Ja, hva er nå emnet?

Det er fan tute meg siste dag i Fredensborg før vi reiser heim. Helvet så fort tida går her.


I dag drar vi på de to siste rundene på ABM senteret, og deretter er det å pakke, for i morgen tidlig maser vi i vei til Kastrup. I Oslo skal vi ta ABR sesjonen – bilder og nytt program - før vi søndag reiser heim. Ellers er vi fire hele tida. Her i Fredensborg har Lisbeth vært med. Fra Gardermoen reiser hun heim, og Nasim kommer for å delta på ABR . Vi skal lære de nye øvelsene.


Vi har ikke fartet noe særlig her. Bare den tradisjonelle runden hvor vi følger Øresund mot nord til den går over i Kattegat. Det er en liten tur på ca 5 mil. Ellers har vi en gang, bare en gang, vært inne i Fredensborg sentrum på noe som kan ligne en handletur. Ikke Shopping, for shopping er i min forståelse å gå fra butikk til butikk og enten lete etter noe eller bare gå rundt på tomgang. Våres ærend var jammen ikke tomgang siden vi visste akkurat hva vi skulle gjøre og akkurat hvor vi fikk gjort dette. På biblioteket leverte vi inn noen bøker Lisbeth hadde lånt, pluss at vi fikk kopiert ut en del arbeid til å ta med på flyet. Ellers hadde Lisbeth da hun var i byen, sett noen skjortejakker av den typen pappa er avhengig av og bruker. Hun tok bilder av det klesstativet, og pappa kjøpte seg to slike med mamma sitt kort siden det var julegaver fra henne. Jeg mobiliserte all min motstandskraft for å nekte å få den der rutete greia i julegave. Det krevde så mye energi at deretter mobiliserte jeg all min kraft i å presse oss til å ta en kakepause i byen før vi kjørte heim. Og dere vet dette med øyne og mage. Magen har en tendens til å bli mett før øynene. Min kakebestilling ble gjort etter det øynene ønsket. I tillegg spiste jeg så fort at magen ikke rakk å signalisere at den var full - og etter hvert overfull. Så satt jeg kvalm og elendig og lurte på hvordan jeg skulle få ut noe av det ekle som fylte magen.


Og apropos mage så vet jeg ikke om jeg har mage til å lytte meg gjennom bok fire i Jon Michelets serie om krigsseilerne – en sjøens helt, brennende strender heter den og jeg vil anta det er D-dagen som kommer her. Jeg er allerede så oppbrakt og skamfull over den måten krigsseilerne ble behandlet på etter krigen og like skamfull over at Nortraship-lederne og rederne ble til de grader glorifisert og gullbelagt etter krigen. Derfor sitter jeg her på landsbygda i Nord-Sjælland og lurer på om jeg skal hoppe av denne serien.


Her jeg sitter ser jeg rett mot deler av bagasjen vår. Den står ferdigpakket. Pappa har jammen allerede pakket!!! Bagasjen har en tendens til å bli større på heimtur, så også denne gangen.



Jeg må også her jeg sitter tenke på klær og desslike. Jeg har vanligvis med meg nok klær så jeg kan velge, selv om jeg med årene er blitt litt bedre. Vanligvis er jeg den mest velkledde av oss når vi reiser, men denne gangen er jeg en god nummer to. Lisbeth er som alltid velkledd og har varierte antrekk. Hertingene er på tredjeplass. Jeg er ganske sikker på at de ikke gidder noe annet. Heldigvis er vi to som denne gangen løfter standarden.


Akkurat nå sa Lisbeth at jeg ikke har unnet meg noen ting her, og det er sant, for jeg har bare åpnet lommeboka for en handel på det glutenfrie lille bakeriet samt at jeg skal handle på tax-free på Kastrup. Men nå står frokosten klar og sannsynligvis høres vi ikke før Oslo.

domantrener


PS. Jeg sliter med disse skriveriene fra Markebygda. Nei, sliter er ikke rett ord. Det jeg mener er at jeg driver og pusler sammen biter av informasjon jeg har fra før fra ulike kilder pluss innspill fra sida mi på facebook. Jeg tror jeg er ferdig med emnet om Jonnerovvi. Det ble faktisk noen sider der, flere enn jeg trodde da jeg startet. Emnet om krigen i Markebygda holder jeg åpen og legger inn ny info jeg får på Facebook. Ellers er det emnet rovdyr i Markebygda jeg nå skriver om. Jeg har lagt ut historien om den siste bjørnen i Markebygda selv om jeg ikke er ferdig, Jeg må blant annet finne ut hvem personene er som er nevn. Til det trenger jeg hjelp.


Nå er som sagt frokosten ferdig, og jeg skal lange inn en del før vi drar på ABM.


Hvis Finland er de tusen sjøers land er Danmark de tusen små dammers land. Det er små dammer overalt i alle fall her i Nord-Sjælland. Landet er så flatt at straks det blir en fordypning stor nok samler det seg vann der. Her jeg sitter ser jeg på en slik dam, en slags stunže láddu.