...på dyp sjø med han Gaml-Erik

Ut på dyp sjø med han Gaml-Erik

Han drev en stor bedrift i en av byene i landet der han hadde etablert seg noen år tidligere under et annet navn enn det han hadde som barn. Han hadde funnet det nødvendig å skifte navn og identitet – og følgelig for å få til det, måtte han skifte boområde. Og her var han, langt unna alt og alle fra et tidligere liv. Og her var han vel etablert og velsituert. Vel på alle måter, en slags vel vel. Han smilte fandenivoldsk for seg selv der han breiet seg i sitt veletablerte liv.

Iblant lot han tanken streife sitt tidligere liv under et annet navn og en annen identitet, og det føltes som om det ikke hadde vært noen del av ham. Det føltes for ham som om tankene streifet en annen, en han en gang hadde kjent.

Som ung fattiggutt hadde han prøvd å overleve på optimisme og pågangsmot i en verden der det syntes å være det eneste som man hadde å overleve på. Han hadde i en periode prøvd seg på ran og tyveri, men ettersom det var mange om det beinet og risikoen høg, ga dette knapt til smør på det brødet han ikke hadde. Han hadde også prøvd seg som formidler av harde stoffer – og var nøye med å aldri sjøl bli avhengig av det, men også det miljøet var overfylt og brukertilgangen ikke så stor at det holdt liv i alle som omsatte det. Og siden han ikke var noen hard muskeltype, var han en av de første som ble drevet ut av det salget av sterkere og råere og atskillig mer brutale typer. Hans optimisme og pågangsmot hadde strandet på alle felt, og han var i på grensen til at det eneste han hadde igjen var å sitte i gatene og tigge. Han hadde allerede begynt å livnære seg ved å gjennomgå søppelboksene, men også der var det mange om beinet.

Det var da forandringen kom, det som hadde ført ham hit han var i dag, i en annen verden som et annet menneske.

En dag mens han satt i et gatehjørne med bøyd hode og koppen foran seg, stoppet en mann foran ham og la en onge4l, en fiskekrok, i koppen hans. Han så opp og tok ongelen og betraktet den – og så betraktet han giveren. Lenge satt han slik og betraktet vekselvis giveren og ongelen. Ingen ord var nødvendige. Han visste hva han aksepterte om han aksepterte ongelen. Han satt på gatehjørnet og vurderte. Hva hadde han her? Hva hadde han å tape? Ingenting! Hva kunne han oppnå ved å akseptere ongelen? Han visste ikke. Kunne det bli verre enn det han hadde her? Om det ble verre, hva da? Kunne han ta sjansen? Ville han ta sjansen? Han visste han med ongelen var invitert ut på dyp sjø med han Gaml-Erik. Han visste også at det var risikabelt å skippe seg på lag med han Gaml-Erik, kakke seg sammen med ham. All erfaring var at om man så gjorde, måtte man vite å kunne ro i land.

Han betraktet ongelen. Om han nå dro ut på dyp sjø med han Gaml-Erik, hadde han det som skulle til for å ro i land om det ble nødvendig?

Giveren av ongelen sa ikke noe, han stod avslappet avventende. Han som satt på hjørnet visste at han fikk denne ene sjansen, denne risikoen. Deretter ville det bli en annen som ville få forespørselen.

Han reiste seg med ongelen i handa og fulgte giveren.