fredag 27. april 2012

Bombe-skrå-sikker

Jeg vet ikke mye, og jeg er ikke sikker på mye, og jeg forundrer meg over hvordan noen kan være sikker på alt. Skråsikker. Og hvor er man skrå-sikker? Skrå som i motsatt av rett? Passer det med at man er bombesikker? Bombe-sikker som i bombe, en eksplosiv? Eksplosiv-sikker? Eller sikker for eksplosiver?

Kunne man lage nye ord av det å være så inn i margen sikker på noe?
Forslag, forslag ! !

Det motsatte trenger i alle fall noen flere synomymer. U-sikker. En liten –u bare foran sikker som dominerer.
Synonymer, synonymer! !

Hvis skrå og bombe som prefiks skal understreke eller forsterke ordet dd står foran, som i skrå-sikker og bombe-sikker, kan man da setet dem foran andre adjektiv som forsterking?
Skrå-søt?
Bombe-søt?
Skrå-vanskelig?
Bombe-vanskelig+

Apropos skrå-søt, i morgen inviterer Harstad cøliakilag på glutenfri kafé – og vi skal dit. Det blir nok bombe-vanskelig å ikke fråtse der i kaker og annet. Bli med, bli med! Det er plasws til en til som ikke bruker deodorante eller parfyme.

Hilsen bombe-sikker domantrener
- sikret mot bomber

Duger ikke.

Hilsen skrå-sikker domantrener
- sikker mot skrå

Duger ikke.

Hilsen bedrøvet domantrener som ikke er sikker på noe, verken bombe eller skrå på en fredagskveld.


onsdag 25. april 2012

Gi et startpuff når du ser det trenges

Når man tror ting er slik det skal være, aksepterer man det - fordi man tror det er slik det skal være.
Og fordi man tror det er slik det skal være, gjør man ikke noe for å endre ting. Dette har jeg opplevd flere ganger. Jeg trodde ting skulle være som de var. Et eksempel er den steinharde magen jeg hadde før vi begynte domantreninga. Mikrolax, klyx og til og med slanger var nødvendige. Etter at vi begynte domantrening endret blant annet magen seg, og i dag er dagens dorunde en rutine og diverse førtids-remedier historie. Sånn er det bare.

Jeg har også slitt, og sliter, med synet og ser TV uklart. Dette trodde jeg var normalt, slik skulle man se, og så normalt trodde jeg det var at jeg ikke engang omtalte det, ikke før for knapt en uke siden da jeg helt tilfeldig kom til å si at det var vanskelig å se TV for meg. Her i huset er pappa nærsynt. Sigbjørn og Emma Margret også, og en nærliggende konklusjon der og da var at jeg også er nærsynt. I dag var jeg hos optiker som konkluderte med at jeg nok var litt nærsynt, men at jeg i tillegg var lik mamma, skeive hornhinner. Nå venter jeg på brillene, og så godt kjenner jeg meg sjøl at jeg vet det blir en tilvenningsperiode, en ganske hard en.

Egentlig var det dette med å tro at man må akseptere ting fordi det er slik det skal være, at det er normalt – det var egentlig tanken bak bloggen og det øvrige eksempler på det. jeg tror alle har slike eksempler, opplevelser i sitt liv. Man har levd med ting man ikke burde ha levd med, og når man endelig er ute av det, skjønner man ikke hvorfor man levde så lenge med det som man gjorde. Huff, dette ble en krøkkete setning. Jeg innser selvfølgelig at det er forskjell på meg og andre. Jeg trenger hjelp til å komme ut av noe og over i noe annet, men faktisk tror jeg mange trenger hjelp for å komme ut av en vanskelig situasjon.

Dermed ligger Loven om tvang rett foran penna mi. Loven om tvang ble kjempet fram som en rettighetslov av Norsk forbund for utviklingshemmede. De stod i spisen for det. Loven er meget spesifisert og omfatter alt man ikke kan tvinge de man kaller utviklingshemmede til.

Hvis jeg fortsetter å eksemplifisere med meg sjøl, var ganske mye tvang og kunne ikke gjøres. Jeg var på den ene siden vrang og nektet og på den andre siden klarte jeg ikke komme i gang alene om jeg hadde villet. Slik ble Loven om tvang en for meg pasifiseringslov. Jeg satt mer og mer (man kunne ikke tvinge meg) og på grunn av det klarte jeg selvfølgelig mindre og mindre.

Loven om tvang er faktisk slik at det da skulle settes inn ekstra ressurser etter påbud fra Fylkesmannen. Jeg vet ikke om det gjøres.

