Når man tror ting er slik det skal være, aksepterer man det - fordi man tror det er slik det skal være.
Og fordi man tror det er slik det skal være, gjør man ikke noe for å endre ting. Dette har jeg opplevd flere ganger. Jeg trodde ting skulle være som de var. Et eksempel er den steinharde magen jeg hadde før vi begynte domantreninga. Mikrolax, klyx og til og med slanger var nødvendige. Etter at vi begynte domantrening endret blant annet magen seg, og i dag er dagens dorunde en rutine og diverse førtids-remedier historie. Sånn er det bare.
Jeg har også slitt, og sliter, med synet og ser TV uklart. Dette trodde jeg var normalt, slik skulle man se, og så normalt trodde jeg det var at jeg ikke engang omtalte det, ikke før for knapt en uke siden da jeg helt tilfeldig kom til å si at det var vanskelig å se TV for meg. Her i huset er pappa nærsynt. Sigbjørn og Emma Margret også, og en nærliggende konklusjon der og da var at jeg også er nærsynt. I dag var jeg hos optiker som konkluderte med at jeg nok var litt nærsynt, men at jeg i tillegg var lik mamma, skeive hornhinner. Nå venter jeg på brillene, og så godt kjenner jeg meg sjøl at jeg vet det blir en tilvenningsperiode, en ganske hard en.
Egentlig var det dette med å tro at man må akseptere ting fordi det er slik det skal være, at det er normalt – det var egentlig tanken bak bloggen og det øvrige eksempler på det. jeg tror alle har slike eksempler, opplevelser i sitt liv. Man har levd med ting man ikke burde ha levd med, og når man endelig er ute av det, skjønner man ikke hvorfor man levde så lenge med det som man gjorde. Huff, dette ble en krøkkete setning. Jeg innser selvfølgelig at det er forskjell på meg og andre. Jeg trenger hjelp til å komme ut av noe og over i noe annet, men faktisk tror jeg mange trenger hjelp for å komme ut av en vanskelig situasjon.
Dermed ligger Loven om tvang rett foran penna mi. Loven om tvang ble kjempet fram som en rettighetslov av Norsk forbund for utviklingshemmede. De stod i spisen for det. Loven er meget spesifisert og omfatter alt man ikke kan tvinge de man kaller utviklingshemmede til.
Hvis jeg fortsetter å eksemplifisere med meg sjøl, var ganske mye tvang og kunne ikke gjøres. Jeg var på den ene siden vrang og nektet og på den andre siden klarte jeg ikke komme i gang alene om jeg hadde villet. Slik ble Loven om tvang en for meg pasifiseringslov. Jeg satt mer og mer (man kunne ikke tvinge meg) og på grunn av det klarte jeg selvfølgelig mindre og mindre.
Loven om tvang er faktisk slik at det da skulle settes inn ekstra ressurser etter påbud fra Fylkesmannen. Jeg vet ikke om det gjøres.
Moralen er: Gi en venn eller hvem som helst et startpuff når du ser det trengs. Sett en finger i ryggen på noen som sliter i en oppoverbakke så vedkommende ikke rutsjer tilbake og ned i bunnen igjen.
fortumlet domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar