Ute av skrivetrening

Det er så lenge siden jeg har blogget at jeg er ute av trening. Denne gangen er det ikke administrasjonen å skylde på. Jeg er inne i en total skrivetørke, og med skrivetørke mener jeg skrivetørke. Den siste måneden har jeg knapt nok satt to-tre ord sammen til en setning. Min tale har vært ja ja og nei nei. Hodet sammen med resten av systemet har vært opptatt med hva jeg skal skrive om. jeg mangler emner å skrive om, og ja, jeg har fått mange forslag, gode forslag, selv om de ikke har funnet gjenklang inne i det rommet i hjernen som produserer mine skriverier.

Saken er også at når et emne er gått tørr, er det gått tørr, og det er ikke mer å vri ut av det. Før jul utkommer boka om Fanden og talemåter omkring den karen. Det er utrolig mange av dem, og jeg skrev trøstig i vei – helt til det en dag var stopp. Da stod det enda 6 talemåter igjen, men ikke engang med min nestbeste vilje klarte jeg kreiste ut noe mer.

Vil er delvis permanent heime i skogen i Láŋtdievvá etter en nomadetilværelse verdig en samisk romani. Da vi kom fra bryllup i Polen stoppet vi i Oslo for to dager smartbrain-trening. Så var vi en uke her heime før vi vendte tilbake til Oslo for en uke på smartbrain – og etter en ny, uendelig lang uke her heime snudde vi til Oslo og ny uke på smartbrain. En ny lang uke heime,. Og vi snudde til Oslo og smartbrain og kombinerte det med å dra rett til Trondheim på tomatis-trening.

All denne kombineringa kan stå som et eksempel på hvor lite jeg har å si hva slik administrasjon angår. Jeg reiser gjerne att og fram, nemlig, men mamma står bak all denne kombineringa for å kutte ned på reising – og pappa velger å være Sveits og Sverige i den saken. – og da taper jeg, selvsagt. Jeg er avhengig av støtte fra én for å få mine ideer gjennom, og når noen er Sverige og Sveits går det galt, for av grunner jeg ikke helt har forstått er det da én som synes å ha dobbelstemme, og den ene er ikke jeg. Jeg tar gjerne mot tips om hvordan jeg kan bli den som har dobbeltstemme i slike saker.

I denne prosessen med reising har jeg først vagt, så videre mer seriøst, vurdert dette med samer og nomade, og urfolk. Jeg klarer ikke på noe vis skjønne at mamma er nomade, og jeg må innrømme at jeg leser innlegga til den energiske leserbrevskribenten Jarl Hellesvik med mer og mer nysgjerrig interesse. Kan han ha rett i det han hevder generelt om samer? Eller er det slik at han bygger sine antagelser på et lite og tynt materiale og studerer noen få kasus, kanskje bare ett, mamma? Og bygger bevisene hans på denne skogkjerringa som liker å være i ro her i skogen? Skulle ikke forundre meg! Hellesvik bør snarets utvide sine researcher, sier nå jeg.

Se nå på pappa og meg. Vi reiser omså en tur til månen på blunken, gitt vi hadde et fartøy, men siden en del av mine program har NASA-opprinnelse må det kanskje la seg gjøre. Hvem vet.

Brev strømmer inn i huset. Noen brev er hyggelige, noen sier jeg ikke noe om. I dag kom brev om skattepenger. Administrasjonen får noen kroner tilbake, og jeg – siden jeg ikke bruker hodet til å skrive – planlegger nå hva det kan brukes til. Kommer vi oss til Kroatia sammen med Nearmin på den summen, tro? Siden Nearmin og pappa er gode venner, antar jeg at han ikke blir Sverige og Sveits i den saken, men støtter meg. Time will show.

Og siden jeg ikke får til noe annet oppe i hodet, spekulerer jeg på diverse annen fanskap. Gangelaus må ett gjøre, pleide visstnok min oldemor kommentere slike ting med. I det siste har jeg følt spørretegn komme i stedet for en gitt sannhet – som for eksempel om antonymer er motsetninger. Opp og ned er etter sigende antonymer, men er de det når man ikke kan bruke dem i sammensetninger? Oppesen kontra nedesen? Opptatt kontra nedtatt? Oppsigelse kontra nedsigelse? Oppsøke kontra nedsøke? Osv, osv…

Mangt og mye funderer den gangelause på, og mangt og mye finner man ikke svar på. Jeg vil derfor ønske meg en revisjon av begrepene omkring språk Er de i det hele tatt revidert? Dessuten liker jeg ikke ordet språk på norsk og ønsker meg en utredning omkring et eventuelt annet ord. Språk ligner for mye på spjåk og gir uriktige signaler. .Eller gjør det det? Var språket noe man spjåket med? Man spjåker seg ut. Kan man språke seg ut? Dessuten, slik språkendringene nå går med sammenfall av konsonantgrupper kan spr og spj gjerne ende opp som spj. Da er vi rykket tilbake til start og bruker et spjåk som kommunikasjonsmiddel. Nei, Sylfest Lonheim, ut på banen for et nytt ord! Jeg så deg i Nytt på Nytt på fredag. Forundret ble jeg ikke, men det forklarte meg hvorfor intet skjer når Språkrådets direktør leker moromann og spjåker seg ut som det. Noe andre kunne gjort bedre, forresten. Skomaker, bli ved din lest – og smi nyord i stedet for å fly på TV-show.

domantrener

PS:

Bør en skomaker bli ved sin lest, eller er det slik at det ikke gror mose på rullende stein?

Jeg hører gjerne dokkers mening…