Sånn går nu dagan

God morgen verden!

For jeg antar at verden er god og tar imot en god-morgen hilsen. Anja, mamma og jeg er i gang med en blogg, pluss elektro-dress, pluss gass, pluss maske, pluss forbrain. Det er dette som kalles kombinasjonsdrift – gjøre mange ting samtidig.

Jeg våknet i morges i fred og ro etter en begivenhetsrik helg. Men jeg skjønte fort at ting var ikke så helt i fred og ro som jeg trodde da jeg våknet med ABR maskinen som summet i beina på meg. Jeg liker den der maskinen som jobber og sliter mens jeg purker og sover. Jeg har før blogget om ABR og hva den terapien gjør. Så jeg gjentar det ikke her. Man må tross alt passe på og ikke bli en  Marcus som stadig i Senatet gjentok at Kartago burde ødelegges. Vel han fikk det etter hvert slik som han ville. Gjentar man en ting ofte nok og i ulike settinger, fester de seg som en sannhet selv om det kunne være en påstand. Men akkurat dette er en sannhet selv om jeg ikke gjentar den her.

Tilbake til den illusoriske freden og roen jeg våknet i. Nå vet jeg jo at de andre står opp før meg, så at det er aktiviteter er dagligdags, men i dag var det en hektisk og delvis irritert aktivitet. En del av det visste jeg hva skyltes, for i går kveld sa pappa at han skulle få ordna den autopass-brikken på Hålogalandsbrua og få den knyttet mot mitt parkeringskort for bevegelseshemmede. Nå vet jeg jo at når pappa skal gjøre noen på nettet, forteller han ut i lufta at Microsoft er et fjott og cyber er unødvendig, så jeg antok at det var dette som skjedde. I tillegg skulle mamma etterlyse billettene våre på Stenaline. De var booket i april og skulle komme omgående på mail – noe de ikke har gjort, og jeg vet at hun blir pottesur å bruke tid på noe hun definerer som unødvendig. Følgelig antok jeg at dette også var en del av årsaken. Det er egentlig greit når det er slik at Microsoft og Stenaline har feil selv om det tar tid å få rettet opp ting. I tillegg dukket det opp en sak der ingen andre enn hertingene hadde feil – de hadde gjort en formell feil som skapte krøll i systemet og som det tok tid å rydde opp i – hvis det da nå er i orden? Mamma er ennå sur for at hun ”var så dum og ubetenkt”.  Jeg tror nok alt dette var årsakene til at freden og roen bare var illusorisk.

Sånn går nu dagan og ellers har vi det bra.

Denne helga hadde Skånland folkebibliotek oppstart av informasjonsdagene sine om kommunens forfattere. Vi var tre som ble presentert. Magne Einejord, en gutt fra Grovfjord og jeg. Jeg laget presentasjonen på forhand på PowerPoint. Det ville ta for lang tid om jeg skulle fasilitere der og da. Det store spøkelset når noe skal skje med meg, er kjør eller ikke kjør. Kjør er en nevrologisk reaksjon jeg ikke har kontroll over. Jeg blir hyper av det – vel litt hyper. Dette er en situasjon ingen er bekvem med, og alle inklusive meg har dette kjøret hengende som et Damokles-sverd over hodet i enkelte settinger. Selvfølgelig hadde jeg kjør på lørdag, og ser man på bilder tatt da, ser man det godt. Etter seansen på biblioteket var jeg dum nok til å ville dra på Samisk forfatterlags årsmøte på Tjeldsundbrua. Jeg regnet med at siden seansen på biblioteket var over, var også kjøret over. Ha ha ha. Som jeg har sagt: kjøret lever sitt eget liv, og det å gjorde det på Tjeldsundbrua også. I tillegg var jeg trøtt. Så det endte med at jeg ville dra heim, šlunke šluŋkin følte jeg selv. Men det beste der og da var å dra.

