tirsdag 18. desember 2012

Nykokte-smultringer-syndromet

Å herregud! Har dokker hørt om nykokte-smultringer-syndromet?

Når man baker til jul eller anna, frister baksten mest – og særlig de varme smultringene.
Mamma er et oppkomme av historier, og akkurat nå har jeg i praksis fått erfare nykokte-smultringer-syndromet. En kone i bygda var så lei av at familien sneik seg til å spise julebaksten lenge før jul, så et år igangsatte hun plan D. Plan A hadde slått feil; gjømme bort julekakene fram til jul. Plan B likeså; trygle om å la julebaksten stå i fred til jul. Plan C feilet også; true med diverse om man forgrep seg på julebaksten før den var aktuell.

Så igangsatte hun plan D et år. Hun gjorde klart til smultringbakst og laget ekstra stor deig. Vet ikke eksakt hvor stor, men hun kokte smultringer og la første runde fram til familien. Alt forsvant. Intet er som varme smultringer. Hun kokte videre og la fram. Det forsvant. Kona kokte og la fram, kokte og la fram. Det var som en liten julaften. Alle spiste og spiste til det plutselig sa stopp – selv om det enda var varme smultringer på fatet. Dette var i en tid lenge før lørdagsgodt og anna momsemat. Julebaksten var en høytid for sukkersuget.

Den familien rørte ikke småbaksten før jul det året. Hvert år deretter gjorde hun likeså – med stort hell. Senere delte hun dette tipset med min bestemor som delte det med min mor – som ikke baker småkaker og smultringer, men som holder tradisjonen ved hevd noen år. I år er et av åra. Pappa, mamma og jeg har nettopp forspist oss på varme lefser og småbakst. Vi har hatt et gluten-og sukkerslag.
Hvis noen nå byr meg en varm lefse, slår jeg til vedkommende først før jeg løper for å spy.

Varme-smultringer-syndromet.

mandag 10. desember 2012

Láŋtdievvá og Boarrejeaggi

Láŋtdievvá og Boarrejeaggi
Piloten var ute på oppdrag, offisielt oppdrag, men i tillegg hadde han sitt eget oppdrag. Likeså hadde han en offisiell last, og sin egen, private last, ombord i skipet som nå kretset i bane rundt kloden Tellus. Dette var enden på hans reise og utforsking av verdensrommet. I lysår hadde han kretset rundt og med sitt høyteknoligiske utstyr scannet stjerner, meteorer, svarte hull og kloder før han fant den kloden han lette etter. Vel, han hadde trodd at den måtte finnes. Nå visste han, og han lot skipet sitt seile i bane rundt kloden mens han utforsket den nærmere. Han så den var bekledd og bebodd, og han likte både bekledninga og beboinga. De tobeinte biologiske vesnene lignet ham, selvom hårfarge og hudfarge og andre småting avvek her og der.
Piloten holdt også et våkent øye med hvor å legge til med skipet sitt. Han trengte både landingssted og gjemmested for det. Dette var hans endestasjon, og fartøyet skulle ikke brukes på seklers sekler.
En dag så han det optimale sted og la til der. Så losset han fartøyet for sin private last og gjemte det i en myr et stykke unna. Myra gav han navn etter fartøyet sitt slik at hans etterkomemre senere skulle kunne identifisere stedet. Boarrejeaggi ble navnet. Boarri er en meget spesiell båt. Stedet der han la til og losset sin private last gav han navn etter nettopp det å legge til og laste, láddit. Navnet ble Ládd-dievvá.
Tider kom og tider svant. Pilotens etterkommere brukte navnene selvom de etter hvert glemte historien bak navnene. Boarri endret betydning fra spesiell båt til gammel båt og videre til skrotbåt, som man mente var synonymt med gammel båt. Ládd-dievvá endret gjennom tidene navn til Láŋtdievvá, og man glemte navnets grunn.
Boarrejeaggi ligger ennå i dag urørt. Pilotens etterkommere har ennå ikke drenert ut myra og hentet opp skipet og den offisielle lasten. Det betyr at den som skal gjøre det ennå ikke er født eller er født og har ikke skjønt sin misjon.

tirsdag 4. desember 2012

Gdansk - skriften på veggen

Gdansk – skriften på veggen
Dere husker den første monarken som solgte vekk alle fjella i det som i dag er kjent som blant annet Danmark. Vel, han begynte i Danmark, og prosjektet var så vellykket at han stadig økte sine intensjoner og la under seg område etter område mens han systematisk fjernet fjellene og solgte dem til pyramidebyggere og andre som ville stein-monumentere seg sjøl. Hvor han enn ferdes fladtes landet etter ham, og man kan i dag bare kaste et blikk på kartet over Nord-Europa og deler av Midt-Europa, så ser man hans fotspor - flatt land, Forflating av landet var hans kongstanke.  Man kan så kaste et blikk på det samme kartet og se hvor langt sør, øst, vest og nord han kom. Avstanden nordover fra hans base var ikke stor, men der møtte han veggen, bokstavelig talt, fjellveggen, og fikk ikke lagt under seg dagens Norge. Det ligger ikke under denne historien hvorfor han ikke lyktes her. Det vil komme som egen sak. Hans etterkommere forsøkte å fullføre hans livsverk i Norge. Noen av dem klamret seg til fjellene i 464 år og forsøkte å rive dem ned før de i 1814 ga opp prosjektet.

Akkurat den hendinga utløste noen rykk i fjeset til den smilende tilfredshet. Man skjærer aldri så lite tenner i pur smilende forargelse ved tanken på alle de fjellene Norge smykker seg med uhindret deres innsats. Dermed laget man begrepet fjellape om fjellenes beskyttere – et begrep som i Norge er et hedersnavn. Man vet hva man har, fjell, og ikke hva man får, flatland. Og man vet at fjell gir fossefall, og fossefall i sin tur elektrisitet. Ved hver kilowatt elektrisitet fjellapene solgte til flatlenderne fjelløse land, fulgte det med et dulgt flir, apefliret.

Men bortsett fra det lille intermessoet i Norge slo den første monarken seg godt fram sørover. Etter fadesen i de uartige fjellandskapet i nord, bestemte han seg til å sette sitt bumerke på alle områder han ned-fjellet og la under seg. Han ned-fjellet seg sørover over dagens Polen. I enkelte områder gikk ned-fjellinga så dypt at flatlandet kom under havflata, og det måtte bygges diker som vern mot havet som krevde sitt land tilbake. Dette skjedde i Gdansk-området og senere i Nederland. Den første monarken satte sitt tydelige bumerke på Gdansk ved å kalle området Dansk. Bedre kunne han neppe markere at han hadde vært her og at hans etterkommere skulle beholde suvereniteten over Dansk, både de delene over og de under havflata.

Men skjebnen er lunefull, og bahas beallji álo lea bealljebealástallamin. Så også her. Det fantes folk i området Dansk før den første monarkens gjeng kom for å for-flate landet, akkurat som det fantes folk i deler av Nord-Norge  før germanerne kom for å for-flate også dette landet. Disse jobbet i det stille, men det sydet, og en dag hoppet en av dem opp på dikene ved Dansk og tok til motmæle mot den første monarken. Generasjoners generasjoner senere hoppet en av hans etterkommere over gjerdet ved et skipsverft og ble senere president i Polen. Fra diket proklamerte han seg som den nye lederen av Dansk. Og med tida ble det slik.

Den nye lederen av Dansk var en klok man, en humorist og en strateg. Alle forventet at han nå ville skifte navn på Dansk og kanskje tilogmed kalle området opp etter seg sjøl – en tendens man har sett tydelig  i klodens nyere historie. Og joda, den nye lederen endret navn på Dansk på en finurlig måte. Først snudde og vendte han, dreide og betraktet alle prefikser og profikser i språket, og da han kom til prefikset g- visste han at han hadde funnet det han søkte etter. Dette var et nektende prefiks med den egenskap at den omgjorde og nesten latterliggjorde det ordet den stod foran. Gmat ville bety at dette slett ikke var noe man ville kalle mat. Prefikset hånlo av maten. ( Alle som har plagdes med gmail, skjønner kanskje nå hvorfor).

Prefikset beskriver en dom, en melding om nederlag. Den er skriften på veggen slik man finner den i Bibelens mene, mene tekel ufarsin – veiet, veiet, tellet og funnet for lett. Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veid er du og funnet for lett. Til andre skal ditt rike gis.
Man skal bare lese gjennom Gdansks historie, så ser man skriften på veggen melde seg.
Mene, mene tekel ufarsin – veiet, veiet, tellet og funnet for lett. Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veid er du og funnet for lett. Til andre skal ditt rike gis.
Og Gdansk vi alltid være ledet av etterkommerne av den første lederen, han som hoppet opp på diket. Navnet Gdansk ble en fulltreffer av rang. Den pila den første lederen sendte, satt der den skulle, og den sitter der ennå.

mandag 26. november 2012

Farkens møde

Jeg hadde ingen forventninger til livet da jeg som godt voksen etablerte meg i et ganske avsidesliggende sted. Faktisk avsidesliggende, verken mer eller mindre. Jeg var stedets eneste beboer, og jeg hadde alle råderetter der jeg etablerte meg i en liten tømmerkoie jeg hadde satt opp i løpet av sommeren av råtømmer. Ikke det lureste i verden, men jeg måtte ha et slags hus for den kommende vinteren. Så fikk jeg heller neste sommer bygge en liten koie av det tømmeret som nå lå og tørket. Jeg var en knivens mann og pleide tenke at bare kniven var kvass nok, klarte jeg meg. Vel, jeg må tilstå at det samme gjaldt øksa, saga, sverdet, spydet og pilene. Også de måtte være kvasse nok.


Det vedkommer ingen hvorfor jeg valgte å bosette meg i dette avsidesliggende stedet, og heller ikke vedkommer det noen hvem jeg var og hvorfor jeg så lett kunne sette opp en koie. Eller kunne skaffe meg alle rettighetene til dette ganske supre, om enn litt-unna-offentligheten-stedet. Men her var jeg med alle rettighetene, og om jeg enn hadde en bare vag ide om å bruke dem, hadde jeg dog en ide, og jeg kjente meg sjøl såpass godt at jeg visste at den nå vage ideen ganske snart ville bli en handlingsplan og så handling.

Jeg var en utålmodig sjel, og et utålmodig sjel på et sted langt unna offentligheten må finne en del egne løsninger. Så gjorde jeg det, fant egne løsninger på ting der jeg ikke kunne henvende meg til offentligheten og kreve min rett.

Etter hvert vokste det opp et lite samfunn der på mitt avsidesliggende sted. Jeg var den eneste på to bein- de andre gikk på fire og var dyr holdt i innhegning og hentet av når jeg trengte deres hud eller kjøtt. Eller dere mage som jeg spente som glass foran vindusgluggene i alle de hus som etter hvert vokste opp der. Andre firbeinte hadde jeg temmet fra de var dyreunger, og de gikk løs rundt om. de kunne forsvinne for noen dager, men kom uten unntak alltid tilbake, så denne Call of the Wilderness stemte i alle fall ikke for dem. For de dyra som ikke tålte vinteren ute hadde jeg bygget fjøs. Disse dyra hadde bare sånn helt tilfeldig fulgt med handa når jeg var i nærheten av områder der ting kunne sånn helt tilfeldig følge med handa.

Mitt samfunn bestod også av en del praktiske innretninger som et lite anlegg i elva som forsynte meg med nødvendig strøm. Deler til det fulgte med handa.

