tirsdag 25. november 2014

Tour de Østlandet

Google er en fantastisk oppfinnelse for den som sitter og leter etter informasjon. Jo da, jo da, jeg vet at man må sile informasjonen. Det er som i det alternative helsevesenet med mange guruer som ofte har motsatte synspunkt på hva som er viktig. Man må velge hvilken guru man tror på eller balansere mellom sine guruer. Så også med informasjon man finner på google eller andre steder.
Det siste jeg har googlet er Domkirkeodden på Hamar. Det er ruiner av en domkirke med glassoverbygg for å hindre forvitring. Nå er jeg egentlig for gjenbruk, men jeg må tilstå at det er litt spesielt med noe som er bygget for nesten 1000 år siden. I dette tilfellet ville jeg nok ikke gått for gjenbruk av byggesteinen. Sa vi besøkte Domkirkeodden sammen med Annikki og Roger ble heg filosoferende om stin mens jeg i mitt tempo lenget derfra – og jeg husket noe jeg hadde hørt om at golvhellene i Dundor-Heika sin gamme ble gjenbrukt i en utekjeller. Nå er utekjelleren ikke mer i bruk. Kanskje er den falt for alt jeg vet.
Vanligvis er jeg ingen kulturverner – til forskjell for de andre i familien min. I akkurat det føler jeeg meg  mer lik mine besteforeldre på begge sider. Det synes som om ting hopper over en generasjon. Forresten ikke uvanlig. Utvandrende nordmenn til USA kunne nok sukke og lengte til Gamlelandet. De var ”norsk”, mens deres barn ble amerikanere. Men så kom tredje generasjon – barnebarna. Er det dette man ser i dag med de enkelte generasjoner innvandrere?
Akkurat der tør jeg ikke han noen mening sånn uten videre, så jeg vender tilbake til det trygge der jeg som same kan mene hva som helst om samiske forhold. Og det gjør vi gjerne. Gad vite om etnisk-germanske norske har så mange eksperter på egen kultur som vi samer har. Prosentvis altså. Jeg er en av dem, og om jeg bare kunne hviske Sametingspresident Aili Keskitalo noen ord i øret…
En bekjent av oss, en kunstner, hadde et beskrivende bilde av nettopp dette med forholdet mellom generasjonene. Det gjaldt stormen omkring samiskundervisningen i Skånland i begynnelsen av -90-tallet. Jeg satt min vane tro i sofaen og lyttet og så antagelig ut som jeg hørte til i det store intet. Jeg har hele livet vært en ráigebeallji, en man tror ikke forstår det det snakkes om. Tidligere ble uttrykket brukt om ikke-samer som forstod samisk, men ikke sa det. De bare tyvlyttet. Vel, ting er ikke helt sant. Jeg har ikke vært ráigebeallji hele livet. Det ble heldigvis slutt på det. Og jeg er ikke Markebygdas eneste sådanne. Masse har jeg hørt om  etterkrigsgenerasjonen som vokste opp på norsk mens foreldregenerasjonen seg i mellom brukte samisk. Følgelig trodde man ikke den norsktalende ungeflokken i bygda forstod samisk, så voksne hadde et privat språk de usjenert kunne bruke om ting som ikke var for barneører. Man må ta med i betraktning at man i Markebygda ikke hadde noen erfaring den gang med at barn kunne ha et passivt språk. Og barna, slik jeg har forstått det, så langt som mulig skjulte denne hemmeligheten der de satt på vedkasser, torvkasser, bak et ludobrett etc og lyttet mens de lot som om de var opptatt av noe annet. Ráigebealjit hele den lure flokkken. En av dem beskrev en oppvekst som fantastisk med tilgang til  alt som foregikk. En annen kalte det en fløyelsbarndom. Det er denne generasjonen, etterkrigsgenerasjonen, som aktivt grep fatt i samisk utvikling her – og jeg lurer på om det er noen sammenheng.  Man kan forstå at all den kunnskapen og alt de fikk tilgang til må ha gjort noe med dem. Ráigebealjit. De burde ta det som mellomnavn eller som navn på en organisasjon for dem.
Tilbake til vår gjest: Hun beskrev det slik: Vår foreldregenerasjon har stått fast i en gjørmemyr, den gjørmemyra samisk da var – og har brukt sine krefter og ressurser på å løfte sine barn opp på tørt land > bli norsk, med alle de mulighetene dette ville gi barna. Så opplever de at deres barn tar sine barn med og hopper ned i gjørmemyra (les: ber om samiskopplæring, begynner å arbeide med samiske saker) og sier at her vil de være.

