Bjørnen, ulven - og vi

Da begynner jeg med emnet rovdyr i Markebygda. Triggeren denne gangen er Just Qvigstads lappiske ordbok fra Kaldfjorden og Vesterålen. Der dukker det opp mange ord på bjørn og også dette med at man ikke kunne kalle bjørnen ved navn. Derfor finnes det mange ord på bjørn i ordlista - ærverdige og respektfulle begrep som áddjá, meahcceáddjá eller meahcceájjá (mæcce | mæc'ce, g. mēcce. mæc'ceaj'ja, den skulde ikke kaldes bǽrn). (mæc'c-ajja godda vel gat'tijæj'je). I ordlista finner jeg også at ulven kan legge søvn på gjeteren slik at gjeteren ikke ble i stand til å ivareta flokken sin. čerpmá, čirmmis, čirpmá, návdi, sluggi, šluggi, varga čĭr'mą, g. čĭrmą, ulv: čir'ma bijja nakkaraid ol'mu allijen (ol'mujen) (lægger sŏvn paa gjæteren). Bjørn kan paralysere hunder glum'set, klumse; bærn glum'ses(k) bennag; i bæsak ciellat, jus bærn voai'na bennag ow'dal. Jus bēn voai'na bērn ow'dal, de bēn ciella dâlle. Hos oss finner jeg at ulven tar stemmen fra gjeteren slik at gjeteren ikke får ropt om hjelp. Ruomas sánehuhttá olbmuid . Dog hadde man kunnskap om hvordan å forhindre dette. Hvis man først blåste opp i kofteermet sitt og så skreik til ulven, klarte ulven ikke ta stemmen til gjeteren. Man ble ikke stemmeløs for evig. Det kunne ta opp til ett døgn før man fikk stemmen tilbake. Også i dette arbeidet støtter jeg meg til de opptaka jeg har fått tilgang til. Pluss i dette tilfellet også til et arbeid gjort av samiskundervisninga i Boltås/Trøssemark skoler. De hadde rovdyr som prosjekt på den tida da den verste rovdyrdebatten raste sentralt i 2002. Det ble laget et samisk-språklig hefte med sammendrag på norsk. Várdobaiki med Mats Olsen sto for lay-out. Dette heftet er ikke for salg. Jeg tror det ble laget kun til lærer og elever. I ett av opptakene finner jeg at man i Salangen også kunne bruke uærbødige navn som Boaresgáma eller Stuorgáma på bjørnen. Men det likte naturlig nok bjørnen ikke og ble sint. Skulle man snakke pent om bjørnen kalte man den Āddjá. Stedsnavn som Āddjavuovdi og Āddjáčeahkki i Salangen kommer fra bjørnen. Noe må ha skjedd som gjør at disse stedene har navn etter bjørn. Dessverre vet jeg ikke hva. . Stedsnavn med villdyr i seg har vi her i Planterhaugen også. Og det ganske sentralt. Selv om det i dag ikke er mange, om noen, som husker tida da ulv og bjørn ferdes her, har de satt spor etter seg i form av navn. Biennaviessu ligger ganske så sentralt i bygda og man passere den ofte. Der skal det ha vært et gammelt bjørnehi. I dag er det elgen som er det store samtaleemnet, men så vidt jeg vet er det ingen navn i bygda knyttet til elg. Dette til tross for at elgen spaserer rundt husene etter eget forgodtbefinnende og etter eventuelle bærbusker. Mange stedsnavn rundt om i Markebygda her – skal lage en liste til slutt i dokumentet -forteller at selv om ulv og bjørn ikke vandrer rundt blant oss her i bygda i dag, har de vært meget tilstedeværende og påvirket forholdene. Rundt disse to dyra har det også utkrystallisert seg talemåter. I en tid hvor både bjørn og ulv huserte i et område med husdyr og mennesker utviklet man en del forholdsregler. Grindgang var et av dem. Man satte opp grinder, ganske vide, og der måtte husdyra oppholde seg. Når husdyra hadde beitet det ned i grinda og gjødslet det godt, flyttet man grindene. Dette kaltes å grindgå, riŋŋaid váccehit. I tillegg til at man beskyttet husdyra mot særlig ulv, fikk man dyrket opp store områder slik. Mange stedsnavn viser til dette. Liker over bakken her jeg sitter, dyrket Ereg Ommot opp store områder ved grindgang. Man satte faktisk i de verste tider også vakt ved grindene om natta. Da hadde man ild til hjelp. Man laget seg flere beassespáiddar, neverfakler. En slik fakkel er en stav med tørr never surra godt om den ene enden. Dersom ulven angrep, stakk man fakler i varmen og kastet den ene mot ulveflokken mens man med den andre beskyttet seg sjøl. På de årstidene der husdyra var i grindene hele natten, melket man også der inne. Man tok ikke unødige sjanser. Å gjete buskapen var en annen måte å forholde seg på til rovdyra. Gjeting var stort sett arbeidet til barn og ungdom. Det var faktisk et yrke i datida. I materialet finner jeg også at man reiste bort for å gjete. En informant forteller at hun var på tur heim fra gjeterjobb i Vesterålen. Hun reiste med Dampen. På båten var også Dundor-Heika som hadde vært i Vesterålen på bjørnejakt. På båten skjedde det noe. Dette er en begivenhetsrik historie nettopp siden den knyttet til Dundor-Heikka, men jeg kommer ikke inn på den her. Det er mange fortellinger om bjørnejakt i Vesterålen, men jeg går ikke inn på det heller. Ulven var i den tida både tallrik og nærsøkende. Ulven er jo flokkdyr og har den makt det ligger i ferdes i flokk. Noe som illustrerer hvor nærsøkende og pågående en ulveflokk kunne være, er de forholdsregler folk tok i gammene sine. Om kveldene og nettene søkte ulveflokken gjerne mot gammene, og barn hadde klar beskjed om ikke å gå ut, ikke en gang åpne gammedøra, forteller en informant bosatt i Trøssemark. Enkelte gammedører var ikke helt tette nede mot šielbmá, dørstokken. Vargene søkte da å klore seg fram under døra. De luktet sikkert mat. Datidas dørhengsler var slik at man kunne løfte gammedøra rett opp og av. Informanten husker at mange pleide slå en spiker i dørramma og binde døra ned mot hengslene slik at den ikke lot seg løfte av. En annen informant husker at man pleide ta piggtråd inn i gammen og legge mot glipa mellom škielbmá og døra samt i lohpu. En gang hadde nemlig en ulveflokk fått trykket inn gammedøra. Man måtte gardere seg på alle vis. En tredje informant fortalte at de i deres familie alltid tok øksa med inn i gammen og la den ved døra klar til å hugge i varglabbene dersom vargen skulle prøve å klore seg fram under døra. Jeg går nå over til å prøve å få ned spesielle historier og også tar jeg imot tips.