Jeg levde i fullstendig uavhengighet, og jeg manglet stort sett intet hvis det var av den beskaffenhet at det kunne følge med handa. En dag visste jeg at det nå var kun en ting som manglet i mitt velfungerende litt avsidesliggende rike; en kvinne. Jeg innså at nettopp denne bestanddelen var en utfordring.. vel kunne den følge med handa, men kunne den temmes slik jeg hadde temmet dyreunger til å holde seg i umiddelbar nærhet. Her måtte nye teknikker utvikles. Men jeg hadde foreløpig bare en vag ide om hvordan dette kunne løses.

Så en dag fulgte hun med handa til min litt avsidesliggende boplass. Jeg hadde laget henne et solid hus der hun ikke led noen nød. Varme feller var det, ild kunne man gjøre opp, og der var strøm i begrensede mengder. Og det beste av alt, en solid dør som kunne lukkes fra yttersiden. Noe som da også var gjort unntatt de ganger jeg var på innersida.

De barn hun fikk vokste opp med meg i hovedhuset som jeg hadde utvidet til å romme oss alle. Da ingen flere barn kom, åpnet jeg døra til huset hennes og lot henne streife fritt om. Hun kunne være borte noen dager, men kom alltid tilbake. Inn i hovedhuset kom hun ikke, men det gjorde heller ikke de dyra jeg hadde temmet.

mandag 19. november 2012

Da ble det endelig Gdansk, og for en Gdansk

Fredag 09.11-mandag 19.11.


Fredag.

Da har vi kommet til Gdansk og jeg har nettopp langet inn minst tre pærer mens vi venter på middag, gresskarpannekaker. Og det sier jeg bare; slike pærer har jeg ikke spist før, men så dyrker de to hertingan her sine egne pærer uten sprøyting. Fantastisk. Mamma og pappa har i alle fall spist mer enn jeg.

Vi stod altså opp i morges før Fanden fikk sko på beina og kom oss til Evenes og på første fly sørover, og videre sørover til Gdansk. Stappfullt fly Oslo-Gdansk, og oppsummert gjorde jeg to observasjoner:

Observasjon 1). På skotøyet skal nordlendingen kjennes. Mamma og jeg kom klampende i tykke vintersko, mens de andre som kom inn på flyet, var atskillig lettere skodd.

Observasjon 2). På hårklippen skal russere og polakker kjennes. Noen russere satt foran oss på flyet, og de hadde putin-sveis; klippet ned til stubbene.


Men nå må jeg sove litt mens vi venter på at pappa og Svein mekker middag. Basia kommer fra jobb om en stund. Svein hentet oss på flyplassen, og på tur hitover har vi allerede handlet en del. Men nå soves det.

Lørdag.

Pensjonatet vi bor på har utrolig god frokost, derfor ble vi så lenge ved frokostbordet at vi ble for sein til avtalen med Basia, Svein og Pyza, hunden deres. Da vi hadde skaffet oss zloty, handlet vi på en gårdsbutikk, og så bar det ut i bøkeskogen. Hvis noen tror dette var som å vandre i Borkskogen, avkreftes det omgående.

1. Stien var helt dekket av bøkeløv.

2. Ikke bare stien, men hele marka var dekket.

3. Svein og Basia plukkert sopp og urter.

4. Basia tok et bad i vatnet vi kom til.

Senere dro vi til Kazuby og museet der. Det er et minoritets-språklig område. Pappa gikk før meg opp trappa. Jeg hørte ham si: De tusen sjøers land! Fans frekt! Da jeg kom lenger opp, så jeg at at han kommenterte et bilde over området der de kalte seg – ja nettopp – De tusen sjøers land. Suits them right, tenkte jeg, for jeg skjønte han mente at området hadde ranet til seg beskrivelsen av Finland. Suits them right, for Finland har jo ranet julenissen fra oss og laget et gigantindustri av det. Lykke på reisen om Polen og Kazuby tar begrepet De tusen sjøers land. Men god fisk hadde de i de tusen stjålne sjøene sine. Vi spiste fisk på heimtur. Jeg hadde kjøredag og spiste lite, men pytt, pytt!

Søndag.

Selv om jeg på dette tidspunktet hadde skjønt at nomadene i Gdansk er mer naturister ble jeg likevel overrasket over å finne meg selv traskende gjennom en skog i et annet område rundt Gdansk mens man samlet urter. Det ble i alle fall en god treningstur for meg. Mamma og jeg snudde før de andre, hun skylte på en hofte og snudde. Først trodde jeg det var på grunn av meg, senere skjønte jeg at hofta var reell. Jeg hadde forbannet meg på at vi skulle nå bilen før pappa, Basia og Svein som gikk til et fugletårn, og som trodde de ville nå oss igjen på returen. Derfor gikk jeg på det jeg kunne, og mamma og jeg hadde rukket å etablere oss i bilen og skikkelig puste ut før de sæmingan kom og gi inntrykk av at vi kjedet oss av all den ventinga. . Fiskemiddag på en trivelig fiskerestaurant.

• Dagens lærdom: Deler av Gdansk ligger under havflata og man har diker som i Nederland.

• Oppfrisket gammel lærdom: Gdansk og områdene rundt har vært en del av den tyske korridor til Østersjøen.

• Dagens assosiasjon: Diker er nederlandske greier. Germantown Avenue som går gjennom mitt elskede Chestnut Hill har ikke noe med tyskere å gjøre. Det var hollendere som bodde der. Dutch people. Og noen urensede ører hørte det tyske Deutch for tysk, og det ble German på engelsk.

Vil alle gode positive krefter slå seg sammen og gjøre det slik at pappa, mamma og jeg tar en tur til til Chestnut hill. Bare en tur. Bare en eneste tur til….

Mandag.

Atter en travel dag er endt – og det sier jeg bare: Her sitter en sårføtt onkel reisende Mack, sårføtt og full av opplevelser. Jeg vet ikke hvor å begynne. Basia og Svein har virkelig sørget for varierte dager her. I morges begynte vi dagen på et senter for annerledesfungerende. Basia og Pyza, hunden deres, pleier gå dit hver mandag morgen før jobb, og vi slengte oss med. Helt fantastisk opplevelse – særlig for meg, men også for de andre, tror jeg. Senere var vi nede i Gamlebyen, og jeg seier bare enda en ting. Hvis ikke tollen finner oss…

Mandag igjen

Da er vi kommet heim til de dype nordnorske skogene der tusser og troll har passet på huset mens vi var borte. Posten tok de imidlertid ikke ansvar for, rimelig nok (hvem gjør vel egentlig det?), så det fikset onkel Per. Vi kom heim med tre kofferter og tre ryggsekker fulle av urter, droger, tinkturer, piller, salver og alt jeg ikke vet navn på og har pakket ut alt og begynt å bruke det, for eksempel uttrekk av furu for sår hals. Noe av det vi hadde med oss har Basia og Svein plukket selv, noen av tinkturene hadde de laget – og resten fikset de for oss.

I tillegg til at områdene rundt Gdansk var deres store urtehager hadde de en stor kolonihage (dobbell) som holdt tre familier med frukt og bær, inklusive sånne som oss som den uka drakk heimelaget eplesaft, spise masse frukt og bær, både i frisk og hermetisert tilstand og mat der urter var bestanddeler..

Med den enorme bagasjen stod vi i Gdansk Lech Walesa lufthavn og holdt pusten. Jo da, bagasjen gikk gjennom. Vi kom til Oslo fredag utpå dagen og rakk å hive i oss mat hos ”kurdarn på hjørnet”og ta en dusj før vi raste til evaluering hos Leonid Blyum. Dagen etter fikk vi opplæring i nytt ABR-program på bakgrunn av Blyums evaluering – og på ettermiddagen dro vi på Smartbrain for en evaluering der på nevrofeedback. Deretter gjorde vi ikke noe, vi spiste middag lenge og vel hos ”kinesarn” en favorittrestaurant like i nærheten av hotellet, og hun som serverte oss, ønsket oss velkommen tilbake og sa at det var en stund siden sist. Så jeg antar vi har vært der en del ganger. Det er som med Chestnut Hill. ”Oh, you guys are back. Nice to see you agaian. “

Det ekstra plusset med ABR i Oslo er at det er da vi treffer folk som jobber med det samme som oss. Ellers er vi alene om det her i området, og selv i landsmålestokk er vi en liten, eksklusiv, men tøff gjeng. Denne gangen traff vi Bendik, Thorstein, Inga og Eskil med deres team. De to sistnevnte har vi kjent lenge. I 2004 dro mamma og pappa på foreldrekurs på Domaninstituttet. De bodde på Silverstone, og der bodde også Eskil og teamet hans. De var nettopp ferdig med en evalueringsuke på Domaninstituttet og på tur heim, mens mamma og pappa var nettopp kommet og skulle starte på foreldrekurs. Gamle rekrutter, kan man si, og de traff unge veteraner på Silverstone. Eskil og gjengen hans fjernet all tvil hos foreldrene mine om det de skulle starte på, og takk for det, sier jeg. Ellers vet jeg ikke hvor jeg i dag hadde vært. Inga traff jeg på mail i 2005, hun ble min første domantrenerkontakt ute i den store verden. Thorstein og Bendik ble jeg kjent med etter hvert da vi begynte på ABR høsten 2007.
Søndag midt på dagen landet landet vi på Evenes, og de som, slapp å måke av den bilen som hadde stått der siden vi dro, var glade for regnet som hadde holdt bilen snø-og isfri.


domantrener

onsdag 7. november 2012

...ekstra travle dager her i dypet av Borkskogen

Snøen fra i fjor, ble det nettopp sagt her i en forbindelse som er uvesentlig for denne bloggen. Snøen fra i fjor ja, men snøen fra i år er en annen sak. Den er nå her uansett hvor mye man plages med den. I alle fall jeg. Jeg må vurdere å sløse meg et par piggsko. Man blir jo eldre, og piggsko er jo nødvendig for eldre har jeg hørt. Alle blir jo eldre uansett hvor gammel man er. Søndag hadde vi besøk av familiens yngste jente på 2 måneder. Hun blir jo også eldre, og jeg antar mora har kjøpt piggsko til henne.


Det har vært travle, ekstra travle, dager her i dypet av Borkskogen de siste ti-tolv dagene. Mine to barnebøker er gått i trykk, og før det var det en masse mas med korrektur, men nå er de i Vilnius, og da er det bare å vente på at de kommer tilbake og nytt mas medfølger.

I de ledige øyeblikk jeg klarte å tilsnike meg i det tette programmet, har jeg skrevet en del om hva og hvorfor skriver jeg. Hvordan, for hvem etc til det franske forlaget som utgir «Jeg er ikke en fjellklatrer» på fransk. Boka skal lanseres på Salon du livre, den europeiske litteraturmessa, i Paris i mars. Da blir det paristur om alt går som planlagt. Det har vært såpass travelt med skriving at da jeg i dag antydet en blogg, kunne jeg se antydning til sure miner i gjengen. De synes vel det har vært skrevet nok her i huset de siste ukene.

Derfor, snill som jeg er, setter jeg punktum her. Det skal jo også pakkes til Gdansk.



domantrener

P.s. Og selvsagt er jeg inne i en skrivetørke igjen, og det er alvorlig. Det er bare gjennom skriving jeg får vise hvem jeg er mer enn det ytre man ser. Tips, tips…

søndag 28. oktober 2012

Til enhver politisk enhet flyter det jevnt inn utfordringer man enten arkiverer i søppelboksen eller i en skuff først for så å arkivere det i søppelboksen.