Men hvor  var jeg nå?
Jo, på Hamar hvor jeg undret meg og beundret Domkirkeruinene. Men jeg husker noen severdigheter der. Da vi kom inn på det nye og flotte kulturhuset med ditto bibliotek – man kan aldri være i nærheten av et bibliote uten at pappa stikker innom der – traff vi en sentral utstilling: to bøker: Sigbjørns Våke over dem som sover  og Alf. R. Jacobsens Kongens nei. Mamma og jeg hadde en kort diskusjon om vi skulle gå til skranken og si hva vi mente om den drittboka Kongens nei.  Jeg har i en tidligere blogg omtalt den. Gjennom x antall CD-er fulgte vi ærverdige Kong Haakon på flukt fra tyskerne . i Elverum, Molde.. . og vi gledet oss til å lære mer om hans opphold i Tromsø siden det var derfra han dro i eksil. Ha ha, det ble jo noen linjer om nettopp det; at han dro i eksil fra Tromsø. Hallo nordnorske historikere! Rett opp dette! Jeg skal love å kjøpe 20 eks og gi som gave til alle som av en eller annen grunn skal ha en gave det året.  Men det må jeg si – et kulturhus en mjøsby verdig.

Hva vi gjorde i Hamar? Deler av svaret på dette gjorde bagasjen vår tyngre enn tyngst da vi dro derfra med koffertene stappet med biodynamisk  dyrkede epler fra Roger og Annikkis hage. Vi var på besøk hos noen med egne epletrær og plommetrær. Utrolig. Og vi er samme land! Jeg er en syltetøyelsker, men spiser det med måte – og å spise kortreist plommesyltetøy fra et tre utafor vinduet var sært på en god måte. Å drikke kråkebærsaft fra haugen utafor vinduet her heime er normalt. Men plommesyltetøy...

Enkelte ganger kombinerer vi ABR-opphold med andre ting. Denne gangen soiste vi middag sammen med Sigbjørn som var i Oslo i embets medfør som styremedlem i Norsk forfatterforening. Dagen etter besøkte vi Berit i hennes nye leilighet på Røa. Skal man først reise, må man gjerne kombinere.

domantrener




lørdag 22. november 2014

Om å sette motsatt fortegn



Da er vi tilbake i skogen igjen, og nettopp nå rusla en gråspraglet katt forbi. Det er som det skal være. Det beste med å være kommet heim, er den følelsen av velvære jeg sitter med akkurat nå.
Først, men ikke viktigst: Jeg er skrubbet fra topp til tå og i krinkler og kroker, herunder ørekroker, og einerlåg i håret. På p-hotel der vi bodde de siste dagene, er dusjkabonettet så lite at jeg måtte ta en nesten hypotetisk dusj. Det var ikke plass til noen å hjelpe til, så dusjinga ble deretter. I tillegg er jo vi slik at vi tror at det eneste reine vannet er det som kommer fra fjellene her gjennom Skånland/Evenes vannverk. Alt annet tror vi er kloret i større eller mindre grad. Følgelig er ikke p-hotel stedet for de lange renselser. Men nå er jeg så renset at, og det lukter einerlåg. Etter at jeg begynte med einer har den halsstarrige seborre-en ikke vist seg.
Men det beste er den gode følelsen etter evalueringa på Smartbrain og ABR. Nevrofysiologen på Smartbrain sa at deler av hjernen har begynt egen aktivitet, å knytte kontakt mellom ulike områder. Supert. Og Leonid Blyum på ABR påviste at kroppens strukturer endrer seg. Han var faktisk meget fornøyd etter evalueringa. Og ja – vi har sett noe av det han påpekte sjøl. En meget god følelse å sitte her i oppstart av dagen etter en slik runde i Oslo.

