirstis fem ord:

utenfor, samisk, identitetsbytte, indre ro, lykkelig

I bytte-låne-veksle-butikken kunne eieren oppleve pussige ting iblant. Mye ville man bytte, masse rart ville man låne og de underligste ting ville man veksle inn. Eieren var rutinert. Uten å løfte et øyebryn eller vise den minste forbauselse til disse. Han var rutinert, hadde drevet lenge i tralten. Det var ikke noe spill fra hans side at han ikke var forbauset over kundenes ønsker. Han var ikke forbauset. Han hadde erfart litt av hvert i denne geskjeften. Sånn var det bare.

Likevel ble han litt, - vel ikke forbauset, uroet er et mer dekkende ord for den kunden han nå hadde inne. Hans ønske om bytte var ganske ukonvensjonelt selv for innehaveren. Meget skeptisk betraktet han mannen foran seg. Men blikket avslørte det ikke. Offiser eller tidligere offiser, avgjorde han for seg selv. Vant å gi ordrer og vant å bli lystret. Ja, sånn var det. Vant å bli lystret. Derfor visste innehaveren at mannens forespørsel var en ordre han forventet ble lystret. Eieren bevarte dog sin sinnsro. Han sa med jevn stemme:

- Har jeg forstått dem rett? De ønsker et identitetsbytte?

- Ja, mein Herr, sa mannen.

- Og de ønsker et identitetsbytte med, la meg se, han så på den skriftlige begjæringa på bordet, - med findlapperne. De ønsker å bytte til samisk identitet?

- Ja, mein Herr. Kunden stod rank, og innehaveren kunne nesten føle hvordan han slo hælene sammen. Vel, han hørte det ikke, han innbilte at han hørt det. Innehaveren spurte uten å vise hvor ubekvem han følte seg:

- Er det et midlertidig identitetsbytte?

- Nein, mein Herr!

- De ønsker altså å bytte deres identitet med en av findlapperne?

- Jawohl, mein Herr. var svaret.

Og slik ble det. Innehaveren hadde mottatt en bestilling på identitetsbytte til samisk identitet. Greit nok, men ville han blant findlapperne, samene het det visst i dag, finne noen som ville bytte identitet med kundens hans? I hans arkiver hadde han ingen aktuelle kandidater. Han måtte lete utenfor sin vanlige kundekrets.

Gjennom år hadde innehaveren opparbeidet seg en indre ro som han hadde bygget opp sammen med sin kompetanse på feltet. En indre ro han følte som et ledd i sin høge kompetanse. Men denne kundens bestilling ødela denne indre roen. Innehaveren var langt fra lykkelig over denne henvendelsen, men han visste ta denne kunden adlød man! Sånn var det bare.

Innehaveren var faktisk fortvilt, og han visste at hans være eller ikke være avhang av om han kunne betjene denne kundens bestilling tilfredsstillende. Han kledde på seg, låste butikken og hengte opp skiltet med lukket og dro. Research her i denne saken måtte han sjøl gjøre. Han kunne ikke bruke en av sine faste researchere på en så ømfintlig sak. Innehaveren kunne research. Han hadde faktisk begynt som researcher og så etablert bedriften sin. Han hadde et stort nettverk av uformelle informasjonskanaler som han sjøl pleide bruke når hans faste researchere ikke klarte levere den bestilte varen., - eller som nå, - når saken var så delikat at bare han sjøl kunne håndtere den.

I like tilfeller pleide innehaveren lukke butikken for noen dager. Skiltet med midlertidig lukket oppga også hvilke telefonnumre han kunne treffes på.

Ikke lenge etter – tid er et relativt begrep - var innehaveren i findlappernes land. Findlappernes land. Sápmi sa folket i findlappernes land sjøl. Lapponia hadde han også sett det bli kalt. Innehaveren jobbet i et lite bakeri i en liten by i findlappernes land. Han hadde kommet dit, sett skiltet i dørvinduet med stilling ledig, og her var han. Han gjorde alt mulig slags forefallende arbeid i bakeriet, og han foretok alle leveranser av bestillinger. Han var overalt, og så han noe som måtte gjøres, gjorde han det. Snart var han uunnværlig i bakeriet. Han utvidet feltet. Han var samfunnsaktiv, trente i ulike lag og foreninger, sang i sangkor og var etter hvert uunnværlig også i den lille sjøsamiske byen. Iblant hendte det at han glemte hvorfor han var der. Bare iblant. Hans sanser var åpne i alle sammenhenger. Var han iblant urolig, skyldtes det at han følte tiden renne ut. Om han ikke snart fant en løsning på kundens anmodning om identitetsbytte, ville kunden finne ham, og det ville bli Das endlische losnung. Han visste det. Das endliche losnung. En dag fant han den, identitetsbytteren. Den som ville kunne skifte ham med hans kunde.

Innehaveren foretok de nødvendige grep i saken.

Ting skjedde raskt i den lille sjøsamiske fiskerlandsbyen, ok, byen. Bakergutten sluttet og forlot på timen. Hans aktiviteter ble borte med ham. Ingen visste hvor han dro, og man innså at man ikke ante hvem han var.

Innehaveren hadde åpnet butikken igjen, og kunden med den spesielle bestillinga var kommet. Han ventet avmålt og rank i ryggen. Innehaveren bladde i papirene sine, - noe han egentlig ikke trengte. Han hadde bare ett til bud om bytte.

- Mein Herr, sa han og så opp fra bunken. Deres bestilling var ikke lett å etterkomme, men jeg et tilbud til Dem.

- Jawohl, mei n Herr. Kunden stod like avmålt.

Innehaveren kremtet.

- En av findlapperne er villig til å bytte identitet med Dem på permanent basis. Det er imildlertid en betingelse knyttet til det fra hans side.

- Jawohl, mein Herr, sa kunden.

- Han ønsker ikke at identitetsbyttet skal være kjent.

- Jawohl, mein Herr. Fra min side er det også en fordel.

Innehaveren vendte seg mot bakrommet og vinket. En liten, tynn og furete mann kom fram.

- Denne herren bytter gjerne identitet med Dem under de avtalte forutsetninger, sa han. Kunden betraktet ham inngående. Innehaveren var urolig, men hans indre ro holdt også han ytre i ro. Til slutt nikket kunden. Innehaveren vendte seg til den fremmede, findlappen, med et spørrende blikk. Findlappen, samen, hadde også betraktet kunden inngående. Et øyeblikk syntes det som om han ikke ville gå inn på denne handelen. Innehaverens indre ro blaffet litt urolig. Til slutt nikket findlappen nølende avventende.

I dette øyeblikk innså innehaveren at mannen ikke var findlapp, han var same.

- Men jeg legger enda en betingelse til byttet, sa samen iskaldt. Innehaveren og kunden betraktet ham avventende. I mitt sted skal du tjene mitt folk ustoppelig og uopphørlig. Det skal være det som gjør deg lykkelig. Mens jeg derimot i ditt sted absolutt ikke skal eller vil tjene ditt folk.
Kunden så ut til å nøle. Så nikket han.

- Og du skal tjene mitt folk med en sames hjerte, la samen til. Ditt hjerte skal være innenfra, ikke en utenfor-tjeneste. Hvis så ikke skjer, vil du sitte tilbake her i din game identitet, og de skadene jeg har rukket å forårsake imens blir dine.

Nå nølte kunden enda lenger.

- Er det mer? spurte han kaldt.
Enda kaldere svarte samen:
- Nei, det er ikke mer! Men om de gitte betingelser ikke følges, vil jeg være glad jeg ikke er deg og skal svare for ting her. Jeg skal kunne klare meg i min gamle ham som same. Du derimot..., han tok en pause, men sa likevel ikke mer.

Et øyeblikk lurte innehaveren på om kunden ville trekke seg, og en annen tanke blafret gjennom ham igjen, - som den hadde gjort flere ganger. Hvorfor ville denne kunden bytte til samisk identitet?

Til slutt nikket kunden, og slik forsterket han innehaverens ustilte spørsmål. Hvorfor var det så maktpåliggende å bytte til samisk identitet, og endatil under slike tilleggsbetingelser?

Innehaveren tok de nødvendige grep i saken.

domantrener

Nå blir det – foreløpelig håper jeg – punktum i frotellingene. Jeg har ingen flere ferdig, jeg har noen fem-ord utfordringer liggende, men har ikke fått skrevet noe. Min administrasjon er overarbeidet for tida. Det vil kanskje bli skrevet i USA, og kanskje ikke.