Fra det ene til det andre, skal en...

Fra det ene til det andre skal en fattig stakkar vandre, sa en eller annen. Og rett hadde han i diverse betydninger. Vi er ankommet det stedet hvor vi skal bli i tolv-fjorten dager, Peders Minde i Fredensborg. Ørredfiskeriet hadde ikke hus E ledig. Derfor er vi her: Fra den ene skogen til den andre, skal en byglad person vandre. Vi reiste altså i går til Danmark, og reisen er som en annen person jeg ikke vet hvem er, har sagt: En prosess! Ikke et mål. Dette stemmer for pappa og meg. Ikke for mamma som skulle ønske hun kunne reise som en e-post, et tastetrykk, og så er en framme. Men ikke skjønner jeg hva slags opplevelse det kan være å rase gjennom cyberspace i sekunder før man kommer til målet. Pappa og jeg derimot, som liker den langsomme reisen – om da flyreise kan kalles langsomt, men alt er relativt og må ses i sammenligning med noe annet. Denne gangen har jeg ikke observert noe spesielt på reisen før vi kom til Kastrup. Joda, forresten, jeg kjempet meg til vindusplass hele veien. Det er første gangen. Ellers har jeg sittet som en hamburger klemt mellom hertingene. Nå var det ikke så mye å se fra Evenes om man da ikke skal kalle det å få betrakte tåke fra orkesterplass for noe. Likeså å betrakte regndråpene på tur ned til Gardermoen og på tur opp fra Gardermoen mot Kastrup. På Gardermoen ble gruppen fulltallig for da vi kom til utgangen til Kastrup var Lisbeth der. Så vi var fire som entret flyet. Som nevnt, jeg bøflet meg til vindusplass og håpte jeg skulle få full uttelling når vi landet. Saken var nemlig at en gang vi kom for landing der, svingte kapteinen elegant lavt over Øresund (syntes jeg) så den ene vingen nesten sopte i vannet. Men da hadde jeg dessverre midt-plass. Fanden som jeg ble lurt. Denne gangen var det ingen manøver over Øresund. Til gjengjeld ble det vel litt underholdning da assistansen kom. Jeg har assistanse på flyplasser. En mann som snakket dansk slik jeg vil tippe mine tippoldeforeldre snakket norsk. Hvis jeg får være litt frekk…..så virket det ikke som om han syntes det var topp å dra på oss. Vi startet med rullestol fram til flyplassbilen og nivået av action økte der. Assistansen lurte på om HAN kunne sitte her (for det var dit den samme HAN headet). Men assistenten, jeg kaller ham heretter han, syntes ikke at HAN kunne sitte der. Så HAN sleit seg i vei, brøt seg fram til rullestolen og antok HAN kunne sitte der da. Han mente da at HAN kunne forbli i rullestolen og at noen sprang ved siden av flyplassbilen med HAN i rullestolen. Ting ble enda mer spennende da en kvinne kom ilende til for å hjelpe. Jeg skjønner egentlig ikke hennes plan, men hun også hadde sterke meninger om hva HAN skulle gjøre og hvor HAN skulle sitte. Til slutt brøt hertingene inn og lempet Magne over i et sete i flyplassbilen og av sted bar det med oss. Da hadde først hun som kom til sagt at hun hadde jobbet 20 år i offentlig omsorg så hun visste hvordan HAN skulle ha det. Assistenten prøvde hele tida å bli kvitt oss siden han stadig spurte hvor langt han skulle følge oss. Når han hørte at vi skulle til shuttle-bussen til Hertz, konkluderte han med at han ikke visste hvor det var. Pappa sa at han visste, så assistenten kunne følge på. Det måtte han egentlig, for han ville ha tilbake den rullestolen jeg nå satt i. Og den skulle jeg bruke til shuttle-bussen. Vi og shuttle-bussen kom samtidig til busstoppen, og det ble hastverk med å lempe inn bagasjen pluss oss fire. Gjetter noen på at assistenten hjalp oss? De som sier ja, tar feil. Gjetter noen på om han hadde tid til å vente til jeg var helt ute av rullestolen? De som sier ja tar feil. Han reiv til seg rullestolen i det øyeblikk jeg reiste meg. Men vi kom oss nå om bord og av på Hertz. By the way, bussjåføren spurte hvor vi skulle, og pappa sa Hørtz slik vi har lært det i Skånland. Hørts? sa bussjåføren. Han hadde aldri hørt noen uttale det slik. Han sa hertz nesten som vi sa det før vi lærte at det hette hørtz. Så stompet vi oss i bilen og la i veg mot Fredensborg. Første stopp hos «kineseren» for å spise middag. Så på Super-Bruksen for å handle siden vi kommer til et tomt kjøkken. domantrener