Moralen er: Gi en venn eller hvem som helst et startpuff når du ser det trengs. Sett en finger i ryggen på noen som sliter i en oppoverbakke så vedkommende ikke rutsjer tilbake og ned i bunnen igjen.


fortumlet domantrener

lørdag 21. april 2012

En sympatistreikers dagbok

Ting skjer ute i den store verden utenom skogen. Litt følgjer vi med i det som skjer, litt ikke. Vi velger hva vi orker å være med i. I så måte lever vi etter Hanna Kvannmos råd om å nøye vurdere hva man orker irritere seg over.



Nå er vi jo ikke identiske i hva vi vil henge med i fra den store verden. Personlig er jeg den eneste som aktivt vet at det foregår lønnsforhandlinger og streik – og jeg føler sterkt med i situasjonen til de som jkjenner at de må streike for å bedre sine kår. Så sterkt anrøres jeg at jeg har behov for å støtte dem. Hadde jeg kunnet, hadde jeg vært streikevakt eller stått på stand. Men det går ikke, så jeg har funnet min måte å gjøre det på, markere solidaritet, mener jeg. Jeg går til sympatistreik.



Nå er det jo begrensede muligheter for det her på min arbeidsplass, Magne-instituttet. Men nød lærer nøgen kvinne å spinne. Så også her: Jeg legger ned deler av dagen og går til punktstreik. Før en så viktig avgjørelse har jeg vurdert ulike faktorer, deriblant graden av å lykkes i streiken. Alle vet at en mislykket streik er et dårlig signal og at det i slike tilfelle hadde vært bedre å la være å streike. Samtidig vurderte jeg lengden av punktstreiken og kom til to dager som optimalt. Men så var det å velge selve punktet der streiken skulle settes inn for å gi uttelling. Jeg gikk gjennom ulike deler av mitt arbeidsfelt og forkastet det ene etter det andre.


· Ikke spise? Ingen hensikt å streike der. Man ville bare trekke på skuldrene og si- ”ja, Magne har alltid vært periodespiser.” Nei, det dugde ikke. En streik er ikke noe hvis man trekker på skuldrene av den.


· ABR? Nix, jeg liker den delen for godt. Ligge og duppe mens man jobber med strukturene i kroppen. Nix. Der ville jeg ikke sette inn mitt streikeengasjement.


· Elektrodress? Muligens. Jeg satte den på en kanskje.


· Reflekstrening? Også den ble satt på kanskje.


· Independence? Nei, der ville en viss person bli så rasende over streiken at jeg antagelig måtte bryte den – og å bli streikebryter er ikke akkurat god solidaritet.


· Så var det småarbeidet, lukt og smak, pRoshi, gass og masker og dess like? Nei, de passet ikke.


· Hyperbaric chamber? Jo, absolutt, men der ville jeg nok møte massiv motstand fra administrasjonen som opptrer som sjøloppnevnte arbeidsgivere. Men jeg skulle nok klare å gjennomføre den. Jo, trykktank var et mulig punkt.


· Men så kom jeg i mine vurderinger til åleprogrammet. Perfekt ! Ikke liker jeg det arbeidet heller. Hvem liker å ligge å åle bortetter gangene når det ikke er behov for det? vel, behov og behov, fru Blom. Det er utviklende for medullar. Men hva gjør man ikke for solidaritet? En streik er jo en måte å synliggjøre at man ikke er helt komfortabel med noe, det være seg lønn eller noe annet. Perfekt. Perfekt 1 Jeg er ikke komfortabel med å åle meg bortetter gangene på den matta vi etter anbefaling fra Matthew Newell kjøpte på yachtklubben i København og slepte med oss heim sist vi var i Danmark på Family Hope. Perfekt ! perfekt!



Nå må ingen tro at det var et lett valg, for jeg kjenner mine sjøloppnevnte arbeidsgivere.



Jeg skal spare dere for enkelthetene i gjennomføringa, men la oss si det slik. Streiken ble gjennomført i to dager som planlagt, og det ble ingen likegyldig trekking på skuldrene, det kan jeg love. Men en streik skal jo kreve noe av alle parter.



domantrener



PS! I ledige øyeblikk rydder jeg på rommet mitt – og nå vet jeg hva som er i en lille kista som i alle år har stått på en hylle der. Ddet er min giisá. Egentlig er det bare jenter som har giisá, men mamma og pappa har altså laget en giisá til oss alle tre.


