fredag 29. april 2011

Indigo kontra svart


Jeg forundrer meg ofte over de menneskelige reaksjoner, kanskje fordi jeg har hatt god tid og gode muligheter til å observere og fundere over observasjonene. Jeg gjør meg mange tanker, vel, tidligere hadde jeg bedre tid til slikt, men mine tidligere observasjoner har dannet et fundament, en base, om man kan si det slik, og av den basen kan man hente opp sammenlignende studier – som Miss Marple så elegant gjør når hun løser de mest intrikate mysterier blant annet ved å dra sammenligninger til de erfaringer og observasjoner hun har fra den lille landsbyen hennes, St. Mary Mead. Altså er nettopp det å ha en base for observasjoner og konklusjoner ikke noe jeg alene holder på med.



I mine observasjoner har jeg sett at den som ikke klarer eller gidder legge to fingre i kryss, ofte kritiserer den som legger to fingre i kryss, også for andre. Man da kan man ikke kritisere aktiviteten – det å legge to fingre i kryss – man må finne vikarierende ting å anklage andre for. I mine observasjoner har jeg sett at nettopp disse vikarierende ting ofte er usanne, de er løgner. Paradokset blir da at den som legger to fingre i kryss og er dyktig, lyges på av den som ikke kan eller gidder – og den som legger to fingre i kryss, er gjerne så usjølhøytidelig at vedkommende ikke bryr seg om løgnene og tar ikke igjen. Følgelig får løgnene leve fritt, og avsenderen kan sitte i ro og produsere mer dritt om andre for å trykke ned eller prøve å undergrave deres kapasitet. Allmenn psykologi som jeg antar brukes på alle plan. Man leger seg syndebukker for å maskere egne hensikter eller egne manglende kapasitet. Historien er full av syndebukker.



Samtidig består verden, den lokale, regionale, nasjonale og globale, av tenkende mennesker som ser gjennom og bak de løgner små mennesker sprer om de som evner og makter noe. Heldigvis. Ellers ville jorden vært et stinkende rottehull full av dritt, og det er den ikke. Jorden er slik jeg har observert den befolket av de flotteste mennesker rundt om. Mitt vårønske: la disse flotte menneskene blomstre, og la de andre holde sin dritt i sine rottehull.

Indigo kontra svart

Jeg forundrer meg ofte over de menneskelige reaksjoner, kanskje fordi jeg har hatt god tid og gode muligheter til å observere og fundere over observasjonene. Jeg gjør meg mange tanker, vel, tidligere hadde jeg bedre tid til slikt, men mine tidligere observasjoner har dannet et fundament, en base, om man kan si det slik, og av den basen kan man hente opp sammenlignende studier – som Miss Marple så elegant gjør når hun løser de mest intrikate mysterier blant annet ved å dra sammenligninger til de erfaringer og observasjoner hun har fra den lille landsbyen hennes, St. Mary Mead. Altså er nettopp det å ha en base for observasjoner og konklusjoner ikke noe jeg alene holder på med.



I mine observasjoner har jeg sett at den som ikke klarer eller gidder legge to fingre i kryss, ofte kritiserer den som legger to fingre i kryss, også for andre. Man da kan man ikke kritisere aktiviteten – det å legge to fingre i kryss – man må finne vikarierende ting å anklage andre for. I mine observasjoner har jeg sett at nettopp disse vikarierende ting ofte er usanne, de er løgner. Paradokset blir da at den som legger to fingre i kryss og er dyktig, lyges på av den som ikke kan eller gidder – og den som legger to fingre i kryss, er gjerne så usjølhøytidelig at vedkommende ikke bryr seg om løgnene og tar ikke igjen. Følgelig får løgnene leve fritt, og avsenderen kan sitte i ro og produsere mer dritt om andre for å trykke ned eller prøve å undergrave deres kapasitet. Allmenn psykologi som jeg antar brukes på alle plan. Man leger seg syndebukker for å maskere egne hensikter eller egne manglende kapasitet. Historien er full av syndebukker.



Samtidig består verden, den lokale, regionale, nasjonale og globale, av tenkende mennesker som ser gjennom og bak de løgner små mennesker sprer om de som evner og makter noe. Heldigvis. Ellers ville jorden vært et stinkende rottehull full av dritt, og det er den ikke. Jorden er slik jeg har observert den befolket av de flotteste mennesker rundt om. Mitt vårønske: la disse flotte menneskene blomstre, og la de andre holde sin dritt i sine rottehull.

torsdag 28. april 2011

Enken i Sareptas plastpose

Jeg har i dag observert den historia Kjell Pedersen har beskrevet i sin bok Samer og nordmenn bygde byen. I følge ham er Harstadbotn samisk område bebodd av samer. Og sannelig; min uhildrede observasjon støtter dette. I dag slo nemlig mamma og jeg i hel vel en time mens vi ventet på at pappa skulle bli ferdig med diverse i Harstad. Først kjørte vi til ICA i Harstadbotn og gjorde noen små innkjøp. Jeg har forundret meg over at mamma liker å handle der, men i dag skjønte jeg hvorfor. Det er en samisk butikk i et samisk område. Det luktet mental sennagress og nysmurte komoger straks vi kom innafor døra. Det var en total samisk butikk. Bare en ting forundret meg; de snakket nnorsk, selv om jeg mente å høre at det var norsk på grunnlag av samisk.



Så beså vi oss litt i området ovenfor butikken. Jeg så ingen gammer eller lavvoer, men den spredte bebyggelsen, husenes form og ulike tilbygg, det som lå utafor husa; alt fortalte at her bodde samer. Jeg fikk en øyeblikkelig assosiasjon til da vi i høst i Canada forlot hovedveien og kjørte litt opp og nord og kom til bygder som ropte URFOLK mot en. Som i dag. URFOLK ropte det mot meg der.



Ingen mer forskning er nødvendig i det området. Det er bare bortkastet tid og penger.


Med mine to blå øyne har jeg sett,


med min eminente nese har jeg luktet,


med mine sensitive ører har jeg hørt,


med åpne munn har jeg sugd inn miljøet og smakt,


med hele kroppen har jeg følt


og min sjette sans har bekreftet alt de fem øvrige sansene fortalte meg.



Jeg vil bare i den sammenheng vise til at den sjette sans er meget aktiv og spisset i området. Jeg sier bare ett ord; Gimsøy!



