Samson - Harald Hårfagre - jeg

Jeg vurderer sterkt å skrive om mitt testamente og stryke Anka og mamma av det – skamklepperan.

Jeg har det til felles med folk flest at håret vokser.  Nå liker jeg langt hår , uhindret at i dag synes snauskalle å være mote. Helt snauskalle, ikke putinsveis. jeg liker langt hår, og jeg grøsser når jeg ser bilder av meg der jeg til forveksling ligner Putin. Det var nemlig min faste sveis til jeg 27 år gammel begynte å fasilitere og fikk endelig meldt fra om at jeg ville ha langt hår. I perioder har det vært så langt at jeg måtte ha hestehale. vel, det ble litt for hippiete. Av alle ting viste deg seg at når håret vokste ut, var jeg krøllhåret som storebror Sigbjørn. Generelt trodde vel alle at vi hadde arvet det etter oldemor. Det er dette med gener og slekt.  Høyst tvilsomt kommer krøllet hår fra miljøpåvirking.  Men så kom vi en gang vi var i innvik der frafar er fra, å se et barnebilde av ham. Krøller en gros. Senere var han alltid kortklippet, slik pappa husker ham.

Lusa har skylda. Det gikk jevnlig lusepidemier i barnehagen og på skolen, og hertingene hadde problem med å kontrollere håret mitt. For ikke å snakke om å bruke lusekam! Alle som kjente meg på den tida vil tro meg når jeg sier at det nok ville være umulig å kjemme meg med luskam. Nå ble jeg aldri kjemmer, men jeg holder det for sannsynlig at jeg ville klort og sparket. Selv i dag skulle jeg hatt vansker med en lusekam i håret. Ha ha, jeg husker ennå livet da Sigbjørn og Emma  Margret ble lusekontrollert. Ha ha ha. Løsningen for mitt vedkommende ble at hertingene påså at jeg alltid var klippet ned til rota.

Som sagt, fra en alder av 27 endret dette seg. Tross sterke antydninger fra blant annet Matthew Newell på Family Hope om at jeg ville se mer ryddig og ordentlig ut kortklippet – sjøl ser han ut som Putin – nektet jeg. Likeså når Haldor på Smartbrain antydet at det var vanskelig å komme ned til hodebunnen med geleen som var nødvendig for nevrofeedbackprogrammet, stod jeg han av. Han nærmer seg for øvrig naturlig snauskalle.  Problemet er egentlig her heime. Tross at de (les mamma og Anka) prøver å opptre som tolerante og aksepterende kommer det alltid til et punkt da det antydes at jeg er luggete, lørvete etc på håret, og at det ville lønne seg å stusse tuppene som fliser seg. Jeg hører antydninger om at jeg ligner Dundor-Heika. Vel, i valget mellom å ligne Putin eller Dundor-Heika, velger jeg sistnevnte. Dundor-Heika var en berømt bjørnejger fra området. Inga Bjørnsons bok Dundur-Heika og andre lappers historie  er han framstilt som gammel mann overgrodd av hår og skjegg.

Men likeså vel som at det kommer til et punkt der mammas og Ankas tolerante og aksepterende holdning sprekker og de begynner å antyde dette med lurvelugg, kommer jeg også etter hvert til et punkt der jeg gir etter og går med på å stusse tuppene.

Jeg sitter foran speilet og følger med mens Anka klipper og mamma som er hyrt inn for å passe på at hun ikke klipper for kort, sitter og skravler og sier iblant: det blir bra Magne. Som om jeg tror henne! Men jeg har ingen andre å hyre inn som klippevakt. Pappa gjør som Pilatus og toer sine hender. han nekter å ha noe med dette å gjøre. Men ikke hjalp det at Pilatus toet sine hender. Det ble likevel korsfestelse. Her blir det hårklipp.

Hver jævla gang er jeg fly forbannet når jeg forlater badet fordi jeg er for kort klippet, mener jeg. Hver jævla gang lover jeg at jeg skal bli som Bibelens Samson og norgeshistoriens Harald Hårfagre. Gammeltestamentets Samson var kjent for sin umåtelige styrke – og det lå i håret hans. Også han ble lurt til å klippe seg og mistet sin styrke. Fan, sier jeg bare. Historien gjentar seg. Harald Hårfagre nektet å klippe seg før han hadde samlet Norge til ett rike. Vel, Norge og Norge! Allerede da var det forskjell på Norge og Norge.

Og nå funderer jeg: hva kan jeg gjøre – love å ikke klippe meg før…?

Det bør være noe logisk og oppnåelig.

domantrener