stamme, reinkarnasjon, profet, lytefri, softis

Solvors fem nye ord:

stamme, reinkarnasjon, profet, lytefri, softis

Lytefri skal man gå over i den evige hvile, proklamerte profeten ved bredden av elva. Lytefri! Når man til slutt når den evige nirvana, er man lytefri. Profetens ord runget over forsamlinga. Nja, den var nå ikke akkurat så stor, men den var ikke liten heller, forsamlinga hans. Han hadde begynt i det små, profeten, og hadde med iherdighet bygget opp sin egen lille, men trofaste menighet langt unna steder der slike menigheter var naturlige. Midt i en tenking om en gangs død hadde han lyktes å bygge opp sin egen skare på troen om mange gangs død. Profeten var iherdig, mer iherdig enn sjøl troende. Han hadde funnet sin nisje der han var alene om produktet De mange gangers liv, de mange gangers død mot det fullendte nirvana.

Profeten var ingen kjeltring, ingen spekulant, han var nisje-bygger. Dette var ikke hans første forsøk på å bygge en nisje, sin egen nisje, men så langt var det hans mest vellykkede. Troen på reinkarnasjon fant grobunn hos de mange som søkte forklaringer på sitt etter deres syn usle jordeliv. Det trøstet og forklarte. De var her på vei mot nirvana, og i neste reinkarnasjon ville deres liv endre seg, til det bedre, mente de, til et høyere nivå.

Slik samlet profeten sin trofaste og langsomt voksende flokk om seg på elvekanten, et sted langt borte fra de elver der slike forsamlinger ville være naturlige. Profetens stamme av troende kom fra mange ulike samfunnslag. Tanken appellerte til mange på tvers av sosiale lag, og på tvers av sosiale lag dannet man en stamme av annerledes-troende, eller rett-troende, alt etter som hvem som brukte ordet. Profeten sjøl brukte ingen av de ordene. Hans mantra var reinkarnasjon mot nirvana.

Profeten så over sin lille flokk der ved elvebredden. Gjennom året møtet man der, til alle årstider. Elva var sentral for ham selv om hans forsamling også hadde et møte-hus, et møtelokale. Profeten brukte ikke elva til annet enn elvebredd. Han døpte ingen, man badet ikke, man krysset ikke elva verken sommer eller vinterstid. Det var bredden han trengte og brukte. Elvas ulike former gjennom året så han ikke, lavvann, høyvann, vårflom, høstflom, islag, hardis, softis, kuppelis, snø,- profeten talte på elvebredden.

Oppe i sin nasjon satt ReInka. ReInkaNasjon var spesiell. Nå trakk ReInka i en av snorene som hang ned til hans marionetter.

Ved elvebredden skjedde endringer fortere enn man skulle forvente det. Profeten eldstes, forsamlinga hans likeså, og ganske snart var elvebredden tom.

ReInka smilte. Det fungerte utmerket. Han trakk i en annen snor.