Jaha, da er endelig halve administrasjonen tilbake etter en lang sykemelding. Enhver kan tenke seg situasjonen når halve det administrative personalet er borte. Jeg undres på hva Stoltenberg ville ha gjort om halve staben hans plutselig var sykemeldt. Sannsynligvis rekruttert nye fra en stakkars jævel som er under ham i grad og følgelig må avgi personale. Fullt så enkelt er det ikke for meg, for jeg har for det første ingen politikere under meg jeg kan rekvirere nødvendig administrasjon fra, og for det andre er min stab av den beskaffenhet at den ikke lar seg erstatte av noen hvem-som helster. Så dermed har det administrative haltet seg framover en stund. Men som sagt, nå er den andre halvdelen på plass, og det sier jeg bare, vedkommende hadde ikke før satt seg før jeg var der med lista mi over oppgaver som har blitt hengende etter. For øvrig har jeg ikke dårlig samvittighet for det, for da jeg for noen uker siden besøkte min sykemeldte del av administrasjonen – oppfølging i sykemeldingsperioden, kalles det – hadde pappa og jeg knapt fått parkert bilen før hun geleidet oss i vei og viste hva hun ønsket seg i bursdagsgave.


Til enhver politisk enhet flyter det jevnt inn utfordringer man enten arkiverer i søppelboksen eller i en skuff først for så å arkivere det i søppelboksen. Men noe legger man på skrivebordet. Så også her i denne enheten i dypet av Borkskogen.

For knappe to år siden var jeg en av fem samiske forfattere som var representer på Salon de livre i Paris, den europeiske litteraturmessa, jeg med fire noveller av min første novellesamling Jeg er ikke en fjellklatrer. Senere har et fransk forlag kjøpt rettighetene til den franskspråklige versjonen, og boka har vært under oversetting. Nå skal den lanseres i Paris i mars, og jeg er invitert til lanseringa og har i den forbindelse en del som må gjøres både av skriving og praktiske forberedelser, så jammen er det bra min administrasjon er fulltallig og samlet her i skogene. Jeg har utferdiget en liste over praktiske gjøremål, som f. eks. at mine kofter må renses og skal ikke brukes før i Paris i mars. 6. februar, Samefolkets dag, stiller jeg i stilig treningstøy.

Dessuten har det endelig høvd seg slik at de to nomadene i Gdansk er heime samtidig med at vi skal til Oslo på ABR, så følgelig suser vi om knappe to uker over til den delen av Europa. Jeg vet ikke mye om Gdansk annet enn at det visstnok er Polens neststørste by med masse skipsverft. Ved et av disse skapte man revolusjon ved å ikke bøye seg for en mektig overmakt. Lech Walesa, Solidaritets uredde leder, havnet først i fengsel, senere i presidentstollen da Polen igjen var fritt land. Jeg gler meg til å se Gamlebyen, samt at Basia og Svein har sagt at de skal vise oss områdene rundt Gdansk. Jeg pakker etter råd fra dem med lite klær og supplerer der – det gjør jeg forresten nesten alltid, handler på reise, mener jeg.

Jeg blir litt opphengt i Lech Walesa, han fikk Nobels fredspris da det stormet som verst. Fascinerende at det går an – og det burde være flere slike prestisjetunge priser for den som tør opponere mot statlig regime. Da skulle jeg spilt inn navna på min administrasjon som i flere år har opponert mot deler av helseforvaltningen. Men som Lech Walesa som ikke kom for å motta prisen – han fikk ikke utreisetillatelse og kona møtte, ville nok ikke de to her heller møte. De har ikke klær for en sånn anledning, tenker jeg årsaken ville være, for de kan ikke som Walesa påberope seg nekt av utreisetillatelse. Jeg er ikke hel-diktator, bare litt, og en utreisetillatelse kunne jeg nok signere. Så de må ha en annen grunn til ikke å dra.

domantrener

søndag 14. oktober 2012

Vi romanifolk er vant med å drive handel i enhver situasjon

Pappa og jeg har jaget til Skibotn på fredag. Og jager heim i dag. En god lydbok forkorter veien, så før noen får sagt kake er vi framme.

 Hva vi skal i Skibotn? Mamma rehabiliterer der, og pappa og jeg antok hun ikke kunne klare seg uten oss, så vi jaget hit. Men da vi kom, så vi at hun pinadø så ut som om hun hadde overlevd godt. Ikke så rart egentlig. Hun hadde hatt besøk av Sigbjørn, samt Mai og Lillian. Dessuten er dette senteret helt max, både bygget, omgivelsene og treningsmulighetene. Mamma sier bassenget er topp av toppene. Hun og noen andre galne kvinnfolk går i bassenget grytidlig hver morgen. Faktisk er jeg glad hun har funnet andre galninger her. Det er ikke alltid så enkelt å være den eneste galingen som elsker vann. Området er også helt flott. Furuskog og lyngmoer. Stier langs fjorden som strandpromenaden ved Middelhavet. Absolutt et godt sted, og jeg har notert i mitt elendige hode at jeg skal prøve å hjelpe dette stedet til en forståelse av navnet Skibotn.

Pappa og jeg har dessuten hatt det travelt i uka før vi dro hit. Det er jo uka for mental helse, og Skånland har hatt arrangementer som vi selvfølgelig har dratt på. Selveste Audun Myskja holdt et foredrag, og pappa og jeg satt først pent på plassene våre i en halv time før han begynte, så satt vi enda penere i en og en halv time mens Myskja, som er en av guruene våre, talte. Deretter satt vi litt ytterst på krakkene våre i en ny halvtime mens vi ventet på at han skulle komme ut. Den som tror at vi lot en sjanse gå fra oss til en personlig utdypende meningsutveksling med Audun Myskja, kjenner ikke pappa. Det vil jeg bare si. Jeg husker en gang på domaninstituttet – det var enda den gangen lille Emma Margret reiste med, så det må ha vært i mai 2006 - da ble pappa så lenge på do at vi begynte å bli bekymret. Lille Emma Margret gikk for å se etter ham, og jada, der hadde han ett seg inn på Katie og Glenn Doman og sto og meningsutvekslet. Så altså, vi satt ytterst på krakkene og ventet på en av våre guruer. Audun Myskja er tomatis-legen i Norge kan man si. Jeg klarte å smette inn såpass i de dype samtalene at jeg fikk gitt ham en bok og sagt at jeg var en tomatis-er.

 Nå skal jeg sove litt før vi begynner heimturen og i morgen kveld skal vi hente en ny ladning fisk i Grovfjord.

 domantrener

 PS: Jeg har forresten solgt bøker for vel 2000 her. Sånn er det. Vi romanifolk er vant med å drive handel i enhver situasjon.
PSS: Da skal jeg legge meg før landeveiens glade gutter header heimover.

PSSS: Det er forresten merkelig. Min lapp-nomade mor liker ikke å ferdes unødig etter veiene.  Det ligger vel i genene. Samer ferdes på en annen måte. Vi romani derimot elsker landeveiens travle og pulsende liv.

lørdag 29. september 2012

Mine gener visste at det ikke var første gangen.

Jeg hadde ingen forventninger da jeg krysset den siste elva man krysser i dette livet og vadet i land på den andre bredden. Der ristet jeg godt av meg, det visste jeg man skulle gjøre når man krysset denne elva. Det jeg ikke visste, var hvorfor jeg visste det, men jeg visste det intuitivt. Sannsynligvis var det programmert inn fra begynnelsen av som et handlingsmønster sammen med andre intuitive, ikke-viljestyrte handlinger. Jeg snudde meg deretter og betraktet elva jeg nettopp hadde krysset. Jeg kunne ikke forstå at den var så liten. Jeg hadde da vadet og slitt i strømkastene for å holde meg oppreist. Jeg visste nemlig at gikk jeg under her, ute i denne elva, ja, da gikk jeg virkelig under i mer enn betydningen av å gå under i elva. Og nå betraktet jeg en stille elv, en elvestille uten en krusning på vannflata, men med utrolig bratte elveskrenter. Hvordan hadde jeg kommet ned i denne elva? Jeg kunne ikke huske å ha hoppet uti det. Og hvordan hadde jeg klart å komme opp på kanten av elva?


Jeg forundret meg egentlig ikke så mye som jeg burde, filosoferte jeg der jeg stod. Det lå antagelig også programmert i det som ble meg, antok jeg. Som fuglene visste å finne veiene til sine sommer- og vinterplasser, visste også jeg det, tenkte jeg beiskt der på den andre kanten – som nå ikke lenger var den andre kanten, innså jeg. Den andre kanten var nå min tidligere første kant, om det da hadde noen betydning, tenkte jeg enda med beisk smak. Jeg undret meg over om dette beiske også var programmert i meg fra begynnelsen av, dette med at det skulle gi en beisk smak å krysse denne elva. Jeg skutte meg det på elvebredden, nei, elvekanten. Jeg stod på en kant, og intet første nedover mot elva.

Programmet fungerte. Jeg forlot elva og gikk videre inn i det ukjente. Mine gener visste at det ikke var første gangen.

fredag 28. september 2012

...det alle ventet, forventet, fryktet og bannet over...

Så hadde det igjen skjedd, det alle ventet, forventet, fryktet og bannet over. Enda en gang var landsbyen rammet uten at noen kunne skjønne hvorfor og hvordan, av hvem eller hva… Alle spørsmål var ubesvarte. Ingen så årsaker. Virkningen derimot følte alle på sine kropper, egne legemer, på familiens forgodtbefinnende, på naboers manglende velvære og på hele landsbyens liv. Alt og alle merket det.

Det var sjette gangen det skjedde, og alle hadde gitt opp å finne årsakene. De første gangene gjorde det offentlige initiativ seg gjeldende med det resultat at deres tafatte søken ikke ga resultater. Senere supplerte det private initiativ ettersøkningen. Alle skjønte at slike fysiske landeplager måtte ha en kilde. Det gjaldt om å finne denne kilden og tilintetgjøre det den spydde utover dem. Men også andre gangs ettersøkning var resultatløs. Så kom tredje happening og utløste samme ettersøking, bare med den forskjell at denne var mer innbitt, mer med sammenknepne tenner. Dog uten resultat. Den fjerde gangen lette man også etter kildene, etter årsakene, men denne gangen lå en håpløshet og desperasjon over søkene. Den femte gangen ble søkene etter katastrofens årsaker halvhjertede og med tydelige trekk av at man ikke regnet med å lykkes denne gangen heller. Så kom sjette angrep. Ingen søk ble igangsatt eller årsaken søkt angrepet. Innbyggerne krøp sammen i sine hus, og der de viste seg utendørs, var ganglaget bøyd, slepende – og oppgitt. De ventet på neste angrep. Ingen visste hvor eller hvordan den ville angripe. Men den ville det visste de. Det var ikke slutt ennå.

Men innbyggerne skulle få andre bekymringer enn å vente. De måtte begrave sine døde barn.



mandag 24. september 2012

Uoppklarte mysterier

Harry Vande Waters fem ord: ostehøvel, grantre, bøtte, sol, landskap
Saken mot den forfulgte landeveisrøveren tok stadig nye veier, nye dimensjoner ble presset inn. Saken økte i omfang, og medienes opplagstall økte proporsjonalt med det. Mange fulgte saken fordi den var så alminnelig, så hverdagslig at enhver kunne identifisere seg med den. Det gjenkjennbare og forståelige er det som engasjerer mest. Derfor diskuterer gjerne folkevalgte organer små og gjenkjennbare summer i budsjettene, mens de store og uforståelige prosjekters krav blir klubbet uten nevneverdig debatt.

