Google er en
fantastisk oppfinnelse for den som sitter og leter etter informasjon. Jo da, jo
da, jeg vet at man må sile informasjonen. Det er som i det alternative
helsevesenet med mange guruer som ofte har motsatte synspunkt på hva som er
viktig. Man må velge hvilken guru man tror på eller balansere mellom sine
guruer. Så også med informasjon man finner på google eller andre steder.
Det siste
jeg har googlet er Domkirkeodden på Hamar. Det er ruiner av en domkirke med
glassoverbygg for å hindre forvitring. Nå er jeg egentlig for gjenbruk, men jeg
må tilstå at det er litt spesielt med noe som er bygget for nesten 1000 år
siden. I dette tilfellet ville jeg nok ikke gått for gjenbruk av byggesteinen. Sa
vi besøkte Domkirkeodden sammen med Annikki og Roger ble heg filosoferende om
stin mens jeg i mitt tempo lenget derfra – og jeg husket noe jeg hadde hørt om
at golvhellene i Dundor-Heika sin gamme ble gjenbrukt i en utekjeller. Nå er
utekjelleren ikke mer i bruk. Kanskje er den falt for alt jeg vet.
Vanligvis er
jeg ingen kulturverner – til forskjell for de andre i familien min. I akkurat
det føler jeeg meg mer lik mine
besteforeldre på begge sider. Det synes som om ting hopper over en generasjon.
Forresten ikke uvanlig. Utvandrende nordmenn til USA kunne nok sukke og lengte
til Gamlelandet. De var ”norsk”, mens deres barn ble amerikanere. Men så kom
tredje generasjon – barnebarna. Er det dette man ser i dag med de enkelte
generasjoner innvandrere?
Akkurat der
tør jeg ikke han noen mening sånn uten videre, så jeg vender tilbake til det
trygge der jeg som same kan mene hva som helst om samiske forhold. Og det gjør
vi gjerne. Gad vite om etnisk-germanske norske har så mange eksperter på egen
kultur som vi samer har. Prosentvis altså. Jeg er en av dem, og om jeg bare
kunne hviske Sametingspresident Aili Keskitalo noen ord i øret…
En bekjent
av oss, en kunstner, hadde et beskrivende bilde av nettopp dette med forholdet
mellom generasjonene. Det gjaldt stormen omkring samiskundervisningen i
Skånland i begynnelsen av -90-tallet. Jeg satt min vane tro i sofaen og lyttet
og så antagelig ut som jeg hørte til i det store intet. Jeg har hele livet vært
en ráigebeallji, en man tror ikke forstår
det det snakkes om. Tidligere ble uttrykket brukt om ikke-samer som forstod
samisk, men ikke sa det. De bare tyvlyttet. Vel, ting er ikke helt sant. Jeg
har ikke vært ráigebeallji hele
livet. Det ble heldigvis slutt på det. Og jeg er ikke Markebygdas eneste
sådanne. Masse har jeg hørt om etterkrigsgenerasjonen som vokste opp på norsk
mens foreldregenerasjonen seg i mellom brukte samisk. Følgelig trodde man ikke
den norsktalende ungeflokken i bygda forstod samisk, så voksne hadde et privat
språk de usjenert kunne bruke om ting som ikke var for barneører. Man må ta med
i betraktning at man i Markebygda ikke hadde noen erfaring den gang med at barn
kunne ha et passivt språk. Og barna, slik jeg har forstått det, så langt som
mulig skjulte denne hemmeligheten der de satt på vedkasser, torvkasser, bak et
ludobrett etc og lyttet mens de lot som om de var opptatt av noe annet. Ráigebealjit hele den lure flokkken. En av dem beskrev en oppvekst som
fantastisk med tilgang til alt som
foregikk. En annen kalte det en fløyelsbarndom. Det er denne generasjonen,
etterkrigsgenerasjonen, som aktivt grep fatt i samisk utvikling her – og jeg
lurer på om det er noen sammenheng. Man
kan forstå at all den kunnskapen og alt de fikk tilgang til må ha gjort noe med
dem. Ráigebealjit. De burde ta det som mellomnavn eller som navn på en
organisasjon for dem.
Tilbake til
vår gjest: Hun beskrev det slik: Vår foreldregenerasjon har stått fast i en
gjørmemyr, den gjørmemyra samisk da var – og har brukt sine krefter og
ressurser på å løfte sine barn opp på tørt land > bli norsk, med alle de
mulighetene dette ville gi barna. Så opplever de at deres barn tar sine barn
med og hopper ned i gjørmemyra (les: ber om samiskopplæring, begynner å arbeide
med samiske saker) og sier at her vil de være.
Men hvor var jeg nå?
Jo, på Hamar hvor jeg undret meg og beundret Domkirkeruinene. Men jeg
husker noen severdigheter der. Da vi kom inn på det nye og flotte kulturhuset
med ditto bibliotek – man kan aldri være i nærheten av et bibliote uten at
pappa stikker innom der – traff vi en sentral utstilling: to bøker: Sigbjørns Våke over dem som sover og Alf. R. Jacobsens Kongens nei. Mamma og jeg hadde en kort diskusjon om vi skulle gå
til skranken og si hva vi mente om den drittboka Kongens nei. Jeg har i en
tidligere blogg omtalt den. Gjennom x antall CD-er fulgte vi ærverdige Kong
Haakon på flukt fra tyskerne . i Elverum, Molde.. . og vi gledet oss til å lære
mer om hans opphold i Tromsø siden det var derfra han dro i eksil. Ha ha, det
ble jo noen linjer om nettopp det; at han dro i eksil fra Tromsø. Hallo
nordnorske historikere! Rett opp dette! Jeg skal love å kjøpe 20 eks og gi som
gave til alle som av en eller annen grunn skal ha en gave det året. Men det må jeg si – et kulturhus en mjøsby
verdig.
Hva vi gjorde i Hamar? Deler av svaret på dette gjorde bagasjen vår
tyngre enn tyngst da vi dro derfra med koffertene stappet med biodynamisk dyrkede epler fra Roger og Annikkis hage. Vi
var på besøk hos noen med egne epletrær og plommetrær. Utrolig. Og vi er samme
land! Jeg er en syltetøyelsker, men spiser det med måte – og å spise kortreist
plommesyltetøy fra et tre utafor vinduet var sært på en god måte. Å drikke
kråkebærsaft fra haugen utafor vinduet her heime er normalt. Men
plommesyltetøy...
Enkelte ganger kombinerer vi ABR-opphold med andre ting. Denne
gangen soiste vi middag sammen med Sigbjørn som var i Oslo i embets medfør som styremedlem
i Norsk forfatterforening. Dagen etter besøkte vi Berit i hennes nye leilighet
på Røa. Skal man først reise, må man gjerne kombinere.
domantrener