Alle mine seks sanser bekreftet samisk område. Avlys alle forskningsprosjekt.



Jeg nevnte innledningsvis at vi handlet på ICA i Harstadbotn. Det var ikke dagens første handlestopp. Vi var innom Kanebogen senter og Helsekostbutikken der for å kjøpe et glass kokos. Her i huset er man like opptatt av hjerneføde enn føde til andre deler, altså kjøpte vi et nytt glass kokos. En teskje kokos og en teskje honning er start på dagen her. Men det er ikke det – uansett hvor viktig det er – som er hovedpoenget her. Saken er at i alle år, så lenge jeg kan huske, har vi hatt en stor - og med stor mener jeg stor – krukke der administrasjonen har lagt mynter og sedler av ulike størrelser. I den krukka hentet mine søsken og jeg (ja, jeg også!) lommepenger når vi trengte det. Det var enken i Sareptas krukke. Den var aldri tom. Etter at vi ble voksne og slutte å hente penger der, forsatte pappa og mamma å stadig legge inn penger. De oppdaget vel ikke at vi var voksne.



Så bestemte mamma seg til å bruke opp nesten alt, unntatt noen slanter som er portvakt og skal vokse der – som naturlig er for en slik krukke. De skal få innholdet til å vokse igjen. Man tar ikke alle egga i et reir, ellers legger ikke fuglene mer egg der. De tror reiret er tomt. Sånn er det med krukka også.



Sedlene gikk først, så 20-kronestykkene, så 10-kronestykkene og 5-erne. Med resten fòr vi til Harstad. Blytung veske. Jeg fryktet dagens handel, og riktignok, på Helsekostbutikken handlet vi for 193 kroner. Da mamma dro opp plastposen og spurte om hun kunne bruke litt av denne, kjente jeg føttene mine være som føttene til Ludvig Holbergs Jeppe på Bierget. Dere husker at Jeppe ikke skulle drikke opp pengene han hadde fått av mor Nille til å kjøpe såpe for, men hva hjalp det når Jeppes føtter levde sitt eget liv og gikk inn på Jakob Skomakers ølbule. Sånn var det med meg også. Føttene snudde i retning ut av butikken og tok meg med. Pappa måtte gå etter meg. Det siste jeg hørte var at hun i butikken og mamma lo og talte opp mynter. Lo. Jeg undret meg et lite øyeblikk, men bare et lite øyeblikk, på om jeg hadde tatt feil og kanskje skulle snu inn igjen, Men føttene fortsatte i samme lei.



Etterpå skulle altså mamma og jeg ICA i Harstadbotn med den fremdeles blytunge veska med en plastpose som jeg mener må være enken i Sareptas plastpose. Den er aldri tom. Jeg så for meg en betalingsrunde og vi danne kork med den plastposen. Særlig siden vi skulle ha bare en pakke smårettebacon, og det ville etter forholdene bli såpass lite beløp at plastposen ville komme opp. Jeg sier ikke mer. Ei heller skjønner jeg at man ikke kan veksle inn i en bank til en mer proper valuta. Og argumentet når æ neste gong e i Bogen, væksle æ inn, men katid e æ der i bankens åpningstid?



Utafor ICA vurderte jeg en stund om jeg skulle hive meg ned og nekte å bli med inn, men så husket jeg at det var i forgangne tider jeg gjorde slikt. Fra en butikkplakat så jeg Rumiko, min eminente advocate på Domaninstituttet betrakte meg og nikke anerkjennende da jeg slepte meg inn i butikken, tapper som bare fan!



Be you warned, både forretningsfolk ogt de som skal handle med administrasjonen, særlig siden det er masse 50-øringer…

tirsdag 26. april 2011

Domantreners påskenøtt, åttende og siste del

Hadde vogna og kulelynet bare løst seg opp? Var de en drøm? De kunne ellers ikke bare forsvinne i løpet av det sekundet jeg ikke hadde øynene festet på dem. Jeg stod rådvill der og så meg om, bortover, utover, oppover og til og med nedover om det var spor i jorda etter en forsvinning. Jeg husket hvordan kulelynet på et øyeblikk hadde laget et dalføre ned til den lukkede dalen, den jeg nå ikke visste hvor var og ikke hvordan å finne fram dit heller. Om det da var en dal? Om det da ikke var en drøm?



Plutselig visste jeg hvordan jeg i alle fall kunne sjekke om det var en drøm. Med hunden i armene gikk jeg til den veggen der kulelynet hadde brast inn. Om det var realitet, ville det være hull i veggen. Jeg husket den slo seg inn, og jeg irritert hadde spurt hvorfor den ikke brukte den ulåste døra. Akkurat da gikk det opp for meg at det for et kulelyn antagelig var det samme om en lukket dør var låst eller ulåst. Den var lukket, og om kulelynet hadde valgt døra, hadde den sikkert brast rett gjennom den også.



Jeg kom om hjørnet og så veggen der kulelynet hadde slått seg inn. Jeg bråstoppet og betraktet hullet i veggen som langsomt lukket seg. Sprekker lukket seg, og fliser etter den uvanlige inntreden til mitt hus seig på plass. Snart var det nesten ikke spor å se etter kulelynets visitt. Foran meg lå en passe stor flis som var sprengt ut av veggen. Jeg grep den lynfort med den ene handa mens jeg holdt hunden over den andre. Denne skulle ikke på plass! Om jeg hadde denne flisa, ville jeg i alle fall vite at det ikke var en drøm. Flisa brente i handa, men jeg holdt den. Den vrei seg. Jeg knep fingrene sammen og holdt mens jeg betraktet den lille sprekken i veggen der flisa tydeligvis skulle være og dit det meget tydelig ville. Det ble en kamp mellom viljer, og jeg tror nok at min vilje ikke ville klart være sterkest om jeg ikke plutselig hadde fått en følelse av en tredje vilje som blandet seg opp i dette, og som mente at jeg nå kunne få beholde denne flisa som tydeligvis var så viktig at jeg klamret meg til den med den ene handa knyttet mens jeg balanserte den sovende hunden. Mer enn noen gang torde jeg ikke sette ned hunden, selv ikke her.



Flisa ble alminnelig, kald og rolig i knyttneven min. Den kjentes ut som en alminnelig flis og ikke noen brennende stikke. Ikke svidde det i neven min heller eller den.



