fredag 27. januar 2017

I denne bloggen



I denne bloggen hadde jeg tenkt å raljere rundt dette med å være i sentrum av seg selv. At man var livets og universets sentrum.
Men så googlet jeg nettopp dette – for å se hva jeg der kunne finne. Jeg fant narsisme, personlighetsforstyrrelse og hysteriton.
Da får det fan meg heller være. Jeg skulle bare si at i en uke har jeg vært i sentrum av meg selv. En tysk studenr ved…..skulle lage en 10-minutters dokumentarfilm som oppgave, og hun spurte meg.  Selvsagt sa jeg ja. Hvem vil ikke være i sentrum – om enn ikke av seg selv. Hun regner med p være ferdig med å lage kortfilmen 1. mars. Den kommer på nettet.

domantrener
-        fan meg ingen narsissist
-        og ikke mer på denne bloggen



onsdag 25. januar 2017

Punktum for...



Nå kan man bli kalt hva som helst i en bygd der man har en tradisjon på å legge beskrivende utnavn på folk. Ikke alle like flatterende vil jeg tro. Nå vet jeg ikke om dette foregår den dag i dag – og da på norsk. Men for en del år siden hadde vi besøk av et menneske som nevnte en del utnavn han og hans kamerater seg imellom brukte. Nå må jeg si at jeg ikke er noen fan av utnavn. De er sjikanerende de fleste av dem. Imidlertid har noen gamle utnavn som er blitt familienavn for slektsgreiner i dag blitt som en slags hedersnavn. Jeg for eksempel er blant annet «nealge-hansa» - det forslunkne hansafolket. Opphavet er sannsynligvis en forslunken og storetende forfar. I dag skryter man av at man er nealge-hansa. Det er faktisk en del utnavn – slekts-utnavn man ikke skryter av. Jeg for min del gjør det gjerne. Jeg står ved slekta. Dundor er et av dem. Å være Dundor var ikke helt topp. Merkelig egentlig, siden en i slekta var svært markant, Dundor-Heika, eller kanskje nettopp derfor. Mamma pleier spøke med at hun da hun vurderte om hun skulle ta i bruk et samisk mellomnavn, ville finne det på spinnesida så langt tilbake hun kom, og så ta det. Mors mors mors mors osv. Den siste i rekka bakover var Anna Larsdatter, Gammel Dundor, Ole Nilsen Dundors andre kone. Hun kjente ikke til hennes slektsnavn da. Vet ikke om hun gjør det nå. Da hun nevnte det for sin mor og moras søster, som også er i samme spinnelinje selvfølgelig, lo de og sa: Vær nå berre du Dundor, vi er det ikke. En kjenning av meg stoppet kjeften på en utang en gang ved å si: Doala gorkka Dundorabeika.

En annen gruppe jeg tør raljere med siden jeg også hører til her er Čirgá-Redjarak. De i reierslekten med løs mage, diare. På et  foredrag nevnte daværende kommunelege i Skånland at man burde ta vare på disse utnavna fordi noen av dem signaliserte hva man var disponert for, hva man hadde gener til. Čirgá-Redjarak får lett mage- og tarmproblemer. Kanskje har de cøliaki, noe som før i tiden ikke var en eksisterende sykdom i helsevesenet selv om den nok fantes blant folk. Som jeg nevnte er jeg Čirgá-Redjar. Blant oss er det mange med cøliaki. I dag er dette en diagnose, og bare man holder seg unna gluten, går det bra.

Med dette setter jeg – muligens, jeg kan ikke love at jeg holder det – strek for mine slektsutredninger. Den som vil skaffe seg en oversikt over slektsutnavn kan se i Márkku sánit. Der er en liste.
domantrener