Akkurat nå angrer jeg på punktstreiken, men gjort er gjort og spist er spist. Faen at jeg ikke visste om giisáen før og kunne vært litt mer myk og rund i kantene.

torsdag 19. april 2012

Orkesterplass

Bor man som jeg i en skog har man orkesterplass til det skogen har å by på av aktiviteter. Jeg tror Torbjørn Egner kanskje oppholdt seg mye i skogen da han skrev om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Jeg nevner den boka som eksempel på skogsaktiviteter, ikke fordi det er noen favorittbok. Heller tvert om. Jeg synes ennå i dag, kjøtteter som jeg er, synd på den stakkars Mikkel Rev som måtte bli vegetarianer, ikke av overbevisning, men av tvang. Føler meg rimelig trygg på at om Egner møtte Mikkel Rev i dag, traff han en kjøtteter.



Her en dag ruslet en enslig rev forbi stuevinduet her. Faktisk helt sant. Og den RUSLET. Det hører med til skogens aktivitetstilbud å får en rev live ruslende forbi stuevinduet – og å ha orkesterplass til det. God og mett så den ut. Jeg antar den hadde redusert musebestanden en del. Nå må jeg jo si at jeg håper ikke akkurat Klatremus var en av disse, men hvem vet. Og disse uskyldige musene kan jammen også ordne seg. Vi har ganske mange reinskinn her i huset som vi bruker til diverse og oppbevarer i stabburet sommerstid. To av disse ble ved en feiltakelse igjen der hengende over en spark i vinter – og der etablerte Klatremus og vennene hans seg. Ikke bare bodde de der helt uskyldig, men de hadde gnagd løs hår og laget seg bol. Så ikke bare Mikkel Rev har sine svin på skogen. Klatremus har også det, og de svina har han her i skogen hos oss. Nå vet du det, Torbjørn Egner. Den uskyldige Klatremus unnser seg ikke for å gå løs på rein. Ja, da, ja da, jeg vet at det er en barnebok, men likevel, ikke undervurder ungene. Jeg tror nå helst unga tenker sjøl. Kanskje synes man synd på Klatremus reinskinneter, men ved andre gangs tenking er det Mikkel Rev som må betale prisen for en ganske urealistisk ideologi. Ellers synes jeg – og jeg anser meg for meningsberettiget siden jeg bor i skogen - at skogen er et forsømt område i barnebøker. Så i lys av det er det flott med Hakkebakkeskogen.



Andre ting man har orkesterplass til her er Elgetinget. Elgene er ikke nomadiserende som reinen og reindriftssamene, de er mer som de gamle sjøsamene som flyttet rundt etter ressursene innafor et forholdsvis (alt er relativt) lite område, men det er for meg uklart om det bare er ressursene de går etter. Personlig tror jeg det er helt andre ting – helt bokstavelig. Kamerat Egner lot alle dyra ha felles Ting. Det kjøper jeg ikke. Hvis jeg var f. eks, Petter Pinnsvin og var sulten, åt jeg glatt opp en av de andre representantene i Tinget, en mus, en frosk, etc (nåja, det samme gjør nå representantene på Stortinget, Sametinget og Fylkestinget,eter hverandre, mener jeg, om enn på en annen måte). Det holder ikke vann. Antar hvert dyr har sine egne Ting. Elgene i alle fall, det vet jeg.



Elgene holder Elgeting jevnlig har jeg skjønt, og for meg ser det ut som om dette tinget ambulerer etter årstida. Om vinteren har de Elgeting her i skogen. I blant legger de forhandlingene til området mellom garasjen og gjerdet over til naboen. Da har vi orkesterplass til deres forhandlinger rett utafor stuevinduet.



Nå er jeg litt usikker på hva disse forhandlingene gjelder når Elgetinget trer sammen i plenum, men det er nå ikke noe uvanlig, at jeg er usikker, mener jeg, for jeg er også usikker på forhandlingsagendaen når Stortinget, Sametinget og Fylkestinget trer sammen i forhandlinger. Personlig føler jeg at Elgetinget er diskriminert. De tre forannevnte Tinga har reisestøtte, dietter og møtehonorarer en gross for sine plenumsmøter. Ikke tror jeg Elgetinget har det. Tvert om, må de stå på for å bokstavelig talt redde skinnet visse tider av året. Meget sannsynlig er nettopp dette en av sakene de drøfter. Likeså antar jeg at nettopp den tida da elgene er like forjaget og forhutlet som romanifolket, er en viktig sak. Jeg vil tro de kartlegger trygge området i elgjakttida. For jeg mener å ha sett at et områdekart var sentralt i et av møtene. Likeså vet jeg at et sted her er det en elv som skiller to eiendommer hvorav den ene ikke legges ut som sone for elgjakt. Like før elgjakta begynner, tripper de bare elegant over elva og har asyl på denne eiendommen. Og det er ikke det eneste stedet.



