mandag 30. august 2010

Blogg

27.08.2010

Gratulerer meg sjøl med dagen i dag her jeg sitter på venterommet og er rødstripet diverse steder eter Berit Annes fysio-vakuum-behandling. Fy fasan. Dent er en tøff og smertefull sak, min i mine lyse, gode øyeblikk synes jeg jeg er heldig spm får være med på den. Jo da, jada, jeg har valgt å være med. Pappa og mamma går her, og da hiver jeg meg på. Sånn er det bare. Nå er pappa inne og behandles. Så er det mamma.

Passelig høvelig å ha fysio-vakuum på bursdagen, for etter den runden trenger vi alle sove litt.

Jeg stod opp i morges til sms-er og gaver. Wow! Jeg nevner ikke navn- noen hadde strikket et nydelig lilla skjerf. Av noen, jeg never ikke navn, fikk jeg en lydbok vedkommende sjøl gjerne ville høre og fremdeles none, navn ikke nevnt, hadde skrevet et kort med at gaven fikk jeg kanskje i USA om jeg fant noe der.

Trettheta siger nå på etter behandlinga.

I morgen er det Tårstaddag. Yes!


Erikstad søndag 30.08.10

Da er vi nettopp kommet inn etter flere timer på havet vi er på hytta her). Her fantes ikke antydning til bringebær – som vi skulle plukke – så mamma og jeg gikk glad og fornøyd tilbake til sengene i morges, og mens vi sov, plukket pappa og Eset kråkebær. Så var det så uviselig – syntes jeg da vi spiste en meget sein forkost – at havet lå blank og stille og båten lå ute. Alle kan tenke seg hvordan det gikk. Jeg var en ussel stemme for å forbli på landjorda! Eset, luringen, stemte ikke. Har noen hørt at romanifolket maser bortetter havflata? I alle fall ikke jeg. Men på havet endte vi.

Det er 6 år siden sist.

Den gang hadde vi fullt utstyr til slike ekspedisjoner. Det hadde vi nå også, men kunne ikke helt huske hvor.

Den gang hadde vi fiskeredskaper engros og pleide fylle fryseren i kjelleren her med fisk i størrelse fra kattefisk og oppover. Nå hadde vi også fiskeredskap, men i løpet av de 6 åra hadde diverse ongler rustet. Vi satset på at fisken ikke brydde seg om det, men var ivrig etter å bite på siden vi nå endelig var her. Vi regnet med at de stod i havet og slo finnene sammen i pur glede over at det.

Båten lå som sagt ute, takket være Sondre. Etter at vi møysommelig var kommet oss opp i den – diverse ledd var blitt stivere på disse seks åra – hørte jeg det skvalpe i støvlene til mamma. Man skal man på havet, skal man på havet. Sånn var det bare!

Det store antiklimaks kom fort. Fisken beit ikke med ett unntak, men det skal jeg komme tilbake til senere. Men der fisken var lunken eller helt fraværende, var havbunnen desto mer ivrig og nærværende. Den hevet seg opp, gapte til og beit til seg to sluker. Og dett var dett! Da var vi delvis handlingslammet.

Men før det, før havbunnen beit seg fast i slukene, hadde jeg dagens eneste fisk på kroken, eller fisk og fisk, etter størrelsen tror jeg helst det var en kobbe eller noe slikt. Da jeg – ok med hjelp av mamma - hadde fått buksert den nesten over ripa, nektet hun å være med på siste del, - inn i båten med fangsten - før bilde var tatt, og mens pappa lette fram kamera, vrengte fangsten leppene til et grin, sprettet og hoppet av. Og dett var dett! Den forsvant i dypet.

Aldri tror jeg et så stort vesen, fisk eller hva det nå enn var, har sittet på en ussel ongel i munningen mot Vestfjorden. Aldri! Og du skulle sett den! Det glinset, hva det nå enn var, skjell eller noe annet, og mat ville det ha vært i lange tider. Jeg tipper 30 – 40 kg og slår ikke av et gram. Fangsten mener jeg var 1 ½ meter lang og slår ikke av en centimeter! Ikke engang for kjentfolk.

Nå forstår jeg dikterens ord om ”evig eies kun det tapte”. Den fisken vil jeg eie evig, og den skal vokse som annen tapt fangst gjerne gjør.

Men nå gjør vi oss klar til å dra heim. En begivenhetsrik helg er over.

romaniterner

torsdag 26. august 2010

Mannen med ljåen

Mannen med ljåen

Langs grøftekantene vokste de vakreste vekster, vakrere enn andre steder. De blomstret i avgassene fra bilene. De tok til seg kullos og dannet det til oksygen. Derfor var veikantens dufter de beste, de vakreste, de reneste.

Mange betraktet veikantens blomsterflor, betraktet den rikdommen som der bredte seg ut foran enhver som passerte. Mange hadde prøvd å flytte med seg planter med store jordklumper rundt og plantet dette i deres private hager, ved husvegger, i altankasser eller der man ønsket seg et blomsterflor. Man plantene, om de da trivdes (overlevde), ga ikke samme overveldende flor som i veikanten. De ble puslete og uanselige om de enn ble gjødslet og stelt med. Likevel fortsatte man å hente planter langs veikanten, omplante dem, gjødsle og stelle dem – for så å se dem famle på alle vis.

Bare en hentet aldri planter der. Bare en nøyde seg med å ferdes langs veien og nyte plantene der. Han gikk til plantene og prøvde aldri å flytte plantene til seg. Han nøt plantene og gikk oftere og oftere dit. Med avsky så han alle hull etter planter som var gravd opp og flyttet. Vandalismen gjorde ham rasende, og han vemtes over det han så.

Snart fant han det nødvendig å være ved veikanten så ofte som mulig. Når han var der, grov ingen opp planter. Men var han borte omså bare for noen timer, så han nye hull i blomsterdekket. Han antok at de samme menneskene hentet planter flere ganger, sannsynligvis fordi de ikke lyktes tidligere med å få de andre de hadde tatt til å trives. Neste gang tok de en større jordklump og flere planter – sånn for sikkerhets skyld – antok han.

Snart hadde han nesten flyttet til veikanten og var som plantevakt å regne, så ofte var han der. Likevel, i hans fravær var det stadig nye hull i plantedekket. Det var som om planterøverne lå i skjul og ventet på at han skulle måtte forlate, og så stormet de fram og rev med seg planter. Enhver kan tenke seg hvordan det blir når kan i hastverk sla rine noe med seg, og særlig slike ting som planter på rot. Man ødelegger mer enn det man tar med seg.

