Mye har jeg hørt der jeg har sittet
og vært ráigebeallji om plasser i
Markebygda. Ráigebeallji har mange fordeler jeg ikke her skal komme
inn på. Og likevel er det nifst hvor lite jeg veit og følgelig på grunn av
vankunne havner i ubehagelige situasjoner.
Vankunne fikk jeg i dag bokstavelig
talt synliggjort. Jeg foreslo en ATV-tur, og da en av hertingene foreslo at vi
skulle dra fra Nipen mot Melkevannet, da sa denne vankundige typen her seg
enig. Kjøretillatelse ble innhentet.
Nipen er ikke noe fremmed område for
meg. Hvem stammer ikke etter den Nupucken som slo seg ned der, og hvem har ikke lest
Trondenes bygdebok, fulgt med på facebook og sittet på lyttebenken? Altså var
jeg vel forberedt da vi la i vei dit, mye mer forberedt enn da vi tre feiret
jul og nyttår i Albania uten å kjenne en sjel eller kunne et ord av det de
innfødte kalte deres språk. Så alt var klart for Nipen. Jeg mener, jeg kunne
tross alt, når jeg la godviljen til antar jeg, forstå dem. Så stor forskjell er
det ikke på nipinger og planterhauginger selv om de luringene i Nipen hevder i
ulike fora deres særegenhet. Dette er
noe vi i Planterhaug burde blitt mye flinkere på.
Vi la i vei, pappa og jeg i ATV’en
og mamma i bilen. Allerede da vi parkerte på parkeringsplassen der begynte en
snikende, spunky følelse å komme.
Ting begynte å gå galt allerede der.
Mamma hadde glemt å hive jakke og sko i bilen, men pappa mente optimistisk at
t-skjorte og sandaler gikk bra. Rimelig fort gikk ting fra galt til
verre. Vi svingte feil om en fjøsnov og holdt på å bli humus. Men fort var vi
på sporet igjen, og med en ukelig pågangsvilje bare pappa har, brøytet vi oss
oppover en bakke gjennom lang-voksende et eller annet. Et lite barn ville nok
føle det var i en urskog der man måtte se rett opp for å se noe. Det skal mer til enn sandaler og en feilkjøring
for å stoppe pappa. (Høymuler er som dere vet noen sta jævler og treffsikre. De
likte nok ikke at vi brøytet oss inn i deres domene.) Da den første
giganthøymula sopte meg over kjeften oppover bakken – økte den nifse følelsen, og jeg bannet for meg sjøl
for at jeg hadde vært så dum å gå med på dette, og enda verre at det var jeg
som hadde foreslått å dra ut med ATV’en. Oppi alt dette var jeg glad til at jeg
ikke klarte å se attover og se hvordan det gikk med ho som kom slitandes
gjennom høymula i sandaler og med to staver. Da den fjerde forvokste høymula
smelte meg over trynet på den delen som var synlig under hjelmen, lovte jeg å
bli asfaltboy heretter.
Mens jeg er innom planteriket, oppe
på bakken vokste det rødkløver, og da ho i sandaler endelig nådde igjen oss som
pauset der oppe, ble det sukket over at man burde plukke litt. Heldigvis ble
det ikke noe av det, for pappa insisterte på at mamma kunne kjøre videre. Da
ble jeg redd for alvor. Det er liksom pappa som er ATV-sjåføren min.
Landskapet hallet nedover, nå en
annen slags vegetasjon langs sidene. Jeg hadde hørt om en bru vi skulle over,
en bru informanten vår trodde muligens kunne holde. Muligens. Endelig slo
flaksen. Like før vi nådde denne brua, traff vi to nipinger som reddet oss fra
katastrofe. Jeg fikk nå bekreftet det jeg ante: jeg kunne forstå dem. Først
fikk vi en lang utredning om hvem som hadde bodd der det nå bare så ut som tett
skog. Ikke rart at Tornerose grodde inne i løpet av hundre år. Jeg antar
Tornerose bodde i et land der vegetasjonen var mer sterkvokst enn her. Hun
bodde i et slott, og noe slikt har vi ikke i Nord-Norge. Jeg ser bort far
luftslott. Det har vi mange av. Den samiske barnehagen ble på
planleggingsstadiet kalt et luftslott av en byråkrat. da barnehagen var ferdig,
tok han ikke i mot invitasjonen om å komme og se på luftskottet. Vi fikk også
høre om dem som bebodde området, dem man ikke ser. Ikke gjorde DET meg redd.
Jeg er tross alt vokst opp sammen med den gjengen. jeg var mer nervøs for
ferden videre, jeg som mamma, som også er vokst opp sammen med dem man ikke
ser.
Heldigvis slo våre to
ofelaš følge til brua som var en
stein lagt over en bekk. Jeg har ikke nerver til å beskrive et par forsiktige
forsøk på å krysse over, før vi enstemmig snudde og tok omvendt dacapo tilbake
til parkeringsplassen: rødkløver, høymuler, fjøsnov – og der var vi tilbake i
sivilisasjonen. Noen og enhver kan tenke seg festligheten om ATV-en sklei ned i
bekken.
Vi hadde selvsagt rustet oss ut for
en god matpause. Mamma foreslo vi kunne ta den ved Nipvatnet som syntes mer
lett-tilkommelig. Men jeg hadde fått nok av nye eventyr og prøving og feiling,
så jeg foreslo at vi tok picnicen ved Jonnerovvi, brua like nedenfor her som forbinder Skånland og
Evenes. Slik ble det. Det er dette med at kjente onder er bedre enn fremmede
sådanne. de er så hjemlige, de der som bor rundt Jonnerovvi. Enda en omvendt
dacapo – motsatt retning. Pappa og jeg i ATV-en, mamma i bilen.
Da vi var samlet på Jonenrovvei
hadde jeg ikke lyst til å spise der. Ikke på grunn av alt som befinner rundt av
eahpadusak, rášes eanan, gárjjelak og desslike, men fordi jeg ville heim.
Følgelig skiftet sjåførene igjen, og mamma og jeg ATVet heim gjennom nydelig
bjørkeskog, flotte oretrær, noen grantrær, litt mjødurt, en bekk, noen grøfter
og rett heim og bak huset. Der lempet vi av utstyret og hadde en trivelig
picnic ved bålplassen.
Faktisk har jeg sjelden syntes det
var så godt å spise der som da.
domantrener
PS ! Jada, jada, da er den avslørt,
den hemmeligheten jeg har voktet på i alle år.
Jeg er en heimføding.
PSS! Tida har gått, og i morgen starter jubileet mitt – og runbdt meg
står min familie på hau.
PSSS! Og så hyggelig å våkne til Sigurds reportasje i HT i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar