onsdag 26. oktober 2011

Siden sist

25.10.2011


Jeg ravet inn her i går kveld helt utkjørt etter en langhelg i Tromsø hos Sigbjørn og Emma Margret.


Pappa og jeg kjørte til Tromsø utpå dagen fredag, non stop flerret vi over Tromsøbrua og opp til Alfheimveien der vi stupte sultne inn til lille Emma Margrets middag. Mydlandpølser fra Tromsø og potatismos fra naboen i øst – som nå vil ha Norge med på å berge EUs økonomi.


Var det disse tonene man hørte fra kampen for og i mot EU-medlemskap. Eller har jeg misforstått hele greia? Mener det skulle ha vært slik den gang at EU skulle berge Norge.



Sånn kan det gå – og nifst er det – for det leder dessverre tankene hen på om det er andre ting som er the other way round.? Er det slik at noe av det som fra politisk posisjon i dag predikes som sannheter viser seg å være det motsatte? I så fall må jeg begynne å lytte godt til mindretallet det gjør (bjeffer) på, for i EU-saken var det mindretallet som ble flertall – om enn ikke i politisk posisjon. Det sier seg sjøl at når man er i posisjon politisk eller faglig kan man bryte av seg sannheter som viser seg å ikke være sannheter.



Når man hører dagens diskusjoner bom EU og euroens stilling friste man til å så ” hva sa jeg?” Men jeg sier det ikke. Det er uetisk å hovere. Men tenke kan man. Tanker er enn så lenge rentefrie, i alle fal så lenge man klarer holde seg utenfor EU. Se nå bare hvor de tenker og tenker i EU - og renta øker. Jeg er i mot å støtte EU. Hvorfor skal man sy flyteputer under armene på dem som hoppet uti uten flytevester for å prøve dybden med begge beina samtidig. < Enhver vet jo at dette ikke er lurt, og folkeavstemminga i 1994 synliggjorde dette tydelig at flertallet i Norge ikke prøver dybden med begge bein samtidig, som Sverige, som nå surker om at Norge må hjelpe EU-land der de kaver rundt i EU-havet uten redningsvester. Ha ha. Nei,. Vi må nok hjelpe broder Sverige av mange grunner. De er broder Sverige, og de tok i mot diversiteter fra Norge under krigen, og jeg personlig kjenner så mange hyggelige og dyktige svensker (og det er den viktigste grunnen til å hjelpe). Men jeg understreker at jeg ikke kjenner den svenske statsministeren som mente Norge burde berge EU.I denne situasjonen er nok den neste måten å gjøre det på å gi dem konsulenthjelp i søknaden om utmelding av EU. Trond Giske kunne kanskje ta hand om den saken – om han da enda er nei-mann- eller vet noen om han hører til dem som har tvilt seg fram til et ja?



Men tilbake på sporet, om kvelden dro søsknene Skåden og Sigrid på Insomnia-festival. Godt navn, for med den dundrende musikken vil jeg se den som ikke er insomnia, søvnløs. Da vi utmusiket ravet inn i 1-tida om natta var pappa tilbake fra sitt besøk hos Mirjam og Emrah.



Og det ble lørdag den neste dag. Etter en sein frokost dro vi på byen og så senere spise thaimat på en ny restaurant. Konklusjon: Intet kan slå ut Kanyas mat.



Og det ble kveld og samefest på Ølhallen – og vi dit. Musikk, musikk, men hyggelig, og atter en natt sjanglet jeg utmusiket inn til Emma Magret bopel og i seng, men denne gangen havnet jeg ytterst i dobbeltsenga, for noen mente det var en bedre posisjon når jeg vred på meg i søvne og sparket andre ut av senga. Det er etter sigende nøye studier utført mens vi var i USA og Sigbjørn og Emma Margret delte seng med meg. Ikke noen alminnelig seng, sier jeg bare, en USA-dobbelseng, og den var stor. Alt er jo stort over there. Visstnok skal jeg ha skumpet att og fram, eller det vil si, skumpet en vei, og konklusjonen er at jeg skal ligge på en viss side slik at jeg ikke skumper den andre ut av senga. Dette hadde lille Emma Margret glemt da jeg inntok senga og hun visstnok fikk seg noen dulter. Ikke at jeg tror det. Jeg sover som en stein, stille som en stein og ubevegelig som en stein.



