fredag 24. desember 2010

Jeg klarer ikke la være å dele med dere

Om forfatteren Magne Domantrener Skåden:

Magne Skåden levde sine første 27 år med diagnosen dypt psykisk utviklingshemmet, stort sett i rullestol og uten å kunne kommunisere med omverdenen. I 2005 begynte han med domantrening og overrasket foreldrene - som ikke engang ante at han kunne lese - med å skrive på tre språk.
- Jeg har hjerneskade, men er intelligent, sa Skåden til lokalavisa, som fulgte fremgangen. Familien dro regelmessig til Domaninstituttet i Philadelphia, der Skåden ble oppfordret til å skrive bok. Treninga han der ble pålagt var fysisk svært krevende, i tillegg skulle han skrive og lese 300 sider hver dag. Med Skådens fotografiske hukommelse gikk lesinga greit, men da kvelden kom var han som regel utslitt. Men den iherdige innsatsen ga raskt fremgang, og i 2006 kom den selvbiografiske "Jeg er fri! Ett år med domantrening", ei dagbok som skildrer vegen fra å være innestengt i eget hode til å møte frihet i form av det skrevne ord. Skåden-familien består av forfattere med kort vei til forlag og utgivelser, og det kom tre bøker til om hjerneskade, domantrening og helsevesen fra Magnes hånd før novellesamlinga "Jeg er ikke en fjellklatrer" i 2009. Her får vi glitrende, tildels dystre iakttakelser formidlet med et sikkert og særegent språk
som setter nettopp perspektivet i sentrum for tekstenes fremdrift. Novellenes stilistiske helhet og originalitet viser en stødig debutant som bryter veg ut av noe langt større enn sitt eget hode. Magne Skåden sier noe om det å være menneske på et basalt, mondant (hverdagslig) plan og bak hans betraktninger skimter vi store sannheter. "Jeg er ikke en fjellklatrer" er en debut som klatrer hamsunske høydemeter og innbyr til store forventninger om en oppfølger.

Kikki Jernsletten

Peter Sarri

Lill Tove Frediksen,

for SGS desember 2010

Jeg klarer ikke la være å dele med dere

Om forfatteren Magne Domantrener Skåden:

Magne Skåden levde sine første 27 år med diagnosen dypt psykisk utviklingshemmet, stort sett i rullestol og uten å kunne kommunisere med omverdenen. I 2005 begynte han med domantrening og overrasket foreldrene - som ikke engang ante at han kunne lese - med å skrive på tre språk.
- Jeg har hjerneskade, men er intelligent, sa Skåden til lokalavisa, som fulgte fremgangen. Familien dro regelmessig til Domaninstituttet i Philadelphia, der Skåden ble oppfordret til å skrive bok. Treninga han der ble pålagt var fysisk svært krevende, i tillegg skulle han skrive og lese 300 sider hver dag. Med Skådens fotografiske hukommelse gikk lesinga greit, men da kvelden kom var han som regel utslitt. Men den iherdige innsatsen ga raskt fremgang, og i 2006 kom den selvbiografiske "Jeg er fri! Ett år med domantrening", ei dagbok som skildrer vegen fra å være innestengt i eget hode til å møte frihet i form av det skrevne ord. Skåden-familien består av forfattere med kort vei til forlag og utgivelser, og det kom tre bøker til om hjerneskade, domantrening og helsevesen fra Magnes hånd før novellesamlinga "Jeg er ikke en fjellklatrer" i 2009. Her får vi glitrende, tildels dystre iakttakelser formidlet med et sikkert og særegent språk
som setter nettopp perspektivet i sentrum for tekstenes fremdrift. Novellenes stilistiske helhet og originalitet viser en stødig debutant som bryter veg ut av noe langt større enn sitt eget hode. Magne Skåden sier noe om det å være menneske på et basalt, mondant (hverdagslig) plan og bak hans betraktninger skimter vi store sannheter. "Jeg er ikke en fjellklatrer" er en debut som klatrer hamsunske høydemeter og innbyr til store forventninger om en oppfølger.

Kikki Jernsletten

Peter Sarri

Lill Tove Frediksen,

for SGS desember 2010

lørdag 11. desember 2010

Same procedure

Da er det blitt lørdag kveld og vi har vært på rek - selvsagt med bøker. Mamma sin Márkku sánit er endelig trykket etter å i minst to år ha ligget som korrektur rundt om i huset. Men nå er den kommet, og vi var og leverte ut bøker. Mamma er blitt eldre, forresten, og den eneste måten jeg merker det, på er at hun har en historie til enhver anledning. Hvis pappa og jeg gjør noe, har hun en "liksom” historie til det, og i dag da vi kjørte ut med bøker telte jeg fire ”liksom” historier. Ok, jeg vet jo at samer og historier som beskriver en situasjon hører sammen, og nå lever jeg sammen med en slik en, jeg og pappa.

Akkurat nå sa pappa at han jammen også skulle begynne med det – å fortelel historier - så nå klamrer jeg meg til at det er jul snart, og da kommer Sigbjørn og lille Emma Margret heim og kan avlaste mine ører for de oppdragende og sammenlignende ”liksom” historier. Er man for eksempel så dum at man kommer spaserende i bare strømpebukse en frisøndag morgen, trigger det en historie, sånn er det med alt.

