fredag 28. mai 2010

friendship, honesty, loyalty, humour, love

Maite Perez’ five words: friendship, honesty, loyalty, humour, love

Most people count friendship and loyalty among the best qualities a human being can have. They also count honesty, humour and love among those qualities. I know that. I have heard it much before and nowadays, and fact is, I myself used to say so and think so in former days. Friendship, honesty, loyalty, humour and love I thought and also preached it for anyone who care to give it a hear.

Together with a friend of mine - really old friend, we had been friends since childhood – I had established a business that had been successful. The first 5-19 years had been hard working. We had both of us worked long days and weekends without any more wages than it barely kept us alive. Not more.

But slowly the income of the business grew, and we could work shorter days and take weekends free every now and then. Also we could take out more profit. That meant for instance that my wife and I for the first time for many years could take a holiday. I could leave the business for a week. It was really special to have the possibility to spend leisure time with my wife.

Life got easier these years as our company to some extent run itself in the meaning that we could engage a manager. It gave us more privacy. The economy was better as well. My wife and I joined leisure activities as we now had time and economy to do so. Mostly we didn’t join the same things. I was fond of fishing and hunting and took up those sports. My wife was fond of another activities as dancing and painting, and she took up those activities. Life was really playing nicely with us. Life played. We played in it.

I am not sure when I first felt there was something wrong, some sand in the machinery of life, so to say. As time passed on there was enough sand in it to make me start worry. I was afraid my wife was seriously ill and didn’t want to tell me so. She had become both more silent and more frenetic in a way.

One Sunday evening when I returned from a hunting weekend, I found our home empty. A letter, a short one, stated that she had left for another man. That was all. Fancy the shock I got. I turned to my old friend for comfort and support, but as I did so – he wasn’t at home. Actually he had no home. He had sold his house and left for an unknown destination. I soon learnt he was selling his part of our business.

Do I have to say more?

torsdag 27. mai 2010

kortvarig, lege, nøyaktig, ro, stabil

Anonyms fem ord: kortvarig, lege, nøyaktig, ro, stabil

Jeg var i et merkelig humør om dagen. Jeg hadde ingen rast eller ro i meg – noe som var underlig til meg å være. Jeg var en stabil kvinne som man alltid kunne stole på. Hadde jeg sagt A, gjaldt A. Sånn var det bare med meg. Jeg sa aldri kanskje. Jeg sa ja eller nei. Det var enten eller med meg. Det var ikke det at jeg ville være et slikt enten-eller menneske. Jeg bare var det. Jeg hadde etter hvert akseptert at det var meg, og lært meg å leve med det.

Men nå var jeg i et underlig humør. Det plaget meg ikke at jeg var i et underlig humør, men at jeg ikke visste hvorfor jeg var det. Det var ikke min type å ikke vite om ting som angikk meg. Jeg pleide vita nøyaktig hva meg sjøl angikk i alle henseender. Nå var jeg altså i det underlige humøret og visste ikke hvorfor.

Jeg satte meg rett ned og prøvde å tenke på hva det kunne være. Det i seg sjøl var litt underlig. Jeg pleide ikke trenge sette meg ned for å tenke. Jeg pleide tenke vel nok mens jeg arbeidet. Nå satt jeg altså og tenkte og prøvde å nøste opp i den underlige sinnsstemninga jeg var i.

Hadde det skjedd noe spesielt den siste tida? Nei, definitivt ikke. Hadde jeg gjort noe uvanlig? Absolutt ikke. Hadde noe uvanlig vært å høre på nyhetene? Nei, absolutt ikke. Jeg pleide høre på nyhetene uten å høre. Var det noe annet da som hadde skjedd, noe jeg ikke la noen betydning i? Nja? Nei, hva skulle det være? Ellers visste jeg ikke av noe som kunne ha veltet mitt stabile liv.

Jeg reiste meg tungt fra krakken og tok fatt på dagens dont. Jeg pleide alltid sitte på en krakk. Derfra reiste man seg lett, og man satt ikke lenge der. De godstolene jeg hadde hørt om, jo da, jeg hadde prøvd det, men man kom seg nesten ikke opp av dem, og hva var hensikten med å sitte om man ikke kom seg opp fra der man satt? En krakk var min sitteplass. Sånn var det bare. Det var meg.

Jeg tok fatt på dagens dont mens det underlige humøret red meg, og dagens dont ble ganske tung og skjødesløst utført til meg å være. Jeg pleide ikke være skjødesløs med dagens dont.

Mange år gikk slik, og rundt meg forfalt ting. Dagens dont var ikke lenger det den hadde vært. Jeg var blitt sløv av det underlige humøret mitt.

Mange år senere hadde alt forfalt rundt meg. Min daglige dont var redusert til å sitte i lenestolen, røke, lytte på radio og sløve. I mine lyse øyeblikk kunne jeg ikke forstå at det var blitt slik, og i de samme lyse øyeblikk kunne jeg huske hvordan ting var før. I de øyeblikka kjente jeg det klemme til i brystet, men de øyeblikka ble færre og færre. Dog fantes de iblant, og hver gang gjorde det like vondt å huske. Jeg gikk aldri til lege med mine tanker. Hva ville vel det hjelpe? Hva kunne vel en lege gjøre? Jeg forble i godstolen.

Enda noen år gikk. Nå var jeg totalt uberørt av tidligere liv og av hvordan det så ut rundt meg. Hva betød vel slike detaljer i livet?

En dag mens jeg satt der med min sigarett – jeg pleide stumpe den ene og tenne den andre – fikk jeg besøk. Jeg betraktet den som kom ut av bilen og opp mot meg der jeg satt på verandaen. Det var noe tåkete kjent med vedkommende uten at jeg kunne si verken hvordan eller hvor jeg eventuelt hadde møtt denne personen. Da hun kom opp på verandaen, leste jeg forferdelse i blikket som tok inn meg og diverse rundt meg, og da visste jeg også hvem som stod foran meg.

Jeg hadde i mine unge dager hatt et kortvarig forhold som hadde resultert i et barn, et barn som ble adoptert bort. Hvordan kunne jeg i min travle dont ha tid til et barn? Nå stod dette barnet foran meg. Jeg hadde ikke sett henne siden jeg satte henne til verden, men jeg var ikke i tvil om hvem hun var, hun som stod foran meg. Hun var4 min datter i kjødets forstand.