Derfor engasjerte saken mot landeveisrøveren så mange. De kjente sakens enkelte elementer. De hadde det sjøl heime, det som ble omtalt. Da Skrik ble stjålet engasjerte det ikke på samme vis. Hvem hadde vel Skrik heime. Hvem hadde ikke ostehøvel heime? Gjerne flere. Det kjente element slo til. Ostehøvler lå i hvermanns skuffer, alle og enhver brukte det. Det ingen fullt ut kunne forstå var hva landeveisrøveren skulle med disse ostehøvlene han ranet fra en transport av kjøkkenvarer. Og så bare ostehøvler? Ikke de skarpe kniver som enhver brukte mye av, ikke bestikk, boller, you name it, hva traileren enn førte med seg, men kassen med ostehøvler. Ostehøvler!

Diskusjonene gikk rundt kaffebord, på nærbutikken og der to eller flere ellers treftes. Hva skulle han med en kasse med ostehøvler? Mange hadde formodninger og formeninger, men det ble med det, med formodningene og formeningene. Den eneste som satt på fakta i saken var landeveisrøveren, og han satt godt og lettet ikke på noe uansett hvem som spurte, det være seg påtalemakten, journalister eller andre. Heller ikke visste noen hvor det var blitt av den kassen med ostehøvler. Det hadde ikke vært lange tidsrommet mellom røveriet og pågripelsen, og i en allverdens stor radius fra åstedet kunne tyvegodset ikke være. Følgelig var dette også noe som opptok alle og enhver. Politiet hadde uønsket hjelp i etterforskinga der de trålet landskapet på jakt etter tyvegodset. Andre trålet også. En uorganisert manngard vandret og lette i stadig større sirkler uhindret politiets anmodninger om å ikke tilsøle åstedet med fremmede spor.

Det var et enkelt landskap å lete i. Noen bakker, knauser, skar og hellere. Noen sletter. Vanlige skogsområder med småknudret bjørk. Et og annet pistrede grantre her og der som hadde overlevd den ivrige grantreplantinga som gikk over området selv så langt mot artic som dette. Ikke noen tett skog å søke gjennom. Likevel fant ingen noe. Alle ville være den som fant ostehøvlene, og derfor søkte og lette man i uansett vært. Sol eller regn, ut dro man. Blåst eller stille, man lette.

Uker kom og uker gikk, måneder ditto. Selv år kom og år gikk. Søket etter ostehøvlene mer og mer av, og ingen søkte bevisst lenger, men de fleste holdt øynene åpne når de ferdes rundt om. Landeveisrøveren måtte løslates ganske fort. Ikke hadde man bevis, og ostehøvler hadde ikke en verdi som gjorde at man bøttet folk inne for lang tid.

En dag ble en semi-trailer ranet. Av den innholdsrike lasten forsvant bare et parti med bøtter.


...og månen skar grimaser i vannet...

Han satt i dype tanker ved elvas utløp mens månen speilte seg i vannet. Han visste at ordene speile seg i vannet var en forslitt frase, men det var akkurat det månen gjorde. Den speilte seg, den skar grimaser, den snudde og vendte på seg og betraktet seg fra ulike vinkler. Månen speilte seg, ingen tvil om det, og den forslitte frasen var virkelig nok. Hvorfor skulle ikke en frase være virkelig selv om den var ofte brukt og ble kalt forslitt? Han smilte der på elvebredden ved elvas utløp til noe større, noe elva antagelig ikke kjente til eller visste hva ventet den der den glad og fornøyd heiv seg over far å være elv til å være noe ukjent noe. Fantastisk tanke å så selvutslettende gå over i noe annet, noe større og ukjent.

Mannen på elvebredden skuttet seg brått. Var det nå så klokt et valg, det å hodestups gå over i noe annet? Og hvor ble det av elva opp i alt dette? Utslettet den seg sjøl totalt eller ville det som var elv finnes i alt dette nye? Ville elva tilføre noe i det den gikk opp i?

Mannen på elvebredden skuttet seg igjen ved tanken på å gå opp i noe. Han visste han snart skulle følge elva og gå over i noe annet. Men der elva lystig kastet seg mot noe stort, satte han seg stille ned, hvilte ryggen mot et tre og gikk opp i noe annet.
Og månen skar grimaser i vannet.

søndag 9. september 2012

Skånlandsskolene til Tromsø?

Da har vi avviklet en uke med Tomatis-trening i Trondheim, og selv om den treninga stort sett består av å sitte og lytte til degenerert musikk, er det ikke så lett som det høres ut, i alle fall for meg. Jeg blir skutt i hodet av det og orker nesten ikke annet deretter enn å sløve. Men den tradisjonelle turen til Hovin tok vi selvsagt, og tante Millaug og onkel Knut hadde som vanlig en rotekte middag uten tilsatt spas og kommers; laks fra Gaula og gris fra naboan, alt spekt av dem sjøl og passe røkt, eggerøre fra egen hønsegård, etc, og rips og eggedosis til dessert. Til Hovin skal man ikke komme stappmett, og heller ikke når man besøker Marie og Jostein i Stjørdalen. Da vi reiste heim søndag, dro vi først til dem før vi dro på flyplassen – og vi rakk to måltid der, både å spise vafler samt middag før vi dro.

Apropos vafler, så har jeg et problem når jeg er sulten, jeg klarer ikke spise LITT hvis jeg ser det er mer på bordet. Noe tar styringa, og jeg bryter og herjer til jeg er stappet. Så også denne gangen. Jeg flesket i meg halvparten av vaffelhaugen – og den var stor, det sier jeg bare – og de andre fire spiste litt. Det som ble igjen ordnet Marie og Jostein med til niste til meg. Supert. Jeg var så proppet at nista ble spist da vi var heime om kvelden. Om mamma og pappa hadde kunne stoppet meg der? Sannsynligvis ikke, og særlig siden vi var borte. Her heime kan jeg rase og bryte, ingen ser det, og det er enklere da. Er vi borte, tja? Se for dere at jeg bryter meg over bordet etter det jeg vil ha. Og jeg er sterk i slike ting. I en periode mens jeg hadde fysioterapi pleide Berit Anne og jeg bryte ryggtak på tjukkas-matta på gymsalen, og hun måtte jammen stå på for å få meg av den. Derfor er det ikke enkelt å ta den kampen ved et dekket kaffebord.

En annen sak med min elendige hjerne når den går vill – og det hender iblant – er at jeg ikke klarer sitte til bords for selskaps skyld når jeg er mett. Slik ble det i Stjørdalen. Stappmett som jeg var forlot jeg middagsbordet og satte meg i sofaen – og der satt jeg og skjemtes fordi jeg hadde forlatt og surket fordi jeg satt alene i sofaen mens de andre pratet og lo om bordet. Hadde vi vært heime, hadde jeg blitt hardt og høflig bedt om å innfinne meg ved bordet igjen, og vanligvis går det bra etter et par forsøk. Er vi gjester tar de ikke kampen, sier administrasjonen. Jeg innser at jeg iblant ikke er det enkleste egget i reiret, men i mine gode øyeblikk jobber jeg med saken. Jeg har i meg dette med å iblant bryte i vei, men som sagt jobber jeg med saken.

Minnet er selektivt og rydder heldigvis bort det man ikke vil huske (det er da enkelte terapeuter sier kroppen husker det man vil glemme, men det er en annen sak).

Noe oppnår jeg da i positiv retning. Kjøra, de nevrologiske reaksjonene som herjet i hodet mitt og gjorde at jeg oppførte meg som dopet – noe jeg sannsynligvis også var – er nesten borte nå, og når det kommer, får jeg fort kontroll over dem. Dette skyldes antagelig en blanding av smartbrain-programmet, tomatis-programmet og Family Hopes program, samt at vi langsomt har eliminert ting etter ting i kosten, ting vi stilte spørsmålstegn ved. Kaker har jeg kuttet ut for lengst, andre sukkerholdige ting likeså. Gluten hender det at jeg spiser, men sjelden, melkeprodukter likeså. I sommer begynte vi å eliminere enkelte frukter. Jeg er en hund etter bananer, og det var hardt da det forsvant ut av kosten. Heldigvis var det mitt valg å prøve å ta ut bananer, så når banan-abstinensen meldte seg, hadde jeg bare meg sjøl å surke på. Etter en stund reduserte vi andre søte frukter. Og som sagt, det er ro i hodet mitt for tida.

Da vi var i Trondheim, leide vi bil slik vi har gjort de siste åra når vi er noen steder. Det er både en fordel og en ulempe. Fordelene er åpenbare. Ulempene er at vi da ikke reiser kollektivt, noe som iblant er artig. Å ta bussen er ikke en hverdagslig sak her i skogen hos oss, og heller ikke for de sentrale deler av bygda med, tja, 21 husstander. For ikke å snakke om toget. Før pleide vi ta 17-maitoget, men nå når alle skolene i bygda er nedlagt som et ledd i satsinga på distrikts-Norge – distrikts-Norge er en definisjonssak utenfra – og jeg antar Evenskjer sentrum er distrikts-norge Med den rivende – i rett betydning av ordet rive – satsinga på distrikts-Norge og den økende satsinga på kommunikasjoner som argument for nedlegging av blant annet skoler, antar jeg at i ikke altfor fjern framtid vil grunnskolene i Skånlad være beliggende i Tromsø. Det tar ikke lenger tid dit med fly enn det tar å harpe rundt med skolebussen til Evenskjer.

Det var et sidesprang. I Trondheim leide vi bil, en selv-tenkende snerten sak. Resultatet ble kvelt motor x 6 fordi den selv-tenkende snertne og pappa ikke var enig i disposisjonene av innretninga. Ved sjette kveling av motoren hørte jeg et oppgitt sukk under panseret, og fra da av var det ingen tvil om hvem som kjørte bilen. Da vi parkerte på bilutleie-plassen til Avis på Værnes på tur heim, hørte jeg et forbannet snerr komme fra motoren. Men denne gangen seiret homo sapiens over roboten.

Takket være pappa som er typen på å dra ut, har vi vært på teaterforestillinga om Elsa Laula Renberg. Fantastisk. Skal man rangere etter terningkast det å forlate Borkskogen på diverse er pappa en sekser, jeg en femmer og mamma havner på terningkast en. Iblant drar bare pappa og jeg. Men ellers gjelder det samiske ordet vábardit og hárjji gálgat her i huset. Da mamma som ungdom kjøpte bil, og hun og bestemor var kjørelysten, var det visstnok en vinter med mye holkeføre, og bestefar var tvilende til tull-kjøring på glarholka. Han følte seg tryggere om han sjøl var med, og iblant sleit han seg med selv om han ikke hadde lyst til det. Mo verten vábardit, beassá mánná gevret. Æ må vel slite mæ med så ungen får kjøre. Eller Mo verten hárjji gálgat. Æ får dra for å tilfredsstille det der maset. Ting har ikke endret seg mye i generasjoner, så hárjji gálgat og vábardit fungerer i dag også. Derfor dro vi alle tre på teater.

Nå er det ingen større farting her før ABR i Olso i november, og da skal vi – om vi finner Gdansk-nomadene heime der på den tida – reise til Gdansk til Basia og Svein. Er jeg en reisende Mack, er jeg smågutt sammenlignet med de to nomadene i Gdansk som flytter etter ressursene og mulighetene. Drømmelevesett. Men blir det Gdansk har jeg ytret ønske om å bo sentralt i byen. Jeg er skogstroll nok når jeg er heime.

Da nærmer det seg et punktum her, og vi høres sikkert etter hvert.


domantrener

fredag 24. august 2012

Solen, min fan

Solen stod lavt på himmelen heter det i etablerte romantiske beskrivelse av at det holdt på å bli mørkt. Slik var det ikke for meg. Solen hang i synsranda og geipte til meg. Den visste at jeg visste at straks den ikke var i synsranda mer, var min tid ute. Jeg var nært knyttet til det gule gliset, og det gule gliset visste det. Derfor geipe den der til meg, også fordi den visste – som jeg visste – at den kom igjen. I motsetning til meg som ikke – om noe – kom igjen. Jeg visste ikke om jeg i det hele tatt var noe kom etter at den gule jævelen forsvant.

Hvem hadde satt denne styrkefordelinga mellom oss og bestemt at jeg skulle være avhengig av den gule jævelen? Hvorfor kunne det ikke like gjerne ha vært omvendt, at den gule jævelen kunne ha vært avhengig av meg? Og at det hadde vært den som fryktet sin videre skjebne avhengig av hva jeg gjorde? Jeg bestemte meg der jeg stod og betraktet gliset at jeg ville ha en endring på det, og jeg visste at jeg hadde dårlig tid på meg. Målt etter den tidsangivelsen som fantes hos meg.

Derfor var jeg en liten stund senere – tid er et relativt begrep – i nærheten av den gule jævelen uten at den hadde lagt merke til at jeg hadde forflyttet meg. jeg hadde vært nøye med å forfalske meg, duplisere meg, slik at jævelen skulle tro det var jeg som stod og betraktet den med forsmedelse. I stedet befant jeg meg like i nærheten av den uten at det hadde voldt meg noen anstrengelser overhodet å komme dit.

Jeg var klar til aksjon. I ett nu hadde jeg stukket en nål inn i jævelen og begynte å tappe den for kraft. Kraften akkumulerte jeg for senere bruk. Jeg satt og betraktet jævelen bli blekere og blekere uten at den syntes å skjønne det sjøl. Jeg lo. Faktisk Kan jeg ikke huske at jeg hadde ledd før. Men nå lo jeg, og latteren fikk den gule – blekhvite mener jeg – jævelen til møysommelig å snu seg.

Jeg nyter ennå tanken på uttrykket da den fikk se meg sitte der med kraftmagasinet. Først nå syntes den å begynne å forstå noe, og langsomt forstod den at makten hadde endret seg. Nå styrte jeg, og jeg hadde akkumulert kraft.

Mye senere, tid er som nevnt et relativt begrep, var jeg lei av å styre og ha makt. Det var faktisk en gørr og lite givende oppgave. Krafta. Krafta. Hva skulle jeg gjøre med den? Jeg hadde møysommelig akkumulert den, og nå var den verdiløs for meg.

Jeg åpnet kranen og lot kraften sive ut.

Ragnarokk.
Armageddon.
Enschluss.



domantrener

torsdag 23. august 2012

Pest og pyton frra asken til ilden

Å, fy fasan, det er kaldt og hustrig å tilhøre familien Skåden. Stikkordet er fryse. Uansett om man kler på seg er det en kroppsdel som fryser. Jada, jada, jeg vet at jeg er en frossenpinn, men likevel. Jeg har måttet akseptere at vi spiser alle måltider ute på trappevarandaen nesten uansett vær. Ombestemt meg: uansett vær. Jeg har ikke kommet på en eneste gang vi har spist inne, vi tre. Når de andre er heime er det lettere å kreve sin rett: spise inne som folk.


Men alt er relativt, og for tiden står det å spise på trappeverandaen som luksus. Der er tross alt stoler, tak over hodet, bord og et jevnt golv / dekke. Luksus. Luksus. I den siste tida har den stakkars domantrener robocop måttet hinke ut til bålet for å få en matbit krydret med sur røyk, ustø campingstoler, ingen bord. Alt elendighet. Det verste er at Anka som bor på gjesterommet her, er like gal som de andre to og spiser alle måltid ute ved bålet. Jeg kan fastslå at jeg er den eneste normale i denne familien. Jeg har tidligere spurt meg sjøl om jeg montro kan være adoptert siden jeg ikke ligner de andre. Det er ikke bare det med den faens utespisinga. Når vi er på reise for eksempel i USA kommer forskjellene tydelig fram. Jeg liker å spise elegant, og vi gjør det i blant, men like ofte spiser vi som slusker på med kinesiske rallar-barer og diverse andre ikke-elegante etablissementer. De andre to handler detfamilien trenger på Fretex. Jeg gremmes, men er glad Fretex ikke selger resirkulert frukt og grønnsaker, smør, ost, melk og diverse slike produkter. Noe har man da å være glad for.

De siste ukene har pappa og jeg vært nesten heimløse, jaget fra rom til rom. Mamma og de andre har herjet og vasket og ryddet rom etter rom. Mamma påstår det ikke er gjort på tre år. Pappa og jeg stakkars har ikke før fått satt våre mødige kropper ned før noen kommer herjende for å rydde og vaske. Og brent! Gud vet hva de egentlig har båret på bålet bak våre rygger. Om jeg hadde tort hadde jeg foreslått for pappa at vi to skulle rydde mammas kontor og Ankas rom, for i de to rommene flyter det virkelig. Men da hadde vi nok måttet rømme med matpakke lenger unna enn bålet.

Et lite lyspunkt finne det dog: et lyspunkt som gir pusterom for ordentlige folk. Mamma er avhengig av å se Hotell Cæcar, og Anka er avhengig av å se en film på rommet sitt om kveldene. Er jeg heldig får jeg fred da hvis ikke pappa presser meg til å ta det fordømte detox-badet med epson-salt og bikarbonat.

Heldigvis tok jeg det i går, så siden det ikke skal være en hverdagslig sak får jeg fred i kveld.



domantrener

P.s. Lørdag er Tårstad-dagen, og vi drar dit som tradisjonen er her hos oss.

søndag 19. august 2012

Spisfinnligheter

O du allmektige!


Nå har jeg mast på blogging i det som for meg synes som evigheter, men som antagelig ikke er det generelt. Hva vet jeg egentlig om det generelle, hender det at jeg spør meg sjøl om. Men jeg antar på den andre sida at det er mange som ikke vet hva det generelle er. Antagelig bare de som har definert det, og da må jeg si at om en snever forsamling har definert ordet generelt, er definisjonen kun gjeldende for dem og ikke for andre. Følgelig konkluderer jeg at jeg står fritt til sjøl å definere hva generelt er.

Det samme gjelder ord som religiøs, kristen og personlig kristen. Hvem i all verden har hatt definisjonsrett på de orda? Og hva må til for at man er religiøs, kristen eller personlig kristen? Ok, hvis det er som motstykke til andre religioner kan jeg forstå ordene kristen og personlig kristen. Religiøs omfatter vel alle religioner og trosretninger?

Der fikk jeg noe å fundere over. Jeg må prøve å lage et begrep som passer meg og det jeg tror på, for jeg er også troende hva det nå enn vil si å være troende.

Der rotet jeg meg ut på viddene igjen. Egentlig skulle jeg surke over at jeg ikke kunne blogge på slaget når jeg ville. Det er morgen, og mamma og jeg sitter med morgen-programmet som inkluderer diverse spisfinnligheter som må trenes på mens vi masker og tar gass. Dersom det blir tid etter disse diverse spisfinnlighetene, leser eller blogger jeg alt ettersom jeg er i modus til det. Etterpå går pappa og jeg over i en annen type spisfinnlighets-program.

I morgenens spisfinnlighet ligger olfactory-programmet – og det er ganske artig, faktisk. Min omtåkede limbic skal lære å gjenkjenne lukter, derfor lukter jeg – og mamma – jevnt i morgenprogrammet og konkurrerer om hvem som gjetter rett i de flaskene vi lukter på. Ikke uventet taper jeg vanligvis, men det hender faktisk også at jeg vinner. Mamma gir ikke ved dørene, og jeg må virkelig skjerpe meg for å gjenkjenne lukta. Det antar jeg er fordi hun regner med at jeg ville skjønne det og at jeg ikke er en unge som man gir lure-vinne-muligheter til. Helt ok for meg. Jeg slår henne på andre felter. Blant annet har jeg skrevet deler av forordet til en bok, for mamma sleit med å formulere en del av det klart og konsist. Sånn er det bare.

Samtidig reflekterer jeg over de ulike luktene. Denne uka har vi blant annet rosmarin, og med det navnet burde det lukte godt. Det lukter kattepiss, synes jeg, men gir rom for at enkelte kan synes kattepiss er god lukt. Det var det med det generelle.

En annen lukt er myrra som ikke lukter noe som helst. Jeg antar myrra må være mer verdifull enn det lukter som, ellers ville det være underlig at det produktet var noe å komme draganes med til Jesubarnet. Gull, røkels, myrra ofret de. En tredje lukt er Unterberg som visstnok ligner gammel-dansk. Mamma sier hun skal ta det til kaffedoktor etter at den er ute av olfactory-priogrammet.

Så er det det forunderlige med lukt og smak. Jordbær er ukens lukt og smak. Skulle jeg dømme etter lukta var det ikke noe å jage etter, mens smaken er fantastisk. Kanskje det er slik med myrra? Spiselig? Jeg må google det i kveld.

Der nærmer det seg slutt på morgenens program, og jeg avslutter med dagens sjuende maske.

domantrener

PS. Det er blitt søndag kveld. Jeg rir ikke samme dag som jeg saler, og den bloggen jeg skrev for en del tid siden ble ikke sendt da.

Mye har skjedd siden da, og når jeg sier mye, mener jeg mye i min målestokk. Jeg har bestemt meg til å la min barnebok gå til layout. Da er den muligens ferdig til jul. Tips til julegave hvis dere da ikke heller vil bruke storebrors bok om samer eller lillesøsters bok med fortellinger. Det har i så måte vært et produktivt år for Skåden-søsknene.

Sola slo til i dag, og vi med den. Etter at vi hadde vært i Vuopmegeahči / Trøssemark dro vi madrasser ut på den nye “skogverandaen” og la oss der. Så godt man sover i skogkanten! Lydboka vi hører på nå, Uskyld, surret og gikk mens vi sov. Pappa våknet først og laget middag. Mamma og jeg sleit oss opp til ferdig mat.

Det er kveld, og vi har vært ute i lavvoen og røkt oss. Snart kommer Miss Marple på TV. Og da er det sofaen.



mandag 13. august 2012

Å holde seg flytende

Jeg har aldri tenkt på at man kan holde seg flytende på vann bare ved å gjøre visse bevegelser – visse spesielle bevegelser, rytmisk og jevnt. Men man kan visst det. Jeg forundrer meg over at det går an. Om jeg hadde kommet i vann, antar jeg at jeg ville ha plasket desperat og likevel gått under som en stein. Noe må det altså være med de bevegelsene, ikke sant?

