onsdag 12. februar 2020

Hverdagslivets lover

Jeg slutter aldri å forundre meg over de lover som gjelder og som man ikke finner innafor permene til de så meget omfangsrike Norges lover.

De nedskrevne Norges lover trer i kraft på så mange steder i hverdagslivet at man ikke reflekterer over dem. Ikke før man bryter dem. Prøv å gjøre noe så enkelt som å kjøre til Harstad på venstre side av veien og ikke ta hensyn til reguleringer som vikeplikt etc. Da antar jeg man vil få merke at vi har veitrafikkloven. Ellers kan man kjøre til Harstad ørten ganger uten å reflektere over at man befinner seg innafor et lovverk. Lover slik jeg forstår det er rettsregler som regulerer mitt ansvar, mine rettigheter og mine plikter. Jeg har rett til å kjøre til Harstad (det gjør jeg gjerne) forutsatt at jeg følger mine plikter på hvordan å kjøre og hvor på veien.

Her i Norge er vi høyrekjørt. Nabo Svea hadde venstrekjøring lenge. I 1967 kapitulerte de og gikk over til høyrekjøring. I 1968 brøt studentopprøret ut. NB jeg setter ikke dette i sammenheng selv om 68-erne opponerte mot ganske mye, så hvorfor ikke også på dette. Sverige var forresten det siste kontinentale landet i Europa som gikk over til høyrekjøring. Deretter gjensto øyer som Storbritannia, Irland, Malta, Kypros og Island. Sistnevnte gikk over i 1968. Norge fikk høyrekjøring ved vegloven av 1793, skjønt det knapt var veier til to vogner å møtes.

Apropos to vogner. I dag er Bjarkøy bilfast. Men en gang i tida måtte man ta bilen på lokalen til/fra øya. Dette var på den tida Sagaøya hadde to biler. At disse to så kolliderte, ga mye godt revystoff.

På den tida var vi opptatt med å sysselsette Danmark, følgelig hadde de også en lov omkring dette. Senere mistet vi Danmark, og enda kan man merke sure oppgulp derfra. Blant annet har hele to dansker hevdet at det norske kongehuset var feig under krigen og stakk av. Men de tidde da vi bare antydet at vårt kongehus skålte ikke med okkupantene. En hel danske som vi traff på Aker brygge i Oslo en lørdagskveld ble etter hvert som han tømte ølglass for ølglass mer og mer rørete dansk mens han i ulike varianter belærte oss om at i Norge kunne en danske bli konge. Innimellom prøvde han å sjekke opp Anja, men dess mindre han lyktes der, dess mer foredro han om dansker som kunne bli konger i Norge. Ingen av oss sa at man da måtte bli invitert og ha en folkeavstemning bak seg om at man var ønsket. Det var ikke nok å slå seg på brystet og si at man var dansk.

Båten til Nesøya går hver halvtime, og han utsatte båt etter båt. Ingen av oss nevnte en annen danske som i 1814 som gjerne ville bli Norges konge, men som måtte forlate landet ganske så fort. Bakgrunnen var napoleons-krigene. Danmark og Sverige var på hver sin side. Danmark kom med i tapende part og måtte avgi Norge som krigsbytte til Sverige. Det var etter dette en dansk kongesønn prøvde seg på å bli valgt til Norges konge. Det ble han også og var det i flere måneder til venstrekjørte Sveriges kong Carl Johan kom ridende inn i Norge og kostet dansken over Skagerak. Hadde vi nevnt dette, hadde han vel ikke tatt båten til Nesøya før langt utpå natta. Vi sa det ikke. Jeg mener, når man sitter på Aker Brygge med en eplejuice, en kaffe, en te, et glass vin og en danske en lørdagskveld orker man ikke spikke fliser.

Det ville klassifiseres under det min oldemor lakonisk kalte Reidet njuocca muorraruopmasii. Senere fant vi dette uttrykket i norsk variant i det flotte bladet skoleinspektøren i Skånland startet før krigen. Skolene sendte inn bidrag. En fra Kjønna krets skrev på nynorsk om et bortkastet arbeid som var som å Lage tunge til vedulven. Der kom oldemors talemåte på norsk. Vi orket ikke lage tunge til vedulven der på Aker Brygge, man skal ikke spikke fliser i utide.
.
Interessant dette med at Carl Johan kom ridende inn i Norge. Det er faktisk hest og vogn som kommunikasjon som sies å være årsaken til høyrekjøring.

Som jeg har rotet meg på viddene her. Egentlig skulle jeg bare ha en kjapp ingress om lover for så å gå over til dagens tema: de lover man ikke finner i lovboka.

Denne bloggen spinner ut av en lov i hverdagslivet: Hvis di mister noe du trenger, finner du det igjen når du har skaffet deg noe nytt.