Atter noen år gikk, og jeg var redusert til en beingrind som slet seg opp av senga og over i godstolen ute. Nesten uansett vær satt jeg på verandaen, og øynene hvilte på ingenting. Min datter, om jeg kan si det slik, styrte med sin daglige dont i mitt hus, om det da var mitt hus nå, og i hennes daglige dont inngikk ikke jeg like lite som hun hadde inngått i min.


onsdag 26. mai 2010

DDR (Deutsche Demokratische Republic), radio, beer, farm

Katja Schulz’ five word: DDR (Deutsche Demokratische Republic), radio, beer, farm

The tired and desilllusioned man had been waiting for a chance to get away from everything, from his house, his farm, his friends, his enviroment. From everything. He was tired and fed up with everything.

He didn’t know why he was so tired and fed up, but he didn’t actually care about why. He just registered that he was tired and fed up. He wasn’t warn out or ill. He was just damned fed up with everything, even his nice and well-kept farm went on his nerves. To hell with everything. The farm didn’t intereset him, the friends were silly nots, the surrondings were a damned mental desert to him.

He wasn’t overworked in either meaning of the word. He was not physically overworked. He did no hard physical work. Neither did he any hard mental work. He knew some people called him lazy, a lazy bone, just because he used to sit on his patio, sipping beer and listening to the radio instead of working the skit out of him in the fields. Why should he do so? He had no need of it, no need of working the shit out of him, even if he knew some of his farmer-mates used to do so in a misunderstood gesture of solidarity with the working classes. He despised that and observed that that the working classes also despised this from-the-top-downward poshing from the rich farmers. The new trend, so to say, was to do so, to sosialize with the people working for you. He despised the struggle of being mate with everyone and wouldn’t dream of doing so himself. He didn’t even try to be mate to those who naturally should have been his mates.

But he was tired, desillusioned and fed up with everything and everyone around him. If he had known where to leave for, he had left. If he had known what to do other than sit on the patio, he had done so. But he was stuck in his situation and saw no way out of his despisable well-off life. He liked to be well off and have the possibillity to be lazy, but not here, not now. Somewhere things had taken a wrong path of development, and he had got struck on that path. He had in the beginning tried to get a turn, but since he had many unsuccessful attemps, he had given up all tries and sat on the patio and was desillusioned and fed up everything. Now and then he wondered how others survived, how others could look so happy and content. On the other side he knew that he himself kept the upper lip stiff, so might be that the others also did so.

One day as he sat listening to the radio and sipping av beer in his emptiness, he casually heard a programme about a small island that were for sale, not too far away and not too expensive, that is, according to his ecconomy. Here he was alone among others. He could just the same be alone on an island, he thought. He hadn’t for a long time been thinking about changes in his life. No he did so. He seriously planned to check out the island for the purpose of buying it.

On month later he owned the island, an isolated one, even if it wasn’t that far away. He had put the farm on the leadership of his foreman, and he knew it would be run just as well as if he was sitting on the patio.

The island he decleared his autonome republic, and he gave it a name. He knew about that the former DDR (Deutsche Demokratische Republic), and the the letters DDR, but that didn’t stop him from using the same initials for his one-man republic. He called it DDR, The Depressed Devil’s Republic.


fredag 21. mai 2010

stállu, dáža, rivgu, skuvla, beana

Svein Lunda vihta sáni: stállu, dáža, rivgu, skuvla, beana

Beana lei guoddán su dábáleamos healttastanseji ja lei mannan vánddardežže máilmmi birra. Beana lei oainnát nu dolkan reŋgostit olbmuid. Son lei álggus reaŋggastan soames mearrasámi luhtte, muht lei dolkan leahkit láikkes mearrasámi sávčáruohtaheaddji. De báhtarii soames boazosápmái, ja doppe šattai láikkes boazosámi boazoruohtaheaddji. Bođii nuppi šleđđariehttásii. Beana báhtarii vas ja álggii reŋgostit soames dáža luhtte. Dážás lei jonenmihkkála eallu, ja beana ruvva dolkkai leahkit láikkes dážá ja su láikkes rivgu luhtte ja hommet deid hommáid.

Dal ii diehtán gosa mannat reŋgostit. Duođaid beana ii dobdan eará eallima go reŋgosteapmi. Son lei čađa suhttan eanet go dolkan reŋgostit daid láikkes rasisttaid luhtte, ii gii ge buoret go nubbi. Beana ii ipmirdan manne son, guhte dagai stuorámus oasi bargguin lei dat guhte vertii birget dávttiid ja rasisttaid biebmobázahusaid nalde. Ii dábálaš biebmu, ii ge buorre ja liegga seaŋga ja ii vel bálkká. Dal son diđii manne olbmot navde diekkár garra ja váivves bargguid beatnaga dillin. Diekkár šluhčasat eai lean olbmot su mielas, eai ge atnán olmmošlaš vieruid.

Go beana guttii daid rasisttaid gean lei reŋgon, de loktii seaibbi, ja čeaggu seaibi manai máilbmái ozasit albma ja buorre bargoaddi gonne ii lean rasisma ja vealaheapmi ja gonne juohke bargi ánssáša barggu bálkká.

Olles jahki vánddardii, dole dale geahččat bargat iešguđetge sejiin, muht fuobmái vuordámuš lei son galggai bargat dego beana, leahkit attás reaŋgan olbmuide. Na, de guttii barggus ja jotkkii riehkkat birra.

Jagit ledje vássán, ja beana lei áibbas heaitán ohcat barggu. Son elii dáhpedorpmi mielde. Son lei manahan olles luohttámuša olbmuide. Guŋkelágánin son elii áibbas eivakto ja birgii nuvt, muht lei sosiálalaš vesen ja ii triivastuvvan dieinna eallimiinna.

De fáhkkestaga ovtta beaivvi go lei ohcamen biepmu soames ruskaduvnnis, de iđii ihána stuorolmmoš su baldii. Beana measta ballagođii, muht olmmoš dajai ii son dárbbadan ballat sus. Son lei, muitalii, mánuid mielde čuvvon beatnaga whereabouts ja lei boahtán dan konklušuvdnii aht juste beana lei meid ozai. Lasihasttii vel aht su namma lei Stállu. Son muitalii aht sus lei leamaš simme vásáhusat go beatnagis olbmuid vealaheami ja rasisttalašvuođa ektui. Olbmot badjelgehčče su, geahččale vealahit su vaikko son lei stuoris ja soames ládji balddonas.