Plantervokteren ble etter hvert ganske fortvilt. Hans nærvær syntes ikke å hjelpe. En dag hadde han flyttet dit og bosatt seg i en campingvogn like ved. Fra den kunne han følge med i det som skjedde. Men plantevokteren måtte iblant sove, og som om man hadde en detektor som varslet søvn i campingvogna, listet planterøverne seg ut av skogen, tok sitt og vel så det og stormet tilbake med fangsten. Det skal ikke store fantasien til for å skjønne at vokteren etter hvert nærmet seg en grense for hva han kunjen akseptere og tåle.

En dag var den grensen overskredet. Da hadde store nye hull kommet i plantedekket, stygge hull, og røttene til plantene ved siden av hullene var skadet.

Den dagen, mens han satt ved veikanten og var fortvilt og villig til å gjøre hva som helst, fikk han besøk av en mann som bar en ljå over aksla. Vokteren sprang opp. Skulle denne ljåmannen høste med seg hele blomsterdekket? Men mannen med ljåen smilte avvæpnende, og vokteren roet seg. Ljåmannen var forresten for elegant kledt til å være slåttekar eller planteraner, og skoa syntes ikke være egnet til å ferdes på annet enn gulv. Han betraktet ljåmannen avvæpnende. Denne smilte:

- Jeg har lenge vært en observatør til det som skjer her, og jeg har sett din smerte over planterøveriet. Jeg er her for må gi deg et tilbud som jeg tror etter hvert vil få røveriet til å avta eller kanskje helt komme bort.

Vokteren ventet. Han hadde egentlig ingen forventninger til at noe kunne hjelpe, men han lyttet. Mannen med ljåen fortsatte:

- Jeg tilbyr en avtale omliv for liv, plante for planterøver. Den som røver en plante her, er samtidig min og vil forsvinne herfra.

Vokteren så skeptisk på ham, men sa enda ikke noe. Ljåmannen betraktet avventende vokteren. Til slutt måtte vokteren mæle enda han ikke visste hva å mæle om. Han sa:

- Og hvordan gjør du dette?

Det var det eneste han kom på å si.

- Jeg gjør ikke noe før du har satt opp store skilt hvor du forteller om meg og at jeg tar liv for liv. Da setter jeg ljåen min her. Deretter kan du sitte i campingvogna di i noen uker. Så kan du forlate og iblant se innom at advarslene enda står her – noe de nok gjør.

Ganske raskt hadde vokteren satt opp nødvendige skilt, og fra campingvogna satt han og holdt utkikk. Det gikk noen dager, så listet noen seg fram fra skogen, så skiltet, leste det og syntes ikke å bry seg om det. Kroppsholdningen viste i alle fall ingen frykt. De satte i gang med å grave opp byttet. På tur tilbake mot skogen snublet den ene mot ljåen. Han falt og reiste seg ikke mer. Den andre skvatt og la til å løpe mot skogen. I skogsbrynet snublet han over ljåen. Heller ikke han reiste seg mer.

Flere ganger så vokteren slike ting skje. Til slutt kom ingen for å røve planter. Etter noen uker forlot han med campingvogna sin og vendte bare tilbake nu og da for å se at skiltet med advarselen om liv for liv var intakt. Det var det. Annet hadde han ikke ventet.

Siden hans tanker og krefter nå ikke dreide seg om å beskytte veikantens planter, begynte han å undres på hvorfra og hvorfor. Hvorfra kom disse plantene i denne spesielle veikanten, de som blomstret på avgasser fra folk.? Hva gjorde dem så spesielle?

En dag da han kom på et av sine mer sjeldne visiter for å se til ve4ikantens blomster, fant han en fremmed der, en som ikke syntes å være noen planterøver. Tvert om lignet han mer på en gartner der han ruslet rundt, så til hver enkelt plante og syntes å prate med hver eneste vekst. Vokteren stoppet forundret og betraktet den fremmede. Den fremmede smilte:

- Jeg vil takke deg for du så modig og uselvisk har passet på min hage. Jeg har sett ditt slit og din bekymring. Nå vil jeg be deg velge hva som helst, og jeg vil oppfylle ditt ønske.

Vokteren nølte ikke.

- Da vil jeg være en blomst i din hage, sa han. jeg lenges alltid mot den, men tilhører den ikke. Nå ber jeg om å få tilhøre den!

Vårherre tok nødvendige grep. En ny blomst vokste i hans hage.

onsdag 25. august 2010

I nøden spiste selv Fanden fluer

I nøden spiste selv Fanden fluer

Jeg leste aldri bøker. Hvorfor skulle jeg det? Sitte og gurpe i meg det andre hadde gurpet ut? Nei, det var ikke noe for meg. Jeg leste av prinsipp aldri noe andre hadde rotet sammen verken i bøker eller i andre media. Jeg levde perfekt uten det. Det andre ville bare være en plage, noe som tok av plass i min hverdag, og siden jeg var uhyre fornøyd med min hverdag, så jeg ingen grunn til å fylle den med dette maset jeg iblant kunne høre andre fylle det med; nød, elendighet, ferieopplegg, slanking, helseråd, you name it.

Jeg trakk meg tilbake straks jeg hørte slike ting. Hva skulle jeg med det? Jeg hadde nok. Jeg var fornøyd. Sånn var det, sånn hadde det vært og sånn skulle det forbli.

Av samme grunn skrev jeg aldri noe, ikke et brev, ikke en beskjed, ikke en huskelapp. Jeg anså det skrevne ord som verdiløst, totalt verdiløst. Jeg kunne skrive, det visste jeg. Jeg visste ikke når jeg hadde lært det og når jeg sist brukte det. Men skrive kunne jeg selv om jeg ikke kunne huske å ha skrevet noe i det hele tatt. Jeg hadde like stor aversjon mot å skrive som mot å lese.

Jeg hadde mitt domene, mitt geografiske domene, og jeg trivdes der. Jeg stelte med mitt og hadde det bra. Det var når jeg nå og da måtte utafor det at jeg fikk noe annet rett i fleisen, men da trakkk jeg meg skyndsomt tilbake til mitt.

Slik hadde jeg gjort i så mange år at jeg ikke husket noe annet. Jeg husket ikke engang om jeg hadde bodd andre steder enn her, og om jeg noen gang hadde bodd sammen med andre. Teoretisk sett måtte jeg ha gjort det, og en gang måtte jeg ha skaffet meg den kunnskapen jeg hadde om ting jeg ikke hadde opplevd i mitrt domene. Men når, - det visste jeg ikke, og vanligvis brydde det meg en døyt bak øret. Vanligvis. Uhyre sjelden hendte det at jeg falt i funderinger over hvor jeg hadde fått denne kunnskapen, hvorfor jeg ikke husket det og hvorfor livet mitt syntes å begynne her i mitt domene uten noen fortid. Det undret meg iblant, men bare iblant. Vanlligvis var det som sagt noe jeg ga en god døyt bak øret.

