Da ble det endelig Gdansk, og for en Gdansk

Fredag 09.11-mandag 19.11.


Fredag.

Da har vi kommet til Gdansk og jeg har nettopp langet inn minst tre pærer mens vi venter på middag, gresskarpannekaker. Og det sier jeg bare; slike pærer har jeg ikke spist før, men så dyrker de to hertingan her sine egne pærer uten sprøyting. Fantastisk. Mamma og pappa har i alle fall spist mer enn jeg.

Vi stod altså opp i morges før Fanden fikk sko på beina og kom oss til Evenes og på første fly sørover, og videre sørover til Gdansk. Stappfullt fly Oslo-Gdansk, og oppsummert gjorde jeg to observasjoner:

Observasjon 1). På skotøyet skal nordlendingen kjennes. Mamma og jeg kom klampende i tykke vintersko, mens de andre som kom inn på flyet, var atskillig lettere skodd.

Observasjon 2). På hårklippen skal russere og polakker kjennes. Noen russere satt foran oss på flyet, og de hadde putin-sveis; klippet ned til stubbene.


Men nå må jeg sove litt mens vi venter på at pappa og Svein mekker middag. Basia kommer fra jobb om en stund. Svein hentet oss på flyplassen, og på tur hitover har vi allerede handlet en del. Men nå soves det.

Lørdag.

Pensjonatet vi bor på har utrolig god frokost, derfor ble vi så lenge ved frokostbordet at vi ble for sein til avtalen med Basia, Svein og Pyza, hunden deres. Da vi hadde skaffet oss zloty, handlet vi på en gårdsbutikk, og så bar det ut i bøkeskogen. Hvis noen tror dette var som å vandre i Borkskogen, avkreftes det omgående.

1. Stien var helt dekket av bøkeløv.

2. Ikke bare stien, men hele marka var dekket.

3. Svein og Basia plukkert sopp og urter.

4. Basia tok et bad i vatnet vi kom til.

Senere dro vi til Kazuby og museet der. Det er et minoritets-språklig område. Pappa gikk før meg opp trappa. Jeg hørte ham si: De tusen sjøers land! Fans frekt! Da jeg kom lenger opp, så jeg at at han kommenterte et bilde over området der de kalte seg – ja nettopp – De tusen sjøers land. Suits them right, tenkte jeg, for jeg skjønte han mente at området hadde ranet til seg beskrivelsen av Finland. Suits them right, for Finland har jo ranet julenissen fra oss og laget et gigantindustri av det. Lykke på reisen om Polen og Kazuby tar begrepet De tusen sjøers land. Men god fisk hadde de i de tusen stjålne sjøene sine. Vi spiste fisk på heimtur. Jeg hadde kjøredag og spiste lite, men pytt, pytt!

Søndag.

Selv om jeg på dette tidspunktet hadde skjønt at nomadene i Gdansk er mer naturister ble jeg likevel overrasket over å finne meg selv traskende gjennom en skog i et annet område rundt Gdansk mens man samlet urter. Det ble i alle fall en god treningstur for meg. Mamma og jeg snudde før de andre, hun skylte på en hofte og snudde. Først trodde jeg det var på grunn av meg, senere skjønte jeg at hofta var reell. Jeg hadde forbannet meg på at vi skulle nå bilen før pappa, Basia og Svein som gikk til et fugletårn, og som trodde de ville nå oss igjen på returen. Derfor gikk jeg på det jeg kunne, og mamma og jeg hadde rukket å etablere oss i bilen og skikkelig puste ut før de sæmingan kom og gi inntrykk av at vi kjedet oss av all den ventinga. . Fiskemiddag på en trivelig fiskerestaurant.

• Dagens lærdom: Deler av Gdansk ligger under havflata og man har diker som i Nederland.

• Oppfrisket gammel lærdom: Gdansk og områdene rundt har vært en del av den tyske korridor til Østersjøen.

• Dagens assosiasjon: Diker er nederlandske greier. Germantown Avenue som går gjennom mitt elskede Chestnut Hill har ikke noe med tyskere å gjøre. Det var hollendere som bodde der. Dutch people. Og noen urensede ører hørte det tyske Deutch for tysk, og det ble German på engelsk.