Tilbake til de øvrige Tinga. De har noe mer Elgetinget ikke har – de har media. Jammen tror jeg Elgetinget skal være glad de slipper de blodtørstige der halsende i hælene på dem. Har de ikke noe å skrive om, skriver de likevel. Farlig, farlig! Elgene har heller ikke noe sekretariat som flyr rundt og pøser ut papir på representantene, bunkevis og haugevis med papir – og hva utgjør ikke det i tremasse og ødelegger skogen? Samtidig drøfter Stortinget, Sametinget og Fylkestinget bekymret konsekvensene av at skogen, vår oskygenprodusent, minker.



domantrener



PS! Gi meg gjerne innspill og reaksjoner. Det er artig å ikke bare rope ut i skogen uten å få svar. Jeg er også på www.blogspot, og der får jeg iblant, men bare sjelden iblant, reaksjoner. Sist fikk jeg på klær jeg måtte kaste av en som ikke kjøpte, ikke kastet klær og gikk i det hun hadde til klærne hang i laser. Det er slik jeg har hørt min flotte morfar oppdra barna sine, så kanskje vi er frender eller i alle fall åndsfrender.



Og mens jeg likevel PS-er her, åndsfrende er et virkelig godt og beskrivende ord. Kan man bruke dette som grunnlag for andre ord?



ånds-spion?


ånds-….


Etc.



Eller:


mat-frende


etc.

tirsdag 10. april 2012

Sennepsgul skinnbukse, helt ny, omplasseres.

Sennepsgul skinnbukse, ikke brukt, søker bruker. Årsak: I påsken begynte lille Emma Margret å rydde i diverse tødler på rommet sitt. Sånt smitter, så jeg begynte også å rydde på mitt rom selv om jeg ikke forventet noe å kaste der. I 2006 hadde jeg program fra Domaninstituttet. Rumiko sa jeg skulle gå gjennom mitt da svært så innholdsrike klesskap og kaste det jeg ikke syntes var meg. Opp gjennom årene hadde det samlet seg masse der. Alle kjøpte av hjertens godhet til meg, og alle prøvde selvfølgelig å finne ut hva jeg likte. Ikke så enkelt på den tida før jeg begynte å kommunisere. Og det vil jeg bare si, ingen ante vel hvor mye klær jeg hadde av ulik stil og smak. Jeg kastet en masse, og klesskapet ble ryddig. Derfor regnet jeg ikke med noen stor kasting i dag selv om jeg i årene etter 2006 har handlet og vandlet når vi har vært noen steder. Mamma påstår at det er derfor hun ikke orker kjøpe klær. Når jeg er ferdig å handle er alle glad og vi forlater. Antagelig er de andre redde for at jeg skal starte en ny runde.



Her jeg sitter, jeg som er sparsom på grensen til gjerrig og noen ganger over den grensen, er rystet over all tull-klær jeg sjøl har kjøpt siden 2006. Sjøl. Kan ikke skylle på andre denne gangen. Det ble en pen halvsekk av det. Penger rett i søpla, spør noen meg.



En sennepsgul skinnbukse kjøpt i London i 2008 var toppen. Helt ny. Den eneste gangen den var på meg var da jeg prøvde den i London. Ok, jeg kjøpte tre skinnbukser da. Den ene bruker jeg til kofta, den andre ligger på vent i skapet og kastes neste gang, antar jeg, men den sennepsgule går nå ut av sirkulasjon. Vet noen om det finnes et omplasseringssted for nye klær? Ok, Fretex.



domantrener



P.S. Er det bare jeg som finner nesten seks år gamle ubrukte klær jeg sjøl har kjøpt i klesskapet?

mandag 9. april 2012

Er det trygt å handle på Coop Evenskjer?

Mange, deriblant Harry-Lars, Sigbjørn, Emma Margret, Sigrid og jeg var på harry-tur i Sverige her om dagen og bunkret kjøtt, flesk og etc-er. Helt normalt for de av oss som ikke har et departement å stelle med samt har lagt på mat-momsen for ca ett år siden. Men verre er det for Harry-Lars som leder landbruks-og matdepartement med ansvar for forsvarlig matpolitikk her i landet, samt at han skal legge til rette for et ernæringsmessig fullgodt kosthold. Det bekymrer meg at han må over til Sverige for å få det til i sin egen private husholdning. Min første reaksjon var hva som var galt med den norske matproduksjonen. Er ikke den et sunt og ernæringsmessig godt kosthold?