En dag fikk jeg besøk i mitt domene. Akkurat det ble mer og mer uvanlig ettersom jeg ikke var gjestfri eller ga noen signaler om at gjester var velkomne. Men nå fikk jeg altså besøk. Jeg så vedkommende på lang avstand og visste at også jeg var obeservert der jeg satt på hoggestabben og hvilte. Det hadde ingen hensikt å stikke av og late som om jeg ikke var heime.

Gjesten hilste på normalt vis. Jeg skulte avventende uten å svare. Hva skulle jeg svare? Helvete heller, her satt jeg fredelig i mitt domene og ble uroet og nedrent. Jeg svarte ikke. Det var taust fra hoggestabben. Gjesten min sa ikke noe etter hilsinga. Han ventet gjensvar fra meg. Jeg svarte ikke. Jeg visste ballen lå oss meg, men der hadde den ligget før, og jeg hadde lagt den død. Det var det generelle.

Denne gjesten dro ikke selv om han måtte se for seg den døde ballen og vite at jeg ikke spilte med. Han stod. Han satte seg ikke noen steder. Han forlot ikke. Han stod.

Det var den seigeste, staeste og mest tause ubudne gjesten jeg hadde harr her i mitt domene. Jeg hadde bare hatt ubudne gjester, og denne var særlig ubuden. Særlig. En aura av ubuden.

Jeg visste han skulle si noe jeg ikke ville høre, ikke like å høre, Jeg grudde meg. Dette var ikke en tilfeldig ubuden og uvelkommen gjest. Han hadde et ærende, et påbud, og jeg ante at det påbudet var sterkere enn meg – selv om jeg var sterkere her i mitt domene..

Det ble kveld. Det var blitt mørkt. Da hadde jeg imens kvistet en del av den vinterveden jeg trengte, stablet og ryddet bort rusk og rask om hoggestabben. Jeg forlot gjesten ute og gikk inn for å spise og gjøre meg klar for natta. Jeg kunne se gjesten ute. Nå satt han. Han satt på hoggestabben.

Jeg la meg. Gjesten satt på hoggestabben. Jeg måtte opp om natta. Gjesten satt på hoggestabben. Jeg stod opp. Han satt der.

Og jeg, jeg hadde vinterveden å prekvere, og der jeg skulle jobbe, der satt han. Han reiste seg ikke når jeg kom ut.

Jeg fikk ikke gjort noe i tida framover. Uansett hva jeg skulle gjøre, så satt han der og betraktet meg. I øynene lå et påbud jeg ikke skjønte. En dag satt han ved siden av senga da jeg våknet.

Jeg ble etter hvert søvnløs. Gjesten satt der jeg sov, satt der jeg arbeidet og satt der jeg satt. Og øynene, øynene hvilte på meg hele tida. Faktisk ble det slik at jeg etter hvert tvilte på at han hadde en stemme, selv om jeg da visseligen hadde hørt ham hilse da han kom, en hilsen jeg vane tro ikke besvarte.

Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hadde prøvd å overse ham, late som om han ikke var der, være slik jeg ville vært om ingen var der. Intet drev ham bort. Jeg derimot følte meg drevet fra mine skanser, og mitt beskyttelsesystem smuldret bort til jeg en dag var ribbet inntil nevrene. Da skrek jeg til ham og bad ham fortelle hva han ville meg. Han så på meg som om jeg besvarte hans hilsen da han kom og sa:

- Du skal skrive en bok mens jeg er her.

Så satt jeg og skrev. Jeg visste jo at jeg kunne skrive. Jeg skrev, og jeg visste ikke hva jeg skrev. Jeg lot penna løpe, løpe og løpe til jeg en dag leverte gjesten min et manus. Tittelen stod på første side:

I nøden spiste Fanden fluer.

Jeg betraktet boken i hendene på gjesten min. I nøden spiste Fanden fluer.

Jeg snappet manus tilbake. Jeg kunne jo lese, som sagt, og selv om jeg ville ha den ubudne gjesten unna, var jeg plutselig nysgjerrig på hva jeg hadde skrevet. Jeg ville lese det før han forsvant med det.

I Fandens rike var det krigstilstand. Landet ble oversvømmet av en insektsverm, tette og svarte insektskyer drev innover riket og var innbyggerne til en pest og en plage. Fanden tok det fandenivoldsk. Hans forsvarsverk var godt, men det inkluderte ikke forsvar mot insektangrep. Det inkluderte forsvar mot bakteriell krigsføring. Men mot insekter…? Og var dette et angrep? Fandens forsvarsteknologer og insektiologer var satt i høyeste alarmberedskap. Hele riket ble preget av dette. Fanden sjøl gikk i dybden av saken. Han lot sine fagfolk ta seg av konsekvensene. Sjøl ville han sjekke årsakene til denne insektsvermen. Fanden anslo den å komme fra et annet rike, fra et av de utenforstående riker.

Han fulgte svermens bane (tilbake i svermens fotspor). Og riktignok, de strømmet inn fra det riket der Fluenes Herre rådde. Fanden var ikke overrasket. Fluenes Herre styrte sitt rike med pesticider, og Fanden hadde mang en gang forundret seg over denne styreformen, men han hadde aldri lagt ord til saken. Han ordet seg ikke om saker som ikke angikk ham. Men riket til Fluenes Herre var et av de få riker han ikke besøkte i armanidress og håndsydde sko for å headhunte folk. Men nå gjorde han det. Iført sitt headhuntekostyme infiltrerte han den harde kjerne av insektmiljøet og headhuntet med seg den som kunne minst, og som gjerne ville beholde insekter.

Det gikk med ham som med andre som krysset grensen inn til Fandens rike. Han skiftet fortegn. Nå ble han den mest kunnskapsrike på innsekter, og han ville absolutt ikke ha de krekene i sin nærhet. Ganske så raskt hadde han en snuoperasjon på plass, og langsomt dreide insektsvermen av og vendte tilbake til riket til Fluenes Herre.

