Blogg.
10.11.2010.
Da er rapporten fra Helse Nords utsendte kommet. Den var her da vi kom heim fra USA, men ettersom vi kom heim fulle av gode faglige inntrykk, evalueringer og forklaringer, orket vi ikke åpne den med det samme, for vi antok den ikke akkurat kunne klassifiseres under godt faglig dokum
ent. Vi visste jo at Helse Nord på forhånd hadde sagt at vi ikke fikk støtte mer og at de ville ha en rapport og evaluering av treninga her (som grunnlag for avslag). Så sendte Helse Nord sine folk for å lage den evalueringa.
Bukken og havresekken, heter det på godt norsk.
I tillegg er det slik at de som kom for å gjøre denne evalueringa var fra hab. teamet som før min domantrening var veiledere i mitt tilbud.
Enda en gang bukken og havresekken.
Dersom de sa noe var bra nå, hadde de samtidig sagt noe om ting den gang de sjøl drev butikken.
Derfor hadde vi ingen forventninger til rapporten.
I rapporten støttet de seg til tidligere rapporter skrevet av deres kolleger som også er ansatt i og lønnet i samme system og med Helse Nord som overordnet. I rapporten påpekte de for eksempel som negativt at jeg gikk midt på veien fra huset her da jeg gikk ut. Selvsagt skjedde ikke slike uhumskheter før. Da satt jeg ryddig og sammenkrøket i rullestolen. De påpekte også som negativt at jeg sølte når jeg spiste alene og at ting ikke var så ordentlig som under deres regime da min jobb var å gape til en ensidig sukker- og glutendiett. De fant det ubehagelig negativt at de ikke fikk, mot mitt ønske, være med på do og observere meg skite og tisse. De hadde jo sjøl et supert doprogram da de drev som besto av at jeg en gang for dag satt på dolokket med klærne på og at mine foreldre skulle slippe å plages med min da steinharde mage. Heimesykepleien skulle bruke slanger en gang i uke ved krise, og krise var det nesten jevnt. Det hørte ikke med i deres veiledning at steinhard mage i en uke var ondt for meg. De anbefalte også orofacial massasje som jeg har hatt i treninga etter deres tid – Tone kom og lærte oss det, Sigrid lånte oss en DVD - og naturlig nok hadde jeg ikke det hadde da de drev.
Det interessante og etiske her er hvorfor de ikke foreslo det inn i mitt tilbud da de sjøl veiledet. Var det ikke viktig for meg da?
Likeledes påpekte de at jeg burde ha spesialtilpassede innleggssåler. God ide. Jeg har hatt fra jeg var sju år takket være kommunale fysioterapeuter.
Slik kan jeg fortsette. Alt jeg gjør i dag var uansett negativt uten at man trakk sammenligninger til egen driftstid.
De surket litt over at situasjonen ble ubekvem for dem. Ubehagelig. Naturligvis forventet jeg ikke av disse fagfolka at de syntes dette kunne være ubekvemt for meg eller foreldrene mine, noe de da heller ikke syntes ifølge rapporten. Totalt var de to siste, inklusive en samtale med meg her i sofakroken, hos oss to knappe timer.
Hvis jeg skal dra noen hovedkonklusjon av den, må den bli omtrent slik:
Vi kan absolutt ikke like at noen kan og gjør noe vi ikke kan. Derfor vil vi anbefale en internering i vårt system.
Jeg sier bare: Synd Norge ikke kan sende ulydige intelligente mennesker som stiller spørsmålstegn ved sider av regimet, til arbeidsleirer på tundraen. Det hadde nok vært en passende straff. Nå blir straffen mildere; null støtte fra Helse Nord.
Egentlig ganske interessant med internering på tundraen, interessant når man kan sitte i sofaen med 20 °C inne mens kulda herjer ute. Antar det ville vært noe ganske annet i en slik leir. Og hva skulle vi kunne brukes til der, må jeg virkelig spørre meg sjøl. Jeg antar jeg ikke kan slite sofaen, og anna sliting duger jeg ikke til. Som Aleksandr Solzjenitsyn kunne jeg nok skrive i smug, men Solzjenitsyn hadde det enklere. Han trengte ingen fasilitator. Det ville blitt atskillig vanskeligere for meg. Og ville verden tro meg hvis jeg klarte lure ut noen skrift?
romanitrener
Men da legger jeg dem bak meg, og så ses vi om ett år, antar jeg.
22.11.2010.
Blogg.
