fredag 25. november 2011

Skjelv o vantro...

Hei alle dere vantro og troende der ute!


Husker dere den sms-en jeg sendte rundt om blant annet uventede penger fra oven? Egentlig kom den sms-en fra Sigrid, og jeg videresendte den. Vel, jeg fikk jo svar fra noen av dere, noen vantro, noen ikke. Noen litt ironisk, noen litt spøkende, og noen sendte vantro betraktninger tilbake og viste til at de var realister.



Vel, her er reality! Jeg fikk sms-en fra Sigrid før helga og begynte så smått å videresende den da. Man er da troende lenger enn til nesetippen, ikke sant? Send ut positive tanker, og de haker seg fast i andre positive tanker og kommer tilbake med forsterket effekt. Send ut negative tanker som: ”ingen gir vel meg et øre ( eller noe annet) ekstra,” og den haker seg sammen med andre negative tanker og smeller tilbake i fjeset. Og man kan så triumferende si: ” der ser man! Fikk jeg noe?”



Bare tull. Skjelv o uopplyste vantro, for nå fortsetter jeg;



Altså, jeg fikk sms-en fra Sigrid før helga og sendte ut til de første straks. Og det påvirket straks verden, i mitt tilfelle Fyens Stiftstidende, som trykte bloggen jeg skrev i begynnelsen av august som kronikk. Og jeg får betalt for det! Uventede penger! Jeg antar det skjedde omtrent slik: Mine positive bølger fra sms-en traff redaktøren i denne avisa lørdags kveld da han satt i ro med en sølle snaps, Gammel-dansk antagelig, og en rødpølse til – og plutselig som lyn fra klar himmel husket han min kronikk, som han hadde glemt i nesten tre måneder: ”Hva var det nu med den kroniken fra den fjeldabe i nord?”


Han plinget sin redaksjon som jobbet med enste uke (redaksjoner på Fyn jobber på lørdager) umiddelbart. Den ble så trykket tirsdag og en kopi sendt meg – som jeg fikk i går med spørsmål om konto for honorar.



O, dere vantro som tror alt er slik øynene ser det! Ve over dere!



Og ikke bare det, et annet brev kom med meget positive nyheter. Gadd vite hav de vantro har fått i posten?



Jeg er omgitt av nesetipp-snusfornuft i alle deler av slekta. Både fra pappas side og fra mammas side har jeg fått spøksomme, men dog, sms-er om realisme. Og det bringer meg til å undres hvordan mamma og pappa kunne bli så seende. Sannsynligvis var de begge familienes alternative utskudd og fant hverandre slik. Hvem vet. Hulebjørnens klan har alltid noen.



Her må jeg skyte inn at jeg delvis er en vantro sjøl i denne familien, i alle fall liker jeg å fremstille meg slik, for det er liksom så sivilisert å ikke tro på hva som helst. Det motsatte har til tider vært betraktet som primitivt og uvitende. Og hvem vil nå med åpne øyne bli regnet som en uvitende og primitiv type? I alle fall, ikke med en hjerneskade som allerede er katalogisert negativt av noen med makt til å katalogisere andre (ikke du, Odrun Flatabø. Takk for din evaluering og diagnose). Men altså, er man allerede katalogisert negativt, vil man ikke ha flere merkelapper, som uvitende, primitiv, overtroisk, klebet til seg. Derfor blåser jeg også i barten i blant av det alternative tullet. Men jeg tror at om noen gav meg og andre siviliserte realister sannhetsserum, ville noe helt annet dukke fram.



domantrener



Hjelp meg å ro denne bloggen i land. Jeg tok jo full sats i begynnelsen og la liste høgt, og så er den ikke så høg.


Hvordan skal jeg avslutte med den verdighet en sivilisert realist (les: skap-alternativer) må oppvise?



lørdag 12. november 2011

Ka e poenget?

Da kommer vi til poenget. Poenget? Hvilket poeng kommer man til, har jeg ofte lurt på, for når jeg lytter videre, er det ikke noe poeng man kommer til. I beste fall kommer man til en konklusjon som i alle fall ikke er noe poeng.



Jeg forundrer meg iblant over hvordan man bruker språket unøyaktig og upresist.



Jeg er sjøl ganske petimetretet. En spade er en spade og ikke en greip. Hvordan skulle det gå om man i juridiske dokument var så unøyaktig med ordvalg og tegnsetting? Alle har hørt historien om da kommategnet tok liv! Heng ham ikke, vent til jeg kommer,” var den egentlige telegrambeskjeden, men en slurvet nedskriver slengte ut kommategnet på feil plass. ”Heng ham, ikke vent til jeg kommer. En annen sak er hva man hører bli sagt. Det er ikke språkunøyaktighet, heller det at man oppfatter det som hjernen gjenkjenner. Jeg har en blå Berlingo, og en kjenning oppfattet det en gang som blåbærlyng og satte opp et spørrende fjes da jeg fortalte om min blå berlingo. Vel, ting ble raskt oppklart, og nå heter bilen min bare Blåbærlynget.



domantrener



PS ! Er det noen som har eksempler på andre tilfelle det innholdet endrer seg enten fordi hjernen gjenkjenner det som noe annet, eller på grunn av språklig unøyaktighet?