Språknemnda i Fandens rike hadde snart flere talemåter omkring denne situasjonen på bordet til normering. Det var i Fandens rike som i de fleste demokratiske riker med slike saker. Man brukte det språket man brukte og ga seg en god dag mann – økseskaft i hva språknemnda stelte med og vedtok. Derfor visste ikke innbyggerne hva som kom ut av de lange møter og drøftinger i språknemnda, og da den samme nemnda endelig kom til et vedtak, var språkblomstene allerede så faste og innarbeidede at nemndas forslag og vedtak syntes arkaiske. For så vidt ikke noe uvanlig da folket vanligvis er far ahead of fagfolk i mange henseender. I alle fall gjaldt det språknemnda i Fandens rike som langsomt fingret seg fram til et resultat.

Som sagt, det sprang ut beskrivende talemåter omkring hendingene med fluesvermen, og noen av dem angikk Fanden og hvordan han taklet situasjonen. Fluesvermen gjorde at Fanden måtte ut og headhunte i riket til Fluenes Herre, noe han ellers ikke hadde tenkt seg å gjøre. Som alle vet kan noen talemåter gå gjennom ulike stadier, og det finnes ulike varianter av dem for en til slutt sementeres som den rådende. Så også med denne som kombinerte ordene Fanden – nød – fluer. I nøden spiste selv Fanden fluer ble den litt ertende talemåten når man skulle omtale at noen måtte gjøre noe uønsket når nøden tvang en. Fanden selv bare smilte overbærende. Han var en laidback leder og som sådan satte han pris på en språkvekst han visste egentlig kom av respekt for ham og hans lederskap.

Han grøsset ved tanken på riket til Fluenes Herre og pesticidstyresettet. Lite visste han da at han enda en gang måtte iføre seg armanidress og håndsydde sko og dra på headhunting til dette riket. Men det er en annen situasjon, og som sådan en annen historie.

onsdag 18. august 2010

Et rent helvete

Et rent helvete.

Det ble en helvetes pine, helhvetes mener jeg, en helhvetes pine å sitte ved de resorter som hadde utsikt mot mine tidligere hveteområder og se en helhvetes gjeng herje på åkrene. For så vidt en dyktig, men like fullt en helhvetes gjeng. Og grensene, grensen var ikke å passere for meg fysisk, bare å se og lide.Jeg tror jeg må være den eneste som daglig kan se inn i helhvete, det som nå lå under en annens jurisdiksjon. Det hørte inn under Fandens rike, visste jeg nå.

Etter hvert skygget jeg de resorter der jeg kunne se mitt tidligere hveteland. Det ble et rent helhvete å observere det og slett ikke det kicket jeg forventet da jeg avhendet de store hveteomrdene mine. Iblant kunne jeg se kjøperen gå rundt og inspisere, avslappet og fans til kar i t-skjorte og shorts og med sandaler. Han så ikke i min retning.

Nei, handle med han Tykje, han Gam-Erik eller Fanden - han hadde mange aliaser, jeg kjente neppe alle - det skulle man vakte seg for. Jeg hadde lært min lekse. Ikke noe kick.

Et rent helhvete!

mandag 16. august 2010

Helvete

 

 

Helvete

Jeg satt alene i min store hveteåker og beundret de modne aksene. Vel, jeg beundret ikke alle, og jeg satt egentlig ikke i hveteåkeren. Jeg satt i en fluktstol i utkanten av den. Vel jeg satt egentlig ikke, jeg lå henslengt der, og vel, jeg var ikke alene heller. Jeg halvlå ved et svømmerbasseng og betraktet mine duvende hveteåkre. Vel, jeg betraktet ikke alt. Det ville være helt umulig om jeg så red i dagevis. Jeg eide hele området fra hav til hav og hadde hveteproduksjon over det hele. Vel, jeg eide egentlig ikke fra hav til hav, men fra hav til fjord, og det var ikke et lite område. Vel, jeg hadde ikke hvete over det hele. Det fantes noen fjellkjeder og innsjøer som tok av plass. Men den plassen hadde jeg utnyttet godt på annet vis. Vel, godt og godt. Jeg drev litt gruvedrift og turistanlegg ved innsjøene, rimelig smått. Ikke stort. Vel, stort nok til at hvert foretak alene kunne gjøre meg til millionær. Vel, millionær og millionær. Milliardær er vel en mer korrekt betegnelse. Jeg sultet ikke, uansett om jeg ikke hadde drevet noen geskjeft og ikke hadde noen inntekter og levde et luksuriøst liv, ville jeg kunne leve i de uendelige menneskealdre på det jeg hadde.

Jeg lente med tilbake ved bassenget. Vel, basseng og basseng. Det var en av de kunstige innsjøene jeg hadde anlagt her og der for mitt private bruk. Jeg måtte iblant trekke meg tilbake og slappe av. Vel, iblant og iblant. Jeg slappet alltid av. Geskjeften drev seg sjøl. Mitt navn var nok til å holde alle hjulene i gang, og millionene rullet inn samtidig med hjulene.

Jeg var en rik mann. Og kunne unne meg alt penger – og mitt ry – kunne skaffe meg. Vel ry og ry. La oss heller si rykte. Jeg arbeidet ikke og nøt livet ved mine private resorter rundt om på kloden. Vel, nøt og nøt. Jeg kjedet meg mer og mer med årene. Ingen fornøyelse var meg ny, ingen opplevelse heller. Alt var et langt gjesp.

Det var derfor jeg halvt lå ved bassenget, vel, den kunstige innsjøen, og betraktet hveteåkrene som bredte seg foran øynene mine. Jeg ville begynne å selge deler av geskjeften. Ikke fordi jeg trengte det, men fordi det å selge var noe helt nytt, noe jeg ikke hadde gjort før. Jeg hadde bare økt og økt, ikke avgitt deler av den. det ville gi meg et lite kick i min hverdag ved resortene, håpte jeg, å vite at deler av geskjeften var utenfor min kontroll.

Jeg ville ta hveteåkrene og selge dem ut – som en start. Så ville jeg se hva det kunne gi meg av opplevelse. Jeg trengte et kick, og det var forsøket verd å avhende all hveteland.

Derfor satt jeg ved bassenget, og vel, jeg var ikke alene. Jeg hadde en gjest. En velkledd mann i armanidress og håndsydde sko satt avslappet i en annen stol. Han var kommet for å avslutte kjøpet. Jeg visste lite eller ingenting om ham. Jeg ville lett kunne skaffe meg de opplysningene, men brydde meg ikke De holdt med de opplysningene jeg hadde fått innhentet. Fyren kunne betale for seg.

Handelen hadde lenge gått mellom våre advokater. Siden dette var første gang jeg solgte unna noe, ville jeg undertegne sluttdokumentet her. Derfor satt vi her.