Jeg blir litt lei meg, da jeg er fan av Coop Evenskjer som jeg har vært – helt til jeg i en avis så landbruksministeren smette over til Sverige for å gjøre familiens kjøleskap og fruseboks sunne. Jeg hadde nok villet gi min nærbutikk terningkast 5 eller 6 – dvs. det var før Brekk stakk over og gjorde svenske av seg. Ok, ok, jeg gjør også svenske av meg iblant, men jeg har ikke ansvar for nasjonens sunnhet. Jeg har kun ansvar for lommeboka mi. See the difference?



Jeg mener, om jeg hadde vært landbruks-og matminister med ansvar for at maten rundt om i butikkene her sunn, og så stakk jeg sjøl over til Sverige etter mat, ville man da ikke begynne å lure på hva det var med maten her? Man skulle nok forutsette at jeg skulle vite maten her inneholdt.



Hovedproblemet mitt nå: Er det trygt å handle på Coop Evenskjer som jeg er fan av? Jeg ville jo tro at ting som er produsert i Sverige, som de gluten-og laktosefrie knekkebrøda vi er storforbrukere av, er trygge.



domanntrener

fredag 6. april 2012

Det kommer an på hvilken ulv man mater

Det kommer an på hvilken ulv man mater.


Man har alle to udyr i seg – eller to vesener, to hauker, to ørner, to spurver – to motsetninger i alle fall. Disse vil begge herske og rå, begge vil være eneveldige slik Europas herskere i perioder har vært. Og sikkert ikke bare er Europas historie full av eneveldige herskere. Antar man finner dem overalt på ulike plan, globalt, nasjonalt og lokalt! Så lokalt at også inne i oss mennesker er kampen om eneveldet.



Et eller annet sted, jeg husker ikke hvor, leste jeg om bestefaren som fortalte sin grandsønn om disse motsetningene. Han kalte dem ulver og beskrev godt og grundig hva hver ulv var og hvordan de sloss om makta inne i ham. Grandsønnen fulgte intenst med, og da bestefaren var ferdig med å fortelle, sa gutten:


- Men hvem av disse to vil vinne, tror du?


Bestefaren betraktet gutten og sa:


- Det kommer an på hvilken av dem du mater.



Så enkelt. Det kommer an på hvilken av motsetningene man mater, hvem man gir sin oppmerksomhet til, hvem man gir plass i livet sitt.



Tankevekkende.



Jeg antar jeg har mange ulike ulver i meg. To vet jeg godt om: kjør (nevrologiske reaksjoner) og det motsatte: normalt. Når jeg har kjør ser jeg – om kjøret er lite – glad ut. Om kjøret er større ser jeg beruset ut. Jeg pleier iblant se på meg sjøl i speilet når jeg har kjør, betrakter om det ser helt forferdelig ut eller om det er å leve med. Har jeg sterkt kjør, nekter jeg å gå inn i butikker etc. Jeg vet ikke helt hva disse kjøra kommer av, men vet at om jeg bokstavelig talt mater den er sjansene større for både kraftigere kjør og kjør det er vanskeligere å få stoppet. Gluten, sukker og laktose er mat for den ulven som lager kjør. Det går rett i ulvekjeften, kan man si. Den andre ulven liker sunn og god mat. Det går rett i den ulvekjeften og gjør den sterkere.



Jeg husker en gang vi på reise hadde en hodeløs uke og spiste kioskmat og drakk masse ublandet juice og levde alt anna enn etter de prinsipper Domaninstituttet og Family Hope Center har trukket opp. Jeg hadde kjør hele uka - kjør som økte og økte på og til slutt var så kraftig at det var helt utenfor min kontroll. Da ble det så ille at vi måtte begynne å tenke – og en mail til Andrea på Family Hope bekreftet det vi visste (jeg skjønner ikke hvorfor vi mailet, vi visste jo svaret) og stoppet det ville matorgiet øyeblikkelig. Andrea mailet prompte tilbake at det5 for noen kunne være som å gå på fylla hele tida (min måte å si det på. Andrea sa det på en annen måte).



Så altså, det kommer an på hvilken ulv man mater.



Jeg ble sittende å filosofere over livets ulver, hvem man mater og gir næring til og hvem ikke – og jeg oppdaget at jeg ikke har matet påskens ulv – for meg riktig ulv. Vel, jeg har ikke matet den andre heller, så det er vel status quo der.



domantrener



PS! God påske! Mat den ulven som er riktig for deg.


DS!