Og det ble søndag. Etter atter en sein frokost samlet pappa og jeg sammen tødlene våre og flyttet 300 meter mot sør til Sigbjørn. Denne kvelden ble en rolig kveld – om enn ganske sein – og en sein frokost dagen etter før pappa og jeg flerret ov Tromsøbrua om ikke så friskt hva meg angår, men ganske så pågående hva pappa angikk.- Han lengtet heim. Vi raste gjennom indre Troms kun med et stopp for å ringe heim og si at lofotfolket var på tur heim og maten måtte være klar.



Hva mamma gjorde imens? Jeg antar med ganske stor sikkerhetsmargin at hun låste dørene, slo av lysene og telefonene og la seg, for så å stå opp mandag morgen siden hun visste at vi da kom heim fra den store verden og forventet forpleining. Hos oss er det en tradisjon at når noen kommer heim fra den store verden, lukter det heimebakt og heimelaget uansett om man har vært borte et døgn eller et år. Jeh hadde derfor lagt inn en bestilling på heimelaget gluten-og laktosefri pizza, heimelagede kjøttkaker med ekte ertestuing og ditto heimelaget brunsaus – alt i henhold til kravene fra FHC og IAHP. Til dessert bestilte jeg gluten-og laktosefri kake, men siden jeg der hadde glemt å spesifisere heimelaget, var kaken produsert av Lierne bakeri – og ja da, de kan det, de også.



På kinoen i Harstad går filmen De tre musketerer, og jeg gidder ikke engang foreslå for de andre to musketerene at vi stikker til Harstad en dag, så jeg må nok smøre både meg sjøl og diverse andre uttørkede plasser med salve og tålmodighet og vente på ABR i Oslo i november.


tirsdag 18. oktober 2011

Ute av skrivetrening

Det er så lenge siden jeg har blogget at jeg er ute av trening. Denne gangen er det ikke administrasjonen å skylde på. Jeg er inne i en total skrivetørke, og med skrivetørke mener jeg skrivetørke. Den siste måneden har jeg knapt nok satt to-tre ord sammen til en setning. Min tale har vært ja ja og nei nei. Hodet sammen med resten av systemet har vært opptatt med hva jeg skal skrive om. jeg mangler emner å skrive om, og ja, jeg har fått mange forslag, gode forslag, selv om de ikke har funnet gjenklang inne i det rommet i hjernen som produserer mine skriverier.



Saken er også at når et emne er gått tørr, er det gått tørr, og det er ikke mer å vri ut av det. Før jul utkommer boka om Fanden og talemåter omkring den karen. Det er utrolig mange av dem, og jeg skrev trøstig i vei – helt til det en dag var stopp. Da stod det enda 6 talemåter igjen, men ikke engang med min nestbeste vilje klarte jeg kreiste ut noe mer.



Vil er delvis permanent heime i skogen i Láŋtdievvá etter en nomadetilværelse verdig en samisk romani. Da vi kom fra bryllup i Polen stoppet vi i Oslo for to dager smartbrain-trening. Så var vi en uke her heime før vi vendte tilbake til Oslo for en uke på smartbrain – og etter en ny, uendelig lang uke her heime snudde vi til Oslo og ny uke på smartbrain. En ny lang uke heime,. Og vi snudde til Oslo og smartbrain og kombinerte det med å dra rett til Trondheim på tomatis-trening.