Avtalen var undertegnet. Salget i orden. Kun for høflighet spurte jeg ham hva han ville gjøre med området, om han trengte det til noe spesielt. Han smilte fandenivoldsk. Så sa han sakte:

Jeg vil opprettholde produksjonen. I mitt rike trenger man mat. Jeg vil flytte grensene for mitt rike slik at hveten kommer innafor det. Jeg vil også gi dette området et nytt navn, og under det navnet vil området inngå i mitt rike.

Jeg var lamslått. Jeg hadde fått det kicket jeg ønsket, om ikke akkurat slik jeg planla det. Flytte grensene? La hele hveteområdet inngå i hans rike?

Jeg innså at jeg var lurt. Aldri hadde jeg tenkt at området skulle falle inn under en annen jurisdiksjon. Men jeg visste jeg var slått. Vel, slått og slått. Jeg hadde nok igjen.

Hva vil da området hete i ditt rike? sa jeg kun for å være høflig.

Han lo og betraktet et hveteaks han holdt i handa.

Jeg gir det navn etter dette, sa han og plukket av et hvetekorn. Hel hvete, skal det hete. Helhvete.

 

 

 

 

lørdag 14. august 2010

Fanden og hans oldemor

Fanden og hans oldemor

Mange ganger har jeg undret meg, der jeg travet rundt i Fandens rike og gjorde mitt dagsverk og ellers gikk rundt og spekulerte og undret meg. Jeg var i fandens rike blitt en undrer og en spekulerer, noe helt annet enn jeg var før jeg kom til Fandens rike. Da tok jeg alt for gitt og lot andre stå for det jeg mente var de unødvendige spekulasjoner og undringer. Jeg passet mitt, og dette inngikk ikke i prosjektet å passe mitt. Jeg trivdes med det og syntes absolutt ikke om unødvendig snoking, en snoking som iblant ble kalt forsking, iblant bare snoking.

Men her i Fandens rike var jeg nysgjerrig og undersøkende. Du kan si jeg på en måte passet mitt her også, det vil si, jeg gjorde min daglige dont. Noe annet var uhørt her i Fandens rike. Her gjorde alle sin dont. Men når min dont var gjort, tok jeg fatt på mine studier av alt og alle her. Ingen slapp unna mine observasjoner, og jeg følte en intens glede over all den kunnskapen jeg samlet om ditt og datt og alt og ingenting. Etter hvert var det slik at det jeg ikke visste om personer og hendinger i Fandens rike, var det kun Fanden som visste, antok jeg. Rimelig nok hadde han bedre oversikt enn meg, antok jeg, og akkurat det plaget meg en del, men det passet jeg nøye på å ikke vise. Jeg tvilte på at Fanden ville sette pris på det, og de andre beboerne ville gotte seg over det at jeg ikke visste alt og at jeg irriterte meg over det Fanden visste som jeg ikke visste. De var allerede litt på høgget i forhold til meg siden jeg visste alt som gikk å vite om dem.

Det vil si, jeg som alle andre visste temmelig lite om Fanden. Han styrte sitt rike med struktur og plan, han avgjorde alt og hadde full oversikt over alt og alle i hans rike. Men hvem var han egentlig som person? Hvor kom han fra? Hvordan og når oppstod hans rike?

Etter hvert som det ikke var noe mer å grave fram og ut om de andre, ble disse spørsmåla det eneste jeg tenkte på. Hvem var han, denne sjefen vår, hvor hadde han sine røtter, hvem var hans foreldre, når og hvordan ble hans rike opprettet? Hadde han barn? Hvem ville overta riket etter ham? Jeg antok han ville dø, han som andre. Man døde i Fandens rike som man døde i andre riker jeg kjente til. Fanden ville dø, han også, antok jeg. Og hva da? Var det noe som tilsa at han var udødelig? Jeg gransket ham alltid nøye for å se etter tegn på aldring.Jeg var aldri sikker på om jeg kunne spore noe. Enn jeg sjøl? Eldtes jeg? Ble jeg eldre? Jeg gransket meg sjøl også nøye for å se om jeg bar tegn på at jeg ble eldre, og jeg gransket de andre. Jo da, plutselig kunne jeg synes om noen at de så gammel ut. De hadde eldtes.

Men Fanden? Eldtes han? Jeg betraktet ham i smug og prøvde å se tegn på livets gang, men intet syntes å vises. Heller ikke fant jeg noen svar på hvor Fanden kom fra, hva hans slekt var, der jeg forsiktig sjekket litt rundt. Uhyre forsiktig. Jeg ville tross alt ikke legge meg ut med Fanden. Hvem ville vel det? Og ikke visste jeg hvordan det ville gå med den som falt i unåde her. Jeg kjente ingen slike tilfelle, og når jeg ikke gjorde det, jeg med all min oppsamlede kunnskap, antok jeg at ingen andre kjente til slike tilfeller. Jeg visste at iblant hadde Fanden sendt noen tilbake, men det var personer han hadde tatt med seg for skifte av fortegn, av identitet og personlighet, og så sendt tilbake for å ha det moro med de andre omkringliggende riker.

Jeg gjorde mine undersøkelser med nitid forsiktighet. Var det noe jeg var redd for, var det at Fanden skulle skjønne hva jeg holdt på med. Jeg trodde nok at han visste at jeg snoket rundt etter alt og ingenting, men jeg trodde også at han ikke skjønte at det gjaldt ham også. Men jeg var fanden så forsiktig. Likevel hadde jeg en ekkel følelse av at noen overvåket meg og min forskning. Iblant som et lynglimt syntes jeg gjennom øyekroken å se en skygge komme inn fra venstre og forsvinne like fort. Innbilning eller ikke, det førte til at jeg ble enda mer forsiktig i mine undersøkelser som nå i all hovedsak dreide seg om Fanden. Den informasjonen jeg klarte grave fram omkring Fanden var egentlig helt verdiløs. Den var av den sorten alle og enhver kunne se og finne ut av.

Fanden skulle man ikke undervurdere uansett om han var i short og t-skjorte eller i armanidress. Det visste alle, også jeg. Likevel undervurderte jeg ham når jeg trodde han ikke visste at jeg snoket omkring hans person, hans slekt og historie. Selv om jeg ikke fant ut noe, så snoket jeg trøstig på. Et eller annet sted måtte det finnes et hull jeg kunne krype inn gjennom for å finne ut noe mer. Derfor fortsatte jeg trøstig min forskning og lodet forsiktig rundt etter smutthull i guarden omkring Fanden.

En dag fant jeg det, smutthullet mener jeg, og jeg var ikke sein om å smette inn der, for å si det i overført betydning. Jeg smatt inn naiv som en toåring i en godtebutikk, og hullet lukket seg straks jeg var inne. Det visste seg å ikke være noe smutthull inn til kunnskap om Fanden, men en finurlig felle som klappet igjen bak meg, toåringen i godtebutikken. Jeg så meg rundt. Jeg var innelukket. Fella, den symbolske fella, hadde klappet sammen om meg i overført betydning.

Fanden betraktet meg avventende. Ikke kjølig, ikke irritert, bare avventende. Han sa ikke noe. Øynene var rolige. Han så ut som om han moret seg, men akkurat det var jeg ikke sikker på. Jeg sa ikke noe. Jeg ventet. Jeg anså at utspillet ikke var mitt, om du forstår hva jeg mener. Men heller ikke Fanden sa noe. Han bare betraktet meg. Til slutt kremtet jeg.

- Ja, jeg har jo denne lille hobbyen om å samle informasjon om folk her, begynte jeg forsiktig. Det ble etter hvert en mani.

Jeg ventet. Fanden sa fortsatt ikke noe. jeg fortsatte:

- Og jeg ble selvfølgelig nysgjerrig på deg og ditt. Jeg mener, det er jo ganske naturlig. Du er jo sjefen her og en man ikke vet så mye om, så… Jeg holdt inne.

- Og hva fant du ut? spurte han rolig.

Flau måtte jeg tilstå at det ikke var noe annet enn det alle og enhver kunne finne ut. Jeg var en elendig etterforsker, medgikk jeg, hva ham angikk, ellers mente jeg å ha kontroll. Fanden smilte.

- Jeg har jo sett deg snuse rundt og prøve å være usynlig.

Jeg var flau. Prøve å være… Jeg var altså observert hele tida. Jeg sa ikke noe. Om jeg hadde hatt en ballong, var lufta gått ut av den bokstavelig talt. Jeg krympet. Fanden betraktet meg rolig.

- Det er for ille at du bruker din tid her på et umulig prosjekt. Du vil aldri finne ut mer enn jeg vil du skal finne ut, og det er ikke mye. Du vil her bare gjøre Sisofyses arbeid. Derfor har jeg besluttet å gi deg en reell oppgave. Som du vet har man fire oldemødre. Jeg kjenner tre av dem. Fandens til kvinnfolk alle tre, sa han stolt. Men den fjerde vet jeg ikke annet om enn at hun var fra et av de fjerntliggende riker. Jeg sender deg nå dit, og din oppgave blir å finne ut om henne. Og så, når du vet hvem hun er, kan du vende tilbake med opplysningene. Inntil da leter du.

Han gav meg et ark med et navn, et enkelt navn.

Her går jeg nå i et fjerntliggende og kaldt rike og forbanner Fanden og hans oldemor. Der har man for å stikke nesen sin i Fandens saker!

Jeg fryser. Jeg vil heim.


fredag 13. august 2010

Han Tykje for i ham

Han Tykje fòr i han

Kjært barn har mange navn, så også Fanden. Han hadde mange navn etter hvem som brukte det og hvor han ble omtalt. I noen utenforliggende riker ble han kalt han Tykje. Fanden forholdt seg ikke til noen av navna. Han var den han var der omkringliggende riker. Som han ikledde seg armanidress og håndsydde sko, ikledde han seg også hva slags so m helst navn og begrep.

En dag var han Tykje på headhunting i et av de omkringliggende riker. Han var i et ekstra ertefullt og spøksomt lune den dagen, og etter at han hadde foretatt nødvendige alvorlige headhuntinger, lot han ertelunet ta over. Han søkte og fant et alminnelig menneske med dagligdags språkbruk, slik folk flest har. Man har det språket man trenger til det man trenger det til, ikke sant? Så også med dette mennesket han Tykje tok med seg over til sitt rike. Han var handverker med en handverkers språk – et godt språk som dekket meget godt hans behov, presist og nøyaktig.

Men når han nå kysset grensen til Fandens rike sammen med han Tykje og de headhuntede ble det satt motsatt fortegn ved språket hans. Det var slik at når man krysset grensen til Fandens rike, ble motsatt fortegn satt, gavmilde ble gjerrige, storspisere ble anorektiske og dorske ble aktive. Denne handverkerens presise og nøyaktige språk ble babbel. Han klarte ikke beskrive noe uten å henge på delvis meningsløse og pretensiøse adjektiv og adverb. Skulle han omtale en øks, kunne han si: o, du skarpeggede stålbror som ligger og glinser i lauvet og blinker om kapp med doggdråpene som fuglene speiler deres forgylte kropper i. Skulle han si brød, kunne kan si. Som av jordas grå og svartporøse muld som regnet har vætet har vokst opp og som barnehender har strøket og voksenhender knadd.

I Fandens rike ble man etter hvert lei av dette, noe Fanden antok da han tok ham med seg, men Fanden var som sagt i et ertende lune den dagen, og han mente å sende handverkeren tilbake etter en stund, noe han da også gjorde. Den dyktige håndverkeren ble da han krysset grensen til Fandens rike en lediggjenger som slang rundt og slengte om seg med intetsigende blødmer.

Det underlige er at når man krysser grensen ut av Fandens rike, settes ingen motsatt fortegn, så slik ble det at en seriøs håndverker med et presist og nøyaktig språk, krysset grensen tilbake fra Fandens rike som en lediggjenger med et fjottespråk. Siden han ikke dugde til håndverk mer, ble han også her en lediggjenger som drev rundt og slengte om seg med ord han anså som poetiske og litterære.

Hans område hadde mange språkutviklere som lekte seg elegant med språket. Disse ville han matche, og han frekventerte det lokale treffstedet og slo av en prat med gamle kjente og strødde om seg med blødmer. Gamle kjente lyttet tålmodig, nikket og applauderte mens de undret seg over hva som hadde skjedd med deres gamle venn. Hadde en av sammenføyningene løsnet og han mistet kontakt med seg sjøl? Men de sa det ikke. De nikket og applauderte. Ingen ønsker å såre en gammel venn, så de ga uttrykk for at de likte hans nye språklige geberder. Seg i mellom prøvde de å finne ut av hva som hadde skjedd og om det var noe man kunne gjøre for ham. De prøvde ulike kunster uten hell, og måtte til slutt bare slå fast at han Tykje hadde forre i ham. Noen annen forklaring fant de ikke.


onsdag 11. august 2010

Insekter og dess like

04.08.10.

Blogg.

Jeg sitter ute ved bålet bak huset. Vi spiser sein middag her i dag, og vanligvis er jeg i godt lune her. Men denne gangen gråter jeg ensten.