Dan dihte lei sus plánat álgit skuvlet olbmuid ja oahppat dieidda olmmošvieruid go oinnii stuora dárbbu dase. Son lei juo čeggen skuvlla ja ozai dal skovlogiid. Lihčui go beana vuolgán skovlogin dan skuvlii?

Beana bivdii jurddašanáiggi ovdal vástidii. Mánu geahčen lei son álgán bargat Stálu olin skuvllas ja lei álgán bejásgeassit olbmuid. Dan barggu son ii guoddán. Stállu lei rehálaš bargoaddi, ja beana ruvva šattai mieleaiggádin dan skuvlafitnodagas.

Olbmot čorodišgohte skuvlii. Dat eai birgen beatnaga gehtte, ja verteje servet skuvlla jus sihte oktavuođa beatnagiinna.

Dan mannjel, juohke áiggiin juohke sejiin, leat beatnagat joatkán barggu geassit bejás olbmuid. Jus beana harrá dutnje, de lea fuobmán juoidá dus meid geahččala navvit dus eret.

torsdag 20. mai 2010

fly, hutiheita, giraff, politi, kjæreste

Alfred Skoglunds fem ord: fly, hutiheita, giraff, politi, kjæreste

Endelig hadde politimannen funnet den kvinnen som kunne matche ham på alle vis. Det var ikke hans første kjæreste. Langt der i fra. Han hadde hatt mange. Noen heiv han ut etter en stund. Andre stakk av. Det var ikke hans arbeid som politi som gjorde det. Det var heller det at han hadde søkt seg til politiet fordi han var som han var. Slik ble det, og det passet ham fint. Her kunne han med skiltet i lomma fly i strupen på folk.

Men nå hadde altså nykjæresten flytta inn, og hun syntes som den som kunne matche ham på alle vis. Kanskje litt mer enn matche ham, men akkurat den tanken torde han ikke helt slippe fram. Han var redd den. Han var macho, om man da ville bruke ordet macho om handlingskraft og styrke. Hun raget over ham i det skikk en giraff raget over en antilope. Hun var macho, en helt annen type macho.

Slik en giraff hadde bedre oversikt enn en antilope, hadde hun også det. Som giraffen nådde hun høyere opp og fikk tak i det antilopen ikke nådde til. Som giraffen beveget hun seg raskt over avstander selv om antilopen også var rask. Som giraffen med et kraftig spark kunne tilintetgjøre en løve, ville hun kunne tilintetgjøre ham. Hun var giraffen. Men henne i livet var han blitt forvandlet fra løve til antilope, men heller ikke den tanken torde han tenke høgt. Gjorde han det, ville han måtte innse at hans nye kjæreste reduserte ham. Likevel ville han ikke gi slipp på henne. Et lite øyeblikk streifet det han at det ville holde så lenge til hun hav slipp på ham, sparket ham ut.

Han kunne ikke helt forstå hvordan dette hadde gått til. Han visste kollegene lo av ham bak ryggen på ham. Pitbullen var båndsatt, hadde han kommet til å høre en yngre kollega, en aspirantvalp, si. Jo da, han visste de kalte ham pitbull bak ryggen på ham. Hva kunne han si? Flere og flere kommentarer kom for hans ører, det virket som om kollegaene hans turde det nå, pitbullen jo var båndsatt. Klipt ballene av, gjeldet, klipt hornene av… Han overhørte alt. Han hadde ikke annet valg. Alt var rett, Han var en båndsatt pitbull i stram line.

En dag var lina så stram at han visste han måtte handle om han noen ganger skulle det. Faktisk likte han seg sammen med den kvinnelige pitbullen fra nowhere, fra hutiheita. Han ante ingenting om henne, ikke den minste skit. Hun fortalte ikke noe og svarte ikke på de spørsmål han i begynnelsen av forholdet hadde hatt.

Nå var han ved et vannskille i livet. Enten fortsatte han samme løp og fortsatte som pitbull i band. Da ville han etter hvert bli en puddel i band. Han visste det, og det underlige var at tanken på det var blitt forlokkende. Han visste ikke hvorfor.

Eller hans livsvei kunne ta et annet løp. Skulle så skje, måtte det skje nå. Det usikre her var at han ikke helt visste hvordan hans livs vannvei skulle kunne ta et annet løp. Om så skulle skje, måtte han både handle raskt og ha en god gjennomarbeidet plan.

En dag var avgjørelsen tatt. Hans livs vannvei måtte endres. Puddel-in-spe måtte bli pitbull igjen. Lenken måtte erstattes med ekstra kvasse tenner.

Han kunne nok leve med lenken, men han kunne ikke leve med kollegenes hån og spott. Så mye macho var han ikke.

Tida kom for ham til å ta et veivalg, og ingen av de veiene han ville kunne velge, ville bli lette. Det føltes som valg mellom pest og kolera. Han måtte velge, og han hadde gjort sitt valg. Han trengte noen tid til planlegginga.

Han eide en liten steinhytte i en fjellskråning. Den lå slik i terrenget at man ikke så den før man gikk seg på den ved slump, og selv det var usannsynlig. Den lå utafor slumpveier. Han inviterte gjester til denne hytta til ulike tidspunkt i løpet av helga. Snart alle hans politikolleger lenket til steinveggene.

Ingen syntes det var rart at da alle på politistasjonen forsvant, var han den alene igjen. Han pleide ikke menge seg med dem i helgeforetak, og man antok at de hadde dratt på et helgeforetak som endte i en for dem ukjent katastrofe siden det forsvunne politikorpset aldri ble funnet.

Nye politifolk be ansatt. De kjente ikke hans historie. Han gjenopptok sitt liv som pitbull på stasjonen og som antilope privat. Dersom han trengte ekstra spenning i livet, hentet han det i steinhytta.


onsdag 19. mai 2010

brutal, hard, luring, ha ha

Mai Skoglunds fem ord: brutal, hard, luring, ha ha

Han var ikke brutal, langt i fra! Han var bare i blant nødt til å være hard i klypa. Sånn var det bare. Noen ganger måtte man bare være fast og bestemt. Men brutal? Nei, aldri.

Han avskydde brutalitet i alle former og var derfor medlem av Amnesty International. Han deltok aktivt i protester mot fengsling av opposisjonelle i andre land. Han samlet underskrifter. Han stod på stand og agiterte for menneskerettigheter. Han var på barrikadene mot vold og undertrykkelse.

