Dette med sin plass i livet

To ting i livet er grunnleggende: luktesansen og matlysten. Jeg vet jeg pleier spøker med hertingen (heter det slik dokker som har lært norsk på skolen?), men stort sett er det spøk. Jeg setter jo pris på hertingene, enormt stor pris og vet at sånne hertinger skal man lete lenge etter. For eksempel er de noen luringer om jeg kan si det slik. En annen måte å si det på er at de har en del ideer om livet i praksis også på grunnplanet. Ett av dem er årsaken til at jeg nå blogger. De aller fleste morgener siver det god matlukt inn til senga mi. Og jeg må tilstå at jeg får en kamp mellom magen og sengevarmen. I slike stunder forstår jeg godt men favoritt-litterærfigur Jieppe på Bjerget som fikk en kamp mellom magen og ryggen. Jieppe likte alkohol. Hans kone likte ikke at Jieppe likte alkohol og drakk opp familiens penger, så hun dengte ham hver gang det skjedde. Stakkars Jieppe kom i et dilemma mellom magen og ryggen. Magen ville ha det Jacob skomaker serverte i ølbulen sin, ryggen ville det ikke. Den husket Nilles ris. Ofte når jeg våkner om morgenen (vel, det er en overdrivelse at jeg våkner, jeg blir vekket og må våkne) lukter det et eller annet godt. Da slår kampen til mellom magen og sengevarmen. Det er egentlig av null betydning hvem av dem som vinner, for over dem står sjefen over sjefen, diktatoren, og insisterer på at det er morgen. Resultatet er at magen vinner kampen. Jeg forlater senga. Noe skal man ha å forundre seg over, pleide min oldemor visstnok å si og om forundringa gikk ut over det man burde gjøre, sa hun: Gangeløs må ett gjøre. Jeg liker å forundre meg over noe, og hvis dagen tilbringes totalt her i huset, må det selvsagt være noe her man kan forundre seg over. Denne gangen er det dette med å fylle sin plass. De fleste ganger går jeg mens vi spiser og sjekker i kjøleskapet og rundt omkring om de lovpriste hertingene har gjemt unna noe godt de mener ikke skal ta plassen til det sunne – det de definerer som sunt. Noen ganger går jeg bomtur noen ganger ikke, sånn er det bare. I dag ble jeg stående foran det velfylte kjøleskapet og betrakte det som var der. For en stund siden kjøpte vi nytt kjøleskap, et stort et. Det gamle fungerte for så vidt, men lagerplassen var liten. For eksempel var hyllene i døra blitt borte. Det kjøleskapet har vi hatt så lenge jeg kan huske. Jeg husker forresten hvor sjokkert jeg ble da det ble snakk om nytt kjøleskap siden den vi hadde fungerte. Jeg tenkte med meg sjøl at det nok bare ble med snakket et hus hvor man ikke kjøper noe nytt. Jeg la meg ikke opp i den saken siden det ikke er jeg som skal stable og få plass til ting. Men bare et halvt år etter at saken kom på banen, ble kjøleskap kjøpt. Og det er dette kjøleskapet jeg ble stående foran og filosofere i morges. Da det først kom i huset, var det kjempegod plass i det. Men i dag – det jeg så var et stappfullt skap, akkurat slik det gamle hadde vært: Stappfullt. Merkelig hvordan ting fylles opp og tar den plassen man gir det. Er det slik i livet også? Dette med å ta stor plass, mener jeg, er det, med folk som med kjøleskapet vårt at de fyller den plassen de har til rådighet? Eller for noen den plassen man gir dem? Noen tar stor plass fordi de ønsker å ta stor plass og tilstreber seg det. Det blir en kunstig og tungvint stor plass-taking. Andre tar stor plass ved den måten de fungerer på. For eksempel ved å surke og furte. Så har vi mennesker som Áilohaš (så dokumentar om ham nettopp). Han er karismatisk og skulle slik ta stor plass, men han tar ikke plassen fra andre. Han gir tvert om plass. Jeg velger å bruke persens om ham for han lever som personlighet. Man kan nesten ikke ta opp emnet om å ta stor plass uten å komme inn på ham som trengte stor plass – Lebensraum. Nå vet man jo hvordan det gikk med ham og hans livsrom. Nå skal man ikke blåse av magen. Nyere forsking viser at magen er mer sentral og har en viktigere posisjon enn man tidligere har trodd. Man har nesten som en hjerne i magen. Av utseende er de to hjernene visstnok forskjellige. Tarmhjernen kan kommunisere med hodehjernen via hormoner, nervesignaler og neurostransmittere sier en forskning. Så dermed vet man at det går en jevnlig strøm og konversasjon mellom tarmene og hodet. Sikkert passerer den strømmen også hjertet, og da er gammel kunnskap om veien til mannens hjerte ikke så avleggs. En annen sak, en litt nifs sak, er at man i dag mener at tarmbakterier påvirker humøret. Faktisk så jeg en film omkring det på Arena filmklubb i Harstad for en del år siden. Da var det om melkeprodukter og hva det kunne forårsake av trøbbel dersom tarmene og systemet for øvrig ikke klarte å ta seg av melk. domantrener PS. Bloggen har ligget en stund, over en uke, og jeg har vurdert å la den ligge. Men så hørte jeg en telefonsamtale her i huset om å ha plass – og vel, da tenkte jeg at dette med å ta sin plass, fylle sin plass eller ta mer enn sin plass av livet-