Jeg stod som en steinstøtte og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke ville jeg sette ned hunden, og ikke ville jeg åpne knyttneven. Som Jobs hustru – ok, hun var en saltstøtte og jeg følte meg som en steinstøtte – stod jeg der med en følelse av at jeg ikke forstod intensjonene. Jobs hustru hadde sett seg tilbake. Jeg hadde lukket øynene. Men begge hadde vi gjort det vi ikke skulle, det som ikke var forventet.



Stivt stolpret jeg opp trappa mot ytterdøra, trykte klinka ned med en albue og kom meg inn. Jeg sank ned i godstolen med hunden på fanget. Den ene handa la jeg over ryggen på hunden. den andre var fast knyttet om flisa. Slik satt vi lenge, hunden, flisa og jeg, vi tre.



Og slik våknet vi mange timer senere alle tre. Jeg våknet uthvilt som av en god natts søvn. Flisa så sprek og opplagt ut. Og hunden, hunden slo opp øynene og strakte seg velfornøyd.



I lang tid forble det et mysterium for meg hvordan hunden hadde kunnet sove seg gjennom de tumultene vi hadde vært gjennom. Det hendte jeg tenkte på den lukkede dalen og om de ansvarlige hadde tatt ansvar. Jeg gjorde en del søk etter den dalen, men jeg fant den aldri. I et av søka snublet jeg over en opplysning som gjorde at jeg skjønte og likevel ikke skjønte hvorfor hunden hadde sovet, men søket lokaliserte ikke dalen geografisk, bare enkelte omstendigheter rundt den. Flisa slo seg til ro i huset og syntes ikke å lengte ut til den lille sprekken i husveggen som var dens opprinnelse.



Jeg fant aldri noen svar på hvem den var eller hvorfra den kom, den tredje viljen som påså at flisa kom til å bo med oss. Heller ikke fant jeg noen informasjon om at kulelyn kunne være budbringere eller noe sånt. Jeg fant heller aldri informasjon om den spesielle vogna.



De gangene jeg tvilte på hele historien og lurte på om det var en drøm eller om jeg hadde vært utilregnelig i de øyeblikkene, gikk jeg ut og lot fingeren følge den furen i veggen der flisa skulle ha vært.



Selv om alle mine søk var negative, visste jeg likevel at noe ventet østafor. Det hadde jeg skjønt av informasjonen om hvorfor hunden sov seg gjennom alt.




Premien denne gang går til Sylvi B. Bakken for forslaget om at jeg ville forstå og likevel ikke forstå hvorfor hunden sov seg gjennom alt.



Alle premiene vil bli levert og sendt.

mandag 25. april 2011

Domantreners påskenøtt, 7. og nestsiste del

Kulelynet, hunden og jeg satt lenge oppe på knausen og betraktet den lukkede dalen mens jeg i hodet vurderte hvem kulelynet mente skulle åpne den. Jeg ville ikke spørre nøyaktig hvem når ikke kulelynet sjøl sa noe. Noe som ikke syntes å være tilfelle. Kulelynet sparklet litt tomt, syntes jeg, litt utbrent liksom. Kanskje det hadde brukt sine krefter på å gå meg og hunden hit? Jeg avventet der i vogna med den sovende hunden på fanget.



Til slutt måtte jeg bare si noe, og jeg spurte:


- Hvem skal åpne denne dalen da?


Kulelynet ventet lenge, den sparklet taushet. Jeg ventet. Til slutt sparklet kulelynet:


- Ikke du. Du har gjort en jobb og skal fortsette den jobben du gjør nå. Men jeg ville du skulle i din jobb vite om denne dalen. Skal denne dalen åpnes, må andre ta ansvar. Andre som mener de har kunnskaper om det, må begynne arbeidet her. Den som har ansvaret, må ta det.


- Hvordan skal det kunne skje, få adgang ned dit, mener jeg. Jeg ser ingen muligheter for verken fly, helikopter eller adgang via vei, sa jeg.


Kulelynet betraktet meg sparklende.


- Det er min andel, sparklet det, forlot vogna og skjøt seg ned i jorda.


I kjølvannet åpnet det seg et vidt skar. Fra vogna kunne jeg se kulelynet komme fram nede i dalen, snu opp igjen i et spor ved siden av det første, og dukke opp igjen før det tok et nytt spor ned og opp. Jeg gapte til i vogna der jeg betraktet et dalføre nedover mot dalen, et dalføre der man lett kunne anlegge en vei.


- Nå er adkomsten klar, sparklet det da det satte seg i vogna. Nå er det klart for andre å begynne å åpne husa – og ansvaret har de som har ansvaret og mener seg å ha kunnskaper om dette. Hvis så ikke skjer, vil noe ramme dem som lyn fra klar himmel, sparklet kulelynet fornøyd da vogna lydløst satte seg i bevegelse derfra.



Snart stod vogna på tunet vårt igjen. Jeg reiste meg stivt med hunden i armene, snudde meg for å takke kulelynet, men både det og vogna var borte.



Hvorfor hadde hunden sovet gjennom alt dett?


Svar på mail til avsluttende del av domantreners påskenøtt.


Det tipset som brukes, blir premiert.


Premien denne gang går til Janne Larsen for forslaget om at ansvarlige nå burde ta ansvar.





fredag 22. april 2011

Domantreners påskenøtt, del 6

22.04.2011


Jeg satt i vogna og betraktet bebyggelsen under meg. Det var ikke noe spøkelsesaktig sted. Det hadde ikke et forlatt preg. Husa syntes velholdte. Men jeg så ikke tegn til liv. Ingen bevegelse forstyrret stillbildet.



Hunden sov, og det gjorde meg engstelig. Dette var ingen normal søvn. Så lenge og under slike skiftende omstendigheter sov man ikke.



Og hva var dette for et sted? Hvorfor ville kulelynet vise meg dette? Og fremfor alt, hvor var kulelynet sjøl? Jeg sakk ned i setet. Jeg torde ikke forlate vogna for å lete etter det.



Kulelynet kom plutselig og rullet inn på sin plass i vogna. Det sparklet ikke. Jeg spurte engstelig og irritert hva dette var for et sted og hvorfor han ville vise meg det. Ok at det var underlig. Men hvorfor skulle jeg se det? Kulelynet begynte å sparkle. Det sparklet i noe som for meg syntes å være morse. Jeg leste det lett:


- Synes du stedet er tomt?


- Jo, måtte jeg vedgå.


- Tomt, men velholdt?


- Jo, vedgikk jeg igjen.


- Ingen adgang? spurte kulelynet.


- Nei, måtte jeg medgi. Jeg ser ingen adgang til dette stedet


- Du lukket øynene da vi reiste hit, sparklet kulelynet. Hadde du ikke så gjort, ville du ha sett at vi reiste gjennom en uskrevet historiebok.


Kulelynet tidde avventende. Til slutt måtte jeg spørre da jeg skjønte at han ventet på mitt spørsmål:


- Hvem sin historie?


- Historien til de mennesker som bor i denne dalen uten adkomst, sparklet kulelynet, og jeg skjønte at jeg måtte spørre for å få samtalen videre.


- Jeg ser ingen mennesker der nede. Hvilke mennesker?


Kulelynet sparklet og sparklet, og plutselig skjønte jeg hva det ville vise meg; historien, forhistorien til de som bodde i lukkede hus! Nå bodde noen av dem – ganske mange av dem - i denne dalen. Den var ikke mennesketom. Den inneholdt en samling av lukkede, isolerte, om enn velholdte hus. Kulelynet sparklet et smil.


- Men hvorfor er det samlet og lukket her, og hvem skal få dem ut? spurte jeg.


Kulelynet sparklet et smil.


- Det viste jeg deg på turen hit da du lukket øynene, sparklet han. Historien som har gjort denne dalen, mener jeg. Hvem som skal få dem ut? ulelynet sparklet og sparklet. Ikke du, men jeg ville du skulle vite om denne dalen.



Hvem skulle skaffe adgang til denne dalen?


Svar på mail.


Det svaret som brukes blir premiert.


Premien denne gangen går til Nils O. Haugen for forslaget om at kulelynet ville vise meg historien til lukkede hus og dagens situasjon.


torsdag 21. april 2011

domantreners påskenøtt, del 5

21.04.2011



Har du noen gang sett et loddrette energibaner stå opp fra en bebyggelse? Ikke? Ikke jeg heller før jeg stod på høydedraget vi hadde stoppet på og betraktet dalføret nedafor oss.





Dalføre var tett befolket etter mengden av hus å dømme. Det som var underlig, var at dalførebegyggelsen syntes å eksistere uten non kontakt med uteverdenen. Jeg så ingen veier føre til og fra. Der var ingen flyplass. Til nød kunne kanskje et helikopter lande på et flatt hustak, om det da fantes noen flate hustak. Ikke at jeg kunne se det. I begge ender av dalføret var det som steinras. Fjellsidene var bratte og slik jeg anså det, vanskelig framkommelig. For meg syntes det som om man ikke kunne komme til denne dalen til fots heller.





Husa stod tett i tett. Det syntes som om det var maks 10 meter mellom dem. Gatene var smale, smalt til neste husrekke. Husbebyggelsen fylte hele dalføret og delvis opp fjellsida på motsatt side av dalen. Jeg så ingen bebyggelse som kunne ligne offentlige bygg som skole, sykehus, rådhus etc. Jeg mente, men sikker kunne jeg ikke være, at ingen biler var å se. I de smale gatene var det ingen, og der jeg så innkjørselen til husene, stod ingen biler parkert.





Jeg betraktet bebyggelsen helt fascinert der jeg satt i vogna med hunden på fanget, Kulelynet satt rolig ved siden av. Jeg reiste meg med hunden i armene og gikk noen skritt unna vogna for å komme lenger ut på kanten og se hva som var like under oss. Ikke noe av betydning. Så skvatt jeg. Enn om kulelynet hadde forlatt oss her? Den vogna startet jo lydløst. Jeg heiv meg rundt og dro etter pusten. Vogna var der, men ikke kulelynet! Jeg skyndte meg tilbake til vogna og satte meg. Nå kom jeg ikke til å forlate den mer! Vogna var vår eneste mulighet til å kunne vende tilbake til huset vårt. Jeg ante ikke hvor vi var eller om vi var i den dimensjonen vi forlot. Jeg forbannet meg sjøl for å ha vært så korttenkt at jeg lukket øynene da vi dro hit. Hadde jeg fulgt med, hadde jeg i alle fall hatt en viss peiling på hvor vi hadde ferdes. Nå ante jeg ikke.





Heller ikke ante jeg hvor kulelynet var. Jeg så ingen sparkling, ei heller noe glødende så langt jeg kunne se. Men ett visste jeg; Hunden og jeg forlot ikke vogna mer. Og hunden sov.! Sov? Jeg ristet i den, plutselig redd. Jo da, den rørte litt på et øyelokk før den igjen krøllet seg sammen på fanget mitt.





Hva var dette for en totalt isolert bebyggelse?



Svar på mail.



Det svaret som brukes, blir premiert.



Premien denne gangen går til Sivert A. Johnsen for forslaget om at kulelynet ville vise meg et underlig sted.



21.04.2011


Har du noen gang sett et loddrette energibaner stå opp fra en bebyggelse? Ikke? Ikke jeg heller før jeg stod på høydedraget vi hadde stoppet på og betraktet dalføret nedafor oss.



Dalføre var tett befolket etter mengden av hus å dømme. Det som var underlig, var at dalførebegyggelsen syntes å eksistere uten non kontakt med uteverdenen. Jeg så ingen veier føre til og fra. Der var ingen flyplass. Til nød kunne kanskje et helikopter lande på et flatt hustak, om det da fantes noen flate hustak. Ikke at jeg kunne se det. I begge ender av dalføret var det som steinras. Fjellsidene var bratte og slik jeg anså det, vanskelig framkommelig. For meg syntes det som om man ikke kunne komme til denne dalen til fots heller.



Husa stod tett i tett. Det syntes som om det var maks 10 meter mellom dem. Gatene var smale, smalt til neste husrekke. Husbebyggelsen fylte hele dalføret og delvis opp fjellsida på motsatt side av dalen. Jeg så ingen bebyggelse som kunne ligne offentlige bygg som skole, sykehus, rådhus etc. Jeg mente, men sikker kunne jeg ikke være, at ingen biler var å se. I de smale gatene var det ingen, og der jeg så innkjørselen til husene, stod ingen biler parkert.