Han var en mann man lyttet til, en hvis mening talte. Han argumenterte saklig og gjennomtenkt for demokrati, fellesskap og samvirke på alle felt i livet. Hans veltalenhet kombinert med karisma gjorde at hans budskap nådde fram. Han var en kapasitet i forhold til anti-vold. I blant pleide han i godt lag spøksomt si at han burde vært født på Gandhis tid. Tenk å kunne være med i Gandhis tropper! Eller i Martin Luther Kings bevegelse! Det hadde vært noe. Virkelig fått uttrettet noe, fått oppleve å være med i de store endringer i samfunnet og utvikle likeverdighet og selvstendighet både på individplan og på samfunnsnivå. Øynene hans glødet mens han snakket om det. Han utstrålte engasjement.

Dessverre måtte han i blant være hard i klypa selv om det stred mot hele hans oppfatning av mellommenneskelige relasjoner. Han måtte i blant være hard i klypa. Det såret ham at han måtte det. Det gjorde ham både småsint og arrig. Det provoserte ham at han måtte ty til vold for å bli hørt og forstått heime. Det var jo der ting skulle begynne. Heime skulle være et forbilde for et godt og solidarisk verdenssamfunn. Men han ble motarbeidet på heimeplanet. Familien saboterte alle hans forsøk på solidariske forordninger. Foran ham var de enige. Bak hans rygg var de noen luringer alle sammen. Han la handfast energi i å få dem til å forstå at solidaritet startet heime. Han visste hvordan, og han ville dele av sin viten heime og organisere sin heim ideelt.

Men de var noen luringer. Han måtte bli stadig hardere i klypa. Særlig var eldste sønn en kilde til fortvilelse som gjorde ham opprørt og arrig. I øynene til sønnen leste han opprør og forakt for hans prinsipper. Han følte øynene le av ham. Ha ha, lo det mot ham. Ha ha!

Han mistet beherskelsen totalt.

tirsdag 18. mai 2010

French, Swiss, Greece, Norwegian, Nigeria

Franca Ohenhen’s five words:

French, Swiss, Greece, Norwegian, Nigeria

The girl had no idea where she was. She had bought a bus-ticket through Europe. She hadn’t travelled much before, only to visit grandparents in the countryside now and then. She had, felt she, led a boring and forutsigbar life and had decided to change that. First of all she wanted to travel, and since she hadn’t done that much, she found it wise to contact a travel agency, and at their advice join a bus-through-Europe travel.

And now she had been on the tour for two weeks and had decided that if she reached home safe and sound she would not travel for a long time. It was a daytime nightmare. They were 42 passengers altogether, mostly couples and people that seemed to know each other on beforehand. Ok, there were some singles, but singles were of odd numbers, and when they started to find each other, she became the odd number.

Sometimes she tried to read in the bus, but her fellowbussers, if she could use the word fellow about them, were quite a noisy gang. In addition they were quite a thirsty gang.

The girl at least realized she had one thing to do; survive as a loner amidst of a gang of noisy and thirsty people.

From that decision on the tour changed. She had actually after that a giving tour. She gave a good damn shit in what the others did. She occupied a double seat in the bus in the front where nobody wanted to sit. Every evening when they stopped to night-over at a hotel, she carefully studied the next day’s route and brushed up her knowledge about the area they should visit. She completely left behind her the feeling of not knowing where they were. She left that part to the noisy and thirsty gang.

She put great interest in the French history. She enjoyed the visit to Versailles. She admired the mountains of Switzerland and enjoyed the Swiss cheese. In Greece she enjoyed the nature of the Greek people. When time came to head northward to Norway she was actually sad. She knew Norway and Norwegians well, most Norwegians were ok people. Most of them. She cast a glance to the noisy and thirsty gang in the back in the bus. Most of them were.

When they reached back and time for parting came, the girl felt sorry for many reasons. Among other she had enjoyed to brush up knowledge. All the passengers lines up to thank the bus-drivers for a splendid and interesting tour. The girl also did so. One of the bus-drivers said he was hired a driver on a safari tour of one month in Africa. They co-operated with an travel agency in Nigeria. He knew there were still six places left of the altogether 14. Would she like to sign in? The girl needed no hesitation. She joined of course, she happily said. Some of the noisy and thirsty gang heard this also wanted to join. The bus-driver politely remarked that this was a closed trip where the deltakere had to be invited by some one. As such he invited the girl - my fiancé to be, he added with a smile.

The girl nodded.

– to be, she said.

mandag 17. mai 2010

Heaven, sister, red, home, forgiveness

Donna Starks five words: Heaven, sister, red, home, forgiveness

Heaven was open the day when the orcano ruled over the earth. I could swear on it; the heaven was open. How else could I have seen what happened there meanwhile, while the orcano ruled? I never dared to tell anybody about it, I was afraid I would be declared insane and stored away into some institution if they had dared to. But I knew what I had seen, and it frightened me as much as it got me realize why things happened on my poor earth, my poor mistreated earth. I used to think about it as that.

I stayed in a small house; I used to think about it as that, I stayed in a small house. Others would have called it a small cottage on it’s way back to the earth from which it was made. I stayed alone in the small house and had done it for some years. Once I had had a mother. I had never known any father. I had asked, but had got no proper answer and had stopped asking. One day my mother got ill, and after some days in bed, she died. I had buried my mother in the same secret place as generations before me had buried our people. We never attended churches. Actually I didn’t know whether we where registered in a church. Actually I didn’t know whether my family was registered in any register.

My great grandfather had been one of the shamans of a tribe and had to flee when he in a confrontation with another shaman had come to kill him. Together with him and his wife fled some children that were more or less damned by the tribe because of some sins of their dead parents. The children beheld their lives, but that was all. The young shaman had tried to help these children, cure their illnesses and give them some food. Actually his care for these abandoned children was the course of his confrontation with his fellow shaman, and the course why he now was fleeing with his wife and the theese children.

After months on run they settled in a place where they had control over the area, where nobody could sneak unseen on them. Even though they had fled for months, they didn’t feel safe.

The great grandfather built a small house for his wife, himself and the children. They lived from hunting, fishing and what nature would supply them with. In due time, the shaman and his wife got a son, an only son, and in more due time this son, who clearly had inherited his father’s shamanpower, married one of the abandoned children and got a daughter, an only daughter, my mother.