Årsaken til at denne loven er blitt aktuell, er at vårt lager av klappakaker er blitt ganske så redusert, og Asenova productionz, Anka og mamma, vil lage et nytt lager. Men så er saken at selve takka er på Liland og ledninga her. Årsaken til dette er så lang og kronglede at jeg ikke tar det opp her. Poenget er at vi ikke finner ledninga tross intens leting. Det vil si: det er ikke lett så grundig på loftet som Anka og mamma nok skulle ønske. Loftet er, når Sigbjørn og Emma Margret ikke er heime, domenet til kun pappa og meg. Et sted må mannfolk ha i fred der kvinnfolk ikke herper og rydder. Her i huset er det loftet. Jeg vet om flere tilfelle der mannens domene er garasjen. Men altså – loftet er fredet område. Nå må jeg tilstå er der er ganske mye lagret delvis litt rotete, men det skal pappa og jeg ta etter hvert.

Så kanskje er ledninga der, men opp trappa kommer ikke Anka og mamma seg for å lete. Slipper man dem først opp for å grave, er domenet tapt.

Mamma har kapitulert og fått tak i en ny ledning.

onsdag 5. februar 2020

Om å legge planer og huske hvor de er lagt

Når jeg nå endelig er i gang med blogging igjen etter et langt opphold, er det mye ditt og datt som er glemt i mellomtiden - herunder passord for å komme inn der vi trenger å komme inn. Men det løste seg, om enn ikke helt smertefritt. Årsaken til det lange bloggeoppholdet er at mamma har vært på sykehus, og jeg har ikke villet blogge da av ulike årsaker. En av årsakene er at jeg ville sende et signal til min mor om at hun ikke bare var ønsket heim, men at her var presserende behov for henne. Hun hadde det som plommen i egget de siste ukene på sykehuset i Harstad, og jeg måtte jo finne måter å melde på at det ikke var der hun hørte til. Hence null blogging.

Selvsagt kan man skrive opp passorda et lurt sted, men da kommer utfordringa å huske hvor det lure stedet er. Ole Henrik Magga skal ha sagt da han var sametingspresident at det var lurt å legge planer for virksomheten, men så var det å huske hvor man hadde lagt dem. Nå tiltror jeg den godeste Magga å ha megen god husk på slike ting. I sin tid som sametingspresident bygde han opp et system som så suverent hevet statusen til oss samer og var så forlokkende at vi krøp fram fra alle fjordholl, avholl under fjellene, fra viddene og over alt der man skulle tro det ikke var samer – derfra krøp vi fram for å delta i dette systemet. Det var som om det var dette vi hadde ventet på – og det hadde vi jo også. Jeg vet det ikke er stuerent å si det – derfor sier jeg det heller ikke – at vi tok 180 grader snuinger her der fra nei til samiske stedsnavn til hurra for samiske stedsnavn – snuinger på mange felt. Og det er bra.

Men tilbake til dette med å huske og minnes. Det er en hel vitenskap. Vi hadde glemt et par passord og glemt hvor de var lagret.

Det viser seg at et minne ikke er statisk. Det kan endre seg over tid ved at hver gang det hentes opp i dagen, omskrives det litt. Man legger til eller trekker fra noe, og det lagres på nytt. Minner kan også fade away og Da helst negative minner. Dette gjelder nok ikke de traumatiske minnene. De positive minnene har lettere for å bli tilgjengelig. Etter hvert som tiden går, huskes de positive best. Derfor husker folk i langt framskreden alder de gode, gamle dagene. Tida da alt var så mye bedre. Simon Nørbye er hukommelsesforsker ved Århus Universitet. Han sier at i blant kan glemsel fungere som en god mekanisme. I blant. Minnet er selektivt.

Jeg har i mitt delvis lange liv fundert og undret meg over fortellere - de som har så mye å fortelle og som husker så mye. Jeg har også vært tilstede der flere husker ulikt om samme hending. Da har antagelig noe skjedd oppe i hodet.

Jeg så i går på facebook et bilde av folk som hesjet i solskinn. Det var harmoni over bildet, og det var da også headet med De gode gamle dagene. Nå har ikke jeg hesjet og kan uttale meg om det, så jeg søkte bistand hos hertingene som visstnok har gjort det. Var bildet og kommentaren et godt innblikk i de gode, gamle dagene ved hesja? Tja, var svaret, det var sikkert slik også, men det var dager med regn, tungt gras, hast med å få slåttonna gjort siden det gjaldt familiens livsgrunnlag. Det var halvdøde frosk og mus som var skamfert av slåmaskin og sleperive i grasdungene etc, og det var måser som kretset rundt og ventet på at folk skulle grave fram til dem disse halvdøde mus og frosk. Dette var også de gode, gamle dagene. Det gode med dem er kanskje at det var en rikere flora av småkryp, særlig frosk, Mus og rotter har i dag fått enda bedre livsvilkår og har inntatt hele landet. Jeg var innom dette i en tidligere blogg der jeg beskrev vår kamp mot mus og vånd i fjor vinter. I år har vi ikke sett dem her.

Mens jeg er innom tidligere blogger, blogget jeg også om sjuras fortreffelighet, og det gleder meg å se at Sagat en stund etter laget en to-siders reportasje om kråkefuglene der de brukte mange av mine argumenter. Nå venter jeg en reportasje om vått og tungt gress, halvdøde mus og frosk og hast med å sikre familiens livsgrunnlag.