Før vi reiste til Oslo fant jeg en mail fra en redaktør for en svensk antologi omkring samiske forhold der man også skulle ha noen tekster, og jeg ble spurt om de kunne bruke noen av novellene fra Jeg er ikke en fjellklatrer. Så klart. Da vi kom heim fant jeg mail med oversetting av forordet for den franske utgaven av boka. Jeg skal spørre om jeg kan legge den i bloggen min eller på facebook. Det er heldigvis legitimt å legge selvskryt der. Også jeg gjør det. Man skryter av det man gjør i løpet av dagen, hvor perfekt man er, av perfekte ferier, perfekte barn og alt mulig annet. Noen ganger skryter man av sine perfekte og dagsaktuelle holdninger ved å legge ut linker.  I blant når jeg gjør det, skjemmes jeg litt og tenker på talemåter om selvros, at den stinker, at den som ikke har andre så skryte av seg, må gjøre det selv. Men jeg gjør det uhemmet. I blant tenker jeg at Facebook har endret rammene for oppførsel, eller rettere sagt: gitt en tilleggsramme. Den ene rammen er den reelle, den vi lever i som de mennesker vi er på godt og ondt. Den andre rammen om livet er den vi viser fram på Facebook. Der er det gjerne tjohei og vuoi vuoi, kos dere, klem… Har faktisk observert at ting i den ordinære reelle rammen kan få motsatt fortegn i Facebook-rammen.

Litt som Lars levi Læstadius som ga motsatt fortegn til det kirka og staten hadde satt sitt fortegn ved. For eksempel mente kirka og staten den gangen at Vårherre ikke forstod samisk. Det var djevelens språk. Følgelig gikk alt på svensk – noe ikke alle som hadde møtt i kirka, om enn motvillig – forstod. Så kom Læstadius og begynte å preike på samisk. Han satte motsatt fortegn ved språket. Nå har visstnok kirka offisielt avkreftet den gamle tesen og mener nå at Vårherre forstår også samisk.  Nå vet jeg ikke om de har avkreftet at samisk er djevelens språk. Hvis så, er da djevelen stakkar språkløs? Eller har han fått en annen minorits språk til sitt bruk? Eller er det slik at både Vårherre og han nå kan samisk? Det siste håper jeg er tilfelle. Da har man noe felles og kan kommunisere, og det kan dannes en bro av forståelse.  Det er i dag et evig mas med det samiske språket; hva som er rett samisk og hvem som kan det, så hvis det nå er slik at samisk ikke lenger er djevelens språk, er han spart for mye pes. Det var nok enklere før da djevelen, lappologer og selvfølgelig samer i hverdagskommunikasjon rådde på den banen – og ingen ropte opp om styrking av den og den språkgruppen, særlig er lulesamer og sørsamer masete og mener seg forfordelt av oss nordsamer.
Nå er det jo store ulikheter mellom de samiske språkgruppene fra kildinsamisk på Kolahalvøya til sørsamisk på Hedemarken. Jeg vil anta at en kildinsame og en sørsame ikke forstår hverandre siden allerede nordsamer og sørsamer ikke gjør det sånn uten videre. Hvordan forholder montro djevelen seg til det? Hvilket av de samiske språkene ver eller er hans språk?  Alle? I så tilfelle har man hatt en språkkapasitet i Sápmi man ikke har forstått å benytte seg av. Hvis han ikke kan alle de sju språkene ville jeg gjerne vært flue på veggen når han kom til sørsamene og krevde å bli forstått på nordsamisk. Det er å banne i kirka. Og vise versa.  Og å komme hit til Skånland med et samisk der det finnes ord som ikke fantes her i 1939, det er å banne flere ganger i kirka – dette i henhold til det jeg har sett av engasjemnet av selvoppnevnt språkpoliti. Kanskje det enkleste for djevelen ville være om han ble kvitt dette peset rundt samisk språk.