By that time when my mother was born, the run-away-family had come to know that there were others living a day’s walk away. They knew about them, but did nothing to have contact with them, and it looked like it was gjensidig. The others did nothing to keep in contact with my family. May be it was the shaman-eyes that kept them away. I can remember my grandfather’s eyes. When he looked at you, you felt he saw through you and saw every little thing you tried to hide. My mother, his only daughter, didn’t inherit the shamanpower, but I knew it passed through her to me. I knew I had had a sister, a twin sister, who died in birth. As I told we had our own graveyard where my great grandparents, all the children that followed them, my grandparents, my baby sister and my mother as the last was buried. I am the only one left. I used to think about Abraham from the Bible who left and got a hell of a etterslekt. My great grandparents and the abandoned children left, and the only one after them is me.

I never worried about about who should bury me. I knew I would be buried together with the others at the secret graveyard. How I know it? As I told you I have inherited the shamanpower of my family. I sincerely felt I was the strongest of our shamans. It is said that when shamanpower passed through a man to a woman, it is doubled. From childhood off I could do things that frightened myself. When my grandparents still were alive, I sometimes saw my grandfather watch me with a curious look. Once he told me to be careful.

I knew my mother had run away and had later returned home pregnant. As I told, she never gave a proper answer as for my father. But the strange ting is, I never seriously cared about that, my father’s part, I mean, who he was and what he had brought to me. I felt through and through a descendant of my great-grandfather, nothing else. On her deathbed my mother wearily asked me for forgiveness for hiding my father’s identity for me. I ensured her that I didn’t much care about him, but she started to say something when her head fell and she died.

Nevertheless I was my great-grandfather’s descendant and felt strongly that his blood ran in my veins. I was still young, and I knew I would become an old woman before I should rest in the graveyard together with the others.

When the orcano ruled my poor earth, I had seen heaven be open, and what I had seen there, made me understand that I had a job to do in the place my great-grandfather had to flee from. The orcano had opened the heaven to give me insight and understanding of my task here on my poor earth before I got too old to handle it.

I had to follow what I had seen, my task on my poor earth, and I knew the orcano would rule until I left, so I consequently left.

Nearly a month later I reached my destination, the place my great-grandparents and the abandoned children had had to flee from. I knew I had company on my travel. As I said, I am a shaman among the strongest ones as I am a woman with power that has passed through a man and as such is doubled on it’s way to a female soul.

With my company – those who once had had to flee from the place. I found myself a central place where I knew I would be observed. There I sat down to eat while I waited for the inhabitants to come and try to find out who I was and what my task here was.

As I presumed they came and formed a half-circle around me. One who from his self-important air I considered was the leader, stepped forward and asked me who I was and what brought me here. I presumed unknown visitors were seldom in this godforsaken village, but I had my agenda to follow, and my fellow travellers – the souls of those who once had to flee from here – had their agenda, so I looked up and silently asked why he asked. He looked at me, not expecting me to ask so since I was a lone soul sitting on a stumb with my food and he an important man of the village. His eye-cast showed suspicion and impatience, then he turned to a tree, pointed a finger to it, and the leaves of the tree fell off.

- That’s why I as, he said coldly.

I looked up at him, worked up by my fellow travellers and asked if that was the only answer he had to my question. I didn’t wait for him to answer, but pointed my finger to the tree. The tree immediately started to rotten, and soon was only trashes on the red soil.

I shall not tire you with details of further happenings, only say that when I left - together with my fellow travellers – I had done my task, and we brought with us what we had come for.

Many years later things from the village came to me in my dreams. I didn’t care. They were none business of mine. I had done my task on my poor earth and was ready for my rest among the others.

søndag 16. mai 2010

Yassir Arafat, Orion, vann, framkomstmiddel, fottøy

Astrid Maria Nilsens fem ord: Yassir Arafat, Orion, vann, framkomstmiddel, fottøy

Yassir Arafat skriver brev til sin venn på den andre siden:

Du vil aldri tro med hvilket framkostmiddel jeg passerte Orion! Jeg kan gi deg et hint. Det går ikke på vann.

Din venn Yassir

PS!

Ta med skikkelig fottøy til meg når du kommer. Også her vandrer man på piggtråd.

DS.

lørdag 15. mai 2010

glede, smil, fred, toleranse, ydmykhet

Svein Bergs fem ord: glede, smil, fred, toleranse, ydmykhet

Jeg satt ved veikanten og ventet på skolebussen. Det var et forrykende uvær i vente, og jeg håpet bussen var i rute, noe den sjeldent var, faktisk. Ingen skjønte hvorfor. Ok at det var en lang strekning og at man plukket opp en elev her og en elev der i det meget grisgrendte området. Men likevel. Det logiske ville være at bussen i blant var forsinket, ikke at bussen i blant var i rute. Jeg visste at noen elever ikke dro til skolen med bussen. Pappas helikopter fraktet dem. Noen andre møtte ikke på skolen. De hadde homeschooling. Men jeg og en håndfull andre ventet og skumpet til skolen på skoledagene med bussen og skumpet så heim igjen. Vi hadde lange skoledager, men skole bare to dager i uka. Det var en naturlig konklusjon av det store distriktet. Alternativet tidligere hadde vært planer om internatskole, noe foreldrene motsatte seg. Det ble med planene og to dagers skoleuke. Jeg visste man nå utredet internett-skole der klasserommet skulle være digitalt. Der jeg satt i veikanten og ventet på bussen og så uværet komme rullende, var tanken om digitalskole forlystende. Ellers følte jeg ikke for verken det ene eller det andre. Jeg hadde uansett bare dette ene året igjen. Så var jeg klar for videre utdanning.

Skolebussen var forsinket, noe jeg ikke forundret meg over. Jeg satt i ro. Jeg var kledd og utstyrt for at den var forsinket. Jeg var ikke kledd for at den av presis. Jeg spiste litt av den ekstra maten mens jeg ventet og betraktet skyene som trakk seg tettere og mørkere sammen.

For -nte gang forundret jeg meg over hva som forsinket bussen så enormt. Bussjåføren hevdet at han dro presis fra utgangspunktet. Jeg pleide sitte i veikanten og planlegge hvordan jeg skulle kunne finne ut av det, men hadde foreløpig ikke noe svar. Tålmod var blitt mitt varemerke i disse årene jeg ventet på skolebussen, og jeg tenkte at jeg fikk smøre meg med mer tålmodighet, så ville jeg nok finne ut av denne forsinkelsen.

