Skåtet oss fram til Oslo

Vi er faktisk ankommet P-hotel i Oslo, hvilket i seg sjøl er en prestasjon – bagasjen vår tatt i betrakning. Som jeg har nevnt frakter vi med oss fra Danmark livsnødvendige ting som er absolutt biligere der. En slags harry-handel. Siden vi har reist så mye med SAS, har vi rett til dobbel bagasje. I vårt tilfelle er det 6 kolli, hver av dem på 23 kilo. Også denne gangen hadde vi med til sammen 5 kolli sendt bagasje pluss handbagasje og nødvendig handel på tax-free. Jeg handler alltid sjokolade der til en god venn, og de andre kjøper tobakk til en røykende venn. Da blir det litt handbagasje i tillegg siden vi som gode nordmenn har hver vår ryggsekk. Med dette skåtet vi oss til Oslo i regntåke i går ettermiddag. En hyggelig drosjesjåfør hjalp oss til å lempe dette inn på hotellet før vi fortsatte til vår faste Oslo-akupunktør. Så bestilte vi glutenfri pizza levert på hotellet, men jeg hadde større primærbehov enn mat da, så jeg krøp til sengs – og har tatt en dugelig frokost nå.


I går kveld – siden det var siste kveld i Fredensborg – fikk jeg lokket de andre med på en pub. Vi har alltid pleid å dra en gang på pub når vi reiser, men unnataket har vært Oslo og Fredensborg. Til nå. Vi goglet oss fram til en pub og dro dit. Lisbeth mente den hadde sjarme og atmosfære. Mamma mente den var stappfull av gammel og ny tobakksrøyk. I Danmark røyker man tydeligvis i pubene, og muligens er dette legitimert av en røkende dronning? Uff, nei, det mente jeg ikke. Unnskyld. Men stinn av miljø- og atmosfære var den og kunne minne om en koselig landsens bule. Jeg har fått skriveforbud hva angår de andre på puben. De 8-10 andre. Bare mannfolk. Hyggelige og alt det der. Joviale. En av dem utførte en enkel pelvis-dans. En slags oppvisning foran bordet vårt. Jeg antar det var for Lisbeths skyld. De hadde ikke eplejuice så jeg bestilte noe drikkanes alkoholfritt og fikk noe som lignet kobbespy. Ikke at jeg fra før visste hvordan kobbespy var. Pappa slo til med en cola og brøt dermed prinsipp. Der ser man hva spesielt selskap kan gjøre med folk. Lisbeth slo til med en bloody Mary. Jeg er jo høflig og dannet og sa ikke at det minte mest om koagulert blod. Kanskje trengte jeg ikke si det, for hun forlot halve glasset. Mamma er enveiskjørt på det feltet og overrasket ingen med å bestille et glass kvitvin. Da vi forlot det sto stod det koagulerte blodet og kobbespyet igjen på bordet, halvtomt.


Siden vi måtte forlate den puben etter bare en halv time på grunn av røyklukt og allergi, syntes jeg det var for tidlig å dra heim. Vi var jo ferdigpakket, så jeg inviterte på kveldsmat hos kineseren. Det er et røykfritt og hyggelig sted. La meg ikke høre antydninger om at jeg er gjerrig. I blant slår også jeg til selv om jeg ikke er av dem som flyr butikk imellom med lommeboka åpen.


Neste morgen, i går altså, startet vi grytidlig fra Pedersminde mot Kastrup for å vite at vi hadde god nok tid til å komme inn i et forsinkende morrarush. Så gjør det heller ikke noe om vi får god tid på flyplassen, for siden vi er trofaste og delvis frekvente SAS brukere har vi adgang til SAS lounchen. Der slapper man godt av.


Vi – det vil si de andre to – har to utpust-merkesteiner når vi reiser. 1) Få levert og bli kvitt leiebilen 2) Bil kvitt den store bagasjen.


Der mistet jeg plutselig skrivegutsen. Jeg skal kvelle meg i senga i stund så jeg er opplagt til møtet med Leonid Blyum. Da går han gjennom skrotten min ledd for ledd, struktur for struktur. Det tar opp til to timer og er en ganske spesiell opplevelse.


domantrener