Det er neppe bare på vann at visse rytmiske bevegelser holder en oppe og driver en framover, ikke sant? Gjør at man ikke går under. Neppe bare på vann. Sikkert i andre fysiske situasjoner der man trenger å holde seg flytende. Og neppe bare i fysiske sådanne. Hva med mentale situasjoner der man kan ved visse rytmiske bevegelser holde seg oppe og unngå å gå under?

domantrener
 Jeg trenger tenkehjelp her. Hvilke situasjoner kunne det montro være?

søndag 12. august 2012

Blodbad i Borkskogen

I dag er søndag og vi har fri. Vel, noen av oss har fri. Andre har i god tradisjon sovet fram til visse andre har middagen klar på det som er ekte middagstid – kl 12. Jeg har aldri forstått dette med middag til ulike tider på døgnet. Middag betyr midt på dagen. Punktum. Ok at midt på dagen er variabel etter hvilken ukedag det er. På søndager er min morgen midt på dagen. For de andre to som står opp grytidlig av ukjent grunn er midt på dagen midt på dagen. Jeg har aldri skjønt at ikke folk sover lenger når de kan det og har absolutt ikke sans for den nå avdøde lestadianerpredikanten som reiste rundt og holdt samlinger og aldri hadde fri. Når han ble spurt om han ikke trengte hvile, var svaret at i graven kunne man hvile. Ja, ja, hver sin smak sier jeg nå bare.


Denne helga har vært et blodbad en gross her i domantrenerstua i Borkskogen. Ikke et blodbad slik man møter det i historiebøkene eller i reportasjer på TV (riktignok går det vilt for seg her i blant, men…) Et blodbad like fullt.

Det er masse jeg ikke forstår i denne verden, det må jeg tilstå, og jeg vet ikke om det skyldes hjerneskaden min eller bare manglende evne til å sette seg inn i andres tanker og prioriteringer. Hvis så, er jeg ikke alene her i verden, da er vi mange.

Sidespor forlatt. Tilbake til saken - blodbad. Plutselig satt vi her i huset med masse blod som burde brukes. I så måte har noen her lært av Anja da hun bodde her og sa at enkelte ting i skapene burde brukes. Jeg husker ennå de gode muffinsene som ble et av resultatene. Takk, Anja. Etter deg ble det slutt med muffinser her.

Uffda, jeg er på sidespor igjen, men når jeg nå først er på det sidesporet, må jeg si at jeg savner alle de som har bodd her over litt lengre tid, min polske lillesøster Magda, min slovenske søster Anja og Aleksandr. Senere har mange bodd i kortere perioder på det rommet.

Tilbake til hovedsporet som er blodbad. Noen fant altså blod som burde brukes, og jammen er det brukt sier jeg bare. Jeg har ikke ytt noe særlig til den saken, for siden den gangen mamma og jeg forspiste oss på steinharde glutenfrie gombaer er liksom piffen gått ut av den retten hva meg angår. Vi har hatt gomba senere, normale sådanne, men min mage og det totale fordøyelsessystemet har godt langtidsminne, så jeg har bare smakt litt på dem. Jeg konstaterer at det bare er mitt fordøyelsessystem som har langtidsminne. Kan jeg skylde på hjerneskaden montro? Neppe, for da siterer pappa Janet Doman som i et foredrag sa at de hadde den erfaring at 95 % av unotene var reelle unoter man som hjerneskadd hadde fått lov til å utvikle. 5 % skyldes hjerneskaden. Her i huset henger diverse sitater fra Domaninstituttet på veggene. Heldigvis ikke den. Ikke emda i alle fall. Og nå står helga i blodmatens tegn. I går hadde vi blodpannekaker til kvelds, noe de andre spiste med synlig andakt i fjeset. I dag er det gomba til middag, en gigantisk kasserolle, og i kjøleskapet står en annen gigant, en bolle med røre til blodvafler. Heldigvis er Anka her, og vi har reinkjøttsuppe også til middag.

Nytt sidespor fra den tida da noen av oss måtte stå i bingokomiteer. Mamma gidda ikke lære seg bingospill og verdier og var derfor fast vaffelsteiker og kjøkkenarbeider i de sammenhengene. Pappa jobbet et nivå over det, han var kupongselger og iblant bingoleder. På den tida var det bingoarrangement også på Boltås skole der mamma var kjent. På vaflene var det visstnok alltid ost, men enkelte ønsket seg sukker. Hjalmar Vindal var en av dem. Han og mamma snakket alltid samisk sammen og hadde det visstnok utrolig trivelig i vaffelsalgspratet. En for mamma ukjent kvinne spurte Hjalmar hvorfor han hadde sukker på vaflene. Da hun handlet var det bare ost. Hjalmar var kjapp i replikkene vil alle dere som kjente ham nok huske, og han svarte prompte:

- Jeg spurte ho der, men ho forstår ikke norsk, man må spørre på samisk om man skal ha noe annet enn det som står framme.

Sa Hjalmar og skred tilbake til sin bingoplass med vafler med sukker på.

En annen gang hadde vi hatt blodvafler her heime, og mamma tok med litt røre for å steike noen på bingo, blant annet til Hjalmar. Same procedure.

- Kor har du fått det der?

- Hos ho der. Peiking mot kjøkkenet. Men ho kan berre samisk. Ho forstår ikkje anna.

Sidespor slutt. Nei, forresten. Visstnok ble heile røra brukt, for noen lærte seg mállevaffal. Senere ble det slutt med blodvafler, noen grinte over det griseriet.

For å fortsatt holde meg på hovedsporet. Nå er det middag, og den er selvfølgelig ute på verandaen der vi spiser til vinteren setter inn. Jeg er en enslig svale hva angår å spise ute, og som alle vet gjør ingen enslig svale sommer, dvs får forandring på noe, hvis man da ikke er en Martin, Martin Luther eller Martin Luther King. Eller Gandhi eller… Jeg er ingen av delene og må nok kle på meg ytterklær for å spise.



domantrener

PS. Nå er middagen fortært, og jeg har rukket å filosofere over dette med ” å bruke opp noe”, i dette tilfellet blod. Et jævla stress for å bruke opp hva som helst. Jeg forstår det absolutt ikke, kanskje fordi jeg er motsatt. Jeg liker ikke å bruke opp, ikke penger i alle fall, og spinker og sparer det jeg kan, og må derfor høre spørsmål og insinuasjoner jeg ikke svarer på:0

- Hva er det du sparer etter?

- Det er ikke lommer i likklærne. Etc, etc.

Men i dag da jeg var ferdig med middagen visste jeg hva jeg skulle svare om noen igjen kom med slike spørsmål og antydninger:

- Jeg skal få min usle bankkonto vekslet inn i rede penger som jeg tar med meg. Jeg skal ikke kvile (det gjør jeg på søndagene). Jeg skal ligge og telle penger.















torsdag 9. august 2012

Aksjer i hår

Mens ingen har noen som helst formening om mine bein, fotblad, har man desto mer mening om toppen av meg, håret især. Merkelig nok.


Jeg må stadig stålsette meg for å ikke bli overkjørt hva håret angår. Ok at håret er litt langt. Jeg liker det slik. Jeg gyser når jeg ser bilder av meg fra den tida da jeg var klippet ned til hårrota. Det kan jeg takke mamma for - om det da er noe å takke for. Nja, kanskje, for intensjonen var at det skulle være greit å sjekke meg for lus da lusepidemiene gikk over skolene i Skånland. Gad vite om de enda gjør det, og om det er årsaken til at enkelte korthårete individ er på skolene.

Hvem er så disse alle som bryr seg med håret mitt?

1. Leonid Blyum er leder av ABR. Han er nesten hårløs sjøl og synes nok alle skulle være halvskallet som han sjøl er. Han unnser seg ikke for å påpeke at jeg kler kort hår. Han har sett bilde av meg da jeg var snauskalle. Jeg treffer ham en gang om året, neste gang blir i november, og merkelig skulle det være om det ikke kom noen antydninger om hårlengden min. Det skulle i så fall være første gangen han ikke sterkt antydet noe slikt. Faktisk ville jeg bli nesten bekymret om han ikke gjør det. Jeg ville tro at han da var litt utafor. En annen sak er hva hårlengde har med strukturer i kroppen å gjøre siden ABR jobber med nettopp strukturer.

2. Matthew Newell er leder på Family Hope Center. Han er ikke skallet, men er nøye med hva han mener er perfekt utseende, og herunder hører en Putin-sveis. Man skulle i farta kunne ta ham for en russer. Også han gnåler om hårlengda min, og hans argumenter er at jeg da ville se mer elegant ut. Sikkert riktig. Jeg er elegant-søkende av natur, men setter grensa ved hår og kan ikke forstå at snauklipt er mer elegant enn lokker bak ørene. Nå er nå enkelte miljøer i USA opptatt av ytre eleganse. Jeg husker da Rumiko på Doamanisntituttet ga som program at jeg skulle gå i blazer og dressbukser. Jeg prøvde å forklare at om jeg kom jevnt spankulerende i blazer og dressbukser etter veiene her i Planterhaugen, var ikke elegant ordet som ville bli brukt om meg. Tvert om. I tillegg til å se ut som en avviker etter veiene her ville jeg stikke meg ut i den halv-lurvete familien min.

3. Haldor Sjåheim på Smartbrain er den eneste som har en delvis faglig grunn til å påpeke at det ville være praktisk med kort hår. I deres program sitter jeg med en tett hette på hodet, og kontaktgele skal gjennom hull tilføres hodebunnen. Selv jeg skjønner at det ville være enklere om man ikke måtte grave seg ned gjennom sammenpresset hår, men jeg skjønner det ikke så godt at jeg viker fra prinsippene mine.

4. Så er det her på heimebane. Jeg drister meg ikke av frykt for represalier til å bruke navn her, men kan antyde forsiktig at en av dem nesten ikke har hår sjøl annet enn i ørene. Jeg sier ikke mer. En annen her har riktignok hår, men forhindrer ikke at vedkommende har store-bokstavers-mening om mitt hår og antydninger om at en nedklipping ville være sunt for de to stakkars seborréene jeg har i hodebunnen. Dette støttes av en assistent som heller ikke er i fanklubben til mine to seborrér. Den fjerde er frisørutdannet og går med saks i lomma hele dagen, tror jeg. Rett som det er kommer saksa truende fram. Hittil har det gått bra,og neglene blir stusset, men jeg føler at håret er det egentlige målet.

I blant misunner jeg Harald Hårfagre som – antar jeg – fikk gå i fred med hårprakten sin mens han virret rundt og samlet Norge til ett rike. Sier historieboka. Norge og Norge fru Blom. Hvor langt nord kom han egentlig med det lurvefakset han måtte ha på den tida uten sjampoer og dess like? Jeg vet ikke engang om man kokte såpe da. Like bra at han ikke kom hit nord med alt han sikkert hadde opp i det kråkereiret sitt. Nå er jo mange samer av kongelig byrd, i alle fall tidligere,  og hadde en omrekende tronpredent som stamfar. Det gjelder dessverre ikke meg, så jeg kan ikke påberope meg noen kongelig tradisjon. Nå tror jeg nok unge samer i dag ikke trenger noen tronpredent, og jeg regner meg som ung i så måte.



domantrener

torsdag 2. august 2012

Mags feriestafett, del2

Jeg stod på kanten av Helvetesstupet i alle betydninger av ordet, Det skjønte jeg. Det jeg ikke skjønte, var hvordan jeg hadde kommet i den situasjonen at jeg stod der jeg stod, hvordan jeg hadde kunnet utføre den ugjerninga? Jeg ante heller ikke hvordan eller hvorfor jeg var der. I et annet liv hadde jeg sikkert passert Onkel-Per og hans velbrukte kikkert da jeg krysset jordene ned mot Storelva. Kanskje, kanskje ikke. Men var det noen Helvetsstup der ved Storelva? Jeg visste ikke, men jeg tvilte på det. På vift? Desidert ikke en slik tur, det kjente jeg på alle muskler i kroppen og i alle psykiske systemer i kroppen. Dette var ingen lettlivet viftetur. I min tilstand fløt mine liv sammen. Derfor, bakerst i hodet tvilte jeg på at det var i dette livet, for i dette livet stod jeg som Jobs hustru – en saltstøtte – på kanten av stupet. Som Jobs hustru hadde jeg sett meg tilbake. Mens Jobs hustru gjorde det av nysgjerrighet, gjorde jeg det av fortvilelse. En siste sjekk for å se om det fantes en vei tilbake for meg. Men veien var enveis – mot Helvetesstupet.

Hvorfor var jeg ved Helvetesstupet. Tips, tips. Tips belønnes på den mest sparsomme måte. Svar på mail. Premien denne gang går til Nora Nilsen for forslaget om at jeg stod på Helvetesstupet og til Arn, ikke tempelridderen, men den ekte,for forslaget om at jeg gikk på jordet nede ved Storelva på tur ut på vift en tirsdags natt, godt troende om at her ville nok ikke onkel-per oppdage deg i det du passerte huset hans... men neida. Med sin utdaterte kikkert sto han i stuevinduet og fikk med seg selv dette.





onsdag 25. juli 2012

Mags feriestafett søker tipser

Mange hadde sett meg da jeg utførte ugjerninga viste det seg. Jeg trodde jeg hadde helgardert meg, men det viste seg at jeg oppførte meg som det jeg var, en amatør i faget. En skikkelig klossmajor.

Hvor var jeg i denne sammenhengen? Tips meg. Tips belønnes på rimeligste måte.

Mag

Ps. Dere vet hvordan man forkorter navn i USA. William blir Will, Matthew blir Matt og Mange blir Mag (på Family Hope).

mandag 23. juli 2012

Rusk og rask fra Borkskogen


Da er vi tilbake fra en sesjon på Family Hope i Danmark. Vi denne gangen er pappa, Inese og jeg. Siden pappa og jeg liker å raide i bil, tok vi fly til Gardermoen i stedet for til København, leide bil på Gardermoen og jaget gjennom Østfold og Sør-Sverige til Svendborg der Family Hope holder til når de to ganger i året kommer til Danmark.

Det er et ett år siden sist vi var der, og siden vi dette året har hatt et amputert program var jeg spent på evalueringa der. Men det gikk bra. Mine reflekser er nå såpass integrerte at jeg ikke fikk refleksprogram denne gangen. Matthew Newell tok clearance på meg, og den må ha vært kraftig, for etter den kastet jeg for første gang i livet opp (sies det). Etter det var jeg maroder og småklein lenge. Den samme Matthew satte meg på en diett i en uke der jeg blant annet ikke kan spise to av mine favoritter, egg og banan.

Før vi dro til Danmark, lukka vi Magne-instituttet for tre uker, rullet sammen ålemattene og satte bort gassflasken. Ferie, ferie, ferie! Vi har enda to uker igjen av den. Den kommende uka er Markomeannu, og i siste uke skal vi ræke både på besøk og til et par steder, samt få besøk. So be you warned.

Jeg er så takknemlig for all det regnet som har falt og faller, for mamma taper alle avstemninger om å spise ute. Hadde det vært godt vær, ville vi andre ikke hatt noen argumenter, men nå kan vi vise til kaldt og hustrig og lukke ørene for at det er så koselig med regn på verandataket. Eller det med å kle seg. Sannheten er i tillegg at dess flere vi er i er i huset, dess flere stemmer for å spise inne, og de som jobber ute med forberedelser til Markomeannu er allerede kalde. Så vi spiser inne. Luringen Emma Margret spiser frokost på Markomeannu og slipper truslene om frokost på verandaen og insinuasjoner om at man er innefluer eller noe lignende. Men av erfaring vet jeg at når de andre drar og det blir bare pappa og jeg igjen, er gjennomslagskrafta for det den evige utespisinga større.



Mag

P.s. Dere vet hvordan amerikanerne forkorter navn: William blir Will, Matthew blir Matt og Magne blir Mag, så jeg er Mag på Family Hope.

søndag 15. juli 2012

Det fulgte med handa

Jeg hadde ingen forventninger til livet da jeg som godt voksen etablerte meg i et ganske avsidesliggende sted. Faktisk avsidesliggende, verken mer eller mindre. Jeg var stedets eneste beboer, og jeg hadde alle råderetter der jeg etablerte meg i en liten tømmerkoie jeg hadde satt opp i løpet av sommeren av råtømmer. Ikke det lureste i verden, men jeg måtte ha et slags hus for den kommende vinteren. Så fikk jeg heller neste sommer bygge en liten koie av det tømmeret som nå lå og tørket. Jeg var en knivens mann og pleide tenke at bare kniven var kvass nok, klarte jeg meg. Vel, jeg må tilstå at det samme gjaldt øksa, saga, sverdet, spydet og pilene. Også de måtte være kvasse nok.




Det vedkommer ingen hvorfor jeg valgte å bosette meg i dette avsidesliggende stedet, og heller ikke vedkommer det noen hvem jeg var og hvorfor jeg så lett kunne sette opp en koie. Eller kunne skaffe meg alle rettighetene til dette ganske supre, om enn litt-unna-offentligheten-stedet. Men her var jeg med alle rettighetene, og om jeg enn hadde en bare vag ide om å bruke dem, hadde jeg dog en ide, og jeg kjente meg sjøl såpass godt at jeg visste at den nå vage ideen ganske snart ville bli en handlingsplan og så handling.



Jeg var en utålmodig sjel, og et utålmodig sjel på et sted langt unna offentligheten må finne en del egne løsninger. Så gjorde jeg det, fant egne løsninger på ting der jeg ikke kunne henvende meg til offentligheten og kreve min rett.



Etter hvert vokste det opp et lite samfunn der på mitt avsidesliggende sted. Jeg var den eneste på to bein- de andre gikk på fire og var dyr holdt i innhegning og hentet av når jeg trengte deres hud eller kjøtt. Eller dere mage som jeg spente som glass foran vindusgluggene i alle de hus som etter hvert vokste opp der. Andre firbeinte hadde jeg temmet fra de var dyreunger, og de gikk løs rundt om. de kunne forsvinne for noen dager, men kom uten unntak alltid tilbake, så denne Call of the Wilderness stemte i alle fall ikke for dem. For de dyra som ikke tålte vinteren ute hadde jeg bygget fjøs. Disse dyra hadde bare sånn helt tilfeldig fulgt med handa når jeg var i nærheten av områder der ting kunne sånn helt tilfeldig følge med handa.



Mitt samfunn bestod også av en del praktiske innretninger som et lite anlegg i elva som forsynte meg med nødvendi8g strøm. Deler til det fulgte med handa.



Jeg levde i fullstendig uavhengighet, og jeg manglet stort sett intet hvis det var ev den beskaffenhet at det kunne følge med handa. En dag visste jeg at det nå var kun en ting som manglet i mitt velfungerende litt avsidesliggende rike; en kvinne. Jeg innså at nettopp denne bestanddelen var en utfordring.. vel kunne den følge med handa, men kunne den temmes slik jeg hadde temmet dyreunger til å holde seg i umiddelbar nærhet. Her måtte nye teknikker utvikles. Men jeg hadde foreløpig bare en vag ide om hvordan dette kunne løses.



Så en dag fulgte hun med handa til min litt avsidesliggende boplass. Jeg hadde laget henne et solid hus der hun ikke led noen nød. Varme feller var det, ild kunne man gjøre opp, og der var strøm i begrensede mengder. Og det beste av alt, en solid dør som kunne lukkes fra yttersiden. Noe som da også var gjort unntatt de ganger jeg var på innersida.



De barn hun fikk vokste opp med meg i hovedhuset som jeg hadde utvidet til å romme oss alle. Da ingen flere barn kom, åpnet jeg døra til huset hennes og lot henne streife fritt om. Hun kunne være borte noen dager, men kom alltid tilbake. Inn i hovedhuset kom hun ikke, men det gjorde heller ikke de dyra jeg hadde temmet.







fredag 13. juli 2012

Det er ingen moral, det er det som er saken.

Jeg hadde aldri forventet en varm velkomst, men en lunken en hadsde jeg nok sett for meg. Men slik ble det ikke. Jeg vil ikke kalle det en velkomst, det som ble meg til del. Komst kanskje, men ikke med noe vel foran. Desidert ikke. Ikke engang vel-vel i den litt nølende betydningen av ordet.

Derfor ble mitt besøk - om jeg kan kalle det besøk- ganske kort. Jeg ble jaget vekk med hånsord og steiner og fikk ikke engang gjøre et kort opphold der jeg hadde planlagt å ta et lengre opphold eller til og med vurdere å slå meg ned, i alle fall en tid framover.

Jeg forlot stedet siden jeg ikke hadde noe valg hva det angikk, men lovet stille at jeg skulle komme tilbake en gang, og da skulle ingen få jaget meg vekk.

Årene gikk uten at jeg fant ut hvordan å realisere det jeg i stillhet hadde lovet meg sjøl.

En dag kom svaret med en liten fugl som langsomt dalte ned foran beina mine der jeg ørkesløst halvt satt halvt lå i skyggen av et tre. Jeg hadde siden min ikke-velkomst vært ørkesløs og ute av stand til noe annet konstruktivt enn å fåfengt  planlegge min tilbakekomst til stedet der jeg i alle fall ville oppholde meg en tid på mine siste år i dette livet.

Den lille fuglen ga meg en åpenbaring som fra oven. Vel, den kom jo fra oven, men du skjønner nok hva jeg mener. Jeg kom meg opp fra min halve posisjon og gikk inn i huset mitt og begynte mine forberedelser med nitid grundighet. Jeg er ganske grundig når jeg først kommer meg opp av den halve stillinga.  Jeg begynte med noen telefoner som bekreftet mine ønsker. Deretter la jeg et stort papir på bordet og begynte å risse opp planene. Jeg tegnet, visket og tegnet, og etter noen timer stod operasjonen klar for meg. Jeg visste nå ned til minste detalj hvordan jeg denne gangen skulle ankomme det stedet der jeg ville bo, i alle fall for en stund.

Noen nye telefoner fikk en del nødvendige anordninger på plass. Så var jeg klar. Denne gangen ventet man ikke meg, og overraskelsesmomentet var planlagt og fungerte etter mine kalkulasjoner.

Snart var jeg der jeg hadde planlagt å bo en stund – og jeg må skynde meg å si at velkomsten ble som jeg hadde planlagt, verken bedre eller verre.

Moralen i historien? Vel, det er ingen moral. Er man bare hensynsløs nok løser ting seg til ens beste. Sånn er det bare.

tirsdag 10. juli 2012

Notodden

Sangen kom seilende med god bør mot en ukjent strand. Sangen hadde forlatt sin heim i full fart, bare tatt med seg seg sjøl og noen noter.  Båten lå fortøyd ved en brygge. Sangen tok den og bad en stille note om at eieren hadde forsikring slik at tapet ble dekket.

Sangen var en god seiler. Seilet hans ble kalt vinger, og Sangens vinger førte ham framover og ga god bør. Kursen var satt etter noteverdier. Urolig hav viste seg også å ikke bli noen vanskelighet. Notene beveget seg elegant mellom de ulike stadier havet bød på. Sangen følte seg trygg. Aldri hadde Sangen ferdes så langt før, og aldri hadde sangen flyktet. En sang på rømmen. Sangen visste intet om hvor det bar, bare at det måtte gå framover. Det var ingen retur. Ingen broer var brent, men å krysse sonene tilbake var umulig. Derfor bar det forover, forover, med god bør i seilene.