Jeg hørte aldri andre nevne noe om at de undret seg over hvorfor bussen så ofte var så sterkt forsinket, og jeg ordet heller ikke noe om det. Det ble mitt hemmelige prosjekt som jeg ruget på og stadig klekket ut nye ideer om hvordan å finne ut av det, og stadig å forkaste ideene. Området var gigantisk stort, og bussen kroket og svinget seg fram gjennom det. Intet lite geografisk rom å søke i. Det underlige var at når vi dro heim fra skolen, var vi aldri forsinket. Vi var i rute fra sted til sted.

Der satt jeg i veikanten og ventet mens jeg gjennomgikk de ulike planene jeg hadde hatt for å finne ut av forsinkelsene, noen vidløftige og andre praktiske, men like fullt ugjennomførbare og som sådan forkastet.

I blant undret jeg meg over om forsinkelsene var knyttet til bussen eller sjåføren. Eller til terrenget? Eller til noe annet? Terrenget kunne det være, men hvorfor var vi da alltid i rute på heimturen? Bussen var velholdt. Den virket ikke som om den kunne stoppe og bryte sammen. Jeg hadde i alle fall aldri opplevd det, og jeg hadde tross alt ferdes noen år fram og tilbake og faktisk opplevd to bussbytter i denne tida til nye busser. Nei, bussen kunne det ikke være.

Sjåføren da? Atter en gang vendte jeg i min venteperiode på veikanten tilbake til sjåføren. Var det han, og hva forsinket ham etter veien når han dro heimefra on the spot, så å si. Han var en stillferdig mann, rolig og avbalansert. Sjelden så man smil hos ham, men det betydde ikke uvennlighet. Han hadde en underlig toleranse overfor den støyen som følger med enh skolebuss, men den samme underlige toleransen gikk også den andre veien. Skolebusstøyenm gikk aldri over den desibel som syntes akseptabel, og aldri trengte sjåføren heve stemmen til oss. Han var i sannelighet en spesiell mann. Han var i sannelighet en spesiell mann, denne bussjåføren. På mange måter kan man si at fred og fordragelighet rådde i skolebussen, støynivået var egentlig ikke noe støy.

Jeg satt på veikanten. I dag var han da ekstra sein selv til ham å være. Uværet hadde kommet, og jeg hadde spist den ekstra delen av maten som var beregnet på nettopp denne ventesituasjonen. Snart var det så seint at man måtte vurdere hvorvidt det hadde noen hensikt å dra til skolen denne dagen.

Dette var eksepsjonelt, og faktisk begynte jeg å bli bekymret for om noe kunne ha hendt bussen og bussjåføren. Jeg bekymret meg ikke for de andre elevene, for som nevnt var jeg den første som steg på om morgenen, og også den første som gikk av på heimturen, for da kjørte vi en annen rute. Altså var det ingen elever på bussen. De satt nok etter veikantene og ventet, de også, om de da ikke hadde gått heim.

Det gjorde meg faktisk ikke så mye å vente på bussen. Jeg hadde stor glede både av å sitte i veikanten og spekulere over diverse aspekt ved livet, deriblant hva eller hvem som forsinket bussen, og hvor den ble forsinket, og hvorfor. Selvfølgelig filosoferte jeg også over andre aspekt ved livet.

Men denne dagen filosoferte jeg ikke mer. Jeg var bekymret for bussjåføren som jeg følte befant seg et eller annet sted i en eller annen knipe.

Jeg innså at bussjåføren gjennom årene var kommet til å bety mer for meg enn jeg hadde skjønt, og jeg innså at den glede jeg hadde følt ved å vente på bussen og filosofere var ispedd en glede over å vente på bussjåføren, denne ydmyke og vennlige mannen som ikke smilte. Hans ydmykhet og vennlige vesen hadde vært en god skole for meg. Og for flere enn meg, antok jeg.

Dette ble dagen for ekstra refleksjoner mer enn filosoferinger. Jeg satt i veikanten og engstet meg for bussjåføren, jeg filosoferte ikke over hvorfor, hvordan, hva og hvem. Jeg var redd for hva som eventuelt kunne ha tilstøtt ham. Og jeg engstet meg for hva som kunne ligge bak det at denne vennlige, ydmyke og tolerante mannen aldri smilte, at han var så fåmælt. Og jeg begynte å undres på om dette hang sammen med forsinkelsene.

Jeg torde ikke utlede noen teori om forsinkelsene var ønsket fra hans side, ønsket og villet, eller om det var det motsatte.

Sittende på veikanten avgav jeg meg selv et løfte som samtidig var en bønn til høyere makter. Om bussen, bussjåføren, kom safe and sound nå og for et år framover, ville jeg straks jeg var ferdig med skolen, gå inn i saken og finne ut av det. Var forsinkelsene ønsket og villet, ville det glede meg og gi meg ro. Var det ikke det, ville jeg søke å rydde opp i det og gi bussjåføren ro.

Mange år er gått siden jeg satt ved veikanten den spesielle dagen, ventet på skolebussen og gjorde en avtale, en pakt, med meg sjøl og høyere makter om å komme til bunns i disse forsinkelsene og prøve å hjelpe bussjåføren om han trengte det og glede meg om han ikke trengte det.

Og jeg gjorde det, en undersøkelse i saken, mener jeg, da skolen var slutt, Jeg gikk inn i saken, og det denne undersøkelsen brakte for dagen, vil jeg ikke her berøre. Det er en annen historie, som man sier.

Den innsikt jeg fikk av denne undersøkelsen gjorde at jeg forsto hvorfor den sterkt forsinkede bussen kom akkurat da jeg hadde gjort pakten der i veikanten. Men den gang, i veikanten, forstod jeg det ikke.


fredag 14. mai 2010

beveggrunn, finger, lite, rolig, St. Peter

Anonyms fem ord:

beveggrunn, finger, lite, rolig, St. Peter

Vårherre og ST. Peter foretok en av sine vandringer på jord. De gjorde det ofte. De vandret over de ulike områder av moder jord. Vårherre så etter hvordan hans skapninger hadde det. Noen ganger virket han fornøyd, noen ganger tok han en finger i noe og endret på situasjonen. Vårherres finger pleide sette spor etter seg. Noen ganger grøsset han. St. Peter visste aldri om han grøsset i avmakt, eller om han grøsset fordi han så hvordan menneskene gjennomlevde sin intensjon på jord. St. Peter spurte aldri.