Rett før vi gikk ut, sjekka vi mail, og jeg fant en mail fra Family Hope Center. De tilbød oss å møte på deres avdeling i Danmark fra og med neste gang. Alternativt, om vi allerede hadde lagt planer for høstens møte i USA, kunne vi møte fra sommeren 2011.

Jada, jada, jada! Jeg vet jo at det er en tung reise til USA, men så er også Chestnut Hill blitt en heim på livsveien. Selv mamma og pappa, som har ventet og ventet på Danmark, er skikkelig vemodige. Vi har vedtatt her rundt bålet at vi skal møte i Philly i oktober og ta skikkelig farvel på Chestnut Hill, Family Hope Centers hovedavdeling og kanskje Amishland. Vi skal gå innom de små butikkene på Chestnut Hill, spise på yndlingsstedene våre og si farvel til den lutherske kirka der. Vemodig, vemodig, vemodig. Så i oktober reiser vi til USA. Deretter til Danmark.

Vi sitter her ute ved bålet. Dette er en gave. Noen var så ubetenkt å spørre mamma hva hun i hine hårde dager ønsket seg i 50-årsgave. Dermed stod vi her og spadde og flyttet noen rispbusker, spadde og steinla et kokehull og la enkle planker på lekasteiner til benker. Ikke noen moderne grillbu, men denne er vår, og den har tjent oss godt i 14 år. Vi spar den fram på seinvinteren allerede.

Jeg sier vi og mener vi. Selv om jeg ikke akkurat hang over spaskaftet, bar stein eller flyttet ripsbusker, var jeg den i teamet som overvåket det hele fra min plass i maxivogna. Jeg var sjefen. Det var alltid min jobb i teamet. Iblant måtte sjefen sette i en skarp kommando til de andre. Jeg kan i dag ikke huske om det hjalp noe. Men så er det da også en skjebne jeg deler med andre som skal sjefe over de som hang på spader.

Så her sitter jeg mellom bakken og lekehuset med ripsbusker som ly den ene veien og skogen den andre veien. I dag er grillbu topp mote, men den tid vi begynte å hutre og spise her ute, var det bare sært. Siden har ingen spurt mamma hva hun ønsker seg i gave. Et år var vi nesten vedlaus før vinteren kom, kan jeg huske. Det går med en del ved her på uteplassen.

- som fuglene synger - hva de nå enn driver og forteller.

Det er så utrolig trivelig her i kroken mellom lekehuset, ripsen, bakken og skogen, og fuglene syns det visst også enda de i vinter ikke har vært foret med en halv sekk fuglemat for dag. Instituttdelen av huset ligger denne veien, og på den tida når vi spiste på Instituttet, matet pappa fuglene hver dag, og stadig mer, for det var stadig tomt siden det kom flere og flere fugler for å spise på Institutt-trappa. De var så velfødde at de knapt gadd fly, og mamma vurderte å slakte noen til middag. Var det ikke mat på trappa i rett tid, var det alltid en som knakket advarende på vinduet til oss. Kanskje det er en klagesang de synger nå siden vinteren har vært magrere?

Bålet brenner sakte ned, som man så poetisk sier på Facebook. Pappa har rømt inn. Mamma og jeg sitter her. Jeg prøver å hefte henne med denne bloggen slik at vi har noe å gjøre her og holder oss her. det er litt kaldt nå, men enda ikke så kaldt at jeg rømmer inn.

Tida har gått. Jeg gir opp og rømmer inn, litt skamfull, Men så trøster jeg meg med at også vi romanis må innomhus iblant. Vel, iblant og iblant, fru Blom. For mitt vedkommende ofte. Jeg er en frossenpinn. Innomhus, her kommer en kulsig romanitrener mens samemora hans tydelig ikke er så lysten på å forflytte seg. Men nå er det for kaldt!

Søndag 08.08.10.

Da er vi igjen ved bålet. Mamma og jeg har nettopp kommet heim fra en lengre (ha,ha, ha) bærtur (ha, ha, ha) inn i skogen her. Vi er så heldige at bvi kan gå rett ut av Alexander-porten, den ALEXANDER LAGET I FJOR SOMMER DA HAN SÅ SEG LEI PÅ At vi måtte humpe etter en traktorhjul-sporete vei for å komme ut i skogen. Da laget han en snarvei rett herfra bålet. Han klipte opp gjerdet og laget port. Merkelig at man må komme helt fra Ukraina for at sånne viktige detaljer fikses. Ok, tidligere har det ikke vært samme behov. Jeg satt i maxivogna om vi skulle ut og humpet alle hjulspor. Senere har jeg vraket vogna, og mamma sine ledd er ikke blitt bedre, så Aleksaner-porten er perfekt.

Det er greit å ha utstyret i orden. Vi dro på bærtur med ryggsekk, bærplukker og poser. Utstyret var i alle fall klart der vi satt (jeg satt, mamma lå) på en knaus og luktet lyng og mose. Det er jammen stor forskjell, tenkte jeg der jeg satt, på video av et område og så sitte og kjenne alle grenene som stikker om kapp med insekter. Men skitt au, er man naturfolk, er man naturfolk og må hilse hvert insektstikk og anna ubehageligheter velkommen.

Nå er det på tide å slutte. Bålet brenner, og det begynner å lukte svidd mat. Da er det på tide å avslutte her og si at vi høres neste gang det byr seg en anledning.

romanitrener

fredag 6. august 2010

fandenivolsk

Fandenivoldsk

Han hadde et fandenivoldsk lynne hadde han ofte fått høre. Som barn trodde han det var flott, at han var positivt utvalgt. Han solte seg i det slik andre solte seg i å høre at de hadde pene øyne, etc. Han hadde fandenivoldsk lynne, bare han, ikke andre. Han hørte ingen andre få det komplimente4t. Mange hadde pene øyne og vakkert hår, han alene hadde fandenivoldsk lynne.

Årene gikk, og alle fikk de samme komplimentene. De hadde pene øyne, vakkert hår og alt det andre – og de solte seg i det. Han fikk ikke så ofte høre at han hadde fandenivoldsk lynne, og de gangene det glapp ut av noen, var det tydelig at den som sa det, mente det ikke var noe man solte seg i. Men han ga blaffen i det selv om det såret ham mer enn han ville vedgå. Det var hans lynne, og ikke hadde han satt navn på det, men når først navn var satt, var han meget fornøyd med det selv om han etter hvert som han vaks i høyde og visdom lærte en del om hvem Fanden var og at det nok ikke lå noen positiv beskrivende ved bruk av ordet fandenivoldsk.

