Syskjenbonn og kateter

Det er unaturlig, vil jeg påstå, når man er expatriate på Hedemarken, at man ikke assosierer til Alf Prøysen. Som jeg gjorde der. Hver gang jeg er på Hedemarken, enten hos Annikki og Roger eller hos min gudmor Berit tenker jeg på at jeg en gang skal turiste innom Prøysen-stua og den historien der. Pappa pleier ønske seg en tur med Skibladner. Det er ok for meg, men det er ikke første-prioritet. Etter at vi kom heim fra den samme Hedemarken, så jeg et program om Alf Prøysen. Hans ordkunst fascinerer meg – hvordan han i enkle, med så får ord, får sagt så mye.

Mens vi var på Hamar, var det en severdighet jeg ikke omtalte, nemlig det stupetårnet som er under bygging der. Har man Mjøsa må man også ha stupetårn så det duger.

Mens vi var der, var egentlig ikke dette stupetårnet noe jeg la meg særskilt på minnet. Men da vi kom heim og googlet det, slo det seg sammen med Prøysen-programmet og ble en manifestasjon av at alle har et syskjenbonn på Gjøvik.

Tårn-ideen ble lansert i 2008 av – hold dere fast – en Kr.f. politiker – men bystyret tente selvsagt på ideen, ellers ville det neppe blitt noe annet enn en ide. Fra 2009 og utover ble den da budsjerte 1,5 mill-tårnet en ubehagelig sak. Budsjettet sprakk, måtte ombudsjetteres, sprakk igjen, måtte ombudsjetteres, osv bl.a. pga. feilberegninger av strømforhold og varierende vannhøyde i Mjøsa. Tårnet skulle være et flytende anlegg og ikke botnfast. Det slet seg et par ganger før det til slutt ble tauet til et roligere sted ved Mjøsas bredd. Der så jeg det. Fantastisk å se den da, og enda mer fantastisk å se den for seg etter å ha googlet den og vet at de 1,5 mill ble til 11,5 mill rimelig fort – uten at man pr. dato har stupt derfra. Det som fascinerer meg ved dette er viljen til nyskapelse koste hva det koste ville, behov eller ikke. Jeg håper virkelig at dette ikke blir Hamars hvite elefant.

Nå har jo alle et syskjenbonn på Gjøvik. Så også dette stupetårnet. Syskjenbonnet, Gjøviks stupetårn, står solid plassert på Mjøsas vestbredd, på Gjøvik, reist på dugnad av en båtforening med materiale betalt av kommunen. Sluttsum: 35 000 kr.

Han fikk sagt det, gitar-trubaduren.

Egentlig ganske interessant, denne syskjenbonn.filosofien. Joda, jeg tror vi alle i ulike settinger har vår syskjenbonn på Gjøvik, men jeg tror også at vi alle i noen settinger er nettopp syskjenbonnet på Gjøvik. I mange faser og settinger har jeg en hop av syskjenbonn på Gjøvik, men noen ganger føler jeg meg som nettopp dette syskjenbonnet. Det er når jeg takler verden slik jeg er på det jeg mener er optimalt for meg – da er jeg syskjenbonnet, og Ibsens Kanppestøper har intet hos meg å gjøre. Men så er det andre dager da ting ikke er helt slik, og da er verden full av syskjenbonn.

I blant undres jeg på om det er syskjenbonn-mentaliteten jeg observerer her og der i samfunnet. Alle – vel, nesten alle – vel, mange – vel, noen - vil gjerne vise alle rundt seg at man kan. Man vil være syskjenbonnet. På barneskolen i de første år husker jeg dette med tegninger. Jeg var dessverre ikke ofte i fellsundervisning, men enkelte ting festet seg. Når det var tegning dro noen opp til kateteret og viste tegninga og sa med dårlig skjult stolthet: Æ fekk det ikkje heilt til. Og kateteret forsikret om at det var flott – så det var et syskjenbonn som returnerte til pulten sin. Jeg kan ikke huske at jeg noen ganger følte meg som et syskjenbonn der – men jeg kan levende forestille meg at jeg nok sikkert tok kraftig i for å si at jeg også ville! Og da vet jeg jo av erfaring at ting kom ut som høge skrik – noe jeg antar de andre i klassen vil kunne bekrefte.