All denne kombineringa kan stå som et eksempel på hvor lite jeg har å si hva slik administrasjon angår. Jeg reiser gjerne att og fram, nemlig, men mamma står bak all denne kombineringa for å kutte ned på reising – og pappa velger å være Sveits og Sverige i den saken. – og da taper jeg, selvsagt. Jeg er avhengig av støtte fra én for å få mine ideer gjennom, og når noen er Sverige og Sveits går det galt, for av grunner jeg ikke helt har forstått er det da én som synes å ha dobbelstemme, og den ene er ikke jeg. Jeg tar gjerne mot tips om hvordan jeg kan bli den som har dobbeltstemme i slike saker.



I denne prosessen med reising har jeg først vagt, så videre mer seriøst, vurdert dette med samer og nomade, og urfolk. Jeg klarer ikke på noe vis skjønne at mamma er nomade, og jeg må innrømme at jeg leser innlegga til den energiske leserbrevskribenten Jarl Hellesvik med mer og mer nysgjerrig interesse. Kan han ha rett i det han hevder generelt om samer? Eller er det slik at han bygger sine antagelser på et lite og tynt materiale og studerer noen få kasus, kanskje bare ett, mamma? Og bygger bevisene hans på denne skogkjerringa som liker å være i ro her i skogen? Skulle ikke forundre meg! Hellesvik bør snarets utvide sine researcher, sier nå jeg.



Se nå på pappa og meg. Vi reiser omså en tur til månen på blunken, gitt vi hadde et fartøy, men siden en del av mine program har NASA-opprinnelse må det kanskje la seg gjøre. Hvem vet.



Brev strømmer inn i huset. Noen brev er hyggelige, noen sier jeg ikke noe om. I dag kom brev om skattepenger. Administrasjonen får noen kroner tilbake, og jeg – siden jeg ikke bruker hodet til å skrive – planlegger nå hva det kan brukes til. Kommer vi oss til Kroatia sammen med Nearmin på den summen, tro? Siden Nearmin og pappa er gode venner, antar jeg at han ikke blir Sverige og Sveits i den saken, men støtter meg. Time will show.



Og siden jeg ikke får til noe annet oppe i hodet, spekulerer jeg på diverse annen fanskap. Gangelaus må ett gjøre, pleide visstnok min oldemor kommentere slike ting med. I det siste har jeg følt spørretegn komme i stedet for en gitt sannhet – som for eksempel om antonymer er motsetninger. Opp og ned er etter sigende antonymer, men er de det når man ikke kan bruke dem i sammensetninger? Oppesen kontra nedesen? Opptatt kontra nedtatt? Oppsigelse kontra nedsigelse? Oppsøke kontra nedsøke? Osv, osv…



Mangt og mye funderer den gangelause på, og mangt og mye finner man ikke svar på. Jeg vil derfor ønske meg en revisjon av begrepene omkring språk Er de i det hele tatt revidert? Dessuten liker jeg ikke ordet språk på norsk og ønsker meg en utredning omkring et eventuelt annet ord. Språk ligner for mye på spjåk og gir uriktige signaler. .Eller gjør det det? Var språket noe man spjåket med? Man spjåker seg ut. Kan man språke seg ut? Dessuten, slik språkendringene nå går med sammenfall av konsonantgrupper kan spr og spj gjerne ende opp som spj. Da er vi rykket tilbake til start og bruker et spjåk som kommunikasjonsmiddel. Nei, Sylfest Lonheim, ut på banen for et nytt ord! Jeg så deg i Nytt på Nytt på fredag. Forundret ble jeg ikke, men det forklarte meg hvorfor intet skjer når Språkrådets direktør leker moromann og spjåker seg ut som det. Noe andre kunne gjort bedre, forresten. Skomaker, bli ved din lest – og smi nyord i stedet for å fly på TV-show.



domantrener



PS:


Bør en skomaker bli ved sin lest, eller er det slik at det ikke gror mose på rullende stein?



Jeg hører gjerne dokkers mening…