Tour de Østlandet

Google er en fantastisk oppfinnelse for den som sitter og leter etter informasjon. Jo da, jo da, jeg vet at man må sile informasjonen. Det er som i det alternative helsevesenet med mange guruer som ofte har motsatte synspunkt på hva som er viktig. Man må velge hvilken guru man tror på eller balansere mellom sine guruer. Så også med informasjon man finner på google eller andre steder.

Det siste jeg har googlet er Domkirkeodden på Hamar. Det er ruiner av en domkirke med glassoverbygg for å hindre forvitring. Nå er jeg egentlig for gjenbruk, men jeg må tilstå at det er litt spesielt med noe som er bygget for nesten 1000 år siden. I dette tilfellet ville jeg nok ikke gått for gjenbruk av byggesteinen. Sa vi besøkte Domkirkeodden sammen med Annikki og Roger ble heg filosoferende om stin mens jeg i mitt tempo lenget derfra – og jeg husket noe jeg hadde hørt om at golvhellene i Dundor-Heika sin gamme ble gjenbrukt i en utekjeller. Nå er utekjelleren ikke mer i bruk. Kanskje er den falt for alt jeg vet.

Vanligvis er jeg ingen kulturverner – til forskjell for de andre i familien min. I akkurat det føler jeeg meg  mer lik mine besteforeldre på begge sider. Det synes som om ting hopper over en generasjon. Forresten ikke uvanlig. Utvandrende nordmenn til USA kunne nok sukke og lengte til Gamlelandet. De var ”norsk”, mens deres barn ble amerikanere. Men så kom tredje generasjon – barnebarna. Er det dette man ser i dag med de enkelte generasjoner innvandrere?

Akkurat der tør jeg ikke han noen mening sånn uten videre, så jeg vender tilbake til det trygge der jeg som same kan mene hva som helst om samiske forhold. Og det gjør vi gjerne. Gad vite om etnisk-germanske norske har så mange eksperter på egen kultur som vi samer har. Prosentvis altså. Jeg er en av dem, og om jeg bare kunne hviske Sametingspresident Aili Keskitalo noen ord i øret…

En bekjent av oss, en kunstner, hadde et beskrivende bilde av nettopp dette med forholdet mellom generasjonene. Det gjaldt stormen omkring samiskundervisningen i Skånland i begynnelsen av -90-tallet. Jeg satt min vane tro i sofaen og lyttet og så antagelig ut som jeg hørte til i det store intet. Jeg har hele livet vært en ráigebeallji, en man tror ikke forstår det det snakkes om. Tidligere ble uttrykket brukt om ikke-samer som forstod samisk, men ikke sa det. De bare tyvlyttet. Vel, ting er ikke helt sant. Jeg har ikke vært ráigebeallji hele livet. Det ble heldigvis slutt på det. Og jeg er ikke Markebygdas eneste sådanne. Masse har jeg hørt om  etterkrigsgenerasjonen som vokste opp på norsk mens foreldregenerasjonen seg i mellom brukte samisk. Følgelig trodde man ikke den norsktalende ungeflokken i bygda forstod samisk, så voksne hadde et privat språk de usjenert kunne bruke om ting som ikke var for barneører. Man må ta med i betraktning at man i Markebygda ikke hadde noen erfaring den gang med at barn kunne ha et passivt språk. Og barna, slik jeg har forstått det, så langt som mulig skjulte denne hemmeligheten der de satt på vedkasser, torvkasser, bak et ludobrett etc og lyttet mens de lot som om de var opptatt av noe annet. Ráigebealjit hele den lure flokkken. En av dem beskrev en oppvekst som fantastisk med tilgang til  alt som foregikk. En annen kalte det en fløyelsbarndom. Det er denne generasjonen, etterkrigsgenerasjonen, som aktivt grep fatt i samisk utvikling her – og jeg lurer på om det er noen sammenheng.  Man kan forstå at all den kunnskapen og alt de fikk tilgang til må ha gjort noe med dem. Ráigebealjit. De burde ta det som mellomnavn eller som navn på en organisasjon for dem.

Tilbake til vår gjest: Hun beskrev det slik: Vår foreldregenerasjon har stått fast i en gjørmemyr, den gjørmemyra samisk da var – og har brukt sine krefter og ressurser på å løfte sine barn opp på tørt land > bli norsk, med alle de mulighetene dette ville gi barna. Så opplever de at deres barn tar sine barn med og hopper ned i gjørmemyra (les: ber om samiskopplæring, begynner å arbeide med samiske saker) og sier at her vil de være.

Men hvor  var jeg nå?

Jo, på Hamar hvor jeg undret meg og beundret Domkirkeruinene. Men jeg husker noen severdigheter der. Da vi kom inn på det nye og flotte kulturhuset med ditto bibliotek – man kan aldri være i nærheten av et bibliote uten at pappa stikker innom der – traff vi en sentral utstilling: to bøker: Sigbjørns Våke over dem som sover  og Alf. R. Jacobsens Kongens nei. Mamma og jeg hadde en kort diskusjon om vi skulle gå til skranken og si hva vi mente om den drittboka Kongens nei.  Jeg har i en tidligere blogg omtalt den. Gjennom x antall CD-er fulgte vi ærverdige Kong Haakon på flukt fra tyskerne . i Elverum, Molde.. . og vi gledet oss til å lære mer om hans opphold i Tromsø siden det var derfra han dro i eksil. Ha ha, det ble jo noen linjer om nettopp det; at han dro i eksil fra Tromsø. Hallo nordnorske historikere! Rett opp dette! Jeg skal love å kjøpe 20 eks og gi som gave til alle som av en eller annen grunn skal ha en gave det året.  Men det må jeg si – et kulturhus en mjøsby verdig.

Hva vi gjorde i Hamar? Deler av svaret på dette gjorde bagasjen vår tyngre enn tyngst da vi dro derfra med koffertene stappet med biodynamisk  dyrkede epler fra Roger og Annikkis hage. Vi var på besøk hos noen med egne epletrær og plommetrær. Utrolig. Og vi er samme land! Jeg er en syltetøyelsker, men spiser det med måte – og å spise kortreist plommesyltetøy fra et tre utafor vinduet var sært på en god måte. Å drikke kråkebærsaft fra haugen utafor vinduet her heime er normalt. Men plommesyltetøy...

Enkelte ganger kombinerer vi ABR-opphold med andre ting. Denne gangen soiste vi middag sammen med Sigbjørn som var i Oslo i embets medfør som styremedlem i Norsk forfatterforening. Dagen etter besøkte vi Berit i hennes nye leilighet på Røa. Skal man først reise, må man gjerne kombinere.

domantrener