Ofte gikk de innom GOKK, GudsOgKainsKaanan. Vårherre så vel ofte innom der, syntes St. Peter som nok kunne tenke seg å vandre andre i sørligere og varmere egner, mer fruktbare egner. Dette ordet han da også frampå om rett ofte. Men Vårherre svarte rolig, om han da svarte, at han hadde gjort en avtale med Kain da han ledet han til dette landet og gav det til ham og hans etterkommere. St. Peter innså at han verken kjente eller forsto Vårherres beveggrunner. Hadde han, St. Peter, ledet Kain, nei, forresten, han tvilte på at han ville ha ledet denne Kainen og det var uansett før hans tid, men hadde han nå sånn hypotetisk ledet Kain, ville han ha ledet ham til et annet område, et varmere område. St. Peter var varmekjær. Han sukket. Nei, han forsto ikke Vårherres beveggrunner like lite som han forsto Jesu beveggrunner da han ville skape sitt eget og laget den voksende øya, på alle måter levende øya ute i storhavet. Slik ville ikke han, St. Peter, ha gjort det om han skulle ha skapt sitt eget sted som han ville følge spesielt, ei heller ville han ledet noen til et slikt område.

Vårherre betraktet St. Peter. Han visste hva han tenkte.

- Min venn, sa Vårherre. Velg deg et folk og følg dem til det stedet du skaper til dem. Skulle du angre, skal jeg én gang hjelpe deg å avvikle det. Én gang.

St. Peter ble ettertenksom. Han kunne velge seg et folk, følge dem og skape dem et sted. Hans folk! Hans sted!

St. Peter var stille på resten av turen. Han gikk i dype tanker, som det heter, og Vårherre forstyrret ham ikke. De ruslet rundt på Tellus og vendte så heim igjen. St. Peter var lite observant denne gangen. Han var opptatt av den oppgaven han hadde fått lov til å utføre, og det underlige var at han nå følte ulyst for den. Var det noe for ham å herje og skape? Han var fisker både på jorden den gang han var der og her. Sjelefisker hadde Jesus sagt han skulle være.

Det gikk uker, og St. Peter begynte ikke på sin nye oppgave. Vårherre iakttok ham, men sa ikke noe.

Nye uker gikk. Intet skjedde. Til slutt spurte Vårherre ham hvordan han hadde tenkt seg det han skulle skape. St. Peter tidde lenge før han sa:

- Jeg er fisker, sjelefisker. Jeg er ikke skaper og ønsker ikke å være det. Det skjønner jeg nå jeg har muligheten til å prøve å skape. Jeg er glad for tilbudet, og jeg ber om å få slippe å gjøre det.

Vårherre sa rolig:

- Det ante meg. Hva vil du da gjøre, min venn?

St. Peter svarte:

- Jeg er fisker, sjelefisker. Through and through. Gi meg et oppdrag der jeg kan gjøre det.

Vårherre så på ham, så rakte han ham en nøkkel og sa:

- Heretter er du den som vokter porten til vårt rike. Du skal påse at flest mulig kommer seg inn. Ser du noen få problem på livsveien hit til oss, slenger du ut fiskeredskapen og gir dem litt drahjelp. Du fisker dem opp. Du vet, det sitter noen og trekker ned de som ferdes på livsveien vår. Det blir din jobb å hjelpe dem. Du er sjelefisker.

St. Peter nikket. Akkurat det var han, sjelefisker, og han skulle sitte ved porten og fiske sjeler. St. Peter var fornøyd.

Så om du på din livsvei i slit og møde plutselig får uventet drahjelp fra ingensteds, da er det St. Peter som har kastet ned fiskeredskapen sin, kroket den fast og så haler deg framover.


onsdag 12. mai 2010

fødested, generell, kafé, tre, vold

Anonyms fem ord: fødested, generell, kafé, tre, vold

Hun hadde lenge ønsket å besøke det stedet der hun var født. Hun hadde tidligere bare hørt om det stedet når mora meget sjeldent svarte på spørsmåla henne. Hun spurte slik unger vanligvis spør og vil vite. Vanligvis avfeide mora det eller lot være å svare. Men i blant svarte hun kort, og opp gjennom åra hadde jenta satt de fragmenterte opplysningene sammen til et bilde hun gjerne ville fylle mer ut.

Derfor ønsket hun å besøke stedet der hun var født og hadde bodd de sine første år. Naturlig nok husket hun ikke noe fra den tida. Hennes minne var knyttet til det nye stedet, dit de hadde flyttet da hun var noen år og eder de siden hadde bodd. Men det første stedet hadde ligget der hele tida, og det at mora så ugjerne snakket om det var i og for seg underlig, syntes jenta. Langsomt vokste det fram en erkjennelse av at det var noe å skjule fra tida før de kom til det nye stedet.

Derfor var hun nå på tur dit, en reise hun hadde fabulert om som barn, men som tok fastere form dess eldre hun ble. Hun fortalte ingen at hun ville reise dit, og slett ikke mora som hun visste både ville prøve å få henne fra det samt bli lei seg når hun likevel dro. >Derfor hadde hun bare reist. På ferie, som vanlig. Denne gangen også. På ferie.

Hun hadde opp gjennom årene i tillegg til at hun satte sammen de fragmenterte opplysningene hun fikk, også satt sammen et bilde av hvor det stedet var, noe mora aldri hadde fortalt eller svart på direkte spørsmål om hvor var. Men jenta trodde hun mente hun visste hvor det var.

Det tok mange uker å komme dit. Hun kjørte ikke. Hun visste ikke helt hvorfor, men hadde en vag forståelse av at hun ville gjøre det slik hun og mora gjorde det da de for vel 20 år siden reiste fra fødestedet. De kjørte ikke da. Mora hadde aldri kjørt, og hun svarte aldri på hentydningene om at hun burde ta førerkort og kjøpe bil. Jenta antok kommunikasjonene var blitt atskillig bedre på disse 20 åra. Hun forundret seg over den strabasiøse reisa mora hadde foretatt med henne da de forlot. Hun forundret seg også over at de hadde reist så langt for å bosette seg på nytt. Men hun antok at hun på fødestedet ville få de manglende bitene i hennes livs puslespill.

Jenta hadde utstyrt seg godt til reisa. Hun var vel forberedt. Hun hadde penger nok, og hun var på denne reisa en ubekymret student som reiste rundt og beså steder utenfor den generelle turists ruter. Slik var hun også kledt, praktiske friluftsklær og ryggsekk, gode sko, utstyr for å spise der hun ville, og et lite minitelt. Hun hadde ingen sovepose, men et isolasjonsflak hun kunne tulle om seg og slik være minst like varm som i en sovepose. Hun beregnet å slå opp leir ved en elv hun hadde forstått rant like ved. Der ville hun slo seg til mens hun gjorde sine undersøkelser, det vil si; hvis det viste seg at hun hadde funnet fram til rett sted.