Jeg betraktet bebyggelsen helt fascinert der jeg satt i vogna med hunden på fanget, Kulelynet satt rolig ved siden av. Jeg reiste meg med hunden i armene og gikk noen skritt unna vogna for å komme lenger ut på kanten og se hva som var like under oss. Ikke noe av betydning. Så skvatt jeg. Enn om kulelynet hadde forlatt oss her? Den vogna startet jo lydløst. Jeg heiv meg rundt og dro etter pusten. Vogna var der, men ikke kulelynet! Jeg skyndte meg tilbake til vogna og satte meg. Nå kom jeg ikke til å forlate den mer! Vogna var vår eneste mulighet til å kunne vende tilbake til huset vårt. Jeg ante ikke hvor vi var eller om vi var i den dimensjonen vi forlot. Jeg forbannet meg sjøl for å ha vært så korttenkt at jeg lukket øynene da vi dro hit. Hadde jeg fulgt med, hadde jeg i alle fall hatt en viss peiling på hvor vi hadde ferdes. Nå ante jeg ikke.



Heller ikke ante jeg hvor kulelynet var. Jeg så ingen sparkling, ei heller noe glødende så langt jeg kunne se. Men ett visste jeg; Hunden og jeg forlot ikke vogna mer. Og hunden sov.! Sov? Jeg ristet i den, plutselig redd. Jo da, den rørte litt på et øyelokk før den igjen krøllet seg sammen på fanget mitt.



Hva var dette for en totalt isolert bebyggelse?


Svar på mail.


Det svaret som brukes, blir premiert.


Premien denne gangen går til Sivert A. Johnsen for forslaget om at kulelynet ville vise meg et underlig sted.


onsdag 20. april 2011

domantreners påskenøtt, del 4

20.04.2011


Kulelynet glitret og sparklet, sparklet og glirte. Jeg visste det ville fortelle meg hvorfor det var kommet. Det måtte være viktig siden det slo inn husveggen hos oss for å komme inn og fortelle det. Og av eget initiativ! Jeg trodde, det lille jeg visste om det, at kulelyn var utladninger i atmosfæren og ikke noe som startet sånn uten videre med et knips. Og et viktig knips måtte det ha vært siden kulelynet la i vei hit. Hadde den sett noe viktig? Var det viktig kunnskap som sendte den til hunden og meg+ Et vanlig besøk, en høflighetsvisitt, var det ikke. Såpass skjønte også jeg av den mer og mer intense sparklinga.



Til slutt slo kulelynet seg sammen til en glødende kule. Den sparklet ikke, men den brente heller ikke, la jeg merke til, ellers ville vel alt vært brent ned nå. Denne glødende kula rulla mot døra og stoppet. Jeg reiste meg nølende av godstolen og gikk etter den mens jeg betraktet hunden. Det var tydelig at kulelynet ville jeg skulle følge det, og jeg ville gjerne ha hunden med. Den stod for det kreative, og likevel solide, vurderingene her i huset. Men hunden sov. Jeg sukket og gikk noen steg mot døra. Kulelynet rullet mot trammen. Jeg fulgte etter, nølende, samtidig som jeg visste at i det øyeblikk jeg reiste meg av godstolen, var valget gjort og at jeg bare fikk følge på. Lynet stod på tunet da jeg kom ut på trappa.. Vel, stod og stod, og vel, tunet og tunet. Kulelynet hadde plassert seg i en spesiell vogn, og uten av den sparklet, visste jeg at plassen ved siden av den var for meg. Jeg snudde meg mot huset. Hunden! Jeg kunne ikke dra fra hunden. Enn om jeg ikke kom tilbake! Enn om jeg ble forflyttet nå? Jeg kunne ikke forlate min venn hunden, ikke etterlate den. Jeg bråsnudde inn, løftet opp min sovende venn og satte meg i vogna.



Med hunden på fanget betraktet jeg kulelynet mens jeg undret meg på hvor den skulle føre meg. Derfor la jeg ikke merke til at vogna lydløst var i bevegelse, ikke før jeg innså at vi i alle fall ikke stod på gårdsplassen. Jeg klemte hunden til meg, klamret meg fast i den og lukket øynene. Jeg hadde en følelse av at jeg ikke verken ønsket eller trengte se det vi passerte. Det var målet jeg skulle se, visste jeg der jeg satt med attknepte øyne.



Jeg er ikke god på tid, så jeg kan ikke tidfeste hvor lenge vi ferdes da vognas svake susing opphørte og jeg antok vi var framme. Jeg satt med attknepte øyne. Kulelynet dultet borti meg. Jeg hadde ingen fri vilje og åpnet øynene.



Så sperret jeg opp øynene!



Hva så jeg?
Svar på mail.


Det svaret som brukes, premieres.


Premien denne gang går til Mai Skoglund for forslaget om at kulelynet ville jeg skulle følge med det ut, det ville vise meg noe.



tirsdag 19. april 2011

Domantreners påskenøtt, del 3

19.04.2011.


Mens jeg satt der i arbeidsrommet og betraktet den sovende hunden, brøt kulelynet inn gjennom veggen. Gjennom veggen! Hvorfor i helvete kunne ikke utysket ha brukt døra i stedet for å ødelegge veggen, tenkte jeg mer irritert enn sjokkert. Slå inn veggen når døra var åpen! Typisk, tenkte jeg og rakk neste tanke: Slå inn åpne dører! da kulelynet plutselig gjorde en bevegelse der på golvet, en liten bevegelse, men nok til at jeg ble mer alert. Hvem kan stå seg mot noe slikt, tenkte jeg men trykte likevel inn alarmen jeg hadde om handa, den som lignet en klokke. Jeg visste at om noen minutter ville menneskene mine være her. I samme sekund angret jeg på at jeg hadde trykt inn alarmen og slik blandet dem inn i saken med dette uvesenet framfor meg. Uvesen? Jeg betraktet kulelynet med nye øyne. Var det så farlig egentlig? Det så faktisk ganske ufarlig ut der det stod på golvet og sparklet. Jeg sa det første jeg kom på:


- Hvorfor i helvete slo du inn veggen når døra var åpen.


Kulelynet sparklet forbauset, og av sparklene forstod jeg at det ble overrasket.


- Og hva vil du meg? spurte jeg videre.



Kulelynet sparklet vennlig, syntes jeg, men jeg klarte ikke avlese noe svar av den sparklinga. Jeg ventet. Kulelynet sparklet og sparklet mer og mer oppgitt.