lørdag 21. januar 2017

Kredittvurdert - en glede

Akkurat slept rompa ned i sofaen etter en for meg hard dag.
1)    Jeg sleit meg opp til vanlig tid. Mon tro når den tida kommer at jeg våkner med et hipp hipp; endelig en ny dag! Her kommer jeg! Jeg våkner med et ”fan, jeg må sove litt til” til den stakkaren som vekker meg.  Altså sleit jeg meg opp – som vanlig! 2) Jeg sleit meg vemodig ut i Berlingoen/Blåbærlynget for siste dag og dro til Skånland draculakontor: De tappet blod. Jo da, jo da, det gikk ikke uten at jeg rykket til meg handa når nåla kom. Men jeg vrei meg i alle fall ikke ut av stolen. Verden har gått litt framover, tross alt. 3) Så humpet jeg ut til Berlingoen igjen. For siste gan å innta min faste plass i redersetet/passasjersetet framme. Der har jeg med bare to unntak sittet tatt det som en selvfølge at jeg skulle ha godstolen. Hørte jeg noen mumle egoist? Jeg husker da vi var i Polen i bryllupet til Magda.  Vi hadde leiebil. det er vanlig antar jeg at mor og far gamper framme i bilen Jeg la merke til at noen så forundret ut da mamma med største selvfølge krøp inn i baksetet og jeg like selvfølgelig majestetisk inntok passasjersetet foran.

Turen til Harstad gikk i taushet. Jeg tror alle var like vemodige som meg. Det er vemodig å skille seg av med en god venn som har tjent en i 13 år. Ennå her jeg sitter i sofaen er det vemodig.

Hos Sylland handlet jeg bil – Yeti som har gått 12 000 km. Leet ikke på et øyelokk da en stor sum rant ut av min høgrentekonto enda så sparsom (les: noen sier gjerrig) jeg er. I den anledning hadde jeg den ære å bli kredittvurdert for første gang i livet. Det går framover. Ok, ok. Pappa, mamma og jeg spleiser på bil.

domantrener

PS. Nå er det gått nesten to uker siden vi handlet bil, og vemodet over Berlingoen er på tur over i gode minner. Selv om vi når vi sitter i Yeti’en og nyter den komforten den har, også ser og snakker om Berlingoens fortrinn. Den var som en slags arbeidsbil med utrolig god plass til å plassere ting fast. Over forsetene gikk en hylle hele veien. Over dørene i baksetet var det nettinghyller. De savner vi allerede.

Berlingo’en og vi har hatt mange flotte opplevelser. Nå er jo det merkelige at det jevnt over er det som bryter med det jevne og flotte man husker. En gang skulle pappa og jeg opp til Mai en tur. Det var mens hun hadde den i vinterstid nesten uframkommelige veien. Men pappa som kjører bil overalt i verden det være seg highway i USA eller en helt annen type bygdevei i Albania – han ser ikke ulikt på noe. Følgelig la vi i vei opp til Mai. Uansett bratt og isete. Berlingoen gjorde så godt den kunne. Og der sto vi i bakken og måtte rygge tilbake på holke og gjennom en sving. Vi havnet nesten i skogen, og jeg bante og svor på den forbannede bil-optimisten som satte oss i denne situasjonen. Jeg var ikke redd for pappa og meg. Det var Berlingo’en jeg var redd for.
En annen gang skulle vi levere noe på Broderstad. Her ble det gjentakingstegn for turen til Mai. Jeg tror at skulle jeg klare å presse ut forståelige lyder ville det være i en slik situasjon og det ville vært banneord det luktet svovel av.

Så var det den gangen hekseringen organiserte urtesanking som en picnic, og vi la i vei til Veggfjellet. Der kunne man ikke gjøre som folk flest, slå seg til ro med at man kunne plukke og picnice et sted jeg ville regnet som lugumt. Tvert om. Vigdis og mamma la i vei og fant et platå litt lenger oppe og veivet til oss at vi kunne kjøre opp der. Nydelig utsikt over Ofotfjorden fra det platået ! Fint å ha picnic der ! hadde det ikke vært for at vi måtte  snu der med bilen, for snu måtte vi. Å rygge tilbake med Ofotfjorden et feilskjær unna … Følgelig måtte pappa og jeg snu der – vi måtte harponere.  Nå vet jeg ikke om harponere er et norsk ord eller om det er utledet fra samisk, men når man harponerer, kjører man bitte litt fram, blitte litt tilbake, bitte litt fram…Forestill dere å snu på en trang brygge med hjulene en meter fra sjøen.  Der har dere oss oppe på det platået. Den eneste som hadde vett til å hjelpe til, var Solvor. Mamma og Vigdis fotograferte. No problem.  No problem der hun stod, ja. Her må jeg minnes no fish og hvordan det gikk. Den gangen lovte jeg med, og sa det også, at fanden og hans oldemor kunne kjøre hvor de ville for å sanke urter på flotte utsiktsteder – men ikke i min bil. Dette var enda mens jeg var eneeier av bilen og kunne true med det.