Han hadde ingen formening om ordets rot annet enn at han som andre kjente til Fanden og de assosiasjoner det ga. Men han hadde vokst i visdom, og han delte ordet opp i sine enkelte faktorer. Fanden-i-vold-sk. Et Fanden-i-vold-sk lynne, et lynne der man var Fanden i vold. Hva var det å være i vold? Å være tatt av, bergtatt av? Hvordan var så dette lynnet? Fanden var ikke den mest avskrekkende personen han visste om, han i alle fall.

Han noterte seg etter hvert synonymer på ordet. Han smålo etter hvert som han fylte yt listen og det ble mer og mer en beskrivelse som bygde på andres fordommer. Senere begynte han å leke ordbytte-leken. Om man tok bort ordet Fanden i fandenivoldsk og byttet det med presten, et presten-ivoldsk lynne. Hvordan var det lynnet? Enn et graver-ivoldsk lynne? Hvordan var det lynnet? Et nabo-ivoldsk lynne? Et bror-ivoldsk lynne? Et konge-ivoldsk lynne? Han lagde mange beskrivende adjektiv og fant dem like lite beskrivende som et fanden-ivoldsk lynne.

Så begynte han å bruke disse nye adjektiva. Første gang han gjorde det, var da noen glapp ut ordet fandenivoldsk lynne til ham om ham. Han smilte.

- Ikke sant? Lynne er rare ting. Jeg har et fanden-ivoldsk lynne og du har et dotømmer-ivoldsk lynne.

Reaksjoner uteble selvsagt ikke etter hvert som han i ulike sammenhenger delte ut lynne-beskrivelser selv uten at noen hadde glippet hans lynne. Hans lynne-beskrivelser var treffende. Mange, de fleste, ble såret eller rasende, men som han så riktig påpekte var det da ikke noe å ta på vei for. Han hadde jo fra barnsben av hatt en lynne-beskrivelse på seg, båret det og taklet det. Da måtte man vel tro at en voksen skulle takle det. Noen, svært få, satte pris på hans lynne-beskrivelse og bar det med seg som en rosenkrans om halsen.

Etter hvert som lynne-definisjonene bredte om seg - et rotte-ivoldsk lynne, et flue-ivoldsk lynne, et maur-ivoldsk lynne, et gråtekone-ivoldsk lynne, et maler-ivolks lynne, et lærer-ivoldsk lynne – så ble det slik at det p ha et fandenivoldsk lynne faktisk var noe av det meste positive.

Samtidig som han delte ut lynne-beskrivelser til andre, lynne-beskrivelser som klebet til dem og ikke var å få fjernet, begynte han å bruke sitt eget lynne i samtaler. Han kunne for eksempel kommentere:

- Der slo mitt fanden-ivoldske lynne til igjen. Eller:

- Jeg med mitt fanden-ivoldske lynne!

Han hørte ingen av de nye lynne-beskrivelsene bli brukt av eieren selv om han kunne se disse var i alles tanker. Gjorde noen noe, kunne han se andre tenke:

- Ikke så rart, med hans rotte-ivoldske lynne!

Etter hvert begynte alle som enda ikke hadde fått noen lynne-beskrivelse å sky ham, og de som hadde fått det, de fleste av dem, likeså. De begynte å sky ham og hate ham.

En dag gikk hatet for langt, og det ble enda en lynne-beskrivelse, denne gang av andre – et morder-ivoldsk lynne.

onsdag 4. august 2010

...på dyp sjø med han Gaml-Erik

Ut på dyp sjø med han Gaml-Erik

Han drev en stor bedrift i en av byene i landet der han hadde etablert seg noen år tidligere under et annet navn enn det han hadde som barn. Han hadde funnet det nødvendig å skifte navn og identitet – og følgelig for å få til det, måtte han skifte boområde. Og her var han, langt unna alt og alle fra et tidligere liv. Og her var han vel etablert og velsituert. Vel på alle måter, en slags vel vel. Han smilte fandenivoldsk for seg selv der han breiet seg i sitt veletablerte liv.

Iblant lot han tanken streife sitt tidligere liv under et annet navn og en annen identitet, og det føltes som om det ikke hadde vært noen del av ham. Det føltes for ham som om tankene streifet en annen, en han en gang hadde kjent.

Som ung fattiggutt hadde han prøvd å overleve på optimisme og pågangsmot i en verden der det syntes å være det eneste som man hadde å overleve på. Han hadde i en periode prøvd seg på ran og tyveri, men ettersom det var mange om det beinet og risikoen høg, ga dette knapt til smør på det brødet han ikke hadde. Han hadde også prøvd seg som formidler av harde stoffer – og var nøye med å aldri sjøl bli avhengig av det, men også det miljøet var overfylt og brukertilgangen ikke så stor at det holdt liv i alle som omsatte det. Og siden han ikke var noen hard muskeltype, var han en av de første som ble drevet ut av det salget av sterkere og råere og atskillig mer brutale typer. Hans optimisme og pågangsmot hadde strandet på alle felt, og han var i på grensen til at det eneste han hadde igjen var å sitte i gatene og tigge. Han hadde allerede begynt å livnære seg ved å gjennomgå søppelboksene, men også der var det mange om beinet.

Det var da forandringen kom, det som hadde ført ham hit han var i dag, i en annen verden som et annet menneske.

En dag mens han satt i et gatehjørne med bøyd hode og koppen foran seg, stoppet en mann foran ham og la en onge4l, en fiskekrok, i koppen hans. Han så opp og tok ongelen og betraktet den – og så betraktet han giveren. Lenge satt han slik og betraktet vekselvis giveren og ongelen. Ingen ord var nødvendige. Han visste hva han aksepterte om han aksepterte ongelen. Han satt på gatehjørnet og vurderte. Hva hadde han her? Hva hadde han å tape? Ingenting! Hva kunne han oppnå ved å akseptere ongelen? Han visste ikke. Kunne det bli verre enn det han hadde her? Om det ble verre, hva da? Kunne han ta sjansen? Ville han ta sjansen? Han visste han med ongelen var invitert ut på dyp sjø med han Gaml-Erik. Han visste også at det var risikabelt å skippe seg på lag med han Gaml-Erik, kakke seg sammen med ham. All erfaring var at om man så gjorde, måtte man vite å kunne ro i land.

Han betraktet ongelen. Om han nå dro ut på dyp sjø med han Gaml-Erik, hadde han det som skulle til for å ro i land om det ble nødvendig?

Giveren av ongelen sa ikke noe, han stod avslappet avventende. Han som satt på hjørnet visste at han fikk denne ene sjansen, denne risikoen. Deretter ville det bli en annen som ville få forespørselen.

Han reiste seg med ongelen i handa og fulgte giveren.