- Ok, hvem har sendt deg hit? spurte jeg og begynte å føle meg på høyde med situasjonen.


Kulelynet sparklet strålende mot meg, og jeg leste svaret klart. Ingen. Kulelynet kom på eget initiativ fordi det hadde en viktig beskjed å gi meg.


- Ka slags beskjed? spurte jeg enda jeg ante at jeg ikke ville klare å avlese svaret, det sparklende svaret.



Og riktig nok. Kulelynet sparklet mer og mer irritert, og jeg ble mer og mer stresset av at jeg ikke forstod ham.



Hvilken beskjed hadde kulelynet til meg.


Svar på mail.


Det svaret som brukes, blir premiert.


Premien denne gangen går til Nora Nilsen for svaret om at ingen hadde sendt kulelynet. Det kom på eget initiativ.



mandag 18. april 2011

Domantreners påskenøtt,del 2

18.04.2011


Lenge satt jeg inne på arbeidsrommet mitt og lyttet til lydene utefra mens jeg betraktet hunden som sov søtelig. Opp i alt dette forundret det meg at den som ellers var lydhør som få hunder er, ikke våknet av dette.



Jeg hadde ellers ingen formening om situasjonen, handlingslammet heter det visstnok, der jeg satt i godstolen, av alle ting satt jeg i godstolen, og betraktet den sovende hunden mens jeg hørte kulelynet arbeide utafor huset. Jeg ante knapt hva et kulelyn var og hvorfor det var utafor huset vårt sånn uten videre. Men at det var et kulelyn, skjønte jeg av det jeg hadde sett da jeg kikket om hushjørnet. Ikke trodde jeg kulelyn kunne komme som lyn fra klar himmel. Noe måtte ha forårsaket det, gjort at det nå befant seg utafor veggen der det holdt på med noe.



Hva hadde forårsaket at et kulelyn plutselig arbeidet og holdt på med noe utafor husveggen?


Send svar på mail.


Det svaret som velges ut, blir premiert.


Premien denne gangen går til Sigrid Rørvik Bruun for tipset om kulelyn.

søndag 17. april 2011

Domantreners påskenøtt

Jeg sov ikke godt den natten. Jeg hørte noen pusle rundt huset mitt. Det var nok derfor jeg hørte det. Ellers pleide jeg la natten stå i søvnens tegn. Jeg hadde for lengst sluttet å ligge i halvdøs for å høre om noen prøvde å ta seg inn og så fyke opp og stå klar til å stikke ut. Men denne natta sov jeg altså ikke godt. Jeg ble nesten opplivet da jeg hørte lydene utenfor huset selv om jeg jo visste at nå når huset mitt var åpnet, var ikke de lydene et positivt signal. Tvert om. De antydet at noen som ikke ville ses i dagslys, var i ferd med å gjøre noe som ikke tålte dagslys.



Jeg snek meg opp og prøvde å lokalisere nøyaktig hvor lydene kom fra. Det var raskt gjort. De hørtes fra den veggen som var helt umulig å se fra andre hus. Veggen vendte opp mot skogen. Det i seg sjøl var signifikant. Den eller de som var der ute, ville ikke bli sett av noen.



Jeg hadde som reven flere utganger og muligheter. Det var noe av det første jeg fikk ordnet da huset mitt ble åpnet. Jeg hadde en kjellerluke, og jeg hadde to paneldører rett ut som man ikke kunne se om man ikke visste om dem. Innen var de skjult av bilder og malerier, ute av eføy. Men de var der. Jeg hadde aldri brukt dem, men jeg sjekket dem iblant og forsikret meg om at de ikke var trutnet eller noe. Vel, den siste tiden hadde jeg ikke vært noen flittig sjekker.



Jeg snek meg til den ene paneldøra, løftet vekk et stort maleri og snek meg ut. Nå skulle de som var der være like om hjørnet. Et kikk om hjørnet gav meg et sjokk og fikk meg til å fyke inn gjennom den samme paneldøra som heldigvis stod på klem. Jeg lukket den godt og satte meg forvirret og sjokkert ned på arbeidsrommet mitt mens jeg betraktet hunden som sov fredelig. Merkelig at den ikke hadde våknet av dette! Et lite øyeblikk var jeg fristet til å låse ytterdøra, men jeg klarte det ikke. Delvis var tanken om å låse meg inn skremmende, delvis hadde jeg en følelse av at det ikke ville han noen hensikt å låse for det som jeg så bak hjørnet.



Hva så jeg bak hjørnet?


Svar på mail.


Beste forslag vil bli premiert.

lørdag 16. april 2011

Drømmer fra min sjel

15.04.2011.


Jeg hadde en underlig drøm i natt.



Jeg var i huset mitt, jeg og hunden. Vi drev med de vanlige aktivitetene våre. Jeg arbeidet med kartene mine og la meg iblant i den sengelignende greia. Iblant gikk vi ut og opp på knausen oppfor huset vårt. Vi hadde etablert en utkikkspost der, vi to, og egentlig vet jeg ikke hvorfor vi fortsatte å gå opp dit, bortsett fra turen da, og utsikten var jo god også, så det i seg sjøl var et gode. Tidligere hadde vi herfra observert uønskede og uventede aktiviteter rundt huset vårt, men det var lenge siden nå. Så lenge siden at vi ikke forventet noe av den slags mer. Låsesmedene – de som åpnet dører og muligheter andre stengte, hadde nylig vært innom og sjekket det låsbare og kodede skapet der jeg oppbevarte de ferdige kartene mine, og de hadde også gått over alarmsystemet. Det gjorde de jevnlig selv om jeg ikke hadde brukt det på lenge. Jeg hadde nesten glemt at den klokka jeg bar om venstre håndledd ikke var noen klokke, men en alarm. Det samme med diverse innterninger rundt om i huset vårt. Hunden og jeg hadde mer eller mindre gått oss inn i faste rutiner. Hunden hadde sluttet med de lange utfluktene jeg etter hvert skjønte ikke var utflukter, men nødvendige ærender.



En dag, en helt vanlig dag, tok vi den vanlige runden opp på utkikksplassen. Vi pleide ha med oss niste og sitte litt der når vi først var kommet opp dit. Det var blitt en rutine, så mye rutine at vi først ikke la merke til den fremmede bilen som kom opp til det ulåste huset vårt. Jeg låste aldri dørene. Forlot jeg for lengre tid, satte jeg kosten mot døra som tegn på at jeg hadde forlatt.