Jeg skylder å si at pappa var enig med meg i den saken.

onsdag 18. januar 2017

Klargjort for pause

 Da er Magne-instituttet klargjort for en pause på 2 ½ uke. Strømmen er slått av. Ting er lagt på vent.

Magne-instituttets brukere driver for tida og pakker for vel to uker i Danmark – mitt andre fedreland. Helt seriøst siden jeg faktisk har en slektsgren som går til Danmark. ooops, oops, jeg glemte at jeg hadde bestemt meg til å slutte og  gnage om slekt. No vet jeg jo at hele Nord-Norge stammer fra Danmark, fra danske adelsmenn, embetsmenn eller helst danske konger.  Jeg har beviselig et slektstre satt opp av en dyktig slektsforsker, og det har en smal strek attover til Danmark. (Jeg Avslører ikke her hva jeg betalte for å få et ærverdig slektstre.)  

Som vanlig raser vi gjennom Gardermoen til Kastrup, henter leiebilen på Hertz og kjører nordover Sjælland i retning Fredebnsborg. Vi skal kombinere Solisten og ABM. Ikke noe nytt i det. Det har vi gjort før, Det nye er at Ørretfiskeriet er blitt overbooket av utenlangske arbeidere, så alt av hytter og leiligheter er utleid utenom Hus E.  Det betyr stort trykk på Hus E av andre leietakere. Denne gangen var det bare ledig fem av de dagene vi skulle være der, så vi har funnet oss en leilighet i Teacob noen kilometer unna.  Det er litt rart. Ørretfiskeriet er blitt mitt danske Chestnut Hill. 

Denne gangen flotter vi oss med tre dager ferie, så vi kjører over Storebelt tl Fyn og videre til Langeland der vi skal hyre i sjøkanten noen dager før vi avslutter med en sesjon på Family Hope Center.
Altså er Magne-instituttet stengt, stallen og svømmehallen har fått beskjed om at vi blir borte i vel to uker – og vi pakker nå ditt og datt.

domantrener

søndag 15. januar 2017

Mine gener er uskyldige...



Det vil jeg bare si: Mine gener er uskyldige hva angår den elgeplagen vi har her. Joda, jeg vet at man skal bruke positive ord for å beskrive noe negativt, som en plage. Altså begynner jeg på nytt;  

Mine gener er uskyldige hva angår den utfordringa skogens konge, elgen, er i området her. Sånn, det var bedre. Nå er jo ikke elg elg om man kan si det slik. Våre elger er en slags midt-på-tre-elg. Drar man østover i Russland og nordst i USA, finner man en annen elgtype. Mye større og med kraftigere gevir. Ergo er også den firbeinte vaktstyrken der tøffere enn her.|

Til gjengjeld blir de mindre når vi beveger oss sørover i det landet Harald Hårfagre liksom samlet til ett rike. For det første går det en grense omtrent ved Tronheimsfjorden også hva elg angår. Vår elg er definert som en nordlig genotype. Den er større enn elgen sør for Trondheimsfjorden som er definert sørlig genotype. Dette tror jeg kan skyldes tilpassing til livsvilkår. Altså miljøpåvirkning mer enn arv. Helleristninger fra vel 4000 f.kr. inneholder elg, så man må tro elgene har hatt noen år på å tilpasse seg livsvilkårene. Nå tenker jeg ikke bare på de klimatiske forhold her nord som en faktor på at våre elger er større enn elgene der sør. Jeg tenker på hele pakka – for å si det forenklet: Hele pakka med forskjell på nord og sør hva statlig omsorg angår. Dette på virker oss mennesker. Vi må klare mer sjøl, overleve på tross av en del goder. Ikke skal man undervurdere elgene heller. De føler nok at atmosfæren og tilpasser seg den.

For nesten 2 uker siden gresset fem elger i fred og ro rundt huset her. Tre var bare vel en meter unna stuevinduet. Jeg sov og så det ikke, uten at det betyr det spøtt. Jeg mener: Å se elg, hva er nå det for oss her i bygda? Hadde det vært huggorm eller noe slikt hadde saken vært en annen selv om det nok da også hadde vært greit med vindu mellom oss. Anka betraktet de tre elgene utafor stuevinduet som sløvt iblant betraktet blant annet henne. Hun slo fast at de var snill, snill, snill. Det så hun på øynene deres. Dog når hun går ut for å trekke frisk luft (les: røyke) står hun med den ene handa på dørklinka og den andre brukes til sigaretten mens hun speider etter elg. Visstnok var det samme fenomen med nordlysa før i tida. Hvis man vinket til nordlyset og inviterte dem til å komme og spise melkesuppe, nordlyset elsket melkesuppe, begynte de å svinge og bukte seg nedover. Den modige som hadde invitert dem, sto med den ene handa på dørklinka klar til å flykte inn. Rop på sommern, så kommern. Man skal i følge samisk tradisjon være forsiktig med å drive og invitere overlytt hva som helst å komme. Her har jeg noen nydelige eksempler jeg ikke gidder prøve meg på å gjengi: Sensuren vil uansett stryke dem.

Jeg får derfor heller vende tilbake til dette med at mine gener er uskyldige hva angår dette med elg i området. Min tipp-tipp-tipp-tipp eller noe slikt oldefar eller hans bror var bjørnejeger. Dette i seg sjøl var ikke så uvanlig. Det var en geskjeft blant samer. Jeg skal ikke her prøve å analysere meg fram til årsaken på at samer var bjørnejegere, bare fastslå at slik var det nå en gang. Denne tipp i sjette eller noe slikt hadde fått beskjed om bjørn øverst oppe i Skjomdalen. Han la i vei med bjørnespydet, og riktig, kommet et stykke opp hørte han lyder i et kratt. Han gjorde seg klar med bjørnespydet, og det var jammen bra, for ut av krattet braste han Gammel-Erik sjøl med klauer og horn. Her vet jeg ikke hvordan gubben fikk felt han Gaml-Erik, men jeg antar at han forsvarte seg med bjørnespydet. Der lå altså han Tykje sjøl med klauer og horn oppe i Skjomdalen. Gubben la i veg til sentrum av Skjomen for å fortelle om denne jaktturen. Nå var han visstnok kjent for å utbrodere ting og spissformulere det – en egenskap man finner igjen hos hans etterkommere enda i dag. Følgelig ble han ikke trodd når han fortalte om kampen mot han Tykje og at den selvsamme Tykje nå lå død oppe i Skjomdalen. Men gubben ga seg ikke. Han fortalte og (antar jeg) omformulerte seg for hver gang han fortalte. Men som med andre som spissformulerer, er kjernen alltid sann. Så også med ham. Kjernen var at han hadde felt han Tykje, og det fikk de i Skjomen sentrum til fullt mon høre. Han beskrev også hvor han Tykje lå og oppfordret tvilerne til sjøl og se.

Til slutt var det noen ungdommer som la i veg for å sjekke. Ikke fordi de trodde på historien, men for å stoppe kjeften på den finnkallen. De fant han Tykje på anvist sted, og nå ble det fart i sakene. Man mannet seg til og fikk dratt han ned til sentrum. Der lå han til allmenn beskuelsem, og jeg vil tro det knyttet seg en del følelser til å se styggemannen sjøl i ens midte - om enn død. Også lensmannen kom siden det gikk gjetord om dette. Lensmannen kunne og visste tydeligvis mer enn både fattigfinna og dess like fattige ikke-finna. Han så at dette var en elg – den første elgen i det hele tatt observert i området. Belest som han var på loven visste han også at det var fellingsforbud på elg. Følgelig havnet min tipp…. i fengsel i Trondheim for udåden. Han var der i ett år, og da han kom tilbake hadde han hodet fullt av alt han hadde sett, hørt og erfart i Trondheim, ting de andre ikke hadde, så nå hadde han virkelig mye å fortelle og utbrodere fra sin tid i Roandem, Trondheim, på samisk. I følge min kilde (som ikke er mamma) fikk han etter dette utnavnet Roandde eller Ronte som det ble til. Og gjett om ronte-genene vandrer rundt i området enda.
Min tipp… burde fått en utmerkelse i ettertid i form av for eksempel borgerdådsmedaljen. Tenk på hvilken dåd han utførte og sparte området for elgeplage i generasjoner. Den neste elgen ble observert var på Hinnøya i 1949. Hadde det vært en bjørnejeger med spyd der og da, hadde kanskje ikke vi vært omringet av elg og gått til postkassa med skulende blikk.

domantrener

tirsdag 10. januar 2017

Samson - Harald Hårfagre - jeg



Jeg vurderer sterkt å skrive om mitt testamente og stryke Anka og mamma av det – skamklepperan.

Jeg har det til felles med folk flest at håret vokser.  Nå liker jeg langt hår , uhindret at i dag synes snauskalle å være mote. Helt snauskalle, ikke putinsveis. jeg liker langt hår, og jeg grøsser når jeg ser bilder av meg der jeg til forveksling ligner Putin. Det var nemlig min faste sveis til jeg 27 år gammel begynte å fasilitere og fikk endelig meldt fra om at jeg ville ha langt hår. I perioder har det vært så langt at jeg måtte ha hestehale. vel, det ble litt for hippiete. Av alle ting viste deg seg at når håret vokste ut, var jeg krøllhåret som storebror Sigbjørn. Generelt trodde vel alle at vi hadde arvet det etter oldemor. Det er dette med gener og slekt.  Høyst tvilsomt kommer krøllet hår fra miljøpåvirking.  Men så kom vi en gang vi var i innvik der frafar er fra, å se et barnebilde av ham. Krøller en gros. Senere var han alltid kortklippet, slik pappa husker ham.

Lusa har skylda. Det gikk jevnlig lusepidemier i barnehagen og på skolen, og hertingene hadde problem med å kontrollere håret mitt. For ikke å snakke om å bruke lusekam! Alle som kjente meg på den tida vil tro meg når jeg sier at det nok ville være umulig å kjemme meg med luskam. Nå ble jeg aldri kjemmer, men jeg holder det for sannsynlig at jeg ville klort og sparket. Selv i dag skulle jeg hatt vansker med en lusekam i håret. Ha ha, jeg husker ennå livet da Sigbjørn og Emma  Margret ble lusekontrollert. Ha ha ha. Løsningen for mitt vedkommende ble at hertingene påså at jeg alltid var klippet ned til rota.

Som sagt, fra en alder av 27 endret dette seg. Tross sterke antydninger fra blant annet Matthew Newell på Family Hope om at jeg ville se mer ryddig og ordentlig ut kortklippet – sjøl ser han ut som Putin – nektet jeg. Likeså når Haldor på Smartbrain antydet at det var vanskelig å komme ned til hodebunnen med geleen som var nødvendig for nevrofeedbackprogrammet, stod jeg han av. Han nærmer seg for øvrig naturlig snauskalle.  Problemet er egentlig her heime. Tross at de (les mamma og Anka) prøver å opptre som tolerante og aksepterende kommer det alltid til et punkt da det antydes at jeg er luggete, lørvete etc på håret, og at det ville lønne seg å stusse tuppene som fliser seg. Jeg hører antydninger om at jeg ligner Dundor-Heika. Vel, i valget mellom å ligne Putin eller Dundor-Heika, velger jeg sistnevnte. Dundor-Heika var en berømt bjørnejger fra området. Inga Bjørnsons bok Dundur-Heika og andre lappers historie  er han framstilt som gammel mann overgrodd av hår og skjegg.

Men likeså vel som at det kommer til et punkt der mammas og Ankas tolerante og aksepterende holdning sprekker og de begynner å antyde dette med lurvelugg, kommer jeg også etter hvert til et punkt der jeg gir etter og går med på å stusse tuppene.

Jeg sitter foran speilet og følger med mens Anka klipper og mamma som er hyrt inn for å passe på at hun ikke klipper for kort, sitter og skravler og sier iblant: det blir bra Magne. Som om jeg tror henne! Men jeg har ingen andre å hyre inn som klippevakt. Pappa gjør som Pilatus og toer sine hender. han nekter å ha noe med dette å gjøre. Men ikke hjalp det at Pilatus toet sine hender. Det ble likevel korsfestelse. Her blir det hårklipp.

Hver jævla gang er jeg fly forbannet når jeg forlater badet fordi jeg er for kort klippet, mener jeg. Hver jævla gang lover jeg at jeg skal bli som Bibelens Samson og norgeshistoriens Harald Hårfagre. Gammeltestamentets Samson var kjent for sin umåtelige styrke – og det lå i håret hans. Også han ble lurt til å klippe seg og mistet sin styrke. Fan, sier jeg bare. Historien gjentar seg. Harald Hårfagre nektet å klippe seg før han hadde samlet Norge til ett rike. Vel, Norge og Norge! Allerede da var det forskjell på Norge og Norge.

Og nå funderer jeg: hva kan jeg gjøre – love å ikke klippe meg før…?
Det bør være noe logisk og oppnåelig.

domantrener

søndag 8. januar 2017

Hold fingrene av fatet !