Vigdis var her i helga og det var hyggelig. Jeg liker at det er liv i huset, og når de i tillegg er at så hyggelig liv … Bålplassen har vært lite brukt nå i år, men i går var den i bruk for mat og middagskvil.

Jeg vet det er lenge siden siste blogg. Faktisk var det i Danmark mens vi var der på ABM. Mye vann har rent under bruene siden da, selvsagt, for om det ikke rant, ville det være brakkvann, og ikke vet jeg om brakkvann er årsak til noen talemåter. Hvis ikke, hvorfor ikke det egentlig?

I år er første Márkomeannu at jeg ikke sitter på forfatterbenken når nye bøker skal lanseres. Jeg har ingen nye bøker, og jeg har ingen bokideer. Så enkel er den saken. Trasig, men sant.

domantrener

PS! Jeg har fan meg ikke noe PS heller. Her tørker det inn,- hvis da ikke noe spesielt skulle skje.

Fotograferes til heimeside

Denmark III

Ja da har vi kommet til torsdagen som er en bestill-kake-dag. Det glutenfrie bakeriet ved jernbanen er kveldsåpent i dag og i morgen. Pappa foreslo at vi skulle stikke innom og bestille brownies til i morgen, for han trodde de ikke hadde mer igjen så seint på dagen. Jeg ble optimistisk med inn for å se om de likevel hadde. Men den gang ei, pappa hadde rett, vi måtte bestille til i morgen. Kakelysten som jeg var bestilte jeg seks brownies selv om jeg hørte at pappa heiv etter været. Man skal ikke bestille kaker når man er desperat kakelysten - som man sier i kostholdsliteraturen. Men jeg klarte altså bestille seks feite brownies -  to til hver av oss tre. Er vi slukhalser, så er vi det.

Jeg var hos Naomi i dag, og da kom det en proff fotograf som Johannes hadde hyrt til å ta bilder av behandlingssituasjoner. Han tok mange bilder av oss, og da han var ferdig, spurte han plutselig Naomi om hun var jøde, noe hun bekreftet. Det var også fotografen, så han merket vel at de hadde noe felles.

Under fotograferingen reiv pappa av meg skjorta for å få eksponert Markomeannu t-skjorta fra i fjor. Den med protest hevet behansket hånd a la OL i Mexico. Naomi ble så begeistret for den at hun sa at hun skulle ønske hun hadde maken. Nå fabler pappa om å forære sin gamle til henne. Over mitt lik. Men jeg kan gå med på å invitere henne på kaffe eventuelt te og brownies på Ørredfiskeriet i morgen kveld.

domantrener

Jeg entrer ful av optimisme kakesjappa.

Jeg og Naomi caught in action.

Danmark 5

Danmark V

Så er denne galskapen i gang, og pappa er naturligvis en av dem som er smittet. Jeg sikter selvfølgelig til noen overbetalte mannfolk som dytter eller sparker hverandre overende på jakt etter en ball. Ikke skjønner jeg at noen gidder - jo selvsagt om man får godt betalt, men ikke de som betaler for å se på. Det er jo mange løyer som følger med slik som løping og jubling, artige karnevals utkledninger og artige fotballtrenere som hiver seg rundt hver gang ballen ikke går i mål. Men også ivrige kommentatorer. Nå mener jeg ikke på tv, men slike sofa-ekspertkommentatorer som han jeg sitter i lag med her i sofaen på Ørredsfiskeriet. Jeg trenger ikke nevne navn i denne sammenhengen. Det var dagens sukk. Nok i denne omgang men jeg vet det kommer flere for mesterskapet varer en hel måned har jeg hørt.

Men fra den ene til de andre. Her trues det med saltvann i min tette nese. Den har plaget meg de siste dagene, men ikke verre en at ABM-programmet har gått sin gang. Nå er det bare to dager igjen med en ny practitioner, Kathy O’Neil. Slik er dagene talte her i Danmark. Snart møter vi min hardt-arbeidende mamma som i mellomtiden har ni-jobbet med to arbeidskrevende bokutgivelser: en Qvigstad ordbok og en Aslaug Olsen bok om samiske slekter. Gled dere alle med et bankende samisk hjerte til at disse bøkene utkommer snart.  

domantrener 

Still Denmark IV

Danmark IV

Nå er vi i hvilemodus etter en heseblesende dag på landeveien i går. Pappa ville vise Anja den økologiske landsbyen vi snublet over sist vi raidet i Nord-Sjælland. Men det var lettere sagt enn gjort. Til slutt kjørte vi i ring og havnet tilbake der vi hadde vært for en halv time siden. Da vi endelig kom dit pappa trodde vi hadde funnet rette veien måte han til slutt bite i det sure eplet og spørre noen hestejenter om veien. Det viste seg at vi var på villspor igjen og at vi måtte snu enda en gang. Takket være hestejentenes gode veibeskrivelse fant vi endelig fram men det viste seg at butikken var stengt for to timer siden. Men vi klarte likevel å snike oss til litt drikke på kafeen som offisielt skulle stenge i det vi stormet inn. Pappa sin dag ble imidlertid reddet da Anja oppdaget at stedet også var en bokby. Han kastet seg over noen bokkasser som var utstilt på veikanten og kom gledesstrålende tilbake med noen skatter han hadde funnet. Nytt bidrag til bokhaugen som troner der hjemme. Neste stopp etter lang dags ferd i bilen var en gammel kjenning. Det var den kinesiske restauranten i Gilleleje som vi besøkte i fjor. Etter ett nødvending ærende inn etablerte vi oss utendørs i den varme kveldssola. Servitøren husket oss fra i fjor og plasserte oss inn til en lun vegg ved et bord for fire. Riktignok var vi bare tre siden mamma jo ble igjen i Planterhaug, men vi behold jo det store fine bordet. Anja bestilte vegetar og forsikret seg om at hun fikk ekte vegetar uten sauser som inneholdt fisk eller kjøtt. Jeg og pappa flesket til med hver vår ande rett. Anja var så uheldig og sitte inn til veggen så hun fikk ett visittkort fra en av fuglene som vaglet seg på mønet. Hun flyttet demonstrativt til andre enden av bordet i trygg avstand fra skuddlinjen. Men da jeg som satt lengre inn fikk servert retten min kom hun får å hjelpe meg og spise. Plutselig hørte vi et fett klask og dermed var Anja rammet igjen. Etter dette satte hun seg på et nabobord lengre ute for å spise i fred mens pappa og jeg uanfektet fortsatte våre måltider uten noe som helst dramatikk. Etter dette dro vi hjem uten flere viderverdigheter og kom helskinnet tilbake til Ørredfiskeriet.

Domantrener

PS. Siden pappa hadde glemt igjen lommeboka var det jeg som betalte gildet denne gangen.   

I kafeen fikk jeg god stolen:

Åpningstidene ble foreviget av Anja:

Utenfor kafeen var landsbyens oppslags vegg:

På tilbake veien passerte vi Esrum sjø:

Sprog og retro

Jeg sitter her og funderer på at dansk språk har sine særegenheter. Da Johannes sa farvel etter første time med ham i dag, sa han at vi skulle vel dra og spise frokost. Anja trodde hun hørte feil, for hun visste ikke at frokost var noe annet på dansk enn norsk. Nå har pappa ikke kunnet dy seg og har lært Anja systemet med tress og halv tress og så videre ved hjelp av tjuegangen. For han mener det er best å lære slik. Tjue ganger tre er seksti – tress, tjue ganger fire er lik åtti – fjers, tjue ganger fem - fems er lik hundre som på norsk. Han mener det er den geniale måten å forstå dansk tellemåte, men Johannes hadde ikke hørt om et slikt system. Så kanskje det er noe pappa har funnet ut selv. Johannes lærte dessuten et norsk utrykk i dag, for pappa sa at det er ukristelig tidlig å møte klokken 8.15. Da sa Johannes at for han var det langt på dag, for et av barna hans våknet klokken fire hver morgen. Men for meg er det ukristelig og måtte stå opp før syv om morgenen for å nå en time som begynner litt over åtte.