Videre tenker jeg i blant på hvor annerledes min skolegang ville blitt om jeg da hadde domantrening og fasiliterte som i dag. Det vil si; om systemet hadde akseptert det. Til og med i dag vet jeg om barn som har sin intensive trening lagt til skolen – der systemet har problem med å aksepetere det. Det blir så masete, synes man antagelig, men det kan man ikke si, så man pakker det nok inn i pedagogiske floskler.

Nå kjenner jeg jo også minst et godt unnatak. En gutt på 12 år som fasiliterer som jeg og også trener intensivt. Slik jeg forstår det har han en fantastisk skoletid.

Syskjenbonn og katetre henger nøye sammen. Man kan vanskelig bli et syskjenbonn om man ikke har et kateter å speile det mot. I dag er bl.a, facebook et slikt kateter. Man går dit med sine “tegninger” og man får en tilbakemelding i form av “liker” og kommentarer. Dess mer “liker” dess mer syskjenbonn, antar jeg man føler seg som. Noen får dette av et bilde der man mentalt kaster stein i en elv. Andre får det ikke selvom de de demmer opp elven og gir den nye løp. Det er da jeg funderer over årsakene. Er det slik at flere forstår det å kaste stein i elven, det er gjenkjennbart, og mange “liker” og kommenterer det. Ikke så mange kan snu tidenes elv, følgelig er det ikke så mange, om noen, som “liker” og kommenterer det. Noen klarer ikke biten med steinkast å heller ikke å endre tidenes elv. Da har man følgelig lite, om noe, å vise for seg ved de sosiale mediers kateter..

Ting er som det kan være i en budsjettdebatt.  De store summene, de man nesten ikke forstår og som er uhandgripelige, kan gå raskt gjennom, mens de forståelige ting, de små poster man kjenner godt, kan bli gjenstand for debatt. Eller kanskje motsatt. Kanskje det er det som skjedde med stupetårnet på Hamar. 1,5 mill kroner er muligens en liten post for det som skulle bli en turstattraksjon, så det blåste gjennom i behandlinga. Nå ble det tårnet virkelig en turistattraksjon om enn på en annen måte enn først beregnet.  Faktisk var det en gang oppe til behandling om man skulle taue det på Mjøsas dybde og senke det etter hvert som summen steg til høyder man vanskelig forstår,

Den seneste tid har det gått en debatt på en facebookside om hvorvidt man kan legge bibelvers der daglig - en slags ord for dagen. Det ble et engasjement av det der noen mente man skulle bli spart for det. Spart for det? Nå er det mye man vil bli spart for, ser jeg i media, bl.a. skal man ha seg frabedt at en tater kjører den drosja man skal ta. Nå har vi her i huset ikke Koranen (tror jeg da) og jeg begynte å undre meg over hvilken reaksjon som ville komme – om det kom noen da – om jeg begynte å legge et daglig sitat derfra. Eller fra buddhismen eller en annen av Østens religioner?

Men uansett, alt dette er uvesentlig når det virkelig bærer til. Om jeg ikke har kunnet på skolen gå opp til kateteret med en tegning og ned som et syskjenbonn eller om jeg ikke har klart verken å kaste stein i elven eller snu dens løp - er uvesentlig. Det som virkelig teller er den dagen jeg går opp til livets siste kateter for å levvere inn mitt livs tegning.

. og her jeg sitter, tenker jeg på hvordan edn tegninga montro skulle se ut. Vil jeg kunne forklare den der ved det kateteret eller bare håpe på at den blir forstått og godkjent?

domantrener