En annen sak Læstadius satte motsatt fortegn ved var alkohol. Siden presten var lensmannens og kjøpmannens venn, så han mellom fingrene på at kjøpmenn solgte alkohol på kirkebakken i bytte mot naturalia som reinskinn og reinkjøtt, mens familiene svalt og led under det som gjerne følger med stort alkoholforbruk. Læstadius gikk for totalavholdenhet. Man trengte sine skinn, sitt kjøtt, sin familie og sin verdighet – og ikke alkohol. Man kan lett tenke seg at presten Læstadius neppe ble med i troikaen av prest, lensmann og kjøpmann i Sameland.
Det er ikke alltid så enkelt, dette med hvem man er i virkeligheten, hvem man vil være og hvilken intensjon man har ved nettopp å være. Dette er en universell utfordring. Allerede i Bibelen møter man den i Pottemakeren som en allegori for den Allmektige. Pottemakeren former på leiren for å lage krukker. Noen krukker blir ikke slik de var tenkt å bli. Men Pottemakeren gir ikke opp leirklumpen.  Han vet den kan formes og bearbeides til en  ny begynnelse, et nytt fortegn er mulig.  Pottemakeren vet at alle muligheter fremdeles bor i leiren. Tolmodig – i samspill med materialet – formes den samme leiren til å bli alt den kan bli.
Det er nok stor forskjell på å bli formet i samarbeid med Pottemakeren fram til det beste produktet man kan få ut av den leirklumpen man er en allegori på – i motsetning til å komme i Knappestøperens støpeskje slik Peer Gynt nesten gjorde. Akkurat der er det mye jeg ikke forstår og håper noen kan lære meg litt om. Man synes å bli kortpustet av noen bibelvers man ser på facebook, men reagerer ikke når Knappestøperen puster en i nakken. Man vantrives med alle hentydninger til Bibelens Pottemaker, men tenker ikke på Ibsens Knappestøper. I valget mellom de to ville jeg gå for Pottemakeren.
En aldri så liten avsporing fra facebook som gir oss mulighetene til å sette et annet fortegn – om enn i cyberspace.  Og der kommer jeg til å legge inn forordet til den franske utgaven av Jeg er ikke en fjellklatrer. Dette forordet er nå oversatt til nynorsk. Det setter motsatt fortegn hva angår omtale av meg i enkelte diagnostiserende papirer.  Be you warned på alle felter.

domantrener

tirsdag 11. november 2014

Lapp skal lapp vara

Så var det atter en frokost med lapper . En lapp for en lapp – et godt ordspill. Nesten like bra som en replikk en venn av oss kom med for vel 30 år siden. Storebror Sigbjørn hadde vært på besøk der og spist husets lapper, noe som visstnok var helt topp av det slaget. Mamma ringte dit for å få oppskrift på det.  Mor i huset kom i telefonen og kommenterte sideveis til mannen i huset: Asbjørg vil ha oppskrift på lapper. Hvoretter han prompte repliserte: Treng ho oppskrift på det? Kan ho ikkje berre se på sæ sjøl.
De kjappe replikkers kunst.
Men altså, tilbake til frokostlapper som nesten er en tradisjon her i huset. Tradisjoner er ikke å kimse av. De holder ranmmene – og man må bare håpe at de ikke holder rammene så harde at de blir en tvanstrøye i stedet for en tradisjon.
Våre lapper er en ny tradishon i den betydninga at den ikke er så himla mange år gammel. De fyller mange funksjoner:
1)    Man kan bruke opp potetmosrester og grøtklatter, og man kan lure i dem det jeg nekter å spise. Denne gangen var lappene grønnprikkede siden tørkede bjørkeblader var blandet inn. Ikke årets. I år trengte laumakken løvet. Vi har en rest fra i fjør. Kan ikke huske om vi plukket  dette på den hasardiøse turen oppetter en skråning i Veggfjellet der jeg i alle fall fryktet at Blåbærlynget skulle havne i Ofotfjorden. I så fall må man spise slike ting med andakt, for det sier jeg bare: Blåbærlynget drar ikke på flere slike turer.
2)   Dessuten fungerer de som et slags trekkplaster, motivasjon eller gulrot. Jeg er ikke den mest morgenspretne, og etter min runde på badet, pleier jeg ta en åle / krype-runde mens jeg surker over at jeg egentlig skulle ha vært i senga,  Da er det godt med matlukta i målområdet. Det tror jeg egentlig er hovedårsaken til at vi alltid har en frokost som lukter godt. De andre to vet ikke at jeg skjønner det, og jeg spiller naiv. Eller kanskje vet de at jeg vet, og de spiller naiv.
Nå er jo assoasiasjoner noe man nesten ikke kan unngå. De bare kommer. Denne gangen assoasiasjoner rundt ordet lapp. Jeg ble sittende å tenke på hvilke lapper jeg kjente eller hadde hørt om – da holder jeg mamma og med utenom. Vi lapper som spiste lapper.

