Blodbad i Borkskogen

I dag er søndag og vi har fri. Vel, noen av oss har fri. Andre har i god tradisjon sovet fram til visse andre har middagen klar på det som er ekte middagstid – kl 12. Jeg har aldri forstått dette med middag til ulike tider på døgnet. Middag betyr midt på dagen. Punktum. Ok at midt på dagen er variabel etter hvilken ukedag det er. På søndager er min morgen midt på dagen. For de andre to som står opp grytidlig av ukjent grunn er midt på dagen midt på dagen. Jeg har aldri skjønt at ikke folk sover lenger når de kan det og har absolutt ikke sans for den nå avdøde lestadianerpredikanten som reiste rundt og holdt samlinger og aldri hadde fri. Når han ble spurt om han ikke trengte hvile, var svaret at i graven kunne man hvile. Ja, ja, hver sin smak sier jeg nå bare.


Denne helga har vært et blodbad en gross her i domantrenerstua i Borkskogen. Ikke et blodbad slik man møter det i historiebøkene eller i reportasjer på TV (riktignok går det vilt for seg her i blant, men…) Et blodbad like fullt.

Det er masse jeg ikke forstår i denne verden, det må jeg tilstå, og jeg vet ikke om det skyldes hjerneskaden min eller bare manglende evne til å sette seg inn i andres tanker og prioriteringer. Hvis så, er jeg ikke alene her i verden, da er vi mange.

Sidespor forlatt. Tilbake til saken - blodbad. Plutselig satt vi her i huset med masse blod som burde brukes. I så måte har noen her lært av Anja da hun bodde her og sa at enkelte ting i skapene burde brukes. Jeg husker ennå de gode muffinsene som ble et av resultatene. Takk, Anja. Etter deg ble det slutt med muffinser her.

Uffda, jeg er på sidespor igjen, men når jeg nå først er på det sidesporet, må jeg si at jeg savner alle de som har bodd her over litt lengre tid, min polske lillesøster Magda, min slovenske søster Anja og Aleksandr. Senere har mange bodd i kortere perioder på det rommet.

Tilbake til hovedsporet som er blodbad. Noen fant altså blod som burde brukes, og jammen er det brukt sier jeg bare. Jeg har ikke ytt noe særlig til den saken, for siden den gangen mamma og jeg forspiste oss på steinharde glutenfrie gombaer er liksom piffen gått ut av den retten hva meg angår. Vi har hatt gomba senere, normale sådanne, men min mage og det totale fordøyelsessystemet har godt langtidsminne, så jeg har bare smakt litt på dem. Jeg konstaterer at det bare er mitt fordøyelsessystem som har langtidsminne. Kan jeg skylde på hjerneskaden montro? Neppe, for da siterer pappa Janet Doman som i et foredrag sa at de hadde den erfaring at 95 % av unotene var reelle unoter man som hjerneskadd hadde fått lov til å utvikle. 5 % skyldes hjerneskaden. Her i huset henger diverse sitater fra Domaninstituttet på veggene. Heldigvis ikke den. Ikke emda i alle fall. Og nå står helga i blodmatens tegn. I går hadde vi blodpannekaker til kvelds, noe de andre spiste med synlig andakt i fjeset. I dag er det gomba til middag, en gigantisk kasserolle, og i kjøleskapet står en annen gigant, en bolle med røre til blodvafler. Heldigvis er Anka her, og vi har reinkjøttsuppe også til middag.

Nytt sidespor fra den tida da noen av oss måtte stå i bingokomiteer. Mamma gidda ikke lære seg bingospill og verdier og var derfor fast vaffelsteiker og kjøkkenarbeider i de sammenhengene. Pappa jobbet et nivå over det, han var kupongselger og iblant bingoleder. På den tida var det bingoarrangement også på Boltås skole der mamma var kjent. På vaflene var det visstnok alltid ost, men enkelte ønsket seg sukker. Hjalmar Vindal var en av dem. Han og mamma snakket alltid samisk sammen og hadde det visstnok utrolig trivelig i vaffelsalgspratet. En for mamma ukjent kvinne spurte Hjalmar hvorfor han hadde sukker på vaflene. Da hun handlet var det bare ost. Hjalmar var kjapp i replikkene vil alle dere som kjente ham nok huske, og han svarte prompte:

- Jeg spurte ho der, men ho forstår ikke norsk, man må spørre på samisk om man skal ha noe annet enn det som står framme.

Sa Hjalmar og skred tilbake til sin bingoplass med vafler med sukker på.

En annen gang hadde vi hatt blodvafler her heime, og mamma tok med litt røre for å steike noen på bingo, blant annet til Hjalmar. Same procedure.

- Kor har du fått det der?

- Hos ho der. Peiking mot kjøkkenet. Men ho kan berre samisk. Ho forstår ikkje anna.

Sidespor slutt. Nei, forresten. Visstnok ble heile røra brukt, for noen lærte seg mállevaffal. Senere ble det slutt med blodvafler, noen grinte over det griseriet.

For å fortsatt holde meg på hovedsporet. Nå er det middag, og den er selvfølgelig ute på verandaen der vi spiser til vinteren setter inn. Jeg er en enslig svale hva angår å spise ute, og som alle vet gjør ingen enslig svale sommer, dvs får forandring på noe, hvis man da ikke er en Martin, Martin Luther eller Martin Luther King. Eller Gandhi eller… Jeg er ingen av delene og må nok kle på meg ytterklær for å spise.



domantrener

PS. Nå er middagen fortært, og jeg har rukket å filosofere over dette med ” å bruke opp noe”, i dette tilfellet blod. Et jævla stress for å bruke opp hva som helst. Jeg forstår det absolutt ikke, kanskje fordi jeg er motsatt. Jeg liker ikke å bruke opp, ikke penger i alle fall, og spinker og sparer det jeg kan, og må derfor høre spørsmål og insinuasjoner jeg ikke svarer på:0

- Hva er det du sparer etter?

- Det er ikke lommer i likklærne. Etc, etc.

Men i dag da jeg var ferdig med middagen visste jeg hva jeg skulle svare om noen igjen kom med slike spørsmål og antydninger:

- Jeg skal få min usle bankkonto vekslet inn i rede penger som jeg tar med meg. Jeg skal ikke kvile (det gjør jeg på søndagene). Jeg skal ligge og telle penger.