PS2 ! Akkurat nå lurer jeg på hva som er poenget mitt her. Noen som vet det?

onsdag 9. november 2011

Dill om dall

Ting endrer seg. Livet kan iblant gjøre store svinger. Jeg har jo kreert og laget et romaniløp, og jada, jeg mener fremdeles at en av mine forfedre er av tvilsom arisk herkomst. Svært tvilsom.



Søndag var vi på en konsert på Trondenes Historiske Senter: romanisangeren Elias Akselsen sammen med sangpartner Børge Pedersen. Jeg gledet meg til det, og jeg hadde kanskje store forventninger til at sangene skulle treffe de ikke-ariske og ikke-finskugriske genene mine og sette dem i bevegelse, eller enda mer; kanskje tirre et savn etter noe tapt. Disse forventningene gjorde at jeg fikk kjør, nevrologisk reaksjon, og selv om dette ødela deler av konsentrasjonen min, var det nok konsentrasjon igjen til at jeg kjølig registrerte at intet så skjedde og at jeg syntes deler av konserten var litt for show-bråket for min smak. Akkurat dette skyltes ikke Akselsen. De sekvensene der Akselsen delte av sine opplevelser gjennom livet syntes jeg var de beste, men selv de satte ingen gener i bevegelse.



Ok, dette var nok ikke det beste arrangementet å hente kunnskap fra, mer opplevelse kanskje. Likevel, jeg tror nok jeg vil huske at Elias Akselsen ikke hadde noe vitnemål fra grunnskolen – han fikk som 16-åring beskjed om det da han trengte vitnemål for operautdanning – ”taterunger trenger ikke det,” sa rektor på den siste skolen han hadde gått på. Og dett var dett. Da rømte han til Sverige, ble gategutt og traff der den nederlandske tateren Cornelis Vreeswjik – og de kunne snakke sammen på romani!



Akkurat nå ringte Sigbjørn. Han er fortiden i Tromsø, men skal en snartur til Oslo på skolesekkopplegg + senere en ukes snartur langt inn i Russland til Sibirs begynnelse. Jeg tror jeg må revurdere diverse omkring nomadegener og romanigener. Pappa og hans barn er reisende Macker, mamma, som sannsynligvis er den største nomadegeneieren av oss fem, mener hun har det best her i skogen. Ting rimer liksom ikke, men det er nå velkjent nytt. Man trenger bare se på nyhetene på TV og høre enkelte politiske debattprogram. Der er det mye som ikke rimer i det hele tatt, og det mest underlige er at vi stemmer inn de der ikke-rimerne gang på gang. Eller er det slik at de som virkelig rimer, de står ikke på lister til stortingsvalg eller kommer fram i debatter. Eller er det jeg som bare er en kverulant? En stortalende soldat eller en politisk kandestøber, som, om han fikk hviske verdens herskere noen kloke råd i øret… Jeg er domantrener, same, arier, romani, robocop og alt til faget henhørende. Jeg har ikke på min CV plass til politisk kandestøberi.



Ellers har Fanden og hans meritter vært i Vilnius til trykking og innbinding og skal etter sigende være på tur nordover. Da ankommer han vel om ca en uke i bokform.


.


Det nærmer seg sengetid. I dag forsvant strømmen en stund, og jeg følte samme intense glede som på bameskolen når strømmen gikk om vinteren, kaldt i klasseromma betydde heim! Hurra! Med min beskaffenhet var jeg ikke med blant dem som straks, når lærerne ikke så det, åpnet vinduer for at det skulle bli kaldt nok fortere. Men mentalt gjorde jeg det. Åpnet vinduer, mener jeg. også i dag. Hipp, strømmen borte! Jeg åpnet mentalt vinduer og dører for å få det så kaldt at løsningen ble å krype til sengs og sove til strømmen kom tilbake. Forskjellen på skolen og her var bare at her fyrte man opp.



Mitt autistiske gummifjes viser iblant følelser. I dag viste det skuffelse, og da fikk jeg anledning, siden noen spurte hva jeg var skuffet over, å dele mine forhåpninger om å gå i seng. Og det gjorde vi da. Vi sov alle litt. Men merkeligheten med søvnbehov er at den kommer igjen og igjen, så nå er jeg klar for en ordinær natt i seng med ABR-maskin. Tre kvelder i uka sover pappa og jeg i trykktanken. Tre kvelder sover jeg i seng med ABR-maskin, og den sjuende kvelden sover jeg som folk flest.



Hasta la vista håper jeg siden jeg har skrivetørke