Jeg forundrer meg når jeg ser Hvem tror du du er hvordan man kan få overraskelser når man roter i slekta si – og man tror man vet alt - ja, så dukker det likevel opp skjeletter i skapene. Etter hvert som skapene blir gamle og mottspiste, ramler skjelettene ut, det vil si slektsforskerne begynner å rote bakover. Selv tror jeg at jeg har rimelig grei oversikt over slekta ganske langt tilbake. Likevel er jeg sikker på at det kan ramle en del skjeletter ut når man begynner å herje med skapene.

Og hvorfor er det slekt som opptar meg nå? Joda, 1) Det flyter rundt med manus her i stua alltid. Mamma og pappa leser i ledige øyeblikk litt her og litt der. De smøyer masker – en talemåte fra Vigdis. Hun smøyer noen masker i bundingen når hun har tid – og det blir et flott plagg. Å smøye en maske burde gå inn i Språlrådets filer som begrep på å utnytte tida. Jeg leser også noen manus, tro det eller ei. Jeg er best på korrektur på ting som er strukturerte og følger et stramt system. Kan jeg først systemet ser jeg om noe er feil på en side. Feil plager meg. Faktisk har jeg de siste år stadig måttet med dette. Å være så sterkt systemorientert er en jernskjorte. Mange hjerneskadde har jernskjorter.

Ikke før er det ene manuset blitt bok, så dukker neste opp. Før jul fløt boka om Sáráhká Sámemánák rundt her. Den kom i ferdig form i midten av desember. Nå flyter slektsmanus rundt, og i ledige øyeblikk kommer slektskommentarer og aha-opplevelser og historier knyttet til noe så tørt som angivelse av et parforhold. 2) Den andre grunnen til at jeg tenker slekt, er at elgene herjer rundt huset.

Nå føler jeg meg viss på at det ramler ut skjeletter på min fars side også, men der er jeg jo ikke så ofte og kan snoke og tyvlytte til kommentarer. For eksempel er jeg overbevist om at jeg/pappa har en tvilsom forfar som absolutt ikke ser norsk ut. Sannsynligvis tater eller sigøyner. Spør man mer om ham, er det ingen som veit noe om fyren. Det i seg sjøl er suspekt synes jeg, for jammen er folk snar til å vite om forfedre eller andre i slekta de regnet som «store» det være seg lensmenn fut, konge prest uansett om kirkebøkene dokumenterer det eller ikke.  Nå tror jeg ikke det er bare vi samer som er slik. Derfor finner jeg det suspekt når ingen vet noe om den spennende forfaren i Nordfjord. Jeg tror han er knaggen vi kan henge en tater/sigøyner identitet på. Men nå må jeg si at pappa og jeg og hans etterkommere hadde flaks, for tvangssterilisering og lobotomering av uønskede gener gikk fram til 1977. I regi av? Ja, Guess!

På farmors side – den slekta kommer fra Ed i Dalsland – vet jeg heller ikke så mye om. Det er den fjerdeparten som jeg vet minst om.

På mammas side har jeg naturlig nok best kunnskap, og her ramlet det da også et skikkelig skjelett ut av skapet i 1980-åra. Selv husker jeg ikke noe av rabalderet. Jeg var tenåring som tenåringer flest uinteressert i slekt. Det var noe håpløse gamle klamret seg til. Men jeg har kunnskapen om det fra det man kan kalle et felles familieminne. Historien er som følger: En gang avdøde Robert Norli var på besøk sa han til mamma; Dieđákgo aht miin leap heittogis sogan eret?  (Veit du at vi er av en dårlig slekt?) Mamma ble straks interessert. Muital, muital!  (Fortell om dette). Og Robert fortalte slik han hadde hørt det av sin mor. En same flyttet med rein mellom svensk og norsk side. Kona var skrøpelig, og derfor ble tjenestejenta med på flyttinga. For hver flytting ble det et barn – en horunge – og vi var etterkommere av disse. Paret hette Duormis og Market og de ble kalt Rillu (horkvinne) og Goidnu (horkall).  Mamma begynte å spørre alle hun kom borti etter denne Rillu Market og Goidnu Duomis. Noen mente de hadde hørt navnene, andre ante ingenting. Så fikk mamma i gave en slektsvifte av Aslaug Olsen og lette på den etter forfedrepar som hette Tomas og Marit/Maren/Margrete. Hun fant ingen, og en gang nevnte hun det for Aslaug. Et par dager senere ringte slektsforsker og historiker Tore Meyer til oss. Aslaug hadde kontaktet ham og spurt. Slektsforskere er hunder til å grave etter skjeletter i skap, og dette antar jeg var et spor for en sporhund/slektsforsker. Jeg kunne nevnt flere slike eksempler der skjeletter er gravd fram. Men jeg gjør det ikke siden jeg antar sensuren slår til da. Derfor holder jeg meg til min egen slekt. Tore Meyer sa vi skulle bestille ut den og den rettssaken fra statsarkivet, og der kom de: Goidnu Duomis og Rillu Márket. Historien var ikke helt slik Robert fortalte den til oss. Det er også typisk med en historie som vandrer i generasjoner fra munn til munn. Noe blir glemt og noe lagt til.

