domantreners påskenøtt, del 4

20.04.2011

Kulelynet glitret og sparklet, sparklet og glirte. Jeg visste det ville fortelle meg hvorfor det var kommet. Det måtte være viktig siden det slo inn husveggen hos oss for å komme inn og fortelle det. Og av eget initiativ! Jeg trodde, det lille jeg visste om det, at kulelyn var utladninger i atmosfæren og ikke noe som startet sånn uten videre med et knips. Og et viktig knips måtte det ha vært siden kulelynet la i vei hit. Hadde den sett noe viktig? Var det viktig kunnskap som sendte den til hunden og meg+ Et vanlig besøk, en høflighetsvisitt, var det ikke. Såpass skjønte også jeg av den mer og mer intense sparklinga.

Til slutt slo kulelynet seg sammen til en glødende kule. Den sparklet ikke, men den brente heller ikke, la jeg merke til, ellers ville vel alt vært brent ned nå. Denne glødende kula rulla mot døra og stoppet. Jeg reiste meg nølende av godstolen og gikk etter den mens jeg betraktet hunden. Det var tydelig at kulelynet ville jeg skulle følge det, og jeg ville gjerne ha hunden med. Den stod for det kreative, og likevel solide, vurderingene her i huset. Men hunden sov. Jeg sukket og gikk noen steg mot døra. Kulelynet rullet mot trammen. Jeg fulgte etter, nølende, samtidig som jeg visste at i det øyeblikk jeg reiste meg av godstolen, var valget gjort og at jeg bare fikk følge på. Lynet stod på tunet da jeg kom ut på trappa.. Vel, stod og stod, og vel, tunet og tunet. Kulelynet hadde plassert seg i en spesiell vogn, og uten av den sparklet, visste jeg at plassen ved siden av den var for meg. Jeg snudde meg mot huset. Hunden! Jeg kunne ikke dra fra hunden. Enn om jeg ikke kom tilbake! Enn om jeg ble forflyttet nå? Jeg kunne ikke forlate min venn hunden, ikke etterlate den. Jeg bråsnudde inn, løftet opp min sovende venn og satte meg i vogna.

Med hunden på fanget betraktet jeg kulelynet mens jeg undret meg på hvor den skulle føre meg. Derfor la jeg ikke merke til at vogna lydløst var i bevegelse, ikke før jeg innså at vi i alle fall ikke stod på gårdsplassen. Jeg klemte hunden til meg, klamret meg fast i den og lukket øynene. Jeg hadde en følelse av at jeg ikke verken ønsket eller trengte se det vi passerte. Det var målet jeg skulle se, visste jeg der jeg satt med attknepte øyne.

Jeg er ikke god på tid, så jeg kan ikke tidfeste hvor lenge vi ferdes da vognas svake susing opphørte og jeg antok vi var framme. Jeg satt med attknepte øyne. Kulelynet dultet borti meg. Jeg hadde ingen fri vilje og åpnet øynene.

Så sperret jeg opp øynene!

Hva så jeg?
Svar på mail.

Det svaret som brukes, premieres.

Premien denne gang går til Mai Skoglund for forslaget om at kulelynet ville jeg skulle følge med det ut, det ville vise meg noe.