Nå er en ny dag opprunnet, og vi sitter som vanlig her og nyter kvelden. I går ville pappa gi Anja en sightseeing til Esrum sø, og da stanset vi spontant ved skiltet som viste til retro handel. Jeg var litt nølende med på leken, men ut kom en blid dame som vinket oss in i butikken. Ja, så den var full av slikt som vi rydderut av huset vårt stykke for stykke. Så jeg trakk meg tilbake til en behagelig sofa som stod ved en vegg og overlot til resten av herskapet og beskue alt de som vi slett ikke trenger og som vi ville gi bort gratis om det var hjemme hos oss. Den blide og geskjeftige damen lot meg ikke sitte i fred, for hun kom stadig bort og ville reklamere for sjappa si, og hun var også aktiv i forhold til meg og spurte om min alder, et vanlig spørsmål fra folk som ser på meg som en slags unge. Pappa var for hånden og fasiliterte med meg, så jeg svarte litt frekt at jeg var like gammel som henne. Hun tok det humoristisk og ble virkelig spent på min alder. Da jeg svarte at jeg var 39 år ble hun helt i hundre, for det var akkurat hennes alder også. Da hun skjønte at det var jeg som skrev, syntes hun det var svære saker og få et slikt besøk i butikken, så hun fikk meg til å skrive en hilsen på en plakat hun hadde og ba meg om å signere. Da fikk jeg en rev bak øret, og til pappas forskrekkelse skrev jeg som følger ”endelig har jeg truffet en deilig dansk pige” og signerte det derpå. Da hun fikk se det, hoppet hun nesten i taket av begeistring, for slike komplimenter hadde hun ikke fått på årevis.

Pappa gikk rundt i et fortvilet forsøk på og finne noe jeg kunne kjøpe, for han ville ikke gå derfra uten at vi kjøpte noe som helst. Til slutt fant han noen kakebokser jeg gikk med på å handle (ikke bli overrasket om du for noe slikt i julegave). Og selv satset han på en trefot-krakk som faktisks var ganske ok, men han lurte på hvordan han kunne få den med på flyet. Anja sa hun kunne smugle den med på flyet under jakka.

domantrener

PS: Kanskje hun ikke akkurat sa det med jakka, men ta den på armen inn.

Nå har vi overlevd hele to dager

Nå har vi overlevd hele to dager i den steikheite varmen her i Danmark. Vi har nettopp feiret farsdag med iskake ute på Ørredfiskeriets eminente veranda helt ute ved dammen.

Pappa ble nesten ekstatisk da han oppdaget at den gule avlange fisken som vaker rett foran våres føtter her i dammen faktisk består av ikke mindre enn to avlange gule fisker. Vi har også observert at den duen som pleier å sitte på en gren på treet rett ved verandaen og studere oss når vi spiser, faktisk egentlig er to duer.

domantrener

Johannes er den gode gamle. Gå Anja en lang leksjon om ABMs prinsipper. 

Det luktes

Jeg våger den påstand at lukt er mye mer viktig enn man generelt mener og føller. Den er en undervurdert sans. Man teller ører som hører og øyne som ser – og jada, de er viktige, men mer sjelden teller man neser som lukter. Man har i nesen millioner av reseptorer (lyver Google, så lyver jeg) som fanger opp luktesignaler og sender det til limbiske systemet i hjernen. Der ligger minner, følelser og grunnleggende aktiviteter. Lukt kan aktivere minner. Har man vært et sted med en spesiell lukt og man omså mange år senere kjenner den samme lukta popper det tidligere minnet opp. Og følelser har man kjent julelukta, ha det nå er og man i et kjøpesenter før jul kjenner den samme lukta – kommer man i julestemning og handler 20% mer juleting enn man hadde planlagt viser forsking. Så når det nærmer seg jul og man skal handle må man ha dette med seg som en markedsførings-komponent.

Lukt kan også være et varsel om fare. Mens jeg er i gang med å hevde påstander, hevder jeg den påstand at enhver som sitter i fred og ro foran TV’en og så kjenner røyklukt fyker opp og løper rundt og sjekker ha det er. Er det for eksempel en brann på gang? Man mener at kvinner har mer utviklet følsomhet for lukt og derfor vil jeg anta at det er kvinner som først snuser ut i lufta når man sitter i ro foran Tv’en og noe lukter – noe som ikke burde lukte slik i den settinga.

Enkelte lukter kan være en plage for noen. Bare spør astma- og allergiforbundet om det. En gang vi reiste med fly ble det opplyst over høytaleren at man på denne flyreisa ikke solgte nøtter – dere vet de der snack-pakkene – og man ble bedt om, hvis man sjøl hadde nøtter med – å ikke ta fram. På flyet hadde man nemlig reisende med meget sterk nøtteallergi, så sterk at lukta i et avstengt rom som en flykabin er ville gi vedkommende alvorlige problemer.

Så antar jeg at lukt ellers kan gi gode assosiasjoner. Hvorfor ellers skulle noen pøse på seg parfyme, after-shave og anna som man tror skal fjerne en uønsket lukt ved å tilsette en annen. Det er forresten det samme man gjør på toaletter når man enten henger noe duftende kjemisk opp eller lar det henge over doskåla. Det fjerner ikke den lukta som naturlig er der. Man bare pøser på med en kjemisk lukt som er sterkere. resultatet er at man nå har TO lukter inne på do i stedet for EN.

Jeg har en del minner knyttet til lukt. Family Hope Center har alfacory – lukteprogram i sitt sortiment. Luktene varierer fra bitre, søte, brente lukter – sterke og svake lukter. Jeg husker en gang jeg hadde et program der forråtnelse var en av luktene. Dette var i skrei- og leversesongen her i Nord-Norge og vi satte torskelever i et glass til å råtne. Etter et høvelig tidspunkt tok vi dette fram for å bruke. Jeg kommer aldri til å glemme den lukta som spredte seg da vi åpnet glasset. I teorien var den ment for min nese, men den lukta tok hele stua i bruk. Jeg kan i dag ikke huske om akkurat denne lukta ble fjernet og vi fant noe annet som luktet råttent.

En ukjent lukt kan være et faresignal eller i alle fall nok til at man bør sjekke hva det er. Da vi bodde på Gåsbakken pleide vi plukke blåbær i en skråning der det var masse bær. Skråninga lå godt til i nærheten av bygda og vi pleide undre oss over at det bare ar vi som var der. En dag vi kom på butikken for å handle sa noen: Dokker e ikkje mykje redd. Hæ? Jo, for en time før dokker plukka bær i går kveld var det bjørn i området. Dette forklarte den lukta vi hadde kjent der og da vi senere leste om bjørn kunne vi lese at den etterlot seg lukt der den hadde ligget. Dette er et familieminne, dvs. jeg husker det ikke, jeg var for liten, men andre i familien husker det, og slik er det også mitt minne.

Jeg for eksempel pleier sitte og prøve å lukte meg fram til hvem som lager mat. Ok, ok som oftest vet jeg hvem det er. Likevel er det interessant å prøve å lukte forskjellene på matlaginga. Bare prøv.

domantrener

p.s. Ikke vet jeg hvor i nesen de millioner av reseptorer skulle få plass, men jeg sier som Ibsen: «Mitt kall er ei at svare».

P.s.s. Nå har jeg presentert en liten del av et stimuleringsprogram som Family Hope har i sin koffert. Jeg ser på dette som en snutt av hva er det nå den fyren hoolder på med. Han holder blant annet på med et lukteprogram.