Tomas Henriksen fra Fjellhøgda i Gratangen var ikke reindriftssame. Han var en gift mann. Marit Johnsdatter var også gift. Hun hadde tre barn der hennes mann naturlig nok var oppført som far. For å korte ned historien: De ble stevnet for hor da det var kjent for fleste at de hadde seg med andre enn sine ektefeller. I retten kom det fram at Thomas var far til Marits barn. De ble dømt til døden.  De hadde bedrevet det loven kalte dobbelthor – gift kvinne og gift mann – som hadde seg med andre enn sine ektefeller.  Loven tilsa dødstraff. Mannen skulle halshugges og kvinnen druknes i en sekk. Jeg vil minne på at dette var ca 1750. Faktisk ble loven om dødsstraff ikke opphevet før i 2014 ! den militære dødsstraffen litt tidligere, i 1957. Den siste henrettelsen i Norge fant sted i 1948.

Tomas ble sendt til Vardøhus og Marit til Trondheim. Men de må ha blitt benådet, for begge gjenfinnes i Gra-tangen senere. Marit til og med gifter seg på nytt, tøtta.

Nå skal vi gjøre et innskudd og ta for oss Jonsagjengen som kom til Kjønna ca 1850.  To brødre, begge John Henriksen. Sannsynligvis het det for eksempel Jonne og Jomna, men i kirkelig sammenheng ble begge John.  Med to brødre med samme navn ble den eldste kalt Gammel-Jo på norsk, den yngste Unge-Jo.  Vi skal konsentere oss om den eldste, Gammel-Jo. Hans kone er Inger Anna Tomasdatter, eldste barn til Goidnu Duomis og Rillu Market.

Her må jeg holde tunga rett i munnen. Etterkommerne etter disse to Jonsa-brødrene ble kalt Jonssak. Det er mange Jonssak i bygda. MEN etterkommerne etter Gammel-Jo ble også kalt Hura-Jonssak. De horaktige jonsaene. Sannsynligvis på grunn av Gammel-Jos kone, datter av Goidnu Duomis og Rillu Market.

Da hopper jeg tilbake til tråden om skjeletter i skapene. Historien Robert Nordli fortalte var altså en slektsvandrehistorie som det viste seg man gjemte og håpet å glemme, for da mamma hadde funnet ut hva sannhetsgehalten var, vel da viste det seg at i alle fall et par av etterkommerne etter Gammel-Jo og Inger Anna kjente til historien. Den ene ønsket ikke den skulle fortelles så lenge hennes hode var på denne sida av torva, som hun sa. Mamma holdt det. Senere ga hun en kopi av rettsaken til en kjenning som i sin tur ga den til en kjenning på Tromsø museum. Følgelig havnet den i tidsskriftet Ottar. Den andre etterkommeren fortalte at da hun var barn, pleide naboene når de var sinte, kalle henne Unna buhčás, den lille horungen.
There you are!

Og det vil jeg bare si: det er VI, etterkommerne etter Gammel-Jo, som er Hura-Jonssak. Dere andre, etterkommerne etter Unge-Jo, er bare Jonssak. Hold fingrene ev fatet.

domantrener

PS. Nå kom også en sønn av Goidnu Duomis og Rillu Market hit til området, Henrik Tomassen, samt en nevø, så her i bygda vandrer virkelig genene til Goidnu Duomis og Rillu Market, de to fra Gratangen som ble dømt til døden for horeri.

PSS. Jeg sa det var to grunner til at jeg tenkte slekt. Det ene er slektsmanuset som flyter rundt her. Det ble denne bloggen.  Det andre er elgene som trafikkerer rundt her. Det får bli neste blogg.