Jeg hadde tidligere vært innelukket i huset og ikke kommet meg ut uansett hvordan jeg prøvde, og mine desperate rop om hjelp hørte ikke de som var utenfor. Jeg kunne ikke skjønne det. Jeg hørte jo dem. Hvorfor hørte ikke de meg? Og hvordan hadde de kommet seg ut? Jeg hadde nesten gitt opp å komme meg ut og tilbrakte dagene ved å sitte i vinduet og forbanne alt og alle jeg så utenfor og love hevn om jeg noen gang slapp ut og fikk tak i dem, uansett hvem de var og hvordan de gikk kledt, i hvitt eller i alminnelige klær.



En morgen jeg våknet var plutselig alle dørene på vid vegg, og et stort bord stod midt på golvet i all-rommet mitt. Det var i dag kartarbeiderbordet mitt. Senere fikk jeg høre av de menneskene som kom at de alltid hadde ment at noen måtte være innesperret i dette huset, og de hadde gjort utallige forsøk på å komme seg inn, både alene, og de hadde forsøkt å skaffe seg hjelp av hvitkledde enheter som ikke akkurat la noen innsats i det å komme seg inn i det de mente var en tom rønne innvendig. Utvendig var huset ok. Mange stelte med det, selv om noen som egentlig skulle ha stelt med det, heller holdt grillparties i hagen. De hvitkledde enhetene deltok for syns skyld og for å tilfredsstille maset fra de som ville prøve å ta seg inn. Jo da, jeg hadde jo visst at mange prøvde å ta seg inn gjennom dører og vinduer, men hadde mislyktes gang på gang. Hver gang noen prøvde å ta seg inn, stod jeg parat klar til å stikke ut for aldri å gå inn igjen. Ved hvert mislykkede forsøk ble jeg mer desperat og hatefull mot alt jeg så utenfor.



Jeg kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde hørt at noen tok seg inn den natta huset mitt ble åpnet. Jeg pleide være meget lydhør for alt som skjedde utenfor, særlig for alle forsøk på å komme seg inn i huset mitt. Så fikk jeg høre at de menneskene som kom – og som tidligere stadig hadde forsøkt å komme inn – hadde hørt om husåpnerne fra et annet land og hadde sklinget sammen til det det kostet å få dem til å komme og gjøre et forsøk. De kom. Disse husåpnerne viste det seg arbeidet svært stille og anonymt. De ønsket ikke noe oppstuss, og da huset var åpnet og menneskene hadde fått summet seg, var de borte.



Senere ble jeg kartarbeider fordi jeg en dag forlot mitt åpnede hus alene – og gikk meg vill i verden uten å finne heim igjen. Jo da, huset mitt var en heim, min heim, innså jeg der jeg virret fortapt rundt ute i verden. Jeg kom sulten og utmødd tilfeldig forbi kontoret som skulle hjelpe ville, gikk inn i tro på at jeg ville få hjelp her, men ble sparket ut helt bokstavelig av sjefen med gullsnorer i kryss og tvers som tegn på hans verdighet. Jeg fikk ikke en smule av det bugnende matbordet, og i stedet for hjelp, fikk jeg en gullbesatt støvel i ræva fordi jeg hadde forstyrret ham i hans arbeid med å kle golvet med gullfliser.



Ute på gata traff jeg hullisten som vurderte folk etter om de puttet kuber i firkantige hull og kuler i rinde. De som ikke giddet det, eller slike som jeg som var ville og anså det unyttig, ble ansett uten håp i det skjemaet han nitidig førte. Både gullsnormannen og hullisten skulle senere statig krysse mine veier uansett hvor jeg gikk, og ikke alle de veikryss var like positive.



Enda litt senere kom jeg utmødd og helt uten håp forbi et opplyst hus der en gammel mann kom ut i porten, inviterte meg inn og ga meg en plass ved sitt bord. Da jeg var mett, fortalte han meg hvorfor jeg ikke fant fram i verden. Jeg var vill – det visste jeg jo - og manglet gode kart til å orientere seg etter. Han ga meg et grunnkart og lærte meg å utvikle personlige kart. Med grunnkartet fant jeg tilbake til huset mitt, og slik ble jeg kartarbeider og ferdes alltid senere med et kart i lomma.



Jeg traff senere låsesmedene som åpnet de dører gullsnormannen og hullisten lukket for meg og satte opp alarmsystemer da det viste seg at noen ble uønsket nærsøkende. Jeg traff kameramannen og mikrofondamen som nå og da dukket opp og tok bilder av situasjoner. Jeg fikk stadig besøk av andre ville som ville lære seg å lage kart. Jeg fikk venner blant ville og ikke-ville.



Jeg fikk uventet være med da en ung jente, lederjenta, insisterte på å få åpnet et hus alle andre mente var tomt og fikk oppleve å se en ung jente stå søvnørsken og forvirret ¨å betrakte oss. Husjenta kalte jeg henne for meg selv, og hun ble min venn i tykt og tynt etter at vi hadde kranglet om hvor grensene og rammene gikk. Også hun ble kartarbeider om enn på en annen type kart enn de jeg arbeidet med. Også hun låste aldri huset sitt verken når hun var innen eller ute. Jeg husket enda den planken hun hadde satt over dørstokken til ytterdøra for å hindre døra i å lukkes. Hun hadde den der lenge.



Så kom hunden til meg som en utsultet og utmagret valp. Gullsnormannen hadde etterlatt den i et hus han leide i en dal en fjellvidde unna, og jeg fant den der og tok den med meg. Siden ble det vi to som bodde i huset mitt og levde våre liv der. Hunden ble min beste venn. Den første tida levde jeg i frykt for at gullsnormannen skulle vende tilbake til huset han leide, finne buret tomt og lete etter valpen. Jeg visste det var en irrasjonell frykt. Et hundeliv betydde ingenting for gullsnormannen. Denne hunden hadde senere blitt en problemløser, den som alltid hadde svar på de ting jeg ikke så noen svar på. Det var han som fant det orange huset og fikk meg dit. Den siste dagen dro han meg fram da jeg var for utmattet til å gå. Senere fant han fram til regnbuehuset og regnbuemannen. Alt dette til mitt beste.