To uker tok det henne å komme fram. Hun anslo at hun og mora måtte ha brukt det dobbelte for 20 år siden. Hun visste også at hun ikke kunne skjønne hva som drev dem framover i så lang tid før mora endelig fant et sted der de kunne slå seg ned. På det stedet hadde de levd et ensomt og anonymt liv. Hun hadde ikke reagert på det før hun i skoletida så klassekameratenes familier leve på enj annen måte, samt at familiene gjerne var større, to foreldre og flere barn. Hos dem var det hun og mora og et anonymt liv. En gang hadde hun spurt mora hvorfor de aldri gikk noen steder, besøkte noen eller deltok i arrangement. Mora hadde ikke svart. Som oftest svarte hun ikke. Hun var generelt stille og lite meddelsom, og enda mer taus ble hun i slike situasjoner. Etter hvert spurte datteren sjelden, med unntak av enkelte harde konfrontasjoner i tenåringsalderen der hun gikk på mora og forlangte å få vite blant annet hvem hennes far var.

Jenta kom fram og satte opp det lille teltet ved elvebredden. Så langt syntes hun å være kommet til riktig sted. Hun fyrte opp primusen, laget seg mat og satte seg så med ryggen mot et tre med et stort krus kaffe mens hun betraktet området og prøvde å se for seg hvor hun og mora kunne ha bodd mens de var her.

Slik sovnet hun sittende mot treet med kruset i handa og våknet en stund senere forundret over nettopp det. Hun pleide ikke sovne slik, og hun trodde kanskje at det å finne fram hit til dette stedet hadde vært mer anstrengende enn hun trodde. Nå var hun her. Lent mot treet så hun utover området, ikke store bebyggelsen, et flatt lite område ved elvekanten. Der, sittende mot treet, planla hun neste steg. Det hadde hun ikke kunnet gjøre før hun så stedet, hadde hun følt, da ville hun kunne vurdere videre handling.

Nå visste hun. Hun pakket sammen etter måltidet, satte utstyret inn i teltet, dro ned glidelåsen i teltet og forlot. Hun låste ikke teltet. Hun var en naiv turist som antok alt ville stå i fred, det var hennes image her. Ikke hadde hun noe i teltet som ikke lett kunne erstattes. Alt av verdi hadde hu n i sekken der hun langsomt ruslet mot bebyggelsen og så seg om med en nysgjerrig turists øyne.

Bebyggelsen var ikke stor. En hovedgate som hun hadde sett det fra forlatte spøkelsesbyer etter gullgravere med hus på begge sider og noe spredt bebyggelse like utenfor. En butikk, en bank, et postkontor, en pub eller var det en kafé med rom til leie. Ellers noe som kunne ligne forretningsbygg og noen små blokker. Stedet så velholdt ut. Akkurat det hadde hun ikke vente. Hun hadde dannet seg et bilde av det som noe man flyttet fra og som følgelig forfalt. Slik var det ikke her.

Hva levde man av her? Jenta visste at akkurat det spørsmålet fikk vente.

Det var alminnelig stille, eller rettere sagt, alminnelig befolket i gaten etter størrelsen på området å dømme. Hun antok gatelivet var proporsjonalt med folketallet.

Hun gikk inn på kafeen, bestilte mat og kaffe, lånte en avis og satte seg ved et ledig vindusbord. Bare noen få bord var opptatt. Jenta antok det ville bli tettere her senere på ettermiddagen og mot kvelden. Hun spiste og bladde i lokalavisa. Den var en kilde til informasjon. Annen kilde hadde hun enda ikke. Hun ventet på at noen av de få tilstedeværende eller jenta bak disken skulle spørre hvem hun var. Sannsynlig vis var hun den eneste turisten her på denne tida av året. Det var enda tidlig for den generelle turistflommen.

Hun satt lenge på kafeen og nøt følelsen av fødested. Hun betraktet bygningene og området. Hun betraktet folk som passerte ute på gaten. Lignet de henne? Mora? Plutselig gikk det opp for henne at hun ikke visste om mora var fra dette området eller om hun bare hadde bodd her. Hun hadde tatt det for gitt at mora var herfra, og faren likeså. Men mens hun satt ved vindusbordet i kafeen, begynte hun å tvile. At hun ikke hadde tenkt på at dette nødvendigvis ikke var foreldrenes fødested selv om det var hennes! Hun ble deprimert først, men ristet det av seg. Hun fikk nå prøve før hun gav seg deppen i vold, tenkte hun. Hun reiste seg og forlot kafeen.

Det var blitt seint på ettermiddagen. Hun bestemte seg til å kjøpe med seg noe mat, så hun gikk til stedets supermarket som egentlig var en litt stor assortert kolonial. Hun ruslet rundt og betraktet vareutvalget, plukket med seg både litt mat og ting hun regnet med hun ville komme til å trenge der på elvebredden. Hun holdt samtidig øye med andre kunder, et tilfeldig blikk, kunne det synes som om, men for henne var det en søken. Var det noen kjente trekk her? Etterpå dro hun til stedets kirke, ruslet rundt på kirkegården og leste på gravsteinene. Ingen kjente etternavn, det vil si; ikke samme etternavn som hun hadde. Hadde mora skiftet navn da de bosatte seg på det nye stedet? Jenta visste hun ikke kunne spørre noen, ikke ennå. Hun fikk turiste litt og se hvordan det føk av før hun tonet flagg.

Tilbake ved leiren ordnet hun seg til og beregnet å legge seg tidlig. Hun var trett. Det var hennes første dag her, og nå skulle det bli hennes første natt. Hun satt lent mot treet mens mørket falt på.

Der sovnet hun, lent mot treet. Enda det var varmt i lufta, kulset hun innvendig. Hun krøp inn i teltet og surret isolasjonsflaket om seg. Til slutt sovnet hun.

Men tettbebyggelsen sov ikke. Den kafeen som tidligere på dagen hadde noen få besøkende, var nå stappfull. Innbyggerne samlet seg der, og praten gikk opphisset lavmælt, hviskende, som om man var redd for at uønskede ører skulle høre.

Samtalen i kafeen varte til over midnatt. Da hadde man blitt enige.