Vil alle gode positive krefter slå seg sammen og gjøre det slik at pappa, mamma og jeg tar en tur til til Chestnut hill. Bare en tur. Bare en eneste tur til….

Mandag.

Atter en travel dag er endt – og det sier jeg bare: Her sitter en sårføtt onkel reisende Mack, sårføtt og full av opplevelser. Jeg vet ikke hvor å begynne. Basia og Svein har virkelig sørget for varierte dager her. I morges begynte vi dagen på et senter for annerledesfungerende. Basia og Pyza, hunden deres, pleier gå dit hver mandag morgen før jobb, og vi slengte oss med. Helt fantastisk opplevelse – særlig for meg, men også for de andre, tror jeg. Senere var vi nede i Gamlebyen, og jeg seier bare enda en ting. Hvis ikke tollen finner oss…

Mandag igjen

Da er vi kommet heim til de dype nordnorske skogene der tusser og troll har passet på huset mens vi var borte. Posten tok de imidlertid ikke ansvar for, rimelig nok (hvem gjør vel egentlig det?), så det fikset onkel Per. Vi kom heim med tre kofferter og tre ryggsekker fulle av urter, droger, tinkturer, piller, salver og alt jeg ikke vet navn på og har pakket ut alt og begynt å bruke det, for eksempel uttrekk av furu for sår hals. Noe av det vi hadde med oss har Basia og Svein plukket selv, noen av tinkturene hadde de laget – og resten fikset de for oss.

I tillegg til at områdene rundt Gdansk var deres store urtehager hadde de en stor kolonihage (dobbell) som holdt tre familier med frukt og bær, inklusive sånne som oss som den uka drakk heimelaget eplesaft, spise masse frukt og bær, både i frisk og hermetisert tilstand og mat der urter var bestanddeler..

Med den enorme bagasjen stod vi i Gdansk Lech Walesa lufthavn og holdt pusten. Jo da, bagasjen gikk gjennom. Vi kom til Oslo fredag utpå dagen og rakk å hive i oss mat hos ”kurdarn på hjørnet”og ta en dusj før vi raste til evaluering hos Leonid Blyum. Dagen etter fikk vi opplæring i nytt ABR-program på bakgrunn av Blyums evaluering – og på ettermiddagen dro vi på Smartbrain for en evaluering der på nevrofeedback. Deretter gjorde vi ikke noe, vi spiste middag lenge og vel hos ”kinesarn” en favorittrestaurant like i nærheten av hotellet, og hun som serverte oss, ønsket oss velkommen tilbake og sa at det var en stund siden sist. Så jeg antar vi har vært der en del ganger. Det er som med Chestnut Hill. ”Oh, you guys are back. Nice to see you agaian. “

Det ekstra plusset med ABR i Oslo er at det er da vi treffer folk som jobber med det samme som oss. Ellers er vi alene om det her i området, og selv i landsmålestokk er vi en liten, eksklusiv, men tøff gjeng. Denne gangen traff vi Bendik, Thorstein, Inga og Eskil med deres team. De to sistnevnte har vi kjent lenge. I 2004 dro mamma og pappa på foreldrekurs på Domaninstituttet. De bodde på Silverstone, og der bodde også Eskil og teamet hans. De var nettopp ferdig med en evalueringsuke på Domaninstituttet og på tur heim, mens mamma og pappa var nettopp kommet og skulle starte på foreldrekurs. Gamle rekrutter, kan man si, og de traff unge veteraner på Silverstone. Eskil og gjengen hans fjernet all tvil hos foreldrene mine om det de skulle starte på, og takk for det, sier jeg. Ellers vet jeg ikke hvor jeg i dag hadde vært. Inga traff jeg på mail i 2005, hun ble min første domantrenerkontakt ute i den store verden. Thorstein og Bendik ble jeg kjent med etter hvert da vi begynte på ABR høsten 2007.
Søndag midt på dagen landet landet vi på Evenes, og de som, slapp å måke av den bilen som hadde stått der siden vi dro, var glade for regnet som hadde holdt bilen snø-og isfri.


domantrener