Hunden og dro stadig på ekspedisjoner innimellom tralten, og vi traff ulike mennesker. Jeg husker ennå med glede den mannen som ikke lot tjenestefolket rå i hans hus. En modig mann. Ellers rådde tjenestefolket i de fleste hus.



En dag fikk hunden og jeg besøk av husjenta. Hun hadde hørt om et hus der eieren syntes å ha forlatt uten å si fra til noen. Det var underlig. Hun va en sosialt velfungerende kvinne i de øverste lag av samfunnet. Hun pleide alltid melde fra når hun dro noen steder. Enda underligere var det at hun hadde skiftet ut dørlåsen før hun dro slik at den av vennene som hadde nøkkel til huset, ikke kom seg inn. Husjenta mente vi burde seg på dette huset og ville ha hunden og meg med. Vi var ikke tungbedde., og et av menneskene mine dro sammen med oss. Ingen av oss var i tvil da vi så det velstelte huset i et upper-class villastrøk. Huset hadde lukket seg om eieren sin. For oss som kunne se tegnene var det ingen tvil. Hun var der inne. Til slutt fikk en av vennene henens tak i husåpnerne som en mørk natt tok seg inn i huset mens denne vennen, menneskene mine, husjenta, hunden og jeg satt musestille i hagen og ventet. Vi hadde fått være til stede om vi lovet å ikke gi lyd fra oss. Også denne gangen forsvant husåpnerne straks jobben var gjort og huset åpnet.



Jeg hadde tidligere trodd at lukkede hus var lukket fra begynnelsen av. Nå skjønte jeg at åpne hus plutselig kunne lukke seg om eieren.



Alt dette satt jeg på utkikksplassen og tenkte på mens hunden og jeg fortærte nista vår og jeg plutselig så en fremmed bil kjøre opp mot huset vårt der det lå på en liten høyde litt unna den øvrige bebyggelsen. Ikke ventet vi noen. Ingen fremmede hadde vært innom på tider. Nå kjørte altså denne fremmede bilen opp mot huset vårt mens vi satt oppe på utkikksplassen og ikke i full fart kunne sjekke hvem det var.

torsdag 14. april 2011

Biofonisten skriver

13.04.2011


Det er blitt onsdag kveld, og vi har vært på biofonoton-behandling i Harstad, mamma og jeg. Jeg pleier be ho på biofonoton gi full trøkk når hun behandler allergi, og etter behandlinga blir jeg trett. I dag sovnet vi på golvet da vi kom heim og hadde spist middag. Mamma er vel den som har mest uttelling av full trøkk der. Hun fikk astma og allergi-oppblussing av det rommet vi overnattet på i Oslo i fjor sommer – et rom med vegg-til-vegg-teppe til å synke ned i, og man kan tenke seg hva annet som har sunket ned i det teppet gjennom årene og etablert et samfunn nedi der. Og det samfunnet gikk til angrep på pappa, mamma og meg. Pappa og jeg ble bare midlertidig tette, men mamma hos mamma trigget det astma og voldsom oppblussing av allergi – og senere masse medisin som hun har vært oppgitt og forbannet på. Men nå har altså fonoton-jenta gitt full trøkk på det, og mamma har kuttet astmamedisinen (både pustepulver og spray). Hun har det, men bruker det ikke, og hun har begynt å klippe allergipillen i to og tar halvparten av dosen. Hun og biofonoton-jenta mener de skal jage allergien så ut at medisin ikke er nødvendig. I alle fall avtale de – til min store ergrelse – en time i den stille uka. Da hadde hun bare plass til en, og jeg ble ikke den ene. Vel, jeg ser jo hvem som trenger det, og jeg er egentlig med mest for selskaps skyld.



Men nå er det straks natt – dog, klokka er bare 20.30, men da starter vi forberedelsene. Det tar oss en god halvtime å være kommet så langt at ABR-maskinen som det siste er bundet på og jeg klar for senga – ikke for å sove, men hva gjør man ikke for husfreden.

onsdag 13. april 2011

Mimreren skriver

10.04.2011



Kvelden har stått i minnenes tegn, delvis fordi vi endelig har avgjort at vi reiser til Polen i første halvdel av oktober, og da har jeg mintes da lille Magda kom hit i 2005. Vi var alle så spente på hvordan det ville bli, og så ble det en polsk lillesøster som jeg senere besøkte i Vilnius.


Så har sittet og lest gjennom bøker og info fra Slovenia og mintes lille Vege som kom et halvt år senere og ble min slovenske lillesøster som vi besøkte i Slovenia. Bare synd at det tross at jordkloden kommunikasjonsmessig blir mindre og mindre er det likevel langt til Polen og Slovenia.



Fra og med i dag skal jeg danse på bordet, for pappa, som er hovedadministrator, har reist på en ukes ferie, og jeg regner med at det kan medføre litt slingringsmonn for meg også, selv om vår trening ikke nå er slik den var de tre første åra da den fylte all våken tid. Nå fyller den fram til ca 19. Deretter er det bare gass og pRoshi.



søndag 10. april 2011

Utmatticus skriver

09.04.2011


Lørdag kveld.


For x antall år siden var det kaos i Norge. Fremmede inntok landet, herjet i fem år før de forlot og etterlot seg et land i ruiner og merkelig nok et land som stod på hodet av glede over at invaderende forlot.



Jeg har den siste tida vært invadert av frustrasjoner, surhet, misnøye og følelse av elendighet. Forrige Tomatis-periode hamret en musikk på 500 hz på mine oppsamlede frustrasjoner og anna elendighet. Det gikk bra. Denne uka har 750 hz hamret, og det må jeg si har vært en invasjon i mitt hode. Musikken har lett seg fram til lagrede frustrasjoner og negative opplevelser – og jeg har vært hærtatt av de reaksjoner dette har utløst. Som jeg sa, ubegrunnet ustabil, rasende, frustrert, sur, forbannet, misforstått – over hele fjøla. Tomatis-senteret sier jeg nå har en tøff periode foran meg. En natt fikk jeg ikke sove, jeg var vekselvis redd og forbannet. Slik jeg sannsynligvis var i 4-årsalderen..



Noen dager er annerledes. Akkurat nå er jeg bare så forferdelig trett, så helt utmattet. Jeg har forbannet meg på at jeg skal våke en del utover siden jeg kan sove i morgen, søndag. Men akkurat nå vet jeg ikke om det går lenge før jeg stuper – nei, siger utmattet ned i senga.



Hilsen utmatticus