Oslo er som det nesten alltid er når vi er her, en by med murhus, og iblant raser vind og frost mellom husa, som i dag. Fans kaldt da vi gikk til Sentrum politistasjon for å melde tyveri av laptopen min og videokameraet. Vi kom til hotellet, satte inn bagasjen og gikk for å spise. Om kvelden oppdaget vi at laptopen ikke var i ryggsekken og videokameraet i kofferten. Senere erfarte vi at ABR-folka – som ikke ville kjøpe tobakk her i Norge og hadde bunkret i Belgia – var blitt frastjålet lageret. Dagen etter satt vi i stor ro på rommet uten TV eller anna som signaliserte at vi var inne da noen låste seg inn, sa ”sorry” og forsvant. Fyren hadde ytterjakke og lue.
Dette hotellet er billig til å være så sentralt, og de holder prisene nede på ulike vis. Blant annet er frokosten en pose satt utafor døra ½ 7. Jeg vil tro de sparer mye på å ikke drive et kjøkken. Ellers vil jeg tro de sparer på vakthold og anna personale. Det virker ikke overbemannet akkurat. Men det er av null betydning så lenge ting er ok. Med unntak av at tyv / tyver / tyveribande som ferdes med universalnøkkel, er ting ok.
Om noen små kvarterer skal vi på nytt ABR-program. I går hadde vi evaluering med selveste hr. Leonid, og den evalueringa er jeg fornøyd med. ABR går på strukturer i kroppen, ikke funksjoner.
Dette hotellet har noe jeg ikke har opplevd andre steder. Har man lite vakt inne, har man en spesiell vakt uten vindus. Vi har satt en del mat på bordet ved et buevindu. Dette hotellet har ikke barskap / kjøleskap, og i morges da vi ordnet med frokosten, satt ei måse på vindusutspringet og så bedende på oss. Vedvarende bedende., og den flyttet seg ikke. Hvem klarer spise når noen sitter stille og naudber om mat? Til slutt åpnet vi vinduet og satte ut brød til den på utspringet. Deretter spiste vi alle. Jeg hørte det ikke, men kan nesten, bare nesten, sverge på at den rapet og klappet seg på magen før den forlot.
Før vi dro heimefra, fikk vi telefon om at habilitetsavdelingen i Tromsø tilbakebetaler den fakturasummen vi betalte for deres uinviterte besøk her i august, et besøk som ble kalt behandling i Tromsø. Fan heller, sier jeg bare, for jeg har enda ikke fått sendt faktura til Finland på min behandlingsreise gjennom der, og da får jeg heller ikke sjansen til å se hva som der ville komme ut av en slik faktura med feilaktige opplysninger. Hos oss ble resultatet at vi skrev og etterspurte hvilken behandling vi hadde hatt i Tromsø samtidig som vi her i Borksogen tok mot noen av dem. Jeg antar at det er svar nok at pengene tilbakebetales. Det er ikke summen som er vesentlig, men det at man som et statlig organ mener seg berettiget til å handle slik.
Når vi er på ABR, treffer vi andre som driver intensiv rehabilitering, og fellesnevner for oss er at de statslønte hab.team som sitter på diverse sykehus stort sett er som de jeg har truffet. Man vil absolutt ikke ha noe av at folk tenker sjøl og orienterer seg andre habiliteringstilbud. Intet hadde vel vært mer ok om enn at hab.team gikk foran og viste faglig vei og slik trekke en utvikling framover i stedet for å gå bak og bremse.
25.11.2010.
Blogg.
Sånn går no dagan.
Før vi reiste til Oslo på ABR fikk jeg vite at jeg er en av fem samiske forfattere som oversettes til fransk til den europeiske litteraturfestivalen i Paris i mars. Fire av mine noveller blir oversatt. Det er en ære å være en av fem. Jeg tviler på at vi reiser til Paris til den festivalen. Men likevel.
27.11.2010.
Blogg.
I går gikk dokumentaren om domantrening på østerrisk TV. I dag fant jeg venneforespørsler fra Østerrike på Facebook. Slik var det også da den gikk på Island og i Sverige. Den skal gå to ganger til i Østerrike. Onsdag går den i Sveits.
Aldri hadde jeg trodd der jeg satt og dagdrømte i dagsentersofaen og mine dagdrømmer var vidløftige som dagdrømmer kan være – aldri hadde jeg trodd at jeg seks år senere skulle presenteres på andre lands TV-kanaler som noe med positivt fortegn. Jeg var vel ikke akkurat regnet som den skarpeste kniven i skuffen om jeg i det hele tatt var regnet som noen kniv i skuffen.