Apropos korrekturer, så ligger det her i huset alltid korrekturer her og der som mamma og pappa leser sånn innimellom. Nå leser de på min bok "Gi meg fem ord" og på Sandmarkboka. Hver gang en bok er trykket, dukker nye korrekturer opp. Det er aldri tomt i deres faste leseplasser.

Jeg står på og presser mine skriverier inn i alt dette. Det krever sin mann, det skal jeg virkelig si, og innimellom må jeg presse på og få skrevet noe. Jeg arbeider beinhardt i den sektoren. Siden jeg igjen har skrivetørke, virrer jeg desperat rundt og leter etter noe å skrive om. Toget er gått for de fem ord og for fanden og hans gjøren og laden. I morges våknet jeg og hadde i hodet en drøm som jeg bare husket var et derfor! Og knyttet til dyr, planter og naturforekomster. Derfor tar jeg gjerne mot tips på hvilke derfor jeg kan leke med. Hvis spørsmålet er for eksempel hvorfor gaupa har kommet tilbake kan jeg lage en derfor-historie - eller en derfor ikke-historie.

Så tips meg. Tips meg. Fordelen med å tipse meg er at jeg blir opptatt av å skrive noe annet enn en blogg som dette.

Ellers signerte jeg for tre dager siden en avtale om oversetting til fransk av fire av mine noveller. Men de er jeg ferdig med. Jeg er ikke så mye opptatt av det som allerede er skrevet som jeg er av det uskrevne. Det uskrevne er et spennende terreng der man må lete seg fram mellom gamle sannheter, myter, gammel kunnskap og så lage sin egen sti i det terrenget.

domantrener

lørdag 4. desember 2010

Lørdag og juksedag

Lørdag og juksedag.

Vi bestemte oss til å sove i dag så lenge vi orket og så dra tilHarst5ad hvis vi stod opp i tide. Og det har vi gjort; sovet lenge og dratt til Harstad et kort ærend på skobutikken på Kanebogen senter. Jeg har til nå hatt spesialsko som ser veldig spesial ut. De hadde innleggssåler. Det er ikke det som er det spesielle. Innleggssåler har mange, men skoene er klumpete, synes jeg. I dag har jeg kjøpt meg nye sko, ikke-spesielle vintersko. Nå er det bare å flytte innleggssålene over.

Jeg ble inspirert til å skifte ut spesialskoa av den østerrikske versjonen av dokumentaren om domantrening. Østerriksk TV kontaktet meg for å spørre hvilke endringer som hadde skjedd siden siste TV-skudd i Norge, og dette presenterte de i introen og i avslutninga av dolumentaren. I introen sa de blant annet at jeg hadde gitt ut 6 bøker og holdt en del foredrag, og at jeg styrte egen økonomi og naturlig nok valgte mine klær sjøl, med det resultat at også klestilen endret seg. Så viste de et bilde vi etter deres ønske hadde mailet dem. Bildet var tatt i Vilnius i sommer. Pappa, lille Magda og jeg satt i gresset utenfor en borg, jeg med helt andre klær enn det dokumentaren viste, og med langt hår. Da tenkte jeg på vinterskoene som jeg ikke likte, og i dag har vi vært i Harstad og fikset sko. Østerriksk TV omtalte også Skånland og Evenes som a small village in Nothern Norway. TV-stasjonen holder til i Wien, så sett derfra er det kanskje riktig.

Da vi var i USA sist – På Chestnut Hill – stakk vi innom noen småbutikker der, de er litt eksklusive enmannsbetjente greier. Deriblant Chestnut Hills foto og videobutikk. I de fleste av disse slår man av en prat, så også her. Eieren fortalte at han en tid tidligere hadde sendt et kamera til Norge med Fed-ex. Han hadde vært spent på om det kom fram til bestilleren. Han hadde nemlig sett på kartet og sett at det skulle til a small village by a fjord. Av ren høflighet spurte vi om hva stedet hette, men regnet med at vi nok ikke visste om alle små landsbyer ved alle Norges fjorder. Vi sa ikke noe da han svarte at den skulle til Harstad in the far north. Jeg vet ikke om harstadfolk er enig i at de bor i en liten landsby ved en fjord. Jeg smålo i alle fall for meg sjøl der jeg satt i besøksstolen på fotobutikken.

Jeg har forsonet meg med at 12 ganger til Chestnut Hill er flott og at jeg er heldig som har fått oppleve det. Ikke alle er så heldige å både treffe på institusjoner som Domaninstituttet og Family Hope Center og deretter får seg en liten heimstavsnsfølelse i et område som Chestnut Hill. Men nå er det Danmark fra sommeren av.

Etter fattig evne har vi hatt litt julestyr her, det vil si, mamma har satt den tradisjonelle juledrikken, ingefærøl, en tradisjon vi tok med oss fra Hølonda. 12 flasker. Det holder akkurat til jule-og nyttårshelga er over. Jeg er også juleferdig, som det heter på facebook. Julegaver og julebrev er i boks, det vil si, julegavene er i sekken.

Men da høres vi igjen om en stund.