Den første naturlige assosiasjonen var ulike typer lapper.  Jukselapper (er ikke lapp, men vil skrekkelig gjerne bære det). Skaplapper (er lapp, men absolutt ikke være det).
 Mens jeg tumlet med lapper i klassen homo sapiens husket jeg alle de trivelige turene vi har hatt til Philadelphia og med leiebilen kjørt til Amishland. Der heter mange familier Lapp.
Men man trenger ikke dra så langt. I Sverige var lapp et mye brukt begrep tidligere. Lapp skal lapp vara mente i 1828 Carl Magnar av Robson, svensk adelsmann, da han fremmet et viktig forslag i adelsrådet i den svenske riksdagen. Han hadde nemlig sett at samenes reinbeiter ble mindre og mindre på bekostning av innflyttende jordbruk. Han ville trekke en geografisk grense for hvor langt opp mot fjellene jordbruket kunne spre seg. Vel, egentlig mente HAN vel ikke at lapp ska vara lapp, men det ble resultatet av hans forslag. Han mente bare at samene måtte få ha et land i fred for uendelige framtider, det fedres land de eide «før våre dager».  Han ønsket å gi samene noen privilegier – som han forsåvidt også ønsket å gi adelen i det han jobbet for adelens bevaren.  Men politikk er politikk og der er alltid noen som ser sitt snitt. Så også her.  

Det første geniale snittet var å sterkt redusere det man i svensk samepolitikk brydde seg om som samer = nomadiserende samer = reindriftssamer som hadde med å holde seg ovenfor odlingsgrensen. For disse opprettet man nomadeskoler som man bevisst (?) holdt på et lavt nivå.  Faktisk vegret en del av samer ovenfor odlingsgrensen seg til å bruke disse skolene., og de andre samene, de som ikke drev reindrift, brukte dem ikke. Der lærte de det de trengte for livet ovennfor odlingsgrensen og slapp å bli ødelagt av opplæring og komfort svenske skoler. Faktisk var det en av lappefogdens arbeidsfelt å avgjøre hvem som var nomade og kunne bruke denne skoletypen. Smart trekk. Man holdt en gruppe samer der over odlingsagrensen på et lavt nivå, mens man forventet assimilering av resten av samebefolkningen. Nå vet jeg ikke hvorvidt dette lyktes fullstendig, eller om de skog-og fiskersamer jeg ser møte i det svenske Sametinget er noen av de som skulle vært forsvunnet.
Nomadeskolen ble på 1960-tallet gjort om til sameskoler åpne for alle samer.

Så er det jo litt småfarlig å å lære andre alt man sjøl kan. Plutselig en dag begynner de å bruke denne kunnskapen mot deg.

Jeg tar hatten av meg for de svenske luringene, for man skal bare skule over til Norge for å se hvor galt det kan gå ved å lære opp samer til blant annet statsmannskunst. Samene lærte det samme som dáža, minst, for de var i tillegg arbeidsomme, og når de var vel utlært og kunne alt daza kunne, begynte de gjerne å bruke dette for å fremme samesak. Farlig, farlig i de dager, kanskje også litt i våre dager? Jeg vil tro at samer med akademisk utdanning, universitets-samer og akademiker-samer, ennå kan huskes som negative begrep i enkelte konstellasjoner. Det var en periode der enkelte norske politikere prøvde å trŧkke ned og ufarliggjøre samer med utdanning ved å blant annet hevde at man måtte lytte til de ekte, ordentlige samene, dvs samer som ikke hadde satt sine bein  innom en høgskole eller et universitet.
Man kan si mye om det norske Sametinget - og det gjør man også. Men det er slik jeg ser det det mest slagkraftige av de samiske parlamentene. Men så har det da også vært drevet fram og ledet av samer opplært i statsmannskunst.

For noen dager siden fant jeg en mail fra en svensk redaktør av en antologi: Samer i text och bild. For nordiske lesere. Jeg ble spurt om de kunne bruke noen av novellene fra Jeg er ikke en fjellklatrer.  Selvsagt. Det var jo bare hyggelig. Så var det et bilde av meg. De ønsket seg et arbeidsbilde.  Ha ha, jammen sa jeg smør. Aldri ikke i helvete om de får noe bilde av meg flat på magen på golvet, sur og forbannet, eller på ABR, eller opp-ned i backswing, eller slitende meg fram på ladder, eller med reflekstrening, nevrofeedback…Ikke aldri. Lapp ska vara lapp, synes jeg, så jeg mailet over et bilde av meg i kofte.

domantrener