Store dyr fulgte Sangens fartøy over havene, fulgte, lyttet og lærte av Sangens toner og lyder. Snart begynte disse store dyrene først å imitere disse lydene, etter hvert begynte de å bruke lydene til hverandre. Lydene ble sterkere, dristigere og stadig mer frekvent. Snart var det klart at de store dyrene kommuniserte med hverandre etter de noter de hadde lært av Sangen. Sangen lo fornøyd.  Hvalsangen var født.

En dag så sangen land. Var det trygt å legge til her? Notekartet ble tatt i ny bruk. Sangen lot # kryssene lede observasjonen. Han krysset att og fram mens notene elegant manøvrerte etter stigende og synkende verdier.

Sangen la til lands ka notekryssene viste at intet fiendtlig syntes æ være der. Likevel trådte Sangen varsomt, largo, og enstonig langs en linje og gjorde seg klar til kvantesprang om nødvendig. Notekartet holdt han i handa slik at manøvrene kunne sikres i henhold til innlærte reflekser. Sangen orienterte seg i området, men hadde alltid fartøyet i øyekroken, klar til retrett. Det ble ikke nødvendig. Tvert om. sangen hadde i sine observasjoner sett en elvs utløp og bestemte seg til å følge denne elva, om ikke til elvas kilde så i alle fall et stykke inn i landet. Der antok han at han kunne være tryggere.
Ved en odde i et vatn ankret Sangen opp, tok med seg notekartet og etablerte seg der.

Han kalte stedet opp etter det trofaste notekartet som hadde veiledet og guidet ham dit. Notens odde ble navnet. Århundrer kom og århundrer gikk og navnet endret seg i takt med språkets forkortninger. Slik ble Notens odde til Noteodden og i dag Notodden.


søndag 3. juni 2012

Svartehavet

Svartehavet
I dag er Svartehavet i mitt fokus. I det siste har det navnet krysset forbi den delen av øreauraen som tar inn vesentlige ting. Svartehavet ! For et navn på et stort hav. The Black Sea. Navnet har blitt som en melodi som setter seg fast og spinner rundt i hodet. Svartehavet.

Jeg har aldri vært der. Et hav med slikt navn - svart hav – gir meg feilaktige assosiasjoner antar jeg til vårt svart hav. Men nå er jo fargevalg ganske spenstige. Her hos oss har vi Vilgesvárri. Vilges er kvit, men er på norsk blitt blå og Blåfjell. En av kongene i den kongerekka jeg dessverre aldri måtte pugge het Harald Blåtann. Navnet fikk han på grunn av ødelagte SVARTE tenner, ikke blå. Altså ser man en linje hvor kvit på samisk blir blå på norsk, og blå m på norsk er svart. Enkelt og greit.

Rent geografisk er det seks land som grenser til dette fargehavet, og det er forbundet med Middelhavet gjennom Dardanellene, Marmarahavet og Bosporos. Fantastiske navn! Og i den settinga heter man altså Svartehavet. Ufattelig. Det må være noen av de seks landene som har foretatt et navneovergrep på dette store eurasiske havet. En kvikk sjekk på google klargjorde at det var Russland og Tyrkia som kalte dette havet Svartehavet, eller dvs, det er oversatt fra russisk og tyrkisk. Hvilket i klartekst betyr at Romania, Bulgaria, Ukraina og Georgia ikke har hatt noe å si. Typisk, hva? De som blåser i bartene får det gjerne som de vil.

Men siden Bulgaria og Romenia er medlem av EU har jeg stor tiltro til at Angela Merkel kan ordne opp i dette. Hun er slik jeg ser det Europas ukronede keiserinne, selv om Frankrike, England og nå Hellas prøver å opponere. Forgjeves, spør noen meg. Vent litt. Jeg tror jeg sier som Ibsen at jeg senere hen kom til andre konklusjoner. Plutselig kom jeg på Bibelens Daniel som gikk med steinslynge mot Goliat. Så kanskje jeg kom til en forhastet konklusjon om Merkel som Europas Führer. Men i skrivende stund ser jeg ikke hvem som kunne gå med steinslynga.

Jeg ble litt avsporet i min tanke her om hvem som kan gripe fatt i navnet Svartehavet og få gjort noe med saken. Tror ikke politisk angrep er det rette. Da setter man bare ned et utvalg til å utrede saken, og dette utvalget kommer til å bruke år mens de reiser rundt det store havet og koser seg for skattepengene til noen. Svartehavet er en turistmagnet, og kjenner jeg denne utvalgslusa rett, skal de seile nordover de store elvene som munner ut i Svartehavet for å undersøke om et navnebytte vil påvirke vannføringa. Det er kun én grunn til at jeg vil kunne gå inn for et politisk utvalg i det hele tatt, og det er om jeg blir utvalgsmedlem. Jeg finner det naturlig at jeg blir med. Jeg er en av de få som kjenner dette havets historie fra førhistorisk tid. Dessuten har jeg ikke noe i mot å feriere – ooops, jeg mener å granske og utrede - rundt Svartehavet i 4-5 år mens utredninga pågår.

I førhistorisk tid levde førhistoriske vesener slik etterhistoriske vesener som vi lever i etterhistorisk tid. Men en nødvendig definisjon først av førhistorisk tid. Den definisjonen er satt av oss etterhistoriske vesener, og vi definerer ut fra det vi kan. Følgelig er førhistorisk tid det vi ikke kan, som våre arkeologer, historikere, genteknologer og andre ikke har tilgang til ut fra det materialet man rår over i etterhistorisk tid. Som nevnt er vi en handfull som kjenner til livet i førhistorisk tid, lenge før The Big Bang og andre banger, lenge før det man i etterhistorisk tid kaller kosmos av kaos.

Nå er det faktisk slik at det ikke var noe kaos før det vi kaller kosmos av kaos. Tvert om. det var kosmos, kosmos som ble ødelagt av Big banger og de føromtalte aktiviteter.

I denne tida levde de store og modige vesener. Vi vesener i vår etterhistoriske tid er puslinger i sammenligning. Selv kvalen er en pusling i denne settinga. En av disse vesener var Zon. Zon hadde sitt yndlingssittested det Svartehavet i dag ligger. Han hadde sin egen sitteplass, sin tronstol eller hva man nå vil kalle det der. Den geografien jeg heller ikke pugget (mon om de andre gjorde det?) forteller at Svartehavets dyp varierer sterkt. I den ene enden er det vel 2000 meter, i den andre 50-1oo meter dyp. I etterhistorisk tid har vi laget forklaringer på det slik vi gjør med alt vi ikke forstår – avfeier det med en enkel forklaring, mener jeg. Jeg er også god på forklaringer og vet hvorfor habteamet skriver slike evalueringer som de gjør. Lærebøkene fikk feil i trykken og noen legg mangler. I tillegg kom de som leste dem til å søle kakao over deler av pensum. Enkelt og greit.

Søren, der sporet jeg av igjen. Svaret på de store variasjonene i dybden hva Svartehavet angår, ligger ikke i våre ”sølte kakao på boka” forklaringer. Svaret finnes i førhistorisk tid. Zons sitting laget avtrykk. Der beina hans var, er et etterhistorisk hav ca 2000 meter dyp, og der setet var ca 50-100 meter.

Men som man har førhistorisk tid og etterhistorisk tid har man naturlig nok også en historisk tid. Den kom med en gigantisk brottsjø vi i etterhistorisk tid ikke makter å forstå, en brottsjø som gjør tsunamien til en stille krusning. Denne brottsjøen snudde førhistoria til etterhistorie. Men de bøkene er ennå ikke skrevet som beskriver dette.

Tilbake til det nye navnet på Svartehavet. Det må henspeile til Zon og hans tronsstol. Dette vil jeg sterkt hevde når jeg blir utvalgsmedlem. Et slikt utvalg er umulig uten meg siden jeg vil tilføre utvalgsarbeidet flere opplysninger om førhistorisk tid.

søndag 27. mai 2012

Enkens skjerv

For noen år siden var jeg en ivrig leser av Bibelen som et ledd i min søken etter det andre hadde lært mens jeg puslet med mitt såkalt tilpassede opplegg – som for så vidt var godt og godt ment, men som ikke skaffet meg det man kaller allmennkunnskap. Men altså, på den tida leste jeg mye om emner og fag man har på skolen generelt. Jeg leste blant annet bibelhistorie, kristendomsbøker. Det var så interessant at jeg begynte å lese Bibelen, og begynte meg GT. Det ble antiklimaks. Guden jeg møtte var jevngjerrig og krigersk, syntes jeg, og urettferdighetene han aksepterte og foretrakk var vanskelig å forstå. Både Kain og Abel laget offer til ham. Og han valgte Abels offer. Var han virkelig nødt til å velge? Det var da ikke så mange som oftret da, på den tida da Bibelens første mennesker levde på denne kloden. Man fikk brodermord, og Kain ble fordrevet. Jakob lurte Esau – og Jakob ble helten. Jo da, ok, det er noen som ble akseptert for det de gjorde positivt, men det ble overskygget av den krigerske og urettferdige auraen GT formidlet til meg. Så det ble med GT lenge før jeg en dag etter råd fra noen av de frivillige begynte å lese NT. De mente det var der man skulle danne seg et bilde av Gud. Jeg leste, men auraen fra GT hang med og skygget, så jeg dannet meg egentlig ikke noe bilde, og jeg sluttet å lese NT.

Så en dag hørte jeg noen si Enkens skjerv, og jeg begynte å grave etter det jeg husket om det. Det er en meget god lignelse eller eksemplifisering. NT har faktisk mange gode slike anskueliggjørelser av en moral. Enkens skjerv er en gave som i seg selv kan anses av andre som uvesentlig, men som betyr et stort offer for den som gir den. Slik blir den et meget vesentlig tilskudd.

En annen lignelse er de talenter man har fått utdelt og som man skal forvalte. Jeg for eksempel har ikke fått mange talenter hva det fysiske angår. Noen dager sliter jeg med å forvalte disse mine talenter. Andre dager gidder jeg ikke det. Noen dager gjør jeg for eksempel åleprogrammet på full bruk av talentene. Andre dager gidder jeg ikke. Men heldigvis har jeg noen som påser at jeg ikke får grave mine talenter ned i en åker. Nå er det jo andre ting man med fordel kan grave ned i en åker. Sennepsfrø for eksempel. Men talenter? Nei.

domantrener

Denne pinsehelga har stått i nevrofeedbackens tegn. Haldor fra Smartbrain i Oslo kom seint fredag kveld. Lørdag begynte han å sette opp det nye nevrofeedbackprogrammet- Lørdag ettermiddag prøvde Ivan og jeg det, og i dag mamma og pappa. Vi pleier alle prøve et program der det er mulig. Vi har da en hette på hodet og fyller gele i hettas inngangshull. Da må man pirke med en sprøyte for å få vekk hår og komme ned til hodebunnen. Mamma surket over at pappa pirket så hardt at det ble hull i kraniet, og hun skjønte ikke hvordan jeg klarte det. Vel, det er litt hardt, emn må-ru så må-ru.

Når vi får gjester utenom Nord.-Norge har vi en nesten standard meny. Torsketunger (fiskekaker for de med ensidig smak), gomba (kjøttkaker ditto), kaffeost (neskaffe blanko om man vil). Så også nå. Vi er vant med at mange velger fiskekaker og kjøttkaker. Men ikke Haldor. Og heller ikke Kristin med familie da de var her i februar.
http://www.smartbrain.no/